Vi viser til høring om forslag til endringer i barnehageloven om plikt til å vurdere barns norskkunnskaper før skolestart.
Vi vil peke på noen momenter som vi mener er svakheter i forslaget. Vi registrerer at det i forslaget ikke er vist til barns rettigheter utover retten til personvern. Det mener vi er en mangel. Vi savner en drøfting rundt barns språklige rettigheter til å bli forstått, barns rett til en additiv språkutvikling, og rundt barns samtykkekompetanse. Vi er svært kritiske til at språktesting av barn presenteres som den eneste måten å sørge for at barn bli inkludert i barnegrupper.
Det er en mangel i saksutredningen at forslaget ikke viser til forskning om språkutvikling hos flerspråklige barn. Det til tross for at det i Norge er gjort mye på feltet, for eksempel blant samiske kunnskaps- og forskningsmiljø. Det er viktig at fagfolk som skal følge opp flerspråklige barn har kompetanse på flerspråklige barns språkutvikling og at flerspråklig kompetanse anerkjennes blant barnehageansatte.
Allerede i dag kjenner vi til at fagfolk både i barnehagen, skolen eller i helsetjenesten har for liten kompetanse om flerspråklighet og flerspråklige barns språkutvikling. Innføringen av et slikt testsystem kan føre til at foreldre ikke får god nok støtte fra fagfolk på at flerspråklighet er noe positivt, samt at foreldre kan oppgi sitt eget språk og heller snakke norsk til sine barn. Det kan også bidra ytterligere til en sementering av en allerede eksisterende situasjon der enkelte språk rangeres høyere enn andre, og der språkferdigheter til noen barn står i fare for å bli underkjent.
Det er bekymringsfullt dersom foreldre slutter å snakke sitt eget morsmål til barnet til fordel for norsk. Den samiske historien er et eksempel på hvilke alvorlige følger en ensidig språkpolitikk kan ha. Vi vet at det finnes mennesker som opplever seg som «halvspråklige»og som opplever at de hverken kan samisk eller norsk godt nok. Årsaken er at samisktalende foreldre uten gode nok norskkunnskaper snakket norsk til barna. Denne problematikken er relevant for alle barn med flere enn et språk.
Norge har signert den europeiske språkpakten hvor man har forpliktet seg til å utvikle språkopplæringsarenaer for førskolebarn som tilhører en nasjonal minoritet (art. 8). Vi vil minne om at barn av nasjonale minoriteter også har rett til å kunne utvikle sitt språk.
For samiske barn slår forslaget fast at retten til å bli testet på samisk i stedet for norsk er satt inn som en rettighet i forvaltningsområdet for samisk språk. Siden forslaget ikke sier noe om samiske barn utenfor forvaltningsområdet, blir det uklart hvordan dette skal løses i fremtiden. Det kan bety at foreldrene til samiske barn som går i en samisk barnehage og har en samiskspråklig omgangskrets (foreldre, slekt, lekekamerater) i et område utenfor forvaltningsområdet, vil bli rådet til å øke bruken av norsk dersom deres barn ikke kan norsk. En slik løsning vil føre til ulike rettigheter for samiske barn utfra deres bostedsadresse. Et slikt råd vil også være i strid mot det regjeringen har satt seg som mål i oppfølgingen av NOU 2016:18 Hjertespråket. Her er det poengtert at samiske barn i for eksempel store byer trenger et bedre tilbud for å styrke samiske språk.
I sin helhet gjenspeiler høringsnotatet et majoritetsnormativt syn på språk der enspråklighet, og her først og fremst norsk, fremstår som normen. Det er oppsiktsvekkende siden Norge ikke er, og heller aldri har vært et enspråklig samfunn. Forslaget tematiserer i stor grad flerspråklighet og språkmangfold som en utfordring i stedet for å bruke det som en aktiv ressurs.
Vi vil peke på noen momenter som vi mener er svakheter i forslaget. Vi registrerer at det i forslaget ikke er vist til barns rettigheter utover retten til personvern. Det mener vi er en mangel. Vi savner en drøfting rundt barns språklige rettigheter til å bli forstått, barns rett til en additiv språkutvikling, og rundt barns samtykkekompetanse. Vi er svært kritiske til at språktesting av barn presenteres som den eneste måten å sørge for at barn bli inkludert i barnegrupper.
Det er en mangel i saksutredningen at forslaget ikke viser til forskning om språkutvikling hos flerspråklige barn. Det til tross for at det i Norge er gjort mye på feltet, for eksempel blant samiske kunnskaps- og forskningsmiljø. Det er viktig at fagfolk som skal følge opp flerspråklige barn har kompetanse på flerspråklige barns språkutvikling og at flerspråklig kompetanse anerkjennes blant barnehageansatte.
Allerede i dag kjenner vi til at fagfolk både i barnehagen, skolen eller i helsetjenesten har for liten kompetanse om flerspråklighet og flerspråklige barns språkutvikling. Innføringen av et slikt testsystem kan føre til at foreldre ikke får god nok støtte fra fagfolk på at flerspråklighet er noe positivt, samt at foreldre kan oppgi sitt eget språk og heller snakke norsk til sine barn. Det kan også bidra ytterligere til en sementering av en allerede eksisterende situasjon der enkelte språk rangeres høyere enn andre, og der språkferdigheter til noen barn står i fare for å bli underkjent.
Det er bekymringsfullt dersom foreldre slutter å snakke sitt eget morsmål til barnet til fordel for norsk. Den samiske historien er et eksempel på hvilke alvorlige følger en ensidig språkpolitikk kan ha. Vi vet at det finnes mennesker som opplever seg som «halvspråklige»og som opplever at de hverken kan samisk eller norsk godt nok. Årsaken er at samisktalende foreldre uten gode nok norskkunnskaper snakket norsk til barna. Denne problematikken er relevant for alle barn med flere enn et språk.
Norge har signert den europeiske språkpakten hvor man har forpliktet seg til å utvikle språkopplæringsarenaer for førskolebarn som tilhører en nasjonal minoritet (art. 8). Vi vil minne om at barn av nasjonale minoriteter også har rett til å kunne utvikle sitt språk.
For samiske barn slår forslaget fast at retten til å bli testet på samisk i stedet for norsk er satt inn som en rettighet i forvaltningsområdet for samisk språk. Siden forslaget ikke sier noe om samiske barn utenfor forvaltningsområdet, blir det uklart hvordan dette skal løses i fremtiden. Det kan bety at foreldrene til samiske barn som går i en samisk barnehage og har en samiskspråklig omgangskrets (foreldre, slekt, lekekamerater) i et område utenfor forvaltningsområdet, vil bli rådet til å øke bruken av norsk dersom deres barn ikke kan norsk. En slik løsning vil føre til ulike rettigheter for samiske barn utfra deres bostedsadresse. Et slikt råd vil også være i strid mot det regjeringen har satt seg som mål i oppfølgingen av NOU 2016:18 Hjertespråket. Her er det poengtert at samiske barn i for eksempel store byer trenger et bedre tilbud for å styrke samiske språk.
I sin helhet gjenspeiler høringsnotatet et majoritetsnormativt syn på språk der enspråklighet, og her først og fremst norsk, fremstår som normen. Det er oppsiktsvekkende siden Norge ikke er, og heller aldri har vært et enspråklig samfunn. Forslaget tematiserer i stor grad flerspråklighet og språkmangfold som en utfordring i stedet for å bruke det som en aktiv ressurs.