NHO

Dato: 14.11.2024 Svartype: Med merknad NHOs høringssvar NHO er enig i det bør være mulig med selvstendig inndragning når det gjelder primærområdet for reglene som er foreslått. Likevel vil vi peke på at arbeidsgruppen deler tidligere utredningsarbeiders hovedinntrykk av at gjeldende regelverk ikke er den primære årsaken til manglende inndragningsresultater, men "andre faktorer som kultur, kompetanse og ressurser". Vi mener derfor at et eventuelt lovforslag bør sannsynliggjøre at en ny hjemmel faktisk vil føre til bedre resultater. Departementet må gi uttrykk for et klart formål med reglene. Utredningsinstruksens første spørsmål gjelder hvilket problem som skal løses, og svaret på det vil være viktig for utformingen av reglene slik at de blir målrettet samt for forståelsen og praktiseringen av reglene. Arbeidsgruppen mener at det primære området er alvorlig profittmotivert kriminalitet og at nye regler primært skal treffe bakmenn og andre som ender opp med gevinsten fra kriminalitet i større grad. Arbeidsgruppen konkluderer derfor med at reglene bør uformes vidt og gis et vidt anvendelsesområde. Formålstolking- og praktisering vil trolig bli fremtredende. Vår vurdering er at regler, og i alle fall praktiseringen av dem, bør være mer målrettet, se også nærmere nedenfor. Deler av reglene er begrunnet med effektivitetshensyn (tetting av smutthull). Behovet er åpenbart, men slike hensyn må ikke strekke seg lenger enn det formålet tilsier og samtidig ta hensyn til ulempene. Politisk ser det ut til at det viktigste er å forebygge kriminalitet ved å skape større sannsynlighet for at utbytte av kriminalitet blir inndratt. Arbeidsgruppen skriver på sin side blant annet at formålet "først og fremst er gjenopprettelse", det vil si at "Inndragningen skal gjenopprette den økonomiske situasjonen som forelå før et lovbrudd fant sted, og om mulig tilbakeføre utbyttet til rette eier". Samtidig er det meningen at utbytte som inndras, skal tilfalle staten. For så vidt skjer gjenopprettelse bare på den ene siden, mens fordelen på statens hånd er mer tilfeldig. En mer realistisk tilnærming er antagelig at det ikke skal lønne seg med kriminalitet, noe som ligger minst like nærme prevensjon som gjenoppretting. Vi forstår forslaget slik at utbytte kan inndras så lenge de er i omløp i en sfære der det ikke foreligger aktsom god tro. Også surrogater – som penger – kan inndras. Ved sammenblanding kan formuesgoder fremskaffet på lovlig måte, gå inn i sfæren der de kan inndras. Inndragning kan foretas uavhengig av om den som har eller eier formuesgode, har noe med den straffbare handlingen å gjøre. Etter overdragelse kan inndragning foretas overfor alle andre mottakere enn dem som er i aktsom god tro. Utredningen er omfattende og grundig. Vi begrenser oss derfor til å peke på noen forhold som gjelder særlig for næringslivet/omsetningslivet. Om det er riktig forstått at selv en virksomhets ubetydelige straffbare handlinger i prinsippet kan gi grunnlag for inndragning, for eksempel fordi en besparelse er oppnådd, vil det etter vår vurdering ikke være i tråd med formålet med reglene. Videre oppstår det risiko og uforutsigbarhet når staten kan inndra utbytte hos virksomheter når de ikke selv har noe med de straffbare handlingene eller kriminaliteten å gjøre. I vurderingen av om det har funnet sted en straffbar handling ser det ut til at det ikke engang er nødvendig for domstolen å finne bevis for hva den straffbare handlingen har eller kan ha gått ut på. På den andre siden gjør dette at det knapt er mulig for en erverver å bevise fravær av handlinger som rammes av en objektiv gjerningsbeskrivelse i et straffebud. Risikoen og uforutsigbarheten vil gjelde også der en virksomhet har fått seg overdratt – mest praktisk kjøpt for penger – varer som er utbytte av straffbare handlinger. En virksomhet som kjøper tjenester eller varer, kan risikere inndragning hvis det i leverandørkjeden har funnet sted straffbare handlinger som har gitt utbytte, herunder i form av besparelser hos leverandører i kjeden. Der det innkjøpte inngår i varer eller tjenester kjøperen selv produserer (sammenblanding), vil de inngå i den sfæren som kan bli gjenstand for inndragning ("lovlig måte" er for øvrig knapt treffende, idet det reglene ikke retter seg mot "måten" noe er ervervet på). Vi forstår forslaget slik at sammenblanding selv der ulovlige midler utgjør en helt marginal del av den samlede verdien, gjør at inndragning i prinsippet kan foretas, med de modifikasjonene som følger av § 68 a annet og tredje ledd, jf. § 72 første ledd siste punktum. Tilsvarende vil også selgere av varer eller tjenester kunne få betaling – vanligst i form av penger – som regnes som utbytte, antagelig oftest som surrogat, fra straffbare handlinger. Inntekten vil bli brukt til produksjon av varer og tjenester som igjen selges. De kan også være grunnlag for utdeling til eiere av det foretaket som har fått seg overdratt utbytte av straffbare handlinger. Utbytte forblir dermed innenfor sfæren av det som kan inndras. Vi mener det er viktig at vilkåret om god tro må være utformet i lovteksten, og i alle fall i en proposisjon, på en slik måte at det er helt klart at ordinære kjøp og salg av varer og tjenester innebærer at det ikke kan foretas inndragning overfor den som har overtatt formuesgodet/surrogatet. Det er urimelig å pålegge virksomhetene risiko for at varer og tjenester i en leverandørkjede – også i utlandet – kan være produsert med involvering av straffbare handlinger. I tillegg til straffeloven, er det vanlig i all regulering av næring at straffehjemler er inkludert. For eksempler er ethvert brudd på aksjeloven i prinsippet straffbar. Andre eksempler er unndragelse av skatter og avgifter, mer eller mindre alvorlig arbeidslivskriminalitet eller annet – også i utlandet – det ikke kan ventes at en kjøper har eller kan skaffe seg oversikt over. For en erverver er det ved normal handel i praksis ikke mulig å utelukke – eller bevise fravær av – straffbare handlinger i leverandørkjeden. Det er heller ikke gitt at god tro-vurderingen skal være sammenfallende med det som gjelder i godtroervervloven, idet "mothensynet" til den opprinnelige eier ikke gjør seg gjeldende ved inndragning. Etter vår vurdering vil en urimelighetsregel som foreslått, ikke gi tilstrekkelig beskyttelse, om det skulle være tanken. En virksomhet som selger en vare eller tjeneste kan motta penger som kan være et direkte utbytte eller surrogat og dermed være gjenstand for inndragning. Også her bør det være klart at næringsdrivendes inntekter fra normale salg av varer og tjenester skjermes fra inndragning, i større grad enn det som følger for eksempel av strl. § 332 annet ledd siste alternativ. En juridisk person kan som sådan ikke utvise skyld. Vi antar at også et god tro-krav i inndragningsvurderinger må basere seg på andres gode tro, mest nærliggende noen som opptrer på vegne av foretaket. Inndragningsrisiko vil gi seg utslag ikke bare i mulige inndragningskrav, men i praksis også i økt aktsomhetskrav hos kjøpere og selgere – enten de er næringsdrivende eller forbrukere – av varer og tjenester. Dette siste vil i sin tur øke transaksjonskostnadene, en virkning arbeidsgruppen knapt har vurdert (og da bare for forbrukere, se side 168-169), noe vi mener det er viktig å gjøre, se også nedenfor om god tro-kriteriet, skjønnsutøvelsen og urimelighetskriteriet. Problemstillingene ovenfor gjelder langt på vei også for rettighetshavere i formuesgoder i forbindelse med næring. Eksempler er avtalt panterett i fast eiendom, verdipapirer, motorvogn, driftstilbehør og varelager, som inngår som en helt vanlig del av finansieringsordninger. Jo større adgang det vil være til inndragning, jo større påføres risiko på dem som finansierer med helt legitime panterettigheter. Etter vår vurdering er det liten grunn til at slike rettigheter skal bli utslettet til fordel for statskassen. Det er også nær umulig for kredittytere å gardere seg mot at panteobjektene kan ha noe med straffbare handlinger å gjøre. Arbeidsgruppen foreslår en egen urimelighetsregel, tilsynelatende som et slags supplement til "kan"-regelen. Urimelighetsregelen er beskrevet som en "sikkerhetsventil" som skal "motvirke urimelige resultater". At det er en "sikkerhetsventil" som gjelder "klar" urimelighet fremstår som om det bare er en smal åpning for å la være å inndra. Vi mener påtalemyndigheten og domstolene vil være i stand til å vurdere rimeligheten, uten at lovgiver uttrykkelig begrenser skjønnet til "sikkerhetsventil"-tilfeller. Vi setter spørsmålstegn ved hvorfor det bare skal være ved "klar" urimelighet at inndragning skal unnlates. De rettspolitiske føringene og en tydelig angivelse av reglenes formål i en proposisjon vil ventelig gi tilstrekkelig grunnlag for å vurdere rimelighet. Rui foreslo et forholdsmessighetskriterium, som antagelig vil ligge implisitt i "kan"-skjønnet. Det virker ganske klart at en urimelighetsvurdering må inngå allerede i dette skjønnet. Når det er domstolen som skal avgjøre inndragningsspørsmål, kan det se ut til at urimelighetsvurderingen skal gjøres av domstolen. Det er derfor mulig at urimelighet bør være blant kriteriene i vurderingene etter § 68 a første ledd, slik at det blir tydelig at også påtalemyndigheten skal vurdere urimelighet. Vi mener altså uansett det er grunn til at en proposisjon gir mer utfyllende omtale av rimelighetsvurderingen, uavhengig av om den er knyttet til "kan"-skjønnet eller en egen regel om urimelighet. Dette vil gi tydeligere avgrensninger av når inndragning kan skje. For formuesgoder som er overdratt ved arv eller gave, også surrogater, går forslaget ut på at de kan inndras på linje med formuesgode som ikke er overdratt. Dette rammer alle mottakere, uavhengig av mottakers tilknytning til overdrageren og tilknytning til den straffbare handlingen. Vi mener hensynene bak godtroervervreglene ikke fullt ut er sammenfallende i inndragningssituasjonene. Ved godtroerverv er det snakk om balansen mellom mottaker og "egentlige" eier, som kan få en ting tilbake, mens det sentrale ved inndragning er å frata noen utbytte av en straffbar handling. Ideelle organisasjoner o.l. mottar fra tid til annen testamentarv og gaver – både i naturalia og penger. I prinsippet kan dette gjelde alt fra helt små pengegaver til fast eiendom eller annet verdifullt. Etter vår vurdering vil det være urimelig om de uten videre kan bli inndratt. Hvis departementet følger opp forslaget om ubetinget inndragningsadgang utenfor god tro-tilfellene, bør departementet som et minimum gi uttrykk for at tilfeller som nevnt, som hovedregel vil være omfattet av den urimelighetsregelen som er foreslått. I alle fall bør det gjelde en god tro-kvalifikasjon i slike tilfeller, slik at mottakere som gjør undersøkelser av gaven/arven før de tar den imot, kan slippe inndragning. Ved noen former for straffbare handlinger er det utvilsomt at utbytte tilfaller (også) noen som er helt utenforstående og som ikke har noe med de straffbare handlingene å gjøre, og som ikke er omfattet av overdragelsesregelen, for eksempel ved andres brudd på aksjeloven, konkurranseloven eller forbud mot markedsmisbruk i verdipapirhandelloven. Arbeidsgruppen drøfter etter det vi kan se, ikke utbytte fra straffbare handlinger som er helt tilfeldige for dem som nyter godt av handlingen. Innvendingene mot det som er foreslått, gjelder i noen utstrekning også gjeldende regler. Med en sivilrettslig tilnærming til inndragning blir tersklene lavere og risikoen for virksomheter høyere. Innvendingene er derfor sterkere ved sivilrettslig inndragning. Justis- og beredskapsdepartementet Til høringen Til toppen