Innspill fra Det medisinske fakultet, Universitetet i Bergen, til Strategi for forskerrekruttering og karriereutvikling
Vi trenger tydelige karriereveier for unge forskere for å holde på talentene i akademia, noe som har vært påpekt fra flere hold. Det medisinske fakultet ved UIB, ved pro-dekan for forskning Marit Bakke, er derfor svært positive til at det utarbeides en strategi for rekruttering og karriereutvikling, og takker for muligheten til å komme med innspill på de foreslåtte innsatsområdene.
Før vi kommenterer på hvert innsatsområde vil vi poengtere to generelle forhold:
1. 1. Vimener at strategiutkastet ikke godt nok tar hensyn til at karriereutvikling, og muligheter for postdoktorer til å kvalifisere seg til en fast stilling i løpet av postdoktor‐ perioden varierer svært mye mellom ulike fagfelt. Mens det i noen fagfelt er mulig å konkurrere om førsteamanuensisstillinger etter ph.d.-studier med en påfølgende postdoktor-periode, er det i andre fagområder, som f.eks. medisinsk forskning, tilnærmet umulig. Det bør derfor være tydelig gjennom strategien at det er rom for tilpasninger i forhold til fagfelt, og eventuelt til type institusjon.
2. 2. Selv om det er viktig at ph.d.-studiet også delvis forbereder kandidatene på en karriere utenfor akademia, er det vesentlig at det ikke glemmes at ph.d.-løpet er en forskerutdanning. Forskning er krevende og tar tid å lære, og kandidatene må derfor først og fremst lære seg å forske.
Under følger våre kommentarer på de foreslåtte innsatsområdene:
1) Øke interessen for å ta forskerutdanning blant studenter ved norske institusjoner, arbeidstakere i norsk arbeidsliv og heve arbeidslivets interesse for å ansette doktorgradsutdannede
Kommentar: Vi er enige i at fagmiljøene må jobbe mer aktivt for å vekke forskningsinteressen tidlig i studieløpet. I medisinsk forskning har vi Forskerlinjen som et viktig verktøy, men vi ser likevel at det er vanskelig å rekruttere profesjonsutdannede leger og tannleger inn i hovedstillinger på universitetet. Vi er enige i de tiltakene som foreslås, men vil påpeke at det ikke er slik at stipendiatstillinger generelt er på 4 år. Vi vil imidlertid oppfordre KD til å legge sterke føringer for at institusjonene og relevante finansieringskilder generelt opererer med 4-årige stipendiatstillinger. Som ytterligere tiltak mener vi at det i større grad må legges til rette for sommerstipender for studenter som ønsker å bruke feriene sine til å forske. Størrelsen på disse stipendene må være av en slik art at de blir attraktive sammenlignet med vanlige sommerjobber.
2) Sikre gode og forutsigbare rammer for å videreutvikle unge forskertalenter
Kommentar: Vi er enige i at forutsigbare karriereveier og gode individuelle karriereplaner er viktig for å utvikle forskertalenter og gjøre universiteter og høyskoler til attraktive arbeidsplasser. Vi er glade for at KD ikke vil gå videre med forslaget fra Aune-utvalget om at det bare skal være adgang for en ansettelsesperiode som postdoktor i Norge fordi vi mener dette vil gjøre en akademisk karrierevei mindre tiltrekkende, og fordi unge forskere med bakgrunn i Norge vil tape i konkurransen med utenlandske kandidater.
I medisinsk forskning og forskning inne livsvitenskap generelt, er den viktigste delen av postdoktor-perioden opplæring gjennom forskning. Dette utføres vanligvis under tilsyn av en anerkjent forsker. Det forventes ikke en uavhengig forskningsprofil ved starten av en postdoktor-periode, men det forventes at kandidaten i slutten av postdoc-perioden har kvalifisert seg til å selv kunne utvikle og drive større prosjekter. Nesten all medisinsk forskning er svært resurskrevende. For å være konkurransedyktig for ekstern finansiering og senere faste vitenskapelige førstestillinger, må postdoktorperioden resultere i publikasjoner i respekterte internasjonale tidsskrifter. Dette betyr at i medisin/livsvitenskap må store deler av postdoktor-perioden brukes til forskning. Utdanning av gode forskere, og dermed god forskning i fremtiden, krever mye tid. Det er en tendens at dette glemmes i iveren om å legge til rette for at rekrutteringsstillingene skal romme alt som det innebærer å kvalifisere seg for førstestillinger.
I medisinsk/livsvitenskaps-forskning er det i dag tilnærmet umulig å konkurrere om førstestillinger etter ph.d. og en postdoktor-periode. Praksis er derfor at unge forskere har flere postdoktor-perioder (i inn- eller utland) før man tiltrer en førsteamanuensisstilling. Det er også en realitet at mange beveger seg mellom postdoktor- og forskerstillinger på vei til en førstestilling. Forflytning mellom forskerstigen og professorstigen er altså en realitet i flere fagfelt, og vi mener at slik bevegelse må tillates, og også legges til rette for, slik at forskertalenter med utdannelse/opplæring i Norge kan konkurrere med utenlandske kandidater. En slik ordning, med bevegelse mellom stigene er altså en forutsetning for å bygge en konkurransedyktig karriere i medisinsk forskning. Dersom bevegelse mellom stigene ikke tillates eller vanskeliggjøres, vil norsk akademia bli en lite attraktiv og svært lite karrieremessig forutsigbar karrierevei i flere fagfelt.
Det er viktig å gjøre norske postdoktorer konkurransedyktige i en internasjonal sammenheng, både når det gjelder innhenting av eksterne midler og stillinger. Forskere på postdoktor-nivå som har sin utdanningsbakgrunn i Norge, kan ofte ikke vise til nok selvstendighet til å være konkurransedyktige. En parameter som ofte evalueres er i hvilken grad kandidaten har publikasjoner og prosjekter uavhengig av sin ph.d.-veileder. I Norge er det ganske ofte slik at postdoktor-perioden tilbringes i samme forskningsmiljø som doktorgraden. Dette er uheldig med tanke på utvikling av selvstendighet. Vi mener derfor at strategien bør oppmuntre til skifte av forskningsmiljø mellom ph.d. og postdoktor.
En måte å bygge selvstendighet og CV generelt på er utenlandsopphold, og vi støtter tiltaket rettet mot internasjonal mobilitet. Det bør også bedre tilrettelegges for lengre perioder i utlandet.
Vi er enig i at innstegsstillingen er en god måte å gjøre karriereveier på universitetet mer forutsigbar. Denne type stillinger bør derfor brukes mer aktivt som virkemiddel i kompetansebyggingen, og vi imøteser en evaluering av ordningen så langt. Innen livsvitenskap bør en innstegsstilling følge etter en 4-årig postdoktor og være forbeholdt de som under postdoktorperioden har vist at de ønsker/klarer en akademisk karriere.
Vi vil også foreslå et konkret virkemiddel som kan rettes mot karrierebygging for yngre forskere ( TEKSTBOKS 2 i strtegiutkastet: Norges forskningsråd bør vurdere å opprette stipend tilsvarende ERC Consolidator Grant (7-12 år etter ph.d.). Vi har en stor gruppe dyktige forskere som faller utenfor kriteriene for unge talenter og mobilitetsstipend, men som ikke er konkurransedyktige nok til å søke åpne prosjekt. En slik ordning ville vært med på å bygge eksellente forskere og forskningsmiljøer i Norge som vil kunne hevde seg i den stadig hardere konkurransen internasjonalt.
3) Styrke karriereveiledning inn og ut av forskning og høyere utdanning
I dag er det varierende kompetanse på ledernivå innen karriereveiledning og det er også uklart hvor ansvaret for karriereveiledning ligger. Er det den ansattes ansvar, den nærmeste leder, lederen av institusjonen? Et prinsipp som nevnes er å få på plass individuelle planer for karriereveiledning helt i starten av ph.d.- og postdoktorløp. Vi støtter at det er viktig med god karriereplanlegging på individnivå, men hvis dette skal tilbys alle ph.d. kandidater vil det være svært resurskrevende. Det vil også være vanskelig for veiledere med bakgrunn i akademia å gi god og hensiktsmessig veiledning for en karriere utenfor akademia. Vi støtter at det utvikles et rammeverk for karriereutvikling, men mener fokus bør ligge på postdoktor-, forsker og førsteamanuensisnivå. Departementet bør være tydelig i sitt tiltak om at man forventer at institusjonene etablerer gode planer og rutiner for karriereplanlegging, og også at institusjonene er tydelige på hvilket nivå ansvaret ligger innad.
4) Utvikle en sterkere kultur for forsknings- og personalledelse ved de høyere utdannings- og forskningsinstitusjonene
Vi er enig i det overordnede målet med innsatsområdet, og at dette er nødvendig for å oppnå målene i område 3. Men, teksten i dette innsatsområdet tar for lite hensyn forskjellene i de ulike fagfelt med hensyn på hva som kreves for å i realiteten kvalifisere seg til førstestillinger i akademia. I medisinsk forskning og livsvitenskap vil de fleste postdoktorer oppnå nødvendig læring og kompetanse nettopp gjennom å delta aktivt også i de praktiske delene i et forskningsprosjekt. En slik deltagelse er også nødvendig for «god plassering» i forfatterrekkefølgen som igjen er avgjørende for å konkurrere om forskningsmidler og stillinger. Inngående kjennskap til f.eks. laboratorie-arbeid og metoder er nødvendig for å utvikle gode realistiske prosjekter og prosjektsøknader. I livsvitenskap er det ganske sjelden at det er postdoktoren selv som har hentet inn nødvendig finansiering til prosjektet, og hun/han blir derfor heller en sentral del av gjennomføringen av prosjektet. Dette er en god ting, for det vil også gi postdoktoren trening i å være med å koordinere mer omfattende prosjekter enn det han/hun selv mest sannsynlig ville klare å finansiere. Vi mener imidlertid at det bør tydeliggjøres i strategien at prosjektledere i større grad skal gi personer i postdoktor-stilling også koordineringsoppgaver i prosjekter slik at en mer helhetlig opplæring i prosjektledelse og prosjektgjennomføring ivaretas.
Det siste punktet under «Forventninger til institusjonen» (Institusjonene forventes bruke stillingsutlysningene...) er noe uklart. Vi er enige i at det er hensiktsmessig å tilrettelegge for søkere som er utdannet i Norge i enkelte fagfelt, men slik det er formulert nå gis det inntrykk av at man ønsker skreddersydde utlysninger som hindrer like muligheter og konkurranse.
5) Tydeliggjøre og videreutvikle departementets styrings- og reguleringsmekanismer
Vi støtter innsatsområdet og de tiltakene som er foreslått og ønsker samtidig å påpeke at det er viktig å huske på at med stor eksternfinansiert portefølje vil det følge med noe midlertidighet.
Vi trenger tydelige karriereveier for unge forskere for å holde på talentene i akademia, noe som har vært påpekt fra flere hold. Det medisinske fakultet ved UIB, ved pro-dekan for forskning Marit Bakke, er derfor svært positive til at det utarbeides en strategi for rekruttering og karriereutvikling, og takker for muligheten til å komme med innspill på de foreslåtte innsatsområdene.
Før vi kommenterer på hvert innsatsområde vil vi poengtere to generelle forhold:
1. 1. Vimener at strategiutkastet ikke godt nok tar hensyn til at karriereutvikling, og muligheter for postdoktorer til å kvalifisere seg til en fast stilling i løpet av postdoktor‐ perioden varierer svært mye mellom ulike fagfelt. Mens det i noen fagfelt er mulig å konkurrere om førsteamanuensisstillinger etter ph.d.-studier med en påfølgende postdoktor-periode, er det i andre fagområder, som f.eks. medisinsk forskning, tilnærmet umulig. Det bør derfor være tydelig gjennom strategien at det er rom for tilpasninger i forhold til fagfelt, og eventuelt til type institusjon.
2. 2. Selv om det er viktig at ph.d.-studiet også delvis forbereder kandidatene på en karriere utenfor akademia, er det vesentlig at det ikke glemmes at ph.d.-løpet er en forskerutdanning. Forskning er krevende og tar tid å lære, og kandidatene må derfor først og fremst lære seg å forske.
Under følger våre kommentarer på de foreslåtte innsatsområdene:
1) Øke interessen for å ta forskerutdanning blant studenter ved norske institusjoner, arbeidstakere i norsk arbeidsliv og heve arbeidslivets interesse for å ansette doktorgradsutdannede
Kommentar: Vi er enige i at fagmiljøene må jobbe mer aktivt for å vekke forskningsinteressen tidlig i studieløpet. I medisinsk forskning har vi Forskerlinjen som et viktig verktøy, men vi ser likevel at det er vanskelig å rekruttere profesjonsutdannede leger og tannleger inn i hovedstillinger på universitetet. Vi er enige i de tiltakene som foreslås, men vil påpeke at det ikke er slik at stipendiatstillinger generelt er på 4 år. Vi vil imidlertid oppfordre KD til å legge sterke føringer for at institusjonene og relevante finansieringskilder generelt opererer med 4-årige stipendiatstillinger. Som ytterligere tiltak mener vi at det i større grad må legges til rette for sommerstipender for studenter som ønsker å bruke feriene sine til å forske. Størrelsen på disse stipendene må være av en slik art at de blir attraktive sammenlignet med vanlige sommerjobber.
2) Sikre gode og forutsigbare rammer for å videreutvikle unge forskertalenter
Kommentar: Vi er enige i at forutsigbare karriereveier og gode individuelle karriereplaner er viktig for å utvikle forskertalenter og gjøre universiteter og høyskoler til attraktive arbeidsplasser. Vi er glade for at KD ikke vil gå videre med forslaget fra Aune-utvalget om at det bare skal være adgang for en ansettelsesperiode som postdoktor i Norge fordi vi mener dette vil gjøre en akademisk karrierevei mindre tiltrekkende, og fordi unge forskere med bakgrunn i Norge vil tape i konkurransen med utenlandske kandidater.
I medisinsk forskning og forskning inne livsvitenskap generelt, er den viktigste delen av postdoktor-perioden opplæring gjennom forskning. Dette utføres vanligvis under tilsyn av en anerkjent forsker. Det forventes ikke en uavhengig forskningsprofil ved starten av en postdoktor-periode, men det forventes at kandidaten i slutten av postdoc-perioden har kvalifisert seg til å selv kunne utvikle og drive større prosjekter. Nesten all medisinsk forskning er svært resurskrevende. For å være konkurransedyktig for ekstern finansiering og senere faste vitenskapelige førstestillinger, må postdoktorperioden resultere i publikasjoner i respekterte internasjonale tidsskrifter. Dette betyr at i medisin/livsvitenskap må store deler av postdoktor-perioden brukes til forskning. Utdanning av gode forskere, og dermed god forskning i fremtiden, krever mye tid. Det er en tendens at dette glemmes i iveren om å legge til rette for at rekrutteringsstillingene skal romme alt som det innebærer å kvalifisere seg for førstestillinger.
I medisinsk/livsvitenskaps-forskning er det i dag tilnærmet umulig å konkurrere om førstestillinger etter ph.d. og en postdoktor-periode. Praksis er derfor at unge forskere har flere postdoktor-perioder (i inn- eller utland) før man tiltrer en førsteamanuensisstilling. Det er også en realitet at mange beveger seg mellom postdoktor- og forskerstillinger på vei til en førstestilling. Forflytning mellom forskerstigen og professorstigen er altså en realitet i flere fagfelt, og vi mener at slik bevegelse må tillates, og også legges til rette for, slik at forskertalenter med utdannelse/opplæring i Norge kan konkurrere med utenlandske kandidater. En slik ordning, med bevegelse mellom stigene er altså en forutsetning for å bygge en konkurransedyktig karriere i medisinsk forskning. Dersom bevegelse mellom stigene ikke tillates eller vanskeliggjøres, vil norsk akademia bli en lite attraktiv og svært lite karrieremessig forutsigbar karrierevei i flere fagfelt.
Det er viktig å gjøre norske postdoktorer konkurransedyktige i en internasjonal sammenheng, både når det gjelder innhenting av eksterne midler og stillinger. Forskere på postdoktor-nivå som har sin utdanningsbakgrunn i Norge, kan ofte ikke vise til nok selvstendighet til å være konkurransedyktige. En parameter som ofte evalueres er i hvilken grad kandidaten har publikasjoner og prosjekter uavhengig av sin ph.d.-veileder. I Norge er det ganske ofte slik at postdoktor-perioden tilbringes i samme forskningsmiljø som doktorgraden. Dette er uheldig med tanke på utvikling av selvstendighet. Vi mener derfor at strategien bør oppmuntre til skifte av forskningsmiljø mellom ph.d. og postdoktor.
En måte å bygge selvstendighet og CV generelt på er utenlandsopphold, og vi støtter tiltaket rettet mot internasjonal mobilitet. Det bør også bedre tilrettelegges for lengre perioder i utlandet.
Vi er enig i at innstegsstillingen er en god måte å gjøre karriereveier på universitetet mer forutsigbar. Denne type stillinger bør derfor brukes mer aktivt som virkemiddel i kompetansebyggingen, og vi imøteser en evaluering av ordningen så langt. Innen livsvitenskap bør en innstegsstilling følge etter en 4-årig postdoktor og være forbeholdt de som under postdoktorperioden har vist at de ønsker/klarer en akademisk karriere.
Vi vil også foreslå et konkret virkemiddel som kan rettes mot karrierebygging for yngre forskere ( TEKSTBOKS 2 i strtegiutkastet: Norges forskningsråd bør vurdere å opprette stipend tilsvarende ERC Consolidator Grant (7-12 år etter ph.d.). Vi har en stor gruppe dyktige forskere som faller utenfor kriteriene for unge talenter og mobilitetsstipend, men som ikke er konkurransedyktige nok til å søke åpne prosjekt. En slik ordning ville vært med på å bygge eksellente forskere og forskningsmiljøer i Norge som vil kunne hevde seg i den stadig hardere konkurransen internasjonalt.
3) Styrke karriereveiledning inn og ut av forskning og høyere utdanning
I dag er det varierende kompetanse på ledernivå innen karriereveiledning og det er også uklart hvor ansvaret for karriereveiledning ligger. Er det den ansattes ansvar, den nærmeste leder, lederen av institusjonen? Et prinsipp som nevnes er å få på plass individuelle planer for karriereveiledning helt i starten av ph.d.- og postdoktorløp. Vi støtter at det er viktig med god karriereplanlegging på individnivå, men hvis dette skal tilbys alle ph.d. kandidater vil det være svært resurskrevende. Det vil også være vanskelig for veiledere med bakgrunn i akademia å gi god og hensiktsmessig veiledning for en karriere utenfor akademia. Vi støtter at det utvikles et rammeverk for karriereutvikling, men mener fokus bør ligge på postdoktor-, forsker og førsteamanuensisnivå. Departementet bør være tydelig i sitt tiltak om at man forventer at institusjonene etablerer gode planer og rutiner for karriereplanlegging, og også at institusjonene er tydelige på hvilket nivå ansvaret ligger innad.
4) Utvikle en sterkere kultur for forsknings- og personalledelse ved de høyere utdannings- og forskningsinstitusjonene
Vi er enig i det overordnede målet med innsatsområdet, og at dette er nødvendig for å oppnå målene i område 3. Men, teksten i dette innsatsområdet tar for lite hensyn forskjellene i de ulike fagfelt med hensyn på hva som kreves for å i realiteten kvalifisere seg til førstestillinger i akademia. I medisinsk forskning og livsvitenskap vil de fleste postdoktorer oppnå nødvendig læring og kompetanse nettopp gjennom å delta aktivt også i de praktiske delene i et forskningsprosjekt. En slik deltagelse er også nødvendig for «god plassering» i forfatterrekkefølgen som igjen er avgjørende for å konkurrere om forskningsmidler og stillinger. Inngående kjennskap til f.eks. laboratorie-arbeid og metoder er nødvendig for å utvikle gode realistiske prosjekter og prosjektsøknader. I livsvitenskap er det ganske sjelden at det er postdoktoren selv som har hentet inn nødvendig finansiering til prosjektet, og hun/han blir derfor heller en sentral del av gjennomføringen av prosjektet. Dette er en god ting, for det vil også gi postdoktoren trening i å være med å koordinere mer omfattende prosjekter enn det han/hun selv mest sannsynlig ville klare å finansiere. Vi mener imidlertid at det bør tydeliggjøres i strategien at prosjektledere i større grad skal gi personer i postdoktor-stilling også koordineringsoppgaver i prosjekter slik at en mer helhetlig opplæring i prosjektledelse og prosjektgjennomføring ivaretas.
Det siste punktet under «Forventninger til institusjonen» (Institusjonene forventes bruke stillingsutlysningene...) er noe uklart. Vi er enige i at det er hensiktsmessig å tilrettelegge for søkere som er utdannet i Norge i enkelte fagfelt, men slik det er formulert nå gis det inntrykk av at man ønsker skreddersydde utlysninger som hindrer like muligheter og konkurranse.
5) Tydeliggjøre og videreutvikle departementets styrings- og reguleringsmekanismer
Vi støtter innsatsområdet og de tiltakene som er foreslått og ønsker samtidig å påpeke at det er viktig å huske på at med stor eksternfinansiert portefølje vil det følge med noe midlertidighet.