Formålet med rundskrivet er å klargjøre ansvars- og oppgavefordeling, samt legge til rette for godt samarbeid mellom helsetjenesten og politiet i situasjoner som omfatter personer med (antatt) psykisk lidelse.
Rundskrivet omhandler i hovedsak samarbeid knyttet til etablering og gjennomføring av tvungent psykisk helsevern, og sentrale temaer i rundskrivet er:
En målsetning i samarbeidet er å løse ansvarsoppgavene på en minst mulig inngripende måte og til det beste for pasienten.
Rundskrivet omtaler ikke direkte samarbeid knyttet til andre pasientgrupper, som personer med demens og utviklingshemming eller rusmiddelavhengige uten alvorlig psykisk lidelse. Rundskrivet omtaler heller ikke straffeprosessuelle virkemidler (for eksempel varetektssurrogat).
Med helsetjenesten menes i dette rundskrivet kommunenes helse- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten. For enkelhets skyld vil begrepet helsetjenesten bli brukt i det følgende.
Rundskrivet er en revisjon av rundskriv 2012/007 (IS-5/2012), og erstatter dette.
Revisjonen innebærer ikke endringer i forståelse av regelverket fra tidligere rundskriv (om forståelsen av politiets bistandsplikt overfor helsetjenesten, se Justis- og beredskapsdepartementets brev av 10. oktober 2022 til Politidirektoratet (PDF)), men presiserer i større grad at det er viktig å vurdere om det er nødvendig og forholdsmessig med fysisk maktutøvelse i det enkelte tilfelle. Vurderingene må gjøres i lys av at personer med psykisk lidelse anses som særlig sårbare. Rundskrivet inneholder også et eget kapittel om særlige hensyn som skal ivaretas i felles oppgaveløsning som involverer barn.
I denne utgaven gis flere praktiske eksempler på bistandssituasjoner, med vekt på når politibistand er nødvendig. I tillegg gis det veiledning om politiets adgang til å begjære tvungent psykisk helsevern. Det gis flere praktiske eksempler knyttet til handlingsrommet for utveksling av informasjon mellom helsetjenesten og politiet, særlig knyttet til vurdering og oppfølgning av risiko for vold.
Helsedirektoratet og Politidirektoratet understreker viktigheten av at det etableres lokale samarbeidsavtaler mellom helsetjenesten og politi.
Vedlagt rundskrivet følger et eksempel på samarbeidsavtale, mal for bistandsanmodning, mal for risikohåndteringsplan, liste med definisjon av begreper og et flytskjema "Etablering av tvungen observasjon (TO)/tvungent psykisk helsevern (TPH) med fokus på politiets rolle og prosessuelle rettigheter".
Helseforetaket og lokalt politidistrikt skal ha faste kontaktpunkter for henvendelser mellom etatene.
Det bør inngås lokale samarbeidsavtaler mellom helseforetak og politi, som tilrettelegger for god samhandling mellom helsetjenesten og politiet. Avtalene kan omtale situasjoner som er beskrevet i rundskrivet og andre situasjoner hvor begge etatene har en interesse og et ansvar.
Avtalene skal legge til rette for god ivaretagelse av pasienten, samtidig med at samfunnsvernet i størst mulig grad blir ivaretatt. Avtalene skal bidra til at personer med psykiske lidelser ikke faller mellom de forskjellige etatenes ansvar og at man unngår unødig tidsbruk i samarbeidssituasjoner.
Avtalene kan for eksempel omtale regelmessige møter mellom etatene, utveksling av informasjon, felles kompetansehevende tiltak og beskrive rutiner og forum for håndtering av lokale utfordringer i samarbeidet.
Det må tilrettelegges lokalt for at informasjon på en enkel og trygg måte kan sendes mellom helsetjenesten og politiet, se avslutningsvis i kapittel 5 om bistandsanmodningen.
Se vedlegg som eksempel på hvordan en lokal samarbeidsavtale kan utformes.
En anmodning til politiet om bistand skal som hovedregel komme fra ansvarlig helsepersonell. Hvem som er ansvarlig vil avhenge av hvor i forløpet pasienten er. Det kan være en lege, eller for eksempel en ambulansemedarbeider dersom bistand behøves i en akuttsituasjon. Ansvarlig helsepersonell skal begrunne behovet for politibistand og gi politiet relevant og nødvendig informasjon om oppdraget. Slik informasjon kan gis med hjemmel i psykisk helsevernloven § 3-6, se kapittel 11.1.
Opplysningene benyttes i politiets planlegging, prioritering og gjennomføring av oppdraget, og vil legge til rette for at dette gjennomføres forsvarlig og minst mulig inngripende for pasienten.
Loven krever ikke at bistandsanmodningen skal være skriftlig, men når tiden tillater det bør anmodningen fremsettes skriftlig. Dette vil for eksempel være aktuelt ved bistand overfor en pasient som allerede er under tvungent psykisk helsevern.
Politiet må alltid varsles om anmodningen per telefon i tillegg til eventuell skriftlighet.
I mer akutte situasjoner, for eksempel der helsepersonell kommer over en person som er utagerende og-/eller behøver snarlig vurdering av behovet for (tvangs)innleggelse, er det tilstrekkelig at anmodningen gis muntlig per telefon.
Anmodningen skal alltid dokumenteres i pasientens journal og i politiets oppdragslogg.
Bistandsanmodningen (skriftlig og/eller muntlig) skal angi:
Det skal gis relevant informasjon om tidligere atferd og andre aktuelle risikofaktorer, for eksempel om det er fare for at pasienten kan skade andre, historikk knyttet til pasientens tidligere erfaring med helse og politi og reaksjonsmønster i slike situasjoner. Dersom helsepersonellet mangler tilgang til slik historikk, eller er usikker på risiko for vold eller annet, er også dette viktig informasjon for politiet.
I tillegg oppgis følgende opplysninger om pasienten:
Skriftlige bistandsanmodninger kan for eksempel fremsettes ved:
Det kan være utfordrende for det enkelte helsepersonell og polititjenesteperson å vite om egen organisasjon (og mottaker) benytter TLS. Virksomhetene må derfor informere de ansatte om dette og sørge for lokale rutiner for sikkerhet ved oversendelse av personopplysninger.
Andre fremgangsmåter for oversendelse av bistandsanmodninger til politiet kan også benyttes. Det bør fremgå av lokale samarbeidsavtaler om ovennevnte eller andre fremgangsmåter brukes (kapittel 2). Personopplysningssikkerhet skal ivaretas uavhengig av valg av fremgangsmåte for oversendelse.
Bistandsanmodningen fremmes til det politidistriktet hvor pasienten befinner seg.
Skriftlig bistandsanmodning bør følge fast mal, se vedlegg. Også muntlige bistandsanmodninger bør inneholde informasjonen som fremgår av den skriftlige malen.
Politiet avgjør i utgangspunktet selv på hvilken måte og med hvilke midler bistandsoppdraget skal gjennomføres, jf. politiinstruksen § 13-5. Som hovedregel skal helsepersonell være til stede under gjennomføringen av bistandsoppdraget. Det skal gjennom god informasjonsflyt i oppgaveløsningen søkes felles situasjonsforståelse mellom aktørene som er involvert.
Politiet skal alltid vurdere om valgt fremgangsmåte for oppgaveløsningen er nødvendig, forsvarlig og forholdsmessig med hensyn til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig, jf. politiloven § 6. Politiets håndtering av personer med antatt psykisk lidelse skal skje på en mest mulig skånsom måte. Mindre inngripende midler skal vurderes før sterkere midler tas i bruk. Det skal vurderes om det er mulig og hensiktsmessig å gjennomføre oppdraget i sivilt antrekk og med bil uten politimerking.
Med barn forstås alle personer under 18 år. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i vurderinger som berører barn. Dette gjør seg også gjeldende i situasjoner hvor politiet og helsetjenesten kommer i kontakt med barn, enten som pasient eller pårørende.
Det gjelder blant annet et kvalifisert forholdsmessighetskrav ved bruk av makt mot barn, slik at det skal mer til for bruk av makt overfor barn enn overfor voksne. Det skjerpede kravet til forholdsmessighet har for eksempel betydning for vurderingen av når makt kan benyttes og for hvilke typer maktmidler politiet kan bruke mot barn.
Når politi og helsevesen sammen møter barn, vil både den aktuelle situasjonen og barnets eventuelle psykiske lidelse spille inn i vurderingene av hvilke særlige hensyn som må tas for å ivareta kravene om nødvendighet, forsvarlighet og forholdsmessighet i oppgaveløsningen.
Særskilte hensyn gjør seg også gjeldende i situasjoner hvor helsetjenesten og politiet henter psykisk syke personer i bolig eller annet sted hvor barn i familien oppholder seg.
Det vises til Nasjonal retningslinje for politiets møter med barn (PDF) for nærmere beskrivelse av hvordan de særlige hensynene som gjelder for barn skal ivaretas i politiets oppgaveløsning.
Dersom det i forbindelse med oppdraget fremkommer forhold som tilsier behov for melding til barnevernet, må dette dokumenteres. Både politi og helsetjenesten har varslingsplikt til barneverntjenesten, jf. barnevernloven § 13-2.
Dersom politiet anmodes om nødvendig bistand til transport i forbindelse med psykisk helsevern, ytes politiet reise-, oppholds- og arbeidsgodtgjørelse av pasientreiser ved helseforetakene. Det vises til pasientreiseforskriften §§ 17 og 18. Kontaktinformasjon til pasientreiser ved helseforetakene finnes på pasientreiser.no.
I forbindelse med politiets bistand ved etablering eller gjennomføring av tvungent psykisk helsevern, kan det oppstå behov for at politiet må bane seg adgang til hus, rom eller annet lokale. Det kan da oppstå utgifter som følge av skader i forbindelse med at politiet oppfyller bistandsplikten. Dette vil typisk være utgifter for skade på dør, lås, sikring av lokaler mv. Dette er å anse som utgifter som påløper ved gjennomføringen av psykisk helsevern og skal dekkes av helseforetakene, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a. I tillegg til politi kan unntaksvis helsepersonell med hjemmel i helsepersonelloven § 7 om øyeblikkelig hjelp/nødrett skade døren. Kostnader til låsesmed må likestilles med kostnader som oppstår fordi dør må brytes opp. Dersom det er kommunehelsetjenesten som initierer tvungent vern, og dermed ber om politibistand, skal kravet rettes til kommunehelsetjenesten, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1. I situasjoner der kommuneoverlegen har truffet vedtak om tvungen legeundersøkelse, jf. psykisk helsevernloven § 3-1 andre ledd, men legen som foretar undersøkelsen (typisk legevaktslege) ikke finner grunnlag for å henvise videre til tvungent psykisk helsevern, skal kommunehelsetjenesten dekke disse utgiftene. Dersom den første legen henviser videre til tvungent psykisk helsevern, skal helseforetaket dekke disse utgiftene uavhengig av om faglig ansvarlig deretter treffer vedtak om tvungent psykisk helsevern eller ikke.