Human-Etisk Forbund

Human-Etisk Forbund har historisk ikke hatt tradisjon for denne typen eksistensielle omsorgssamtaler med betroelser, som tilsvarer sjelesorg innen kristne livssyn. De siste ti årene har vi begynt oppbyggingen av en humanistisk livsveiledningstjeneste både i statlige institusjoner og i vår egen organisasjon. I skrivende stund er vi sendeorganisasjon for to felthumanister i Forsvarets tros- og livssynskorps (Oslo og Bardu) og en sykehushumanist ved Samtaletjenesten på St. Olavs Hospital (Trondheim). I tillegg har vi selv ansatt tre studenthumanister ved studiesteder i Volda, Trondheim og Oslo. Videre har vi ansatt to humanistiske livsveiledere som betjener medlemmer og andre interesserte utenfor institusjoner, ved våre kontor i Kristiansand og Tønsberg. En av disse ansatte deltok i fjor som fengselshumanist ved Kriminalomsorgens fengsel i Kongsvinger, og har også i år hatt noe arbeid der, selv om prosjektmidlene til dette fra Kriminalomsorgen er redusert.

I institusjonene inngår de humanistiske livsveilederne i staber med Dnk-prester, imamer og munker m.v. Livsveiledere våre må derfor kunne opptre på like vilkår som institusjonsprestene – det er avgjørende for institusjonenes og brukernes tillit til samtaletjenesten.

Gjennom denne satsningen har vi raskt kommet i gang med fagutviklingen knyttet til humanistisk livsveiledning med impulser fra et bredt utvalg fagmiljøer. Våre ansatte har utdanningsbakgrunn som filosofiske praktikere, teologer, pedagogiske veiledere og fra mastergraden i Ledelse, etikk og samtalepraksis ved Teologisk fakultet, UiO.

I det videre begrunner vi våre innspill og standpunkt nærmere.

Departementet antar at i «tros- og livssynssamfunn hvor sjelesorg og lignende ikke er en del av samfunnets lære og praksis, vil det heller ikke være en praksis og forventning knyttet til taushet ved betroelser».

Human-Etisk Forbund har først det siste tiåret kommet i gang med denne typen samtaler, men selv om vi ikke har hatt tradisjon for rollen som livsveileder, opplever våre livsveiledere at de som kommer til enkeltsamtaler eller deltar på samtalegrupper forventer at humanistiske livsveiledere har taushetsplikt på linje med institusjonsprestene. Den samme forventningen uttrykkes fra institusjonsprestene og fra de statlige institusjonenes ledelser.

Det er derfor feil når departementet antar at det «I tros- og livssynssamfunn hvor sjelesorg og lignende ikke er en del av samfunnets lære og praksis, vil det heller ikke være en praksis og forventning knyttet til taushet ved betroelser». Forventningen om at våre livsveiledere er underlagt samme taushetsplikt og unntak er i høyeste grad reell og uttrykt, både fra statens side og brukerne/gjestene/konfidentenes side.

For oss er det derfor avgjørende å kunne vise til at våre livsveiledere er omfattet av de samme juridiske forpliktelsene som folk er vant til fra Dnks prester.

Vi viser videre til Justis- og beredskapsdepartementets veileder om taushetsplikt fra 2021: https://www.regjeringen.no/contentassets/2f0aa4fc39004edba35b8027fe80be16/veileder-om-taushetsplikt-opplysningsrett-og-opplysningsplikt.pdf I veilederen står det at “Den profesjonsbaserte taushetsplikten er ikke alltid direkte lovfestet. For eksempel har prester og advokater taushetsplikt om det de blir betrodd i forbindelse med stillingen deres, uten at dette er direkte lovregulert.” Justisdepartementets veileder utleder dette fra straffelovens § 211, som omhandler brudd på denne taushetsplikten for bl.a. prester og forstandere i registrerte trossamfunn.

Begrepene “forstander” og “registrerte trossamfunn” fulgte av den tidligere trossamfunnsloven som ble avviklet ved utgangen av 2020. Den nye trossamfunnsloven som gjelder fra 2021 bruker ikke disse begrepene, men Statsforvalteren omtaler likevel fremdeles personer med vigselsrett i tros- og livssynssamfunn som forstandere i sitt offentlige register: https://truoglivssyn.fylkesmannen.no/public/vigsler

Det rådende prinsippet i grunnloven (§16) at religion og livssyn likebehandles i Norge: Justisdepartementets lovavdelingen har ved to anledninger de siste årene bekreftet denne forståelsen, både i en sak om privatskoler (departementets ref. 12/4635) og i en sak om støtte til tros- og livssynssamfunn (departementets ref. 15/6678).

Juridiske henvisninger til prest, forstander og trossamfunn gjelder derfor på samme måte for roller med tilsvarende oppgaver i livssynssamfunn som Human-Etisk Forbund. Slik var det også etter den tidligere trossamfunnsloven, da vår generalsekretær måtte være registrert som forstander hos den daværende Fylkesmannen, og dermed hadde ansvar for de oppgavene som den gang var lovpålagt forstandere, som føring av medlemsregister.

Det ovennevnte innebærer at taushetsplikten i straffeloven også omfatter felthumanisten, sykehushumanisten, fengselshumanisten og andre humanistiske livsveiledere, med de unntak som følger av avvergingsplikten og opplysningsplikten i enkelte tilfeller etter gjeldende lover. Slik har det allerede i mange år vært praktisert i samtaletjenestene innen de statlige institusjonene Forsvaret, Kriminalomsorgen og helseforetakene. Vi mener derfor at departementets tolkning av gjeldende lovverk er for streng og ikke i tråd hverken med grunnlovens likebehandlingsprinsipp eller etablert sedvane.

Departementet forteller at deres kartlegging viser uvisshet hos tros- og livssynssamfunnene om rekkevidden av den gjeldende taushetspliktsregelen og de medfølgende unntakene. Departementet mener at noen tros- eller livssynsamfunn er for strenge eller for løsslupne i sin praktisering av det eksisterende regelverket. Departementet bruker dette som argument for å for å avvikle den lovpålagte taushetspliktsregelen. Vi vil heller snu det på hodet, og peke på at dette viser behovet for kompetanseheving blant tros- og livssynssamfunnenes representanter. Og det kan jo departementet selv bidra til. Det er ingen motsetning mellom å ha lovregulering av taushetsplikt og arbeid med opplæring i taushetspliktsreglene.

Departementets hovedforslag er å oppheve den lovpålagte taushetsplikten. «Departementet antar at tros- og livssynssamfunnene selv ved behov vil kunne utforme taushetspliktregler som ivaretar ­tillitsforholdet og skaper trygge rom for fortrolige samtaler for medlemmene.»

Her legger departementets forslag opp til en kaotisk fremtid, hvor brukere og offentlige institusjoner må holde styr på ulikt formulerte taushetspliktsregler fra opptil 800 tros- og livssynssamfunn. Det blir etter vårt syn ikke godt nok. Departementets høringsnotat viser at dette er komplisert juss for både jurister og ikke-jurister. Det trengs et felles regelverk på dette feltet, som gjør at alle involverte være kan trygge på at alle i denne typen roller har samme juridiske regelverk, begrensninger og unntak å forholde seg til.

Det fremstår i høringsnotatet også som om fortrolige samtaler kun holdes mellom sjelesørgere/tilsvarende innen ett og samme tros- eller livssynssamfunn. Slik er ikke virkeligheten. Særlig i institusjonene benytter folk seg av de samtaletjenestene som er tilgjengelig, uavhengig av den enkelte bruker eller utøvers tros- eller livssynstilhørighet. Det spørres heller ikke om brukerens medlemskap ifm. slike samtaler. Alt dette kan departementet få bekreftet fra statens egne institusjoner.

Feilene i dette og andre deler av høringsnotatet avslører dessverre at departementet ikke har satt seg godt nok inn i fagfeltet og hvordan samtaletjenestene utøves.

Departementet foreslår tre ulike modeller hvis taushetsplikten skal videreføres (nå i trossamfunnsloven). Av de tre mener vi taushetsplikt for bestemte rollegrupper er den beste, fordi det gir tros- og livssynssamfunnene oversikt over hvilke personer som er omfattet av taushetsplikt og som dermed skal ha opplæring og oppfølging på dette feltet.

Forslaget om taushetsplikt for betroelsessituasjonen gjør at taushetsplikten både omfatter svært mange (som en konfirmasjonskursleder eller ordinære tillitsvalgte) som i større grad kan havne uforberedt i slike situasjoner, gjennom en samtale som utvikler seg til noe mer enn den begynte som. Denne modellen, situasjonsmodellen, anbefaler vi derfor å ikke gå videre med.

Forslaget om forskriftshjemmel for hvert enkelt tros- eller livssynssamfunn vil også gjøre det juridisk mer krevende for særlig små tros- og livssynssamfunn å ta taushetsplikten i bruk. Det vil være lettere å forholde seg til felles lovverk. Vi ser bare merarbeid og ingen gevinst med forskriftsfesting av de ulike reglene fra hvert enkelt tros- eller livssynssamfunn.

Departementet viser til at den eksisterende taushetsplikten for prester gjelder uavhengig av ansettelsesforhold. Våre studenthumanister, fengselshumanisten og humanistiske livsveiledere utenfor institusjoner er ansatt i Human-Etisk Forbund. Felthumanistene og sykehushumanistene er statlige ansatte, som står under tilsyn fra Human-Etisk Forbund i utøvelsen av deres tjeneste/arbeid. Også for fremtiden bør derfor taushetsplikten gjelde uavhengig av hvor den enkelte utøver har sitt ansettelsesforhold. Vi anbefaler at hvem som omfattes av taushetsplikten knyttes til autorisasjon (ordinasjon i Dnk) eller liknende godkjenningsordninger i andre tros- eller livssynssamfunn. Autorisasjon for taushetsplikt kan også innføres i lekmannsbevegelser. På den måten vil det også bli tydeligere for myndighetene hvilke personer som er omfattet av taushetsplikten, da alle tros- og livssynssamfunn vil måtte ha oversikt over hvem av deres ansatte/frivillige som er autorisert for taushetsplikt eller ikke.

Departementet etterspør innspill når det gjelder hvilke «hjelpere» som bør omfattes av taushetsplikten. Det er uklart for oss i hvilken grad utøvernes hjelpere (f.eks. administrativt støttepersonell) får eller trenger den taushetsbelagte informasjonen for å gjennomføre sin hjelp.

Vi mener livssynssamfunn skal omfattes av taushetsplikt på linje med trossamfunn. Vi mener det kun skal være registrerte tros- og livssynssamfunn som skal omfattes av den lovpålagte taushetsplikten. Organisasjoner som ikke er godkjent av Statsforvalteren som tros- eller livssynssamfunn har ikke blitt vurdert eller godkjent i henhold til kravene i trossamfunnsloven, og bør derfor ikke pålegges taushetsplikt på linje med registrerte/godkjente tros- og livssynssamfunn. Taushetsplikten må imidlertid videreføres når organisasjoner som tidligere har vært registrerte tros- eller livssynssamfunn blir fratatt sin registrering, man bare slik at tidligere betroelser (ikke nye) blir beskyttet.

Vi støtter videreføring av bevisforbudet (unntak for forklaringsplikt/vitneplikt) for prester eller tilsvarende sjelesørgere, jf. punkt 9.3 og 10.3 i departementets forslag. Unntaket bør bare gjelde for registrerte tros- eller livssynsamfunn, for å unngå at useriøse aktører påberoper seg dette unntaket uten å tilfredsstille kravene som stilles for å oppnå status som tros- eller livssynssamfunn.

Departementet skriver at «Fra å ha en statskirke hvor de aller fleste nordmenn var medlemmer, er vi dag i en situasjon hvor Norge ikke lenger har en statskirke». Vi hadde satt pris på om departementet kunne forklare hvorfor Den norske kirke er omtalt i Grunnlovens § 16, vedtatt i 2012, hvis de ikke lengre skal regnes som statskirke. Grunnlovsforankring av et trossamfunn er et klart kjennetegn på statskirke/statsreligion hos internasjonale forskere på dette feltet.

Human-Etisk Forbund støtter videreføring av taushetsplikt for bestemte autoriserte personer/roller i tros- og livssynssamfunn, som foreslått i punkt 7.12.2 i høringsnotatet. Det er uansett hva departementet til slutt bestemmer seg for avgjørende for oss at Den norske kirke og andre registrerte tros- og livssynssamfunn omfattes av de samme juridiske reglene.

Vi anbefaler videre at departementet sørger for at det utarbeides et felles (nett)kurs for taushetsplikt og tilhørende unntak. Det bør være et krav om å ha bestått kurset for å oppnå autorisasjon fra tros- og livssynssamfunnene og være omfattet av taushetsplikten.

Vi anbefaler også at departementet sørger for at det utarbeides et felles A4-ark med lettfattelig informasjon om taushetsplikt i fortrolige samtaler, inkl. unntakene knyttet til avverging og barnevernsopplysninger. Dette kan henge som oppslag på forværelser, deles ut til konfidenter og generelt brukes til å opplyse/påminne utøvere og konfidenter om hvilke regler som faktisk gjelder.

Vi ønsker departementet godt arbeid med den videre prosessen, og står til departementets disposisjon dersom det er noe mer vi kan bidra med.

Vennlig hilsen for Human-Etisk Forbund Trond Enger, generalsekretær Lars-Petter Helgestad, avdelingsleder for politikk og internasjonalt arbeid