Dato: 30.08.2024 Svartype: Med merknad Oslo 26/8 2024 Kjære finansminister Trygve Slagsvold Vedum Vi sendt 21. februar 2022 en anmodning om forskrift til Finansforetaksloven §16- 2, (8) som åpner for innsyn i finansforetakenes arkivmateriale for perioden 1940 til 1950. Innsynet er knyttet til den ulovlige inndragningen av formuer som fant sted under okkupasjonen 1940-45, samt til erstatningsoppgjøret i etterkant. Vi har mottatt og lest igjennom utredningen av 5. juli d.å. fra professorene Bjørnar Borvik og Eivind Smith. Vi er skuffet over forslagene. De argumenterer for å opprettholde dagens ordning. Det skal fortsatt være en evigvarende taushetsplikt for arkivene til finansforetakene. Dette er en levning fra hemmelighetskremmeriet som hadde sitt utspring i sveitsisk banklovgivning og som har vart like til våre dager. Denne holdningen passer ikke i en tid der det kreves åpenhet om hva som foregår bak de lukkede dørene i finansverdenen, selvsagt under hensyn til personvernet slik det kommer til uttrykk i lovgivningen. Det virker meningsløst å fastholde en bestemmelse i Finansforetaksloven, som utelukker innsyn i arkiver som oppbevares av finansforetak, mens arkiver som faller inn under arkivloven er tilgjengelige for allmenheten etter 60 år. Dette gjelder for eksempel det betydelige arkivmateriale som oppbevares i Riksarkivet og Nasjonalbiblioteket. Vi har ved gjennomgang av arkivmaterialet etter landssvikoppgjøret, Likvidasjonsstyret og Tilbakeføringskontorets bomapper i Riksarkivet funnet verdifull og viktig dokumentasjon på den massive plyndringen som bankene medvirket til i 1940 - 1945. Om dette hadde ligget i arkivene til finansforetak hadde det ikke vært tilgjengelig. Denne motsetning, som ofte hviler på tilfeldigheter, bør ikke fortsette. Den bør under ingen omstendighet fortsette for perioden 1940 - 1945. Da ble den grunnleggende lovgivningen som definerer begrepet finansforetak satt til side. Finansdepartementet, med den myndighet og innflytelse det hadde, ble ledet av nazistiske statsråder og Bankinspeksjonen ble ledet av NS medlemmer. Norges Bank i Oslo og alle andre banker fulgte deres rettsstridige direktiver, instrukser om hvordan tusenvis av kunder, definert som fiender av naziregimet, skulle plyndres i bankene. Dette pågikk over hele landet. Fortsatt hemmeligholdelse av dette beskytter ikke de plyndrede, slik lovens hensikt er. Selv om vi har funnet mye verdifull informasjon gjennom de åpne arkivene er det nødvendig å sammenholde det som finnes i offentlige arkiver med materialet i finansforetakenes arkiver. Dessverre er vi blitt blankt avvist av Nordea, som eier arkivet etter Christiania Bank og Kreditkasse, under henvisning til taushetsbestemmelsen i finansforetakslovens 16-2. Denne banken var en hovedbank for omfattende inndragninger av formuer tilhørende eksilregjeringens medlemmer, Milorg, jøder, flyktninger, politiske partier, frimurere, rederiforeninger og andre motstandere av naziregimet under krigen. Arkivet ble åpnet for tre historikere som i 1998 utga en jubileumsbok om Christiania Bank og Kreditkasse. Boken lar temaet stå urørt. Vi fikk avslag om innsyn i nøyaktig de samme arkivene. Som nevnt kommer Borvik og Smith med to forslag. Det mest vidtgående, hvis en kan si det slik, er egentlig en minimal justering av dagens regel for dispensasjon. Kravet til at det skal foreligge «særlige hensyn» er byttet ut med «Når det finnes rimelig». Vi synes departementet får lite igjen for et halvt års utredningsarbeid. Vi håper virkelig at Finansdepartementet vil benytte anledning til å skjære gjennom argumentene for evig hemmelighold av arkivene til finansforetakene i Norge. De tilhører en forgangen tid. Med beste hilsen Ingeborg Solbrekken og Christopher S. Harper Finansdepartementet Til høringen Til toppen
