NHOs høringssvar – NOU 2024: 11 Lavlønn i Norge
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) viser til Arbeids- og inkluderingsdepartementets høringsbrev av 27. juni 2024. NHOs høringsuttalelse er utarbeidet i samråd med våre landsforeninger. Lavlønnsutvalgets utredning (NOU 2024: 11), hvor NHO har deltatt, er i stor grad av beskrivende art, og kunnskapsinnhenting og kartlegging står sentralt.
Lønnsdannelsen er partenes ansvar. NHO er glad for at utvalget konkluderer med at lønnsdannelsen ser ut til å fungere godt også i den nedre delen av lønnsfordelingen, og at utvalget derfor mener at det ikke er behov for større retningsendringer.
Lavlønnsutvalgets hovedfunn er at det norske arbeidslivet har et høyere nivå på de laveste lønningene og mindre lønnsforskjeller enn de fleste andre land. Lønnsforskjellene og omfanget av lave lønninger i Norge økte fra 1997 til 2015, men har deretter vært stabile. Noen næringer og noen personkjennetegn er mer fremtredende blant de lavlønte. Det er høyest andel med lavlønn i næringene servering, overnatting, personlig tjenesteyting og detaljhandel. Forekomsten av lavlønn er høyere blant unge, personer med kort utdanning, innvandrere, uorganiserte og kvinner enn blant andre grupper. Det er også mer lavlønn i små virksomheter, i deltidsstillinger og i midlertidige stillinger. Omfanget er størst i virksomheter uten tariffavtale, og i virksomheter med lav lønnsevne.
Som utvalget peker på har næringer med mye lavlønn en del jobber som ikke krever utdanning og arbeidserfaring. Lønnssystemet i Norge er utformet slik at mer realkompetanse normalt gir høyere lønn. Realkompetanse erverves både via det formelle utdanningssystemet og gjennom deltakelse i lønnet arbeid. Dermed har næringer som i større grad ansetter personer med kortere utdanning, kort arbeidserfaring eller kort botid, relativt sett flere sysselsatte med lav lønn.
Lav lønn er et relativt begrep. Ettersom ikke alle lønnes likt vil det derfor alltid være et innslag av lav lønn i en lønnsfordeling. Den nedre delen av lønnsfordelingen i Norge er svært bratt, dvs. at lønnsnivået øker ganske mye fra en person til den neste i fordelingen. Små endringer i grensen for lavlønn kan således ha mye å si for omfanget under denne grensen. Det er også stor mobilitet i den nedre delen av lønnsfordelingen. Tre av fire av de som er lavlønte i et gitt år går over tid over i jobber med høyere lønn.
Lavlønnsutvalget foreslår å følge et begrenset antall indikatorer for måling av lavlønn enten årlig eller hvert fjerde år. Disse indikatorene skal ikke tolkes normativt. Utvalget anbefaler årsverk som analyseenhet, og at populasjonen avgrenses til de som kun er i jobb. NHO er enig i utvalgets forslag til indikatorer, og ser det som naturlig at TBU diskuterer hvordan forslagene til nye indikatorer kan inngå i Grunnlaget for inntektsoppgjørene.
En analyse SSB (Eika m.fl., 2024) gjorde for utvalget undersøkte sammenhengen mellom lavlønn (i denne sammenhengen lønn under 2/3 av medianlønn) og bedriftenes lønnsevne. Et mål på lønnsevnen er lønnskostnadenes andel av lønnskostnader pluss driftsresultat (faktorinntekten). Høy lønnskostnadsandel indikerer svak lønnsevne og vice versa. I seg selv er ikke denne andelen et lønnsomhetsmål, men høy lønnskostnadsandel indikerer dårlige muligheter til å øke lønningene. Det er en tendens til at næringer med høy lønnskostnadsandel, som overnatting og servering og jord- og skogbruk, har en høy andel lavlønn. Sammenhengen er imidlertid ikke entydig, da en del næringer av ulike årsaker har høy lønnskostnadsandel og lav andel lavlønn.
Analysen viser at det er en tydelig sammenheng mellom bedriftenes lønnsevne målt ved faktorinntekt per årsverk og omfanget av lavlønn, og en tydeligere sammenheng enn lønnskostnadsandel gir. SSB vurderer at faktorinntekt per årsverk gir en direkte og enkel tolkbar indikasjon på nivået for lønnsevnen regnet per årsverk. Det er en tydelig tendens at næringer med lav faktorinntekt per årsverk har høy lavlønnsandel. To tredjedeler av variasjonen i lavlønnsandel mellom næringer kan forklares (statistisk) av faktorinntekt per årsverk.
Lavlønnsutvalget finner også at lavlønn er mest utbredt i virksomheter uten tariffavtale. Som utvalget peker på er systemet for lønnsdannelse sentralt i den norske modellen, og det finnes en rekke mekanismer innenfor det organiserte arbeidslivet som bidrar til å begrense omfanget av lavlønn. En forutsetning for at systemet fortsatt skal kunne sikre et relativt høyt nivå på de laveste lønningene er høy organisasjonsgrad både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, samt høy tariffavtaledekning. Utvalget foreslår derfor styrket innsats for økt organisasjonsgrad og tariffavtaledekning. NHO er her enig i utvalgets forslag.
Lavlønnsutvalget peker også på at frontfagsmodellen og inntektspolitiske prioriteringer hos noen av partene historisk har bidratt til en lønnspolitikk som har vært til fordel for lavtlønte grupper, der man har valgt å bruke ulike virkemidler i de sentrale forhandlingene som har trukket i retning av høyere prosentvis lønnsvekst for de lavest lønte. Samtidig ligger en del tariffavtalte satser under lavlønnsgrensen på 2/3 av median avtalt lønn. De aktuelle satsene er hovedsakelig satser for jobber uten krav til utdanning, med kort ansiennitet og lav alder (18 år eller yngre). I det organiserte arbeidslivet er dermed lønn under 2/3 av medianlønn i hovedsak et midlertidig fenomen. Lønnsdannelsen er som nevnt innledningsvis partenes ansvar. Det betyr også at de ulike tariffpartene er ansvarlige for utformingen av tariffavtalene.
Næringslivets Hovedorganisasjon
Øystein Dørum Sjeføkonom
Lønnsdannelsen er partenes ansvar. NHO er glad for at utvalget konkluderer med at lønnsdannelsen ser ut til å fungere godt også i den nedre delen av lønnsfordelingen, og at utvalget derfor mener at det ikke er behov for større retningsendringer.
Lavlønnsutvalgets hovedfunn er at det norske arbeidslivet har et høyere nivå på de laveste lønningene og mindre lønnsforskjeller enn de fleste andre land. Lønnsforskjellene og omfanget av lave lønninger i Norge økte fra 1997 til 2015, men har deretter vært stabile. Noen næringer og noen personkjennetegn er mer fremtredende blant de lavlønte. Det er høyest andel med lavlønn i næringene servering, overnatting, personlig tjenesteyting og detaljhandel. Forekomsten av lavlønn er høyere blant unge, personer med kort utdanning, innvandrere, uorganiserte og kvinner enn blant andre grupper. Det er også mer lavlønn i små virksomheter, i deltidsstillinger og i midlertidige stillinger. Omfanget er størst i virksomheter uten tariffavtale, og i virksomheter med lav lønnsevne.
Som utvalget peker på har næringer med mye lavlønn en del jobber som ikke krever utdanning og arbeidserfaring. Lønnssystemet i Norge er utformet slik at mer realkompetanse normalt gir høyere lønn. Realkompetanse erverves både via det formelle utdanningssystemet og gjennom deltakelse i lønnet arbeid. Dermed har næringer som i større grad ansetter personer med kortere utdanning, kort arbeidserfaring eller kort botid, relativt sett flere sysselsatte med lav lønn.
Lav lønn er et relativt begrep. Ettersom ikke alle lønnes likt vil det derfor alltid være et innslag av lav lønn i en lønnsfordeling. Den nedre delen av lønnsfordelingen i Norge er svært bratt, dvs. at lønnsnivået øker ganske mye fra en person til den neste i fordelingen. Små endringer i grensen for lavlønn kan således ha mye å si for omfanget under denne grensen. Det er også stor mobilitet i den nedre delen av lønnsfordelingen. Tre av fire av de som er lavlønte i et gitt år går over tid over i jobber med høyere lønn.
Lavlønnsutvalget foreslår å følge et begrenset antall indikatorer for måling av lavlønn enten årlig eller hvert fjerde år. Disse indikatorene skal ikke tolkes normativt. Utvalget anbefaler årsverk som analyseenhet, og at populasjonen avgrenses til de som kun er i jobb. NHO er enig i utvalgets forslag til indikatorer, og ser det som naturlig at TBU diskuterer hvordan forslagene til nye indikatorer kan inngå i Grunnlaget for inntektsoppgjørene.
En analyse SSB (Eika m.fl., 2024) gjorde for utvalget undersøkte sammenhengen mellom lavlønn (i denne sammenhengen lønn under 2/3 av medianlønn) og bedriftenes lønnsevne. Et mål på lønnsevnen er lønnskostnadenes andel av lønnskostnader pluss driftsresultat (faktorinntekten). Høy lønnskostnadsandel indikerer svak lønnsevne og vice versa. I seg selv er ikke denne andelen et lønnsomhetsmål, men høy lønnskostnadsandel indikerer dårlige muligheter til å øke lønningene. Det er en tendens til at næringer med høy lønnskostnadsandel, som overnatting og servering og jord- og skogbruk, har en høy andel lavlønn. Sammenhengen er imidlertid ikke entydig, da en del næringer av ulike årsaker har høy lønnskostnadsandel og lav andel lavlønn.
Analysen viser at det er en tydelig sammenheng mellom bedriftenes lønnsevne målt ved faktorinntekt per årsverk og omfanget av lavlønn, og en tydeligere sammenheng enn lønnskostnadsandel gir. SSB vurderer at faktorinntekt per årsverk gir en direkte og enkel tolkbar indikasjon på nivået for lønnsevnen regnet per årsverk. Det er en tydelig tendens at næringer med lav faktorinntekt per årsverk har høy lavlønnsandel. To tredjedeler av variasjonen i lavlønnsandel mellom næringer kan forklares (statistisk) av faktorinntekt per årsverk.
Lavlønnsutvalget finner også at lavlønn er mest utbredt i virksomheter uten tariffavtale. Som utvalget peker på er systemet for lønnsdannelse sentralt i den norske modellen, og det finnes en rekke mekanismer innenfor det organiserte arbeidslivet som bidrar til å begrense omfanget av lavlønn. En forutsetning for at systemet fortsatt skal kunne sikre et relativt høyt nivå på de laveste lønningene er høy organisasjonsgrad både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, samt høy tariffavtaledekning. Utvalget foreslår derfor styrket innsats for økt organisasjonsgrad og tariffavtaledekning. NHO er her enig i utvalgets forslag.
Lavlønnsutvalget peker også på at frontfagsmodellen og inntektspolitiske prioriteringer hos noen av partene historisk har bidratt til en lønnspolitikk som har vært til fordel for lavtlønte grupper, der man har valgt å bruke ulike virkemidler i de sentrale forhandlingene som har trukket i retning av høyere prosentvis lønnsvekst for de lavest lønte. Samtidig ligger en del tariffavtalte satser under lavlønnsgrensen på 2/3 av median avtalt lønn. De aktuelle satsene er hovedsakelig satser for jobber uten krav til utdanning, med kort ansiennitet og lav alder (18 år eller yngre). I det organiserte arbeidslivet er dermed lønn under 2/3 av medianlønn i hovedsak et midlertidig fenomen. Lønnsdannelsen er som nevnt innledningsvis partenes ansvar. Det betyr også at de ulike tariffpartene er ansvarlige for utformingen av tariffavtalene.
Næringslivets Hovedorganisasjon
Øystein Dørum Sjeføkonom