Anbefalinger
DnH er enig i de overordnede anbefalinger utvalget har kommet med, og deltar gjerne i videre drøftelser om hvordan disse kan konkretiseres. Nedenfor kommer noen få kommentarer og et par forslag til nye anbefalinger.
Det oppgjøret med fortiden som norske myndigheter har gjort, er ikke godt nok kommunisert – verken til folkegruppen eller til storsamfunnet. En «kongelig» unnskyldning kan være en del av løsningen, men også en rekke andre virkemidler kan bidra.
Ikke minst er det viktig å kommunisere til offentlig ansatte hvilke prinsipper som gjelder for dagens politikk og lovgivning på feltet. Fortsatt møter mange tatere/romanifolk skepsis og fordommer, både blant offentlig ansatte og blant private.
Det er viktig å forbedre holdninger til gruppen blant nøkkelprofesjoner som politi, lærere, ansatte i barnevern, NAV og andre offentlige etater med utadrettet virksomhet. Kunnskap om nasjonale minoriteter må vektlegges i utdanningen av profesjonene, samtidig som det må være vekt på å rekruttere personer fra de nasjonale minoritetene til å bli politi, lærere, osv.
Undervisningen generelt om nasjonale minoriteter, inkludert taterne/romanifolket må styrkes. Undervisningen må både gi en innføring i minoritetenes kultur og det kulturbidraget til storsamfunnet som de har kommet med, og den politikken og de fordommene de har blitt møtt med i det norske samfunnet og fra norske myndigheter. Ikke minst må undervisningen gi kunnskap og forståelse for den politikken og de holdningene som gjelder i dag.
Det er behov for mer forskning, slik utvalget påpeker. I tillegg til de forskningsoppgaver utvalget peker på, mener DnH at det er behov for forskning på hvordan ratifikasjonen av Europarådets rammekonvensjon om nasjonale minoriteter har påvirket relasjonen mellom myndigheter på ulike nivåer og tatere/romanifolk.
Regjeringen bør øke støtten til taternes/romanifolkets organisasjoner og institusjoner. Det bør stilles «vanlige» norske krav til økonomisk ansvarlighet og åpenhet.
Norske myndigheter er kommet et stykke på vei når det gjelder å involvere tatere/romanifolk i utforming av politikk og tiltak som har særlig betydning for dem. Men det er etter DnHs mening et stykke igjen før et mål om reell og god konsultasjon og dialog med gruppen er en realitet.
Hvis vi sammenligner den rettslige statusen til nasjonale minoriteter med den rettslige statusen som samene har, er det viktige forskjeller. DnH mener at Regjeringen bør vurdere om det er tilstrekkelig at norsk minoritetspolitikk er forankret i en regional konvensjon (Europarådets rammekonvensjon), som ikke er inkorporert i norsk rett.
For å styrke minoritetenes stilling kan enten rammekonvensjonen inkorporeres (i menneskerettsloven eller i annen lovgivning) eller så bør en egen lov om Norges nasjonale minoriteter vedtas.
DnH vil foretrekke det siste alternativet. Loven må utformes slik at den gir minst like gode rettigheter som Europarådets rammekonvensjon. En egen lov vil ha den fordel at den vil være utformet innenfor norsk juridisk tradisjon og med vanlig norsk språk.
Styrket lovgivning vil kunne bidra til å heve kunnskapen om gruppen og signalisere at Norge fullt og helt henter de internasjonale normene som er blitt styrende for norsk politikk og rettspraksis på området hjem.
[1] http://www.nhc.no/filestore/Publikasjoner/Rapporter/2009/romanirapport_final_version2.pdf
Det oppgjøret med fortiden som norske myndigheter har gjort, er ikke godt nok kommunisert – verken til folkegruppen eller til storsamfunnet. En «kongelig» unnskyldning kan være en del av løsningen, men også en rekke andre virkemidler kan bidra.
Ikke minst er det viktig å kommunisere til offentlig ansatte hvilke prinsipper som gjelder for dagens politikk og lovgivning på feltet. Fortsatt møter mange tatere/romanifolk skepsis og fordommer, både blant offentlig ansatte og blant private.
Det er viktig å forbedre holdninger til gruppen blant nøkkelprofesjoner som politi, lærere, ansatte i barnevern, NAV og andre offentlige etater med utadrettet virksomhet. Kunnskap om nasjonale minoriteter må vektlegges i utdanningen av profesjonene, samtidig som det må være vekt på å rekruttere personer fra de nasjonale minoritetene til å bli politi, lærere, osv.
Undervisningen generelt om nasjonale minoriteter, inkludert taterne/romanifolket må styrkes. Undervisningen må både gi en innføring i minoritetenes kultur og det kulturbidraget til storsamfunnet som de har kommet med, og den politikken og de fordommene de har blitt møtt med i det norske samfunnet og fra norske myndigheter. Ikke minst må undervisningen gi kunnskap og forståelse for den politikken og de holdningene som gjelder i dag.
Det er behov for mer forskning, slik utvalget påpeker. I tillegg til de forskningsoppgaver utvalget peker på, mener DnH at det er behov for forskning på hvordan ratifikasjonen av Europarådets rammekonvensjon om nasjonale minoriteter har påvirket relasjonen mellom myndigheter på ulike nivåer og tatere/romanifolk.
Regjeringen bør øke støtten til taternes/romanifolkets organisasjoner og institusjoner. Det bør stilles «vanlige» norske krav til økonomisk ansvarlighet og åpenhet.
Norske myndigheter er kommet et stykke på vei når det gjelder å involvere tatere/romanifolk i utforming av politikk og tiltak som har særlig betydning for dem. Men det er etter DnHs mening et stykke igjen før et mål om reell og god konsultasjon og dialog med gruppen er en realitet.
Hvis vi sammenligner den rettslige statusen til nasjonale minoriteter med den rettslige statusen som samene har, er det viktige forskjeller. DnH mener at Regjeringen bør vurdere om det er tilstrekkelig at norsk minoritetspolitikk er forankret i en regional konvensjon (Europarådets rammekonvensjon), som ikke er inkorporert i norsk rett.
For å styrke minoritetenes stilling kan enten rammekonvensjonen inkorporeres (i menneskerettsloven eller i annen lovgivning) eller så bør en egen lov om Norges nasjonale minoriteter vedtas.
DnH vil foretrekke det siste alternativet. Loven må utformes slik at den gir minst like gode rettigheter som Europarådets rammekonvensjon. En egen lov vil ha den fordel at den vil være utformet innenfor norsk juridisk tradisjon og med vanlig norsk språk.
Styrket lovgivning vil kunne bidra til å heve kunnskapen om gruppen og signalisere at Norge fullt og helt henter de internasjonale normene som er blitt styrende for norsk politikk og rettspraksis på området hjem.
[1] http://www.nhc.no/filestore/Publikasjoner/Rapporter/2009/romanirapport_final_version2.pdf