OVERORDNEDE BETRAKTNINGER
Innledningsvis i høringsnotatet leser vi at endringene som foreslås har utgangspunkt i forslagene fra ekspertutvalget som ble opprettet i august 2022, og at hensikten er å « bedre rekrutteringen, redusere arbeidsbelastningen og gjøre ordningen bærekraftig»
Vi vil påpeke at mange av forslagene i høringsnotatet vil forringe kvaliteten på spesialistutdannelsen i allmennmedisin. Dette er dypt problematisk. Bemannings- og kapasitetsproblemene i fastlegeordningen vil ikke bli løst ved å redusere kompetansen til legene som arbeider som fastleger. Tvert imot, vil den allmennmedisinske spesialiteten synke i anseelse og det vil bli mindre attraktivt å arbeide som fastlege. Dessuten har fastlegene en nøkkelrolle i hele helsetjenesten, ikke minst som portvakt. En forringelse av kvaliteten på spesialistutdanningen i allmennmedisin vil dermed føre til økt etterspørsel etter helsehjelp også i spesialisthelsetjenesten, noe som er sterkt uønskelig for samfunnet. Endringer i spesialistutdanningen og -godkjenningen som gjøres for å ivareta fastlegeordningen må ivareta – ikke svekke – det faglige grunnlaget . I motsatt fall flykter legene fra faget – og fra fastlegerollen – og bærekraften i den samlede helsetjenesten svekkes, slik vi har sett i flere europeiske land i det siste.
Vi vil påpeke at mange av forslagene i høringsnotatet vil forringe kvaliteten på spesialistutdannelsen i allmennmedisin. Dette er dypt problematisk. Bemannings- og kapasitetsproblemene i fastlegeordningen vil ikke bli løst ved å redusere kompetansen til legene som arbeider som fastleger. Tvert imot, vil den allmennmedisinske spesialiteten synke i anseelse og det vil bli mindre attraktivt å arbeide som fastlege. Dessuten har fastlegene en nøkkelrolle i hele helsetjenesten, ikke minst som portvakt. En forringelse av kvaliteten på spesialistutdanningen i allmennmedisin vil dermed føre til økt etterspørsel etter helsehjelp også i spesialisthelsetjenesten, noe som er sterkt uønskelig for samfunnet. Endringer i spesialistutdanningen og -godkjenningen som gjøres for å ivareta fastlegeordningen må ivareta – ikke svekke – det faglige grunnlaget . I motsatt fall flykter legene fra faget – og fra fastlegerollen – og bærekraften i den samlede helsetjenesten svekkes, slik vi har sett i flere europeiske land i det siste.
KRAV TIL VEILEDERE
I høringsdokumentet foreslås « et unntak fra kravet om at veileder for lege under spesialistutdanning i allmennmedisin, samfunnsmedisin og arbeidsmedisin må være spesialist i den aktuelle spesialiteten. Det forslås at veileder i særlige tilfeller kan være lege med betydelig erfaring fra hhv. allmennmedisinsk, samfunnsmedisinsk, og arbeidsmedisinsk arbeid. »
Det er i dag ingen krav om egnethet eller pedagogisk kompetanse til veileder for leger spesialistutdanning i allmennmedisin utover at veileder selv må være spesialist i allmennmedisin. Og nå foreslås det å fjerne dette minimumskravet. Vi mener dette ville være meget uheldig. Det er en alvorlig og oppsiktsvekkende feilvurdering av faget og kompetansen allmennleger trenger. Dette vil medføre at allmennmedisin synker i anseelse og være uheldig for hele helsetjenesten. Minimumskravet bør ikke fjernes, og det bør dessuten innføres obligatorisk veilederutdanning. Dette vil ivareta legene i spesialisering langt bedre og skape bedre kvalitet på utdanningen, noe som igjen vil styrke rekrutteringen til spesialiteten allmennmedisin og dermed til fastlegeordningen. Det vil øke pasientsikkerheten og styrke fastlegenes evne til å yte god faglig hjelp på laveste effektive omsorgsnivå og til å ivareta rollen som koordinator og portvakt.
Det er i dag ingen krav om egnethet eller pedagogisk kompetanse til veileder for leger spesialistutdanning i allmennmedisin utover at veileder selv må være spesialist i allmennmedisin. Og nå foreslås det å fjerne dette minimumskravet. Vi mener dette ville være meget uheldig. Det er en alvorlig og oppsiktsvekkende feilvurdering av faget og kompetansen allmennleger trenger. Dette vil medføre at allmennmedisin synker i anseelse og være uheldig for hele helsetjenesten. Minimumskravet bør ikke fjernes, og det bør dessuten innføres obligatorisk veilederutdanning. Dette vil ivareta legene i spesialisering langt bedre og skape bedre kvalitet på utdanningen, noe som igjen vil styrke rekrutteringen til spesialiteten allmennmedisin og dermed til fastlegeordningen. Det vil øke pasientsikkerheten og styrke fastlegenes evne til å yte god faglig hjelp på laveste effektive omsorgsnivå og til å ivareta rollen som koordinator og portvakt.
MERITT FOR VEILEDNING OG VEILEDNINGSKOMPETANSE
Både ALIS og spesialister i allmennmedisin som jobber som fastleger er nødvendige ressurser som veiledere for medisinstudenter og LIS1-leger. Spesialistene dessuten som ALIS-veiledere. Emnekurs i individuell veiledning er allerede en læringsaktivitet som innfrir læringsmål i egen spesialisering i allmennmedisin for veiledere. Krav til veiledningskompetanse for studenter i helsefagene er anbefalt å være på 10 studiepoeng [1] . Vi foreslår at kurs og utdanning for å øke egen veilederkompetanse gir meritt i egen videre- og etterutdanningen i allmennmedisin. Videre foreslår vi at veiledning av allmennleger i spesialisering skal gi uttelling i etterutdanning for spesialister i allmennmedisin.
REKKEFØLGEKRAVET
Det foreslås at « kommuner og helseforetak eller sykehus skal kunne inngå avtale om opprettelse av stillinger i spesialistutdanningens første del (LIS1) utover det som er nasjonalt fastsatt. For disse stillingene foreslås at det i særlige tilfeller kan avtales unntak fra rekkefølgekravet i LIS1, om først tolv måneder i spesialisthelsetjenesten og deretter seks måneder i den kommunale helse- og omsorgstjenesten .»
Vi er ikke enige i at rekkefølgekravet skal oppheves. I institusjonstjenesten møter utdanningskandidatene for det meste pasienter i situasjoner hvor også andre helsearbeidere er til stede, slik at supervisjon og veiledning er lett tilgjengelig. I kommunehelsetjenesten er legen langt mer selvstendig i sitt virke. For å vurdere alvorlighetsgrad og på hvilket helsetjenestenivå pasienten skal få sin utredning og behandling, er det utvilsomt mest hensiktsmessig å ha gjennomført sykehustjeneste før kommunehelsetjeneste. Det er en derfor en trussel mot pasientsikkerheten å åpne for at leger starter sin medisinske karriere i kommunehelsetjenesten. Belastningen for veileder i kommunen må også antas å øke betydelig hvis man skal veilede kandidater som ikke har hatt institusjonstjeneste først.
Fagområde for allmennmedisin
Institutt for global helse og samfunnsmedisin
Universitetet i Bergen
[1] Universitets- og høgskolerådet (UHR). Veiledende retningslinjer for utdanning og kompetansevurdering av praksisveiledere i helse- og velferdstjenestene Tilgjengelig fra: ny_nettversjon_veiledende_nasjonale_retningslinjer_for_praksisveilederutdanning_krav_til_praksisveilederes_kompetanse.pdf (uhr.no)
Vi er ikke enige i at rekkefølgekravet skal oppheves. I institusjonstjenesten møter utdanningskandidatene for det meste pasienter i situasjoner hvor også andre helsearbeidere er til stede, slik at supervisjon og veiledning er lett tilgjengelig. I kommunehelsetjenesten er legen langt mer selvstendig i sitt virke. For å vurdere alvorlighetsgrad og på hvilket helsetjenestenivå pasienten skal få sin utredning og behandling, er det utvilsomt mest hensiktsmessig å ha gjennomført sykehustjeneste før kommunehelsetjeneste. Det er en derfor en trussel mot pasientsikkerheten å åpne for at leger starter sin medisinske karriere i kommunehelsetjenesten. Belastningen for veileder i kommunen må også antas å øke betydelig hvis man skal veilede kandidater som ikke har hatt institusjonstjeneste først.
Fagområde for allmennmedisin
Institutt for global helse og samfunnsmedisin
Universitetet i Bergen
[1] Universitets- og høgskolerådet (UHR). Veiledende retningslinjer for utdanning og kompetansevurdering av praksisveiledere i helse- og velferdstjenestene Tilgjengelig fra: ny_nettversjon_veiledende_nasjonale_retningslinjer_for_praksisveilederutdanning_krav_til_praksisveilederes_kompetanse.pdf (uhr.no)