Høringssvar på forslag til endringer i barnehageloven om plikt til å vurdere barns norskkunnskaper før skolestart med mer.
Forslag om å innføre plikt til å vurdere barns norskkunnskaper før skolestart.
Vi ønsker å komme med innspill vedrørende å vurdere døve og hørselshemmede barns språkkunnskap, dersom Kunnskapsdepartementet får gjennomslag for sitt forslag.
«Departementet vil komme tilbake til om det er kunnskap i norsk eller norsk tegnspråk som skal vurderes for en eventuell kartlegging og oppfølging før barnet begynner på skolen, for barn som har tegnspråk som førstespråk, eller som har behov for slik opplæring»
Hvorfor vente, når «departementet i samarbeid med Sametinget vil vurdere hvordan samiskkunnskapene til barn som skal ha opplæring i og på samisk, skal vurderes for en eventuell kartlegging før skolestart?»
Vi anbefaler at Kunnskapsdepartementet tar kontakt med Statped Hørsel og i samarbeid med dem kan legge frem en plan til hvordan tegnspråklige barn som følger § 19 h (ny §38) skal få en vurdering i tegnspråkkompetansen OG den norske talekompetansen. Det understrekes at tegnspråkkompetansen bør vurderes av en som selv har førstespråkkompetanse på tegnspråk og som har kompetanse på å vurdere språk. Petitto & Holowka (2002) mener at man skal slå ordforrådene i de to språkene sammen, og da ser man at de tospråklige barna oppnår de forskjellige språklige milepælene samtidig som de ettspråklige barna.
Barnehageloven sier «barn som har tegnspråk som førstespråk », og det er foreldrene som selv avgjør hva som er barnets førstespråk/morsmål. Språk er nært knyttet til identitet, sosialisering og kulturelle uttrykk og er derfor en viktig del av barns og voksnes liv.
Noen barn har bedre språkkunnskap på norsk tegnspråk, enn norsk talespråk, uten at det vil påvirke deres evne og mulighet til å leve et fullverdig liv ute i samfunnet. Det er viktig at de behandles på lik linje med andre barn. Barnehagebarn med tegnspråk som førstespråkspråk/morsmål, uavhengig av sin hørselstatus, skal derfor oppfattes som likeverdige sammenlignet med de andre barnehagebarna.
bhl § 19h ( ny §38) «Barn under opplæringspliktig alder som har tegnspråk som førstespråk eller som etter sakkyndig vurdering har behov for tegnspråkopplæring, har rett til slik opplæring.»
Tegnspråk blir konsekvent nevnt i samme tråd som spesialpedagogisk tilbud gjennom hele høringsnotatet. Det må vi gå bort fra og få inn tegnspråk på lik linje som samisk. Vi vet at det alltid er noen barn som vil trenge spesialpedagogisk tilbud, men det er mangel på tidlig språklig erfaring, som ofte vil skape forsinkelser i språkutviklingen hos de hørselshemmede barna (Marschark, 1997). Hvis de hørselshemmede barna befinner seg i et miljø der alle bruker tegn, der de forstår og blir forstått, vil det ikke være behov for at barna mottar spesialpedagogisk hjelp. Vi må derfor først få det norske tegnspråket ut fra det spesialpedagogiske spekteret, og dermed gi barna som har tegnspråk som morsmål / førstespråk ett reelt bimodalt tospråklig miljø. Da vil det ikke være noe i veien for at barna kan vurderes på begge språk før skolestart.
Døve barn kan oppleve et språkmiljø som få hørende barn møter, med nærpersoner som ikke kan barnets språk flytende, og andre som bruker blandete språkkoder. Derfor er det en nøye kartlegging av barnets utvikling som bør få bestemme fokuset for de språklige tilretteleggelsene (Mashie,
1997). Og først når de riktige språklige tilretteleggelsene er på plass, vil barnet kunne få en reel bimodal tospråklig tilegnelse.
Per i dag er det kommunen selv, gjerne PPT, som vurderer tegnspråkkompetansen hos de ansatte. Og de aller fleste på PPT har selv ingen kompetanse i det feltet. Det er snakk om et språk, ikke et hjelpemiddel som alle kan mene noe om. Og hvem skal vurdere om de voksnes tegnspråkkompetanse er god nok til å ta slike vurderinger som Kunnskapsdepartementet legger frem i sitt forslag? I Rammeplanen står det «Personalet skal støtte flerspråklige barn i å bruke sitt morsmål» I enkelte kommuner får barna (spesielt hørende barn av døve) kun ett par timer i uka med opplæring av tegnspråk når de søker på §19 h (ny §38) Det er ikke å støtte barna i å bruke sitt morsmål. Det er stort behov for å få personale med førstespråkkompetanse på tegnspråk inn i barnehager med barn som har vedtak på §19h (§38). Først når disse er på plass, vil barnehagene være bedre rustet til å følge opp de tegnspråklige barna, og dekke deres behov for tilhørighet og annerkjennelse og sikre at barna får ta del i og medvirke til fellesskapet. Dessverre er det ikke nok personer med tegnspråk som førstespråk tilgjengelig for å jobbe i barnehagene. Det er derfor viktig at det kan tilrettelegges for at annet personell i barnehagene kan videreutdanne seg for å få et funksjonelt tegnspråk i arbeidet med barna. Det er derfor viktig at tilbud om tegnspråkstudier ved diverse utdanningsinstitusjoner opprettholdes og videreutvikles.
Forslag om å innføre plikt til å vurdere barns norskkunnskaper før skolestart.
Vi ønsker å komme med innspill vedrørende å vurdere døve og hørselshemmede barns språkkunnskap, dersom Kunnskapsdepartementet får gjennomslag for sitt forslag.
«Departementet vil komme tilbake til om det er kunnskap i norsk eller norsk tegnspråk som skal vurderes for en eventuell kartlegging og oppfølging før barnet begynner på skolen, for barn som har tegnspråk som førstespråk, eller som har behov for slik opplæring»
Hvorfor vente, når «departementet i samarbeid med Sametinget vil vurdere hvordan samiskkunnskapene til barn som skal ha opplæring i og på samisk, skal vurderes for en eventuell kartlegging før skolestart?»
Vi anbefaler at Kunnskapsdepartementet tar kontakt med Statped Hørsel og i samarbeid med dem kan legge frem en plan til hvordan tegnspråklige barn som følger § 19 h (ny §38) skal få en vurdering i tegnspråkkompetansen OG den norske talekompetansen. Det understrekes at tegnspråkkompetansen bør vurderes av en som selv har førstespråkkompetanse på tegnspråk og som har kompetanse på å vurdere språk. Petitto & Holowka (2002) mener at man skal slå ordforrådene i de to språkene sammen, og da ser man at de tospråklige barna oppnår de forskjellige språklige milepælene samtidig som de ettspråklige barna.
Barnehageloven sier «barn som har tegnspråk som førstespråk », og det er foreldrene som selv avgjør hva som er barnets førstespråk/morsmål. Språk er nært knyttet til identitet, sosialisering og kulturelle uttrykk og er derfor en viktig del av barns og voksnes liv.
Noen barn har bedre språkkunnskap på norsk tegnspråk, enn norsk talespråk, uten at det vil påvirke deres evne og mulighet til å leve et fullverdig liv ute i samfunnet. Det er viktig at de behandles på lik linje med andre barn. Barnehagebarn med tegnspråk som førstespråkspråk/morsmål, uavhengig av sin hørselstatus, skal derfor oppfattes som likeverdige sammenlignet med de andre barnehagebarna.
bhl § 19h ( ny §38) «Barn under opplæringspliktig alder som har tegnspråk som førstespråk eller som etter sakkyndig vurdering har behov for tegnspråkopplæring, har rett til slik opplæring.»
Tegnspråk blir konsekvent nevnt i samme tråd som spesialpedagogisk tilbud gjennom hele høringsnotatet. Det må vi gå bort fra og få inn tegnspråk på lik linje som samisk. Vi vet at det alltid er noen barn som vil trenge spesialpedagogisk tilbud, men det er mangel på tidlig språklig erfaring, som ofte vil skape forsinkelser i språkutviklingen hos de hørselshemmede barna (Marschark, 1997). Hvis de hørselshemmede barna befinner seg i et miljø der alle bruker tegn, der de forstår og blir forstått, vil det ikke være behov for at barna mottar spesialpedagogisk hjelp. Vi må derfor først få det norske tegnspråket ut fra det spesialpedagogiske spekteret, og dermed gi barna som har tegnspråk som morsmål / førstespråk ett reelt bimodalt tospråklig miljø. Da vil det ikke være noe i veien for at barna kan vurderes på begge språk før skolestart.
Døve barn kan oppleve et språkmiljø som få hørende barn møter, med nærpersoner som ikke kan barnets språk flytende, og andre som bruker blandete språkkoder. Derfor er det en nøye kartlegging av barnets utvikling som bør få bestemme fokuset for de språklige tilretteleggelsene (Mashie,
1997). Og først når de riktige språklige tilretteleggelsene er på plass, vil barnet kunne få en reel bimodal tospråklig tilegnelse.
Per i dag er det kommunen selv, gjerne PPT, som vurderer tegnspråkkompetansen hos de ansatte. Og de aller fleste på PPT har selv ingen kompetanse i det feltet. Det er snakk om et språk, ikke et hjelpemiddel som alle kan mene noe om. Og hvem skal vurdere om de voksnes tegnspråkkompetanse er god nok til å ta slike vurderinger som Kunnskapsdepartementet legger frem i sitt forslag? I Rammeplanen står det «Personalet skal støtte flerspråklige barn i å bruke sitt morsmål» I enkelte kommuner får barna (spesielt hørende barn av døve) kun ett par timer i uka med opplæring av tegnspråk når de søker på §19 h (ny §38) Det er ikke å støtte barna i å bruke sitt morsmål. Det er stort behov for å få personale med førstespråkkompetanse på tegnspråk inn i barnehager med barn som har vedtak på §19h (§38). Først når disse er på plass, vil barnehagene være bedre rustet til å følge opp de tegnspråklige barna, og dekke deres behov for tilhørighet og annerkjennelse og sikre at barna får ta del i og medvirke til fellesskapet. Dessverre er det ikke nok personer med tegnspråk som førstespråk tilgjengelig for å jobbe i barnehagene. Det er derfor viktig at det kan tilrettelegges for at annet personell i barnehagene kan videreutdanne seg for å få et funksjonelt tegnspråk i arbeidet med barna. Det er derfor viktig at tilbud om tegnspråkstudier ved diverse utdanningsinstitusjoner opprettholdes og videreutvikles.
Med vennlig hilsen
Aulerød barnehage for hørselshemmede
Aulerød barnehage for hørselshemmede