Uføre flyktninger og flyktninger over 67 år
Å erstatte de gjeldende særskilte bestemmelsene med ordningen med supplerende stønad vil føre til et lavere stønadsnivå for stønadsmottakerne. Dette vil øke antallet flyktninger i denne gruppen som vil bli avhengig av supplerende økonomisk stønad til livsopphold etter sosialtjenesteloven. For denne gruppen vil det være tilnærmet umulig å øke inntekten gjennom arbeid, slik at kommunen ikke har muligheter til å påvirke disse utgiftene i betydelig grad. Dette vil igjen kunne føre til et økt krav fra kommunene om å få bosatt unge og ressurssterke flyktninger.
Særskilte bestemmelser for flyktninger for rett til andre ytelser etter Folketrygdloven
Det er spesielt for arbeidsavklaringspenger og stønad til enslig mor eller far at bortfallet av de særskilte bestemmelsene for flyktninger vil ha konsekvenser for et økt behov for supplerende økonomisk stønad til livsopphold etter sosialtjenesteloven. I denne gruppen mottar allerede i dag en betydelig andel stønadsmottakere supplerende økonomisk sosialhjelp. Spesielt med tanke på stønadsmottakernes barn er dette en gruppe som potensielt vil ha et økt behov for økonomisk sosialhjelp når endringene gjennomføres.
Økt botidskrav
Det er foreslått å heve botidskravene for rett til pensjoner, uføretrygd, arbeidsavklaringspenger og stønad til enslig mor eller far fra tre til fem år. Denne endringen vil føre til et økt antall flyktninger som ikke har rett til de nevnte ytelsene, slik at også dette vil forsterke ovennevnte virkninger iht. økte utgifter for kommunen for økonomisk stønad til livsopphold.
Samlet sett er vi bekymret for økte utgifter for økonomisk sosialhjelp for kommunene. Vi er bekymret for at en betydelig andel av de berørte brukerne vil få et lavere ytelsesnivå, enten fordi de ikke søker om supplerende økonomisk sosialhjelp, eller fordi stram kommuneøkonomi vil føre til stramme individuelle vurderinger ved fastsetting av stønadsnivået. Dette vil føre til økte forskjeller, svekke arbeidet mot barnefattigdom og vanskeliggjøre integreringsarbeidet.
Samlet sett er vi bekymret for økte utgifter for økonomisk sosialhjelp for kommunene. Vi er bekymret for at en betydelig andel av de berørte brukerne vil få et lavere ytelsesnivå, enten fordi de ikke søker om supplerende økonomisk sosialhjelp, eller fordi stram kommuneøkonomi vil føre til stramme individuelle vurderinger ved fastsetting av stønadsnivået. Dette vil føre til økte forskjeller, svekke arbeidet mot barnefattigdom og vanskeliggjøre integreringsarbeidet.