Innstilling fra prosjektleder
1. Fellesnemnda i Vestfold og Telemark slutter seg til ambisjonene i NOU 2019:12 som omhandler
behovet for livslang læring og konkurranseevne.
2. Fellesnemnda i Vestfold og Telemark støtter at det er viktig å styrke fylkeskommunenes brede
kompetanserolle for å medvirke til regional verdiskaping, en effektiv offentlig sektor og arbeid
mot utenforskap i tett samarbeid med næringsliv, UH-sektor og andre offentlige aktører.
3. Fellesnemnda i Vestfold og Telemark støtter ikke at resultatbasert tilskudd til fagskolene bør gis
til de enkelte fagskolene i stedet for til fylkeskommunene.
4. Fellesnemnda forutsetter at iverksetting av NOU-ens anbefalte tiltak blir fullfinansiert fra staten.
Kunnskapsdepartementet har sendt på høring NOU 2019:12 som omhandler behovet for livslang læring for omstilling og konkurranseevne. Livslang læring viser til det utdanningspolitiske prinsippet om at alle skal ha mulighet til å tilegne seg ny kunnskap og utvikle sine evner gjennom hele livet. Utredningen gjør rede for en rekke anbefalinger og konkrete tiltak, med den hensikt å skulle bedre mulighetene for å lære gjennom hele yrkeskarrieren.
Tiltakene som er foreslått skal bidra til å oppnå fire mål:
1. Styrke tilbudet av utdanning og opplæring definert av arbeidslivets behov
2. Bedre kvaliteten på tilbudet
3. Øke tilgangen for flere til utdanning og opplæring
4. Øke det regionale ansvaret for koordinering
Departementet har bedt om synspunkter på tiltakene, hvorav flere berører fylkeskommunenes virksomheter og oppgaver i enkelte sektorer og på tvers av sektorer. Kun forslag som angår fylkeskommunens ansvar er kommentert.
Mange av tiltakene som foreslås må sees i sammenheng med nye oppgaver til regionene, og vil ikke bli konkretisert før kommuneproposisjonen 2020 fremlegges. Kommunal- og moderniseringsdepartementets distriktsmelding og kommuneproposisjonen kan få innvirkning på oppgaver og finansiering.
Kunnskapsdepartementet har sendt ut forslagene til ekspertutvalget for etter- og videreutdanning (EVU) på høring. Bakgrunnen for utvalgets arbeid er den nasjonale kompetansepolitiske strategien som ble underskrevet av regjeringen, sametinget, næringslivet og frivilligheten i 2017. Målet med strategiene er å bidra til at enkeltmennesker og virksomheter har en kompetanse som gir Norge et konkurransedyktig næringsliv, en effektiv og god offentlig sektor, og som gjør at færrest mulig står utenfor arbeidslivet. EVU er et av flere utvalg som ble oppnevnt som en følge av dette, sammen med blant annet Kompetanseutvalget, Livsoppholdsutvalget og Sysselsettingsutvalget.
Ny teknologi er en vesentlig faktor for økonomisk utvikling, og teknologi driver innovasjon. Samtidig vet vi at dette krever omstillingsevne og ny kompetanse. Dersom det lykkes, kan det gi smartere organisering, økt produktivitet, nye tjenester og nye produkter.
Utvalget har en rekke forslag for å oppnå at utdanning gjøres tilgjengelig for flere, at den kan tas i kombinasjon med arbeid, men også gjennom større grad av egenfinansiering. Utvalget gir videre to spor for økt deltakelse:
1) justere eksisterende finansieringssystem for høyere utdanning
2) styrke kapasiteten for å utvikle skreddersydde tilbud gjennom et særskilt program for arbeidslivsdreven kompetansebygging
Etter- og videreutdanningsutvalget har lagt fram forslag til 24 tiltak. Noen tiltak anbefales testet ut i mindre skala, noen anbefales iverksatt umiddelbart og noen tiltak anbefales videre utredet. Utvalget gir en kort redegjørelse for tiltakene i høringsnotatet vedlagt saken.
Tiltak som omhandler fylkeskommunens ansvarsområder beskrives i nummerert rekkefølge iht høringsnotatet:
1. Utvidet rett til videregående opplæring
EVU foreslår rett til nytt fagbrev som et av tiltakene. Bakgrunnen for dette forslaget, er at oppgavene som skal løses i framtiden kan være mer komplekse, med behov for større bredde i kompetansen i en konkurranseutsatt næring. For en person som står utenfor eller står i fare for å falle utenfor arbeidslivet på grunn av en kompetanse som ikke lenger etterspørres, vil rett til nytt yrkesfaglig løp være verdifullt. EVU foreslår også at retten til nytt fagbrev også skal gjelde de som har oppnådd generell studiekompetanse, men som ønsker en yrkesfaglig kompetanse.
3. Prøveordning med tilskudd til studieavgift og livsopphold under utdanning og opplæring
Den viktigste ordningen for livsopphold under utdanning og opplæring finansieres av Lånekassen. Deretter kommer NAV, som har ulike opplæringstiltak med ulike ytelser. I tillegg finnes finansieringsordninger som stipend fra fagforening eller arbeidsgiverfinansierte kompetansetiltak.
Å ta utdanning i voksen alder kan være kostbart. Mange utdanninger og kurs må dekkes gjennom selvfinansiering. Samtidig kan det innebære at man må ta fri fra jobb og dermed få lavere inntekter i en kortere eller lenger periode. For bedrifter vil fravær fra en ansatt utløse behov for mer arbeidskraft eller lavere produksjon. Det beskrives én støtteordning for individer og én støtteordning for bedrifter.
4. Dagpengemottakere med utdatert fagbrev som trenger ny videregående opplæring
Utvalget foreslår å utvide retten til å motta dagpenger for arbeidsledige som allerede har fullført og bestått videregående opplæring. Dette er en utvidelse av det som er foreslått av Livsoppholdutvalget, NOU 2018:13, hvor målgruppen var de som ikke har fullført videregående tidligere, og skulle få anledning til å få opplæring mens de mottar dagpenger. Utvalget foreslår å følge de samme rammene som foreslått av Livsoppholdutvalget, blant annet at retten skal gjelde for aldersgruppen 30-55 år og at dagpenger under opplæring settes til 60 prosent av ordinær sats. Opplæring på grunnskole og videregående nivå kvalifiserer til lån og stipend i Lånekassen.
Voksnes rett til videregående opplæring skiller seg fra ungdommenes rett i det at voksne søker på ønsket sluttkompetanse. Erfaringsmessig søker mange på en sluttkompetanse som ikke er definert av det lokale eller regionale behovet for kompetanse. Dersom opplæring skal gjennomføres mens man mottar dagpenger, må det sikres at opplæringen har en effekt og at enkeltpersoner både får tilgang til læreplass og arbeid etter endt opplæring.
5. Program for arbeidsdrevet kompetansebygging
Utvalget foreslår å opprette program for arbeidslivsdrevet kompetansebygging der etterspørrere og tilbydere kan søke midler til ulike prosjekter for å utvikle nye fleksible utdannings- og opplæringstilbud. Programmet er innrettet mot flere målgrupper og kostnadene skal i større grad deles mellom det offentlige, næringslivet og deltakerne.
Det foreslås å etablere et program for arbeidslivsdreven kompetansebygging, som en søknadsbasert ordning, og som blir et nasjonalt og sentralt anliggende hvor fylkeskommunene er søkere til programmet på lik linje med andre søkere.
7. Fjerne 30-poengsgrensen i fagskolene
Utvalget anbefaler å fjerne 30-poenggrensen i fagskolene, og gi fagskolene større fleksibilitet i å utvikle og tilpasse studieprogram til samfunnets og næringslivets behov.
8. Fagskoler kan søke selvakkrediteringsrett
Utvalget anbefaler å gi fagskoler anledning til å søke NOKUT om institusjonsakkreditering på lik linje som utdanningsinstitusjoner i UH-sektoren, for å gi fagskolene større fleksibilitet til raskere å utvikle og tilpasse studieprogram til samfunnets og næringslivets behov.
9. Resultatbasert tilskudd til fagskolene bør gis til de enkelte fagskolene i stedet for til fylkeskommunene
Utvalget anbefaler å tildele det resultatbasert tilskuddet til den enkelte fagskole som har produsert studiepoengene i stedet for til fylkeskommunen.
Den nye finansieringsordningen, med basisfinansiering og resultatbasert tilskudd, har gitt fylkeskommunen et godt insitament for å arbeide med utvikling av de private og offentlige fagskolene i tråd med regionens kompetansebehov. Med dette kan fylkeskommunene sidestilles med UH-sektoren, som gjennom det samme prinsippet for finansiering, kan gjøre strategiske valg og tilføre institutter økonomisk handlekraft uten å basere tildelingen på produserte studiepoeng. Et eksempel kan være utviklingen av Nanoteknologi ved Universitetet i Sørøst Norge (USN) sett i forhold til lærerutdanningen ved det samme universitet. Relativt sett har utdanningen innenfor nanoteknologi færre studenter enn ved lærerutdanningen. Instituttet bidrar dermed til færre studiepoeng enn lærerutdanningen til det resultatbaserte tilskuddet til USN. Allikevel kan universitetet satse på å utvikle nanoteknologi, fordi fagområdet er et regionalt og nasjonalt satsingsområde. Dette til tross for at studiet er kostnadskrevende.
Eksemplet fra UH-sektoren illustrerer at fylkeskommunen med dagens finansieringsmodell har mulighet til å forvalte basistilskuddet og resultattilskuddet samlet og betrakte de offentlige og private fagskolene som sine «institutter» som skal dekke regionens behov for høyere yrkesfaglig utdanning.
12. Program for livslang læring
Utvalget foreslår å utvikle et program for livslang læring der hovedformålet med programmet er å bidra til at individet og virksomhetene har en kompetanse som gir Norge et konkurransedyktig næringsliv, en effektiv og god offentlig sektor, og som gjør at færrest mulig står utenfor arbeidslivet.
Større fleksibilitet i utdanningssystemet innebærer blant annet å se på ulike tilnærminger til opplæring og utdanning. Det gjennomføres allerede flere forsøk innenfor videregående opplæring, med modulbasert opplæring og digitalisering av tilbud som gjør opplæringen tilgjengelig mens man er i et arbeidsforhold.
13. Kvalitet i Bedriftsintern opplæring (BIO)
Det finnes veldig svært mange tilbydere av bedriftsintern opplæring, både offentlige og private. Utvalget foreslår å utvikle felles kvalifikasjonskrav for tilbydere som skal levere til bedrifter, som får BIO-støtte, som et offentlig kvalitetssystem, men det fremkommer ikke hvem som skal forvalte et offentlig kvalitetssystem. Opplæringstiltak integreres, tilpasses, gjøres praksisnær og skal dekke arbeidslivets behov for kompetanse. Det kommenteres at når opplæringen trekkes ut av arbeidskonteksten og ikke er integrert i verdiskapingen vil den ofte ha mindre relevans og i større grad bidra til å belaste produktiviteten. Samt at det utvikles modeller for hvordan arbeidsplassen i større grad kan bli en formell, kvalifisert læringsarena og hvordan tilbyderne i større grad kan være «kompetanseentreprenører».
17. Utdanning med dagpenger
Se kommentar under punkt 18.
18. Utdanning med sykepenger
Utvalgets anbefalinger for utdanning med dagpenger og utdanning med sykemelding forutsetter et kvalitetssikret, modulbasert utdanningstilbud, med fleksibelt opptak. Fordelen med utdanning i sykmeldingsperioden eller dagpengeperioden er at tiltaket kan settes inn tidlig.
Utvalget foreslår at det også legges opp til utdanninger med lite omfang. For personer som har annen bakgrunn fra tidligere, vil det kreves det mer enn et yrkesrettet teorikurs eller 10-15 studiepoeng i et fag for å få økte muligheter til en fast tilknytning til arbeidslivet.
EVU understreker at det er mange usikkerhetsmomenter knyttet til både utdanning med dagpenger og utdanning med sykmelding, både med hensyn til utdanningseffekt og muligheter for at ordningene kan bli misbrukt. Videre gir det økte utgifter til utdanningen, og økt belastning på saksbehandlere i NAV.
19. Øke støtten til fylkeskommunenes arbeid med mobilisering og koordinering
Utvalget foreslår å øke tilskuddet knyttet til fylkeskommunenes arbeid med mobilisering og koordinering til samme nivå som i 2018.
I 2017 fikk hver fylkeskommune sju millioner kroner for å «mobilisere til samarbeid mellom bedrifter i næringsmiljø og bedre koblinger mellom bedrifter og relevante utdanningsmiljøer for å møte næringslivets behov for kunnskap og relevant arbeidskraft» (Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 2018a). Denne posten ble vesentlig redusert i budsjettet for 2019 til to millioner.
22. Aldersbestemt kandidatindikator
Utvalgets anbefaler at de ulike formene for utdanningstilbud bør få en jevnere stilling i finansieringssystemet.
2017 innførte regjeringen en ny indikator for kandidatproduksjon. Formålet med den nye indikatoren var at flere skulle oftere og raskere fullføre en grad. UH-sektoren blir i dag belønnet ut fra hvor mange som tar en grad, i tillegg til hvor mange studiepoeng de produserer.
23. Godkjenningsordning for ikke-formell opplæring
Utvalget anbefaler at det nedsettes et utvalg for å utrede godkjenningsordninger for ikke-formell utdanning. Andelen som tar ikke-formell utdanning er langt høyere enn de som tar formell utdanning. Det kommenteres at en kvalitetssikring og godkjenning av ikke-formell utdanning bidrar til å bygge opp under betydningen av fleksible og tilpassede utdanningstilbud til den enkelte, gjennom hele livet.
24. Bedre system for realkompetansevurdering
Det anbefales å bedre systemet for realkompetansevurdering, samt å bevilge midler til et prosjekt for å utrede felles digitale verktøy. Utvalget anbefaler også at det settes ned et utvalg for å se på realkompetansevurdering, kriterier og godkjenningsordninger.
Realkompetansevurdering som system for å vurdere voksnes formelle og uformelle kompetanse har vært i bruk i mange år. En realkompetansevurdering kan bidra til å korte ned opplæringsløpet med flere år. Samtidig ligger det en del begrensninger og tolkningsmuligheter i regelverket for når og hvordan realkompetansevurderingen kan brukes. Fylkeskommunene i Østlandssamarbeidet har tidligere forsøkt belyse dette ovenfor Utdanningsdirektoratet.
Det ligger et stort potensial i realkompetansevurdering som ordning, både når det gjelder selve gjennomføringen og i hvilken utstrekning mulighetene blir benyttet.
Økonomiske, administrative og juridiske konsekvenser
Utvalgets har ikke foretatt en fullstendig vurdering av økonomiske og administrative konsekvenser av tiltakenes omfang, organisering og gjennomføring.
Fylkeskommunale utviklingsmidler foreslås økt til 2018-nivå. Det forutsettes at fylkeskommunen som regional utvikler, koordinator og pådriver, tilføres ressurser som står i forhold til oppgavene. En øremerking av midlene må heller ikke gå på bekostning av andre utviklingsoppgaver som fylkeskommunen står ansvarlig for.
Utvalget foreslår at det er behov for mellom 735-840 mill. kroner over en periode på 10 år for program for arbeidslivsdrevet kompetansebygging. For å lykkes med et kompetanseløft, nye opplærings- og utdanningstilbud og en varig effekt av tiltakene som skal bidra til at Norge har et konkurransedyktig næringsliv, kreves det samhandling og modellutvikling med fylkeskommunen, næringslivet og UH- sektoren som deltakere.
Innenfor godkjenning av ikke-formell læring foreslås det et engangstiltak med en ramme på 5 mill. kroner. På bakgrunn av at det er allerede gjort forsøk med en godkjenningsordning i mindre skala, men hvor prosjektet hadde et totalbudsjett på over 16 mill. kroner fordelt på Norge, Sverige og Danmark, synes utvalgets estimerte kostnad for lav.
Det er foreslått å utvikle et bedre system for realkompetansevurdering som et engangstiltak på 12 mill. kroner. Et slikt system og en felles forståelse og utvidet bruk av realkompetansevurdering har lenge vært etterlyst. Innenfor videregående opplæring legges det opp til realkompetansevurdering på annet språk enn norsk og samisk. Dette er ikke belyst i utvalgets anbefalinger, slik at de økonomiske rammene bør ta høyde for denne endringen.
Kostnadene knyttet til hver deltaker er økende i voksenopplæringen. Det er flere med minoritetsspråklig bakgrunn eller lang tid i utenforskap. Dette innebærer lengre utdanningsløp og flere tilrettelagte løp. I 2018 brukte Vestfold og Telemark fylkeskommuner tilsammen 63,6 mill. kroner til voksenopplæringen.
Prosjektleders vurdering
Vestfold og Telemark fylkeskommunes organisering for helhetlig tilnærming til samfunnsoppdraget samt
Fellesnemndas vedtak om «Verdiskaping gjennom grønn omstilling» og «Samhandling for å løse komplekse problemstillinger» støtter godt opp under NOU-ens ambisjoner om livslang læring, omstillingsevne, forebygging av utenforskap og et konkurransedyktig og effektivt arbeidsliv.
Prosjektleder slutter seg til ambisjonene i NOU 2019:12 og som omhandler behovet for livslang læring og konkurranseevne. Det er behov for en gjennomgripende reform som videreutvikler og tilpasser dagens system til en situasjon der arbeidstakere skal kunne få bedre muligheter til å lære gjennom hele yrkeskarrieren. Fylkeskommunens rolle som regional utviklingsaktør vil understøttes gjennom en systematisk tilnærming der kunnskap om regionens behov står sentralt. Skal tilbudet treffe behovet forutsettes det både fagkompetanse, markedsnærhet og operasjonell evne. En styrking av fylkeskommunenes rolle i planlegging og dimensjonering av tilbudet vil av den grunn være hensiktsmessig og i tråd med regionreformen.
Gjennomgående stiller prosjektleder seg positiv til utvalgets anbefalinger. Det foreslås en rekke virkningsfulle tiltak, som forutsetter at virkemidlene må sees i sammenheng både nasjonalt, regionalt og lokal for å sikre best effekt og god forvaltning. Dette vil styrke fylkeskommunenes brede kompetanserolle for å medvirke til regional verdiskaping, en effektiv offentlig sektor og arbeid mot utenforskap i tett samarbeid med næringsliv, UH-sektor og andre offentlige aktører.
Prosjektleder slutter seg ikke til at resultatbasert tilskudd til fagskolene bør gis til de enkelte fagskolene i stedet for til fylkeskommunene. Fylkeskommunen har med dagens finansieringsmodell mulighet til å forvalte basistilskuddet og resultattilskuddet samlet og betrakte de offentlige og private fagskolene som sine «institutter» som skal dekke regionens behov for høyere yrkesfaglig utdanning. Gjennom dialog og samhandling kan de private og offentlige fagskolene ta et felles ansvar for å tilby etterspurt kompetanse i regionen. Prosjektleder er av den oppfatning at samhandling om felles målsettinger vil skape flere studiepoeng og en bedre samlet utviklingskraft i regionen.
Kvalitet i høyere yrkesfaglig utdanning er viktig for Vestfold og Telemark fylkeskommune. Produserte studiepoeng, gjennomføringsgrad og resultater på studentbarometeret er sentrale kvalitetsindikatorer ved vurderingen av de offentlige og private fagskolene. Utviklingsmidlene til fagskoler forvaltes fortsatt av Kunnskapsdepartementet og Diku. Ved å fordele utviklingsmidlene til de nye regionene ville det gitt regionene større kraft til fagskolesektoren for å utvikle nye tilbud lokalt, regionalt og nasjonalt.
Prosjektleder understreker betydningen av at iverksetting av NOU-ens anbefalte tiltak blir fullfinansiert fra statens side og at nasjonale, regionale og lokale virkemidler må henge godt sammen for best mulig utnyttelse av offentlige og private ressurser.
Det er avgjørende å få til økt verdiskaping, flere arbeidsplasser og høy sysselsetting i alle deler av regionen. Å skape flere arbeidsplasser og øke sysselsettingen er avgjørende for å begrense utenforskap, fremme integrering og bedre folkehelsen i regionen. For å lykkes med en økt innovasjonstakt og grønn omstilling, er det behov for kontinuerlig tilførsel av tilstrekkelig og relevant kompetanse i arbeidslivet. Endringene i arbeidslivet skjer raskt, som følge av digitalisering, globalisering og grønn omstilling. Innbyggerne i Vestfold og Telemark må belage seg på hyppigere jobbskifte og behov for oppdatering av egen kompetanse. I denne situasjonen vil det være avgjørende å tilrettelegge for livslang læring, spesielt i en kontekst der omskolering, etter- og videreutdanning gjennomføres uten å ta arbeidstakere ut av verdiskapende aktivitet.
Omstilling og vekst krever rett kompetanse. Prosjektleder har i sin organisasjonsutforming vektlagt at samspillet mellom verdiskaping og kompetanse skal være et strategisk prioritert område. Den regionale kompetansepolitikken skal formes i nært samarbeid med arbeidslivets representanter og være med på å gi regionen attraktivitet og fortrinn for næringsutvikling. Arbeid og kompetanse er på mange måter de to viktigste samfunnspilarene for fremtidig bærekraft og vekst. Arbeid er den viktigste enkeltvariabelen for å forhindre utenforskap og fattigdom. Den nye fylkeskommunen vil være godt rustet for nye oppgaver og et større samfunnsansvar for integrering, inkludering og verdiskaping. Det er behov for tiltak som kan styrke regionens omstilling og konkurranseevne slik det beskrives i utredningen, og den nye fylkeskommunen er som samfunnsutvikler og regional aktør rigget for oppdraget.
behovet for livslang læring og konkurranseevne.
2. Fellesnemnda i Vestfold og Telemark støtter at det er viktig å styrke fylkeskommunenes brede
kompetanserolle for å medvirke til regional verdiskaping, en effektiv offentlig sektor og arbeid
mot utenforskap i tett samarbeid med næringsliv, UH-sektor og andre offentlige aktører.
3. Fellesnemnda i Vestfold og Telemark støtter ikke at resultatbasert tilskudd til fagskolene bør gis
til de enkelte fagskolene i stedet for til fylkeskommunene.
4. Fellesnemnda forutsetter at iverksetting av NOU-ens anbefalte tiltak blir fullfinansiert fra staten.
Kunnskapsdepartementet har sendt på høring NOU 2019:12 som omhandler behovet for livslang læring for omstilling og konkurranseevne. Livslang læring viser til det utdanningspolitiske prinsippet om at alle skal ha mulighet til å tilegne seg ny kunnskap og utvikle sine evner gjennom hele livet. Utredningen gjør rede for en rekke anbefalinger og konkrete tiltak, med den hensikt å skulle bedre mulighetene for å lære gjennom hele yrkeskarrieren.
Tiltakene som er foreslått skal bidra til å oppnå fire mål:
1. Styrke tilbudet av utdanning og opplæring definert av arbeidslivets behov
2. Bedre kvaliteten på tilbudet
3. Øke tilgangen for flere til utdanning og opplæring
4. Øke det regionale ansvaret for koordinering
Departementet har bedt om synspunkter på tiltakene, hvorav flere berører fylkeskommunenes virksomheter og oppgaver i enkelte sektorer og på tvers av sektorer. Kun forslag som angår fylkeskommunens ansvar er kommentert.
Mange av tiltakene som foreslås må sees i sammenheng med nye oppgaver til regionene, og vil ikke bli konkretisert før kommuneproposisjonen 2020 fremlegges. Kommunal- og moderniseringsdepartementets distriktsmelding og kommuneproposisjonen kan få innvirkning på oppgaver og finansiering.
Kunnskapsdepartementet har sendt ut forslagene til ekspertutvalget for etter- og videreutdanning (EVU) på høring. Bakgrunnen for utvalgets arbeid er den nasjonale kompetansepolitiske strategien som ble underskrevet av regjeringen, sametinget, næringslivet og frivilligheten i 2017. Målet med strategiene er å bidra til at enkeltmennesker og virksomheter har en kompetanse som gir Norge et konkurransedyktig næringsliv, en effektiv og god offentlig sektor, og som gjør at færrest mulig står utenfor arbeidslivet. EVU er et av flere utvalg som ble oppnevnt som en følge av dette, sammen med blant annet Kompetanseutvalget, Livsoppholdsutvalget og Sysselsettingsutvalget.
Ny teknologi er en vesentlig faktor for økonomisk utvikling, og teknologi driver innovasjon. Samtidig vet vi at dette krever omstillingsevne og ny kompetanse. Dersom det lykkes, kan det gi smartere organisering, økt produktivitet, nye tjenester og nye produkter.
Utvalget har en rekke forslag for å oppnå at utdanning gjøres tilgjengelig for flere, at den kan tas i kombinasjon med arbeid, men også gjennom større grad av egenfinansiering. Utvalget gir videre to spor for økt deltakelse:
1) justere eksisterende finansieringssystem for høyere utdanning
2) styrke kapasiteten for å utvikle skreddersydde tilbud gjennom et særskilt program for arbeidslivsdreven kompetansebygging
Etter- og videreutdanningsutvalget har lagt fram forslag til 24 tiltak. Noen tiltak anbefales testet ut i mindre skala, noen anbefales iverksatt umiddelbart og noen tiltak anbefales videre utredet. Utvalget gir en kort redegjørelse for tiltakene i høringsnotatet vedlagt saken.
Tiltak som omhandler fylkeskommunens ansvarsområder beskrives i nummerert rekkefølge iht høringsnotatet:
1. Utvidet rett til videregående opplæring
EVU foreslår rett til nytt fagbrev som et av tiltakene. Bakgrunnen for dette forslaget, er at oppgavene som skal løses i framtiden kan være mer komplekse, med behov for større bredde i kompetansen i en konkurranseutsatt næring. For en person som står utenfor eller står i fare for å falle utenfor arbeidslivet på grunn av en kompetanse som ikke lenger etterspørres, vil rett til nytt yrkesfaglig løp være verdifullt. EVU foreslår også at retten til nytt fagbrev også skal gjelde de som har oppnådd generell studiekompetanse, men som ønsker en yrkesfaglig kompetanse.
3. Prøveordning med tilskudd til studieavgift og livsopphold under utdanning og opplæring
Den viktigste ordningen for livsopphold under utdanning og opplæring finansieres av Lånekassen. Deretter kommer NAV, som har ulike opplæringstiltak med ulike ytelser. I tillegg finnes finansieringsordninger som stipend fra fagforening eller arbeidsgiverfinansierte kompetansetiltak.
Å ta utdanning i voksen alder kan være kostbart. Mange utdanninger og kurs må dekkes gjennom selvfinansiering. Samtidig kan det innebære at man må ta fri fra jobb og dermed få lavere inntekter i en kortere eller lenger periode. For bedrifter vil fravær fra en ansatt utløse behov for mer arbeidskraft eller lavere produksjon. Det beskrives én støtteordning for individer og én støtteordning for bedrifter.
4. Dagpengemottakere med utdatert fagbrev som trenger ny videregående opplæring
Utvalget foreslår å utvide retten til å motta dagpenger for arbeidsledige som allerede har fullført og bestått videregående opplæring. Dette er en utvidelse av det som er foreslått av Livsoppholdutvalget, NOU 2018:13, hvor målgruppen var de som ikke har fullført videregående tidligere, og skulle få anledning til å få opplæring mens de mottar dagpenger. Utvalget foreslår å følge de samme rammene som foreslått av Livsoppholdutvalget, blant annet at retten skal gjelde for aldersgruppen 30-55 år og at dagpenger under opplæring settes til 60 prosent av ordinær sats. Opplæring på grunnskole og videregående nivå kvalifiserer til lån og stipend i Lånekassen.
Voksnes rett til videregående opplæring skiller seg fra ungdommenes rett i det at voksne søker på ønsket sluttkompetanse. Erfaringsmessig søker mange på en sluttkompetanse som ikke er definert av det lokale eller regionale behovet for kompetanse. Dersom opplæring skal gjennomføres mens man mottar dagpenger, må det sikres at opplæringen har en effekt og at enkeltpersoner både får tilgang til læreplass og arbeid etter endt opplæring.
5. Program for arbeidsdrevet kompetansebygging
Utvalget foreslår å opprette program for arbeidslivsdrevet kompetansebygging der etterspørrere og tilbydere kan søke midler til ulike prosjekter for å utvikle nye fleksible utdannings- og opplæringstilbud. Programmet er innrettet mot flere målgrupper og kostnadene skal i større grad deles mellom det offentlige, næringslivet og deltakerne.
Det foreslås å etablere et program for arbeidslivsdreven kompetansebygging, som en søknadsbasert ordning, og som blir et nasjonalt og sentralt anliggende hvor fylkeskommunene er søkere til programmet på lik linje med andre søkere.
7. Fjerne 30-poengsgrensen i fagskolene
Utvalget anbefaler å fjerne 30-poenggrensen i fagskolene, og gi fagskolene større fleksibilitet i å utvikle og tilpasse studieprogram til samfunnets og næringslivets behov.
8. Fagskoler kan søke selvakkrediteringsrett
Utvalget anbefaler å gi fagskoler anledning til å søke NOKUT om institusjonsakkreditering på lik linje som utdanningsinstitusjoner i UH-sektoren, for å gi fagskolene større fleksibilitet til raskere å utvikle og tilpasse studieprogram til samfunnets og næringslivets behov.
9. Resultatbasert tilskudd til fagskolene bør gis til de enkelte fagskolene i stedet for til fylkeskommunene
Utvalget anbefaler å tildele det resultatbasert tilskuddet til den enkelte fagskole som har produsert studiepoengene i stedet for til fylkeskommunen.
Den nye finansieringsordningen, med basisfinansiering og resultatbasert tilskudd, har gitt fylkeskommunen et godt insitament for å arbeide med utvikling av de private og offentlige fagskolene i tråd med regionens kompetansebehov. Med dette kan fylkeskommunene sidestilles med UH-sektoren, som gjennom det samme prinsippet for finansiering, kan gjøre strategiske valg og tilføre institutter økonomisk handlekraft uten å basere tildelingen på produserte studiepoeng. Et eksempel kan være utviklingen av Nanoteknologi ved Universitetet i Sørøst Norge (USN) sett i forhold til lærerutdanningen ved det samme universitet. Relativt sett har utdanningen innenfor nanoteknologi færre studenter enn ved lærerutdanningen. Instituttet bidrar dermed til færre studiepoeng enn lærerutdanningen til det resultatbaserte tilskuddet til USN. Allikevel kan universitetet satse på å utvikle nanoteknologi, fordi fagområdet er et regionalt og nasjonalt satsingsområde. Dette til tross for at studiet er kostnadskrevende.
Eksemplet fra UH-sektoren illustrerer at fylkeskommunen med dagens finansieringsmodell har mulighet til å forvalte basistilskuddet og resultattilskuddet samlet og betrakte de offentlige og private fagskolene som sine «institutter» som skal dekke regionens behov for høyere yrkesfaglig utdanning.
12. Program for livslang læring
Utvalget foreslår å utvikle et program for livslang læring der hovedformålet med programmet er å bidra til at individet og virksomhetene har en kompetanse som gir Norge et konkurransedyktig næringsliv, en effektiv og god offentlig sektor, og som gjør at færrest mulig står utenfor arbeidslivet.
Større fleksibilitet i utdanningssystemet innebærer blant annet å se på ulike tilnærminger til opplæring og utdanning. Det gjennomføres allerede flere forsøk innenfor videregående opplæring, med modulbasert opplæring og digitalisering av tilbud som gjør opplæringen tilgjengelig mens man er i et arbeidsforhold.
13. Kvalitet i Bedriftsintern opplæring (BIO)
Det finnes veldig svært mange tilbydere av bedriftsintern opplæring, både offentlige og private. Utvalget foreslår å utvikle felles kvalifikasjonskrav for tilbydere som skal levere til bedrifter, som får BIO-støtte, som et offentlig kvalitetssystem, men det fremkommer ikke hvem som skal forvalte et offentlig kvalitetssystem. Opplæringstiltak integreres, tilpasses, gjøres praksisnær og skal dekke arbeidslivets behov for kompetanse. Det kommenteres at når opplæringen trekkes ut av arbeidskonteksten og ikke er integrert i verdiskapingen vil den ofte ha mindre relevans og i større grad bidra til å belaste produktiviteten. Samt at det utvikles modeller for hvordan arbeidsplassen i større grad kan bli en formell, kvalifisert læringsarena og hvordan tilbyderne i større grad kan være «kompetanseentreprenører».
17. Utdanning med dagpenger
Se kommentar under punkt 18.
18. Utdanning med sykepenger
Utvalgets anbefalinger for utdanning med dagpenger og utdanning med sykemelding forutsetter et kvalitetssikret, modulbasert utdanningstilbud, med fleksibelt opptak. Fordelen med utdanning i sykmeldingsperioden eller dagpengeperioden er at tiltaket kan settes inn tidlig.
Utvalget foreslår at det også legges opp til utdanninger med lite omfang. For personer som har annen bakgrunn fra tidligere, vil det kreves det mer enn et yrkesrettet teorikurs eller 10-15 studiepoeng i et fag for å få økte muligheter til en fast tilknytning til arbeidslivet.
EVU understreker at det er mange usikkerhetsmomenter knyttet til både utdanning med dagpenger og utdanning med sykmelding, både med hensyn til utdanningseffekt og muligheter for at ordningene kan bli misbrukt. Videre gir det økte utgifter til utdanningen, og økt belastning på saksbehandlere i NAV.
19. Øke støtten til fylkeskommunenes arbeid med mobilisering og koordinering
Utvalget foreslår å øke tilskuddet knyttet til fylkeskommunenes arbeid med mobilisering og koordinering til samme nivå som i 2018.
I 2017 fikk hver fylkeskommune sju millioner kroner for å «mobilisere til samarbeid mellom bedrifter i næringsmiljø og bedre koblinger mellom bedrifter og relevante utdanningsmiljøer for å møte næringslivets behov for kunnskap og relevant arbeidskraft» (Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 2018a). Denne posten ble vesentlig redusert i budsjettet for 2019 til to millioner.
22. Aldersbestemt kandidatindikator
Utvalgets anbefaler at de ulike formene for utdanningstilbud bør få en jevnere stilling i finansieringssystemet.
2017 innførte regjeringen en ny indikator for kandidatproduksjon. Formålet med den nye indikatoren var at flere skulle oftere og raskere fullføre en grad. UH-sektoren blir i dag belønnet ut fra hvor mange som tar en grad, i tillegg til hvor mange studiepoeng de produserer.
23. Godkjenningsordning for ikke-formell opplæring
Utvalget anbefaler at det nedsettes et utvalg for å utrede godkjenningsordninger for ikke-formell utdanning. Andelen som tar ikke-formell utdanning er langt høyere enn de som tar formell utdanning. Det kommenteres at en kvalitetssikring og godkjenning av ikke-formell utdanning bidrar til å bygge opp under betydningen av fleksible og tilpassede utdanningstilbud til den enkelte, gjennom hele livet.
24. Bedre system for realkompetansevurdering
Det anbefales å bedre systemet for realkompetansevurdering, samt å bevilge midler til et prosjekt for å utrede felles digitale verktøy. Utvalget anbefaler også at det settes ned et utvalg for å se på realkompetansevurdering, kriterier og godkjenningsordninger.
Realkompetansevurdering som system for å vurdere voksnes formelle og uformelle kompetanse har vært i bruk i mange år. En realkompetansevurdering kan bidra til å korte ned opplæringsløpet med flere år. Samtidig ligger det en del begrensninger og tolkningsmuligheter i regelverket for når og hvordan realkompetansevurderingen kan brukes. Fylkeskommunene i Østlandssamarbeidet har tidligere forsøkt belyse dette ovenfor Utdanningsdirektoratet.
Det ligger et stort potensial i realkompetansevurdering som ordning, både når det gjelder selve gjennomføringen og i hvilken utstrekning mulighetene blir benyttet.
Økonomiske, administrative og juridiske konsekvenser
Utvalgets har ikke foretatt en fullstendig vurdering av økonomiske og administrative konsekvenser av tiltakenes omfang, organisering og gjennomføring.
Fylkeskommunale utviklingsmidler foreslås økt til 2018-nivå. Det forutsettes at fylkeskommunen som regional utvikler, koordinator og pådriver, tilføres ressurser som står i forhold til oppgavene. En øremerking av midlene må heller ikke gå på bekostning av andre utviklingsoppgaver som fylkeskommunen står ansvarlig for.
Utvalget foreslår at det er behov for mellom 735-840 mill. kroner over en periode på 10 år for program for arbeidslivsdrevet kompetansebygging. For å lykkes med et kompetanseløft, nye opplærings- og utdanningstilbud og en varig effekt av tiltakene som skal bidra til at Norge har et konkurransedyktig næringsliv, kreves det samhandling og modellutvikling med fylkeskommunen, næringslivet og UH- sektoren som deltakere.
Innenfor godkjenning av ikke-formell læring foreslås det et engangstiltak med en ramme på 5 mill. kroner. På bakgrunn av at det er allerede gjort forsøk med en godkjenningsordning i mindre skala, men hvor prosjektet hadde et totalbudsjett på over 16 mill. kroner fordelt på Norge, Sverige og Danmark, synes utvalgets estimerte kostnad for lav.
Det er foreslått å utvikle et bedre system for realkompetansevurdering som et engangstiltak på 12 mill. kroner. Et slikt system og en felles forståelse og utvidet bruk av realkompetansevurdering har lenge vært etterlyst. Innenfor videregående opplæring legges det opp til realkompetansevurdering på annet språk enn norsk og samisk. Dette er ikke belyst i utvalgets anbefalinger, slik at de økonomiske rammene bør ta høyde for denne endringen.
Kostnadene knyttet til hver deltaker er økende i voksenopplæringen. Det er flere med minoritetsspråklig bakgrunn eller lang tid i utenforskap. Dette innebærer lengre utdanningsløp og flere tilrettelagte løp. I 2018 brukte Vestfold og Telemark fylkeskommuner tilsammen 63,6 mill. kroner til voksenopplæringen.
Prosjektleders vurdering
Vestfold og Telemark fylkeskommunes organisering for helhetlig tilnærming til samfunnsoppdraget samt
Fellesnemndas vedtak om «Verdiskaping gjennom grønn omstilling» og «Samhandling for å løse komplekse problemstillinger» støtter godt opp under NOU-ens ambisjoner om livslang læring, omstillingsevne, forebygging av utenforskap og et konkurransedyktig og effektivt arbeidsliv.
Prosjektleder slutter seg til ambisjonene i NOU 2019:12 og som omhandler behovet for livslang læring og konkurranseevne. Det er behov for en gjennomgripende reform som videreutvikler og tilpasser dagens system til en situasjon der arbeidstakere skal kunne få bedre muligheter til å lære gjennom hele yrkeskarrieren. Fylkeskommunens rolle som regional utviklingsaktør vil understøttes gjennom en systematisk tilnærming der kunnskap om regionens behov står sentralt. Skal tilbudet treffe behovet forutsettes det både fagkompetanse, markedsnærhet og operasjonell evne. En styrking av fylkeskommunenes rolle i planlegging og dimensjonering av tilbudet vil av den grunn være hensiktsmessig og i tråd med regionreformen.
Gjennomgående stiller prosjektleder seg positiv til utvalgets anbefalinger. Det foreslås en rekke virkningsfulle tiltak, som forutsetter at virkemidlene må sees i sammenheng både nasjonalt, regionalt og lokal for å sikre best effekt og god forvaltning. Dette vil styrke fylkeskommunenes brede kompetanserolle for å medvirke til regional verdiskaping, en effektiv offentlig sektor og arbeid mot utenforskap i tett samarbeid med næringsliv, UH-sektor og andre offentlige aktører.
Prosjektleder slutter seg ikke til at resultatbasert tilskudd til fagskolene bør gis til de enkelte fagskolene i stedet for til fylkeskommunene. Fylkeskommunen har med dagens finansieringsmodell mulighet til å forvalte basistilskuddet og resultattilskuddet samlet og betrakte de offentlige og private fagskolene som sine «institutter» som skal dekke regionens behov for høyere yrkesfaglig utdanning. Gjennom dialog og samhandling kan de private og offentlige fagskolene ta et felles ansvar for å tilby etterspurt kompetanse i regionen. Prosjektleder er av den oppfatning at samhandling om felles målsettinger vil skape flere studiepoeng og en bedre samlet utviklingskraft i regionen.
Kvalitet i høyere yrkesfaglig utdanning er viktig for Vestfold og Telemark fylkeskommune. Produserte studiepoeng, gjennomføringsgrad og resultater på studentbarometeret er sentrale kvalitetsindikatorer ved vurderingen av de offentlige og private fagskolene. Utviklingsmidlene til fagskoler forvaltes fortsatt av Kunnskapsdepartementet og Diku. Ved å fordele utviklingsmidlene til de nye regionene ville det gitt regionene større kraft til fagskolesektoren for å utvikle nye tilbud lokalt, regionalt og nasjonalt.
Prosjektleder understreker betydningen av at iverksetting av NOU-ens anbefalte tiltak blir fullfinansiert fra statens side og at nasjonale, regionale og lokale virkemidler må henge godt sammen for best mulig utnyttelse av offentlige og private ressurser.
Det er avgjørende å få til økt verdiskaping, flere arbeidsplasser og høy sysselsetting i alle deler av regionen. Å skape flere arbeidsplasser og øke sysselsettingen er avgjørende for å begrense utenforskap, fremme integrering og bedre folkehelsen i regionen. For å lykkes med en økt innovasjonstakt og grønn omstilling, er det behov for kontinuerlig tilførsel av tilstrekkelig og relevant kompetanse i arbeidslivet. Endringene i arbeidslivet skjer raskt, som følge av digitalisering, globalisering og grønn omstilling. Innbyggerne i Vestfold og Telemark må belage seg på hyppigere jobbskifte og behov for oppdatering av egen kompetanse. I denne situasjonen vil det være avgjørende å tilrettelegge for livslang læring, spesielt i en kontekst der omskolering, etter- og videreutdanning gjennomføres uten å ta arbeidstakere ut av verdiskapende aktivitet.
Omstilling og vekst krever rett kompetanse. Prosjektleder har i sin organisasjonsutforming vektlagt at samspillet mellom verdiskaping og kompetanse skal være et strategisk prioritert område. Den regionale kompetansepolitikken skal formes i nært samarbeid med arbeidslivets representanter og være med på å gi regionen attraktivitet og fortrinn for næringsutvikling. Arbeid og kompetanse er på mange måter de to viktigste samfunnspilarene for fremtidig bærekraft og vekst. Arbeid er den viktigste enkeltvariabelen for å forhindre utenforskap og fattigdom. Den nye fylkeskommunen vil være godt rustet for nye oppgaver og et større samfunnsansvar for integrering, inkludering og verdiskaping. Det er behov for tiltak som kan styrke regionens omstilling og konkurranseevne slik det beskrives i utredningen, og den nye fylkeskommunen er som samfunnsutvikler og regional aktør rigget for oppdraget.