Høringssvar – NOU 2017: 8 Særdomstoler på nye områder
Folkehelseinstituttet (FHI) viser til høringsnotat om NOU 2017:8 Særdomstoler på nye områder. Vi har begrenset vår høringsuttalelse til behandling av foreldretvister og barnevernssaker, noe utvalget definerer som barnesaker. Spørsmålene om domstolene bør være klageinstans for saker fra utlendingsdirektoratet berøres derfor ikke.
I hovedsak dreier utvalgets utredning seg om domstoler bør avgjøre foreldretvister og saker om tvang etter barnevernloven. Per i dag avgjøres foreldretvister av domstolene, med tingrettene som første instans. Saker om tvang etter barnevernloven avgjøres av fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker. Det reises spørsmål om 1) de to sakstypene bør behandles av samme avgjørelsesorgan, og 2) gitt at det skal behandles av samme avgjørelsesorgan, bør dette være av a) egne særdomstoler for barne- og familiesaker, b) tingrettene eller c) fylkesnemndene.
FHI er enig i utvalgets syn på at det er behov for sterk barnefaglig kompetanse i domstolene, og at det bør stilles lovbestemte kompetansekrav for alle dommerne som behandler barnesakene. En grundig og godt kvalifisert behandling av barnesakene vurderes som helt sentralt fordi sakene ofte er komplekse, mange behov og hensyn skal ivaretas, og fordi sakene kan ha avgjørende betydning for barns livsbetingelser, helse og trivsel. I tillegg kan ankebehandling og tiden det tar å vente på denne, utgjøre en ytterligere belastning for barnet, noe som forsterker behovet for en grundig og barnefaglig behandling av sakene i første instans.
Dommerne som behandler barnesakene bør ha inngående kompetanse om barns utvikling, både sosialt, emosjonelt og kognitivt. I tillegg bør de besitte den nyeste kunnskapen om hva som er gode omsorgsbetingelser for barn, og hvilke risikofaktorer som er særlig skadelige. De bør også ha kompetanse i å kunne fange opp hvert enkelt barns unike behov og fungering. En slik kompetanse vil være avgjørende for at dommere skal kunne ta gode avgjørelser, få en riktig forståelse av de sakkyndiges vurderinger, og for å kunne videreformidle tilstrekkelig informasjon til andre som skal ta avgjørelser i barnesakene.
FHI støtter utvalgets vurdering i at det kan virke positivt å ha en samlet avgjørelsesorgan for foreldretvister og saker om tvang etter barnevernsloven. Dette kan bidra til å både styrke og ivareta faglig kompetanse. Dersom kompetansen spesialiseres til noen færre særdomstoler får dommerne trolig mer mengdetrening i å behandle sakene, det kan sikre en større bredde i kompetansen, og kompetansen kan forvaltes bedre over tid ved at den er mindre sårbar for utskiftninger. Samtidig vil endringene som foreslås innebære store omskiftninger i domstolstrukturen. Det kommer ikke helt klart frem hvilke utfordringer fylkesnemndene ikke klarer å håndtere i dag. Det kan derfor være en fordel at det gjøres en enda tydeligere kartlegging av problemene ved dagens ordning før store endringer iverksettes. Uavhengig av hvordan dette organiseres, ønsker vi å bemerke at i alle saker som berører barn, bør det stilles store krav til barnefaglig kompetanse. Familievernkontorene innehar i stor grad den barnefaglige kompetansen som er nødvendig for å høre barn og å veilede foreldre mot en felles enighet om ordninger som ivaretar barnas behov. Det er derfor sterkt ønskelig at foreldretvister i størst mulig utstrekning løses gjennom mekling i familieverntjenesten framfor i domstolene.
I hovedsak dreier utvalgets utredning seg om domstoler bør avgjøre foreldretvister og saker om tvang etter barnevernloven. Per i dag avgjøres foreldretvister av domstolene, med tingrettene som første instans. Saker om tvang etter barnevernloven avgjøres av fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker. Det reises spørsmål om 1) de to sakstypene bør behandles av samme avgjørelsesorgan, og 2) gitt at det skal behandles av samme avgjørelsesorgan, bør dette være av a) egne særdomstoler for barne- og familiesaker, b) tingrettene eller c) fylkesnemndene.
FHI er enig i utvalgets syn på at det er behov for sterk barnefaglig kompetanse i domstolene, og at det bør stilles lovbestemte kompetansekrav for alle dommerne som behandler barnesakene. En grundig og godt kvalifisert behandling av barnesakene vurderes som helt sentralt fordi sakene ofte er komplekse, mange behov og hensyn skal ivaretas, og fordi sakene kan ha avgjørende betydning for barns livsbetingelser, helse og trivsel. I tillegg kan ankebehandling og tiden det tar å vente på denne, utgjøre en ytterligere belastning for barnet, noe som forsterker behovet for en grundig og barnefaglig behandling av sakene i første instans.
Dommerne som behandler barnesakene bør ha inngående kompetanse om barns utvikling, både sosialt, emosjonelt og kognitivt. I tillegg bør de besitte den nyeste kunnskapen om hva som er gode omsorgsbetingelser for barn, og hvilke risikofaktorer som er særlig skadelige. De bør også ha kompetanse i å kunne fange opp hvert enkelt barns unike behov og fungering. En slik kompetanse vil være avgjørende for at dommere skal kunne ta gode avgjørelser, få en riktig forståelse av de sakkyndiges vurderinger, og for å kunne videreformidle tilstrekkelig informasjon til andre som skal ta avgjørelser i barnesakene.
FHI støtter utvalgets vurdering i at det kan virke positivt å ha en samlet avgjørelsesorgan for foreldretvister og saker om tvang etter barnevernsloven. Dette kan bidra til å både styrke og ivareta faglig kompetanse. Dersom kompetansen spesialiseres til noen færre særdomstoler får dommerne trolig mer mengdetrening i å behandle sakene, det kan sikre en større bredde i kompetansen, og kompetansen kan forvaltes bedre over tid ved at den er mindre sårbar for utskiftninger. Samtidig vil endringene som foreslås innebære store omskiftninger i domstolstrukturen. Det kommer ikke helt klart frem hvilke utfordringer fylkesnemndene ikke klarer å håndtere i dag. Det kan derfor være en fordel at det gjøres en enda tydeligere kartlegging av problemene ved dagens ordning før store endringer iverksettes. Uavhengig av hvordan dette organiseres, ønsker vi å bemerke at i alle saker som berører barn, bør det stilles store krav til barnefaglig kompetanse. Familievernkontorene innehar i stor grad den barnefaglige kompetansen som er nødvendig for å høre barn og å veilede foreldre mot en felles enighet om ordninger som ivaretar barnas behov. Det er derfor sterkt ønskelig at foreldretvister i størst mulig utstrekning løses gjennom mekling i familieverntjenesten framfor i domstolene.