Det Norske Diakonforbund

Diakonforbundet ønsker en lovbestemt taushetsplikt for diakoner som jobber i Den norske kirke og/eller i ideell organisasjon. Departementets hovedalternativ 2 støttes, som foreslår en ny bestemmelse i trossamfunnsloven for å sikre en samlet og rettskraftig regulering av taushetsplikten. Diakonforbundet ønsker en videreføring av lovfestet taushetsplikt for prester, og at bestemmelsen utvides til også å gjelde diakoner og andre aktuelle som kateketer og menighetspedagoger i Den norske kirke. Loven kan videre gjerne anvendes i andre organiserte tros- og livssynssamfunn der sjelesørgeriske betroelser finner sted. Diakonforbundet slutter seg til høringsuttalelser fra både KUFO og Presteforeningens. I det videre fremheves særlige hensyn knyttet til diakonenes praksis og rolle i både kirke og samfunn som er aktuelle .

Diakoner fyller en viktig funksjon som betrodde samtalepartnere for individer i alle aldre og livssituasjoner. Omfanget strekker seg videre utover tradisjonell sjelesorg, ofte med fokus på å støtte mennesker i sårbare livssituasjoner, eksistensielle spørsmål og utfordrende perioder. Dette kan være i kirke, sykehus eller institusjoner. Det har også blitt etblert flere veletablerte og vellykkede diakonale tiltak i skjæringfsfeltet kirke/ samfunn, der diakoner har etablert samtaletilbud, sorggrupper eller lavterskel- møtesteder. Hvor enn, som andre sjelesørgere, krever dette rommet en forutsigbar og lovfestet taushetsplikt for å opprettholde den fortroligheten som er nødvendig for denne type arbeid. Dette er ikke bare avgjørende for konfidentens trygghet, men også for sjelesørgerens yrkesetiske praksis og integritet samt å sikre det kollegiale og tverrfaglige samarbeidet. Dette bør ikke overlates til hvert enkelt tros- og livssynssamfunns interne regler, men må reguleres og forankres i nasjonalt lovverk for å gi en autoritativ og forutsigbar beskyttelse.

Diakonens arbeid utføres videre tidvis i tverrfaglig samarbeid med offentlige etater som helsevesen og sosialtjeneste eller ideelle organisasjoner. For samarbeidspartnere er det viktig at taushetsplikten gjelder uavhengig av institusjonell setting, både innenfor kirken og andre tros- og livssynssamfunn, og i samspill med det øvrige samfunnet. Ved en lovhjemlet taushetsplikt sikres en ryddig og entydig praksis som lettere muliggjør samarbeid med andre aktører, og sikrer en profesjonalitet. Per nå har det vært utfordrende for enkelte diakoner å opprette samarbeid med offentlige tjenester grunnet manglende tashetsplikt.

I dag mottar prester, diakoner, kateketer og menighetspedagoger alle betroelser på grunn av sine stillinger og oppgaver. Hemmeligheter som blir betrodd disse i sitt arbeid bør reguleres av samme taushetsplikt som en prest i Den norske kirke. Vi ønsker en utvidelse av personkretsen som omfattes av lovhjemlet taushetsplikt til også å inkludere andre kirkelige ansatte, og andre i organiserte tros- og livssynssamfunn som møter betroelser som en del av sitt arbeid. Taushetsplikten bør som sagt omfatte alle som driver samtaler og livsveiledning på vegne av kirken, og andre organiserte tros- og livssynssamfunn.

En generell lovbestemmelse om taushetsplikt vil gi grunnleggende beskyttelse, men vi mener at detaljregulering gjennom forskrifter kan være nødvendig for å sikre en tydelig avgrensning av taushetspliktens anvendelse, særlig i samhandlingssituasjoner i offentlige institusjoner. Dette vil også gjøre det enklere å ivareta hensynet til et tverrfaglig samarbeid samtidig som taushetsplikten respekteres.

Diakonforbundet ber om at Departementet legger til rette for en lovbestemt taushetsplikt som omfatter diakoner og andre tros- og livssynsarbeidere som utfører samtaler og sjelesørgerisk arbeid på vegne av kirken og trossamfunn. Dette vil styrke tilliten til tros- og livssynssamfunnenes arbeid i både offentlige og private rom, og samtidig sikre tryggheten til dem som søker støtte og veiledning.

Asbjørn Sagstad, leder av Diakonforbundet

Hanne L. Salvesen, generalsekretær Diakonforbundet