Jeg viser til forslaget om kjønnskvotering i aksjeselskaper etter visse kriterier og ønsker å bidra med innspill på ett konkret punkt.
Antall bakenforliggende eiere
Det er mitt inntrykk at nyetableringer ofte skjer i et miljø av et fåtall grundere. Disse utgjør ofte både samtlige aksjeeiere og hele styret. For en del varer dette samarbeidet i hele arbeidslivet. Dersom slike samarbeidspartnere ikke fritt kan avgjøre styresammensetningen vil det kunne være svært skadelig.
De siste dagene har det i media blitt meldt om NHO og muligens regnskaps- eller revisorkyndige at de foretrekker at regnskapslovens kriterier for små foretak benyttes for å skille mellom aksjeselskaper som skal underlegges krav om kjønnskvotering, og de som ikke får slike krav. Det hevdes å ligge en forenkling i å bruke de samme kriteriene. Dette synspunktet er den direkte foranledningen til at høringsinnspillet gis.
En synes her å se bort fra at regnskapslovens definisjon av små foretak har et annet formål enn å avgjøre hvilke aksjeselskap som bør ha krav om kjønnskvotering. De er presumptivt laget for å avgjøre hvilke foretak som skal ha forenkla krav til regnskapsføring, notekrav o.l. Det er ikke gitt at den definisjonen er hensiktsmessig for å avgjøre om det skal kreves kjønnskvotering.
Dersom en vil unngå for store skadevirkninger av et krav om kjønnskvotering bør antall bakenforliggende aksjeeiere være et sentralt kriterium. I selskap der et fåtall bakenforliggende eiere alle er representert i styret bør det absolutt ikke innføres krav om kjønnskvotering. I et slikt foretak kan samarbeidet i aksjonærfellesskapet være avhengig av at eierne eller deres nominerte representanter arbeider i styret.
Et tenkelig vilkår kan på denne bakgrunnen være sette grensen for krav om kjønnskvotering til minimum 10 bakenforliggende eiere. Det er mulig 10 er en for lav grense og at det bør være tilleggsvilkår.
Et ytterligere moment er styreansvaret, som ikke synes å ha fått tilstrekkelig behandling i høringsnotatet. Dersom eiere oppfatter situasjonen slik at de må finne en eller flere styrerepresentanter av et annet kjønn, kan det være nærliggende å velge inn en nærstående for å oppfylle kjønnskvoteringskravet. Den nærstående kan oppleve seg tvunget til å etterkomme ønsket. Det finnes lett eksempler fra rettspraksis for slik praksis. Styrearbeidet vil kunne få et pro forma preg og lovgivningens styreansvar kan utvannes.
De siste dagene har det i media blitt meldt om NHO og muligens regnskaps- eller revisorkyndige at de foretrekker at regnskapslovens kriterier for små foretak benyttes for å skille mellom aksjeselskaper som skal underlegges krav om kjønnskvotering, og de som ikke får slike krav. Det hevdes å ligge en forenkling i å bruke de samme kriteriene. Dette synspunktet er den direkte foranledningen til at høringsinnspillet gis.
En synes her å se bort fra at regnskapslovens definisjon av små foretak har et annet formål enn å avgjøre hvilke aksjeselskap som bør ha krav om kjønnskvotering. De er presumptivt laget for å avgjøre hvilke foretak som skal ha forenkla krav til regnskapsføring, notekrav o.l. Det er ikke gitt at den definisjonen er hensiktsmessig for å avgjøre om det skal kreves kjønnskvotering.
Dersom en vil unngå for store skadevirkninger av et krav om kjønnskvotering bør antall bakenforliggende aksjeeiere være et sentralt kriterium. I selskap der et fåtall bakenforliggende eiere alle er representert i styret bør det absolutt ikke innføres krav om kjønnskvotering. I et slikt foretak kan samarbeidet i aksjonærfellesskapet være avhengig av at eierne eller deres nominerte representanter arbeider i styret.
Et tenkelig vilkår kan på denne bakgrunnen være sette grensen for krav om kjønnskvotering til minimum 10 bakenforliggende eiere. Det er mulig 10 er en for lav grense og at det bør være tilleggsvilkår.
Et ytterligere moment er styreansvaret, som ikke synes å ha fått tilstrekkelig behandling i høringsnotatet. Dersom eiere oppfatter situasjonen slik at de må finne en eller flere styrerepresentanter av et annet kjønn, kan det være nærliggende å velge inn en nærstående for å oppfylle kjønnskvoteringskravet. Den nærstående kan oppleve seg tvunget til å etterkomme ønsket. Det finnes lett eksempler fra rettspraksis for slik praksis. Styrearbeidet vil kunne få et pro forma preg og lovgivningens styreansvar kan utvannes.
Årsberetning, små foretak og antall eiere
Når NHO m.fl. allerede har brakt regnskapslovens definisjon av små foretak inn i vurderingen bør også det følgende trekkes frem. Loven har knyttet kravet om at styret skal utarbeide årsberetning til definisjonen av små foretak. Det kan kanskje virke lovteknisk forenklende å bruke den definisjonen som allerede finnes, men den er som skrevet ovenfor tiltenkt et annet formål. Årsberetningen er en del av styrets rapportering til eierne som har valgt styremedlemmene som tillitspersoner. Styret skal stå til ansvar overfor eierne og bør derfor berette om forvaltningen overfor generalforsamlingen.
Så lenge alle eierne arbeider i styret er det følgelig lite problematisk å sløyfe årsberetningen. Dersom det er mange eiere som ikke arbeider i styret kan det bli svært problematisk om styret ikke avgir en slik årlig beretning overfor styret. Et eksempel kan være borettslag og eierseksjonssameier. Dersom et slikt boligselskap skal overstige grensen for driftsinntekter etter rskl. § 1-6 på 70 mill. kroner, må det f.eks. ha 1.167 eiere dersom de månedlig betaler kr 5.000. Knapt noen slik boligselskap har 50 ansatte og balansesummen i noe eldre boligselskap kan lett være under 35 mill. kroner.
En definisjon knyttet til antall eiere kan være mer hensiktsmessig for å begrunne unntak fra krav om årsberetning. Jeg vil anta at et mulig vilkår er at styret i foretak med flere enn 10 direkte eiere skal avgi årsberetning. Dersom foretaket har 10 eller færre direkte eiere kan styret fritas fra å utarbeide årsberetning dersom foretaket samtidig er definert som små foretak.
Kravet om årsberetning bør forøvrig også sees i sammenheng med påbudet til de som skal underskrive og har innvendinger om å gi nærmere redegjørelse i årsberetningen, jf. rskl. § 3-5.
Så lenge alle eierne arbeider i styret er det følgelig lite problematisk å sløyfe årsberetningen. Dersom det er mange eiere som ikke arbeider i styret kan det bli svært problematisk om styret ikke avgir en slik årlig beretning overfor styret. Et eksempel kan være borettslag og eierseksjonssameier. Dersom et slikt boligselskap skal overstige grensen for driftsinntekter etter rskl. § 1-6 på 70 mill. kroner, må det f.eks. ha 1.167 eiere dersom de månedlig betaler kr 5.000. Knapt noen slik boligselskap har 50 ansatte og balansesummen i noe eldre boligselskap kan lett være under 35 mill. kroner.
En definisjon knyttet til antall eiere kan være mer hensiktsmessig for å begrunne unntak fra krav om årsberetning. Jeg vil anta at et mulig vilkår er at styret i foretak med flere enn 10 direkte eiere skal avgi årsberetning. Dersom foretaket har 10 eller færre direkte eiere kan styret fritas fra å utarbeide årsberetning dersom foretaket samtidig er definert som små foretak.
Kravet om årsberetning bør forøvrig også sees i sammenheng med påbudet til de som skal underskrive og har innvendinger om å gi nærmere redegjørelse i årsberetningen, jf. rskl. § 3-5.
Med vennlig hilsen
Asgeir Magne Remø
Asgeir Magne Remø