Dato: 25.10.2024 Svartype: Med merknad Det kom brått på. Vil min mor bli hørt? Jeg er yngst og eneste jente i en søskenflokk på 5. Født en mørk og kald desemberdag i 1970. Jeg har gjennom hele livet hatt et godt forhold til min mor, hun er i dag 88 år, og jeg ser frem til å ta vare på henne inntil hun takker av. Jeg begynner å få dårlig tid. Jeg begynte på politihøgskolen i 1993. Det er 31 år siden. Jeg har i alle disse årene gledet meg til at min mor og jeg skal nyte alderdommen og mitt eneste ønske er å gi henne en verdig avslutning på livet. Hun skal slippe å ta opp en plass på aldershjemmet. Vi har lagt våre planer, men med et eneste vedtak så skal alt endre seg. Hun oppdrog meg til å stå på i tjeneste for andre og det ligger ikke i vår natur å gi opp, men jeg har tenkt at dette høres urimelig ut. Hva er egentlig grunnen til at jeg, så hastig, må utsette alt jeg har planlagt. Jeg er snart 57 år og passerer snart mine "85 år". Selv om vedtaket som foreslås trolig ikke er grunnlovsstridig, veltes alle planer. Planen om å ta vare på min mor. Det føles ikke riktig, at noen med så kort tid igjen i tjenesten, må betale en slik høy pris for noe som hører fremtiden til. Det er altfor sent for meg å endre min egen tjenestevei. Jeg bør ikke lengre sitte "å trykke" i stillingen når polititjenesten jeg ble opplært til å utføre er blitt så annerledes. Det er på tide å la meg gå, jeg som hadde skrivemaskin faget på ungdomsskolen og er vant til å bruke mer tid på mennesker enn foran skjermen. Jeg velger å tro at fornuften seirer, slik at min mor og jeg får være sammen. Som planlagt. Med hilsen Else Bjørnstad Arbeids- og inkluderingsdepartementet Til høringen Til toppen
