Person som ikke har oppgitt navn (383403)

Det vises til overnevnte høring med frist 15.10.2024 vedrørende temaet "Politiets bistand ved håndhevelse av Arbeidstilsynets vedtak", pkt. 12.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet tar utgangspunkt i et behov for sterkere presisering av politiets bistandsplikt og detaljene rundt hvordan dette skal foregå enn hva som foreligger i eksisterende lovverk.

Arbeidstilsynet har pr i dag anledning til å benytte tvangsmulkt og vedtak om stans av virksomhet som pressmiddel og overtredelsesgebyr som sanksjon. Vedtak om stans benyttes også i de tilfellene hvor det foreligger fare for liv og helse. Arbeidstilsynet er imidlertid avhengig av bistand fra politiet som maktorgan for å gjennomføre eller effektuere eventuelle pålegg og vedtak dersom virksomheten ikke etterkommer eller innretter seg.

Dagens praksis er at Arbeidstilsynet anmoder politiet om bistand til enten vern eller gjennomføring av tilsyn som så vurderer forespørselen etter politiloven § 2 nr. 5. Kriteriene som må foreligge for å utløse bistandsplikten, gitt tilgjengelige ressurser, er at bistanden må være nødvendig, gjelde saklige oppgaver som den anmodende etat naturlig utfører, samt ha sammenheng med politiets øvrige virksomhet (Stub 2011).

Dette medfører at bistand gis på grunnlag av fare for inspektørenes sikkerhet ved at politiet er tilstede for å gripe inn dersom det oppstår situasjoner som krever det, eller at det er behov for at politiet med sin anledning til å benytte makt og tvang kan sikre at kontrolletat eller tilsyn kan gjennomføre sine oppgaver i tråd med lov og regelverk. Denne praksisen er veletablert og har pågått over mange år i Oslo, eksempelvis i tverretatlige samarbeid eller direkte henvendelser.

Denne høringen tar for seg politiets rolle i forvaltningsmessige gjøremål og reglene i straffeprosessen kommer dermed ikke til anvendelse. En må derfor se hen til politiloven og aktuell særlovning for å vurdere politiets myndighetsutøvelse.

Høringsforslaget problematiserer at politiloven § 2 nr. 5 gir liten veiledning i forhold til når politiet kan anmodes om bistand og hva slags bistand kan politiet kan gi.

I Oslo politidistrikt har det i lang tid vært sedvane at politiet bistår andre etater på anmodning med henvisning til bestemmelsen, eksempelvis i a-krim samarbeidet, når den anmodende etat som skal utføre aktiviteten ikke har egen konkret bestemmelse som hjemler bistand fra politiet. Dette gjelder især Arbeidstilsynet. En ser ikke at gjeldende praksis er i strid med bestemmelsen i Politiloven all den tid sedvane er medtatt i Politiloven § 2 nr. 5.

Når det gjelder hvilken bistand politiet kan gi, har det klare utgangspunktet vært at politiet kan benytte makt for at den anmodende etat skal kunne gjennomføre de handlinger som lovverket hjemler dersom hindringen består i et lovbrudd av en viss grovhet eller art. Det legges dermed til grunn en oppfatning om at politiet kan gripe inn ved lovbrudd med hjemmel i politiloven § 7 første ledd nr. 3. Arbeidstilsynet skal eksempelvis ha uhindret adgang til ethvert sted som omfattes av loven, jfr aml. § 18-4. Brudd på dette medfører straffansvar med strafferamme bøter eller fengsel i inntil ett år eller begge deler, jfr. aml. § 19-1. Dette utløser mulighet for politiet å benytte politiloven § 7 første ledd nr. 3 til å gripe inn. Listen over tilgjengelige tiltak er ikke uttømmende, men har blitt praktisert ved at tilgang til arbeidssteder har blitt tilgjengeliggjort dersom det har vært nødvendig og forholdsmessig. Man kan i slike situasjoner også velge å benytte strafferettslig tilnærming, men i de fleste tilfeller vil det være uhensiktsmessig og en unødvendig belastning av strafferettspleien.

Overnevnte praksis er i tråd med redegjørelse av Stub (2011, se spesielt pkt. 9.3.3) for feltet og står i et motsetningsforhold til synet om at politiet ikke kan bruke makt under bistand, som referert til i høringsforslaget med henvisning til Øyen (2018).

Høringsforslaget nevner at politiet i stor grad har benyttet politiloven § 7 første ledd nr. 3 som rettslig grunnlag for bistand under a-krim samarbeidet. Denne formuleringen kan være noe forvirrende og misvisende hva gjelder politiet tilknyttet a-krim senteret i Oslo og det korrekte er at eventuell nødvendig inngripen når en er på bistand har vært hjemlet i bestemmelsen, ikke tilstedeværelsen i seg selv.

Forslaget viser videre til Økokrims utredning av politiets hjemmelsgrunnlag av 2020 (Økokrim 2020) og peker på at politiloven § 7 ikke gir hjemmel til å bistå tilsynsmyndigheter ved gjennomføring av tilsyn eller til generell håndheving/etterlevelse av kontrolletaters vedtak. Det er viktig her å påpeke forskjellen mellom at politiet deltar på kontroll eksempelvis via Serveringsloven § 13, Brukthandelloven eller Utlendingsloven § 21 og det å utføre bistand. Økokrims utredning viste i all hovedsak til politiets manglende klare hjemler til å utføre kontroller, ikke til å bistå andre etater. Konklusjonen om at politiet (mest sannsynlig) ikke kan benytte politiloven § 7 første ledd nr. 3 til å stanse (a-krim)lovbrudd er videre svært kontroversiell og ikke konsistent med annen argumentasjon, praksis i politiet og lov- og forarbeid. Hverken politiloven i seg selv eller forarbeidene nevner konkrete krav til type lovbrudd, men fokuserer heller på grovhet og art (Ot.prp.nr.22 (1994-95) Om lov om politiet s.68 og Auglend og Mæland 2016 s. 750 og 752). Et argument som er fremført i denne forbindelse i annen sammenheng er at bestemmelsen kun favner forhold omfattet av offentlig ro og orden, men sett i lys av redegjørelsen over fremstår denne innsigelsen som svak.

Høringsforslaget viser til at i de senere år har det vært usikkerhet knyttet til politiets rettslige grunnlag for å bistå Arbeidstilsynet. Dette er et ukjent fenomen i Oslo for det tverretatlige samarbeidet på a-krim senteret. Det er riktig at andre særlover de senere år har inntatt bestemmelser som eksplisitt og meget konkret beskriver både politiets bistandsplikt og hva politiet kan bistå med under oppdrag. En kan ut fra dette anta at særlover som ikke har undergått slik revidering kan gi opphav til usikkerhet om politiet har anledning til å bistå under henvisning til legalitetsprinsippet. Argumentasjonen må likevel belage seg på å forklare grunnen til at noe som var legalt tidligere ikke lengre er det på bakgrunn av endringer i lovverk, dog ikke bestemmelsen som ligger til grunn for praksisen.

Utfordringen som ligger i stadig presisering av lovverk som oppstiller konkrete handlinger politiet har anledning til å gjennomføre, kan utelukke og avskjære muligheten til å handle og gripe inn ved situasjoner som ikke eksplisitt nevnes. Dette prinsippet er grunnlaget for at politiloven § 7 andre ledd ikke er uttømmende og at politiet må kunne ha handlekraft til å gjøre det som er nødvendig i alle mulige situasjoner som krever det, herunder de som man ikke på nåværende tidspunkt klarer å forutse.

Konsekvensen av en motsatt tenkning er at offentlige myndigheter i så måte eksempelvis kan vedta stans av virksomhet uten noen som helst form for mulighet til at vedtaket effektueres. Dette fremstår som kunstig og lite sannsynlig sett fra et lovgiverperspektiv og i lys av eksisterende regelverk, jfr. politiloven §§ 2, 6 og 7. I denne sammenheng er det videre nødvendig å vurdere virkeområdet til politiloven § 7 fjerde ledd som fremstår som en sikkerhetsventil for de situasjoner hvor andre myndigheters tilgjengelige inngrep antas umulig, virkningsløst eller ikke kan skje i tide. En kan ikke se at denne bestemmelsen er inntatt i drøftingen.

Dersom en likevel vurderer det dithen at det er behov for presisering av politiets rolle og myndighet under bistandsoppdrag vil det være mer hensiktsmessig å klargjøre dette under en endring i politiloven enn å gjøre endringer i et stort antall særlover. Dette i forhold til det administrative og kostnadsmessige ved endringer i flere lovverk, men også for politiets egen oversikt og enhetlige tilnærming til maktutøvende bistandsmyndighet.

I lys av arbeidet og satsningen mot arbeidslivskriminalitet og tverretatlig samarbeid mot kriminelle aktører, er det videre hensiktsmessig å alternativt vurdere å gi kontrollhjemler til politiet som et verktøy til å brukes ved behov enn å gi tvangshjemler til andre myndigheter som likevel ikke kan følges opp uten politiets tilstedeværelse. På denne måten sikrer en seg et verktøy for kunnskaps- og risikobasert samvirke. En kan i denne sammenheng se hen til Serveringsloven og tenke seg en slik tilnærming til alle bransjer. Sammenslåing av de nevnte problemstillingene i ett lovverk fremstår som en mer effektiv og enhetlig måte å oppnå målet om bedre resultater og virkemidler mot arbeidslivskriminalitet.

Det er lite som tyder på at en endring i lovteksten vil medføre endring i praksis hva gjelder effektuering av arbeidstilsynets vedtak. Lovverket for politiets bistand er allerede på plass og det vil være politiets ressurssituasjon, utover noe annet, som vil avgjøre om bistandsanmodningene blir fulgt opp. Politiet har og vil fortsette å ha som sedvane å bistå andre etater på anmodning og følge opp med bruk av makt der det er nødvendig og forholdsmessig. Dette punktet i høringsforslaget er dermed overflødig og vil skape fremtidige, juridiske problemstillinger og behov for ytterligere lovendringer i andre lovverk. Dersom målet er mer effektiv oppfølging av hva som fremstår som kriminelle elementer knyttet til bedrifter og næringsliv, altså arbeidslivskriminalitet, er det andre verktøy og virkemidler som bør fremheves.

Stub 2011, Marius Stub, Tilsynsforvaltningens kontrollvirksomhet, Oslo, Universitetsforlaget 2011

Auglend og Mæland 2016, Ragnar L. Auglend og Henry John Mæland, Politirett , 3. utgave, Oslo, Gyldendal juridisk 2016

Øyen 2018, Ørnulf Øyen, Hva er rettsgrunnlaget for maktbruk fra politiet? , Tidsskrift for strafferett, årgang 18, nr. 4, 2018, s. 275-284

Økokrim 2020, Politiets hjemmelsgrunnlag i a-krim samarbeidet , 2020 (U.off.)

Ot.prp.nr.22 (1994-95) Om lov om politiet s.68