Høringssvar fra Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Barne- og ungdomsklinikken, Barne og ungdomsavdelingen:
1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Forskriften beskriver godt tjenesten fremtidige kompetansebehov. Den beskriver godt barnesykepleierens sentrale rolle oppfølging av pasientgruppene.
2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Vi vurderer utkastet til forskriften til å være i tråd med brukernes framtidige behov for barnesykepleiernes kompetanse. Det er bredt beskrevet hvordan rollen til en barnesykepleier er på mange nivå.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Vi ser at behovet lokalt er varierende, for eksempel i enkelte regioner vil hjemmesykehus være aktuelt – i andre regioner er dette helt utelukkende. Det vil derfor være et stort behov for lokale tilpasninger, dette bør komme bedre frem i forskriften.
4. Er formålet med utdanningen dekkende?
Formålet med utdanningen er dekkende. Pasientgruppen er kompleks og krevende, og de er avhengige av en helhetlig oppfølging fra sykepleietjenesten. Formålet i forskriften beskriver dette på en god måte.
5. I hvilken grad er målgruppen for barnesykepleiere tydeliggjort i forskriften?
Målgruppen for barnesykepleie er tydeliggjort godt i forskriften.
6. Hvor dekkende er benevningen av kompetanseområdene for barnesykepleierens særegne kompetanse og selvstendighet? Bør læringsutbyttebeskrivelsen deles inn på en annen måte?
7. Er læringsutbyttebeskrivelsene om farmakologi tilstrekkelige?
8. Kommer barnesykepleierens ansvarsområde og posisjon tydelig nok frem i forskriften?
9. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Det vurderes at nasjonal standardisering er ivaretatt godt i læringsutbyttebeskrivelsene. Det går tydelig fram hva den enkelte kandidat forventes å kunne etter endt utdanning.
10. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
11. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Praksis er hensiktsmessig beskrevet. Det er fokus på at kandidaten skal få klinisk erfaring fra behandling ar premature, akutt og/eller kritisk syke nyfødte, barn og ungdom. Det er viktig at studenten sikres relevante læresituasjoner innenfor de områdene det er beskrevet at kandidaten skal få klinisk erfaring.
Vi ønsker sikre at studentenes praksis i hovedsak gjennomføres i somatiske nyfødt-barne og ungdomsavdelinger. Dette bør spesifiseres til 90% av praksis. Øvrig praksis ved for eksempel habilitering, kommunehelsetjenesten, avdelinger innen psykisk helsevern barn og unge kan fylle den resterende 10% og fungere som observasjonspraksis.
12. Forskriften foreslår et minimumsantall uker og timer i praksisstudier, bør praksislengde spesifiseres i forskriften?
Forskriftens minimumsantall uker og timer i praksisstudier er bra. Det bør i tillegg spesifiseres at praksisukene bør fordeles på de tre første semestrene slik at det ikke blir en opphopning av praksisuker på et sted. En blanding av praksis og teori i hvert semester vil etter vår erfaring gi bedre faglig progresjon hos studentene.
Nettopp dette beskrives som viktig i §19 om studies oppbygging også.
13. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen?
Vi opplever at det er mye som skal fylles og omfanget er stort. Vi stiller oss undrende til om dette er gjennomførbart på 4 semester/120 studiepoeng. Både med tanke på at praksis er såpass stor del av utdanningen og at det er blitt mastergrad med et større omfang i teoridelene.
14. Er felles temaer/innhold for ABIOK- utdanningene nevnt ovenfor hensiktsmessig inkludert?
15. Er det behov for å spesifisere krav om klinisk praksis for opptak til utdanningen?
Vi syns det er behov for å spesifisere at det er et krav om 2 års klinisk praksis før opptak til utdanningen. Det er viktig å være trygge på grunnferdighetene som sykepleier før man starter på en avansert masterutdanning i barnesykepleie.
Det største behovet for barnesykepleiere er på sykehus i nyfødt og barne – og ungdomsavdelinger. Det vil derfor være et ønske om at det kvoteres til opptak til studiet der det er en fordel at man har jobbet på en av disse avdelingene.
Høringssvar fra Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Forsknings- og utdanningssenteret, Klinisk utdanningsavdeling:
§2 Formål med utdanningen:
Dersom en beslutter en forskrift som legger til rette for både en 90 og 120 studiepoengs utdanning, bør forskjellene innenfor sluttkompetansene komme tidligere frem i formålet. Ulikheten i fag- roller og ansvarsområder som utdannet 90 eller 120 poeng barnesykepleier bør også tydeliggjøres i forskriften.
§3 Kompetanseområder:
Viktig at «Barnesykepleie som fag profesjon» kommer frem og står først i kompetanseområdene. Det fremhever og tydeliggjør spesialitetens fagspesifikke profil tidlig i forskriften.
Omfanget/vekting av kompetanseområdene bør sammenstilles til en viss grad i utdanninginstitusjonene. Dette for å standardisere tematikker og sluttkompetansen. Dette vil også sikre et mer nasjonalt likeverdig nivå, nos om er sentralt.
1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Utkastet vurderes til å være et bra gjennomført arbeid. Utkastet ivaretar og tydeliggjør jevnt over den fagspesifikke kompetansen til barnesykepleieren. Det vurderes til å være i tråd med tjenestens fremtidige kompetansebehov.
2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Det vurderes til å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Lokal autonomi og tilpassing vil være viktig, og bør komme frem i forskriften. Eks. i enkelte regioner vil hjemmesykehus være aktuelt, mens ikke i andre. Det må også tas hensyn til at det kan bli for stor variasjon i sluttkompetansen. Omfanget/vekting av kompetanseområdene bør til en viss grad sammenstilles i de ulike utdanninginstitusjoner. Dette for å sikre en viss standardisering i temaer, læringsutbytter samt sluttkompetansen. Dette vil også sikre et mer nasjonalt likeverdig nivå for barnesykepleiere, noe om er sentralt.
4. Er formålet med utdanningen dekkende?
Formålet med utdanningen er dekkende. Pasientgruppene til barnesykepleieren er kompleks og krevende og forskriften beskriver dette på en god måte.
5. I hvilken grad er målgruppen for barnesykepleiere tydeliggjort i forskriften?
Målgruppen er relativt godt tydeliggjort. «Det akutt og/eller kritisk syke barn» bør omskrives til der det skilles på det «akutte syke barnet» og det «kritisk syke barnet». Intensivkompetansen til barnesykepleieren bør komme tydeligere frem i forskriften.
6. Hvor dekkende er benevningen av kompetanseområdene for barnesykepleierens særegne kompetanse og selvstendighet? Bør læringsutbyttebeskrivelsen deles inn på en annen måte?
Viktig at «barnesykepleie som fag og profesjon» er først, tydelig klart profesjonsrettet innenfor Kompetanseområdene. Det savnes kompetanseområder innen følgende; «klinisk vurderings-, beslutnings- og handlingskompetanse»,» kommunikasjon», «samhandling/tverrprofesjonell», «teknologisk/digital kompetanse».
7. Er læringsutbyttebeskrivelsene om farmakologi tilstrekkelige?
Vurderes som tilstrekkelige.
8. Kommer barnesykepleierens ansvarsområde og posisjon tydelig nok frem i forskriften?
Ulikheten i fag- roller og ansvarsområder samt posisjon som utdannet 90 eller 120 poeng barnesykepleier bør tydeliggjøres i forskriften.
9. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Med bakgrunn i at kompetanseområder og læringsutbytter ikke er beskrevet omfanget/vektig av, blir det utfordrende å vurdere om en nasjonal standardisering er ivaretatt. Ulik omfang/vekting av kompetanseområder og læringsutbytter kan medføre ulik sluttkompetanse hos kandidatene. Likeverdige utdanningstilbud med lik sluttkompetanse bør sikres, uavhengig av utdanningsinstitusjon og geografisk tilknytning.
10. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Viktig at «Barnesykepleie som fag og profesjon» kommer frem og står først i kompetanseområdene. Det fremhever og tydeliggjør fag og profesjon tidlig i forskriften. Forskriften beskriver godt barnesykepleierens sentrale rolle i oppfølging av de ulike pasientgrupper.
Omfanget/vekting av kompetanseområdene bør sammestilles i utdanninginstitusjonene. Dette for å standardisere tematikker og sluttkompetansen. Dette vil også sikre et mer nasjonalt likeverdig nivå, som er sentralt.
11. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Viktig med minimumskrav i klinisk praksis, der simulering er et supplement og utenom. 30 uker a 30 timer i klinisk praksis kan ikke reduseres. Dersom forskriften åpnes for utdanning både på 90 og 120 studiepoeng, må det fremkomme at samtlige praksisuker gjennomføres innenfor 90 studiepoeng.
Viktig at kandidaten skal ha klinisk erfaring fra behandling ar premature, akutt og/eller kritisk syke nyfødte, barn og ungdom. Det er også viktig at relevante kliniske læresituasjoner sikres innenfor disse pasientgruppene.
12. Forskriften foreslår et minimumsantall uker og timer i praksisstudier, bør praksislengde spesifiseres i forskriften?
Ja, bra med minimumskrav i klinisk praksis, der simulering er utenom. 30 uker a 30 timer kan ikke reduseres. Det er meget sentralt at forskriften tydeliggjør at praksisstudiene i hovedsak gjennomføres i somatiske nyfødt, barne- og ungdomsavdelinger. Dette bør spesifiseres til 90% av kliniske praksisstudier. Praksis eks. ved habilitering, kommunehelsetjenesten samt innen psykisk helsevern for barn og unge kan være i de resterende 10%.
13.I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen?
Med bakgrunn i at kompetanseområder og læringsutbytter ikke er beskrevet omfanget/vekting av, blir det utfordrende å vurdere om utdanningen er gjennomførbar innenfor rammen på 90 og 120 studiepoeng. Ulik omfang/vekting av kompetanseområder og læringsutbytter kan medføre ulik sluttkompetanse hos kandidatene. Likeverdige utdanningstilbud med lik sluttkompetanse bør sikres, uavhengig av utdanningsinstitusjon og geografisk tilknytning. For å kunne gjennomføre omfanget av utdanningen, bør det vedtas en forskrift som underbygger 120 poengs masterutdanning i tråd med Bolognaavtalen.
14. Er felles temaer/innhold for ABIOK- utdanningene nevnt ovenfor hensiktsmessig inkludert?
Nei. Det bør være lik ordlyd/krav på felles temaer. Blant annet bør det være like kompetanseområder og læringsutbytter for de siste 30 studiepoeng. Eks. innen vitenskapsteori og forskningsmetode. Noe annet virker unaturlig og uklart.
Det er også andre temaer og læringsutbyttebeskrivelser som bør være felles i samtlige ABIOK-forskrifter. Eks. kommunikasjon, tverrprofesjonelt, samhandling, etikk, lovverk (inkl. barn som pårørende) og pasientsikkerhet.
15. Er det behov for å spesifisere krav om klinisk praksis for opptak til utdanningen?
Ja, det er behov for å spesifisere krav om 2 år klinisk erfaring som sykepleier før opptak til barnesykepleierutdanningen. Det er viktig å ha erfaring i grunnleggende ferdigheter som sykepleier før en starter på en avansert masterutdanning i barnesykepleie. Behovet for barnesykepleiere er størst i spesialisthelsetjenesten og på nyfødt og barne- og ungdomsavdelinger i somatiske sykehus. Det er derfor et ønske at kandidatene har som har arbeidet ved slike avdelinger har en fordel i opptaket.
1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Forskriften beskriver godt tjenesten fremtidige kompetansebehov. Den beskriver godt barnesykepleierens sentrale rolle oppfølging av pasientgruppene.
2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Vi vurderer utkastet til forskriften til å være i tråd med brukernes framtidige behov for barnesykepleiernes kompetanse. Det er bredt beskrevet hvordan rollen til en barnesykepleier er på mange nivå.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Vi ser at behovet lokalt er varierende, for eksempel i enkelte regioner vil hjemmesykehus være aktuelt – i andre regioner er dette helt utelukkende. Det vil derfor være et stort behov for lokale tilpasninger, dette bør komme bedre frem i forskriften.
4. Er formålet med utdanningen dekkende?
Formålet med utdanningen er dekkende. Pasientgruppen er kompleks og krevende, og de er avhengige av en helhetlig oppfølging fra sykepleietjenesten. Formålet i forskriften beskriver dette på en god måte.
5. I hvilken grad er målgruppen for barnesykepleiere tydeliggjort i forskriften?
Målgruppen for barnesykepleie er tydeliggjort godt i forskriften.
6. Hvor dekkende er benevningen av kompetanseområdene for barnesykepleierens særegne kompetanse og selvstendighet? Bør læringsutbyttebeskrivelsen deles inn på en annen måte?
7. Er læringsutbyttebeskrivelsene om farmakologi tilstrekkelige?
8. Kommer barnesykepleierens ansvarsområde og posisjon tydelig nok frem i forskriften?
9. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Det vurderes at nasjonal standardisering er ivaretatt godt i læringsutbyttebeskrivelsene. Det går tydelig fram hva den enkelte kandidat forventes å kunne etter endt utdanning.
10. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
11. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Praksis er hensiktsmessig beskrevet. Det er fokus på at kandidaten skal få klinisk erfaring fra behandling ar premature, akutt og/eller kritisk syke nyfødte, barn og ungdom. Det er viktig at studenten sikres relevante læresituasjoner innenfor de områdene det er beskrevet at kandidaten skal få klinisk erfaring.
Vi ønsker sikre at studentenes praksis i hovedsak gjennomføres i somatiske nyfødt-barne og ungdomsavdelinger. Dette bør spesifiseres til 90% av praksis. Øvrig praksis ved for eksempel habilitering, kommunehelsetjenesten, avdelinger innen psykisk helsevern barn og unge kan fylle den resterende 10% og fungere som observasjonspraksis.
12. Forskriften foreslår et minimumsantall uker og timer i praksisstudier, bør praksislengde spesifiseres i forskriften?
Forskriftens minimumsantall uker og timer i praksisstudier er bra. Det bør i tillegg spesifiseres at praksisukene bør fordeles på de tre første semestrene slik at det ikke blir en opphopning av praksisuker på et sted. En blanding av praksis og teori i hvert semester vil etter vår erfaring gi bedre faglig progresjon hos studentene.
Nettopp dette beskrives som viktig i §19 om studies oppbygging også.
13. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen?
Vi opplever at det er mye som skal fylles og omfanget er stort. Vi stiller oss undrende til om dette er gjennomførbart på 4 semester/120 studiepoeng. Både med tanke på at praksis er såpass stor del av utdanningen og at det er blitt mastergrad med et større omfang i teoridelene.
14. Er felles temaer/innhold for ABIOK- utdanningene nevnt ovenfor hensiktsmessig inkludert?
15. Er det behov for å spesifisere krav om klinisk praksis for opptak til utdanningen?
Vi syns det er behov for å spesifisere at det er et krav om 2 års klinisk praksis før opptak til utdanningen. Det er viktig å være trygge på grunnferdighetene som sykepleier før man starter på en avansert masterutdanning i barnesykepleie.
Det største behovet for barnesykepleiere er på sykehus i nyfødt og barne – og ungdomsavdelinger. Det vil derfor være et ønske om at det kvoteres til opptak til studiet der det er en fordel at man har jobbet på en av disse avdelingene.
Høringssvar fra Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Forsknings- og utdanningssenteret, Klinisk utdanningsavdeling:
§2 Formål med utdanningen:
Dersom en beslutter en forskrift som legger til rette for både en 90 og 120 studiepoengs utdanning, bør forskjellene innenfor sluttkompetansene komme tidligere frem i formålet. Ulikheten i fag- roller og ansvarsområder som utdannet 90 eller 120 poeng barnesykepleier bør også tydeliggjøres i forskriften.
§3 Kompetanseområder:
Viktig at «Barnesykepleie som fag profesjon» kommer frem og står først i kompetanseområdene. Det fremhever og tydeliggjør spesialitetens fagspesifikke profil tidlig i forskriften.
Omfanget/vekting av kompetanseområdene bør sammenstilles til en viss grad i utdanninginstitusjonene. Dette for å standardisere tematikker og sluttkompetansen. Dette vil også sikre et mer nasjonalt likeverdig nivå, nos om er sentralt.
1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Utkastet vurderes til å være et bra gjennomført arbeid. Utkastet ivaretar og tydeliggjør jevnt over den fagspesifikke kompetansen til barnesykepleieren. Det vurderes til å være i tråd med tjenestens fremtidige kompetansebehov.
2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Det vurderes til å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Lokal autonomi og tilpassing vil være viktig, og bør komme frem i forskriften. Eks. i enkelte regioner vil hjemmesykehus være aktuelt, mens ikke i andre. Det må også tas hensyn til at det kan bli for stor variasjon i sluttkompetansen. Omfanget/vekting av kompetanseområdene bør til en viss grad sammenstilles i de ulike utdanninginstitusjoner. Dette for å sikre en viss standardisering i temaer, læringsutbytter samt sluttkompetansen. Dette vil også sikre et mer nasjonalt likeverdig nivå for barnesykepleiere, noe om er sentralt.
4. Er formålet med utdanningen dekkende?
Formålet med utdanningen er dekkende. Pasientgruppene til barnesykepleieren er kompleks og krevende og forskriften beskriver dette på en god måte.
5. I hvilken grad er målgruppen for barnesykepleiere tydeliggjort i forskriften?
Målgruppen er relativt godt tydeliggjort. «Det akutt og/eller kritisk syke barn» bør omskrives til der det skilles på det «akutte syke barnet» og det «kritisk syke barnet». Intensivkompetansen til barnesykepleieren bør komme tydeligere frem i forskriften.
6. Hvor dekkende er benevningen av kompetanseområdene for barnesykepleierens særegne kompetanse og selvstendighet? Bør læringsutbyttebeskrivelsen deles inn på en annen måte?
Viktig at «barnesykepleie som fag og profesjon» er først, tydelig klart profesjonsrettet innenfor Kompetanseområdene. Det savnes kompetanseområder innen følgende; «klinisk vurderings-, beslutnings- og handlingskompetanse»,» kommunikasjon», «samhandling/tverrprofesjonell», «teknologisk/digital kompetanse».
7. Er læringsutbyttebeskrivelsene om farmakologi tilstrekkelige?
Vurderes som tilstrekkelige.
8. Kommer barnesykepleierens ansvarsområde og posisjon tydelig nok frem i forskriften?
Ulikheten i fag- roller og ansvarsområder samt posisjon som utdannet 90 eller 120 poeng barnesykepleier bør tydeliggjøres i forskriften.
9. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Med bakgrunn i at kompetanseområder og læringsutbytter ikke er beskrevet omfanget/vektig av, blir det utfordrende å vurdere om en nasjonal standardisering er ivaretatt. Ulik omfang/vekting av kompetanseområder og læringsutbytter kan medføre ulik sluttkompetanse hos kandidatene. Likeverdige utdanningstilbud med lik sluttkompetanse bør sikres, uavhengig av utdanningsinstitusjon og geografisk tilknytning.
10. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Viktig at «Barnesykepleie som fag og profesjon» kommer frem og står først i kompetanseområdene. Det fremhever og tydeliggjør fag og profesjon tidlig i forskriften. Forskriften beskriver godt barnesykepleierens sentrale rolle i oppfølging av de ulike pasientgrupper.
Omfanget/vekting av kompetanseområdene bør sammestilles i utdanninginstitusjonene. Dette for å standardisere tematikker og sluttkompetansen. Dette vil også sikre et mer nasjonalt likeverdig nivå, som er sentralt.
11. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Viktig med minimumskrav i klinisk praksis, der simulering er et supplement og utenom. 30 uker a 30 timer i klinisk praksis kan ikke reduseres. Dersom forskriften åpnes for utdanning både på 90 og 120 studiepoeng, må det fremkomme at samtlige praksisuker gjennomføres innenfor 90 studiepoeng.
Viktig at kandidaten skal ha klinisk erfaring fra behandling ar premature, akutt og/eller kritisk syke nyfødte, barn og ungdom. Det er også viktig at relevante kliniske læresituasjoner sikres innenfor disse pasientgruppene.
12. Forskriften foreslår et minimumsantall uker og timer i praksisstudier, bør praksislengde spesifiseres i forskriften?
Ja, bra med minimumskrav i klinisk praksis, der simulering er utenom. 30 uker a 30 timer kan ikke reduseres. Det er meget sentralt at forskriften tydeliggjør at praksisstudiene i hovedsak gjennomføres i somatiske nyfødt, barne- og ungdomsavdelinger. Dette bør spesifiseres til 90% av kliniske praksisstudier. Praksis eks. ved habilitering, kommunehelsetjenesten samt innen psykisk helsevern for barn og unge kan være i de resterende 10%.
13.I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen?
Med bakgrunn i at kompetanseområder og læringsutbytter ikke er beskrevet omfanget/vekting av, blir det utfordrende å vurdere om utdanningen er gjennomførbar innenfor rammen på 90 og 120 studiepoeng. Ulik omfang/vekting av kompetanseområder og læringsutbytter kan medføre ulik sluttkompetanse hos kandidatene. Likeverdige utdanningstilbud med lik sluttkompetanse bør sikres, uavhengig av utdanningsinstitusjon og geografisk tilknytning. For å kunne gjennomføre omfanget av utdanningen, bør det vedtas en forskrift som underbygger 120 poengs masterutdanning i tråd med Bolognaavtalen.
14. Er felles temaer/innhold for ABIOK- utdanningene nevnt ovenfor hensiktsmessig inkludert?
Nei. Det bør være lik ordlyd/krav på felles temaer. Blant annet bør det være like kompetanseområder og læringsutbytter for de siste 30 studiepoeng. Eks. innen vitenskapsteori og forskningsmetode. Noe annet virker unaturlig og uklart.
Det er også andre temaer og læringsutbyttebeskrivelser som bør være felles i samtlige ABIOK-forskrifter. Eks. kommunikasjon, tverrprofesjonelt, samhandling, etikk, lovverk (inkl. barn som pårørende) og pasientsikkerhet.
15. Er det behov for å spesifisere krav om klinisk praksis for opptak til utdanningen?
Ja, det er behov for å spesifisere krav om 2 år klinisk erfaring som sykepleier før opptak til barnesykepleierutdanningen. Det er viktig å ha erfaring i grunnleggende ferdigheter som sykepleier før en starter på en avansert masterutdanning i barnesykepleie. Behovet for barnesykepleiere er størst i spesialisthelsetjenesten og på nyfødt og barne- og ungdomsavdelinger i somatiske sykehus. Det er derfor et ønske at kandidatene har som har arbeidet ved slike avdelinger har en fordel i opptaket.