Formålet med rundskrivet er å vise hvilke muligheter tjenestene har for å samarbeide til beste for barn og unge. Samarbeid kan bidra til en mer helhetlig tilnærming til barnets samlede behov. Rundskrivet skal bidra til et godt og fleksibelt samarbeid mellom involverte tjenesteutøvere fra barnevern og helse- og omsorgstjenester, slik at barn, unge og deres familier får de tjenestene de har behov for. Rundskrivet avklarer tjenestenes ansvar, oppgaver og plikt til å samarbeide både generelt og i enkeltsaker innenfor rammen av reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt.
Helsedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet samarbeider for å bidra til en helhetlig tilnærming og nødvendige helse- og omsorgstjenester til barn i barnevernet. Direktoratene arbeider sammen for at barn og unge med behov for både helsetjenester og barnevernstjenester skal få et godt og koordinert tjenestetilbud. Dette rundskrivet er ett av flere tiltak direktoratene står sammen om for å bidra til bedre samarbeid mellom tjenestene. Dette rundskrivet bør ses i sammenheng med Nasjonalt forløp for barnevern- kartlegging og utredning av psykisk, somatisk og seksuell helse, tannhelse og rus. Forløpet beskriver ansvar, oppgaver og samarbeid mellom den kommunale barnevernstjenesten, kommunal helse- og omsorgstjeneste, den fylkeskommunale tannhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten for barn og unge. Forløpet gir også råd til hvordan samarbeidet kan innrettes, slik at tjenestene sammen sikrer tidlig kartlegging og utredning av barn i barnevernet.
Samarbeid mellom barnevernet og helse- og omsorgstjenester er viktig for at barn og unge med behov for flere tjenester skal få et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dette gjelder samarbeid både med kommunale helse- og omsorgstjenester, fylkeskommunal tannhelsetjeneste og spesialisthelsetjenesten. For å ivareta barn og unge som både har behov for barnevernstiltak og helse- og omsorgstjenester, er det avgjørende at tjenestene samarbeider med utgangspunkt i barnets behov.
Tjenestene har ulike ansvarsområder og oppgaver. I praksis har det vist seg at det kan være utfordrende å enes om hvilke tjenester barnet eller ungdommen har behov for, og hvem som har ansvar for å tilby tjenestene. Særlig gjelder dette barn og unge som har behov for døgnbaserte tjenester. Mange steder samarbeides det bra for å gi barn og unge et helhetlig tilbud, men det er fortsatt utfordringer og behov for en innsats på området.
Med begrepet barnevern menes tjenester som ytes både på kommunalt og statlig nivå.
Med begrepet helse- og omsorgstjenester menes både kommunale helse- og omsorgstjenester, fylkeskommunale tannhelsetjenester og spesialisthelsetjenester, knyttet til psykisk, somatisk og seksuell helse, tannhelse og rus.
Etter FNs barnekonvensjon skal barn og unge beskyttes mot alle former for fysisk og psykisk vold, overgrep og generell omsorgssvikt, og myndighetene skal iverksette nødvendige tiltak for å forebygge, avdekke og følge opp slike forhold. Alle barn og unge har etter konvensjonen rett til et godt helsetilbud. Barnets beste er et grunnleggende prinsipp som gjelder for alle beslutninger og handlinger som berører det enkelte barn. Barns rett til liv og utvikling, samt rett til å bli hørt og medvirke, er også grunnleggende prinsipper. Det vises til barnekonvensjonen (lovdata.no) artikkel 19, 20 og 24 jf. artikkel 3, 6 og 12. FNs barnekonvensjon er gjort til norsk lov gjennom menneskerettighetsloven, se menneskerettsloven § 2 (lovdata.no). Konvensjonen skal gå foran bestemmelser i annen lovgivning ved motstrid, jf. menneskerettsloven § 3 (lovdata.no). Prinsippet om barnets beste, barnets rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, at barnets mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling, samt at barn har rett til vern om sin personlige integritet er også grunnlovsfestet i Grunnloven §104 (lovdata.no). Barneombudet har utarbeidet et verktøy for vurdering av barnets beste (barneombudet.no).
Barnevernets oppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid.
Helse- og omsorgstjenesten har ansvar for å yte de helse- og omsorgstjenester som er nødvendig, og bør ha en spesiell oppmerksomhet overfor sårbare grupper som har økt risiko for å utvikle psykiske vansker og lidelser, som barn og unge med tiltak fra barnevernet.
Forskning viser at barn som mottar hjelp fra barnevernet har høyere forekomst av psykiske vansker (PDF, ntnu.no), rusmiddelproblemer, somatiske og seksuelle helseproblemer, samt tannhelseproblemer, enn barn og unge ellers i befolkningen (Kling et al., 2016; Rueness et al., 2020; Carr et al. 2020; Hafstad, 2021; Rod et al., 2020; Bradbury-Jones et al., 2021). Barn og unge med de største belastningene har økt sykelighet og dødelighet (Rod et al., 2020).
Barn som får hjelp av barnevernet kan ha større risiko for å ha udiagnostiserte sykdommer eller udekkede fysiske og psykiske behov (Bradbury-Jones et al., 2021). De kan også ha uteblitt fra tilbudt oppfølging av helse- og omsorgstjenesten, og mange av barna kan ha økt behov for oppfølging for somatiske helseplager, psykiske vansker og lidelser, samt tannhelseplager.
En kunnskapsoppsummering fra NKVTS fra 2021 (Vedlegg 1 Kunnskapsoppsummering om helsekonsekvenser og helseeffekter) viser en tydelig sammenheng mellom opplevd vold og overgrep og psykiske helseplager. Vold, overgrep og omsorgssvikt i barndommen er forbundet med betydelige psykiske helsekonsekvenser gjennom livet. Det er imidlertid ikke noen systematikk i hvilken type mishandling som førte til spesifikke typer plager. Kunnskapsoppsummeringen viser også at det å ha opplevd vold eller overgrep i barndommen bl.a. er forbundet med mer kompliserte behandlingsforløp og dårligere behandlingsutfall.
Fysisk og seksuell vold ser ut til å kunne gi utsalg i mer konkrete fysiske tilstander som f.eks. smertetilstander, mens psykisk vold er forbundet med et bredt spekter av psykiske lidelser (Gardner et al. 2019) og (Carr et al., 2020a).
Samarbeidsavtaler og samarbeidsrutiner er viktige virkemidler for å styrke og trekke opp strukturer for samarbeid. I dette kapittelet gis det forslag til innhold i samarbeidsavtaler/rutiner som inngås mellom barnevernet og helse- og omsorgstjenesten på ulike nivåer.
Samarbeidsavtaler bør inngås på alle nivåer. Samarbeid mellom tjenestene bør etableres gjennom ledelsesstrukturene. Avtalene på de ulike nivåene bør speile hverandre, slik at samarbeidsavtalene på høyere nivå stiller krav om at det skal inngås avtaler på lavere nivå, og gi føringer for hvordan samarbeidet på underliggende nivå bør være. Det kan være hensiktsmessig å ha en hovedsamarbeidsavtale og flere underliggende avtaler som regulerer nærmere aktuelle ordninger og tiltak. Det er viktig at avtalen gjøres kjent for de som berøres av den.
Det anbefales at samarbeidsavtalene og rutinene inneholder informasjon som utfyller rammene for samarbeidet, som for eksempel møtestruktur, frekvens på møter, hva det skal samarbeides om (type tiltak) og rutiner for etablering og gjennomføring av samarbeid på individnivå.
Forslaget til avtale som presenteres her er ikke uttømmende, og det vil være tilfeller der det er formålstjenlig at flere tjenester deltar i samarbeidet, slik at avtalen derfor inngås mellom flere tjenester.
Avtaleforslaget er inndelt i tre hovedpunkter: Rammer og rutiner for samarbeid på systemnivå, rammer og rutiner for samarbeid på individnivå, og innhold, omfang og rammer for faglig samarbeid.
| Bufetat | Kommunal barnevernstjeneste | Barnevernsinstitusjon | |
| RHF | x | ||
Helseforetak (evt også lokale enkeltavdeling ol) | x | x | x |
Kommunal helse- og omsorgstjeneste (evt også underliggende tjeneste) | x | x | x |
| Fylkeskommunal tannhelsetjeneste (evt underliggende/lokal tannhelseklinikk) | x | x | x |
Avtalene på overordnet nivå kan være avtaler mellom RHFene og Bufetat som regulerer både samarbeidet mellom det enkelte RHF og Bufetats region, men også gir føringer for samarbeidet og samarbeidsavtaler mellom tjenestene på lavere nivå.
Avtaler på lavere nivå er:
Det fremgår også av Retningslinjer om helseansvarlig i barnevernsinstitusjon og omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere (bufdir.no) at helseansvarlig har et særlig ansvar for å opprettholde godt samarbeid med den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten, for eksempel ved å bistå i arbeidet med å inngå og følge opp samarbeidsavtaler. I nasjonale faglige råd for barnevernansvarlig i PHBU har Helsedirektoratet gitt råd for hva en avtale mellom PHBU og barnevernsinstitusjonen bør inneholde.
I en kommune bør ledelsen sørge for at det etableres rutiner for samarbeid som ledd i den interne organiseringen. Det er viktig å etablere egne rutiner for samarbeid mellom den kommunale barnevernstjenesten og relevante helse- og omsorgstjenester i kommunen.
Kommunene er ulikt organisert og det må vurderes i den enkelte kommune hvordan helse- og omsorgstjenesten og den kommunale barnevernstjenesten skal innrette sitt samarbeid. Det kan også være hensiktsmessig med flerpartssamarbeid, der flere ulike deler av den kommunale helse- og omsorgstjenesten og den kommunale barnevernstjenesten blir enige om felles samarbeidsrutiner.
I nasjonalt forløp for barnevern er samarbeidet mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og den kommunale barnevernstjenesten beskrevet.
Det følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-9 b. (lovdata.no) at den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal gi nødvendige helse- og omsorgstjenester til barn og unge som er plassert utenfor hjemmet etter barnevernsloven og som oppholder seg i kommunen. For å sikre at slike helse- og omsorgstjenester blir gitt når det er nødvendig, bør det inngås samarbeidsavtale mellom barnevernsinstitusjonen og helse- og omsorgstjenesten i kommunen der institusjonen ligger.
Hvilke faglige tiltak som bør inngå i avtalene og rutinene som tjenestene bør samarbeide om vil kunne variere i de ulike regionene og kommunene og vil være avhengig av hvilke deler av barnevernet og helse- og omsorgstjenesten som skal samarbeide. Det konkrete innholdet må derfor utarbeides lokalt.
Det bør inngås avtale om nasjonalt forløp for barnevern enten som del av denne eller i egen avtale. Det bør inngås egen avtale om hvordan oppdrag knyttet til tverrfaglig helsekartlegging skal følges opp.
Når kommuner skal implementere nasjonalt forløp for barnevern, er det viktig å samtidig utarbeide samarbeidsavtaler. Dette kan gjøres enten ved å utvide eksisterende samarbeidsavtaler til også å inkludere nasjonalt forløp for barnevern, eller utarbeide nye samarbeidsavtaler mellom barnevernstjenesten og aktuelle helse- og omsorgstjenester.
Samarbeidsavtalen kan eksempelvis inneholde punkter om:
Hovedregelen er at helsepersonell har taushetsplikt om personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 21 (lovdata.no).
Taushetsplikten er ikke absolutt, og helsepersonell er i visse situasjoner pålagt en plikt til å gi nærmere bestemt informasjon videre for å ivareta hensyn som av lovgiver er ansett mer tungtveiende enn de hensyn som begrunner taushetsplikten.
Helsepersonell har en særskilt plikt til å være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten, jf. helsepersonelloven § 33 første ledd (lovdata.no). Plikten gjelder både der barn er pasienter og der foreldre er det.
Barnevernet er gitt et særlig ansvar for å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse- og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. For å kunne ivareta denne oppgaven, er kommunal barnevernstjeneste avhengig av at andre som er alvorlig bekymret for barnets omsorgs- eller livssituasjon, melder fra om det. Helsepersonell har meldeplikt etter helsepersonelloven § 33 andre ledd (lovdata.no).
Etter denne bestemmelsen har helsepersonell plikt til å melde fra til barnevernstjenesten uten ugrunnet opphold
Les mer om meldeplikt til barnevernet i saksbehandlingsrundskrivet kapittel 18 (bufdir.no). Her omtales både hvem som har meldeplikt, vilkårene for meldeplikt og hvordan meldeplikten oppfylles. Det er også gitt utfyllende informasjon om helsepersonellets meldeplikt i rundskrivet til helsepersonelloven, og i veileder om taushetsplikt og opplysningsplikt.
Når barnevernstjenesten i kommunen mottar en bekymringsmelding fra helsetjenesten, skal den snarest og senest innen en uke gjennomgå meldingen for å vurdere om den skal følges opp med en undersøkelse, jf. barnevernsloven § 2-1 (lovdata.no). Hvis meldingen inneholder opplysninger som gir rimelig grunn til å anta at det er grunnlag for tiltak etter barnevernsloven jf. barnevernloven barnevernsloven § 2-2 første ledd (lovdata.no), skal barnevernstjenesten undersøke forholdet. Det er altså tilstrekkelig at barnevernstjenesten har rimelig grunn til å anta at forholdene i hjemmet eller andre grunner, gjør at det er behov for tiltak. Av hensynet til barnet er terskelen for å åpne undersøkelse lav. Dersom det kommer en melding fra en offentlig instans, har denne instansen allerede vurdert at terskelen for meldeplikt er oppfylt. Det bør derfor som et klart utgangspunkt åpnes undersøkelse i disse sakene. Det må likevel alltid gjøres en konkret vurdering. Det er viktig at barnevernstjenesten dokumenterer skriftlig hvordan de har vurdert informasjonen de har fått.
Helse- og omsorgstjenesten skal få en tilbakemelding senest innen tre uker, fra barnevernstjenesten, om at bekymringsmeldingen er mottatt. I tilbakemeldingen skal barnevernstjenesten opplyse om det er igangsatt undersøkelse.
Hvis bekymringsmeldingen som utløste undersøkelsen kom fra offentlig meldere eller yrkesutøvere etter barnevernsloven § 13-2 (lovdata.no), inkludert helsepersonell, skal barnevernstjenesten innen tre uker etter at undersøkelsen er avsluttet, gi ny tilbakemelding om hvorvidt den følger opp barnet og familien videre. Barnevernstjenesten skal også gi tilbakemelding om hvordan barnet og familien følges opp, dersom det er nødvendig av hensyn til melderens videre oppfølging av barnet, jf. barnevernsloven § 13-3 andre ledd (lovdata.no).
Les om hvordan barnevernstjenesten skal følge opp bekymringsmeldinger i saksbehandlingsrundskrivet kapittel 19 (bufdir.no).
Rundskrivet ble første gang publisert i 2015. Det ble utarbeidet i samarbeid med relevante instanser, herunder Samarbeidsforumet for barnevern og psykisk helse. Målet med forumet var å styrke samarbeidet mellom barnevernstjenester og psykiske helsetjenester, og bestod av representanter både fra kommune, statsforvalter, Bufetat, psykisk helsevern, kompetansesenter og brukerorganisasjoner.
Rundskrivet er aktuelt for alle som arbeider med barn og unge som har behov for barnevernstjenester og helse- og omsorgstjenester. Målet med rundskrivet er å bidra til å styrke samarbeidet mellom tjenestene slik at barn og unge får de tjenestene de har behov for.
Rundskrivet er oppdatert og utvidet for å imøtekomme behov som følge av utvidelsen av nasjonalt forløp for barnevern- kartlegging og utredning av psykisk, somatisk og seksuell helse, tannhelse og rus og etter endringer i helse- og omsorgstjenestelovgivningen og barnevernlovgivningen per 01.01.2025.
Ved denne revisjonen digitaliseres rundskrivet. Dette sammen med utvidelse og revisjon av rundskrivet har ført til mange endringer både i innhold og oppbygning.
Her er en oversikt over rundskriv, veiledere, retningslinjer, faglige råd mv som er særlig relevant for dette området: