Morten Holmboe og Ingrid Løining Ørum

I mange trossamfunn vil det finnes en funksjon som naturlig kan betegnes som «prest eller forstander». I tillegg kan det være mange både ansatte og frivillige som tar imot betroelser på mer eller mindre uformell basis. Her kan spennet strekke seg fra venner som deler personlige ting i husgrupper mv. til ansatte eller frivillige som er godkjent av ledelsen til å ta imot betroelser i sjelesorg mv.

For registrerte trossamfunn er det også naturlig at den som er registrert som vigsler , får taushetsplikt som forstander. Vedkommende vil ventelig ha en rolle som gjør at medlemmer lett vil forvente konfidensialitet om betroelser, også om annet enn det som gjelder vigselen.

Som i dag bør ikke uttrykket «hjelper» trekkes så langt at enhver som gjør en innsats i menigheten, anses som prestens «hjelper» med påfølgende taushetsplikt. Derimot bør personer med typisk diakonale oppgaver i utgangspunktet omfattes av taushetsplikten, i hvert fall dersom de er ansatt. Diakoner o.l. har sitt eget kall og er ikke «bare» prestens hjelper.

I tillegg bør administrativt personell omfattes, sml. helsepersonelloven § 26.

Etter vårt syn er det rimelig å la ikke bare «betrodde» opplysninger omfattes, men alle opplysninger av personlig art som presten eller forstanderen blir kjent med gjennom sitt virke.

Forslaget om å flytte bestemmelsen om taushetsplikt fra straffeloven § 211 til trossamfunnsloven, er – som departementet viser til – i tråd med forutsetningene for ny straffelov. Vi er enig i at det er hensiktsmessig å gjennomføre reformen. En sentral regel om taushetsplikt bør stå i trossamfunnsloven.

Ved en videreføring av taushetsplikten i trossamfunnsloven vil straffebestemmelsen være straffeloven § 209. Det vil medføre at de groveste bruddene på taushetsplikten kan straffes etter den strengere bestemmelsen i § 210. Det vil innebære en viss oppkriminalisering, men det er ikke urimelig dersom presten eller tilsvarende oppfyller gjerningsbeskrivelsen i straffebudet.

Samtidig vil det bli klargjort at medvirkning ikke kan straffes, noe som ikke er fastsatt i dagens § 211, jf. § 15. Her har det vært fremholdt i teorien at det neppe kan ha vært meningen å innføre et medvirkningsansvar etter straffeloven § 211 (Holmboe, 2017, s. 61; Husabø, 2023 note 7). Denne oppfatningen deles imidlertid ikke av Matningsdal (2024 note 4). Det er dermed uansett grunn til å klargjøre rettstilstanden.

Vi mener nåværende taushetspliktregel for prester i straffeloven § 211, i tillegg til legers taushetspliktregler i helsepersonelloven §§ 21 til 23 og de nye reglene for advokaters taushetsplikt i advokatloven §§ 32 og 33 (som ennå ikke er trådt i kraft), danner et godt grunnlag for å utforme forslag til lovtekst om en ny taushetspliktregel for prester og forstandere.

Prester og forstandere i fast organiserte trossamfunn har taushetsplikt om alle opplysninger som de får i forbindelse med sitt virke, herunder opplysninger som gjelder persons sjelelige, åndelige eller personlige forhold, og som ikke er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelige.

Taushetsplikten gjelder ikke i den utstrekning den som har krav på taushet, samtykker.

Taushetsplikten gjelder ikke i den utstrekning det er gjort unntak fra taushetsplikt i lov.

Taushetsplikten er ikke til hindrer for å gi en melding til barnevernet der vilkårene etter barnevernsloven § 13–2 er oppfylt (melderett).

Taushetsplikten er ikke til hinder for at presten bruker opplysningene i den grad det er nødvendig for å ivareta lovbestemte krav til sitt virke.

Diakoner, kateketer og andre ansatte som behandler personlig informasjon i fast organiserte trossamfunn har taushetsplikt om noens personlige forhold. Som personlige forhold regnes ikke fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, med mindre slike opplysninger røper forhold som må anses som personlige.

Forvaltningsloven §§ 13 a til 13 e gjelder tilsvarende.

Taushetsplikten gjelder ikke i den utstrekning den som har krav på taushet, samtykker.

Taushetsplikten gjelder ikke i den utstrekning det er gjort unntak fra taushetsplikt i lov.

Taushetsplikten er ikke til hinder for å gi en melding til barnevernet der vilkårene etter barnevernsloven § 13–2 er oppfylt (melderett).

Siden vi mener den straffsanksjonerte taushetsplikten bør opprettholdes, er det en logisk følge at vitneforbudet i straffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5 videreføres. Vi er enig i departementets forslag til lovtekst, men bemerker at det neppe kan være meningen å utvide dette bevisforbudet til andre grupper enn dem som i dag er omfattet.

Dersom man derimot opphever den straffsanksjonerte taushetsplikten, virker det for oss ulogisk at en prest eller tilsvarende sjelesørger skal være underlagt et mer vidtrekkende bevisforbud enn andre grupper med lovfestet og straffsanksjonert taushetsplikt. Tar man departementets prinsipale forslag til følge, kan en prest som ønsker å vitne, gjøre opplysningene kjent på annen måte, for eksempel til en part i saken. (Det kan etter omstendighetene gjøres uten at straffeloven § 267 blir overtrådt hvis presten ikke gjør opplysningene offentlig kjent.) Det vil da fremstå som meningsløst å nekte presten å vitne.

Vil man oppheve taushetsplikten, er det mer naturlig å se prester o.l. som sjelesørgere på samme måte som etter straffeprosessloven § 121. Det er ikke en heldig løsning, men denne konsekvensen underbygger at prestens straffsanksjonerte taushetsplikt ikke bør oppheves.

I så fall bør det fastsettes en overgangsregel om at betroelser gitt før lovendringen, bedømmes etter den tidligere loven.

Dersom departementet skulle fastholde sitt forslag om å oppheve den strafferettslig sanksjonerte taushetsplikten for prester og forstandere mv., oppstår spørsmålet om overgangsregler. Dersom departementets forslag til endring vedtas uten overgangsregel, vil det følge av straffeloven § 3 at opplysninger betrodd presten eller forstanderen før endringen, kan røpes uten strafferettslige konsekvenser etter at loven er trådt i kraft. Taushetsplikten er satt ikke minst av hensyn til konfidenten. For å unngå at konfidentens strafferettslige vern faller bort, bør det inntas en overgangsbestemmelse som fastsetter at betroelser mv. gitt før opphevelsen, fortsatt er vernet av taushetsplikten etter straffeloven § 211 slik den lød før lovendringen.

Dersom departementet forfølger sitt subsidiære forslag (som vi støtter), vil de fleste av dem som i dag er omfattet av taushetsplikten etter straffeloven § 211, omfattes av taushetsplikten etter trossamfunnsloven § 20 a. Det vil da følge av straffeloven § 3 at det vil være straffeloven § 211 som regulerer taushetsbrudd begått før endringen, mens den nye § 20 a jf. straffeloven § 209 vil regulere taushetsbrudd begått etter ikrafttredelsen, selv om betroelsen skjedde før ikrafttredelsen.

Likevel bør det uansett fastsettes en overgangsregel for det tilfelle at noen prester eller forstandere vil falle utenfor trossamfunnsloven § 20 a. Den kan for eksempel lyde slik:

«For opplysninger som er betrodd prester i Den norske kirke eller prester eller forstandere i registrerte trossamfunn før denne lov trådte i kraft, gjelder bestemmelsene i straffeloven § 211 fortsatt, med mindre det vil følge av straffeloven § 3 at trossamfunnsloven § 20 a vil gjelde.»

Vi nevner at en slik overgangsregel er nødvendig for å verne konfidenten som har betrodd seg mens betroelsen har strafferettslig vern. Behovet for regelen viser imidlertid at departementets prinsipale forslag vil ha vesentlige bevismessige og kommunikasjonsmessige utfordringer. For en 25 år gammel prest som mottar en betroelse som i dag er vernet av straffeloven § 211, vil taushetsplikten bestå livet ut – altså normalt i mange tiår etter at straffebestemmelsen eventuelt er opphevet. Det er ikke åpenbart at en slik overgangsregel vil være lett å finne fram til mot slutten av dette århundret. Det kan også være bevismessige vanskeligheter: Skjedde betroelsen i 2025 eller 2026? Påtalemyndigheten vil selvsagt ha bevisbyrden for at betroelsen skjedde før opphevelsen, men det er uheldig å operere med regler som krever at påtalemyndigheten og retten må bedømme om noe skjedde for (eksempelvis) 50 eller 51 år siden.

Etter vårt syn støtter altså rettstekniske hensyn vår hovedkonklusjon om at det strafferettslige vernet av taushetsplikten for prester og forstandere bør videreføres.

Morten Holmboe Ingrid Løining Ørum

Professor, ph.d. Phd-stipendiat

Dissenterlovkomitéen av 1957. (1962). Innstilling om lov om trossamfunn .

Holmboe, M. (2017). Tale eller tie: Om plikt til å avverge alvorlige lovbrudd og uriktige domfellelser . Gyldendal Juridisk.

Husabø, E. J. (2023). Straffeloven § 211. Karnov lovkommentarer .

Kjerschow, P. (1930). Almindelig borgerlig straffelov av 22. mai 1902 ... og lov om den almindelige borgerlige straffelovs ikrafttreden . Aschehoug.

Leivestad, T. (1982). Tanker om taushetsplikt, særlig for leger. I A. Bratholm, N. Christie & T. Opsahl (Red.), Lov og frihet. Festskrift til Johs. Andenæs på 70-årsdagen, 7. september 1982 (s. 615-624). Universitetsforlaget.

Matningsdal, M. (2024). Straffeloven . Universitetsforlaget Juridika.

Ørum, I. L. (2018). Presters taushetsplikt innhold, grenser og rettslige konsekvenser [Universitetet i Oslo]. Oslo. https://www.prest.no/artikkel/masteroppgave-ingrid-loining-orum-presters-taushetsplikt-innhold-grenser-og-rettslige-konsekvenser/