Dato: 09.12.2024 Svartype: Med merknad Foreldreveiledning for alle – en investering i fremtidige generasjoner ICDP Norge forvalter det norsk-utviklede foreldreveiledningsprogrammet ICDP (International Child Development Programme). Dette skjer i et samarbeid med Bufdir/Bufetat gjennom Spisskompetansemiljøet for foreldrestøtte og forebygging. Programmet brukes i norske kommuner og frivillige organisasjoner, og ikke minst er ICDP det programmet som er mest brukt i introduksjonsprogrammet for flyktninger. ICDP Norge jobber i tillegg internasjonalt, i Asia, Afrika og Europa. ICDP ble introdusert i Ukraina i 2014 med UD-finansiering. Vi gir vår støtte til at både integreringsloven og tilhørende forskrifter revideres permanent, og at man nå ikke differensierer flykningene etter hvor de kommer fra. Vi vil også takke for utfordringen fra departementet i høringsnotatet med spørsmål om deltagere med høyere utdanning bør ha fullt foreldreveiledningsprogram, eller om det holder med en forkortet versjon. Forsvarlighetskravet (:10) tilsier utvetydig at fullt foreldreveiledningsprogram er vesentlig for alle flyktninger uavhengig av utdanningsbakgrunn. Det er dette som er kunnskapsbasert (§3), men også forebyggingspolitisk, kapasitetsmessig og samfunnsøkonomisk forsvarlig; Formålet i integreringsforskriften §3 er å «skape trygge foreldre som kan gi barna en god oppvekst, og dermed fremme integrering i Norge». Det er lite refleksjon i høringsnotatet rundt hva som skal til for å oppnå dette. Slik formålet er formulert, har det både et rettighetsperspektiv fordi vi ønsker at alle som bor i Norge skal oppleve dette, men det er også en viktig forutsetning for et trygt samfunn og for «fremtidige generasjoner». FNs generalforsamling 2024 vedtok en Declaration on future generations (FN, 2024) nettopp fordi verden i dag ikke har råd til annet enn å tenke fremover og tilrettelegge det vi kan for generasjoner forbi våre ungdom. Vi må innse at polariseringen og fremtidsstresset de unge lever i (UNDP Human Development Rapport 2021-2, Uncertain Times), lett kan bety økning i psykiske problemer, men også dessverre økning i kriminell adferd. Svaret på om vi har lykkes med integreringen, kan til noen grad evalueres underveis, men den virkelige lakmustesten, kommer om 10-20 år når barna vokser til. Da vil vi se hvordan de har reagert på det de har vært igjennom. Har foreldrene, lærere og andre klart å se barnet og regulert det på måter som gir resiliens og robusthet, eller har deres barneår vært såre eller vært preget av utenforskaphet, der de ender opp med å ikke tåle livets krevende sider og i verste fall ta valg som blir farlige for dem selv og samfunnet. Vi vet at hvor viktig foreldre er i barns liv ("The beginning of life" (trailer #1)) , og at den største trusselen mot et barns livskvalitet, er hvis deres nærmeste omsorgspersoner ikke klarer å imøtekomme barnets behov for omsorg og støtte (Levy-Schiff mfl. 1993). Psykolog-professor Urie Bronfenbrenner var pioner og utviklet økologisk systemteori som ser på menneskelig utvikling i et helhetlig perspektiv. Han studerte barns adferd i lys av deres naturlige omgivelser; familie, skole, venner og nærmiljø. Forskningen hans synligjorde kraften av relasjoner på barnets vei mot enten problematiske eller positive livsutfall. Han alminneliggjorde også sine teorier, og beskrev sammenhengene slik: «In order to develop normally, a child needs progressively more complex joint activity with one or more adults who have an irrational emotional relationship with the child. Somebody’s got to be crazy about that kid. That’s number one. First, last and always.” Foreldreveiledningen gjør foreldre trygge slik at de skal kunne gi barna en slik god oppvekst (§3). Her er det livsviktige sammenhenger ved at når barna er trygge, vil storfamilie fungere bedre og dermed øke trygghet i nærmiljø og i samfunnet. Foreldre har en naturlig omsorgsevne. Vi vet at dersom vi styrker den, vil sammenhengene over ha direkte effekt på samfunnsøkonomien ved at vi legger grunnlaget for en god barndom. James Heckmann mottok Nobels økonomipris i 2000 for forskning som viser dette (ref. også hans kommentarer i dokumentartraileren lenket til over). I ICDP er derfor målet «å fremme en positiv oppfatning av barnet, å bevisstgjøre på betydningen av samhandlingen mellom omsorgsgiveren og barnet for barnets utvikling og fremme omsorgsgiverens oppfatning av seg selv som kompetent og mestrende». De virksomme faktorene for å oppnå dette, er knyttet til den ikke-instruktive formidlingsmetoden av et bredt faggrunnlag med base i psykologi, sosialantropologi, og ikke minst til det pedagogiske grunnlaget gjennom f.eks. Kolbs læringssirkel og sensitiviserende metodikk. Her ligger den faglige kjernen til at det å korte ned foreldreveiledningen ikke anbefales . All endring tar tid for alle mennesker, enten man er flyktning eller har levd hele sitt liv i det norske samfunn. Det krever å kunne reflektere, for siden å praktisere ny kunnskap. Instruksjon fører i lite grad til internalisering og øker fremmedgjøringen. Når man i tillegg er vokst opp med et annet verdigrunnlag, må tilpasse seg en kultur man delvis er uenig i, og man har traumatiske erfaringer og er i sorg, vil sjansene for at man hverken ha evne eller vilje til å gjøre reelle endringer være store. Vi anbefaler videre heller ikke å kutte antall foreldreveiledningstimer for foreldre med høyere utdanning, slik departementet vurderer. Generelt er ikke foreldreveiledning et program rettet mot noen spesielle grupper, men bør gis som et universalforebyggende program til alle da man ikke vet hvem som har utfordringer som vil komme til syne senere. Universalforebyggingsprogrammer som retter seg mot hele populasjonen viser å ha høyeste samfunnsmessige effekt. Det er både dyrt og farlig å ikke forebygge da det er et paradoks at ved å kun «behandle» de som trenger det, vil flere som kunne ha unngått problemer komme til å oppleve det (forebyggingsparadokset). Utdanningsbakgrunn er her ikke en indikator på foreldrekultur som fremmer en positiv oppfatning av barnet. Dessverre er oppdragervold for eksempel utbredt i både høyere og utdannede samfunnslag i flere kulturer. Universalforebyggende tiltak har vist å ha effekt i Norge siden 1990-tallet, hos både majoritets- og minoritetspopulasjonen gjennom helsestasjoner, barnehager/skoler og introduksjonsprogram i hele landet. FHIs ICDP-studie fra 2021 med informanter fra majoritetspopulasjonen, viste at foreldre som hadde deltatt i en veiledningsgruppe opplevde økt trygghet i rollen, og fikk en bedre relasjon til sine barn. Informantene i studiet hadde et utdanningsnivå over gjennomsnitt, noe som tilsier at foreldreveiledning er viktig uavhengig av utdanningsbakgrunn. Høringsnotatet viser også interessante funn fra Proba samfunnsanalyse (:19), som gjennomførte følgeevaluering av regelverksendringene. Kommunenes kapasitet var en av de viktigste årsakene til de midlertidige endringene av forskriftene. Probas funn viser likevel at kommunene meldte at k apasitetsutfordringer ikke var til betydelig hinder for selve bosettingsprosessen. De så at kommunene tvert imot klarte å oppbemanne og fant forskjellige løsninger (:19). Dette samsvarer med våre erfaringer, som ble spilt inn i høringene til de regelverksendringene da krisen inntraff. Kommunene var kreative, samarbeidende og benyttet sovende ressurser. Man kan tenke seg at dersom man hadde kunne fortsatt å utføre planene som var lagt, kunne prosessen gitt merverdi i økt samhandling og utnytting av ressurser. Nå måtte man i stedet bruke tid på å vurdere ny rigg. Kommunene rapporterte også at man fikk et regelverk som ble fragmentert og vanskelig å forstå. Dette førte til flere misforståelser og usikkerhet, og Probas hovedinntrykk er kommunene ikke ønsker at de midlertidige endringene skal gjøres permanente. Dette kan sees i sammenheng med at heller ikke fagdirektoratet ble konsulert. Alt dette skapte forvirring for de over 4000 sertifiserte veiledere i f.eks.ICDP som et kunnskapsbasert foreldreveiledningsprogram. Slike uforutsigbare endringer skaper forvirring med stress og fører til en reell utfordring for utvanning av programmet. Fagdirektoratet foreslo i starten heller å gi dispensasjon til de kommuner som kunne trenge dette. Konklusjonen er at forskriftenes krav om kunnskapsbasert foreldreveiledning må tas på alvor. Det synes ikke å være argumenter for å ikke å tilby fullverdig, kunnskapsbasert foreldreveiledning uavhengig av utdanningsbakgrunn hverken av faglige, kapasitetsmessige og dermed av samfunnsøkonomiske årsaker. Om nødvendig kan man heller legge inn muligheter for å få en konsultasjon og gis mulighet til dispensasjon. Arbeids- og inkluderingsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
