Det vises til Kunnskapsdepartementet utkast til strategi for forskerrekruttering og karriereutvikling som er send på høring til aktørene i sektoren for innspill til strategiens foreslåtte innsatsområder og tiltak.
Doktorgradsutdanningen
Doktorgradsutdanningen skal gi kandidatene en solid forskerkompetanse i tillegg til spisskompetanse innenfor et spesifikt fagområde. Forskerrekrutteringsutvalget ser i større grad for seg en to-sidig rekrutteringsstrategi (hvor kandidater skal avgis både til akademia og øvrig samfunns- og næringsliv).
Hvorvidt kandidater fra doktorgradsutdanningen velger en karriere utenfor akademia, må være kandidatenes valg. Det er imidlertid BIs oppfatning at doktorgradsutdanningen først og fremst skal være en forskerutdanning, og at kandidatene må få avsatt mest mulig tid til forskningsarbeidet. I den grad utdanningen særskilt skal tilrettelegge også for karriere innen andre sektorer, vil dette kunne være for sektorer med høy grad av forskning. I mange tilfeller viser det seg at det er utfordringer knyttet til å gjennomføre doktorgradsutdanningen innenfor normert tid. Innføring av ytterligere elementer i doktorgradsutdanningen, vil kunne føre til at forskerutdanningen svekkes og medføre at kandidatene ikke klarer å gjennomføre innenfor normert tid. Med bakgrunn i at doktorgradsutdanningen skal avgi kandidater til akademia, ansees den pedagogiske opplæringsdelen som svært viktig. Kandidatene bør bli eksponert for undervising- og pedagogiske oppgaver og motta opplæring i denne sammenheng. Dette vil senere gi grunnlag for videre kompetanseutvikling innen utdanningsfaglig kompetanse i akademia. Tidsbruken bør imidlertid stå i forhold til selve avhandlingsarbeidet. Dette vil også gjelde tilsvarende for andre elementer, som for eksempel språkopplæring. Språkopplæring bør være frivillig og ikke inngå som en del av stipendiatens arbeidsplikt. Når det gjelder spørsmål om internship hos eksterne bedrifter, som en del av pliktarbeidet, vil dette kunne være relevant for enkelte fagområder, og da med tanke på å løse forskningsoppgaver, ikke som en alminnelig praksiskompetanse for næringslivet.
Utvalget fremhever at manglende kunnskap om bruk av utdannelsen (utydelige karrieremuligheter) har som konsekvens at tilfanget på kandidater blir begrenset, både hva gjelder nasjonalitet, etnisitet (innenlands) og kjønn, og at bedre veiledning og åpning mot en «flerbruksdoktorgrad» vil ha en positiv virkning på de åpenbare skjevhetene i rekrutteringen.
Handelshøyskolen BI fastholder at utdanningen hovedsakelig bør være å anse som en forskerutdanning, og skoleringen av kandidatene må ha dette som hovedmål gjennom en tett og konstruktiv oppfølging av den enkelte. De som skal rekrutteres inn til doktorgradsutdanningen må være de kandidatene med evner og interesse for forskning og for akademia. Bearbeidingen av kandidater bør dermed i stor grad skje ved lavere grads studier.
OM POSTDOKTOR-STILLINGENE
Det er et uttalt mål at postdoktorstillingen skal være en kvalifiseringsstilling til toppstilling. Forskerutvalget understreker at det fremstår som om at dette ikke virker etter hensikten. Undersøkelser som er foretatt i sektoren har funnet at disse postdoktorstillingene i hovedsak brukes foransettelse på eksternfinansierte prosjekter. Som for stipendiatrekrutteringer fremheves det også i denne type stillinger skjev-rekruttering som en utfordring. Både midlertidigheten og begrensede faste stillinger i akademia, begrenser tilfang av kandidater til kvalifiserende åremålsstilling.
Utvalget foreslår en innstramming av postdoktorordningen slik den praktiseres av mange, ved at denne i hovedsak skal brukes som en reell kvalifisering. Det foreslås at postdoktorstillingen dermed ikke skal kunne brukes utelukkende til å fylle forskningsoppgaver i eksternfinansierte forskningsprosjekter, og at det skal legges til rette for at stillingen skal vare minst i 3 til 4 år, at det skal lages en karriereplan for den som tiltrer stillingene og at alle postdoktorer skal få anledning til å få undervisningsoppgaver i perioden.
Det er BIs oppfatning at søkere til postdoktorstillinger fyller forskningsoppgaver som er innenfor eget fagområde og at prosjektarbeid i hovedsak dermed vil bygge opp under egen forskningsprofil og kompetanse. Det ansees som positivt at forskningen kommer undervisningen til gode også i de tilfeller der postdoktoren er ansatt på eksternfinansierte forskningsprosjekt. BI slutter seg imidlertid ikke til å øke minimumsperioden for stillingen.
Utvalget innser at en innstramming av postdoktorordningen, ved at den i mindre grad kunne benyttes som forskning på eksternfinansierte prosjekt, vil innebære at det blir færre som konkurrerer om stilinger å høyere nivå og færre til å ivareta forskeroppgaver.
BI anser at det er viktig å beholde handlingsrom både for arbeidsgiver og arbeidstaker, og støtter derfor Forskerrekrutteringsutvalget ønske om en at det ikke foretas ytterligere adgangsbegrensning til postdoktorstillingen, slik det var foreslått i Aune-utvalget.
Forskerrekrutteringsutvalgets skisserer også flere alternative modeller og føringer på kvalifiseringselementene i en postdoktorstilling, blant annet at en ansatt med norsk doktorgrad skal få anledning til opphold utenfor egen institusjon fortrinnsvis en internasjonal forskningsinstitusjon. Tilsvarende, hvor den som er ansatt har doktorgrad utenfor Norge skal gjennomgå norskkurs og få tilrettelagt for samarbeid med relevante norske miljøer og virksomheter.
BI vektlegger behovet for fleksibilitet, slik at ikke intensjonene i realiteten blir til hinder for rekruttering av de beste kandidatene, gjennom pålegg fra myndighetene. Det bør være opp til institusjonene og den ansatte selv til å komme frem til den beste løsningen for hver enkelt. BI mener at det er positivt at stillingene brukes til kvalifiseringsformål og praktiserer i hovedsak at kandidatene pålegges undervisningsoppgaver. En sterkere styring fra myndighetene når det gjelder pliktelementene kan fremstå utfordrende også i forhold til EU/NFR-finansierte prosjekter, dersom det skulle bli stilt krav om utenlandsopphold, opplæring av norske forhold eller lignende.
Det er BIs oppfatning at også forskning på prosjekt må kunne regnes som kvalifisering. Samtidig erkjenner vi at institusjoner med en større andel eksternfinansierte forskningsprosjekter kan ha større utfordringer med å få tilstrekkelig forskningskapasitet. BI vil komme tilbake til dette punktet i eget innspill til stillingsstrukturutvalgets høringsnotat.
Det er BIs oppfatning, og ønske som privat institusjon, at det blir sørget for at alle institusjonene i sektoren blir omfattet av de samme ordningene, slik at både statlige og private institusjoner har samme vilkår for ansettelser i stillinger, det være seg faste eller midlertidige.. Dette innebærer at alle stillingskategorier må reguleres i UH-loven eller forskrift, ref. fjerning av forskeråremål i UH-loven, hvor institusjonene i realiteten har hatt ulike vilkår.
OM INNSTEGSSTILLINGEN
Forskningsutvalget påpeker at ordningen med innstegsstilling er implementert i få miljøer, gjerne i økonomi-miljøene, og fastslår at kandidatene hovedsakelig er internasjonalt rekruttert. Under forutsetning av at innstegsstillingen blir en reell kvalifiseringsstilling, hvor det er en fast stilling som venter ved oppfylte vilkår, åpner utvalget for at det kan være ønskelig med en lignende ordning også for nasjonale og at denne bør vurderes som permanent ordning.
BI vil få understreke at vår erfaringene med innføringen av prøveordningen med innstegsstillingen, er svært positiv. Ordningen gir disse kandidatene tilstrekkelig tid til å utvikle forskningen, tid nok til at arbeidene blir antatt i de beste journalene og samtidig at kandidatene får bredere undervisningserfaring. Innenfor de fleste av BIs fagområder, er stillingen gjenkjennelig utenfor Norges grenser. Stillingen gir bedre muligheter for internasjonal rekruttering av forskertalenter, enn ved de ordinære langvarige ansettelsesprosessene til faste stillinger eller ved bruk av ordinær postdoktorstilling, som ikke har så høy prestisje utenfor Norge. Innstegsstillingen gir samtidig mulighet til fast ansettelse. Siden det er lagt antallsbegrensninger fra myndighetenes side, har disse i hovedsak vært forbeholdt økonomifagene, hvor det tar lengst tid med å få antatt arbeider i internasjonale journaler og rekruttering på det internasjonale jobbmarkedet. Det er et sterkt ønske at disse stillingene tas inn som en ordinær kvalifiseringsstilling, slik at også denne kan anvendes på flere fagområder og for nasjonale kandidater.
Doktorgradsutdanningen
Doktorgradsutdanningen skal gi kandidatene en solid forskerkompetanse i tillegg til spisskompetanse innenfor et spesifikt fagområde. Forskerrekrutteringsutvalget ser i større grad for seg en to-sidig rekrutteringsstrategi (hvor kandidater skal avgis både til akademia og øvrig samfunns- og næringsliv).
Hvorvidt kandidater fra doktorgradsutdanningen velger en karriere utenfor akademia, må være kandidatenes valg. Det er imidlertid BIs oppfatning at doktorgradsutdanningen først og fremst skal være en forskerutdanning, og at kandidatene må få avsatt mest mulig tid til forskningsarbeidet. I den grad utdanningen særskilt skal tilrettelegge også for karriere innen andre sektorer, vil dette kunne være for sektorer med høy grad av forskning. I mange tilfeller viser det seg at det er utfordringer knyttet til å gjennomføre doktorgradsutdanningen innenfor normert tid. Innføring av ytterligere elementer i doktorgradsutdanningen, vil kunne føre til at forskerutdanningen svekkes og medføre at kandidatene ikke klarer å gjennomføre innenfor normert tid. Med bakgrunn i at doktorgradsutdanningen skal avgi kandidater til akademia, ansees den pedagogiske opplæringsdelen som svært viktig. Kandidatene bør bli eksponert for undervising- og pedagogiske oppgaver og motta opplæring i denne sammenheng. Dette vil senere gi grunnlag for videre kompetanseutvikling innen utdanningsfaglig kompetanse i akademia. Tidsbruken bør imidlertid stå i forhold til selve avhandlingsarbeidet. Dette vil også gjelde tilsvarende for andre elementer, som for eksempel språkopplæring. Språkopplæring bør være frivillig og ikke inngå som en del av stipendiatens arbeidsplikt. Når det gjelder spørsmål om internship hos eksterne bedrifter, som en del av pliktarbeidet, vil dette kunne være relevant for enkelte fagområder, og da med tanke på å løse forskningsoppgaver, ikke som en alminnelig praksiskompetanse for næringslivet.
Utvalget fremhever at manglende kunnskap om bruk av utdannelsen (utydelige karrieremuligheter) har som konsekvens at tilfanget på kandidater blir begrenset, både hva gjelder nasjonalitet, etnisitet (innenlands) og kjønn, og at bedre veiledning og åpning mot en «flerbruksdoktorgrad» vil ha en positiv virkning på de åpenbare skjevhetene i rekrutteringen.
Handelshøyskolen BI fastholder at utdanningen hovedsakelig bør være å anse som en forskerutdanning, og skoleringen av kandidatene må ha dette som hovedmål gjennom en tett og konstruktiv oppfølging av den enkelte. De som skal rekrutteres inn til doktorgradsutdanningen må være de kandidatene med evner og interesse for forskning og for akademia. Bearbeidingen av kandidater bør dermed i stor grad skje ved lavere grads studier.
OM POSTDOKTOR-STILLINGENE
Det er et uttalt mål at postdoktorstillingen skal være en kvalifiseringsstilling til toppstilling. Forskerutvalget understreker at det fremstår som om at dette ikke virker etter hensikten. Undersøkelser som er foretatt i sektoren har funnet at disse postdoktorstillingene i hovedsak brukes foransettelse på eksternfinansierte prosjekter. Som for stipendiatrekrutteringer fremheves det også i denne type stillinger skjev-rekruttering som en utfordring. Både midlertidigheten og begrensede faste stillinger i akademia, begrenser tilfang av kandidater til kvalifiserende åremålsstilling.
Utvalget foreslår en innstramming av postdoktorordningen slik den praktiseres av mange, ved at denne i hovedsak skal brukes som en reell kvalifisering. Det foreslås at postdoktorstillingen dermed ikke skal kunne brukes utelukkende til å fylle forskningsoppgaver i eksternfinansierte forskningsprosjekter, og at det skal legges til rette for at stillingen skal vare minst i 3 til 4 år, at det skal lages en karriereplan for den som tiltrer stillingene og at alle postdoktorer skal få anledning til å få undervisningsoppgaver i perioden.
Det er BIs oppfatning at søkere til postdoktorstillinger fyller forskningsoppgaver som er innenfor eget fagområde og at prosjektarbeid i hovedsak dermed vil bygge opp under egen forskningsprofil og kompetanse. Det ansees som positivt at forskningen kommer undervisningen til gode også i de tilfeller der postdoktoren er ansatt på eksternfinansierte forskningsprosjekt. BI slutter seg imidlertid ikke til å øke minimumsperioden for stillingen.
Utvalget innser at en innstramming av postdoktorordningen, ved at den i mindre grad kunne benyttes som forskning på eksternfinansierte prosjekt, vil innebære at det blir færre som konkurrerer om stilinger å høyere nivå og færre til å ivareta forskeroppgaver.
BI anser at det er viktig å beholde handlingsrom både for arbeidsgiver og arbeidstaker, og støtter derfor Forskerrekrutteringsutvalget ønske om en at det ikke foretas ytterligere adgangsbegrensning til postdoktorstillingen, slik det var foreslått i Aune-utvalget.
Forskerrekrutteringsutvalgets skisserer også flere alternative modeller og føringer på kvalifiseringselementene i en postdoktorstilling, blant annet at en ansatt med norsk doktorgrad skal få anledning til opphold utenfor egen institusjon fortrinnsvis en internasjonal forskningsinstitusjon. Tilsvarende, hvor den som er ansatt har doktorgrad utenfor Norge skal gjennomgå norskkurs og få tilrettelagt for samarbeid med relevante norske miljøer og virksomheter.
BI vektlegger behovet for fleksibilitet, slik at ikke intensjonene i realiteten blir til hinder for rekruttering av de beste kandidatene, gjennom pålegg fra myndighetene. Det bør være opp til institusjonene og den ansatte selv til å komme frem til den beste løsningen for hver enkelt. BI mener at det er positivt at stillingene brukes til kvalifiseringsformål og praktiserer i hovedsak at kandidatene pålegges undervisningsoppgaver. En sterkere styring fra myndighetene når det gjelder pliktelementene kan fremstå utfordrende også i forhold til EU/NFR-finansierte prosjekter, dersom det skulle bli stilt krav om utenlandsopphold, opplæring av norske forhold eller lignende.
Det er BIs oppfatning at også forskning på prosjekt må kunne regnes som kvalifisering. Samtidig erkjenner vi at institusjoner med en større andel eksternfinansierte forskningsprosjekter kan ha større utfordringer med å få tilstrekkelig forskningskapasitet. BI vil komme tilbake til dette punktet i eget innspill til stillingsstrukturutvalgets høringsnotat.
Det er BIs oppfatning, og ønske som privat institusjon, at det blir sørget for at alle institusjonene i sektoren blir omfattet av de samme ordningene, slik at både statlige og private institusjoner har samme vilkår for ansettelser i stillinger, det være seg faste eller midlertidige.. Dette innebærer at alle stillingskategorier må reguleres i UH-loven eller forskrift, ref. fjerning av forskeråremål i UH-loven, hvor institusjonene i realiteten har hatt ulike vilkår.
OM INNSTEGSSTILLINGEN
Forskningsutvalget påpeker at ordningen med innstegsstilling er implementert i få miljøer, gjerne i økonomi-miljøene, og fastslår at kandidatene hovedsakelig er internasjonalt rekruttert. Under forutsetning av at innstegsstillingen blir en reell kvalifiseringsstilling, hvor det er en fast stilling som venter ved oppfylte vilkår, åpner utvalget for at det kan være ønskelig med en lignende ordning også for nasjonale og at denne bør vurderes som permanent ordning.
BI vil få understreke at vår erfaringene med innføringen av prøveordningen med innstegsstillingen, er svært positiv. Ordningen gir disse kandidatene tilstrekkelig tid til å utvikle forskningen, tid nok til at arbeidene blir antatt i de beste journalene og samtidig at kandidatene får bredere undervisningserfaring. Innenfor de fleste av BIs fagområder, er stillingen gjenkjennelig utenfor Norges grenser. Stillingen gir bedre muligheter for internasjonal rekruttering av forskertalenter, enn ved de ordinære langvarige ansettelsesprosessene til faste stillinger eller ved bruk av ordinær postdoktorstilling, som ikke har så høy prestisje utenfor Norge. Innstegsstillingen gir samtidig mulighet til fast ansettelse. Siden det er lagt antallsbegrensninger fra myndighetenes side, har disse i hovedsak vært forbeholdt økonomifagene, hvor det tar lengst tid med å få antatt arbeider i internasjonale journaler og rekruttering på det internasjonale jobbmarkedet. Det er et sterkt ønske at disse stillingene tas inn som en ordinær kvalifiseringsstilling, slik at også denne kan anvendes på flere fagområder og for nasjonale kandidater.