Dato: 28.02.2024 Svartype: Med merknad Forum for Miljøteknologi (FFM) vil med dette komme med merknader til NOU 2023: 25, rapporten fra Klimautvalget 2050 (Omstilling til lavutslipp. Veivalg for klimapolitikken mot 2050). Vi mener utvalget har gjort et grundig og godt arbeid, og vi støtter utvalgets hovedvurdering om at «det er et stort misforhold mellom de uttalte ambisjonene i klimapolitikken og vedtatte virkemidler». Som utvalget påpeker, må troverdigheten til gjennomføring av klimapolitikken styrkes. Det norske klimamålet for 2050 er utgangspunkt for utvalgets mandat og rapport. Utvalget påpeker helt riktig at omstillingen må starte nå. Regjeringens utslippsfremskrivninger viser tydelig at vi ikke når våre klimamål med dagens tiltak, verken målene for 2030 eller 2050. Dette skyldes ikke at vi ikke vet om og hvordan målene kan nås, men at tiltakene ikke er kraftige nok. Tiltakene samsvarer ikke med verken klimamål eller omstillingsmål. Fastlandsindustrien står fortsatt for klimagassutslipp som tilsvarer 11 - 12 millioner tonn CO2, hvorav 10 - 11 millioner tonn i kvotepliktig sektor. Forum for Miljøteknologi har i mange år holdt frem at fastlandsindustrien mot 2030 kan kutte minst halvparten av disse utslippene hovedsakelig med tilgjengelig teknologi og med lavere kostnad enn mange andre utslippskutt regjeringen legger opp til. Dette er bekreftet både av Miljødirektoratet i rapporten Klimatiltak i Norge mot 2030 (M-2539) og i regjeringens egen plan for «Grønt industriløft». Potensialet for utslippskutt mot 2030 i fastlandsindustrien tilsvarer over 10 prosent av de totale norske utslippene. Dette er et vesentlig - og helt nødvendig - bidrag til å nå de norske klimamålene. Dagens klimapolitikk baseres i stor grad på at Norge skal nå klimamålene gjennom samarbeidet i EU, i praksis ved at utslippskuttene i stor grad vil finne sted andre steder i Europa hvor kostnadene ved utslippskutt på kort sikt er lavere enn i Norge. Dette gjelder både i kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Kostnadseffektivitet må være et sentralt hensyn i utforming av klimapolitikken. Men vi er på linje med utvalget i vurderingen av at «hva som er kostnadseffektivt må gjøres på et bredere grunnlag enn bare å se på kostnaden ved enkelttiltak på kort sikt ». Norge kan ikke fortsette å oppfylle klimamålene gjennom utslippskutt i andre land. Utvalget påpeker at «en strategi som utsetter alle utslippskutt i Norge til andre, billigere kutt er gjennomført i andre land kan gi en sen og brå omstilling i Norge når man nærmer seg 2050» . Dette mener vi er et svært viktig moment som må lede til at Norge løfter ambisjonsnivået kraftig når det gjelder tiltak for utslippskutt i de nærmeste årene fremover. Konsekvensene av å satse på at utslippskuttene skjer utenfor Norge vil være svært uheldige, på kort og på lang sikt: Omstillingen blir brå og vanskelig med store samfunnsøkonomiske kostnader, inkludert arbeidsledighet. Norske bedrifter mister konkurransedyktighet. Etablerte fortrinn for eksempel på grunn av bruk av fornybar energi sløses bort. I industrien vil muligheten til å ta omstillingsgrep når det er hensiktsmessig sammen med utskifting av produksjonsanlegg falle bort. Samtidig ser vi at andre industriland praktiserer en langt mer offensiv næringsrettet klimapolitikk som gjør at industribedriftene starter omstillingen utenfor Norge. Vi ser allerede at mye av utviklingsarbeidet flyttes til andre land. Viktige grønne investeringsprosjekter som har vært planlagt i Norge er eller planlegges flyttet til USA, Canada eller land i EU. Dette gjelder blant annet hydrogenprosjekter og innen metallindustrien. Flere prosjekter for fjerning av store punktutslipp i Norge har stanset opp de senere par årene. Paradoksalt nok kan dette bidra til at klimamålene nås på sikt, men da fordi norske industrianlegg utkonkurreres og blir nedlagt. Utvalget påpeker i kapittel 3.8 den betydelige risiko som er knyttet til dagens strategi med å overlate utslippskuttene til andre land i og utenfor Europa. Det er usikkert om vi etter 2030 har en avtale i Europa som gir oss en slik fleksibilitet. Vi mangler en markedsplass for omsetning av utslippsreduksjoner innenfor EUs klimarammeverk. Og det må uansett være kvoter tilgjengelig for at Norge skal ha noe å kjøpe. Vi har ingen indikasjoner på at andre land i Europa i stor stil vil overoppfylle sine mål, og kunnskapen om at dette er et reelt alternativ vil komme for sent til at vi selv kan gjennomføre utslippskutt. Utvalget påpeker også en rekke problemer og usikkerhetsfaktorer når det gjelder kvoter under Parisavtalen. Den fremtidige prisen på kvoter er ukjent og kan bli høy og fremtidig tilgjengelighet og miljøintegritet er beheftet med stor usikkerhet. Vi frykter også at Norge går inn i «utslippsmarkedet» med en begrenset goodwill og integritet, som et rikt land med betydelige statlige inntekter fra både fossil og fornybar energi. I sum er en strategi som går ut på å utsette utslipp ved å betale for utslippskutt andre steder en svært risikofylt strategi som kan bli meget dyr for Norge og dårlig for klimaet. Norge må mer enn de fleste land ta et ansvar for å oppfylle egne utslippsmål gjennom egne tiltak. Vi er enig med utvalget i at det fremover ikke er naturlig å skille like skarpt mellom kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp. Som utvalget påpeker, beveger EU seg i retning av at de fleste utslippene skal være del av et kvotesystem. EUs grønne satsing, virkemiddelbruk og statsstøtteregelverk vektlegger at landene må legge nasjonale tiltak på toppen av de incentivene for utslippskutt som kvotesystemet gir. I industrien ser vi dette helt klart. Utvalget utdyper dette i kapittel 15.6 i rapporten. I Tyskland er det nylig vedtatt et system for differansekontrakter som gir bedriftene incentiver utover det kvotesystemet gir. Andre land vurderer det samme. Og de fleste landene har omfattende virkemidler på toppen av kvotesystemet. En konsekvens av dette må være at skillet mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor i norsk klimapolitikk endres. Dette gjelder ikke minst for Enovas mandat, hvor utslippskutt som måleparameter kun gjelder ikke-kvotepliktig sektor. Dette gjør at Enovas virkemidler i helt ubetydelig grad bidrar til at industrien kan investere i prosjekter som gir utslippskutt i et 2030-perspektiv. Utvalget konstaterer at norsk industri i liten grad har redusert sine utslipp etter 2008 og at EUs kvotesystem ikke alene gir tilstrekkelige incentiver til at utslippene reduseres. FFM støtter fullt ut utvalgets vektlegging av behovet for energieffektivisering og økt kraftproduksjon, og at klima- og energipolitikken må trekke i samme retning. Utvalget foreslår at det «innføres sterkere virkemidler for energieffektivisering samtidig som produksjonen av fornybar energi økes». Begrunnelsen er behovet for tilgang på tilstrekkelig energi til å erstatte fossil energi. I tråd med EUs Energy First-prinsipp uttaler utvalget at energieffektivisering alltid må komme først. Energikommisjonen konstaterte i sin rapport (NOU 2023:3, Mer av alt - raskere) at det er et meget stort og urealisert potensial for energieffektivisering, særlig i bygg og industri. Energieffektivisering er miljøtiltak i seg selv, men frigjør også energi til elektrifisering og grønn omstilling. Utvalget forklarer dette slik når det gjelder industrien: «Fastlandsindustrien må spare store mengder energi, men avkarbonisering av industrien vil også være energikrevende». FFM vil fremheve den rollen Enova tidligere har hatt når det gjelder energieffektivisering, ikke minst i fastlandsindustrien. Med endringene som ble gjort i gjeldende mandat, er Enovas rolle, og tilhørende virkemidler, lite relevante for energieffektivisering. Mens Enova tidligere hadde en nøkkelrolle i å utløse energieffektivisering i industrien, er denne rollen nå svært begrenset. Vi mener energieffektivisering igjen må inn som et målekriterium i Enovas mandat, slik at Enovas betydelige ressurser kan rettes inn mot å utløse det store potensialet som eksisterer i bygg og industri. Utvalget mener «kraftpriser må tillates å reflektere at kraft er en knapp ressurs» , men påpeker i neste avsnitt at «kraft er et nødvendighetsgode». Vi vil påpeke at kraft er en nødvendighet ikke bare for husholdninger, men også for næringsliv og industri. Og kraft er som nevnt helt nødvendig for å kunne avkarbonisere industrien. Vi viser i denne sammenheng til rapporten fra Strømprisutvalget i 2023. Strømprisutvalget vurderte mange tiltak som i større eller mindre grad vil kunne bidra til mer stabile, forutsigbare og konkurransedyktige kraftpriser. Men som dette utvalget påpekte, er det til syvende og sist sikring av en god kraftbalanse det som har vesentlig betydning: «Kraftbalansen i Norge og en politikk for å sikre denne er og blir av vital betydning for prisnivå og forutsigbarhet. Uten en sterk norsk kraftbalanse vil det være umulig å sikre konkurransedyktige og stabile kraftpriser i framtiden. Kraftbalansen avhenger blant annet av hva vi gjør for å effektivisere energibruken, hvilke investeringer strømkunder og kraftprodusenter ønsker å gjennomføre og hvilke prosjekter som får samfunnets aksept og myndighetenes tillatelse og støtte.» Forum for Miljøteknologi mener at alle andre tiltak enn de som er direkte rettet mot å styrke kraftbalansen er underordnet. Rapporten fra Energikommisjonen gir i stor grad svarene på dette. Vi vil peke på følgende hovedgrep: Krafttilgangen må økes betydelig gjennom økt kraftproduksjon Det må satses betydelig på energieffektivisering Kraften må gjøres tilgjengelig gjennom rask utbygging av kraftnettet Utvalget legger vekt på at klima- og næringspolitikken må dra i samme retning. Politikken må sikre at industrien er konkurransedyktig for å hindre karbonlekkasje. CO2-kompensasjonsordningen er et grunnleggende virkemiddel for å oppnå dette, noe også utvalget påpeker. Utvalget mener ordningen bør gjøres betinget av at støttemottakerne benytter deler av støtten til utslippsreduserende tiltak. FFM vil påpeke at stabilitet og forutsigbarhet i denne ordningen er helt grunnleggende for industriens fortsatte investeringsaktivitet i Norge. Svekkelsen i ordningen de to siste årene har fjernet forutsigbarheten på en måte som gjør Norge et langt mindre attraktivt land for store investeringer i klimateknologi. Utvalget uttaler at støtte til utslippsreduserende tiltak kan være både styrings- og kostnadseffektivt. Utvalget drøfter fordeler og ulemper med henholdsvis støtte til konkrete prosjekter/teknologier på den ene siden og teknologinøytrale og konkurransebaserte ordninger på den annen side. Det er selvsagt viktig at virkemidler for å redusere risiko og for å utløse investeringer i nullutslippsteknologi er effektive. FFM mener det allerede eksisterer velprøvde virkemidler som er treffsikre og effektive, gitt at ordningene er store nok for industriprosjekter. Miljøteknologiordningen under Innovasjon Norge er et eksempel på en slik ordning, og som gjennom evalueringer er dokumentert effektiv og treffsikker. Utfordringen per i dag er at bevilgningene til ordningen er redusert slik at ordningens relevans for industrien er begrenset. Enovas ordninger har historisk utløst betydelige utslippskutt og energieffektivisering i stort omfang. Som nevnt ovenfor har endringene i Enovas mandat begrenset Enovas relevans for industrien. Ved at energieffektivisering og utslippskutt i kvotepliktig sektor igjen inkluderes som målekriterier, vil Enova kunne gjeninnføre tidligere velprøvde og vellykkede ordninger for industrien. FFM mener at karbondifferansekontrakter vil kunne være et godt egnet virkemiddel fremover. Dette vil være et kostnadseffektivt og treffsikkert virkemiddel for å utløse investeringer i nullutslippsteknologi, ved at støtten begrenses i henhold til faktisk utvikling i kvoteprisene. Klima- og miljødepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
