NTNU

Vi oppfatter at forslaget til retningslinjer er nokså ulike både i form og innhold. Slik vi leser forskriftene, ser vi et behov for større grad av harmonisering på flere områder for å sikre kvaliteten.

For å unngå for store forskjeller mellom de ulike utdanningsinstitusjonene, mener vi det er behov for en klargjøring i forskriftene knyttet til om mastergradene skal følge kravene i § 3 eller § 5 i forskrift om krav til mastergrad.

Gevinsten av masterkompetanse bør komme tydelig frem både i forskriftenes tittel og i formålet for alle utdanningene. Masterkompetansen bør også integreres i læringsutbyttene. Vi finner at forslaget for anestesisykepleie er det utkastet hvor kompetansen med mastergrad i størst grad er tydeliggjort og integrert i utdanningen.

Det er påfallende stor forskjell i oppbyggingen av de ulike forskriftene med tanke på både overskrifter og kapittelinndeling. Det vil være en stor fordel at disse blir likest mulig og gjenkjennbare på tvers av de ulike utdanningene.

Ferdigutdannede fra de ulike utdanningene er grupper som skal samarbeide tett i helsetjenesten. Det er derfor viktig med en felles kunnskapsbase og et felles språk. Felles kompetanseområder, som også beskrives på samme måte i de ulike forskriftene, er derfor ønskelig. Emner det er naturlig å se på her, er vitenskapsteori og metode, etikk, kommunikasjon, naturvitenskapsemnet, klinisk vurderings- og beslutningskompetanse og masteroppgaven.

Det er også store variasjoner rundt omfanget av læringsutbytter og detaljeringsnivået. Vi vil spesielt peke på at læringsutbyttebekrivelsene er svært ulike for forskning, både med tanke på kapitteloverskrift for kompetanseområdet, detaljnivå og innhold. Det er ingen faglige grunner som tilsier at dette bør være forskjellige på tvers av de fem ABIOK-utdanningene. Det kan diskuteres om detaljnivået eksempelvis på anestesisykepleie er noe høyt, mens det for operasjonssykepleie kunne vært noe mer detaljert. Slik forskriftene fremstår nå, ser det ut som om det vitenskapelige/akademiske nivået man ønsker å nå er forskjellig for de ulike utdanningene. Slik vi ser det, må ambisjonsnivået være det samme for alle utdanningene.

NTNU ønsker en mer felles beskrivelse av praksisstudiene for ABIO-utdanningene spesielt. Særlig gjelder dette lengden på praksis, da utdanningene kjøres parallelt med samme roteringsplan. Ut over dette, bør ikke forskriftene være for styrende med tanke på antall dager og timer per uke, men heller angi en totalsum for utdanningen. Det bør ikke være spesifisert hvor mange dager en skal ha simulering eller annen ikke-pasientnær praksis.

Innhold og oppbygging må bygge på og harmoniseres med bachelorutdanningen i sykepleie, slik at det blir en synlig og gjenkjennbar rød tråd fra bachelor til master i sykepleie. Læringsutbyttebeskrivelsene bør også gjenspeile dette.

NTNU mener at det flerkulturelle perspektivet bør inn i formålet til utdanningene.

NTNU mener at intensivpasientens fremtidige kompetansebehov ikke kommer tydelig frem og at behovet ikke blir godt nok dekket av forslaget. Vi savner eksempelvis en tydeligere vektlegging av pasientsikkerhet.

I ntensivpasientens fremtidige kompetansebehov kommer ikke godt nok frem og blir ikke godt nok dekket av det forslaget som er sendt ut på høring. Intensivsykepleiens kompetanse er svært viktig og sentral for å dekke behovet hos nåværende og fremtidige pasienter med akutt og eller alvorlig sykdom.

For å kunne tilegne seg fagkunnskapen, anvende den og være med på å videreutvikle faget, må intensivsykepleiere ha masterkompetanse og et utdanningsløp på 120 studiepoeng.

NTNU mener at det ikke skal være mulighet til avstigning etter 90 studiepoeng.

Siden dette er en masterutdanning, bør dette også gjenspeiles i navnet på forskriften. NTNU foreslår «Forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i intensivsykepleie».

NTNU mener beskrivelsen av hva som er intensivsykepleierens ansvar og funksjon ikke kommer godt nok frem i utkastet. Pårørende burde vært trukket mer inn og begrepet intensivpasienten kunne vært byttet ut med familiesentrert intensivbehandling .

Det er lagt til rette for lokale tilpassinger slik at det er mulig å opprettholde utdanningsinstitusjonenes autonomi. Momentene knyttet til praksis er imidlertid detaljerte – noe som vurderes som positivt.

Beskrivelsen av en nivådeling av faget, hvor man ved både 90 og 120 studiepoeng kan utøve intensivsykepleiefaget, anses som problematisk. Masterkompetansen intensivsykepleiere tilegner seg gjennom utdanningen, foregår gjennom hele studietiden, og i alle emner. Det er ikke den avsluttende masteroppgaven på 30 studiepoeng alene som utløser dette kompetanseløftet.

Dersom innspillene om intensivsykepleiefaget som profesjon tas inn i forskriften, vil det være en stor styrke for den nasjonale standardiseringen. Det vil bli en tydeligere standard med tanke på oppfølging og kvalitet i praksis.

Det vil bli en enda tydeligere standard med tanke på oppfølging og kvalitet i praksis. I tillegg vil kompetanseområdene legge felles rammer.

6: Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje? Kompetansen til intensivsykepleier kommer ikke tydelig nok frem i dokumentet, og dette gjelder spesielt klinisk vurderings-, beslutnings- og handlingskompetanse. Her foreslår vi at kandidaten kan vise avanserte kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse innen fysiologi, patofysiologi, intensivmedisin og farmakologi.

NTNU støtter forslag om at simulering, ferdighetstrening og ande praksisrelaterte aktiviteter skal supplere, ikke erstatte. Vi mener ellers det er bra at en ikke setter strengere rammer, men vi setter spørsmålstegn ved om en burde gå ned noe på antall praksisuker til fordel for mer metodekunnskap og trening på akademisk skriving. Antall uker er ikke ensbetydende med god og lærerik praksis. En litt mer presis/konkret beskrivelse av hvilke kunnskaper en intensivsykepleier skal inneha etter endt studieløp, vil kunne gi et bedre direktiv for hva en bør lære i praksis.

NTNU mener at retningslinjen ikke bør definere dette. Det er svært forskjellig hvilke ressurser de ulike studiestedene har når det gjelder bemanning for å kunne gjennomføre for eksempel fullskala simulering.

NTNU mener dette er hensiktsmessig og gjennomførbart.

Eksempler på felles temaer som er inkludert i varierende grad er: vitenskapsteori og metode, kommunikasjon, tverrprofesjonell samhandling, innovasjon og pasientsikkerhet.

Det vurderes som hensiktsmessig med læringsutbytter innenfor tematikkene: vitenskapsteori og metode, kommunikasjon, tverrprofesjonell samhandling, innovasjon og pasientsikkerhet.