Kommentar
Høringssvar - forslag til nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanninger
Barneombudet takker for muligheten til å gi innspill til forslag til nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanninger. Nasjonale retningslinjer er viktig for å sikre at studentene får en utdanning som gir likt læringsutbytte på tvers av utdanningsinstitusjonene.
Vi hos Barneombudet har ikke kapasitet til å vurdere spørsmålene slik de er formulert i Questbackundersøkelsen. Vi har imidlertid innspill av mer overordnet karakter, som er sendt som høringssvar til alle forslagene til nasjonale retningslinjer.
Oppsummert ønsker Barneombudet at retningslinjene anerkjenner barns særskilte rettigheter slik de er fastsatt i FNs barnekonvensjon (heretter kalt barnekonvensjonen). Barnekonvensjonen gir barn og unge rett til særlig vern. En av forpliktelsene som følger av dette er at Norge skal sette inn alle egnede tiltak for å sikre gjennomføringen av de rettighetene og pliktene som følger av konvensjonen, jf. art. 4. Hele konvensjonen er norsk lov, jf. menneskerettsloven § 2.
Konvensjonen har derfor stor betydning for alle som gjennom sitt arbeid kommer i kontakt med barn og unge.
Overordnet
Etter Barneombudets gjennomgang av forslaget til nasjonale retningslinjer er det vår oppfatning at de ulike utdanningene i liten grad har konkretisert og operasjonalisert læringsutbyttene jfr. forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger § 2 slik at de på en forsvarlig måte skal kunne ivareta barns rettigheter.
Basert på dette har Barneombudet utarbeidet et felles høringssvar til alle utdanningene knyttet til 1) ivaretakelse av barns rettigheter slik de er fastsatt i barnekonvensjonen og 2) kunnskap og ferdigheter som kreves for å oppdage og handle ved mistanke om at barn blir utsatt for, eller står i fare for å bli utsatt for omsorgssvikt, vold og/eller overgrep, 3) samarbeid og kunnskap om andre tjenester og 4) tilpasning til et flerkulturelt samfunn.
Alle yrkesgrupper som er beskrevet i retningslinjene til helse- og sosialfagutdanningene vil komme i kontakt med barn, i større eller mindre grad enten direkte, eller indirekte gjennom barn som pårørende. Det er derfor svært viktig at alle utdanninger gir en grunnleggende kunnskap om barns rettigheter, slik de er fastsatt i ulike lovverk og barnekonvensjonen.
Barns rett til et godt helsetilbud, funksjonshemmede barns rett til et fullverdig og anstendig liv, barns rett til rehabilitering og barns rett til beskyttelse mot vold og overgrep er eksempler på rettigheter fastsatt i barnekonvensjonen. Barnekonvensjon er norsk lov, og det er nødvendig at alle yrkesgrupper kjenner til hva rettighetene betyr i deres arbeid. Konvensjonen har fire grunnleggende prinsipper som skal være førende i alle saker om barn barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle handlinger som berører barn (artikkel 3), alle barn har rett til liv og utvikling (artikkel 6) og vern mot diskriminering (artikkel 2), samt at barn har rett til å gi uttrykk for sin mening og denne skal tillegges vekt i tråd med barnets alder og modenhet (artikkel 12).
Barnekonvensjonen artikkel 4 krever at statene skal sikre at fagpersoner har kunnskap om konvensjonens innhold, men også ferdigheter i hvordan rettighetene og prinsippene skal ivaretas. Staten plikter å lære opp alle yrkesgrupper som arbeider med barn for å gjennomføre disse rettighetene i praksis. FNs barnekomité, som overvåker statenes oppfyllelse av barnekonvensjonen, har i generell kommentar nr. 5, om gjennomføringen av konvensjonen, presisert at opplæring og kompetanseutvikling er viktig for implementeringen av konvensjonen.
FNs barnekomité uttalte senest i juni 2018 at Norge må gjøre en ytterligere innsats for å sikre kunnskap om barns rettigheter hos alle som jobber med barn
“(…) given that the training provided still does not fully cover all professional groups and is not systematic, and that the knowledge on the rights of the child among the relevant professional groups remains insufficient, the Committee, in line with its previous recommendations recommends that (…) the State party continue and strengthen systematic dissemination and training of all professional groups working for and with children, including personnel of childcare institutions, health personnel, social workers and law enforcement officials” (Avsluttende merknader fra FNs barnekomité til Norge juni 2018).
Her spiller rammeplanene og retningslinjene til de ulike helse- og sosialfaglige utdanningene en viktig rolle.
1. Om barnets beste og barns rett til å bli hørt (barnekonvensjonen art. 3 og 12)
Barneombudet mener at barnekonvensjonen er et så sentralt verktøy for alle som gjennom sin jobb kommer i kontakt med barn og unge, at den skal nevnes eksplisitt i retningslinjene.
Det følger av artikkel 3 i barnekonvensjonen at barnets beste er et grunnleggende hensyn som alltid skal vurderes i alle saker som berører barn, både direkte og indirekte. Norge har også grunnlovsfestet prinsippet om barnets beste. Vurderingen av barnets beste skal baseres på de andre rettighetene i konvensjonen, som retten til beskyttelse mot vold, retten til ikke-diskriminering, retten til optimal helsehjelp for å nevne noen. For å kunne vurdere barnets beste i alle sakene som angår dem, er det derfor en forutsetning at kandidaten har grunnleggende kunnskap om barns rettigheter etter konvensjonen og de praktiske konsekvenser som bør følge av rettighetene.
Plikten til å vurdere barnets beste innebærer videre at man hører barnet. Å få fram og ta hensyn til hva barnet selv mener er viktig i prosessen mot å finne fram barnets beste. Det følger av artikkel 12 i barnekonvensjonen at barn har rett til å bli hørt, rett til informasjon og rett til medvirkning i alle saker som berører barnet. Dette gjelder både saker som angår barn direkte, men også saker som berører barn indirekte (for eksempel barn i familier som får økonomisk støtte fra NAV, barn som pårørende m.fl.). Dette stiller igjen krav til kompetanse og ferdigheter i å ha samtaler med barn og unge. Barneombudet mottar fremdeles rapporter og henvendelser fra barn og unge om at man i altfor liten grad hører barn i saker som angår dem. Det må derfor etter vår mening være en rød tråd i alle retningslinjene at barn har rett til å bli hørt, og et ferdighetskrav at kandidaten skal kunne snakke med barn, og er trygg på det å ha samtaler med barn. Særlig vil vi understreke at studentene får praktisk trening i å snakke med barn og ungdom, både om hverdagslige ting og om vanskelige temaer,
som f.eks. foreldres sykdom, egen sykdom, om det å være utsatt for vold, omsorgssvikt eller seksuelle overgrep.
- Barneombudet anbefaler at barnekonvensjonen omtales som et gjennomgående tema i retningslinjene. Studentene må selv kjenne til barnekonvensjonen, de må ha god kompetanse om innholdet i konvensjonen, slik at deres praksis sikrer barns rettigheter. Beskrivelsene av læringsutbytte, både generell kompetanse, kunnskap og ferdigheter til å bruke konvensjonen i praksis, bør omfatte barns beste og barns rett til å bli hørt og medvirke i saker som berører dem.
2. Kunnskap og ferdigheter knyttet til barn og unge utsatt for omsorgssvikt, vold og
overgrep
Barneombudet mener at alle retningslinjene i tillegg til å stille krav til at kandidaten har kunnskap om omsorgssvikt, psykisk og fysisk vold og seksuelle overgrep rettet mot barn og unge, og må stille krav om ferdigheter i å oppdage og følge opp barn og unge utsatt for, eller som står i fare for å bli utsatt for, omsorgssvikt, vold og/eller overgrep.
Viktige forutsetninger for å ivareta barns rett til beskyttelse mot vold (barnekonvensjonen art. 19), er kompetanse i å oppdage og følge opp utsatte barn. Norge har også nettopp ratifisert Lanzarotekonvensjonen, som gir staten forpliktelser til å lære opp dem som skal arbeide med barn (Council of Europe Convention on the Protection of Children against Sexual Exploitation and Sexual Abuse, Lanzarote, 25.X.2007).
Gjennom Barneombudets arbeid med fagrapporten «Hadde vi fått hjelp tidligere, hadde alt vært annerledes» (2018) snakket vi med barn utsatt for vold og overgrep som blant annet fortalte at de ikke ble fanget opp av helsepersonell, at de savnet helsepersonell som evnet å sette barnet i sentrum, om opplevelser av å ikke bli trodd. Barneombudet er bekymret for at voksne ikke evner å «se» barna og å ta sitt ansvar for å beskytte barn mot omsorgssvikt, vold og overgrep på tilstrekkelig alvor. Fordi det alltid vil være vanskelig for barn å fortelle hva de er utsatt for, er det viktig at det finnes voksne som gjenkjenner de signalene barn sender ut om at noe er galt.
Helsetjenestene er i en helt unik posisjon til å oppdage barn utsatt for omsorgssvikt, vold eller overgrep. Det er helt sentralt at alt helsepersonell har nødvendig kunnskap om omsorgssvikt, vold og overgrep mot barn, slik at de kan tolke barns signaler og være trygge på hva de skal gjøre. Helsepersonell må vite at de må snakke med barnet alene, og de må trene på å snakke med barn om vanskelige ting. Det er viktig at helsepersonell opplever å ha den kompetansen de trenger, og kjenner til hvilke støttesystemer som finnes på sin arbeidsplass for å drøfte tanker og bekymringer.
Alle, ikke bare helsepersonell, som gjennom sin jobb er i kontakt med barn og unge må ha en god forståelse av hvor viktige de er i arbeidet med å avdekke omsorgssvikt, vold og overgrep mot barn og unge. Det finnes i dag mye kunnskap om hvordan omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep forstyrrer barnets utvikling og utgjør en stor risiko for fysisk og psykisk uhelse, og fare for å falle utenfor samfunnet. Følgene for den enkelte, og for samfunnet, er så store at det tilsier en storstilt satsing på å komme tidlig inn i problemforløpet for å bedre barnets situasjon her og nå, samt å forebygge videre problemutvikling.
Barnevoldsutvalget utredning «Svikt og svik – Gjennomgang av saker hvor barnet har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt» (NOU 2017 12) dokumenterte omfattende svikt av de mest sårbare barna, som ofte lever i årevis med omsorgssvikt, seksuelle overgrep, fysisk og psykisk vold, uten at samfunnet har grepet inn for å beskytte dem. Utvalget fremhever bedre kunnskap og kompetanse som et tiltak som må prioriteres. Barneombudet støtter dette og mener at kunnskap og kompetanse i tjenestene er en grunnleggende forutsetning for å lykkes med arbeidet mot vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn.
Barneombudet har gjennom mange år etterlyst at tilstrekkelig kunnskap til å oppdage og handle ved mistanke om vold og seksuelle overgrep gjøres obligatorisk i utdanningen for grupper som gjennom sitt arbeid kommer i kontakt med barn og unge. FNs barnekomité skriver i den generelle kommentaren til artikkel 19 i barnekonvensjonen at barn hver dag utsettes for vold av et omfang og en intensitet som er alarmerende (Generell kommentar nr. 13, Barnets rett til frihet fra alle former for vold). Videre skriver de at tiltakene for å få slutt på volden må styrkes og utvides kraftig, slik at det kan settes en effektiv stopper for denne praksisen, som skader barnas utvikling og reduserer samfunnets evne til å løse konflikter på en ikke-voldelig måte. Primærforebygging av alle typer vold, gjennom det offentlige helsevesen, utdanning, sosiale tjenester og andre tilnærmingsmåter, er av største betydning.
- Barneombudet anbefaler at alle retningslinjene beskriver læringsutbytte både i kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse knyttet til omsorgssvikt, vold og overgrep. Kandidaten skal vite hvordan man oppdager omsorgssvikt, vold og overgrep, og hva man skal gjøre når man har bekymring for dette.
2.1 Opplysningsplikt og avvergeplikt
I tillegg til kunnskap om å oppdage omsorgssvikt, vold og overgrep, må alle tjenester ha inngående kunnskap om opplysningsplikten og avvergeplikten. Etter Barneombudets erfaring opplever mange tjenesteutøvere at de ulike lovene og regelverkene for tjenestene kan være vanskelig å håndtere i praktiske situasjoner. Det er derfor av stor betydning at studentene får inngående opplæring i de ulike regelverkene og at de gjennom studiet får trening i hvordan regelverkene anvendes i praksis. Barneombudet mener derfor at helsepersonells plikt til å opplyse og avverge bør omtales eksplisitt i retningslinjene. Alle må vite hva en bekymringsmelding er, og hvordan man sender en slik melding.
Taushetsplikten er velkjent blant ansatte i helse- og sosialsektoren (Taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt - Regelkunnskap og praksis, Nova rapport 3/13). Opplysningsplikten overfor barnevernet går imidlertid foran taushetsplikten, fordi opplysningene kan være nødvendige for barnevernet for å kunne hjelpe utsatte barn og unge. Opplysningsplikten til barnevernet er regulert både i barnevernloven § 6-4 og i tilsvarende bestemmelser i særlover som gjelder de ulike offentlige tjenester og ulike yrkesutøver. For helsepersonell er opplysningsplikten særlig regulert i helsepersonelloven. 1. juli 2018 trådte også endringer i bestemmelsen om opplysningsplikt til barnevernet og endringer i helsepersonelloven § 33 i kraft. Disse endringene klargjør og forenkler bestemmelsene med det formål å gjøre dem lettere å forstå og anvende. Denne forenklingen skjer blant annet på grunnlag av erfaringer med at det er en betydelig underrapportering til barnevernet fra helsetjenestene og andre virksomheter som har mange barn og voksne med barn som brukere/pasienter.
Det er også viktig at alle som jobber med barn har kunnskap om avvergeplikten etter
straffeloven § 196. Avvergeplikten innebærer at alle, uavhengig av stilling og taushetsplikt, har plikt til å varsle dersom de har kjennskap til at det kan skje grov kriminalitet slik det er definert i paragrafen. Lovteksten er vanskelig tilgjengelig, ikke desto mindre er det viktig at alle vet at man har plikt til å melde fra dersom man har mistanke om at barn kan bli utsatt for grov vold eller overgrep.
Videre er det også viktig at alle som jobber med barn kjenner til muligheten for å holde informasjon tilbake fra foreldre der det er utilrådelig at de får kjennskap til denne informasjonen, jfr. forvaltningslovens § 19.
- Barneombudet anbefaler at opplysningsplikt og avvergeplikt omtales spesifikt i
retningslinjene. Kandidaten skal ha inngående kunnskap om de ulike regelverkene og ha ferdigheter knyttet til praktisk anvendelse av lovverkene.
3. Samarbeid og kunnskap om de andre tjenestene
I dag svikter ofte tjenestene rundt utsatte barn og unge fordi de ikke klarer å samhandle (se f.eks. Trygge foreldre-trygge barn - Regjeringens strategi for foreldrestøtte 2018-2021, Svikt og Svikt-NOU 201712) Fremtidens utdanninger må derfor sette fokus på samarbeidskompetanse og kunnskap om de andre tjenestene. De må løfte fram samarbeid mellom tjenester, inkludert retten til en individuell plan. For å få til et godt samarbeid mellom ulike tjenester til det beste for barnet, er det av avgjørende betydning at ulike instanser kjenner til hverandres oppgaver og myndighet, og er trygge på når og på hvilken måte man skal kontakte andre tjenester. Konkret informasjon og opplæring i dette bør derfor inngå i de ulike utdanningene.
I forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger i § 2 står det om felles læringsutbytte knyttet til tverrfaglig samhandling (pkt. 4). Dette punktet er imidlertid i svært liten grad operasjonalisert og konkretisert i de ulike utdanningene. Skal man lykkes i bedre samhandling må beskrivelsene av læringsutbyttet knyttet til dette punktet i alle utdanningene speile hverandre og det må beskrives konkrete krav til kunnskap og ferdigheter. Om kunnskap om velferdssamfunnets oppbygging og andre faggruppers kompetanse og ansvarsområder bare er et tema hos psykologene, men ikke hos legene eller sosionomene, vil det ha liten praktisk nytte.
- Barneombudet anbefaler at læringsutbytte i tverrfaglig samhandling konkretiseres ved at kandidaten skal ha god kunnskap om velferdssamfunnet oppbygging og andre faggruppers kompetanse og ansvarsområder og at kandidaten skal kunne anvende denne kunnskapen til å samhandle tverrfaglig, tverrprofesjonelt, tverrsektorielt og på tvers av virksomheter og nivåer, og initiere slik samhandling.
4. Utdanningene må tilpasses et flerkulturelt samfunn
For å sikre hele befolkningen likeverdige tjenester og unngå diskriminering er det er helt avgjørende at utdanningene legger et godt grunnlag for å arbeide med familier med ulike kulturelle bakgrunner. Dette bør være en rød tråd gjennom hele utdanningsløpet. Forelesere og veiledere bør ha oppdatert kunnskap om kultur, kulturelle praksiser samt særskilte rettigheter minoriteter har i møtet med helse- og sosiale tjenester (f. eks. bruk av tolk og at barn ikke skal brukes som tolk).
Barneombudet erfarer at helse- og sosialutdanninger ikke i tilstrekkelig grad er tilpasset et flerkulturelt samfunn. God kommunikasjon med brukere og pasienter er avhengig av god forståelse samt trygghet på egen rolle. I noen tilfeller vil man f.eks. kunne oppleve konflikter mellom kulturelle koder og praksis og hensynet til barnets beste. Til tross for at kulturkompetanse er beskrevet som et av de felles lærerutbyttene i forskrift om felles rammeplan (§ 2, pkt. 2), er dette i varierende grad ivaretatt på en god måte i retningslinjene ved at det er liten sammenheng mellom krav til kunnskap om og krav til ferdigheter som skal til for å sikre likeverdige tjenester.
- Barneombudet anbefaler at kulturforståelse og -sensitivitet, samt særskilte rettigheter for urfolk og nasjonale minoriteter, må være et gjennomgående tema i beskrivelsene av læringsutbytte i alle retningslinjene med krav til både kunnskap og ferdigheter. Nasjonale minoriteter bør videre nevnes som egen gruppe ved siden av etniske minoriteter og samer. Hensynet til barns beste må også vektlegges særskilt.
Barneombudet takker for muligheten til å gi innspill til forslag til nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanninger. Nasjonale retningslinjer er viktig for å sikre at studentene får en utdanning som gir likt læringsutbytte på tvers av utdanningsinstitusjonene.
Vi hos Barneombudet har ikke kapasitet til å vurdere spørsmålene slik de er formulert i Questbackundersøkelsen. Vi har imidlertid innspill av mer overordnet karakter, som er sendt som høringssvar til alle forslagene til nasjonale retningslinjer.
Oppsummert ønsker Barneombudet at retningslinjene anerkjenner barns særskilte rettigheter slik de er fastsatt i FNs barnekonvensjon (heretter kalt barnekonvensjonen). Barnekonvensjonen gir barn og unge rett til særlig vern. En av forpliktelsene som følger av dette er at Norge skal sette inn alle egnede tiltak for å sikre gjennomføringen av de rettighetene og pliktene som følger av konvensjonen, jf. art. 4. Hele konvensjonen er norsk lov, jf. menneskerettsloven § 2.
Konvensjonen har derfor stor betydning for alle som gjennom sitt arbeid kommer i kontakt med barn og unge.
Overordnet
Etter Barneombudets gjennomgang av forslaget til nasjonale retningslinjer er det vår oppfatning at de ulike utdanningene i liten grad har konkretisert og operasjonalisert læringsutbyttene jfr. forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger § 2 slik at de på en forsvarlig måte skal kunne ivareta barns rettigheter.
Basert på dette har Barneombudet utarbeidet et felles høringssvar til alle utdanningene knyttet til 1) ivaretakelse av barns rettigheter slik de er fastsatt i barnekonvensjonen og 2) kunnskap og ferdigheter som kreves for å oppdage og handle ved mistanke om at barn blir utsatt for, eller står i fare for å bli utsatt for omsorgssvikt, vold og/eller overgrep, 3) samarbeid og kunnskap om andre tjenester og 4) tilpasning til et flerkulturelt samfunn.
Alle yrkesgrupper som er beskrevet i retningslinjene til helse- og sosialfagutdanningene vil komme i kontakt med barn, i større eller mindre grad enten direkte, eller indirekte gjennom barn som pårørende. Det er derfor svært viktig at alle utdanninger gir en grunnleggende kunnskap om barns rettigheter, slik de er fastsatt i ulike lovverk og barnekonvensjonen.
Barns rett til et godt helsetilbud, funksjonshemmede barns rett til et fullverdig og anstendig liv, barns rett til rehabilitering og barns rett til beskyttelse mot vold og overgrep er eksempler på rettigheter fastsatt i barnekonvensjonen. Barnekonvensjon er norsk lov, og det er nødvendig at alle yrkesgrupper kjenner til hva rettighetene betyr i deres arbeid. Konvensjonen har fire grunnleggende prinsipper som skal være førende i alle saker om barn barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle handlinger som berører barn (artikkel 3), alle barn har rett til liv og utvikling (artikkel 6) og vern mot diskriminering (artikkel 2), samt at barn har rett til å gi uttrykk for sin mening og denne skal tillegges vekt i tråd med barnets alder og modenhet (artikkel 12).
Barnekonvensjonen artikkel 4 krever at statene skal sikre at fagpersoner har kunnskap om konvensjonens innhold, men også ferdigheter i hvordan rettighetene og prinsippene skal ivaretas. Staten plikter å lære opp alle yrkesgrupper som arbeider med barn for å gjennomføre disse rettighetene i praksis. FNs barnekomité, som overvåker statenes oppfyllelse av barnekonvensjonen, har i generell kommentar nr. 5, om gjennomføringen av konvensjonen, presisert at opplæring og kompetanseutvikling er viktig for implementeringen av konvensjonen.
FNs barnekomité uttalte senest i juni 2018 at Norge må gjøre en ytterligere innsats for å sikre kunnskap om barns rettigheter hos alle som jobber med barn
“(…) given that the training provided still does not fully cover all professional groups and is not systematic, and that the knowledge on the rights of the child among the relevant professional groups remains insufficient, the Committee, in line with its previous recommendations recommends that (…) the State party continue and strengthen systematic dissemination and training of all professional groups working for and with children, including personnel of childcare institutions, health personnel, social workers and law enforcement officials” (Avsluttende merknader fra FNs barnekomité til Norge juni 2018).
Her spiller rammeplanene og retningslinjene til de ulike helse- og sosialfaglige utdanningene en viktig rolle.
1. Om barnets beste og barns rett til å bli hørt (barnekonvensjonen art. 3 og 12)
Barneombudet mener at barnekonvensjonen er et så sentralt verktøy for alle som gjennom sin jobb kommer i kontakt med barn og unge, at den skal nevnes eksplisitt i retningslinjene.
Det følger av artikkel 3 i barnekonvensjonen at barnets beste er et grunnleggende hensyn som alltid skal vurderes i alle saker som berører barn, både direkte og indirekte. Norge har også grunnlovsfestet prinsippet om barnets beste. Vurderingen av barnets beste skal baseres på de andre rettighetene i konvensjonen, som retten til beskyttelse mot vold, retten til ikke-diskriminering, retten til optimal helsehjelp for å nevne noen. For å kunne vurdere barnets beste i alle sakene som angår dem, er det derfor en forutsetning at kandidaten har grunnleggende kunnskap om barns rettigheter etter konvensjonen og de praktiske konsekvenser som bør følge av rettighetene.
Plikten til å vurdere barnets beste innebærer videre at man hører barnet. Å få fram og ta hensyn til hva barnet selv mener er viktig i prosessen mot å finne fram barnets beste. Det følger av artikkel 12 i barnekonvensjonen at barn har rett til å bli hørt, rett til informasjon og rett til medvirkning i alle saker som berører barnet. Dette gjelder både saker som angår barn direkte, men også saker som berører barn indirekte (for eksempel barn i familier som får økonomisk støtte fra NAV, barn som pårørende m.fl.). Dette stiller igjen krav til kompetanse og ferdigheter i å ha samtaler med barn og unge. Barneombudet mottar fremdeles rapporter og henvendelser fra barn og unge om at man i altfor liten grad hører barn i saker som angår dem. Det må derfor etter vår mening være en rød tråd i alle retningslinjene at barn har rett til å bli hørt, og et ferdighetskrav at kandidaten skal kunne snakke med barn, og er trygg på det å ha samtaler med barn. Særlig vil vi understreke at studentene får praktisk trening i å snakke med barn og ungdom, både om hverdagslige ting og om vanskelige temaer,
som f.eks. foreldres sykdom, egen sykdom, om det å være utsatt for vold, omsorgssvikt eller seksuelle overgrep.
- Barneombudet anbefaler at barnekonvensjonen omtales som et gjennomgående tema i retningslinjene. Studentene må selv kjenne til barnekonvensjonen, de må ha god kompetanse om innholdet i konvensjonen, slik at deres praksis sikrer barns rettigheter. Beskrivelsene av læringsutbytte, både generell kompetanse, kunnskap og ferdigheter til å bruke konvensjonen i praksis, bør omfatte barns beste og barns rett til å bli hørt og medvirke i saker som berører dem.
2. Kunnskap og ferdigheter knyttet til barn og unge utsatt for omsorgssvikt, vold og
overgrep
Barneombudet mener at alle retningslinjene i tillegg til å stille krav til at kandidaten har kunnskap om omsorgssvikt, psykisk og fysisk vold og seksuelle overgrep rettet mot barn og unge, og må stille krav om ferdigheter i å oppdage og følge opp barn og unge utsatt for, eller som står i fare for å bli utsatt for, omsorgssvikt, vold og/eller overgrep.
Viktige forutsetninger for å ivareta barns rett til beskyttelse mot vold (barnekonvensjonen art. 19), er kompetanse i å oppdage og følge opp utsatte barn. Norge har også nettopp ratifisert Lanzarotekonvensjonen, som gir staten forpliktelser til å lære opp dem som skal arbeide med barn (Council of Europe Convention on the Protection of Children against Sexual Exploitation and Sexual Abuse, Lanzarote, 25.X.2007).
Gjennom Barneombudets arbeid med fagrapporten «Hadde vi fått hjelp tidligere, hadde alt vært annerledes» (2018) snakket vi med barn utsatt for vold og overgrep som blant annet fortalte at de ikke ble fanget opp av helsepersonell, at de savnet helsepersonell som evnet å sette barnet i sentrum, om opplevelser av å ikke bli trodd. Barneombudet er bekymret for at voksne ikke evner å «se» barna og å ta sitt ansvar for å beskytte barn mot omsorgssvikt, vold og overgrep på tilstrekkelig alvor. Fordi det alltid vil være vanskelig for barn å fortelle hva de er utsatt for, er det viktig at det finnes voksne som gjenkjenner de signalene barn sender ut om at noe er galt.
Helsetjenestene er i en helt unik posisjon til å oppdage barn utsatt for omsorgssvikt, vold eller overgrep. Det er helt sentralt at alt helsepersonell har nødvendig kunnskap om omsorgssvikt, vold og overgrep mot barn, slik at de kan tolke barns signaler og være trygge på hva de skal gjøre. Helsepersonell må vite at de må snakke med barnet alene, og de må trene på å snakke med barn om vanskelige ting. Det er viktig at helsepersonell opplever å ha den kompetansen de trenger, og kjenner til hvilke støttesystemer som finnes på sin arbeidsplass for å drøfte tanker og bekymringer.
Alle, ikke bare helsepersonell, som gjennom sin jobb er i kontakt med barn og unge må ha en god forståelse av hvor viktige de er i arbeidet med å avdekke omsorgssvikt, vold og overgrep mot barn og unge. Det finnes i dag mye kunnskap om hvordan omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep forstyrrer barnets utvikling og utgjør en stor risiko for fysisk og psykisk uhelse, og fare for å falle utenfor samfunnet. Følgene for den enkelte, og for samfunnet, er så store at det tilsier en storstilt satsing på å komme tidlig inn i problemforløpet for å bedre barnets situasjon her og nå, samt å forebygge videre problemutvikling.
Barnevoldsutvalget utredning «Svikt og svik – Gjennomgang av saker hvor barnet har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt» (NOU 2017 12) dokumenterte omfattende svikt av de mest sårbare barna, som ofte lever i årevis med omsorgssvikt, seksuelle overgrep, fysisk og psykisk vold, uten at samfunnet har grepet inn for å beskytte dem. Utvalget fremhever bedre kunnskap og kompetanse som et tiltak som må prioriteres. Barneombudet støtter dette og mener at kunnskap og kompetanse i tjenestene er en grunnleggende forutsetning for å lykkes med arbeidet mot vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn.
Barneombudet har gjennom mange år etterlyst at tilstrekkelig kunnskap til å oppdage og handle ved mistanke om vold og seksuelle overgrep gjøres obligatorisk i utdanningen for grupper som gjennom sitt arbeid kommer i kontakt med barn og unge. FNs barnekomité skriver i den generelle kommentaren til artikkel 19 i barnekonvensjonen at barn hver dag utsettes for vold av et omfang og en intensitet som er alarmerende (Generell kommentar nr. 13, Barnets rett til frihet fra alle former for vold). Videre skriver de at tiltakene for å få slutt på volden må styrkes og utvides kraftig, slik at det kan settes en effektiv stopper for denne praksisen, som skader barnas utvikling og reduserer samfunnets evne til å løse konflikter på en ikke-voldelig måte. Primærforebygging av alle typer vold, gjennom det offentlige helsevesen, utdanning, sosiale tjenester og andre tilnærmingsmåter, er av største betydning.
- Barneombudet anbefaler at alle retningslinjene beskriver læringsutbytte både i kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse knyttet til omsorgssvikt, vold og overgrep. Kandidaten skal vite hvordan man oppdager omsorgssvikt, vold og overgrep, og hva man skal gjøre når man har bekymring for dette.
2.1 Opplysningsplikt og avvergeplikt
I tillegg til kunnskap om å oppdage omsorgssvikt, vold og overgrep, må alle tjenester ha inngående kunnskap om opplysningsplikten og avvergeplikten. Etter Barneombudets erfaring opplever mange tjenesteutøvere at de ulike lovene og regelverkene for tjenestene kan være vanskelig å håndtere i praktiske situasjoner. Det er derfor av stor betydning at studentene får inngående opplæring i de ulike regelverkene og at de gjennom studiet får trening i hvordan regelverkene anvendes i praksis. Barneombudet mener derfor at helsepersonells plikt til å opplyse og avverge bør omtales eksplisitt i retningslinjene. Alle må vite hva en bekymringsmelding er, og hvordan man sender en slik melding.
Taushetsplikten er velkjent blant ansatte i helse- og sosialsektoren (Taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt - Regelkunnskap og praksis, Nova rapport 3/13). Opplysningsplikten overfor barnevernet går imidlertid foran taushetsplikten, fordi opplysningene kan være nødvendige for barnevernet for å kunne hjelpe utsatte barn og unge. Opplysningsplikten til barnevernet er regulert både i barnevernloven § 6-4 og i tilsvarende bestemmelser i særlover som gjelder de ulike offentlige tjenester og ulike yrkesutøver. For helsepersonell er opplysningsplikten særlig regulert i helsepersonelloven. 1. juli 2018 trådte også endringer i bestemmelsen om opplysningsplikt til barnevernet og endringer i helsepersonelloven § 33 i kraft. Disse endringene klargjør og forenkler bestemmelsene med det formål å gjøre dem lettere å forstå og anvende. Denne forenklingen skjer blant annet på grunnlag av erfaringer med at det er en betydelig underrapportering til barnevernet fra helsetjenestene og andre virksomheter som har mange barn og voksne med barn som brukere/pasienter.
Det er også viktig at alle som jobber med barn har kunnskap om avvergeplikten etter
straffeloven § 196. Avvergeplikten innebærer at alle, uavhengig av stilling og taushetsplikt, har plikt til å varsle dersom de har kjennskap til at det kan skje grov kriminalitet slik det er definert i paragrafen. Lovteksten er vanskelig tilgjengelig, ikke desto mindre er det viktig at alle vet at man har plikt til å melde fra dersom man har mistanke om at barn kan bli utsatt for grov vold eller overgrep.
Videre er det også viktig at alle som jobber med barn kjenner til muligheten for å holde informasjon tilbake fra foreldre der det er utilrådelig at de får kjennskap til denne informasjonen, jfr. forvaltningslovens § 19.
- Barneombudet anbefaler at opplysningsplikt og avvergeplikt omtales spesifikt i
retningslinjene. Kandidaten skal ha inngående kunnskap om de ulike regelverkene og ha ferdigheter knyttet til praktisk anvendelse av lovverkene.
3. Samarbeid og kunnskap om de andre tjenestene
I dag svikter ofte tjenestene rundt utsatte barn og unge fordi de ikke klarer å samhandle (se f.eks. Trygge foreldre-trygge barn - Regjeringens strategi for foreldrestøtte 2018-2021, Svikt og Svikt-NOU 201712) Fremtidens utdanninger må derfor sette fokus på samarbeidskompetanse og kunnskap om de andre tjenestene. De må løfte fram samarbeid mellom tjenester, inkludert retten til en individuell plan. For å få til et godt samarbeid mellom ulike tjenester til det beste for barnet, er det av avgjørende betydning at ulike instanser kjenner til hverandres oppgaver og myndighet, og er trygge på når og på hvilken måte man skal kontakte andre tjenester. Konkret informasjon og opplæring i dette bør derfor inngå i de ulike utdanningene.
I forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger i § 2 står det om felles læringsutbytte knyttet til tverrfaglig samhandling (pkt. 4). Dette punktet er imidlertid i svært liten grad operasjonalisert og konkretisert i de ulike utdanningene. Skal man lykkes i bedre samhandling må beskrivelsene av læringsutbyttet knyttet til dette punktet i alle utdanningene speile hverandre og det må beskrives konkrete krav til kunnskap og ferdigheter. Om kunnskap om velferdssamfunnets oppbygging og andre faggruppers kompetanse og ansvarsområder bare er et tema hos psykologene, men ikke hos legene eller sosionomene, vil det ha liten praktisk nytte.
- Barneombudet anbefaler at læringsutbytte i tverrfaglig samhandling konkretiseres ved at kandidaten skal ha god kunnskap om velferdssamfunnet oppbygging og andre faggruppers kompetanse og ansvarsområder og at kandidaten skal kunne anvende denne kunnskapen til å samhandle tverrfaglig, tverrprofesjonelt, tverrsektorielt og på tvers av virksomheter og nivåer, og initiere slik samhandling.
4. Utdanningene må tilpasses et flerkulturelt samfunn
For å sikre hele befolkningen likeverdige tjenester og unngå diskriminering er det er helt avgjørende at utdanningene legger et godt grunnlag for å arbeide med familier med ulike kulturelle bakgrunner. Dette bør være en rød tråd gjennom hele utdanningsløpet. Forelesere og veiledere bør ha oppdatert kunnskap om kultur, kulturelle praksiser samt særskilte rettigheter minoriteter har i møtet med helse- og sosiale tjenester (f. eks. bruk av tolk og at barn ikke skal brukes som tolk).
Barneombudet erfarer at helse- og sosialutdanninger ikke i tilstrekkelig grad er tilpasset et flerkulturelt samfunn. God kommunikasjon med brukere og pasienter er avhengig av god forståelse samt trygghet på egen rolle. I noen tilfeller vil man f.eks. kunne oppleve konflikter mellom kulturelle koder og praksis og hensynet til barnets beste. Til tross for at kulturkompetanse er beskrevet som et av de felles lærerutbyttene i forskrift om felles rammeplan (§ 2, pkt. 2), er dette i varierende grad ivaretatt på en god måte i retningslinjene ved at det er liten sammenheng mellom krav til kunnskap om og krav til ferdigheter som skal til for å sikre likeverdige tjenester.
- Barneombudet anbefaler at kulturforståelse og -sensitivitet, samt særskilte rettigheter for urfolk og nasjonale minoriteter, må være et gjennomgående tema i beskrivelsene av læringsutbytte i alle retningslinjene med krav til både kunnskap og ferdigheter. Nasjonale minoriteter bør videre nevnes som egen gruppe ved siden av etniske minoriteter og samer. Hensynet til barns beste må også vektlegges særskilt.