Spørsmål 6. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbart?
Forskriften beskriver praksisstudier med strenge rammer for lengde og antall timer per uke. Praksisstudiene er mer enn rammer og krever konkrete læringsutbytter på lik linje med teoretiske fag. Praksis skal være et studium, studentene er ikke i en lærlingsituasjon. Studentene skal utvikle fagutøvelse og fagforståelse ved å integrere det teoretiske/ vitenskapelige kunnskapsfeltet med erfaringene i praksisstudiene. Det kan være aktuelt med egne læringsutbyttebeskrivelser for praksisstudiene. Kvalitet i praksis, i form av både oppfølging av studenter og krav til bredde når det gjelder pasientgrupper bør omtales i retningslinjen.
Intensivsykepleiere vil bruke mye av sin arbeidstid til å veilede fremtidens intensivsykepleiere. Forskriften dekker ikke fremtidens intensivsykepleiers behov for å holde seg oppdatert på forskning i eget fag, og dermed for å ha velbegrunnede refleksjoner rundt sine tiltak. Dette kan få alvorlige konsekvenser for kvaliteten i fremtidens fagutøvelse når også nye generasjoner sykepleiere vil motta veiledning ut fra manglende kompetanse og forståelse for aktuell faglitteratur. Dessuten, vektlegges de pedagogiske kvalifikasjonene for lite. Å presentere fag for hverandre ute i praksis og under veiledning, samt det å motta kritikk på egne vurderinger på en konstruktiv måte, er en integrert del av en akademisk prosess.
For at praksisstudiene skal være på et mastergradsnivå, ser vi det som en forutsetning at veileder skal ha minimum en mastergradskompetanse. Det er ønskelig at flere intensivsykepleiere med sykepleiefaglig ph.d.- nivå også er knyttet til praksisveiledningen. Dette vil kunne styrke praksisstudiet og man vil kunne oppnå praksisstudier på mastergradsnivå. Vi støtter derfor at forskriften i §2-3 "Praksisstudier", vektlegger at praksisveileder fortrinnsvis skal være på masternivå. Paradokset mellom krav til masterkompetanse hos veiledere, og tilrettelegging av en masterutdanning som avbrytes etter 90 studiepoeng og som i tillegg ikke gir masterkompetanse, er utfordrende. Formuleringen understreker også implisitt at dette er et masterstudium.
Vi mener at antall uker praksis bør reduseres ned til minimum 28 uker. Dette vil gi både utdanningssted og helseforetakene større autonomi. Vi ser for oss at simulering/praktisk ferdighetstrening bør inngå i disse ukene ellers blir det for lite rom for teoretiske fag. Det bør være opp til utdanningen selv å avgjøre fordelingen mellom kliniske studier og simulering/ ferdighetstrening slik at studentene kan oppnå læringsutbyttene. Praktiske studier må inneholde klare læringsutbytter og det bør være prioritert at studentene oppfyller disse.
Intensivsykepleiere vil bruke mye av sin arbeidstid til å veilede fremtidens intensivsykepleiere. Forskriften dekker ikke fremtidens intensivsykepleiers behov for å holde seg oppdatert på forskning i eget fag, og dermed for å ha velbegrunnede refleksjoner rundt sine tiltak. Dette kan få alvorlige konsekvenser for kvaliteten i fremtidens fagutøvelse når også nye generasjoner sykepleiere vil motta veiledning ut fra manglende kompetanse og forståelse for aktuell faglitteratur. Dessuten, vektlegges de pedagogiske kvalifikasjonene for lite. Å presentere fag for hverandre ute i praksis og under veiledning, samt det å motta kritikk på egne vurderinger på en konstruktiv måte, er en integrert del av en akademisk prosess.
For at praksisstudiene skal være på et mastergradsnivå, ser vi det som en forutsetning at veileder skal ha minimum en mastergradskompetanse. Det er ønskelig at flere intensivsykepleiere med sykepleiefaglig ph.d.- nivå også er knyttet til praksisveiledningen. Dette vil kunne styrke praksisstudiet og man vil kunne oppnå praksisstudier på mastergradsnivå. Vi støtter derfor at forskriften i §2-3 "Praksisstudier", vektlegger at praksisveileder fortrinnsvis skal være på masternivå. Paradokset mellom krav til masterkompetanse hos veiledere, og tilrettelegging av en masterutdanning som avbrytes etter 90 studiepoeng og som i tillegg ikke gir masterkompetanse, er utfordrende. Formuleringen understreker også implisitt at dette er et masterstudium.
Vi mener at antall uker praksis bør reduseres ned til minimum 28 uker. Dette vil gi både utdanningssted og helseforetakene større autonomi. Vi ser for oss at simulering/praktisk ferdighetstrening bør inngå i disse ukene ellers blir det for lite rom for teoretiske fag. Det bør være opp til utdanningen selv å avgjøre fordelingen mellom kliniske studier og simulering/ ferdighetstrening slik at studentene kan oppnå læringsutbyttene. Praktiske studier må inneholde klare læringsutbytter og det bør være prioritert at studentene oppfyller disse.
Oppsummering og kommentarer
RETHOS-utkastet til intensivutdanning er ikke i pakt med nasjonale og internasjonale føringer for høyere utdanning med tilhørende vitenskapelig fundering av faget. RETHOS-utkastet ser ut for å være basert på en idé om at forskjellen på en mastergrad og en videreutdanning er en masteroppgave på 30 studiepoeng. Men om et fag skal være på mastergradsnivå må det teoretiske nivået være på masternivå fra dag én. En videreutdanning gir verken akademisk eller økonomisk uttelling i akademiske gradssystem.
RETHOS-utkastet av intensivsykepleieutdanning er ikke i pakt med et samfunn som stadig er i endring. I et slikt samfunn trengs intensivsykepleiere som har et human-, samfunnsvitenskapelig – og naturvitenskaplig fundament som gir innsikt i hvordan det kan være at samfunn og tjenester endres, og teorier om alternative måter å tenke om intensivsykepleie på. Slike teorier er fraværende i RETHOS-utkastet.
RETHOS-utkastet kan hindre «fri flyt» av intensivsykepleiere mellom ulike norske arbeidsplasser, da det ser ut til at det er stort rom for å tilpasse utdanningen til behovet i det enkelte distriktet. Vi ser at det også potensielt kan gi utfordringer internasjonalt.
RETHOS-utkastet, med tilhørende autonomi, legger ikke til rette for felles ABIO-undervisning. Det er mangel på intensivsykepleiere. Mange slutter i yrket etter relativt kort tid. RETHOS-utkastet omfatter ikke teorier om hvordan man kan ivareta intensivsykepleieren så hun/han ønsker å bli værende i yrket. Det er vanskelig å se relasjonen mellom det som skrives innledningsvis i §2 "Formålet med utdanningen" om intensivsykepleieren i forskriften og det som faktisk forventes i læringsutbyttene.
Det bør gjøres en grundig vurdering av 2 års praksis som grunnlag for opptak til studiet, og om bachelor i sykepleie kan være opptakskriteriet.
RETHOS-utkastet av intensivsykepleieutdanning er ikke i pakt med et samfunn som stadig er i endring. I et slikt samfunn trengs intensivsykepleiere som har et human-, samfunnsvitenskapelig – og naturvitenskaplig fundament som gir innsikt i hvordan det kan være at samfunn og tjenester endres, og teorier om alternative måter å tenke om intensivsykepleie på. Slike teorier er fraværende i RETHOS-utkastet.
RETHOS-utkastet kan hindre «fri flyt» av intensivsykepleiere mellom ulike norske arbeidsplasser, da det ser ut til at det er stort rom for å tilpasse utdanningen til behovet i det enkelte distriktet. Vi ser at det også potensielt kan gi utfordringer internasjonalt.
RETHOS-utkastet, med tilhørende autonomi, legger ikke til rette for felles ABIO-undervisning. Det er mangel på intensivsykepleiere. Mange slutter i yrket etter relativt kort tid. RETHOS-utkastet omfatter ikke teorier om hvordan man kan ivareta intensivsykepleieren så hun/han ønsker å bli værende i yrket. Det er vanskelig å se relasjonen mellom det som skrives innledningsvis i §2 "Formålet med utdanningen" om intensivsykepleieren i forskriften og det som faktisk forventes i læringsutbyttene.
Det bør gjøres en grundig vurdering av 2 års praksis som grunnlag for opptak til studiet, og om bachelor i sykepleie kan være opptakskriteriet.