Svar på høring om forslag til endringer i barnehageloven, plikt til å vurdere norskkunnskaper
Avsender: ansatte ved institutt for pedagogikk, institutt for nordisk og mediefag, og institutt for sosiologi og sosialt arbeid ved Universitetet i Agder
Universitetet i Agder har et stort barnehagefaglig forskningsmiljø og er en viktig utdanner av barnehagelærere. Høringssvaret er skrevet av fagpersoner med kompetanse på barn, barns generelle utvikling, språktilegnelse og flerspråklighet.
Vi er forskere og undervisere ved barnehagelærerutdanningen ved Universitetet i Agder som anerkjenner intensjonen om å gi alle barn en best mulig start på skolen og ser at barnehagelærere har behov for innsikt i mekanismer som påvirker det språklige og sosiale fellesskapet i barnehagen samt metoder for å inkludere alle barn i dette fellesskapet. Likevel støtter vi ikke forslaget om å innføre plikt til å vurdere alle barns norskkunnskaper. Dette har flere årsaker:
Språklige ferdigheter er viktig for å inkluderes i det store fellesskapet, men det er likevel ikke tilstrekkelig eller noen garanti for å bli inkludert i et sosialt fellesskap. Barn kan falle utenfor sosialt selv om det har gode språkkunnskaper. Giæver viser i sin avhandling fra oktober 2020 at manglende felleskulturelle erfaringer kan skape barrierer og hindre deltakelse for minoritetsspråklige barn selv om de har gode norskkunnskaper. Dette kan også gjelde barn med norsk som morsmål som må flytte eller bytte miljø. En slik kartlegging regjeringen foreslår gir med andre ord falsk trygghet. Forslaget viser også en nedvurdering av den språkkompetansen barna kommer med. Dette står i strid med en ressursorientert måte å se på språkkompetanse, der alle språk barna måtte ha, inngår i en samla ressurs som barna gjør seg bruk av. Førstespråket er sentralt for å utvikle et godt andrespråk, og dette perspektivet blir heller ikke tatt med i forslaget, der det bare blir lagt vekt på norskkunnskapene barna har.
I forslaget påpekes det at barnehagene og kommunene skal ha plikt til å vurdere barns språkkompetanse ved å vurdere bl.a. barns språkmiljø, samspill, fellesskap og interesser. Kartlegging er noe som skal settes i verk dersom denne første vurderingen gir grunnlag for bekymring. For det første skjer denne vurderinga allerede i barnehagene hver dag. For det andre er forskjellen mellom vurdering og kartlegging nok mer retorisk enn reell, for dersom en vil innføre en systematisk vurdering, er det vanskelig å se for seg at den ikke vil bære preg av en eller annen form for standardisert kartlegging som igjen innebærer en eller annen form for skjematisk kategorisering.
Kartlegging kan gi mulighet for tidlig identifisering av risikobarna, og det er både nødvendig og til barnets beste. Likevel er det å skulle dokumentere språkkunnskapene til alle barn er en helt annen sak.
Kartlegging tar tid. Det betyr at det er noe annet barnehagelæreren IKKE gjør. Det kan også føre til skjemavelde og ikke minst overstyre barnehagelærerens faglige skjønn. Barnehagelærere har god oversikt over hvilke barn som har hvilke utfordringer. De vet mye om barnas familiesituasjon, deres sosiale ferdigheter, vansker og mestringsopplevelser. Og de observerer barnas helhetlige utvikling over tid. Dersom de får nok tid til å være sammen med barna, kan de derfor treffe kvalifiserte beslutninger om tiltak basert på sitt faglige skjønn. Større pedagogtetthet og mindre skjemavelde er derfor en bedre strategi å utvikle best mulig språkmiljøer for landets barnehagebarn.
Kravet om kartlegging innebærer også en innsnevret forståelse av barn. En viktig målsetning med kartlegging av barns ferdigheter er å identifisere mulige problemområder slik at man kan sette inn tiltak. For å oppnå det må man basere kartleggingen på bestemte forståelser av hva som er normalt og unormalt for barn i en viss alder. Kartleggingen bidrar slik til å konstruere barn som avviker fra «normalen» som visse typer, for eksempel «barn med språkvansker», «barn med adferdsvansker», eller «barn i risiko».
Når kartlegginger av barn legges til grunn for de beslutningene som fattes, er det ikke de faktiske observasjonene av barnas evner og ferdigheter de profesjonelle baserer sine beslutninger på, men en tilsynelatende objektiv kategorisering av dem. Det er de skjematiske nedtegnelsene av noens observasjoner og vurderinger som legger føringer for hva slags problem-type barnet kategoriseres som. Hva med de barna som enten faller mellom kategorier, eller der passende kategorier ikke finnes? Disse barna utfordrer det eksisterende kategoriseringssystemet og er en årsak til at kartleggingsredskapene ofte ikke oppfattes å være gode nok.
Vår konklusjon er at vi ikke støtter lovforslaget om endringer i barnehageloven som gir plikt til å vurdere norskkunnskaper. Utfylling av skjemaer gir ikke barn et godt, variert og stimulerende språkmiljø. Det krever aktive, deltakende ansatte som har tid til å skape gode felles erfaringer og opplevelser for alle barn, og som har tid og kompetanse til å gjennomskue mekanismer som kan hemme inkludering og begrense enkelte barns deltakelse og utvikling.
Vi mener økt bemanning , flere morsmålsassistenter og tospråklige pedagoger ville bedre virkemidler for inkludering og læring både i barnehagen og i skolen.
Dag Nome, førsteamanuensis, institutt for pedagogikk, UIA
Soern Finn Menning, førsteamanuensis, institutt for pedagogikk, UIA
Magnhild Selås, professor, institutt for nordisk og mediefag, UIA
Torild Marie Olsen, førsteamanuensis, institutt for nordisk og mediefag, UIA
Tale Steen-Johnsen, førsteamanuensis, institutt for sosiologi og sosialt arbeid
Ann-Christin Eklund Nilsen, professor, institutt for sosiologi og sosialt arbeid, UIA
Ingunn Elisabeth Stray, førsteamanuensis, institutt for pedagogikk, UIA
Janne Lund, stipendiat, institutt for psykososial helse, UIA
Lisbeth L. Skreland, førsteamanuensis, institutt for pedagogikk, UIA
Avsender: ansatte ved institutt for pedagogikk, institutt for nordisk og mediefag, og institutt for sosiologi og sosialt arbeid ved Universitetet i Agder
Universitetet i Agder har et stort barnehagefaglig forskningsmiljø og er en viktig utdanner av barnehagelærere. Høringssvaret er skrevet av fagpersoner med kompetanse på barn, barns generelle utvikling, språktilegnelse og flerspråklighet.
Vi er forskere og undervisere ved barnehagelærerutdanningen ved Universitetet i Agder som anerkjenner intensjonen om å gi alle barn en best mulig start på skolen og ser at barnehagelærere har behov for innsikt i mekanismer som påvirker det språklige og sosiale fellesskapet i barnehagen samt metoder for å inkludere alle barn i dette fellesskapet. Likevel støtter vi ikke forslaget om å innføre plikt til å vurdere alle barns norskkunnskaper. Dette har flere årsaker:
Språklige ferdigheter er viktig for å inkluderes i det store fellesskapet, men det er likevel ikke tilstrekkelig eller noen garanti for å bli inkludert i et sosialt fellesskap. Barn kan falle utenfor sosialt selv om det har gode språkkunnskaper. Giæver viser i sin avhandling fra oktober 2020 at manglende felleskulturelle erfaringer kan skape barrierer og hindre deltakelse for minoritetsspråklige barn selv om de har gode norskkunnskaper. Dette kan også gjelde barn med norsk som morsmål som må flytte eller bytte miljø. En slik kartlegging regjeringen foreslår gir med andre ord falsk trygghet. Forslaget viser også en nedvurdering av den språkkompetansen barna kommer med. Dette står i strid med en ressursorientert måte å se på språkkompetanse, der alle språk barna måtte ha, inngår i en samla ressurs som barna gjør seg bruk av. Førstespråket er sentralt for å utvikle et godt andrespråk, og dette perspektivet blir heller ikke tatt med i forslaget, der det bare blir lagt vekt på norskkunnskapene barna har.
I forslaget påpekes det at barnehagene og kommunene skal ha plikt til å vurdere barns språkkompetanse ved å vurdere bl.a. barns språkmiljø, samspill, fellesskap og interesser. Kartlegging er noe som skal settes i verk dersom denne første vurderingen gir grunnlag for bekymring. For det første skjer denne vurderinga allerede i barnehagene hver dag. For det andre er forskjellen mellom vurdering og kartlegging nok mer retorisk enn reell, for dersom en vil innføre en systematisk vurdering, er det vanskelig å se for seg at den ikke vil bære preg av en eller annen form for standardisert kartlegging som igjen innebærer en eller annen form for skjematisk kategorisering.
Kartlegging kan gi mulighet for tidlig identifisering av risikobarna, og det er både nødvendig og til barnets beste. Likevel er det å skulle dokumentere språkkunnskapene til alle barn er en helt annen sak.
Kartlegging tar tid. Det betyr at det er noe annet barnehagelæreren IKKE gjør. Det kan også føre til skjemavelde og ikke minst overstyre barnehagelærerens faglige skjønn. Barnehagelærere har god oversikt over hvilke barn som har hvilke utfordringer. De vet mye om barnas familiesituasjon, deres sosiale ferdigheter, vansker og mestringsopplevelser. Og de observerer barnas helhetlige utvikling over tid. Dersom de får nok tid til å være sammen med barna, kan de derfor treffe kvalifiserte beslutninger om tiltak basert på sitt faglige skjønn. Større pedagogtetthet og mindre skjemavelde er derfor en bedre strategi å utvikle best mulig språkmiljøer for landets barnehagebarn.
Kravet om kartlegging innebærer også en innsnevret forståelse av barn. En viktig målsetning med kartlegging av barns ferdigheter er å identifisere mulige problemområder slik at man kan sette inn tiltak. For å oppnå det må man basere kartleggingen på bestemte forståelser av hva som er normalt og unormalt for barn i en viss alder. Kartleggingen bidrar slik til å konstruere barn som avviker fra «normalen» som visse typer, for eksempel «barn med språkvansker», «barn med adferdsvansker», eller «barn i risiko».
Når kartlegginger av barn legges til grunn for de beslutningene som fattes, er det ikke de faktiske observasjonene av barnas evner og ferdigheter de profesjonelle baserer sine beslutninger på, men en tilsynelatende objektiv kategorisering av dem. Det er de skjematiske nedtegnelsene av noens observasjoner og vurderinger som legger føringer for hva slags problem-type barnet kategoriseres som. Hva med de barna som enten faller mellom kategorier, eller der passende kategorier ikke finnes? Disse barna utfordrer det eksisterende kategoriseringssystemet og er en årsak til at kartleggingsredskapene ofte ikke oppfattes å være gode nok.
Vår konklusjon er at vi ikke støtter lovforslaget om endringer i barnehageloven som gir plikt til å vurdere norskkunnskaper. Utfylling av skjemaer gir ikke barn et godt, variert og stimulerende språkmiljø. Det krever aktive, deltakende ansatte som har tid til å skape gode felles erfaringer og opplevelser for alle barn, og som har tid og kompetanse til å gjennomskue mekanismer som kan hemme inkludering og begrense enkelte barns deltakelse og utvikling.
Vi mener økt bemanning , flere morsmålsassistenter og tospråklige pedagoger ville bedre virkemidler for inkludering og læring både i barnehagen og i skolen.
Dag Nome, førsteamanuensis, institutt for pedagogikk, UIA
Soern Finn Menning, førsteamanuensis, institutt for pedagogikk, UIA
Magnhild Selås, professor, institutt for nordisk og mediefag, UIA
Torild Marie Olsen, førsteamanuensis, institutt for nordisk og mediefag, UIA
Tale Steen-Johnsen, førsteamanuensis, institutt for sosiologi og sosialt arbeid
Ann-Christin Eklund Nilsen, professor, institutt for sosiologi og sosialt arbeid, UIA
Ingunn Elisabeth Stray, førsteamanuensis, institutt for pedagogikk, UIA
Janne Lund, stipendiat, institutt for psykososial helse, UIA
Lisbeth L. Skreland, førsteamanuensis, institutt for pedagogikk, UIA