Høringssvar fra Barnehageopprøret til forslag om endring i barnehageloven ved innføring av plikt til å vurdere alle barns norskkunnskaper før skolestart
"Barnehageopprøret" oppsto i februar 2016, som en reaksjon på regjeringens visjoner for barnehagefeltet. Disse visjonene var ikke sammenfallende med den stolte, norske barnehagetradisjonen der lek står i sentrum, men utpekte læringsmål for barnehagebarna der blant annet alle 5- åringer skulle språktestes- og kartlegges og språknorm skulle innføres. Profesjonen samlet seg, "Barnehageopprøret" ble opprettet- og kampen var i gang. Resultatet av sterk mobilisering ble at majoriteten på Stortinget støttet Barnehageopprøret og fagforeningene i våre krav, og førte til at vi høsten 2017 fikk en rammeplan uten språknorm og hvor leken står som barnehagens kjerneaktivitet.
Barnehageopprørets opprør har siden den gang bestått. Grunnen til det er at det er mange kamper igjen å kjempe før noen kan si at den politiske oppmerksomheten og prioriteringen barnehagen får, gjenspeiler barnekonvensjonens prinsipp om “barnets beste”. Det krever at det finnes lydhøre politikere, som lytter til fagfolk som står ansvarlige for å tilføre innhold til politiske krav og visjoner. Vi opplever ikke at profesjonen blir hørt.
For nå står vi her igjen. Også denne gangen for å forsvare barnets rett til å anses som et kompetent subjekt som utdanningssystemet tilpasser seg etter, fremfor en mangelvare som måles ut fra objektive standarder der barnet må tilpasse seg systemet. Vi reagerer sterkt på hvordan barn beskrives ut fra et mangelperspektiv der barns ulike kompetanser reduseres til norsk språk, og vi reagerer på menneskesynet som ligger til grunn for uttalelser som at barn ikke kan “godt nok norsk “ til skolestart.
Forskning på hvordan de yngste barna lærer på skolen, viser at skolen må se til barnehagens arbeidsmetoder for å tilrettelegge for et optimalt læringsmiljø. (Se bla. Sølvi Lillejords rapport her ). Læringslyst tar utgangspunkt i barnets interesser og på barnets premisser, sier denne forskningen. Livet er ikke en generalprøve - det er ikke og skal ikke være en lang rekke forberedende hendelser for å tekkes et samfunns behov for velfungerende arbeidere eller skolebarn. Ingen blir akademisk flinkere av å bli kartlagt og testet. Barnehageopprøret har siden 2018 forsøkt å gjøre regjeringen oppmerksomme på at det er en utbredt oppfatning i profesjonsfeltet at det ikke er forutsetninger til å ivareta de mest basale pedagogiske oppgaver i barnehagen. Bemanningsnormen slik den er nå, eksisterer i praksis kun på papiret. Det er en stor andel ufaglærte i barnehagene som gjør en svært god jobb, men hvis de politiske visjonene for barnehagen skal nås, må pedagogandelen øke betraktelig.
Derfor etterspør vi, i likhet med fagforeningene våre, om regjeringen akter å ta det politiske ansvaret det er å sørge for en bemannings- og pedagognorm som gir oss den muligheten?
Vi registrerer at representanter fra regjeringen hevder at kritikken fra profesjonsfeltet og fagmiljøene baserer seg på at vi har “misforstått”, og at dette ikke er en omkamp fra forsøket på å innføre en obligatorisk språkkartlegging av alle barnehagebarn i 2016.
Hvis dette ikke er en omkamp, men regjeringen likevel vil lovfeste et krav som allerede er nedfelt gjennom forskrift til barnehageloven, undrer vi oss over behovet for en slik endring. Og hva en slik endring i praksis vil føre til er vesentlig. For hvordan ser regjeringen for seg at barnehageeier kan dokumentere at denne typen vurderinger er gjort uten å få det dokumentert gjennom- ja nettopp; kartleggingsskjemaer? Parallelt med forslaget har regjeringen, ved Kunnskapsdepartementet, bedt Udir om å utforme kartleggingsskjemaer til bruk i barnehagen knyttet til språkkartlegging av barn. Ikke bare oppleves forslaget som en omkamp fra 2016- det ser også i realiteten ut som akkurat det. Det krever at vi som profesjonsutøvere, med kunnskap om barn innenfor en barnehagepedagogisk kontekst, nok en gang må forsvare og målbære vårt mandat.
I høringsbrevet kan vi lese at dette er snakk om en plikt til å vurdere. Den plikten har vi allerede; vi skal vurdere barnets trivsel og allsidige utvikling fortløpende. I den vurderingen inngår også språk og ikke minst kommunikasjon. Leser vi videre kan vi se at det handler om å gjøre barnehagene ansvarlige for å avhjelpe et “problem” som i samme tekst legges til skolen. Problemfokuset på språk gjør seg gjeldende i hele dette dokumentet, og det er tydelig at det eneste språket som er viktig å mestre er det norske. Barn i norske barnehager kan mange språk og øver på mange språk. I rammeplanen kan vi lese at det er vår jobb å bidra til språklig mangfold og støtte flerspråklige barn i å bruke sitt morsmål, samtidig som vi fremmer og utvikler barnets norsk-/samiskspråklige kompetanse. Hvordan dette skal kunne forenes med å vektlegge kompetanse på norsk som det eneste saliggjørende i møtet med krav fra skolen- ja, det undres vi over.
“Barndommen har egenverdi, og barnehagen skal ha en helhetlig tilnærming til barnas utvikling. Barnehagens samfunnsmandat er, i samarbeid og forståelse med hjemmet, å ivareta barnas behov for omsorg og lek og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling. Lek, omsorg, læring og danning skal ses i sammenheng.” (KD 2017).
Dette sier rammeplanen om hva innholdet i barnehagen skal være.
Dersom vi tillater at språket, altså det norske språket, skilles ut som en enhet til vurdering for å tilfredsstille skolens behov for barn som kan norsk “godt nok” (hva nå det innebærer) vil vi ikke lenger ivareta barnets allsidige utvikling, men flytter fokuset over på en enkelt del av hva barnet skal og må kunne. Vi vil ikke lenger kunne si at vi anerkjenner at barndommen har egenverdi, men ser på den som en tid der barnet forbereder seg på noe annet.
Vår profesjonsetiske plattform forteller oss at vi ikke skal gå på akkord med verdiene i samfunnsmandatet, vårt kunnskapsgrunnlag eller lærerprofesjonens etiske plattform. Den forteller oss at vi har en plikt til å stå imot press fra aktører som vil gjøre barnehagebarn og elever til midler for sine mål. I dette tilfellet er den aktøren selve regjeringen.
På bakgrunn av dette støtter ikke Barnehageopprøret forslaget om endringer i barnehageloven med plikt til å vurdere barns norskkunnskaper før skolestart.
På vegne av Barnehageopprøret: Kari Coventry, Palma Kleppe, Liesbeth Kooijman Bøe, Hanne Höglind, Wibekke Yri Adriaenssens, Jannicke Iren Johansen, Tone Merete Johansen, Iselin Dagsdotter Sæterdal, Stine Kristinsdatter, Malin Olsen, Anna Kompelien
"Barnehageopprøret" oppsto i februar 2016, som en reaksjon på regjeringens visjoner for barnehagefeltet. Disse visjonene var ikke sammenfallende med den stolte, norske barnehagetradisjonen der lek står i sentrum, men utpekte læringsmål for barnehagebarna der blant annet alle 5- åringer skulle språktestes- og kartlegges og språknorm skulle innføres. Profesjonen samlet seg, "Barnehageopprøret" ble opprettet- og kampen var i gang. Resultatet av sterk mobilisering ble at majoriteten på Stortinget støttet Barnehageopprøret og fagforeningene i våre krav, og førte til at vi høsten 2017 fikk en rammeplan uten språknorm og hvor leken står som barnehagens kjerneaktivitet.
Barnehageopprørets opprør har siden den gang bestått. Grunnen til det er at det er mange kamper igjen å kjempe før noen kan si at den politiske oppmerksomheten og prioriteringen barnehagen får, gjenspeiler barnekonvensjonens prinsipp om “barnets beste”. Det krever at det finnes lydhøre politikere, som lytter til fagfolk som står ansvarlige for å tilføre innhold til politiske krav og visjoner. Vi opplever ikke at profesjonen blir hørt.
For nå står vi her igjen. Også denne gangen for å forsvare barnets rett til å anses som et kompetent subjekt som utdanningssystemet tilpasser seg etter, fremfor en mangelvare som måles ut fra objektive standarder der barnet må tilpasse seg systemet. Vi reagerer sterkt på hvordan barn beskrives ut fra et mangelperspektiv der barns ulike kompetanser reduseres til norsk språk, og vi reagerer på menneskesynet som ligger til grunn for uttalelser som at barn ikke kan “godt nok norsk “ til skolestart.
Forskning på hvordan de yngste barna lærer på skolen, viser at skolen må se til barnehagens arbeidsmetoder for å tilrettelegge for et optimalt læringsmiljø. (Se bla. Sølvi Lillejords rapport her ). Læringslyst tar utgangspunkt i barnets interesser og på barnets premisser, sier denne forskningen. Livet er ikke en generalprøve - det er ikke og skal ikke være en lang rekke forberedende hendelser for å tekkes et samfunns behov for velfungerende arbeidere eller skolebarn. Ingen blir akademisk flinkere av å bli kartlagt og testet. Barnehageopprøret har siden 2018 forsøkt å gjøre regjeringen oppmerksomme på at det er en utbredt oppfatning i profesjonsfeltet at det ikke er forutsetninger til å ivareta de mest basale pedagogiske oppgaver i barnehagen. Bemanningsnormen slik den er nå, eksisterer i praksis kun på papiret. Det er en stor andel ufaglærte i barnehagene som gjør en svært god jobb, men hvis de politiske visjonene for barnehagen skal nås, må pedagogandelen øke betraktelig.
Derfor etterspør vi, i likhet med fagforeningene våre, om regjeringen akter å ta det politiske ansvaret det er å sørge for en bemannings- og pedagognorm som gir oss den muligheten?
Vi registrerer at representanter fra regjeringen hevder at kritikken fra profesjonsfeltet og fagmiljøene baserer seg på at vi har “misforstått”, og at dette ikke er en omkamp fra forsøket på å innføre en obligatorisk språkkartlegging av alle barnehagebarn i 2016.
Hvis dette ikke er en omkamp, men regjeringen likevel vil lovfeste et krav som allerede er nedfelt gjennom forskrift til barnehageloven, undrer vi oss over behovet for en slik endring. Og hva en slik endring i praksis vil føre til er vesentlig. For hvordan ser regjeringen for seg at barnehageeier kan dokumentere at denne typen vurderinger er gjort uten å få det dokumentert gjennom- ja nettopp; kartleggingsskjemaer? Parallelt med forslaget har regjeringen, ved Kunnskapsdepartementet, bedt Udir om å utforme kartleggingsskjemaer til bruk i barnehagen knyttet til språkkartlegging av barn. Ikke bare oppleves forslaget som en omkamp fra 2016- det ser også i realiteten ut som akkurat det. Det krever at vi som profesjonsutøvere, med kunnskap om barn innenfor en barnehagepedagogisk kontekst, nok en gang må forsvare og målbære vårt mandat.
I høringsbrevet kan vi lese at dette er snakk om en plikt til å vurdere. Den plikten har vi allerede; vi skal vurdere barnets trivsel og allsidige utvikling fortløpende. I den vurderingen inngår også språk og ikke minst kommunikasjon. Leser vi videre kan vi se at det handler om å gjøre barnehagene ansvarlige for å avhjelpe et “problem” som i samme tekst legges til skolen. Problemfokuset på språk gjør seg gjeldende i hele dette dokumentet, og det er tydelig at det eneste språket som er viktig å mestre er det norske. Barn i norske barnehager kan mange språk og øver på mange språk. I rammeplanen kan vi lese at det er vår jobb å bidra til språklig mangfold og støtte flerspråklige barn i å bruke sitt morsmål, samtidig som vi fremmer og utvikler barnets norsk-/samiskspråklige kompetanse. Hvordan dette skal kunne forenes med å vektlegge kompetanse på norsk som det eneste saliggjørende i møtet med krav fra skolen- ja, det undres vi over.
“Barndommen har egenverdi, og barnehagen skal ha en helhetlig tilnærming til barnas utvikling. Barnehagens samfunnsmandat er, i samarbeid og forståelse med hjemmet, å ivareta barnas behov for omsorg og lek og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling. Lek, omsorg, læring og danning skal ses i sammenheng.” (KD 2017).
Dette sier rammeplanen om hva innholdet i barnehagen skal være.
Dersom vi tillater at språket, altså det norske språket, skilles ut som en enhet til vurdering for å tilfredsstille skolens behov for barn som kan norsk “godt nok” (hva nå det innebærer) vil vi ikke lenger ivareta barnets allsidige utvikling, men flytter fokuset over på en enkelt del av hva barnet skal og må kunne. Vi vil ikke lenger kunne si at vi anerkjenner at barndommen har egenverdi, men ser på den som en tid der barnet forbereder seg på noe annet.
Vår profesjonsetiske plattform forteller oss at vi ikke skal gå på akkord med verdiene i samfunnsmandatet, vårt kunnskapsgrunnlag eller lærerprofesjonens etiske plattform. Den forteller oss at vi har en plikt til å stå imot press fra aktører som vil gjøre barnehagebarn og elever til midler for sine mål. I dette tilfellet er den aktøren selve regjeringen.
På bakgrunn av dette støtter ikke Barnehageopprøret forslaget om endringer i barnehageloven med plikt til å vurdere barns norskkunnskaper før skolestart.
På vegne av Barnehageopprøret: Kari Coventry, Palma Kleppe, Liesbeth Kooijman Bøe, Hanne Höglind, Wibekke Yri Adriaenssens, Jannicke Iren Johansen, Tone Merete Johansen, Iselin Dagsdotter Sæterdal, Stine Kristinsdatter, Malin Olsen, Anna Kompelien