Formålet med rundskrivet er å gi informasjon om hvordan helse- og omsorgstjenesten og politiet kan samarbeide om å sørge for nødvendig helsehjelp til arrestanter i politiarrest. Rundskrivet beskriver sentrale ansvarsforhold og gir praktisk informasjon om håndteringen av helsehjelp, herunder betaling for helsehjelp og legemiddelhåndtering.
Hovedmålgruppen for rundskrivet er ledere og helsepersonell ansatt i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Videre er rundskrivet relevant for ledere og helsepersonell i helseforetakene og i den offentlige tannhelsetjenesten.
Rundskrivet må sees i sammenheng med Instruks for politiets arrester (arrestinstruksen) , utgitt av Politidirektoratet (RPOD-2023-16) (krever innlogging). Instruksen gjelder for alle som i tjeneste for politiet utfører oppgaver i eller i tilknytning til politiets arrester eller har ansvar knyttet til bruk av politiets arrester. Instruksen beskriver hvordan oppholdet i arresten skal gjennomføres, herunder omtale av innsettelsen og den praktiske gjennomføringen av arrestoppholdet og hvordan arrestens personell skal sørge for ivaretakelse av arrestantens helsetilstand. Nærmere regler om bruken av og forholdene i politiarrest er regulert i forskrift om bruk av politiarrest og i politiinstruksen kapittel 9.
På grunn av sammenhengen med arrestinstruksen, anses dette rundskrivet også relevant for ansatte i politiet som utfører oppgaver i eller i tilknytning til arresten eller som på ulike måter har ansvar for politiarrest.
Rundskrivet er utarbeidet av Helsedirektoratet, i samarbeid med Politidirektoratet, på bakgrunn av en anmodning fra Politidirektoratet om å utarbeide sentrale retningslinjer for organisering av helsetjenesten for arrestanter i politiarrest. Erfaringene viste lokale variasjoner i hvordan arrestanters rett til nødvendige helsehjelp ble ivaretatt.
Helsedirektoratet ledet en arbeidsgruppe med representanter fra Helsedirektoratet, Politidirektoratet og tre politidistrikter som utarbeidet et utkast til veileder om helsetjenester til arrestanter i politiarrest. Utkastet til veileder ble sendt på høring, og vi mottok 13 høringsinnspill.
Helsedirektoratet har innarbeidet høringsinnspillene og ferdigstilt rundskrivet, i samarbeid med Politidirektoratet.
I rundskrivet benyttes begrepet arrestant for å omtale en person som er innsatt i politiarrest, uavhengig av om man er innsatt med hjemmel i politiloven, straffeprosessloven eller utlendingsloven.
Begrepet "arrestant" slik det brukes i veilederen må avgrenses mot begrepene "varetektsinnsatt" og "domsinnsatt".
For helsetjenester til innsatte i fengsler, se veilederen om helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsler.
Politiarrest er stedet hvor de som pågripes eller innbringes får rom (celle, ventecelle) frem til de løslates eller overføres til ordinært fengsel eller til sykehus. Dette omfatter alle politiets lokaler med rom som er tiltenkt brukt eller fast benyttes til frihetsberøvelse av arrestanter ved innlåsing (celler).
Å være innsatt i arrest innebærer i all hovedsak frihetsberøvelse og isolasjon før domstolen har tatt stilling til fengsling. Hjemmel for bruk av politiets arrester er straffeprosessloven § 183 og politiloven § 9.
Hovedregelen etter forskrift om bruk av politiarrest § 3-1, er at den som er satt i politiarrest skal løslates eller overføres til fengsel innen 2 døgn etter pågripelsen (48 timer). Det åpnes for unntak hvis det av praktiske grunner ikke er mulig.
Politiarresten forvaltes av det lokale politidistrikt. Større arrester har faste arrestforvarere som skal føre tilsyn med den som er anbragt i arresten. Mindre, lokale politistasjoner eller lensmannskontorer har vanligvis en politiarrest, men ikke egne faste arrestforvarere.
Et samarbeid mellom helse- og omsorgstjenesten og politiet om helsehjelp til arrestanter i politiarrest forutsetter at det etableres rutiner mellom sektorene.
Kommunen og politiet kan sammen vurdere hvilke deler av den kommunale helse- og omsorgstjenesten det er aktuelt å samarbeide med. I de fleste tilfeller vil det være legevakten i kommunen der arresten ligger som kommer i kontakt med arrestanter som har behov for helsehjelp. Det er derfor særlig viktig at legevakten har rutiner for samarbeid med politiet og/eller arrestforvarer. I tillegg kan det være relevant for politiet å samarbeide med fastlegene i kommunene rundt arresten. De aktuelle kommunene kan eventuelt bistå politiet med å opprette kontakt med fastlegenes samarbeidsutvalg i kommunen eller lignende enheter der kommunens fastleger er representert.
Eksempler på tema som kan vurderes i samarbeidsrutiner mellom politiet og de kommunale helse- og omsorgstjenestene er:
For spesialisthelsetjenesten kan det være hensiktsmessig at politiet får oversikt over helseforetakenes tilbud i området der arresten ligger, herunder hvilke helseinstitusjoner som er utpekt til å ta imot pasienter med behov for øyeblikkelig hjelp innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling.
Det kan videre være nyttig med samarbeid mellom politiet og den offentlige tannhelsetjenesten, med formål å skaffe politiet oversikt over tilbudet om akutt tannhelsehjelp i fylket, samt oversikt over hvilke grupper av pasienter som den offentlige tannhelsetjenesten har et ansvar for å gi nødvendig tannhelsehjelp til.
Arrestanter i politiarrest har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunens helse- og omsorgstjeneste og fra spesialisthelsetjenesten på lik linje med befolkningen ellers, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 og § 2-2. Arrestanter kan også ha rett til nødvendig tannhelsehjelp, jf. tannhelsetjenesteloven § 2-1, jf.§ 1-3.
For en person som i hovedsak skal tilbringe maksimalt to døgn i arresten, vil behovet for helsehjelp i de aller fleste tilfeller dreie seg om øyeblikkelig hjelp.
Som et alminnelig utgangspunkt omfatter øyeblikkelig hjelp-situasjoner der det oppstår akutt behov for undersøkelse og behandling, blant annet for å gjenopprette eller vedlikeholde vitale funksjoner, for å forhindre eller begrense alvorlig funksjonsnedsettelse som følge av skade eller sykdom, eller for å gi adekvat smertebehandling ved smerter av kortvarig art. Når det gjelder hva som anses som øyeblikkelig hjelp i psykisk helsevern, redegjøres det nærmere for dette i rundskrivet til psykisk helseverforskriften. Dette vil blant annet omfatte psykotiske tilstander med fare for pasientens eller andres liv og helse og akutte psykiske reaksjoner på innlåsing med behov for angstdempende behandling.
Når en arrestant vurderes av helsepersonell, vil det være opp til helsepersonellet å vurdere behovet for helsehjelp, herunder om det dreier seg om en problemstilling som kan vente til arrestanten er løslatt fra arrest eller overført til fengsel.
Arrestantens behov for helsehjelp vil først og fremst vurderes av helse- og omsorgstjenesten i den kommunen der arresten ligger. Dersom arrestanten står på liste hos en fastlege, er hovedregelen at fastlegen kontaktes først. Dersom arrestanten ikke har fastlege, fastlegen ikke er tilgjengelig, eller det av andre grunner ikke er hensiktsmessig å bringe arrestanten til fastlegen, kan legevakten kontaktes. I de fleste tilfeller vil det være mest praktisk at arrestanten tas med til legevakten i den kommunen der arresten ligger.
Ved behov tilbys arrestanten helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Sykehus og fødestuer er pålagt å ta imot pasienter med behov for øyeblikkelig somatisk helsehjelp, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-1. Det samme gjelder nærmere utpekte helseinstitusjoner som tilbyr psykisk helsehjelp og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Normalt vil legevaktslege eller fastlege henvise videre til spesialisthelsetjenesten når det er behov for det. Øyeblikkelig hjelp i spesialisthelsetjenesten kan enten ytes poliklinisk eller ved innleggelse.
Personer har rett til nødvendig tannhelsehjelp i den offentlige tannhelsetjenesten til og med året de fyller 28 år, jf. tannhelsetjenesteloven § 1-3 bokstav a og d. I tillegg har enkelte grupper rett til nødvendig tannhelsehjelp på grunnlag av diagnose eller at de er mottakere av andre helse- og omsorgstjenester. Dette inkluderer blant annet psykisk utviklingshemmede, eldre, langtidssyke og uføre i institusjon og hjemmesykepleie og enkelte grupper rusavhengige. Arrestanter som ikke omfattes av gruppene listet opp i tannhelsetjenesteloven må bli bragt til en privat tannlege ved behov for akutt tannbehandling. Politiet kan ta kontakt med den offentlige tannhelsetjenesten i fylket for bistand til å avklare arrestantens rettigheter. Les mer i artiklene om gruppene som har rett til nødvendig tannhelsehjelp i den offentlige tannhelsetjenesten.
Se nærmere om betaling for helsehjelp i betaling for helsehjelp, transport og vakthold.
Alle som oppholder seg i Norge har rett til øyeblikkelig hjelp i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten, samt rett til vurdering i spesialisthelsetjenesten, jf. forskrift om rett til helse- og omsorgtjenester for personer uten fast opphold i riket § 1 og § 3.
Videre har alle som oppholder seg i Norge i tillegg rett til følgende helsehjelp, jf. forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester for personer uten fast opphold i riket § 5:
Barn har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen og rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, i tillegg til retten til øyeblikkelig hjelp, jf. forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket § 4.
Arrestanter uten lovlig opphold i riket skal selv dekke kostnadene ved helsehjelp. Dette gjelder som utgangspunkt også for øyeblikkelig hjelp. Se mer i betaling for helsehjelp transport og vakthold.
Politiet har ansvar for å sørge for at arrestanten får tilgang til nødvendig helsehjelp under oppholdet i arresten. Helse- og omsorgstjenesten har ansvar for å yte nødvendig helsehjelp når arrestanten har behov for det.
Før innsettelse i politiarrest skal politiet vurdere om arrestanten ut fra sin tilstand har behov for helsehjelp og eventuelt sørge for nødvendig fremstilling for lege eller annet helsepersonell, jf. forskrift om bruk av politiarrest § 2-3 første ledd. De ansatte i arresten får, gjennom ordinære rutiner i politiet, opplæring i blant annet førstehjelp og identifikasjon av indikatorer på bruk og misbruk av rusmidler.
Arrestanten får informasjon ved innsettelsen om at vedkommende har rett til å kontakte helsepersonell, jf. forskrift om bruk av politiarrest § 2-3 tredje ledd. Dersom en arrestant uttrykker behov for helsehjelp, skal politiet sørge for at arrestanten kommer i kontakt med helsepersonell. Det følger av arrestinstruksen at personer som på grunn av beruselse er ute av stand til å ta vare på seg selv eller å gjøre rede for seg, straks skal vurderes bragt til legevakt eller annet egnet tilbud i helsetjenesten.
Politiet må, i samarbeid med arrestantens fastlege eller legevakten, avklare om arrestanten skal tas med til fastlege/legevakt, eller om det er aktuelt at helsepersonell tilser arrestanten i arresten. Dersom arrestanten tas med til fastlege/legevakt, har politiet ansvar for å vurdere sikkerheten og eventuelt sørge for vakthold i forbindelse med transport, undersøkelse og behandling.
Dersom arrestantens behov for helsehjelp tilsier at arrestanten må legges inn i helseinstitusjon, må politiet sørge for vakthold dersom det er nødvendig på grunn av rømningsfare eller fordi politiet anser at vedkommende kan være farlig for andre.
Henvendelser fra politiet med anmodning om helsehjelp til en arrestant prioriteres medisinsk på lik linje med andre henvendelser. Det kan imidlertid oppleves stigmatiserende og belastende for arrestanten å sitte på et venteværelse sammen med mange andre. Det kan også oppleves belastende for andre pasienter at arrestanten og uniformert politi blir sittende lenge på venterommet. I tillegg bindes en politipatrulje opp i ventetiden. Slike momenter kan ha betydning i vurderingen av prioriteringen av arrestanten. Om mulig bør det legges til rette for at politi og arrestant får tilbud om et eget rom i ventetiden.
Det er ikke gitt særskilte regler om betaling for helsehjelp til arrestanter. Det innebærer at de ordinære reglene om betaling for helsetjenester gjelder når arrestanter har behov for helsehjelp.
Kommunen og de regionale helseforetakene er ansvarlig for å dekke utgiftene til helsehjelp som de har ansvar for å yte, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 11-1 og spesialisthelsetjenesteloven § 5-2. Dette innebærer også et ansvar for å dekke utgifter til tolk der det er nødvendig. I den grad kommunene og helseforetakene har anledning til å kreve egenandel av pasienter, kan slik egenandel i utgangspunktet også kreves av arrestanter. Der det rekvireres legemidler til arrestanten, skal disse også dekkes etter ordinære regler.
Ved undersøkelse og behandling hos fastlege eller ved legevakt, ytes det stønad fra folketrygden etter gjeldende takster og arrestanten skal som utgangspunkt betale egenandelen selv, jf. folketrygdloven § 5-4 og forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege.
Det er i utgangspunktet ikke adgang til å kreve forhåndsbetaling av egenandel for å gi pasienter øyeblikkelig hjelp, som det ofte vil dreie seg om for en arrestant. Eventuell skyldig egenandel må tjenesteyter forsøksvis inndrive i etterkant.
For visse typer behandling kan det ikke kreves egenandel, jf. forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege § 3. Dette gjelder eksempelvis kontrollundersøkelser under svangerskap, ved fødsel og ved behandling for sykdom i forbindelse med svangerskap, videre ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer og ved behandling hvor pasientens tilstand er til hinder for at legen kan innkreve egenandelen, eksempelvis ved alvorlige sinnslidelser, akutt større skader, bevisstløshet og dødsfall. I slike tilfeller ytes det stønad etter honorartakstene.
Noen ganger kan det, etter en konkret vurdering, fremstå urimelig å avkreve egenandel fra arrestanter. Dette kan eksempelvis være tilfelle dersom arrestanten ikke har et åpenlyst behov for helsehjelp og ikke selv har ønsket kontakt med helsetjenesten, men politiet likevel har vurdert at det er nødvendig med tilsyn fra helsepersonell. I slike tilfeller skal politiet vurdere å dekke arrestantens egenandel.
Ved behov for innleggelse i sykehus i spesialisthelsetjenesten betales det ikke egenandel. Ved behov for poliklinisk helsehjelp, kan det kreves egenbetaling med mindre et av unntakene i forskrift om betaling frå pasientar for poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetenesta § 5 kommer til anvendelse.
Unge voksne mellom 19 og 28 år skal betale et vederlag tilsvarende 25 prosent av fastsatte takster for tannbehandling. Øvrige grupper som har rett til nødvendig tannhelsehjelp, vil i hovedsak få tannbehandlingen gratis.
Arrestanter som ikke har rett til tannhelsehjelp i den offentlige tannhelsetjenesten, kan eventuelt ha rett til å benytte seg av økonomiske støtteordningene for tannbehandling som finnes for øvrig, gjennom folketrygden og økonomisk sosialhjelp fra NAV (nav.no).
Arrestanter uten lovlig opphold i landet, skal betale for helsehjelp selv. Dette gjelder som utgangspunkt også for øyeblikkelig hjelp.
Politiet skal dekke utgifter knyttet til transport og vakthold når en arrestant tas med til fastlege, legevakt, sykehus eller annen helsetjeneste.
Dersom politiet og helsetjenesten avtaler at helsepersonell skal tilse arrestanten i arresten, dekker kommunen og det regionale helseforetaket kostnadene til transport av sitt behandlingspersonell til arresten, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 11-1 fjerde ledd, jf. § 5-1 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a.
Betaling for transport av helsepersonell er nærmere regulert i forskrift om transport av helsepersonell. Forskriften gir helsepersonellet rett til dekning av utgifter til transport (skyssgodtgjørelse) når pasienten på grunn av sin helsetilstand ikke kan møte fram på behandlingsstedet.
Kommunen dekker helsepersonells utgifter til transport når helsepersonell må reise til pasienter for å foreta undersøkelse eller behandling som det gis stønad til etter folketrygdloven kapittel 5. Dette vil blant annet omfatte undersøkelse og behandling av fastlege og av personell ved legevakt. Dersom kommunen stiller med transportmiddel, eksempelvis der legevakten har en egen legevaktbil, har ikke helsepersonellet rett til skyssgodtgjørelse.
Arrestanten har ikke selv tilgang til legemidler under oppholdet i arresten. Det følger av arrestinstruksen at arrestanten fratas legemidler før innsettelse, for oppbevaring og utdeling etter ny legevurdering.
Dersom arrestanten har behov for å bruke legemidler under oppholdet i arresten, skal arresten kontakte lege, som vurderer arrestantens behov for legemidler og ordinerer i tråd med pasientens behov. Dette gjelder både ved reseptbelagte og reseptfrie legemidler og det gjelder også dersom legemidlene tidligere er utlevert til arrestanten av helsepersonell, eksempelvis der arrestanten fratas en multidose eller der arrestanten ikke har de nødvendige legemidlene på seg ved arrestasjon. Legen gir videre anvisning til arrestens personale om utdeling av legemidler til arrestanten.
Det vil først og fremst være aktuelt for arresten å kontakte pasientens fastlege eller legevakten for vurdering av legemidler til arrestanten.
I de fleste tilfeller vil utdeling av legemidler fra arrestens personale kunne skje uten videre involvering fra helse- og omsorgstjenesten. Legen vil vurdere om det er forsvarlig å overlate utdeling av legemidler til arrestens personale. Dersom det ville være forsvarlig og naturlig å overlate legemiddelhåndteringen til pasienten, vil det i de fleste tilfeller være forsvarlig å overlate legemiddelhåndteringen til de ansatte i arresten, så lenge håndteringen ikke krever særlig opplæring eller kunnskap. Arrestens ledelse er da ansvarlig for organisering og å sørge for nødvendig opplæring av ansatte og avvikshåndtering i forbindelse med utdeling av legemidler. Ved avvik bør arresten kontakte helsepersonell.
I noen tilfeller vil legemiddelets styrke og eventuelle skadeevne, oppgavens omfang og arrestantens helsetilstand kunne tilsi at arrestanten har behov for medisinsk bistand for å kunne ta legemidlene. I slike tilfeller har arrestanten rett til å få nødvendig helsehjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1. Arresten må da avklare ordineringen og håndteringen av legemidler med arrestantens fastlege, legevakten eller annen del av kommunens helse- og omsorgstjeneste, eksempelvis hjemmetjenesten. Det må avklares om politiet skal ta arrestanten med til lege eller annet helsepersonell for å få administrert legemidlene, eller om helsepersonell skal komme til arresten for å utføre legemiddelhåndteringen.
Som hovedregel må arrestanten samtykke til at helsepersonellet kan dele informasjon med politiet som er nødvendig for at legemiddelhåndteringen kan skje på en forsvarlig måte. Dersom arrestanten ikke samtykker til å dele informasjon, må helsepersonellet informere arrestanten om konsekvensene av at legemidler ikke kan gis under oppholdet i arresten.
For arrestanter som skal overføres til varetektssoning i fengsel, kan informasjon om legemiddelbehandling følge arrestanten, såfremt arrestanten samtykker til dette.
Legemiddelhåndtering er et sentralt tema for felles samarbeidsrutiner mellom helse- og omsorgstjenesten og politiet/arrestforvalter. Se mer om dette i rundskrivets kapittel 2 om samarbeidsrutiner mellom helse- og omsorgstjenesten og politiet om politiarrest.
Når helsepersonell blir kontaktet av politiet med anmodning om å tilse en person som skal innsettes i politiarrest, eller som allerede er innsatt i politiarrest, skal helsepersonellet yte helsehjelp til arrestanten på ordinær måte. Det innebærer at helsepersonellet har taushetsplikt og skal ivareta arrestantens behov for medisinsk hjelp og oppfølging.
I slike situasjoner opptrer ikke helsepersonellet som sakkyndig på vegne av politiet. Helsepersonellet har ingen rolle i å "klargjøre" en arrestant for arrest ved å godkjenne at vedkommende kan settes i arrest. Politiet er i arrestinstruksen pålagt å bidra til å ivareta helsepersonellets nøytralitet. Det innebærer at politiet heller ikke skal be om en slik klarering. Legen skal kun uttale seg om at vedkommende trenger videre medisinsk oppfølging og sørge for slik oppfølging, eventuelt sørge for henvisning til øyeblikkelig poliklinisk hjelp eller innleggelse i spesialisthelsetjenesten. Det er politiets jobb å vurdere om personen kan settes i arrest.
Dersom helsepersonell blir bedt om av politiet å gjennomføre en undersøkelse som et ledd i etterforskningen, opptrer helsepersonellet som sakkyndig og ikke som behandler. I noen tilfeller plikter leger, sykepleiere, helsesekretærer og bioingeniører å ta blodprøve eller foreta lignende undersøkelse av personer som er mistenkt for straffbare forhold, jf. helsepersonelloven § 12.
I situasjoner der helsepersonellet opptrer som sakkyndig, er ikke taushetsplikten til hinder for at opplysninger gis til oppdragsgiver, dersom opplysningene er mottatt under utførelse av oppdraget og har betydning for dette, jf. helsepersonelloven § 27. Opplysninger som gis til politiet i forbindelse med sakkyndige undersøkelser knyttet til mulige straffbare forhold, vil da være undergitt politiets rådighet. Dersom pasienten ønsker innsyn i slike opplysninger, må anmodning rettes mot oppdragsgiver (politiet).
Helsepersonell kan ikke både påta seg sakkyndighetsoppdrag og samtidig ha et behandlingsforhold til arrestant/pasient. Om mulig bør det tilkalles annet helsepersonell for å utføre sakkyndige oppgaver dersom arrestanten også har behov for helsehjelp.
Helsepersonell og politiet er begge underlagt taushetsplikt, men etter ulike regler og av ulikt omfang. Uten at det foreligger hjemmel for å gjøre unntak fra helsepersonells taushetsplikt, skal helsepersonell ikke formidle opplysninger som omfattes av taushetsplikten til ansatte i arresten. Pasienten kan samtykke til at helsepersonellet deler opplysninger med politiet og de ansatte i arresten.
I enkelte undersøkelses- og behandlingssituasjoner vil det være nødvendig at ansatte fra politiet er til stede for å ivareta helsepersonellets sikkerhet eller for å forhindre rømning. I slike tilfeller kan det være et motsetningsforhold mellom tilstedeværelse av ansatte fra politiet og helsepersonellets taushetsplikt.
Helsepersonellet må informere pasienten om at det er nødvendig at politiet er til stede under undersøkelse og behandling. Dersom pasienten motsetter seg helsehjelp på bakgrunn av at politiet er til stede, er det i utgangspunktet ikke anledning til å benytte tvang for å gjennomføre helsehjelpen. Helsepersonellet må, sammen med pasienten og politiet, vurdere hvordan man kan tilrettelegge for at helsehjelp kan gis med samtykke. Hvilke tiltak som er aktuelle er avhengig av hva som er praktisk mulig for politiet, hva pasienten samtykker til og hva helsepersonellet og politiet vurderer som godt nok for å ivareta helsepersonellets sikkerhet. Eksempler på tiltak kan være at politiet står utenfor døren og helsepersonellet får låne en alarm som kan aktiveres ved behov, at helsehjelpen gis i et rom med vindu med mulighet for politiet til å se inn, eller at politiet er til stede i rommet, men har på seg hodetelefoner eller lignende som gjør at de ikke kan høre samtalen mellom arrestanten og helsepersonellet.
Dersom pasienten fortsatt nekter helsehjelp, må helsepersonellet informere om konsekvensene av å avstå fra helsehjelp og føre inn nødvendige og relevante opplysninger i pasientens journal.
Dersom pasienten har behov for øyeblikkelig hjelp, skal helsepersonell gi den hjelpen som er påtrengende nødvendig. Med de begrensninger som følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9, skal påtrengende nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen, jf. helsepersonelloven § 7.
I noen tilfeller vil det være nødvendig for helsepersonell å gi opplysninger videre til politiet uten at pasienten samtykker til det. Dette vil særlig være aktuelt der pasienten er utagerende eller voldelig overfor helsepersonellet, støttepersonell eller andre.
Helsepersonell har plikt til å varsle politiet eller brannvesenet dersom det er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom, jf. helsepersonelloven § 31. Helsepersonell har i tillegg mulighet til å gi opplysninger videre til politiet når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig, jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4. Det kan eksempelvis være i situasjoner der det er nødvendig å dele informasjon for å ivareta sikkerheten til helsepersonellet eller arrestanten. Det vil være nødrettsbetraktninger som i hovedsak ligger til grunn for vurderingen av om opplysninger skal eller kan deles etter begge bestemmelsene. For at bestemmelsene skal komme til anvendelse, må hensynene som taler for å gi opplysninger videre veie vesentlig tyngre enn de hensyn som begrunner taushetsplikten. Dette kan være tilfelle ved truende farer eller i situasjoner der det er fare for en skadevoldende handling, og vil i utgangspunktet gjelde fare for menneskeliv og helse. Etter en konkret vurdering, kan unntaket også benyttes til å gi informasjon til politiet i situasjoner der arrestanten på grunn av sin atferd vurderes å være til fare for seg selv.
Helsepersonell har i tillegg avvergingsplikt etter straffeloven § 196 for nærmere angitte straffbare forhold som gjelder uten hensyn til taushetsplikten.
Rundskrivet til helsepersonelloven redegjør nærmere for vurderingene som må gjøres i situasjoner der det skal deles opplysninger etter disse bestemmelsene.