Universitetssykehuset Nord-Norge HF

Dato: 26.02.2021 Svartype: Med merknad Høringssvar fra Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Operasjons- og Intensivklinikken, Intensivavdelingen: Tittel, virkeområde og formål; Tittelen er «Forskrift om nasjonale retningslinjer for intensivsykepleierutdanning». Læringsutbyttene i retningslinjen er lagt på nivå 7: Master. Retningslinjens tittel bør gjenspeile læringsutbyttet og tittel foreslås endret til: «Retningslinje for masterutdanning i intensivsykepleie». Tittelen bør benyttes gjennomgående i forskriften. Formålet er for overordnet og får ikke tilstrekkelig frem det spesifikke for intensivsykepleie. §2 beskriver intensivsykepleiens fag- ansvars- og yrkesutøvelse, men beskrivelsen er overordnet og sier ikke noe om hvor i helsetjenesten intensivsykepleie kreves. Det bør bli mer tydelig hva intensivsykepleie er. Sykepleieperspektivet kan med fordel forsterkes. Akutt-kritisk syke er ikke dekkende for intensivsykepleie. Det er vanskelig å gjenfinne den spesialiserte kunnskapen og kompleksiteten i intensivsykepleieres kompetanse. Formålet bør beskrives tydelig slik at det underbygger behovet for en helhetlig og gjennomgående mastergradsutdanning på 120 studiepoeng for alle intensivsykepleiere. Det er uklart om 90 og 120 poengs utdanning gir samme kvalifikasjoner. Det bør komme tydelig frem at kandidater som avslutter etter 90 studiepoeng avslutter uten å oppnå graden intensivsykepleier. Formålet kan derfor ikke beskrives likt for studenter som avslutter etter 90 studiepoeng og for de som fullfører mastergraden på 120 studiepoeng. Det bør også presiseres i formålet om ulik lengde på utdanningen vil ha betydning for hvilke roller, ansvar og oppgaver intensivsykepleierne kan og skal ha. En helhetlig mastergrad vil være i tråd med Bolognaavtalen (Norge undertegnet i 1999) og St. melding nr. 27 «Kvalitetsreform av høyere utdanning» (2000-2001) iverksatt fra studieåret 2003/2004. Avtalen slår fast at høyere utdanning i Europa skal kunne måle seg med utdanning i USA og den øvrige verden. Utdanningstilbud som ikke møter internasjonale kompetansekrav, kan bli marginalisert. I kvalitetsreformen fremgår det at den nye gradsstrukturen skal bestå av en treårig lavere bachelorgrad og en toårig høyere grad kalt master. Det er derfor uforståelig at norske universitet og høyskoler, tjue år etter Bologna-avtalen fortsatt tilbyr høyere utdanning som ikke følger sentrale politiske føringer og nasjonale reformer, utviklingen av utdanningssektoren og internasjonalt regelverk. Svar på spørsmål 1-4: Helsevesenets kompetansebehov er i endring som følge av nye behandlingsmetoder, teknologisk utvikling, mer komplekse pasienttilstander og pasientforløp. Dette krever at kandidatene utvikler sin kompetanse til å jobbe selvstendig og kunnskapsbasert og bidrar til forbedringsarbeid. For å ivareta tjenestens behov for kompetanse for fremtiden, bør det være et krav at alle intensivsykepleiere som utdannes i dag skal ha en mastergrad. For å sikre kvalitet i utdanningen må masteremnet være gjennomgående og innlemmet i utdanningen, i både teori- og praksisstudiene (Slik er det lagt opp på UiT i dag). Det vil være vanskelig å lage en felles studiekompetanse med to løp, en master og en uten mastergrad. Masterkompetanse er ikke noe man føyer til på slutten av et studium. (§22 Det bør ikke tilrettelegges for at kandidater kan avslutte etter 90 stp). Det er også vanskelig å se hvordan en felles sluttkompetanse slik det står i kap. 1 §1 kan oppfylles når studieforløpet kan avsluttes etter 90 studiepoeng. I tråd med dette er det naturlig at fullført mastergrad i intensivsykepleie bør kvalifisere til offentlig spesialistgodkjenning. I tillegg er masterkompetanse kvalifiserende til phd-løp, som er nødvendig for at utdanningsinstitusjonenes kompetansekrav skal dekkes. Dette er allerede utfordrende i dag. Det er positivt at retningslinjen anerkjenner behovet for kvalifisert veiledning i praksisstudiene, og at det stilles krav til praksisstedets veilederkompetanse. Videre anser vi det som positivt at det beskrives et ønske om samarbeid mellom utdanningsinstitusjon og praksissted om utvikling av veilederkompetanse. 5. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene? Omfanget av kompetanseområdene er ikke beskrevet og gjør det vanskelig å uttale seg om utdanningene framstår som tilstrekkelig standardisert slik at de sikrer et nasjonalt likeverdig nivå. Ulik vekting og omfang av kompetanseområder og læringsutbytter kan medføre ulik sluttkompetanse hos kandidatene. Likeverdige utdanningstilbud med lik sluttkompetanse bør sikres, uavhengig av geografisk tilknytning. 6. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje? Beskrivelse av klinisk og akademisk selvstendighet mangler. Man kunne forvente at den som skal anvende retningslinjen, gjenkjenner sentrale begreper og føringer fra nasjonale og internasjonale dokumenter for intensivvirksomheten. Dette savnes. Det bør defineres hva en intensivpasient og intensiv-kontekst er. Man kan her støtte seg til guidelines, standarder og internasjonale retningslinjer. Begreper som dette er ikke synlige: selvstendighet, tverrfaglighet, organsvikt, organstøttende behandling, nivåer, m.m. Hvilke føringer er lagt for distinksjonene mellom inngående og avansert, og hva utgjør kjerneområder og støttekompetanse. Hvilke føringer/dokumenter er lagt til grunn for valgene? Hemodialyse/hemofiltrasjon må spesifiseres som en del av utdanningen under §17. Lovverk for barn som pårørende, må inngå som en del av utdanningen da barn har særskilte rettigheter. AHLR bør legges til utdanningen slik at den nyutdannede intensivsykepleieren har kompetanse på AHLR når de starter i jobben på en intensivavdeling. I følge NRR er det ønskelig med 2 dager teoretisk og praktisk trening på AHLR hvert år for alle ansatte i en intensivavdeling. Mens kravet er 1 dag. Ferdigutdannede intensivsykepleiere har formelt ikke denne kompetansen og vil etter endt utdanning i verste fall vente 1 år til de får AHLR kompetanse/trening. 7. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar? Klinisk praksis: Hvordan knytte teorien opp mot praksis. Studentene skal oppnå gitte læringsutbytter i praksis, der utdanningsinstitusjonene bør være styrende, i samarbeid praksisplassene. Her er forslag til forskrift for utdanningen utydelig. Pedagogikken og didaktikken er utdanningsinstitusjonenes ansvar. Retningslinjen sier ingen ting om nivå på praksissted, jfr nivåinndeling av intensivvirksomhet. Kan være vanskelig å gjennomføre, men det må sikres at studentene får tilstrekkelig tilgang til relevante læringssituasjoner slik at de kan jobbe selvstendig med i alle fall intuberte pasienter. Bør også sikre at de kjenner til nyreerstattende behandling fra praksis. 8. Bør retningslinjen definere tidsbruk til simulering og ferdighetstrening? Nei, dette er læringsaktiviteter og fordi pedagogiske/didaktisk vurderinger og valg er utdanningsinstitusjonenes ansvar, hører ikke læringsutbyttebeskrivelser til i en retningslinje. Klinisk praksis som kontekst og læringsarena må derimot få en tydeligere plass i dokumentet. 9. Er fordelingen mellom praksisstudier og simulering/ferdighetstrening hensiktsmessig og gjennomførbar? Man må sørge for at et minimum antall uker i pasientrettet aktivitet i klinisk praksis ikke erstattes av simulering. 10. Er felles temaer/innhold for ABIOK-utdanningene som nevnt ovenfor ivaretatt i retningslinjene. Med vennlig hilsen Birgith Nerskogen Forsknings- og utdanningssenteret, Klinisk utdanningsavdeling: § 2 Formål med utdanningen: Formålet er intensivutdanningen er for overordnet og får ikke tilstrekkelig frem det fagspesifikke for intensivsykepleie. Beskrivelsen av hva utdanningen skal kvalifisere til er for overordnet, uklart og beskriver for svakt hva profesjonen er utdannet til. Det nevnes heller ikke hvor i helsetjenesten intensivsykepleierens kompetanse fordres og skal nyttiggjøres. Målgruppen for intensivsykepleie er også utydelig og begrepsbruken bør tydeliggjøres. «Akutt kritisk syke» er ikke i dagens helsetjeneste dekkende kun for de pasienter som er under intensivsykepleierens fag- og ansvarsområde. Det bør tydelig fremkomme den spesialiserte kunnskapen samt kompleksiteten i kompetansen til en intensivsykepleier. Dersom en beslutter en forskrift som legger til rette for både 90 og 120 studiepoengs utdanning, bør forskjellene i formål og sluttkompetanse komme tydeligere frem. Ulikheten i fag- roller og ansvarsområder etter endt utdanning bør også tydeliggjøres i forskriften. Dette basert på ulik lengde av utdanningen. Det bør vedtas en forskrift som underbygger 120 poengs masterutdanning i tråd med Bolognaavtalen. § 3 Kompetanseområder: Viktig at «Intensivsykepleie som fag og profesjon» kommer frem og står først i kompetanseområdene. Dette vil fremheve og tydeliggjør fag og profesjon i intensivsykepleie tidlig i forskriften. Kompetanseområde «masterkompetanse» er utydelig og det fremstår løsrevet og uten mening. Denne bør synkroniseres og være et likt kompetanseområde i begrepsbruk med de andre ABOK-forskriftene. Generelt er flere kompetanseområder utformet slik at de nødvendigvis ikke trengs å assosieres med intensivsykepleie. Regner med at det beror på en feil i utkastet, men kapittel 6 (§ 16-18) må inngå i utdanningen på 90 studiepoeng. Øvrige: Det bør være krav om minimum 2 år klinisk relevant erfaring som sykepleier før opptak til utdanningen. Innenfor «relevant» bør det være krav om erfaring fra somatikk. Regner med at det beror på en feil i utkastet, men forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for intensivsykepleierutdanningen er den eneste av ABIOK- forskriftene som ikke benytter «læringsutbytter» i kapitlene. Spørsmål 1-10: 1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov? De fleste fremtidige kompetanseområder vurderes til å til dels være innenfor et fremtidig behov. Helsetjenestens kompetansebehov er i stadig utvikling. Det er nye intensivmedisinske behandlingsmetoder, teknologisk utvikling, mer komplekse pasienttilstander og pasientforløp. Dette krever at kandidatene kontinuerlig må utvikle sin kompetanse, jobbe selvstendig og være oppdatert innenfor kunnskapsbasert klinisk praksis. 2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene? Se svar spørsmål 1. 3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning? Viktig med lokal autonomi for utdanninginstitusjonene, men det må tas hensyn til at det kan bli for stor variasjon i sluttkompetansen. Omfanget/vekting av kompetanseområdene bør til en viss grad sammenstilles i de ulike utdanninginstitusjoner. Dette for å sikre en viss standardisering i temaer, læringsutbytter samt sluttkompetansen. Dette vil også sikre et mer nasjonalt likeverdig nivå for intensivsykepleiere, noe om er sentralt. 4. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammen av utdanningen? Med bakgrunn i at kompetanseområder og læringsutbytter ikke er beskrevet omfanget/vekting av, blir det utfordrende å vurdere om utdanningen er gjennomførbar innenfor rammen på 90 og 120 studiepoeng. Ulik omfang/vekting av kompetanseområder og læringsutbytter kan medføre ulik sluttkompetanse hos kandidatene. Likeverdige utdanningstilbud med lik sluttkompetanse bør sikres, uavhengig av utdanningsinstitusjon og geografisk tilknytning. For å kunne gjennomføre omfanget av utdanningen, bør det vedtas en forskrift som underbygger 120 poengs masterutdanning i tråd med Bolognaavtalen. 5. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene? Med bakgrunn i at kompetanseområder og læringsutbytter ikke er beskrevet omfanget/vektig av, blir det utfordrende å vurdere om en nasjonal standardisering er ivaretatt. Ulik omfang/vekting av kompetanseområder og læringsutbytter kan medføre ulik sluttkompetanse hos kandidatene. Likeverdige utdanningstilbud med lik sluttkompetanse bør sikres, uavhengig av utdanningsinstitusjon og geografisk tilknytning. 6. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje? Utenom det som redegjøres for øverst under Kompetanseområder, savnes det at det defineres hva er en intensivpasient og intensivkontekst er. Intensivsykepleierens kompetanse innenfor barn og den eldre i intensivmedisinsk behandling burde også vært fremhevet. Læringsutbytter innenfor organstøttende behandling er utydelig. Eks. nevnes respirasjonsstøttende behandling i kapittel 6 §17, mens sirkulasjonsstøttende behandling ikke er inkludert. I kapittel 3 §8 savnes læringsutbytter i innen etikk. Lovverk i «Barn som pårørende» savnes også. Kapittel 7 bør ha like læringsutbytter og krav som de andre forskriftene, og bør også ha en beskrivelse av akademisk selvstendighet. AHLR bør også legges til utdanningen. 7. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar? Viktig med minimumskrav i klinisk praksis, der simulering er et supplement og utenom. 30 uker a 30 timer i klinisk praksis kan ikke reduseres. Dersom forskriften åpnes for utdanning både på 90 og 120 studiepoeng, må det fremkomme at samtlige praksisuker gjennomføres innenfor 90 studiepoeng. Forslaget beskriver ikke noe om på praksissted, og praksis som læringsarena bør beskrives noe tydeligere. Intensivvirksomhet er nivåregulert ift. intensivmedisinsk behandling, og bør beskrives i forskriften. Dette vil også være med å sikre mer likeverdige læringsutbytter uavhengig av utdanningssted og geografi. Kandidatene bør etter endt studie kunne jobbe selvstendig med intuberte pasienter med «standard» flerorganstøttende behandling. 8. Bør retningslinjen definere tidsbruk til simulering og ferdighetstrening? Et minimum kan evt. beskrives, men kan også bidra til å låse utdanningsinstitusjonene i denne pedagogiske metoden. Simulering og ferdighetstrening er sterkt økende og betydningen av denne læringsaktiviteten kan være stor for læringsutbytte, kunnskapsforståelse og personlig utvikling. 9. Er fordelingen mellom praksisstudier og simulering/ferdighetstrening hensiktsmessig og gjennomførbar? Litt uklart spørsmål, siden forskriften ikke beskriver et omfang av simulering/ferdighetstrening. Se for øvrig spørsmål 7 og 8. 10. Er felles temaer/innhold for ABIOK-utdanningene som nevnt ovenfor ivaretatt i retningslinjene. Nei. Det bør være lik ordlyd/krav på felles temaer. Blant annet bør det være like kompetanseområder og læringsutbytter for de siste 30 studiepoeng. Eks. innen vitenskapsteori og forskningsmetode. Noe annet virker unaturlig og uklart. Temaer og læringsutbyttebeskrivelser som også bør være felles i samtlige ABIOK-forskrifter er eks. kommunikasjon, tverrprofesjonelt, samhandling, etikk, lovverk (inkl. barn som pårørende) og pasientsikkerhet. Kunnskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"