HØRINGSUTTALELSE – FORSLAG TIL NY FORSKRIFT FOR VANNFORSYNING OG DRIKKEVANN
Det vises til utsendt høringsmateriale av 07.01.2016.
La meg først peke på at det er en feil i angivelse av det aktuelle EU-direktivet for siste rettelse av drikkevannsdirektivet, riktig nummerering skal være 2015/1787, ikke 2015/787.
Språket i forslaget er preget av at forfatterne er vel bevandret i næringsmiddelregelverket, og det vil nok være vanskeligere tilgjengelig for fagfolk med annen fagbakgrunn, eller for den alminnelige mann/kvinne, som ofte vil være realiteten for bakgrunnen til den ansvarlige for mindre, private vannforsyningssystemer. Store deler av forskriften er blitt oversiktlig, men kombinasjonen forbud mot forurensing og hvordan råvannskilden kan beskyttes tilstrekkelig, er blitt uoversiktlig. Husk at også oppsetting av et opplysningsskilt må ha hjemmel for innholdet, dersom det skal inneholde mer detaljerte bestemmelser enn kun gjengivelse av §4.
Forskriftsutkastet beskriver at bestemmelsene ikke skal være gjeldende for forhold hos den enkelte abonnent (privat husholdning), med bakgrunn i at matloven ikke gjelder der. Drikkevannsdirektivet derimot sier klart i Artikkel 6 at vannkvalitetsparameterne skal overensstemme med parameterverdiene ved kraner som normalt brukes til drikkevann (human consumption), det vil si hjemme hos den enkelte abonnent. Samme artikkel punkt 3 sier at medlemslandene skal sikre at eiendomseiere ved uoverensstemmelse (jevnfør punkt 2) veiledes slik at de kan gjennomføre mulige reparerende tiltak, og de aktuelle konsumentene blir godt informert og rådgitt om mulige tilleggstiltak de bør gjennomføre (min oversettelse). Min oppfatning blir derfor at forskriften må inkludere bestemmelser om forhold hos den enkelte abonnent, spesielt angående materialvalg i rør og armaturer, da materialene i disse husinterne installasjonene kan forringe vannkvalitet, og i noen tilfeller til og med gjør vannet helsebetenkelig.
Stikkledning til en enkelt bolig vil på samme måte falle utenfor bestemmelsene i utkastet. Flere undersøkelser viser at en stor del av lekkasjene fra vannledningsnett skjer i slike private stikkledninger, eller i anboringen. Forskriften bør inneholde en bestemmelse som gir vannverkseier rett til å undersøke tilstanden på private stikkledninger og pålegge eventuelle lekkasjeutbedringer, eller andre mulig aktuelle tiltak. Uten forskriftshjemmel har dette vært et juridisk vanskelig punkt for vannverkene.
Bestemmelser om hvordan man skal kunne oppnå en relevant beskyttelse av råvannskilder har vært et vanskelig punkt siden 2001. Nå foreslås det at slik beskyttelse skal gjennomføres ved bruk av kommunenes planverk (drikkevannshensyn skal tas ved utarbeidelse av kommuneplanens arealdel og reguleringsplaner). Jeg savner en presisering av at den enkelte vannverkseier skal utrede de områdehygieniske/drikkevannsfaglige forhold rundt og i råvannskilden, og derav utarbeide bestemmelser om nødvendig beskyttelse av råvannskilden. Dette må sees i sammenheng med vannbehandling og størrelsen på forsyningen. Ved søknad av plangodkjenning er det nødvendig at denne kombinerte vurderingen er foretatt, og at Mattilsynet er i stand til å vurdere om den kombinerte tilnærmingen vil være tilstrekkelig til å sikre at vannforsyningen blir trygg nok. Det avgjørende punktet vil bli hvilke juridiske virkemidler vannverkseier vil kunne anvende for å gjøre disse bestemmelsene om råvannskildebeskyttelse bindende for grunneiere, andre rettighetshavere og allmennheten. Dersom slike bestemmelser skal kunne inntas i de kommunale planverkene, vil det nok være nødvendig at Mattilsynet har fastsatt dem som nødvendige forutsetninger for vannforsyningssystemets plangodkjenning, eller på annen måte fastsatt som vilkår for vannforsyningens videre drift. Dersom vannverkseier må tilegne seg rettigheter for å opprettholde nødvendig beskyttelse, må det utredes hvilket juridisk grunnlag som vil gi rett til ekspropriasjon av rettigheter, da erfaringen tilsier at få grunneiere/rettighetshavere gir fra seg (selger) slike rettigheter frivillig. Jeg går også her ut fra at det minimum må foreligge krav fra Mattilsynet om at gjennomføring av beskyttelsesbestemmelsene er nødvendig for at vannforsyningssystemet kan bli godkjent, eller opprettholde sin drift.
Dessverre er jeg meget pessimistisk med hensyn til hvordan beskyttelse av råvannskilder vil bli i framtiden med utgangspunkt i formuleringene i forskriftsutkastet. Kommunale planer har sjelden eller aldri vært gode metoder for å oppnå beskyttelse av drikkevannskilder. I slike planer har det vært gjengitt bestemmelser om beskyttelse av tilsigsområder til råvannskilder, hvor beskyttelsen på et tidligere tidspunkt har blitt gjennomført ved bruk av annet regelverk, og hvor kommunen derfor har vært forpliktet til å gjengi dem. Beskyttelse av områder i andre kommuner, fordi råvannskilden helt eller delvis ligger i annen kommune enn der vannforsyningen skal foregå, har kun vært mulig ved bruk av overordnet myndighet. Pessimismen min tilsier derfor at beskyttelse av råvannskilde vil bli mye mindre presis i framtiden, og muligens også helt falle bort fordi de juridiske virkemidlene ikke styres av myndigheter med den nødvendige innsikt og vilje til å bruke dem. Selv innenfor den kommunale administrasjon er det langt mellom forståelsen til vannverksansvarlige, helsefaglig kompetanse og de kommunale planleggerne. Enda lengre blir det fra private vannverkseiere til kommunale planleggere.
Jeg har bare valgt ut de viktigste kommentarene mine for at de ikke skal drukne i en mengde andre kommentarer.
La meg først peke på at det er en feil i angivelse av det aktuelle EU-direktivet for siste rettelse av drikkevannsdirektivet, riktig nummerering skal være 2015/1787, ikke 2015/787.
Språket i forslaget er preget av at forfatterne er vel bevandret i næringsmiddelregelverket, og det vil nok være vanskeligere tilgjengelig for fagfolk med annen fagbakgrunn, eller for den alminnelige mann/kvinne, som ofte vil være realiteten for bakgrunnen til den ansvarlige for mindre, private vannforsyningssystemer. Store deler av forskriften er blitt oversiktlig, men kombinasjonen forbud mot forurensing og hvordan råvannskilden kan beskyttes tilstrekkelig, er blitt uoversiktlig. Husk at også oppsetting av et opplysningsskilt må ha hjemmel for innholdet, dersom det skal inneholde mer detaljerte bestemmelser enn kun gjengivelse av §4.
Forskriftsutkastet beskriver at bestemmelsene ikke skal være gjeldende for forhold hos den enkelte abonnent (privat husholdning), med bakgrunn i at matloven ikke gjelder der. Drikkevannsdirektivet derimot sier klart i Artikkel 6 at vannkvalitetsparameterne skal overensstemme med parameterverdiene ved kraner som normalt brukes til drikkevann (human consumption), det vil si hjemme hos den enkelte abonnent. Samme artikkel punkt 3 sier at medlemslandene skal sikre at eiendomseiere ved uoverensstemmelse (jevnfør punkt 2) veiledes slik at de kan gjennomføre mulige reparerende tiltak, og de aktuelle konsumentene blir godt informert og rådgitt om mulige tilleggstiltak de bør gjennomføre (min oversettelse). Min oppfatning blir derfor at forskriften må inkludere bestemmelser om forhold hos den enkelte abonnent, spesielt angående materialvalg i rør og armaturer, da materialene i disse husinterne installasjonene kan forringe vannkvalitet, og i noen tilfeller til og med gjør vannet helsebetenkelig.
Stikkledning til en enkelt bolig vil på samme måte falle utenfor bestemmelsene i utkastet. Flere undersøkelser viser at en stor del av lekkasjene fra vannledningsnett skjer i slike private stikkledninger, eller i anboringen. Forskriften bør inneholde en bestemmelse som gir vannverkseier rett til å undersøke tilstanden på private stikkledninger og pålegge eventuelle lekkasjeutbedringer, eller andre mulig aktuelle tiltak. Uten forskriftshjemmel har dette vært et juridisk vanskelig punkt for vannverkene.
Bestemmelser om hvordan man skal kunne oppnå en relevant beskyttelse av råvannskilder har vært et vanskelig punkt siden 2001. Nå foreslås det at slik beskyttelse skal gjennomføres ved bruk av kommunenes planverk (drikkevannshensyn skal tas ved utarbeidelse av kommuneplanens arealdel og reguleringsplaner). Jeg savner en presisering av at den enkelte vannverkseier skal utrede de områdehygieniske/drikkevannsfaglige forhold rundt og i råvannskilden, og derav utarbeide bestemmelser om nødvendig beskyttelse av råvannskilden. Dette må sees i sammenheng med vannbehandling og størrelsen på forsyningen. Ved søknad av plangodkjenning er det nødvendig at denne kombinerte vurderingen er foretatt, og at Mattilsynet er i stand til å vurdere om den kombinerte tilnærmingen vil være tilstrekkelig til å sikre at vannforsyningen blir trygg nok. Det avgjørende punktet vil bli hvilke juridiske virkemidler vannverkseier vil kunne anvende for å gjøre disse bestemmelsene om råvannskildebeskyttelse bindende for grunneiere, andre rettighetshavere og allmennheten. Dersom slike bestemmelser skal kunne inntas i de kommunale planverkene, vil det nok være nødvendig at Mattilsynet har fastsatt dem som nødvendige forutsetninger for vannforsyningssystemets plangodkjenning, eller på annen måte fastsatt som vilkår for vannforsyningens videre drift. Dersom vannverkseier må tilegne seg rettigheter for å opprettholde nødvendig beskyttelse, må det utredes hvilket juridisk grunnlag som vil gi rett til ekspropriasjon av rettigheter, da erfaringen tilsier at få grunneiere/rettighetshavere gir fra seg (selger) slike rettigheter frivillig. Jeg går også her ut fra at det minimum må foreligge krav fra Mattilsynet om at gjennomføring av beskyttelsesbestemmelsene er nødvendig for at vannforsyningssystemet kan bli godkjent, eller opprettholde sin drift.
Dessverre er jeg meget pessimistisk med hensyn til hvordan beskyttelse av råvannskilder vil bli i framtiden med utgangspunkt i formuleringene i forskriftsutkastet. Kommunale planer har sjelden eller aldri vært gode metoder for å oppnå beskyttelse av drikkevannskilder. I slike planer har det vært gjengitt bestemmelser om beskyttelse av tilsigsområder til råvannskilder, hvor beskyttelsen på et tidligere tidspunkt har blitt gjennomført ved bruk av annet regelverk, og hvor kommunen derfor har vært forpliktet til å gjengi dem. Beskyttelse av områder i andre kommuner, fordi råvannskilden helt eller delvis ligger i annen kommune enn der vannforsyningen skal foregå, har kun vært mulig ved bruk av overordnet myndighet. Pessimismen min tilsier derfor at beskyttelse av råvannskilde vil bli mye mindre presis i framtiden, og muligens også helt falle bort fordi de juridiske virkemidlene ikke styres av myndigheter med den nødvendige innsikt og vilje til å bruke dem. Selv innenfor den kommunale administrasjon er det langt mellom forståelsen til vannverksansvarlige, helsefaglig kompetanse og de kommunale planleggerne. Enda lengre blir det fra private vannverkseiere til kommunale planleggere.
Jeg har bare valgt ut de viktigste kommentarene mine for at de ikke skal drukne i en mengde andre kommentarer.
Med vennlig hilsen