Bærum kommune

2.4.2 tar for seg grunnleggende prinsipper som skal anvendes i alle saker etter barnevernsloven. Prinsippene skriver seg i stor grad fra konstitusjonelle og internasjonale menneskerettigheter, og enkelte av prinsippene er også nedfelt i barnevernsloven. Prinsippene er førende for vurderingene og utfallet i en barnevernssak, men også for prosessene og saksbehandlingen i slike saker. Endringene gjelder følgende områder:

I fjerde ledd foreslås det presisert at det at det ikke kan treffes akuttvedtak om utreiseforbud etter ny § 4-6 for barn som befinner seg i Norge, men som har vanlig bosted i en annen stat.

(§ 4-6: Bestemmelsen foreslås som ny. Første ledd åpner for at det kan treffes akuttvedtak om at et barn ikke kan reise eller bli tatt med ut av landet hvis det er nærliggende fare for at det kan bli utsatt for forhold som nevnt i § 5-12 dersom vedtaket ikke treffes straks. Kompetansen er lagt til barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten, på samme måte som for akuttvedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-2. Etter andre ledd skal akuttvedtak om utreiseforbud følges opp med en begjæring til barneverns- og helsenemnda snarest, dersom det er behov for videre tiltak. Akuttvedtaket faller bort dersom en slik begjæring ikke foreligger innen seks uker. Bestemmelsen tilsvarer § 4-2 tredje ledd om akuttvedtak om omsorgsovertakelse.)

Femte ledd er nytt og innebærer at barnevernslovens virkeområde etter § 1-2 utvides, slik at barnevernstjenesten får en rett og plikt til å tilby frivillig hjelpetiltak når foreldrene oppholder seg i Norge, selv om barnet oppholder seg i et annet land og ikke lenger har vanlig bosted her. Formålet med bestemmelsen er å sikre at barn og unge som er utsatt for ufrivillig og skadelig utenlandsopphold i størst mulig grad kan hjelpes hjem der dette er til barnets beste, og foreldrene oppholder seg i Norge.

Sjette ledd er nytt og synliggjør adgangen til å anmode andre land som har tiltrådt

Haagkonvensjonen 1996 om overføring av jurisdiksjon for et barn som har vanlig bosted i et annet konvensjonsland. Videre angir bestemmelsen hvilke typer tiltak som kan iverksettes i slike tilfeller. Tiltakene samsvarer med tiltak som kan iverksettes overfor barn som oppholder seg i en annen stat, men har sitt vanlige bosted i Norge, jf. bestemmelsens tredje ledd.

Sjuende ledd er nytt og synliggjør at barnevernstjenesten har rett og plikt til å gjennomgå bekymringsmeldinger etter lovens § 2-1, og at plikten til å gjennomføre undersøkelser etter § 2-3 gjelder uavhengig av hvor barnet har sitt vanlige bosted.

Utvalget foreslår at det lovfestes en plikt for barnevernstjenesten til å foreta en risikovurdering før foreldre involveres eller informeres om at det er iverksatt undersøkelse i en sak, eller gis innsyn i sakens dokumenter. Endringene foreslås inntatt i barnevernsloven § 2-2 (om barnevernstjenestens rett og plikt til å gjennomføre undersøkelser) og § 12-6 (om partenes rett til dokumentinnsyn og unntak fra innsyn for å beskytte barnet). Formålet med forslaget er å sikre risikovurderinger på et tidlig stadium i en barnevernssak, og dermed sikre at barnet eller andre, for eksempel søsken, ikke utsettes for fare eller skade ved foreldreinvolvering. Videre er det et formål å sikre barnet et trygt samarbeid med barnevernet i undersøkelsesfasen.

Barneverntjenesten skal alltid vurdere om det foreligger en risiko for barn når foreldre eller annet nettverk gjøres kjent med innholdet i en bekymringsmelding eller opplysninger som kan sette barnet i fare. Forslaget innebærer imidlertid at barneverntjenesten gis plikt til å foreta slik risikovurdering.

Utvalget foreslår å synliggjøre at alvorlige krenkelser av barnets rett til medvirkning og

selvbestemmelse er av betydning for om barnet har behov for hjelpetiltak eller omsorgsovertakelse, Formålet med forslaget er å styrke beskyttelsen av barn og unge som ikke får ivaretatt sin medvirknings- og selvbestemmelsesrett i egen familie, der dette går ut over deres personlige utvikling og autonomi. I barnevernslovens § 5-1 bokstav a (om omsorgsovertakelse) foreslår utvalget å tydeliggjøre at mangler ved den omsorgen barnet får omhandler både fysisk og psykisk omsorg. Tilsvarende endring foreslås i lovens § 3-1 (om frivillige hjelpetiltak). Formålet med dette forslaget er å tydeliggjøre gjeldende rett, og å signalisere at psykisk omsorgssvikt kan medføre alvorlige skadevirkninger for barn. I barnevernsloven § 5-1 bokstav c (om omsorgsovertakelse) foreslår utvalget å presisere at mishandlingen kan være fysisk eller psykisk. Formålet med presiseringen er å tydeliggjøre at psykisk mishandling alene kan danne grunnlag for omsorgsovertakelse, og at barnevernstjenesten plikter å avverge videre mishandling, jf. straffeloven § 196.

Ettervern fra barneverntjenesten forutsetter normalt at barnet/ungdommen har hatt tiltak fra barneverntjenesten før fylte 18 år. Utvalget anbefaler at det utredes nærmere om unge personer over 18 år som har vært utsatt for skadelig omsorg under oppveksten, men som tidligere har blitt avskåret fra å motta hjelp etter barnevernsloven, på visse vilkår bør gis adgang til hjelpetiltak etter barnevernsloven – jfr. bl.a. barn som har vært utsatt for ufrivillig utenlandsopphold før fylte 18 år.

Kommentar: Bærum kommune støtter utvalgets anbefaling om en nærmere utredning av om ettervern fra barneverntjenesten kan gjøres tilgjengelig til unge voksne som ikke har hatt kontakt med barneverntjenesten tidligere, frem til de fyller 25 år. Det bemerkes imidlertid at barneverntjenestens hjelpetiltak i hovedsak er innrettet overfor barn i alderen 0-18 år, og at det for unge voksne kan være hensiktsmessig å få støtte og oppfølging fra hjelpeinstanser som er tilpasset deres aldersgruppe.

Utvalget vurderer også Barnevernslovutvalgets forslag (NOU 2023: 7 Trygg barndom, sikker fremtid) om å innta en liste over momenter som anses særlig relevante i barnets beste-vurdering.

Utvalget er enig i at det er behov for å tydeliggjøre hvilke momenter som inngår i vurderingen av barnets beste i barnevernsloven, og at dette kan bidra til å styrke rettsvernet til barn utsatt for negativ sosial kontroll. I sitt høringsinnspill til NOU 2023: 7 foreslo Barneverns- og helsenemnda å lovfeste barnets mening som et utgangspunkt for vurderingen av barnets beste. Utvalget er enig i forslaget fra Barneverns- og helsenemnda, men mener at det i tillegg bør framgå en presisering om at momentlisten ikke er uttømmende. Det bør også framgå at det må gjøres en vurdering basert på momentenes vekt og relevans i den konkrete saken.

Utvalget foreslår å lovfeste en overordnet bestemmelse om barnets beste der barnets mening skal tillegges vekt, med mindre tungtveiende grunner gjør det nødvendig å velge en annen løsning. Vurderingen av om tungtveiende grunner foreligger, må vektes opp mot følgende momenter:

barnets familie og relasjoner, barnets behov for beskyttelse og sikkerhet, barnets behov for omsorg, kontinuitet og et tilpasset miljø, barnets identitet og utvikling, barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn, barnets særskilte sårbarhetsfaktorer, barnets sosiale situasjon, helse, utdanning og fremtidsutsikter.

Kommentar: det vurderes som vesentlig at det må gjøres en konkret vurdering i hver sak for å kunne kartlegge om det er tungtveiende grunner som må vektes opp mot overnevnte momenter.

«Utvalget har mottatt innspill som tyder på at hjelpeapparatet er usikre på hvor langt foreldreansvaret etter barnelova § 30 går når det gjelder beslutninger om å sende barn og unge på lengre utenlandsopphold i strid med den unges eget ønske. Videre viser flere til at samtykkeregelen i lovens §§ 40 tredje ledd og 41 femte ledd mangler sanksjonsmuligheter, og dermed ikke har effekt. Noen instanser peker også på at barns klagemulighet bør styrkes, særlig i saker om ufrivillig utenlandsopphold. FNs barnekomité har ved to anledninger kritisert Norge for å ikke ha tilgjengelige og effektive klagemekanismer for barn.»

Utvalget vurderer at det er behov for å styrke barnets rettsvern mot ufrivillige utenlandsopphold uten tilsyn fra en forelder med foreldreansvar. Etter utvalgets syn er formkrav til samtykke med tilhørende sanksjoner mot foreldre likevel ikke å anbefale, og anbefaler heller andre tiltak for barn over 12 år som enten risikerer ufrivillig utenlandsopphold uten tilsyn fra en forelder med foreldreansvar eller som er utsatt for slikt opphold, blant annet: fri rettshjelp og tiltak ved utstedelse av pass. Utvalget støtter behovet for en utredning som kan se helhetlig på barns rett til å klage til ulike instanser i norsk offentlig forvaltning. En slik utredning vil kunne identifisere både rettslige og faktiske hindre, og vurdere hvordan barns klagerett kan styrkes, slik at barns rettigheter i større grad også blir oppfylt i praksis. Problemstillingen om barn som risikerer å bli sendt til utlandet mot sin vilje bør inngå i en slik utredning.

Utvalgets flertall foreslår at det innføres en hjemmel i barnevernsloven for å ilegge forbud mot at et barn tas med eller sendes ut av landet når det er fare for skadelige utenlandsopphold (heretter utreiseforbud). Det foreslåtte utreiseforbudet er bare aktuelt for barn som har vanlig bosted i Norge, og utreiseforbud foreslås å kunne ilegges der barnet risikerer ett eller flere av følgende tilfeller i utlandet:

Utvalget foreslår at barnevernslovens virkeområde etter § 1-2 utvides, slik at barnevernstjenesten får kompetanse og plikt til å tilby frivillige hjelpetiltak når foreldrene oppholder seg i Norge, selv om barnet oppholder seg i et annet land og ikke lenger har vanlig bosted her. I tillegg anbefales det at norske myndigheter beholder jurisdiksjon når barn og unge blir holdt tilbake i utlandet mot sin egen vilje, og befinner seg uten foreldre med foreldreansvar. Jurisdiksjonen vil være tilsvarende som i saker om barnebortføring og sakene vil behandles deretter.

Utvalget foreslår endringer i opplærings -og intergeringsloven for å ivareta personer som returnerer til Norge etter et ufrivillig utenlandsopphold. Endringene innebærer utvidet rett til videregående opplæring, rett og plikt til å delta i introduksjonsprogrammet, og at fravær fra deltakelse i introduksjonsprogrammet som er begrunnet i negativ sosial kontroll, mishandling og ufrivillig utenlandsopphold ikke skal medføre tap av retten til å fullføre programmet. Endringene ivaretar både personer under 18 år, og foreldre.

Forslagene som omhandler integreringsloven, vil styrke retten til å delta i introprogrammet for de som har blitt holdt igjen mot sin vilje i utlandet. Dette vil gjelde svært få, særlig for mødre som har født barn i utlandet, da disse barna ikke har oppholdstillatelse i Norge og sjelden vil få en slik tillatelse automatisk gjennom foreldrenes oppholdstillatelse. Det legges ellers til grunn at kommunen fremdeles kan vurdere behovet for videre for introprogram ved retur fra utlandet.

Utvalget foreslår at det innføres en underretningsplikt til barnevernstjenesten når

utlendingsmyndighetene nekter eller tilbakekaller reisebevis for flyktninger og utlendingspass til barn fordi det er grunn til å tro at barnet vil bli utsatt for straffbare forhold i utlandet eller forhold der som kan medføre fare for liv eller helse. Utvalget foreslår videre å innføre en underretningsplikt fra utenrikstjenesten til barnevernstjenesten dersom utenriksstasjonen utsteder reisedokumenter til barn uten foreldrenes samtykke på grunn av fare for barnets liv eller helse. Formålet med forslagene er å sikre barn tilstrekkelig oppfølging fra barnevernet.

Kommentar: det legges til grunn og bør presiseres at en underretning er å regne som en bekymringsmelding, og at underretningen er underlagt de samme reglene for taushetsplikt og meldeplikt som for øvrig.