Høring NOU 2017 8 - Særdomstoler på nye områder? Vurdering av nye domstolsordninger for foreldretvister, barnevernssaker og utlendingssaker Dato: 30.11.2017 Svartype: Med merknad Oslo 30. november 2017 Høringsuttalelse fra Høyesterett Høring NOU 2017:8 – Særdomstoler på nye områder? Vurdering av nye domstolsordninger for foreldretvister, barnevernssaker og utlendingssaker Ref. 17/3234 Hovedpunktene i utvalgets forslag Høyesterett mener det er grunn til å holde fast ved skillet mellom utøvelse av forvaltningsmyndighet på den ene siden og dømmende virksomhet på den andre, og slutter seg til utvalgets anbefaling om at det ikke opprettes en egen forvaltningsdomstol for utlendingssakene. Høyesterett støtter derimot ikke utvalgets forslag om å flytte den primære vedtakskompetansen i saker om tvang etter barnevernloven fra fylkesnemndene for sosiale saker til tingrettene. Fylkesnemndene for sosiale saker har solid faglig kompetanse i barnevernfaglige spørsmål. Saksbehandlingen i nemndene er betryggende og godt tilpasset denne særlige formen for forvaltningsvirksomhet. Systemet for etterfølgende rettslig prøving er egnet til å kvalitetssikre fylkesnemndenes vedtak, og legger dessuten tilstrekkelig til rette for at Høyesterett også på dette feltet kan fylle sin rolle med hensyn til nødvendig rettsavklaring. Utvalgets forslag vil medføre betydelige strukturelle endringer. Det er ikke påvist svakheter ved dagens ordning som kan begrunne slike endringer. Høyesterett fremhever at utvalgets forslag om å legge den primære beslutningsmyndigheten i barnevernssakene til tingretten, vil medføre en formidabel økning av slike saker for lagmannsrettene . I dag mottar lagmannsrettene omkring 350 anker i barnevernssaker i året, men kun 50 av disse blir realitetsavgjort. I de øvrige ankene blir det ikke gitt samtykke til ankebehandling, jf. tvisteloven § 36-10 tredje ledd. Utvalget legger til grunn at med utvalgets forslag vil lagmannsrettene motta 1 500 anker i barnevernssaker i året, jf. punkt 22.2.1. Bare noen ganske få av disse vil kunne nektes fremmet, jf. nedenfor i punkt 2. De aller fleste av disse 1 500 sakene vil derfor måtte realitetsbehandles av lagmannsrettene, mot dagens 50. Barnevernssakene er ofte ressurskrevende. De skal gis høyeste prioritet. De økonomiske og administrative konsekvensene av utvalgets forslag er ikke overbevisende avklart. Det er heller ikke tatt hensyn til hvilken virkning endringen vil ha for saksbehandlingstiden i de barnevernsakene som ankes eller for lagmannsrettenes øvrige ankesaker. En nærmere avklaring av de samlede virkningene av utvalgets forslag må foretas, i nær forståelse med lagmannsrettene og Domstoladministrasjonen. Høyesterett har ellers merknader til følgende enkeltelementer i utvalgets forslag: Rett til ankebehandling Dersom behandlingen av barnevernssakene legges til enkelte av landets tingretter som første instans, kan dagens samtykkeordning etter tvisteloven § 36-10 tredje ledd ved anke til lagmannsretten, ikke opprettholdes. Høyesterett viser til utvalgets drøftelse i punkt 18.7.1, og er enig i at avgjørelser om tvang i barnevernssaker som klar hovedregel må kunne overprøves. Det er tale om inngripende vedtak, hvor rettssikkerhetshensyn veier spesielt tungt. Høyesterett er imidlertid også enig i at hensynet til barnet, og i noen tilfeller også ressurshensyn, tilsier at lagmannsrettene bør ha mulighet til å nekte ankebehandling i saker hvor det er klart at anken ikke kan føre frem. I likhet med flertallet og mindretallet, antar Høyesterett at det bør utformes en egen bestemmelse om ankesiling for barnevernssakene i lagmannsretten. Når det gjelder den nærmere utformingen av en slik bestemmelse om adgang til å nekte fremmet enkelte anker for lagmannsretten, er Høyesterett enig med utvalgets mindretall i at det vil være uheldig å helt stenge for at lagmannsrettene skal kunne nekte ankebehandling i saker om omsorgsovertakelse og adopsjon, jf. utvalgets drøftelse i punkt 18.7.1. Det må imidlertid forutsettes, f.eks. ved angivelse av momenter det skal legges særlig vekt på, og ved utformingen av loven ellers, at anker i slike saker bare helt unntaksvis bør nektes fremmet for lagmannsretten. Det må også forutsettes at nektelse i alle tilfeller skal begrunnes, slik at det ved anke over lagmannsrettens avgjørelse om å nekte anken over tingrettens dom, blir mulig for Høyesteretts ankeutvalg å kontrollere at lagmannsretten har foretatt et forsvarlig skjønn. Høyesterett viser her til den praksis som er utviklet i tilknytning til tvisteloven § 36-10 tredje ledd, slik den er oppsummert i HR-2017-776-A avsnitt 27 flg., jf. også tvisteloven § 29-13 femte ledd tredje punktum og Rt-2009-1118. Utnevning av fylkesnemndledere som tingrettsdommere Utvalgets flertall har foreslått at dagens fylkesnemndledere skal innlemmes i de tingrettene som skal behandle barnesaker ved at fylkesnemndslederne utnevnes som tingrettsdommere der, jf. punkt 18.4. Hovedbegrunnelsen for dette synes å være behovet for å bevare den barnefaglige kompetansen som er opparbeidet i fylkesnemndene. Høyesterett vil advare mot å følge forslaget om at fylkesnemndlederne utnevnes som tingrettsdommere etter det mønster utvalget foreslår. Som utvalgets mindretall peker på, vil forslaget innebære en fravikelse av gjeldende ordning for dommerutnevnelser. Det er reist spørsmål om forholdet til Grunnloven § 21. Forslaget er ikke i tråd med internasjonale anbefalinger om hvordan dommere skal utnevnes. Reglene i domstolloven om utnevnelse av dommere legger opp til en grundig prosess med utlysning og innstilling, som skal sikre at det utnevnes uavhengige dommere med høy faglig kompetanse og personlig egnethet. Etter Høyesteretts syn må behov for ytterligere barnevernfaglig kompetanse ivaretas innenfor rammen av de etablerte ordninger for utnevnelse av dommere. Obligatorisk opplæring Etter utvalgets flertalls syn bør bare dommere som gjennomgår en særskilt og obligatorisk opplæring, kunne behandle foreldretvister, saker om tvang etter barnevernloven og saker om barnebortføring, jf. punkt 18.3. Det er positivt at det legges til rette for opplæring av dommere som skal behandle saker som involverer barn. I likhet med utvalgets mindretall finner Høyesterett det likevel uheldig at dette skjer i form av lovfestede kvalifikasjonskrav. Slike krav er ikke kjent fra noe annet område, og bryter med den etablerte forutsetningen om at dommere bør være generalister. En ordning som den flertallet foreslår, vil kunne bli ressurskrevende og uansett forutsetter den en nærmere regulering. Sikring av sakkyndigrapporter Høyesterett stiller seg positiv til forslaget om at sakkyndigrapporter i foreldretvister skal vurderes av Barnesakkyndig kommisjon, slik ordningen er for sakkyndigrapporter i barnevernssaker. Høring av barn Høyesterett er enig med utvalget i at spørsmål om hvordan barn bør involveres i foreldretvister og barnesaker, bør utredes nærmere. For Høyesterett Elin Holmedal ass dir Justis- og beredskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
