Rundskriv til ftrl kap 8: Sykepenger

Sist endret 01.06.2022, jf. overskriften:
§ 8-3 Første ledd – Tap av pensjonsgivende inntekt, underoverskriften «Selvstendig næringsdrivende»

§ 8-3 – Generelt

[Tilføyd 10/17]

Bestemmelsen oppstiller et grunnvilkår om tap av pensjonsgivende inntekt for rett til sykepenger, og er selvstendig avslagsgrunn ved behandling av krav om sykepenger. Dette følger av rettspraksis, se LA-2015-41740.

Saker med EØS-problematikk

[Tilføyd 6/20]

Rundskriv til EØS-avtalens bestemmelser om trygd (Hovednr. 45) inneholder mer utførlige retningslinjer når det gjelder problemstillinger knyttet til EØS-rett og tilknytning til utlandet generelt.

§ 8-3 Første ledd – Tap av pensjonsgivende inntekt

[Endret 7/98, 4/99, 3/00, 10/06, 1/11, 10/17]

Hva som er pensjonsgivende inntekt er nærmere definert i folketrygdloven § 3-15. Det vises for øvrig til rundskrivet til denne bestemmelsen.

Dette betyr at inntekt som ikke er registrert som pensjonsgivende inntekt, ikke kan brukes som grunnlag for sykepenger.

For arbeidstakere vil det som hovedregel ikke foreligge rett til sykepenger dersom det ikke er betalt skatt av mottatt lønn. Utgangspunktet er at lønn må være utbetalt og innberettet til skattemyndighetene på sykmeldingstidspunktet for at vilkåret om tap av pensjonsgivende inntekt skal være oppfylt.

Etter fast og langvarig praksis er det forholdene på sykmeldingstidspunktet som skal legges til grunn ved vurderingen av retten til sykepenger. Formålet med dette er å hindre etterfølgende innretning.

Krav til dokumentasjon

[Endret 10/17]

Det er den som setter frem et krav om sykepenger som skal gi de nødvendige opplysninger for at NAV skal kunne ta stilling til kravet. For arbeidstakere er det arbeidsgiver som skal gi opplysninger om inntekt.

Søkerens opplysningsplikt må imidlertid ses i sammenheng med utredningsplikten til NAV etter forvaltningsloven § 17. I noen saker kan konkrete forhold tilsi at det foreligger en plikt for NAV til å innhente opplysninger, for eksempel der søker gir opplysninger om at arbeidsgiver nekter å fylle ut inntektsopplysningsskjema. Dersom arbeidsgiver ikke fremlegger nødvendig dokumentasjon på inntekten, må NAV etterspørre opplysninger fra arbeidstaker, slik som arbeidsavtale, lønnsslipper og kontoutskrift.

Dersom det er vesentlige uklarheter med hensyn til utbetaling av lønn og innberetning av inntekter, vil ikke vilkårene for sykepenger være oppfylt. For arbeidstakere «må det kreves dokumentasjon for et ordinært registrert og gjennomført arbeidsforhold», jf. LB-2004-31971.

I noen tilfeller vil det formelle rundt arbeidsforholdet være i orden, men det vil foreligge andre forhold som er egnet til å trekke realiteten i tvil. Dersom det aktuelle arbeidsforholdet etter en samlet vurdering ikke framstår som reelt vil det kunne være aktuelt å vurdere saken etter § 8-2 i tillegg til § 8-3. Det er i utgangspunktet en forutsetning for pensjonsgivende inntekt at den er inntjent ved arbeid, se skatteloven § 12-2.

Selvstendig næringsdrivende

[Endret 10/17, 6/22]

Folketrygdlovens § 8-3 er en generell bestemmelse, og gjelder i utgangspunktet for alle uavhengig av yrkeskategori.

For selvstendig næringsdrivende kan det være vanskelig å dokumentere tap av pensjonsgivende inntekt på sykmeldingstidspunktet. For selvstendig næringsdrivende forutsetter loven at arbeidsuførhet medfører inntektstap og etablerer en sykepengerett uten at det kreves dokumentasjon av inntekt umiddelbart før sykmeldingstidspunktet. Dette henger sammen med at sykepenger til selvstendig næringsdrivende ytes på grunnlag av samlet årlig arbeidsinntekt. Dette kan medføre at medlemmet får en overkompensasjon i et tidsrom vedkommende skulle hatt lav inntekt, men en underkompensasjon i tidsrom da inntekten skulle vært særlig høy.

På bakgrunn av dette skal det utvises varsomhet med å benytte § 8-3 som avslagshjemmel alene, så lenge det ikke foreligger klare holdepunkter for at det ikke lenger er noe inntekt fra næringsdrift.

I Trygderettens femmedlemskjennelse TRR-2020-2837 av 7. mai 2021, la retten til grunn at selvstendig næringsdrivende ikke har plikt til å betale forskuddsskatt før skattekontoret har utskrevet forskuddsskatten og videre at det heller ikke foreligger en plikt til å melde fra om inntekt da opplysningsplikten for personlige skatteytere bare inntrer ved forespørsel fra skattekontoret. Retten vurderte at A ikke hadde misligholdt noen skattemessige forpliktelser da han ble sykmeldt og at det ikke talte mot tap av pensjonsgivende inntekt at A ikke hadde betalt forskuddsskatt eller meldt fra til skattemyndighetene da han fikk inntekt. Retten fant at A hadde sannsynliggjort tap av pensjonsgivende inntekt ved å fremlegge resultatrapport ført av ekstern regnskapsfører for de to siste månedene forut for måneden han ble sykmeldt. Avslutningsvis bemerket retten at As rapportering av merverdiavgift kunne belyst om han tapte pensjonsgivende inntekt.

Sykmeldte som er ansatt i eget aksjeselskap kan ikke sidestilles med selvstendig næringsdrivende i vurderingen etter § 8-3 første ledd. Dette er lagt til grunn i dom fra lagmannsretten se LA-2015-31290.

Tilfeller der den sykmeldte er ansatt i eget aksjeselskap, eller har en nærstående relasjon til arbeidsgiver

[Endret 10/17]

Der den sykmeldte er ansatt i eget aksjeselskap, gjelder et særlig strengt krav til arbeidsforholdets notoritet. Dette gjelder også i tilfeller der medlemmet er i nært slektskap, eller har annen nærstående relasjon til arbeidsgiver, se LH-2005-153957 og TRR-2013-2651.

Det særlige kravet til notoritet betyr i denne sammenheng at arbeids- og inntektsforholdet må være dokumentert på en særlig etterprøvbar og kontrollerbar måte.

Det særlige kravet til notoritet kommer også til anvendelse der den sykmeldte har betydelige eierinteresser, eller på annen en måte er ansvarlig person i selskapet han eller hun er sykmeldt fra.

Dersom den sykmeldte har et nært forhold til eier, daglig leder eller styremedlem i selskapet han eller hun er sykmeldt fra, gjelder også det særlige kravet til notoritet. Foruten klare tilfeller som nær familie eller svigerfamilie, beror det på en konkret vurdering i den enkelte sak om det foreligger et nærstående forhold. Et moment i vurderingen er om relasjonen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er så nær at det er egnet til å så tvil om habiliteten til den som gir opplysningene.

For at det særlige kravet til notoritet skal komme til anvendelse må det sannsynliggjøres at det foreligger et nærstående forhold.

Der den sykmeldte ikke er ansatt i eget firma, og han eller hun heller ikke har en påvisbar relasjon til arbeidsgiver, gjelder det ikke et særlig strengt krav til arbeidsforholdets notoritet. Men det er i alle tilfeller et krav til etterprøvbarhet av tap av pensjonsgivende inntekt etter § 8-3 første ledd.

Dokumentasjon av pensjonsgivende inntekt

[Endret 10/17, 4/25]

Ved vurderingen av om den sykmeldte anses å ha dokumentert tap av pensjonsgivende inntekt, jf. § 8-3, må det foretas en helhetsvurdering av den dokumentasjonen som foreligger. Det kan ikke lages en uttømmende liste med relevante momenter. Nedenfor er det opplistet noen momenter som er særlig sentrale ved vurderingen:

Utbetaling av lønn

Det er av betydning om den sykmeldte kan dokumentere lønnsforholdet gjennom arbeidsavtale og lønnsslipper, og om disse framstår som troverdige. Dersom skattetrekk er uvanlig lavt kan dette være egnet til å trekke inntektsforholdets realitet i tvil. Dato for utskrevet skattekort bør sjekkes.
Det er sentralt om den sykmeldte kan dokumentere at lønn er mottatt på personlig bankkonto. Det er viktig at utskrift er fra den sykmeldtes bankkonto, og at disse er fullstendige, slik at vi kan se transaksjoner både inn og ut av konto. Utskrift av melding om kreditering eller utskrifter som på annen måte er ufullstendige vil ha avgrenset bevisverdi.
Kontant utbetaling av lønn er lovlig, men medfører en praktisk utfordring i forbindelse med dokumentasjon av pensjonsgivende inntekt. Det er relevant at endring per 01.01.11 i skatteloven § 6-51, og merverdiavgiftsloven § 8-8, medførte at kontant utbetaling av lønn på over kr 10 000 ikke gir rett til skattemessige fradrag. Det vil dermed være lite lønnsomt for arbeidsgiver å utbetale lønn på mer enn kr 10 000 kontant.
Det er av betydning om lønn er overført før medlemmet ble sykmeldt. Det er likevel grunn til å være varsom der arbeidsforholdet er relativt nytt. Utbetaling av lønn etterskuddsvis er ikke uvanlig, og det vil ikke alltid bli utbetalt lønn i løpet av de første fire ukene i arbeid. I denne sammenheng kan arbeidsavtalen gi veiledning.
Videre er det nærliggende å vurdere om overføringer av lønn bærer preg av å være ordinære lønnsutbetalinger. Dersom overføringer av lønn ikke samsvarer med arbeidsavtale eller lønnsslipper kan dette være et moment som trekker inntektsforholdet i tvil. Dersom overføringene er fragmenterte eller det kun er foretatt en engangsutbetaling av den samlede lønnen er dette også forhold som er egnet til å trekke inntektsforholdet i tvil.
Ansatt i eget aksjeselskap har plikt til å holde selskapets midler atskilt fra sine egne. Bruk av selskapets konto eller kort til privat formål, kan vanskelig anses som lønn, se TRR-2012-1098. Når en arbeidstaker ansatt i eget aksjeselskap ikke tar ut regelmessig lønn til egen konto, svekkes notoriteten for tap av pensjonsgivende inntekt.
Dersom medlemmet anfører at det er gjort en avtale om etterbetaling, vil dette som hovedregel ikke kunne godtas utover normal lønnsutbetaling måneden etter. Der det ikke gjelder et særlig strengt krav til notoritet, vil etterbetaling i særlige tilfeller likevel kunne godtas. Det må imidlertid foreligge klare holdepunkt som taler for å godta etterbetalingen. Aktuelle moment i denne vurderingen kan være om dette er vanlig praksis i firmaet, om det er inngått skriftlig avtale om etterbetaling, og om det gjelder en kortere periode. Det kan på generelt grunnlag sies å være heller tvilsomt om en ordinær arbeidstaker frivillig vil gå med på å gå uten lønn i lengre tid.

Det er videre av betydning å undersøke om arbeidsforholdet er meldt inn i arbeidstakerregisteret, og når dette er gjort.
I enkelte tilfeller vil det være aktuelt å se på regnskapsopplysninger, der disse er tilgjengelig. Det er relevant å undersøke om regnskapet viser at det har vært drift i selskapet, og om det er midler i selskapet til å ta ut lønn. Dersom medlemmet selv har skutt inn midler for å dekke lønnsutbetaling, eller har ført opp lønn som gjeld i selskapet, kan det få betydning for vurderingen av om det foreligger tap av pensjonsgivende inntekt. Det må imidlertid foretas en konkret helhetsvurdering, se LB-2024-44950.
I vurderingen av om tap av pensjonsgivende inntekt er dokumentert, er det avgjørende å undersøke de skattemessige forhold. Selv om skatteetaten har godtatt en innberetning i ettertid, betyr ikke det at innberetningen medfører at man hadde pensjonsgivende inntekt på sykmeldingstidspunktet.

Innberetning til skattemyndighetene

[Endret 10/17]

Innberetning av lønn skal tillegges stor vekt da dette gir dokumentasjon på pensjonsgivende inntekt, og gjør det mulig å etterprøve at lovens vilkår er oppfylt. Dette følger av omfattende og konsekvent trygderett- og lagmannsrettspraksis, jf. LB-2014-112175 og LB-2012-207034.

Gjennom A-ordningen har NAV tilgang til hva som er innberettet av lønn for arbeidstakere.

Dersom det ikke er innberettet inntekt i A-ordningen, er dette et relativt klart holdepunkt for at medlemmet ikke har hatt pensjonsgivende inntekt forut for sykmeldingen. Innberetning av inntekt i A-ordningen skal skje innen den 5. i måneden etter den måneden lønn ble utbetalt.

Innberetning av pensjonsgivende inntekt i A-ordningen vil i utgangspunktet tale for at det foreligger pensjonsgivende inntekt for den aktuelle perioden. Det er likevel viktig å være oppmerksom på at A-ordningen kan endres i ettertid av arbeidsgiver. Dette kan åpne for etterfølgende innretning. Innberetninger kan også gjelde for tidligere arbeidsperioder. Innberetning gjennom A-ordningen dokumenterer ikke at det innberettede faktisk er utbetalt. Inntekt innberettet i A-ordning vil derfor ikke alene dokumentere pensjonsgivende inntekt.

Særlig om ansvar for innberetning ved et ordinært arbeidsforhold

[Endret 10/17]

En ordinær arbeidstaker har ikke ansvar for at inntekt blir innberettet til skattemyndighetene. Dette medfører at der det er skrevet ut lønnsslipper med skattetrekk og utbetalt lønn til arbeidstaker i tråd med disse, vil arbeidstakeren i utgangspunktet ikke ha grunn til å mistenke at inntekt ikke er innberettet.

Dersom lønnsslipper er skrevet ut med korrekt skattetrekk oppført, og lønn har blitt utbetalt i tråd med disse, vil medlemmet kunne ha rett på sykepenger etter § 8-3 selv om inntekten ikke er innberettet.

Dersom det foreligger holdepunkter for at lønn ikke er innberettet, har en arbeidstaker mulighet til å undersøke hva som er innberettet månedlig gjennom A-ordningen.

Arbeidstakeren vil før skatteoppgjøret for siste inntektsår, ha mulighet til å rette opp i eventuelle feil, og sikre at utbetalt inntekt fra arbeidsgiveren i løpet av skatteåret blir liknet som pensjonsgivende inntekt. Der arbeidstakeren selv har unnlatt å føre opp inntekt fra arbeidsforholdet i skattemeldingen, vil det være aktuelt å avslå etter § 8-3 første ledd. Se TRR-2014-2504 og TRR-2014-486.

Særlig om innbetaling av skattetrekk og arbeidsgiveravgift

[Endret 10/17]

Forfall for betaling av skattetrekk og arbeidsgiveravgift er den 15. i måneden etter hver av de seks terminer som kalenderåret skattemessig er oppdelt i.

I noen tilfeller har arbeidsgiver innberettet inntekt, men ikke innbetalt skatt og arbeidsgiveravgift til rett tid, eller i det hele tatt.

I ordinære arbeidsforhold vil dette være et moment av mindre betydning, da arbeidsgiveren ved å innberette inntekt i utgangspunktet har skapt et krav om skatt mot firmaet, slik at inntekt er pensjonsgivende etter folketrygdloven.

Der det gjelder et særlig strengt krav til arbeids- og inntektsforholdets notoritet, vil manglende innbetaling likevel være et forhold som kan tillegges vekt i den samlede vurderingen. Selv om det ikke kan oppstilles et formelt krav for rett til sykepenger om at skattetrekk og arbeidsgiveravgift innbetales til rett tid, vil dette momentet være egnet til å kaste lys over hvorvidt anført inntekt på sykmeldingstidspunktet var reell.

Særlig om lønn som ikke utbetales hver måned

[Tilføyd 11/20]

Utgangspunktet for å kunne sannsynliggjøre en pensjonsgivende inntekt på sykmeldingstidspunktet er at lønn er utbetalt og innberettet hver måned. På nærmere bestemte vilkår kan lønn som utbetales sjeldnere, typisk en gang i året, likevel sannsynliggjøre tap av pensjonsgivende inntekt i en sykmeldingsperiode. I Gulating lagmannsretts dom LG-2018-130636 aksepterte lagmannsretten at vilkår om tap av pensjonsgivende inntekt var dokumentert ved lønnsutbetaling som skjedde kun en gang i året. Dommen er avsagt under dissens. Uttalelsen fra flertallet åpner imidlertid for at det kan oppstilles et snevert unntak fra de alminnelige kravene om utbetalt og innberettet inntekt umiddelbart før sykmeldingstidspunktet. I dommen la flertallet hovedsakelig vekt på at det var utbetalt lønn på samme måte i de fem foregående år, og at utbetalingene var konsekvent gjennomført i henhold til arbeidsavtalen over mange år. De la videre også vekt på god økonomi, føring av lønn på mellomregningskonto, og at det var innberettet 0 kroner hver måned i henhold til A-opplysningsloven frem til sykmeldingstidspunktet.

Momenter som NAV må ta stilling til for å kunne godta lønnsutbetalinger som ikke utbetales hver måned som dokumentasjon for tap av pensjonsgivende inntekt er:

frekvensen av utbetalingen og historikken for utbetaling, herunder hvor mange år det er utbetalt på samme måte
hvorvidt det er likviditet i firmaet på sykmeldingstidspunktet
hvorvidt det er økonomi i firmaet til å opprettholde videre utbetaling av lønn i samme størrelsesorden som tidligere år
hvorvidt det foreligger andre omstendigheter, irregulære forhold i firmaet, som tilsier endring fra tidligere år
om lønnsutbetaling er i henhold til opplysninger i arbeidsavtalen
om det er innberettet enkelte beløp eller 0 kroner per måned i a-ordningen, jf. A-opplysningsloven § 4

I lagmannsrettsdommen ble det lagt vekt på at arbeidsavtalen var gjennomført med lønnsutbetaling en gang i året over fem år. Det må altså foreligge en historikk for lønnsutbetaling, og det må være etablert praksis som viser regelmessighet i utbetalingene for å dokumentere fremtidig tap av pensjonsgivende inntekt.

Hvorvidt utbetaling og innberetning av lønn som ikke skjer månedlig kan godtgjøre tap av pensjonsgivende inntekt, må bero på en konkret helhetsvurdering i hver sak.

Dersom det er tvil om arbeidstakeren har jevnlig arbeid uten avbrudd og således oppfyller vilkårene i §§ 8-2 og 8-15, skal det innhentes dokumentasjon på utført arbeid i form av timelister, tilbud, kontrakter eller lignende.

Skattemelding

[Endret 10/17]

Skattemelding for inneværende år er inntektsopplysninger som foreligger etter sykmeldingstidspunktet. Skattemelding gir opplysninger om arbeidsinntekter og andre ytelser eller inntektskilder, samt hva som er trukket i skatt og avgifter for den enkelte.

I den grad opplysninger i skattemelding ikke understøttes av annet faktum som var tilgjengelig på sykmeldingstidspunktet, kan slike opplysninger avskjæres som bevis for pensjonsgivende inntekt før sykmeldingstidspunktet.

Pensjonsgivende inntekt fastsettes først fra og med det året medlemmet fyller 13 år, se § 3 15 tredje ledd.

Etterlønn/sluttvederlag

I de tilfeller det er på det rene at etterlønn eller sluttvederlag ville blitt utbetalt uavhengig av om vedkommende starter i nytt arbeid i løpet av etterlønnsperioden, kan sykepenger utbetales samtidig som det utbetales etterlønn eller sluttvederlag.

Ingen sykepengerett etter fylte 70 år

[Tilføyd 1/11]

Man har ikke rett til sykepenger når man er over 70 år.

Av Prop.16 L (2010–2011) til Stortinget under punkt 1.11 fremgår følgende vurdering som ligger til grunn for bestemmelsen:

«Dersom pensjonsgivande inntekt etter fylte 70 år skal gi rett til sjukepengar frå trygda, vil sjukepengeordninga bli vesentleg utvida. Faren for å bli sjuk er større i høgare alder, og departementet meiner at det ikkje er rimeleg at trygda skal kompensere for tap av arbeidsinntekt på grunn av sjukdom for personar opp til 75 år».

Sykepenger til personer mellom 67 og 70 år

[Tilføyd 1/11]

Medlemmer mellom 67 og 70 år har en begrenset sykepengerett, se rundskrivet til § 8-51 og § 8-12 fjerde ledd.

§ 8-3 Andre ledd – Minsteinntekt for rett til sykepenger

De nærmere krav til yrkesaktivitet, sykdom m.m., fravær fra arbeidet og inntektstap, reguleres i senere bestemmelser i kapitlet.

§ 8-3 Tredje ledd – Sykepenger ved avsluttet yrkesaktivitet

[Omarbeidet 1/11]

En person har ikke rett til sykepenger dersom det er godtgjort at yrkesaktiviteten skulle vært avsluttet fordi man har valgt å trekke seg tilbake fra arbeidslivet. Bestemmelsen kommer til anvendelse dersom det er inngått en avtale om opphør av arbeidsforhold eller det er foretatt disposisjoner som viser at en person har tenkt å slutte i inntektsgivende arbeid. Arbeids- og velferdsdirektoratet har i kjennelse nr. 97/03870 kommet til at bestemmelsen også kan benyttes i tilfeller der det foreligger en avtale om delvis tilbaketrekning.

Bestemmelsen kommer derimot ikke til anvendelse i tilfeller der den planlagte virksomhet bortfaller eller må utsettes på grunn av sykdom. Bestemmelsen skal heller ikke anvendes ved skifte av arbeid eller der opphøret av yrkesaktiviteten skyldes sykdom.

Det kan være vanskelig for NAV å vite når yrkesaktiviteten skulle vært avsluttet ved selvvalgt tilbaketrekning fra yrkeslivet, jf. § 8-3 tredje ledd. Momenter som taler for at dette er skjedd i sykmeldingsperioden vil være oppsigelse eller flytting i slik avstand fra siste arbeidssted at daglig reise er uaktuelt. Forvaltningsenheten bør i tvilstilfeller innhente bekreftelse fra arbeidsgiveren om at vedkommende skal fortsette i arbeid etter friskmelding. For selvstendig næringsdrivende må det bringes på det rene om vedkommende skal fortsette virksomheten etter friskmelding.

§ 8-4 Arbeidsuførhet

LOV-1997-02-28-19-§8-4

Helt omarbeidet 18.12.2025

1 Generelt om folketrygdloven § 8-4 Arbeidsuførhet

1.1 Formålet med regelen

Formålet med folketrygdloven § 8-4 er å sikre rett til sykepenger for personer som har tapt arbeidsinntekt på grunn av egen sykdom eller skade. Enten fordi sykdom eller skade har ført til arbeidsuførhet, eller fordi en av de sykdomsrelaterte situasjonene i folketrygdloven § 8-4 andre ledd har oppstått.

1.2 Hovedtrekkene i regelen

1.2.1 Hvordan bestemmelsen er bygget opp

Folketrygdloven § 8-4 består av tre ledd.

I første ledd reguleres kravet til sykdom, arbeidsuførhet og årsakssammenheng.

Rett til sykepenger forutsetter at det foreligger arbeidsuførhet, og at det er klart at sykdom eller skade er hovedårsak til arbeidsuførheten.

Sosiale og økonomiske problemer gir ikke i seg selv rett til sykepenger, for eksempel konflikter i arbeidslivet, samlivsproblemer mv. Sykdom som oppstår som følge av slike situasjoner, kan likevel gi rett til sykepenger.

I folketrygdloven § 8-4 andre ledd reguleres noen særskilte situasjoner som kan gi rett til sykepenger selv om kravet til sykdom og arbeidsuførhet i første ledd ikke er oppfylt.

I folketrygdloven § 8-4 tredje ledd er det bestemt at arbeidsuførhet i forbindelse med et kosmetisk inngrep bare gir rett til sykepenger hvis inngrepet er medisinsk begrunnet.

1.3 Regelens historikk

I den første loven om sykeforsikring fra 1911 ble sykepenger gitt når sykdom medførte arbeidsudyktighet. Fra 1928 ble det gitt en definisjon av begrepet arbeidsudyktighet, som sa at man var arbeidsudyktig «når sykdommen har medført at han helt har mistet arbeidsevnen eller legen erklærer at helbredelse gjør det nødvendig at han helt avholder seg fra arbeid». Definisjonen ble videreført i syketrygdlovene av 1930 og 1956.

Først i 1971 ble sykepengeordningen innlemmet i folketrygden. I 1978 ble det foretatt en større omlegging, og vi fikk nåværende sykelønnsordning som gir rett til full lønn under sykdom fra første fraværsdag, se NOU 1990: 20 side 181-182 og 189-190.

I det som da var § 3-2 nr. 1, første ledd, stod det:

«Retten til sykepenger er betinget av at den trygdede er helt arbeidsufør p.g.a. sykdom.»

Betingelsen for sykepenger etter denne bestemmelsen var at det forelå sykdom og arbeidsuførhet, samt at det var årsakssammenheng mellom sykdommen og arbeidsuførheten. Lovens krav til at man var «helt» arbeidsudyktig ble ikke tolket som at man måtte være 100 prosent sykmeldt for å ha sykepengerett.

Ved lov av 14. mai 1993 nr. 46 ble det medisinske vilkåret for rett til sykepenger innskjerpet. Etter dette ble det presisert at arbeidsuførheten klart skal skyldes sykdom, og at arbeidsuførhet som skyldes sosiale, økonomiske og andre livsproblemer ikke gir rett til sykepenger. I forarbeidene til endringen går det frem at årsaken til innskjerpingen var en økning i sykefraværet som indikerte at det hadde skjedd en gradvis liberalisering av sykdomsbegrepet ved at naturlige problemer, konflikter eller vanskelige livssituasjoner ble sidestilt med sykdom, se Ot.prp. nr. 39 (1992–1993) punkt 1.2 og Innst. O. nr. 71 (1992–1993) punkt 1. Det var ønskelig å stanse denne utglidningen i praksis ved en lovendring som presiserte og avgrenset sykdomsbegrepet.

I ny lov om folketrygd av 1997 lyder ordlyden i § 8-4 første ledd slik:

«Sykepenger ytes til den som er arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade. Arbeidsuførhet som skyldes sosiale eller økonomiske problemer o.l., gir ikke rett til sykepenger.»

Formuleringen bygger på Trygdelovutvalgets forslag i NOU 1990: 20, men avviker noe som følge av lovendringene i 1993.

I Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) er det lagt til grunn at bestemmelsens ordlyd var i samsvar med gjeldende rett.

Ved lovendring 1. juni 2021 ble bestemmelsen om aktivitetsplikt, i det som tidligere var § 8-4 andre ledd, flyttet til § 8-8 andre ledd. Bestemmelsen i § 8-8 regulerer dermed både aktivitetsplikt og medvirkningsplikt.

1.4 Automatisk og manuell vurdering av om vilkårene er oppfylt

Nav har ansvaret for å kontrollere om vilkårene i folketrygdloven er oppfylt før det utbetales trygdeytelser. Dette gjelder også sykepenger.

Grunnlaget for vurderingen av om vilkårene i § 8-4 er oppfylt, ligger som regel i sykmeldingen.

Sykmeldingen er skrevet av en lege eller annet helsepersonell med rett til å sykmelde. Det er legens ansvar å vurdere om det foreligger sykdom eller skade som gir arbeidsuførhet, og om det er grunnlag for å gi sykmelding. Sykmeldingen er likevel bare en sakkyndig uttalelse, og Høyesterett har slått fast at Nav har rett og plikt til å overprøve sykmeldingen dersom det er tvil om vilkårene i loven er oppfylt.

De fleste sykmeldinger skrives og sendes elektronisk, fra den som sykmelder til Nav. Sykmeldingen må være korrekt fylt ut og i samsvar med kravene fastsatt av Arbeids- og velferdsdirektoratet. Dersom det er feil eller mangler ved sykmeldingen, vil Nav be om at feilene rettes og at det sendes en ny sykmelding. For eksempel dersom sykmeldingen er tilbakedatert uten at det er begrunnet, der det er brukt ugyldige diagnosekoder, eller lignende.

Den som sykmelder skal med utgangspunkt i en funksjonsvurdering dokumentere at det foreligger sykdom eller skade som fører til arbeidsuførhet. Kravene til legens vurdering og sykmelding står i folketrygdloven § 8-7.

Når sykmeldingen er riktig fylt ut, utbetales sykepengene på grunnlag av sykmeldingen som er sendt inn av lege, og etter krav om sykepenger som sendes inn av den som er sykmeldt.

De fleste sykepengesaker behandles automatisk. Nav har lovhjemmel til automatisk behandling av personopplysninger i Nav-loven § 4 a. Her står det at Nav kan treffe avgjørelser som utelukkende er basert på automatisert behandling av personopplysninger, inkludert særlige kategorier av personopplysninger omtalt i personvernforordningen artikkel 9 og 10. Den automatiske behandlingen må sikre partens krav til forsvarlig saksbehandling, og være forenlig med retten til vern av personopplysninger. I loven er det bare gitt tillatelse til automatiserte avgjørelser av saker etter skjønnsmessige vilkår i lov og forskrift dersom avgjørelsen er utvilsom. I forarbeidene er vilkårene i folketrygdloven § 8-4 nevnt som en slik utvilsom avgjørelse, se Prop. 135 L (2019–2020) punkt 5.3.1. Nav legger i sin saksbehandling til grunn at den som sykmelder, som medisinsk sakkyndig, har vurdert at den sykmeldte fyller lovens vilkår om arbeidsuførhet som klart skyldes sykdom eller skade.

I noen tilfeller må saken utredes grundigere og de medisinske vilkårene vurderes manuelt, selv om det foreligger en sykmelding. Dette kan for eksempel skje der arbeidsgiver har uttrykt tvil om sykmeldingen er berettiget, eller dersom Nav blir kjent med at sykmeldingen kommer i forbindelse med særlige omstendigheter, som for eksempel permittering, oppsigelse, konkurs, livskriser, familieproblemer, før en ferie eller lignende.

Sykdommen, arbeidsforholdet og andre faktiske forhold kan endre seg i løpet av et sykefravær. Underveis i sykefraværet vil Nav som regel også få nye og oppdaterte opplysninger om den som er sykmeldt. Nav må derfor løpende vurdere om de medisinske vilkårene for å få sykepenger er oppfylt. Denne løpende vurderingen gjøres som en del av Navs oppfølging av den sykmeldte, hvor Nav vurderer opplysninger om sykdom eller skade og arbeidsuførhet opp mot lovens medisinske vilkår.

1.5 Sammenheng med andre bestemmelser i regelverket

Regelen om sykdom og arbeidsuførhet i folketrygdloven § 8-4 er et av inngangsvilkårene for rett til sykepenger. Selv om en person oppfyller kravet til sykdom og arbeidsuførhet i folketrygdloven § 8-4, må også de andre vilkårene i folketrygdloven kapittel 8 være oppfylt. Se spesielt kravet til opptjeningstid i folketrygdloven § 8-2 og kravet til bortfall av inntekt i folketrygdloven § 8-3.

Det er gitt egne regler om at arbeidsuførhet skal dokumenteres med legeerklæring. Disse står i folketrygdloven § 8-7.

Vurderingen av sykdom og arbeidsuførhet i folketrygdloven § 8-4 henger sammen med kravet til medlemmets medvirkning og aktivitetsplikt. Dette er regulert i folketrygdloven § 8-8.

Nav har plikt til å følge opp den sykmeldte. Regler om dette står i folketrygdloven § 8-7 a.

Personer som av helsemessige grunner ikke er i stand til å utføre arbeidet de hadde da de ble arbeidsuføre, men som ellers er arbeidsføre, kan gis sykepenger ved friskmelding til arbeidsformidling i inntil 12 uker. Reglene om dette står i folketrygdloven § 8-5.

Også andre ytelser i folketrygdloven stiller krav til sykdom, arbeidsuførhet og sammenhengen mellom disse. Spesielt gjelder dette arbeidsavklaringspenger, regulert i folketrygdloven kapittel 11, og uføretrygd, regulert i folketrygdloven kapittel 12.

De ulike ytelsene stiller ulike krav. Reglene kan derfor ikke anvendes likt. Det betyr at en og samme person kan tenkes å oppfylle kravet til sykdom og arbeidsuførhet for arbeidsavklaringspenger, men ikke for sykepenger, eller omvendt.

For nærmere omtale av reglene om sykdom og arbeidsuførhet for arbeidsavklaringspenger og uføretrygd, se rundskriv R11-00 og R12-00.

1.6 EØS-reglenes betydning for folketrygdloven § 8-4

EØS-rettens regler kan medføre at personer som er bosatt eller oppholder seg i andre land, kan ha rett til sykepenger fra Nav. I den forbindelse må vilkårene i § 8-4 tolkes i lys av EØS-retten.

Kravene til sykdom, arbeidsuførhet og årsakssammenheng er fastsatt i nasjonal lovgivning i folketrygdloven § 8-4 første ledd. Disse kravene gjelder på samme måte for personer som omfattes av EØS-retten og trygdeforordningen.

Etter reglene i folketrygdloven § 8-4 andre ledd gis det sykepenger i en lang rekke konkrete situasjoner der den sykmeldte ikke nødvendigvis er arbeidsufør på grunn av sykdom. I trygdeforordningen artikkel 5 er det bestemt at faktiske forhold som inntreffer i andre land, skal anses for å finne sted i den kompetente staten. Dette kan gjøre det nødvendig med konkrete EØS-vurderinger i situasjoner der den sykmeldte er i situasjoner som er nevnt i § 8-4 andre ledd, men befinner seg i andre land som anvender trygdeforordningen.

Kosmetiske inngrep som er medisinsk begrunnet, utløser rett til sykepenger etter folketrygdloven § 8-4 tredje ledd. Dette gjelder også slike inngrep gjennomført i andre land som anvender trygdeforordningen.

EØS-rettens innvirkning på reglene om sykepenger er fyldigere omtalt i EØS-rundskriv R45-00 Kapittel 8 – Sykepenger. Se spesielt punkt 8.4 om likebehandling uavhengig av nasjonalitet, punkt 8.5 om likebehandling av faktiske forhold, inntekter mv., samt kapittel 21 om saksbehandling. Her er spesielt punkt 21.7 om innhenting av medisinske opplysninger og administrativ kontroll av betydning.

2 Folketrygdloven § 8-4 første ledd

2.1 Generelt om folketrygdloven § 8-4 første ledd

Folketrygdloven § 8-4 første ledd regulerer kravene som stilles til sykdom eller skade, arbeidsuførhet, og årsakssammenheng mellom disse, hos den som krever sykepenger.

Bestemmelsen inneholder tre vilkår som alle må være oppfylt for at det skal foreligge rett til sykepenger. For det første må medlemmet være arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse. For det andre må medlemmet ha en sykdom eller skade. For det tredje må det være klart at det er sykdommen eller skaden som har ført til arbeidsuførheten.

Noen vil synes at det er enklere å forstå vilkårene om de presenteres i en annen rekkefølge.

Sykdom eller skade
må klart ha ført til
arbeidsuførhet på grunn av en funksjonsnedsettelse

Alle tre vilkår må være oppfylt for at det skal foreligge rett til sykepenger. Vilkårene omtales i egne punkter under.

2.2 Sykdom eller skade

2.2.1 Vilkåret om sykdom eller skade skal forstås slik

Et sentralt vilkår i folketrygdloven § 8-4 er at det må foreligge «sykdom eller skade».

2.2.1.1 Sykdom

For at det skal foreligge sykdom i lovens forstand må det som hovedregel foreligge en sykdomsdiagnose. Sykdomslignende symptomer kan også oppfylle bestemmelsens krav til sykdom. Legen må ved undersøkelse ha gjort funn som indikerer sykdom, og som kan forklare personens symptomer og plager. Utgangspunktet i vurderingen er hva den medisinske vitenskapen til enhver tid anerkjenner som sykdom.

Subjektive symptomer og mistanke om sykdom i en utredningsfase, eksempelvis belastningsplager kan også være sykmeldingsgrunn og fylle lovens krav om sykdom.

Det må gjøres en avgrensning mot symptomer som må anses å være utslag av vanlige plager. For eksempel lettere smerter i rygg, nakke, muskulatur eller ledd, hodepine og lignende, og lettere psykiske plager som vanlig nedstemthet, uro, usikkerhet og lignende. Hva som er utslag av vanlige plager og hva som er reelle sykdomsplager må avgjøres etter en konkret vurdering av legens opplysninger og beskrivelse av plagene.

Spørsmålet om en tilstand utgjør sykdom eller ikke, må vurderes konkret i hver enkelt sak.

2.2.1.2 Vurderingen av sykdom ved sosiale eller økonomiske problemer

Mange omstendigheter i livet kan gjøre at man opplever nedsatt funksjon og ikke klarer å jobbe som man pleier. For eksempel kan sosiale og økonomiske forhold som syke familiemedlemmer, sorgreaksjoner, konflikter på arbeidsplassen, samlivsbrudd, permittering, oppsigelse, konkurs eller lignende være svært belastende. Slike problemer kan påvirke funksjonsevne og arbeidsevne, men gir ikke rett til sykepenger i seg selv.

Sykdom som oppstår som følge av slike forhold, tilfredsstiller likevel kravet til sykdom. I tilfeller der det foreligger sosiale eller økonomiske problemer må det derfor vurderes konkret om det foreligger sykdom eller ikke.

Det må gjøres en individuell og konkret vurdering av om symptomer og funksjonsnivå i det enkelte tilfelle går ut over det som er en normal reaksjon på den aktuelle situasjonen.

Unormale reaksjoner eller unormalt sterke reaksjoner taler for at det foreligger sykdom. Noen situasjoner vil være så belastende at normale reaksjoner på slike situasjoner også kan kvalifisere som sykdom. Et eksempel kan være kraftig reaksjon på brå og uventet død hos eget barn. Selv om en sterk reaksjon i et slikt tilfelle vil være «normalt», utelukker ikke det at sykdomsvilkåret kan være oppfylt. Det må alltid gjøres en konkret og individuell vurdering. Spesiell sårbarhet hos den enkelte kan også gjøre at det lettere utløses sykdom i belastende situasjoner. Dette kan for eksempel være tidligere perioder med psykisk sykdom.

I saker der spørsmålet er om det har oppstått sykdom som følge av en belastende livshendelse eller livssituasjon, kan følgende vurderingsmomenter tale for at sykdom har oppstått:

Det er satt en diagnose som i seg selv tyder på en uvanlig sterk reaksjon.
Det er beskrevet symptomer eller funksjonstap som underbygger diagnosen som er satt.
Symptomene og funksjonstapet er underbygget av legens egne objektive funn og observasjoner.
Det foreligger en funksjonsvurdering, og symptomene og funksjonstapet som er beskrevet tilsier at den sykmeldte ikke kan jobbe.
Beskrivelsene av symptomene og funksjonstapet er gitt av helsepersonell, og er skrevet ned nært i tid til perioden sykmeldingen gjelder for.
Det er satt i gang behandling eller oppfølging av plagene. Dette kan for eksempel være medisinering, samtaleterapi eller henvisning til annen behandling.
Nav vurderer den samlede situasjonen slik at det er hensiktsmessig at den sykmeldte søkes inn til et arbeidsrettet tiltak.
Personen har en spesiell sårbarhet som kan tilsi at det foreligger sykdom.

Listen over momenter er bare til veiledning i vurderingen. Vurderingen må alltid være konkret og individuell.

Vær oppmerksom på at fravær på grunn av barns sykdom eller pleie av døende nære pårørende kan gi rett til omsorgs- eller pleiepenger, se folketrygdloven kapittel 9.

2.2.1.3 Vurdering av sykdom i særskilte livssituasjoner

Enkelte situasjoner og livshendelser er i utgangspunktet innenfor det normale, og utgjør ikke i seg selv sykdom. De kan i noen tilfeller likevel medføre sykdom. Dette kan for eksempel være svangerskap, aldring og bruk av rusmidler.

Svangerskap

Et svangerskap anses ikke som sykdom i seg selv. Det er vanlig at kvinner har visse plager i løpet av et svangerskap. Lette til moderate svangerskapsplager anses ikke i seg selv som sykdom i lovens forstand og gir ikke rett til sykepenger. Hvis det derimot oppstår symptomer på sykdom som går ut over det ubehaget som er normalt i et svangerskap, regnes det som sykdom. Grensen mellom normalt ubehag og symptomer på sykdom som gir rett til sykepenger, avhenger av en skjønnsmessig medisinsk bedømmelse.

Dersom kvinnen venter mer enn ett barn (tvillinger, trillinger osv.), er risikoen for tidlig fødsel så stor at man etter 20. – 22. svangerskapsuke kan legge til grunn at det foreligger sykdom som medfører arbeidsuførhet.

Nav bør vurdere om svangerskapspenger vil være riktig ytelse, se folketrygdloven § 14-4.

Aldring

Alderen fører med seg fysiske og mentale svekkelser, for eksempel nedsatt muskelkraft, økt trettbarhet, nedsatt innlæringsevne og dårligere hukommelse. Det er store individuelle variasjoner både med hensyn til når aldersendringene inntrer og hvor raskt de utvikler seg.

Aldring og normal alderssvekkelse gir ikke rett til sykepenger da det i slike tilfeller ikke foreligger sykdom. Dersom det skjer en hurtig eller stor endring i syn, hørsel eller andre funksjoner som virker inn på arbeidsevnen, vil dette imidlertid kunne falle inn under folketrygdens sykdomsbegrep. Også der hurtig alderssvekkelse inntrer samtidig med annen sykdom og samlet medfører hel arbeidsuførhet på grunn av sykdom, vil vilkåret være oppfylt.

Det må alltid gjøres en individuell og konkret vurdering av den enkeltes symptomer og funksjonsnivå.

Rusbruk og avhengighet

Bivirkninger eller ettervirkninger som følge av enkeltstående tilfeller av rusbruk, regnes ikke som sykdom. Slike tilstander gir ikke rett til sykepenger selv om de fører til arbeidsuførhet. Heller ikke arbeidsuførhet som utelukkende skyldes beruselsen gir rett til sykepenger. Dette gjelder uavhengig av hvilket rusmiddel som er brukt.

Arbeidsuførhet som følge av rusavhengighet eller sykdom som skyldes avhengigheten, gir rett til sykepenger dersom vilkårene for rett til sykepenger ellers er oppfylt. Hvorvidt en persons rusbruk er slik at det foreligger en sykdom i lovens forstand, kan være vanskelig å avgjøre. Diagnosen og tilstanden må vurderes nøye. Både ved alkoholisme og ved narkomani vil medlemmet i tillegg kunne ha andre lidelser som medfører arbeidsuførhet.

Under behandling i institusjon foreligger vanligvis rett til sykepenger med hjemmel i § 8-4 andre ledd, enten bokstav a eller bokstav b, avhengig av om det dreier seg om innleggelse eller om behandlingen skjer poliklinisk.

Medlemmet skal som utgangspunkt følge de råd legen gir om behandling, avhold og lignende. Dersom den sykmeldte fortsetter sitt alkohol- eller narkotikamisbruk, og i tillegg ikke tar imot tilbud om behandling, må Nav vurdere om sykepengene skal stanses. Se folketrygdloven §§ 8-8, 21-7 og 21-8.

2.2.1.4 Skade

Med begrepet skade forstås personskade som påføres utenfra, for eksempel ved trafikkulykker, arbeidsulykker, hjemmeulykker osv. En skade kan ha oppstått ved en plutselig hendelse, men kan også inntre etter uheldig påvirkning over lengre tid.

Skade på protese likestilles med «skade». Arbeidsuførhet på grunn av reparasjon og tilpasning av protese gir rett til sykepenger. Briller, med unntak av stærbriller, regnes ikke som protese i denne forbindelse.

2.2.1.5 Lyte

Et lyte omfattes ikke av sykdoms- og skadebegrepet i kapittel 8 og gir i seg selv ikke rett til sykepenger. Et lyte kan imidlertid påføre medlemmet sykdom eller skade, som da kan gi rett til sykepenger. Se § 8-4 andre ledd bokstavene a, b, d og e med merknader, punkt 3.2 til punkt 3.5.

2.2.2 Hvorfor vilkåret om sykdom og skade skal forstås slik

2.2.2.1 Sykdom

Det finnes ingen definisjon av «sykdom» i sykepengeregelverket.

I NOU 1990: 20 side 190, står det at sykdomsbegrepet «til enhver tid [vil] være avhengig av hvordan den medisinske vitenskapen utformer sykdomsbegrepet, og av den praksis som har utviklet seg på området». Dette er gjentatt i Ot.prp. nr. 39 (1992–1993) punkt 1.1. Her står det at sykdomsbegrepet ikke er definert i loven, og «må vurderes ut fra hva den medisinske vitenskap til enhver tid definerer som sykdom». I HR-2018-2344-A tok Høyesterett utgangspunkt i denne uttalelsen i forarbeidene i tolkningen av sykdomsbegrepet, se avsnitt 30.

Det går frem av ordlyden i folketrygdloven § 8-4 første ledd, andre setning, at arbeidsuførhet som skyldes sosiale eller økonomiske problemer o.l. ikke gir rett til sykepenger. I NOU 1990: 20 side 190 er det nevnt at arbeidsuførhet på grunn av kronisk alkoholisme anses som forårsaket av sykdom, mens et normalt svangerskap ikke anses som sykdom i lovens forstand. I Ot.prp. nr. 39 (1992–1993) punkt 1.1 er det presisert at adferdsavvik, kriminalitet og sosial mistilpasning ikke regnes som sykdom.

Grensene for hva som er «sykdom» etter folketrygdloven § 8-4 er trukket opp gjennom praksis i Nav, Trygderetten og domstolene, og i juridisk litteratur og andre utredningsarbeider.

Til praktisk bruk for leger er det utarbeidet en sykmelderveileder, der sykdomsvilkåret også er beskrevet. Sykmelderveilederen beskriver nasjonale helsemyndigheters oppfatning av hva som er god faglig praksis.

Sykdomsvilkåret er behandlet av Høyesterett i HR-2018-2344-A, der retten uttalte at noen diagnosekoder ikke i seg selv avgjør om sykdom foreligger. Videre at det alminnelige kravet til sannsynlighetsovervekt, og ikke det skjerpede beviskravet, gjelder i spørsmålet om det foreligger sykdom eller ikke, og at hendelsesnære bevis bør tillegges størst vekt i bevisvurderingen.

2.2.2.2 Vurderingen av sykdom ved sosiale eller økonomiske problem og andre særskilte livssituasjoner

Rett til sykepenger forutsetter at det foreligger sykdom eller skade, og at det er klart at sykdom eller skade har ført til funksjonsnedsettelse og arbeidsuførhet. Det fremgår eksplisitt av folketrygdloven § 8-4 første ledd, andre punktum at arbeidsuførhet som skyldes sosiale og økonomiske problemer og lignende, ikke gir rett til sykepenger.

Sosiale og økonomiske problem som ikke gir rett til sykepenger kan være sykdom i familien, sorgreaksjoner, arbeidskonflikter, økonomiske vansker, permittering eller konkurs, konflikter i parforholdet og samlivsbrudd.

I Innst. O. nr. 71 (1992–1993) punkt 1, har komiteens flertall vist til at det er viktig at sykdomsbegrepet ikke utvannes og at det blir for lett å få sykmelding i enhver vanskelig situasjon. Det er likevel presisert at sykmelding i enkelte situasjoner kan forebygge lengre sykdomsperioder og at det kan synes urimelig om det ikke vil være mulig å få en kort sykmelding ved for eksempel dødsfall i nær familie.

I vurderingen av om det har oppstått sykdom eller ikke, bør det legges vekt på konkrete forhold og momenter i saken. I praksis fra Trygderetten, Lagmannsretten og Høyesterett kan det utledes flere slike moment, som kan være av betydning ved vurderingen av om sykdom har oppstått. Vurderingsmomentene er oppsummert i punktlisten under punkt 2.2.1.2 «Vurderingen av sykdom ved sosiale og økonomiske problemer». Se i denne sammenheng blant annet HR-2018-2344-A, LB-2022-107123 og TRR-2020-1153.

I praksis er det lagt til grunn at unormale reaksjoner eller unormalt sterke reaksjoner kan tale for at det foreligger sykdom. Se blant annet Trygderettens kjennelse i TRR-2022-1473, med videre henvisning til TRR-2021-1366, TRR-2020-3373 og TRR-2020-3610.

Sosiale og økonomiske problem kan i noen tilfeller bli så fysisk eller psykisk belastende at de medfører arbeidsuførhet på grunn av sykdom. Dette må vurderes konkret, se som eksempel TRR-2020-3585 og TRR-2020-3515 som gjaldt sykdom i familien, og AN-2005-25, TRR-2021-3608 og TRR-2022-904 som gjaldt sorgreaksjoner. Se flere eksempel i TRR-1995-3829 og TRR-2022-1836 som gjaldt arbeidskonflikt, AN-2010-37 som gjald økonomiske forhold og AN-2006-7 som gjaldt samlivsbrudd.

Fravær på grunn av barns sykdom eller ved pleie av døende nære pårørende kan gi rett til omsorgs- eller pleiepenger, jf. folketrygdlovens kapittel 9.

2.2.2.3 Skade

I tidligere lovgivning var skade ikke eksplisitt nevnt i lovteksten, men innfortolket som en del av sykdomsbegrepet, se NOU 1990: 20 side 192. I någjeldende folketrygdlov av 1997 er skade nevnt i ordlyden på lik linje med sykdom.

Det har ingen betydning for sykepengeretten om en tilstand kategoriseres som sykdom eller som skade.

Skadebegrepet er ikke i særlig grad problematisert i forarbeider eller praksis. En naturlig språklig forståelse av «skade» vil gjerne omfatte kroppslige følger av uventede, ytre påkjenninger. Det sentrale for vurderingen må likevel være hvordan personen det gjelder har blitt påvirket, ikke hva som har utløst påvirkningen.

I ICD-10 er det egne koder for skader, forgiftninger og visse andre konsekvenser av ytre årsaker (S00-T98). Det må vurderes konkret om tilstanden utgjør «skade» i folketrygdlovens forstand, uavhengig av om tilstanden er ført opp i ICD-10 eller ikke.

2.3 Arbeidsuførhet på grunn av en funksjonsnedsettelse

2.3.1 Kravet til arbeidsuførhet skal forstås slik

For å ha rett til sykepenger må man være arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade. I dette punktet omtales kravet til arbeidsuførhet.

Rett til sykepenger forutsetter i utgangspunktet at man er arbeidsufør til ethvert arbeid. Det vil si at man ikke er i stand til å utføre noen form for inntektsgivende arbeid. Dette kalles generell arbeidsuførhet.

I noen tilfeller er den sykmeldte bare arbeidsufør for det arbeidet han eller hun hadde da sykdommen inntraff. Dette kalles yrkesuførhet.

2.3.1.1 Funksjonsnedsettelse

Vurderingen av arbeidsuførhet skal ta utgangspunkt i en funksjonsvurdering. Den sykmeldte må selv ha redusert funksjonsevne som gjør personen ute av stand til å utføre arbeid, for at kravet til arbeidsuførhet skal være oppfylt. Funksjonsnedsettelsen må vurderes opp mot det konkrete arbeidsforholdet og arbeidsoppgavene.

Kravet til funksjonsnedsettelse innebærer at det må foreligge konkrete plager og symptomer hos den det gjelder, som fører til at personen er generelt arbeidsufør eller yrkesufør.

For noen sykdommer vil det være nokså selvforklarende at sykdommen eller skaden medfører redusert funksjon som gjør personen ute av stand til å utføre arbeidsoppgavene sine. For eksempel et gipset benbrudd for en bussjåfør.

I andre tilfeller vil det ikke være åpenbart hvor stor funksjonsnedsettelsen er basert på diagnosen i seg selv. Forskjellige sykdommer og helseplager kan ha ulik innvirkning på ulike personer. For eksempel kan ryggplager, lettere psykisk ubalanse og enkelte andre diagnoser gi ulik innvirkning på funksjonsevnen hos ulike personer. Det vil også avhenge av personens arbeidsoppgaver om for eksempel ryggplager gjør personen ute av stand til å utføre arbeidet sitt.

Dersom det er tvil om sykdommen eller skaden gjør personen arbeidsufør, bør det foreligge dokumentasjon som konkret beskriver hvordan funksjonsevnen til den sykmeldte er påvirket av sykdommen.

2.3.1.2 Generell arbeidsuførhet

Med generell arbeidsuførhet menes som hovedregel at personen er ute av stand til å utføre noen form for inntektsgivende arbeid. Det er ikke nok at funksjonsnedsettelsen påvirker evnen til å utføre arbeidet personen er sykmeldt fra. Det kreves at evnen til å utføre annet arbeid også er nedsatt.

Utgangspunktet er dermed at den sykmeldte må være arbeidsufør for ethvert arbeid for å oppfylle vilkåret om arbeidsuførhet.

2.3.1.3 Yrkesuførhet

Det foreligger yrkesuførhet dersom den sykmeldte er ute av stand til å utføre arbeidet han eller hun er sykmeldt fra, men kan utføre annet arbeid.

Yrkesuførhet betyr altså ikke at den sykmeldte må være ute av stand til å utføre alle typer arbeid innenfor sitt yrke. Det er tilstrekkelig at yrkesuførheten knytter seg til de konkrete arbeidsoppgavene den sykmeldte har i arbeidet sitt. Det avgjørende er om den nedsatte funksjonen påvirker den sykmeldtes evne til å utføre sine vanlige arbeidsoppgaver.

Det må likevel kreves at hindringene den sykmeldte opplever ville vært i veien for å utføre arbeid i andre arbeidsforhold som ellers er like med hensyn til arbeidstid og oppgaver. Dersom hindringene den sykmeldte opplever kun knytter seg til den konkrete arbeidsplassen, for eksempel på grunn av ubehag som følge av arbeidskonflikt, kan dette bety at vilkåret om yrkesuførhet ikke er oppfylt.

Dersom arbeidsgiver har tilbudt tilrettelagte arbeidsoppgaver, må yrkesuførheten vurderes opp mot de tilrettelagte arbeidsoppgavene. Nav må likevel ta utgangspunkt i den tilretteleggingen arbeidsgiver faktisk kan tilby over tid. Tilretteleggingsplikten er regulert i arbeidsmiljøloven § 4-6.

2.3.1.4 Når og hvor lenge kan yrkesuførhet godtas?

I utgangspunktet må det foreligge generell arbeidsuførhet for at kravet til arbeidsuførhet skal være oppfylt. Yrkesuførhet kan likevel godtas i de første 8 til 12 ukene av et syketilfelle.

Nav kan godta yrkesuførhet i et lengre tidsrom i noen tilfeller, og skal alltid foreta en konkret skjønnsmessig vurdering. Sentralt for vurderingen er om den sykmeldte kan vende tilbake til sitt tidligere arbeid. For å ta stilling til dette, må Nav ta hensyn til den konkrete diagnosen, utsikter til bedring, behandlingsmuligheter, arbeidets art og muligheter for arbeidsrettede tiltak.

Etter en konkret vurdering kan Nav dermed godta yrkesuførhet i et lengre tidsrom enn hovedregelen. Noen eksempel på situasjoner der yrkesuførhet kan godtas utover 8 til 12 uker kan være: Der det foreligger en klar utsikt til bedring og gode muligheter for den sykmeldte å vende tilbake til sitt tidligere arbeid i relativt nær framtid.
Der Nav vurderer det hensiktsmessig at den sykmeldte søkes inn til et arbeidsrettet tiltak.
Ved sykmelding fra yrker der det av sikkerhetsmessige grunner stilles store krav til helse, og det er sannsynlig at personen kan gjenoppta arbeidet innen rimelig tid.
Der det er forhold utenfor den sykmeldtes kontroll som gjør at det tar lenger tid å komme tilbake til sitt tidligere arbeid, for eksempel ved ventetid på behandling.
Der selve behandlingen av sykdommen eller skaden tar lang tid, og det ikke er grunn til å tro annet enn at personen kan returnere til sitt tidligere arbeid når behandlingen er ferdig.

Så snart det blir klart at den sykmeldte ikke kan gå tilbake til sitt tidligere arbeidsforhold, må kravet til generell arbeidsuførhet være oppfylt for at personen fortsatt skal ha rett til sykepenger.

Dette gjelder både der det blir klart at personen ikke er i stand til å vende tilbake på grunn av helse, og der personen ikke kan vende tilbake av andre grunner, for eksempel at arbeidsforholdet opphører.

Det er ikke av betydning om personen er kvalifisert for annet arbeid eller ikke. Dårlige utsikter til nytt arbeid er ikke et relevant moment når Nav vurderer om yrkesuførhet kan godtas i et lengre tidsrom enn det hovedregelen tilsier.

I noen tilfeller vil det være aktuelt å kreve generell arbeidsuførhet fra første dag. Dette kan blant annet gjelde følgende tilfeller:

Arbeidsforholdet er allerede avsluttet på sykmeldingstidspunktet.
Det er på sykmeldingstidspunktet avklart at den sykmeldte ikke kan vende tilbake til tidligere arbeidsforhold.
Personen har flere ganger tidligere vært langvarig sykmeldt for de samme eller lignende plager, uten at det er dokumentert endring eller forverring.

For en sykmeldt som er yrkesufør og som ikke kan vende tilbake til arbeidet på grunn av helse, kan ordningen friskmelding til arbeidsformidling etter § 8-5 være aktuell.

For sjøfolk i utenriksfart, se § 8-44.

2.3.1.5 Delvis arbeidsuførhet og flere arbeidsforhold

Der den sykmeldte har flere arbeidsforhold på sykmeldingstidspunktet, men ikke blir sykmeldt fra alle, kan det oppstå tvil om vilkåret om arbeidsuførhet er oppfylt.

For å ha rett til sykepenger, må man over tid og før sykmeldingstidspunktet ha vist at stillingene lar seg kombinere på forsvarlig vis. Det betyr at kombinasjonen av stillingene, både når det gjelder arbeidets omfang og innhold, i seg selv ikke resulterer i den aktuelle arbeidsuførheten.

Hvis stillingene lar seg kombinere på forsvarlig vis, vurderes sykmelding fra et av flere arbeidsforhold i utgangspunktet på samme måte som om medlemmet var gradert sykmeldt fra én stilling. Yrkesuførhet godtas som utgangspunkt i et tidsrom på 8-12 uker. Etter dette må kravet til generell arbeidsuførhet være oppfylt for at retten til sykepenger skal være i behold. Det samme gjelder hvis det før dette tidspunktet blir klart at den sykmeldte ikke kan eller skal vende tilbake til arbeidet den er sykmeldt fra.

I noen tilfeller gjør forholdene i saken at det må vurderes konkret om kravet til arbeidsuførhet er oppfylt.

Hvis det foreligger mulige vikarierende motiver i et av arbeidsforholdene, og sykmeldingen bare gjelder dette arbeidsforholdet, kan det reise tvil om kravet til arbeidsuførhet er oppfylt. For eksempel der sykmeldingen bare gjelder arbeidsforholdet med arbeidskonflikt. Det må likevel vurderes konkret, og mulige vikarierende motiver utelukker ikke at vilkåret kan være oppfylt. Se omtale av vikarierende motiver under punkt 2.4 om årsakssammenheng.

Hvis det stilles like krav til helse og funksjonsevne både i arbeidsforholdet man er sykmeldt fra, og arbeidet man fortsetter i, kan det reise tvil om man er arbeidsufør til arbeidet man er sykmeldt fra. Dette kan likevel ikke alene gjøre at kravet til arbeidsuførhet ikke er oppfylt. På samme måte som man kan være gradert sykmeldt fra en full stilling, kan man være sykmeldt fra et av flere arbeidsforhold med tilsvarende oppgaver og krav til funksjonsevne. Situasjonen må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

Hvis det stilles ulike krav til helse og funksjonsevne i de ulike arbeidsforholdene, vil ikke arbeid i en av stillingene undergrave sannsynligheten for arbeidsuførhet i den andre stillingen. For eksempel kan et benbrudd være til hinder for arbeid som gartner, uten at det hindrer arbeid på kontor.

Kravene til generell arbeidsuførhet og yrkesuførhet gjelder også ved sykmelding fra et av flere arbeidsforhold. Hvis det blir klart at den sykmeldte ikke kan eller skal returnere til arbeidet den er sykmeldt fra, må det vurderes om kravet til generell arbeidsuførhet er oppfylt, se omtale i punkt 2.3.1.4. I slike tilfeller må det sannsynliggjøres at den sykmeldte er generelt arbeidsufør til ethvert arbeid i den graderingen sykmeldingen gjaldt, selv om den fremdeles arbeider gradert i et annet arbeidsforhold.

I tilfeller der den sykmeldte er sykmeldt fra et arbeidsforhold, men øker sin arbeidsinnsats i et annet arbeidsforhold, eller tar nytt arbeid i sykmeldingsperioden, må det vurderes konkret om den økte arbeidsinnsatsen i det ene arbeidsforholdet gjør det usannsynlig med arbeidsuførhet i det andre. Hvis arbeidsforholdene stiller ulike krav til helse og funksjonsevne, kan kravet til yrkesuførhet være oppfylt selv om det arbeides mer i et annet arbeidsforhold.

Selv om kravet til arbeidsuførhet er oppfylt, kan retten til sykepenger likevel bli redusert eller falle helt bort fordi inntektstapet reduseres, se § 8-3 og § 8-13.

Arbeidsevnen må være nedsatt med minst 20 prosent for at man skal ha rett til sykepenger. Se folketrygdloven § 8-13 og tilhørende rundskriv.

2.3.1.6 Skolegang og arbeidsuførhet

I dag er det mange som kombinerer arbeid med skolegang eller studier. For eksempel ved å ha deltidsarbeid ved siden av studier, eller deltidsstudier ved siden av fulltidsarbeid. Det kan gis sykepenger ved hel eller delvis arbeidsuførhet i arbeidsforholdet i slike tilfeller, men bare dersom:

den samlede belastningen av arbeid og studier før sykmeldingen var forsvarlig, og
arbeidsuførheten ikke trekkes i tvil av at studiene fortsetter.

I slike tilfeller kan Nav akseptere at den sykmeldte er yrkesufør, og at det er mulig for vedkommende å fortsette studier fordi disse stiller andre krav til helse enn arbeidsforholdet. Dette kan for eksempel være tilfelle der en person blir sykmeldt fra et fysisk krevende arbeidsforhold, men er i stand til å fortsette nettstudier på deltid.

Nav må altså vurdere om arbeid og studier i det konkrete tilfellet lar seg forsvarlig kombinere. Hvis den samlede belastningen av arbeid og studier før sykmeldingen var vesentlig høyere enn normalt, må personen ha vist over tid at belastningen var gjennomførbar for vedkommende.

Dersom dette er tilfelle kan personen regnes som yrkesufør og sykmelding kan i utgangspunktet godkjennes i en periode på inntil 8 til 12 uker. Dette må likevel vurderes konkret, se avsnittene over om yrkesuførhet.

Dersom en person som ikke kombinerte arbeid med skole eller studier på sykmeldingstidspunktet begynner på skole eller studier i sykemeldingsperioden, må spørsmålet om arbeidsuførhet vurderes på nytt. I slike tilfeller må vilkåret om generell arbeidsuførhet som hovedregel være oppfylt.

Ved vurderingen av om den sykmeldte oppfyller vilkåret om generell arbeidsuførhet etter oppstart av studier, vil det være relevant å legge vekt på helsesituasjonen, arbeidsforholdet vedkommende er sykmeldt fra, og det aktuelle studiet. I praksis er det videre lagt vekt på om den sykmeldte hadde en intensjon om å fortsette i arbeidet, eller om arbeidet er avsluttet. Begrunnelsen for å godta yrkesuførhet er at den sykmeldte som regel skal tilbake til sitt arbeid. Dersom den sykmeldte ikke skal tilbake til arbeidet, svikter denne begrunnelsen for å gjøre unntak fra kravet om generell arbeidsuførhet.

En person som er klart arbeidsufør til de fleste yrker, men som kan begynne på og gjennomføre en teoretisk skolegang, kan i noen tilfeller regnes som generelt arbeidsufør. Slike tilfeller må likevel vurderes strengt. Dersom den sykmeldte er i stand til å starte i ordinære studier som krever for eksempel oppmøte, innleveringer, presentasjoner og lignende, må det legges til grunn at vedkommende har en arbeidsevne i behold.

Dersom Nav godkjenner skolegang som et arbeidsrettet tiltak, kan sykepenger ytes etter § 8-4 andre ledd bokstav c.

2.3.1.7 Arbeidsuførhet ved permisjon fra arbeidet

Arbeidstakere har ikke rett til sykepenger fra Nav under permisjon, se folketrygdloven § 8-17 andre ledd.

Dersom hensikten med permisjonen faller bort på grunn av sykdom, kan det likevel foreligge rett til sykepenger. Se rundskrivet til § 8-17 andre ledd.

Dersom hensikten med permisjonen har falt bort, må kravet til arbeidsuførhet i folketrygdloven § 8-4 være oppfylt for at det skal foreligge rett til sykepenger. Som hovedregel må det foreligge generell arbeidsuførhet. Personer som skal tilbake til et arbeidsforhold, kan ha rett til sykepenger ved yrkesuførhet.

2.3.2 Hvorfor kravet til arbeidsuførhet skal forstås slik

2.3.2.1 Funksjonsnedsettelse

Det følger direkte av ordlyden i § 8-4 første ledd at sykepenger ytes der sykdom eller skade har ført til en funksjonsnedsettelse som klart har ført til arbeidsuførhet.

Ordlyden i bestemmelsen taler for at vurderingen av arbeidsuførhet skal ta utgangspunkt i en funksjonsvurdering, og at den sykmeldte selv må ha redusert funksjonsevne som påvirker evnen til å utføre arbeid.

Den naturlige språklige forståelsen av «funksjonsnedsettelse» taler for at det er snakk om fysiske eller psykiske hindringer og begrensninger, som påvirker en persons evne til å fungere i dagliglivet og i jobb.

Sammenhengen i bestemmelsen og sykepengeregelverket taler videre for at det ikke er tilstrekkelig med nedsatt funksjonsevne dersom denne ikke har innvirkning på evnen til å utføre arbeid. Sykepengeordningen kompenserer inntektsbortfall som følge av at evnen til å arbeide er falt bort, og gjelder ikke evnen til å fungere i andre deler av hverdagslivet. Også ordlyden i § 8-4, som knytter seg til evnen til å arbeide, og regelen i § 8-7 sjette ledd om at legen alltid skal vurdere om den sykmeldte kan være i arbeid eller arbeidsrelatert aktivitet, underbygger det samme.

I rettspraksis fra Lagmannsrett og Høyesterett er arbeidsuførhet og funksjonsnedsettelse vurdert som deler av samme vilkår. Se HR-2018-2344-A og LB-2023-77184.

I tråd med praksis fra lagmannsretten og Høyesterett legger Nav legger til grunn at vurderingen av funksjonsnedsettelse først og fremst knytter seg til kravet til arbeidsuførhet, og at både funksjonsnedsettelse og arbeidsuførhet må foreligge for at man skal ha rett til sykepenger.

I praksis fra Trygderetten og domstolene går det frem at det i mange saker er nødvendig med en funksjonsvurdering for å kunne dokumentere at vilkåret i § 8-4 første ledd er oppfylt. Se for eksempel LB-2023-77184 og TRR-2022-2434.

2.3.2.2 Generell arbeidsuførhet og yrkesuførhet

Basert på en naturlig språklig forståelse av ordlyden, medfører kravet til arbeidsuførhet at den sykmeldte må være ute av stand til å arbeide. Manglende vilje til å arbeide eller mangel på arbeid, faller dermed utenfor.

Begrepet arbeidsuførhet er drøftet i forarbeidene til § 8-4. I NOU 1990: 20 side 192 skriver utvalget blant annet at det er lite praktisk å operere med et vilkår om generell arbeidsuførhet som grunnlag for rett til sykepenger, da svært mange sykefravær er kortvarige. Utvalget uttaler at i slike tilfeller vil det ikke være aktuelt å vurdere om personen kan ta annet arbeid. Utvalget skriver videre at:

«Utvalget er kommet til at en i de to-tre første månedene av sykefraværet bør ta utgangspunkt i en yrkesmessig vurdering, slik praksis er i dag. Det vil si at dersom vedkommende ikke kan utføre sin aktuelle jobb, skal han eller hun regnes som arbeidsufør i hvert fall i de to-tre første månedene.»

Utvalget slår fast at det ikke er praksis for å kreve at mottakeren er helt ute av stand til å ta arbeid, med henvisning til at det også gis sykepenger ved graderte sykmeldinger. Utvalget oppsummerte skillet mellom generell arbeidsuførhet og yrkesuførhet i NOU 1990: 20 side 190 på denne måten:

«Når det gjelder vilkåret om en generell arbeidsuførhet, foretas det en vurdering av vedkommendes evne til å utføre arbeid generelt. Det avgjørende er ikke om vedkommende kan utføre et bestemt yrke, men det tas hensyn til om han eller hun kan utføre andre lønnede arbeidsoppgaver. Det kan eventuelt bli snakk om å pålegge den trygdede å gjennomgå attføring og/eller skifte yrke.
Når det gjelder vilkåret om en spesiell arbeidsuførhet (yrkesuførhet), foretas det en vurdering av vedkommendes evne til å utføre det arbeid vedkommende hadde på sykmeldingstidspunktet. En tar her sikte på å vurdere den enkeltes evne til å utøve et bestemt yrke.»

Hvordan kravet til arbeidsuførhet skal forstås er gjennom lang tid utviklet i praksis i domstolene og Trygderetten. Se blant annet TRR-2021-3296, TRR-2019-3380, TRR-2015-2500 og TRR-2014-501. Se også Borgarting lagmannsretts dommer i LB-2022-118666 og LB-2022-87887.

2.3.2.3 Når og hvor lenge kan yrkesuførhet godtas?

Det går frem av forarbeidene til bestemmelsen at yrkesuførhet som utgangspunkt kan godtas i hvert fall de første to til tre månedene av sykefraværet, se NOU 1990: 20 side 192. Utvalget skriver videre at ved fravær som strekker seg over et lengre tidsrom enn tre måneder, bør det som hovedregel kreves generell arbeidsuførhet for videre rett til sykepenger.

Ved vurderingen av hvor langt tidsrom yrkesuførheten kan gi rett til sykepenger har det i praksis blitt tatt hensyn til diagnosen, behandlingsmuligheter, arbeidets art og muligheter for arbeidsrettede tiltak. Det må alltid foretas en konkret skjønnsmessig vurdering. Dette er blant annet lagt til grunn i LB-2018-29837.

I yrker der det av sikkerhetsgrunner stilles store krav til helse, for eksempel innen oljevirksomhet, bør yrkesuførhet godtas dersom det er sannsynlig at personen kan gjenoppta arbeidet innen rimelig tid, se NOU 1990: 20 side 190. Videre bør retten til sykepenger vurderes mot annet arbeid, så snart det blir klart at den sykmeldte ikke kan gå tilbake til arbeidet. Se også LB-2022-118666, der det var klart at den sykmeldte ikke kunne vende tilbake til arbeidet, og retten konkluderte med at det var riktig å stille krav om generell arbeidsuførhet.

For personer som ikke er i et arbeidsforhold, eller der arbeidsforholdet har opphørt etter sykmeldingstidspunktet, kreves det også generell arbeidsuførhet. Se blant annet TRR-2019-300, TRR-2020-3672 og TRR-2022-680.

Dersom personen tidligere har vært langvarig sykmeldt for de samme eller lignende plager, kan det kreves generell arbeidsuførhet fra første dag. Denne forståelsen av regelen bygger på omfattende praksis i Trygderetten. Se som eksempel TRR-2020-132, TRR-2021-1439, TRR-2021-1948 og TRR-2023-1943. I TRR-2020-132 uttalte Trygderetten:

«Selv om det som hovedsak i praksis legges til grunn en vurdering av arbeidsuførhet opp mot det yrkes vedkommende har, er lovens hovedregel at arbeidsuførhet skal vurderes mot ethvert yrke. Det må slik retten ser det innebære at hovedregelen legges til grunn når de hensyn som taler for at yrkesuførhet bør legges til grunn i en innledende fase ikke gjør seg gjeldene. Dette er også lagt til grunn av Trygderetten tidligere.»

2.3.2.4 Vurderingen av yrkesuførhet ved dårlige utsikter til annet arbeid

Dårlige utsikter til nytt arbeid er ikke et relevant moment i vurderingen av om yrkesuførhet må godtas i et lengre tidsrom enn hovedregelen tilsier.

I enkelte kjennelser fra Trygderetten og i en dom fra lagmannsretten, er det likevel lagt vekt på om den sykmeldte har dårlige utsikter til å få nytt arbeid, og uttalt at dette taler for at yrkesuførhet må godtas i et lengre tidsrom enn hva hovedregelen åpner for.

Den aktuelle dommen er Borgarting lagmannsretts dom av 19. mars 2019, LB-2018-29837. Saken gjaldt en kranfører som ble sykmeldt på grunn av en meniskskade og besvimelsesanfall. Lagmannsretten delte seg i et flertall og et mindretall, og flertallet kom til at Trygderetten og Nav ikke hadde foretatt en tilstrekkelig vurdering av om yrkesuførhet kunne godtas etter cirka syv måneders sykmelding. Flertallet uttalte først at Trygderetten hadde lagt til grunn riktig rettslig utgangspunkt, nemlig at det kreves generell arbeidsuførhet i en situasjon som den aktuelle, der sykmeldingen hadde vart i syv måneder. Flertallet skriver videre at man likevel må vurdere om yrkesuførhet kan godtas i en lengre periode enn tre måneder. I denne vurderingen legger flertallet stor vekt på at den sykmeldte hadde dårlige utsikter til annet arbeid enn arbeidet som kranfører. Flertallet uttaler så at man må godta at den sykmeldte bare var ufør til yrket som kranfører, og ikke generelt arbeidsufør. Deretter konkluderte flertallet med at «det generelle vilkåret om arbeidsuførhet» var oppfylt.

Samlet sett er det vanskelig å trekke klare slutninger ut av lagmannsrettens avgjørelse. Flertallets votum veksler mellom å vise til generell arbeidsuførhet og yrkesuførhet i samme drøftelse, noe som gjør det uklart hvilke slutninger det er forsvarlig å trekke på grunnlag av drøftelsen, og om slutningene i så fall kan gi veiledning om generell arbeidsuførhet eller yrkesuførhet.

I tillegg har retten lagt vekt på at den sykmeldte hadde liten reell mulighet for annet arbeid enn i yrket som kranfører. Dette samsvarer ikke med lovens krav om at det må være «sykdom eller skade» som gjør at man er ute av stand til å arbeide, og at andre årsaker til at man ikke kan arbeide ikke gir rett til sykepenger. Lagmannsrettens vurdering samsvarer heller ikke med øvrig praksis og rettspraksis på området. Dersom man er funksjonsdyktig, men enten ikke kvalifisert for arbeid eller ikke klarer å få arbeid, er det andre ytelser enn sykepenger som er riktig ytelse.

Samlet sett taler dette for at lagmannsrettens standpunkt om at dårlige utsikter til annet arbeid skal forlenge perioden der yrkesuførhet godtas, ikke gir uttrykk for riktig forståelse av regelen. Dårlige utsikter til nytt arbeid er ikke et relevant moment i vurderingen av om yrkesuførhet må godtas i et lengre tidsrom enn det hovedregelen tilsier. Den aktuelle dommen må dermed tillegges liten vekt på dette punktet.

2.3.2.5 Delvis arbeidsuførhet og flere arbeidsforhold

Der den sykmeldte har flere arbeidsforhold på sykmeldingstidspunktet, men ikke blir sykmeldt fra alle, kan det oppstå tvil om vilkåret om arbeidsuførhet er oppfylt. Gjennom praksis i Nav og Trygderetten er det utviklet momenter i vurderingen av om kravet til arbeidsuførhet er oppfylt i slike tilfeller.

For det første må stillingene la seg forsvarlig kombinere. Sykepengeordningen skal kompensere for bortfalt inntekt, men ikke for en inntektsevne som ikke er reell. Det er ikke sannsynliggjort at inntekten ville vært beholdt over tid hvis stillingene ikke lar seg forsvarlig kombinere over tid. TRR-2018-3776 er eksempel på sak der stillingene ikke lot seg forsvarlig kombinere.

For det andre kan det få spesiell betydning hvis det finnes andre grunner enn sykdom og arbeidsuførhet som kan forklare at den sykmeldte bare har fravær fra et av flere arbeidsforhold. Se omtalen av sykdom ved sosiale eller økonomiske problemer under punkt 2.2.1.2.

For eksempel kan konflikt med arbeidsgiver ved arbeidsforholdet man er sykmeldt fra, reise tvil om det er sykdom eller arbeidskonflikt som er den reelle grunnen til fraværet. Samtidig kan det ikke utelukkes at kravet til sykdom og arbeidsuførhet er oppfylt selv om det også foreligger en arbeidskonflikt eller andre mulige grunner til fravær. Hvis de forskjellige arbeidsforholdene stiller ulike krav til helse og funksjonsevne, kan det bidra til å forklare hvorfor sykmeldingen gjelder et, men ikke alle, arbeidsforhold. Dette gjelder også der det finnes andre mulige grunner til fraværet. Se som eksempel TRR-2021-2601 og TRR-2024-4078.

Bestemmelsen er tolket slik at innholdet i rettsregelen er det samme i tilfeller der den sykmeldte har flere arbeidsforhold, men ikke er sykmeldt fra alle, som det er i andre situasjoner. Vurderingen av om det foreligger faktiske forhold som innebærer at lovens vilkår er oppfylt påvirkes av at den sykmeldte fremdeles er i stand til å arbeide i et, men ikke i alle, sine arbeidsforhold. Dette kan likevel ikke i seg selv være grunn til å avslå krav om sykepenger, heller ikke der det stilles samme krav til helse og funksjonsevne i arbeidsforholdet man er sykmeldt fra, og arbeidet man fremdeles arbeider i. Dette ville vært et innskrenkende tilleggsvilkår, som krever særskilt hjemmel. Kravet til arbeidsuførhet anses ofte oppfylt for personer med gradert sykmelding fra ett arbeidsforhold, selv om kravene til helse og funksjonsevne i stillingen er de samme både for den delen av arbeidet man er arbeidsfør og arbeidsufør til.

Se også TRR-2024-2215, TRR-2024-2885 og TRR-2021-885.

I tilfeller der den sykmeldte øker sin arbeidsinnsats i et annet arbeidsforhold eller tar nytt arbeid i sykmeldingsperioden, må det vurderes om arbeidsforholdene har ulike krav med hensyn til helse og funksjonsevne. Ved tilnærmet fulltidsarbeid i bistillingen eller det nye arbeidetvil begrunnelsen for å akseptere yrkesuførhet ikke lenger gjøre seg gjeldende, se NOU 1990: 20 side 192.

Arbeidsevnen må være nedsatt med minst 20 prosent for at man skal ha rett til sykepenger. Se folketrygdloven § 8-13 og tilhørende rundskriv.

2.3.2.6 Skolegang og arbeidsuførhet

En person som kombinerer arbeid med skolegang eller studier før sykmeldingstidspunktet, kan oppfylle vilkår for rett til sykepenger ved hel eller delvis arbeidsuførhet i arbeidsforholdet.

Avgjørende i vurderingen er om studiene og arbeidet lar seg forsvarlig kombinere og fortsatt skolegang ikke er egnet til å trekke arbeidsuførheten i tvil. Denne praksisen er blant annet stadfestet i TRR-2005-3948. Trygderetten har videre vist til denne kjennelsen i ankesak TRR-2009-270, og uttalte at da studiene var påbegynt før sykmeldingstidspunktet i TRR-2005-3948, var det der mulig å vurdere arbeidsforhold og studier mot hverandre. Se også TRR-2023-2276.

Dersom den sykmeldte begynner med skole eller studier i sykmeldingsperioden, må vilkåret om generell arbeidsuførhet som hovedregel være oppfylt. I Trygderettens kjennelse i ankesak TRR-2009-1641 viste retten til at sykepenger under yrkesuførhet danner et unntak fra ordlyden i § 8-4 og kravet om generell arbeidsuførhet. Hovedbegrunnelsen er at den sykmeldte, i de fleste tilfeller, etter forholdsvis kort fravær skal tilbake til det samme arbeidet som de ble sykmeldt fra. I tilfeller der det er klart at arbeidstakeren ikke skal vende tilbake til tidligere arbeidet, svikter dermed begrunnelsen for å gjøre unntak fra kravet om generell arbeidsuførhet. I sin vurdering la retten avgjørende vekt på at den sykmeldte etter oppstart av studier ikke var generelt arbeidsufør. Dette har blitt fulgt opp i omfattende trygderettspraksis, se blant annet TRR-2007-1604, TRR-2009-270, TRR-2009-967, TRR-2011-1941 og TRR-2015-3801.

Det er i trygderettspraksis lagt til grunn at en person som er klart arbeidsufør til de fleste yrker, men som kan begynne på og gjennomføre en teoretisk skolegang, likevel kan regnes som generelt arbeidsufør. Se TRR-2009-1641.

Det må likevel legges til grunn at dette er en svært begrenset adgang, og at dette sjelden vil være aktuelt i dag. De fleste studier vil i dag kreve betydelig innsats fra studenten, og vil omfatte blant annet oppmøte, innleveringer, gruppearbeid og presentasjoner. Dette er innsats som vanskelig lar seg kombinere med vilkår om generell arbeidsuførhet.

2.3.2.7 Arbeidsuførhet ved permisjon fra arbeidet

Det er kravet til tap av pensjonsgivende inntekt i § 8-3 som gjør at man ikke har rett til sykepenger i tidsrom der man uansett ville stått uten arbeidsinntekt. For ferie og permisjon er dette regulert konkret i § 8-17 andre ledd.

Hvis formålet med permisjonen faller bort, kan kravet til tap av pensjonsgivende inntekt likevel anses oppfylt. Se rundskrivet til § 8-17 andre ledd.

For at man skal ha rett til sykepenger i en slik situasjon, må også de andre vilkårene for rett til sykepenger være oppfylt. Deriblant kravet til arbeidsuførhet i § 8-4.

2.4 Kravet til årsakssammenheng

2.4.1 Kravet til årsakssammenheng skal forstås slik

For at man skal ha rett til sykepenger må det være årsakssammenheng mellom sykdommen eller skaden på den ene siden, og funksjonsnedsettelsen og arbeidsuførheten på den andre.

Sykdom eller skade må være hovedårsak til arbeidsuførheten. Det betyr at sykdom eller skade må være den dominerende årsaken.

Dersom sykdommen eller skaden i seg selv er så dominerende at den medfører arbeidsuførhet, er vilkåret oppfylt selv om andre årsaker også gjør seg gjeldende. Dette kan for eksempel være tilfelle der det har oppstått en arbeidskonflikt, men den sykmeldte også har en urelatert sykdom som medfører arbeidsuførhet.

Forholdene i saken må gjøre det «klart» at sykdommen eller skaden har ført til funksjonsnedsettelsen og arbeidsuførheten. Vurderingen kan bli strengere i saker der det foreligger sosiale eller økonomiske problemer. Vikarierende motiv for fravær kan føre til tvil om det virkelig er sykdommen eller skaden som har ført til arbeidsuførheten.

Konkrete omstendigheter i den enkelte sak kan få betydning for vurderingen, og gjøre det nødvendig med klare holdepunkter for at sykdommen er hovedårsak til arbeidsuførheten. For eksempel der arbeidsgiver bestrider sykmeldingen, og bestridelsen reiser tvil om at sykdom er hovedårsak til arbeidsuførheten. Eller ved gjentakende langvarige sykmeldinger med samme plager, der sykdommen også er til stede under periodene der det arbeides. Hvis funksjonsevnen reelt sett er den samme både i periodene med sykmelding og friskmelding, taler det mot at personen er arbeidsufør «klart» på grunn av sykdom eller skade.

Vurderingen må gjøres konkret i det enkelte tilfelle.

Arbeidsuførhet som skyldes sosiale eller økonomiske problemer og lignende, gir ikke rett til sykepenger. Det betyr at man ikke får rett til sykepenger hvis denne typen problemer gjør det vanskelig eller umulig å jobbe. Dersom slike problemer utløser sykdom eller symptomer som tilsvarer sykdom, har man likevel rett til sykepenger.

2.4.2 Hvorfor kravet til årsakssammenheng skal forstås slik

2.4.2.1 Krav til hovedårsak

Nav forstår kravet til årsakssammenheng slik at sykdom eller skade må være hovedårsak til arbeidsuførheten. Det betyr at sykdom eller skade må være den klart dominerende årsaken til arbeidsuførheten.

Ordlyden i folketrygdloven § 8-4 første ledd gir ikke klar anvisning på hvilken årsakslære som skal anvendes. Vilkåret er at arbeidsuførheten klart «skyldes» sykdom eller skade.

En tolking av lovens ordlyd og forarbeider taler for at sykdom eller skade må være hovedårsak til arbeidsuførheten. En naturlig språklig forståelse av at A «skyldes» B, er at A spiller en sentral og avgjørende rolle i å utløse B. Dette underbygges av at det for sykepenger er oppstilt et skjerpet årsakskrav, som går frem av kravet til at det må være «klart» at arbeidsuførheten skyldes sykdom eller skade. Det er verken i ordlyd eller forarbeider til skjerpingen av årsakskravet gitt noen indikasjon på at det til tross for det skjerpede årsakskravet har vært meningen å senke kravet til årsakssammenheng, slik at sykepenger kan innvilges der sykdom eller skade «bare» er en vesentlig medvirkende årsak.

Sammenligning med årsakskrav i andre bestemmelser i folketrygdloven gir liten veiledning om hvilket årsakskrav som gjelder i folketrygdloven § 8-4. I folketrygdloven § 11-5 er det bestemt at sykdom, skade eller lyte må være en «vesentlig medvirkende» årsak til nedsatt arbeidsevne for rett til arbeidsavklaringspenger. Sykdomskravet for uføretrygd er regulert i folketrygdloven § 12-6, og her er det derimot eksplisitt angitt at sykdom, skade eller lyte må være «hovedårsak» til nedsatt inntektsevne. Sett i sammenheng med folketrygdloven § 11-5 og § 12-6 gir ordlyden i folketrygdloven § 8-4 og lovens systematikk liten veiledning om hvilket årsakskrav som gjelder.

Spørsmålet om hvilken årsakslære som gjelder er ikke eksplisitt drøftet av Høyesterett, og i liten grad drøftet av domstolene. I HR-2018-2344-A var det anført at det ikke gjelder noen hovedårsakslære etter folketrygdloven § 8-4 første ledd. Høyesterett drøftet ikke spørsmålet, fordi de uansett ikke fant sykdomsvilkåret oppfylt, se HR-2018-2344-A avsnitt 44. Under lagmannsrettens behandling av samme sak, reiste mindretallet spørsmål om det var hovedårsakslæren som gjaldt. Spørsmålet ble ikke besvart fordi mindretallet mente andre forhold var hovedårsak til sykmeldingene. I LG-2017-31785 er det slått fast at hovedårsakslæren gjelder, men spørsmålet er verken problematisert eller drøftet, så rettskildevekten av dommen på dette punktet anses som relativt lav.

I Trygderettens praksis er det i noen sammenhenger slått fast at det er hovedårsakslæren som gjelder. Dette ble gjort i TRR-2018-684. Rettsgrunnlaget for konklusjonen er de to lagmannsrettsdommene omtalt over. I TRR-2020-1153 slår Trygderetten fast at sykdom må være hovedårsak, uten nærmere rettslig begrunnelse. I TRR-2021-1104 drøfter retten om sykdom er hovedårsak til arbeidsuførhet, og kommer frem til at kravet er oppfylt. I kjennelsen slutter retten seg til ankemotpartens fremstilling av gjeldende rett. Her er årsakskravet forklart slik at «der det er flere årsaker til arbeidsuførhet, må sykdom klart fremstå som den dominerende årsaken til arbeidsuførheten. Det er ikke tilstrekkelig at sykdom bare er en medvirkende årsak».

Andre kjennelser fra Trygderetten kan videre tale for at det er hovedårsakslæren som gjelder, ved at det ikke er gitt rett til sykepenger dersom noe annet enn sykdom eller skade er vurdert som hovedårsak til arbeidsuførheten, se blant annet TRR-2021-1827. Dette kan underbygge at det er en hovedårsakslære som gjelder etter folketrygdloven § 8-4, da det ikke kan eksistere mer enn én hovedårsak.

De tilgjengelige rettskildene tilsier samlet sett at det gjelder en hovedårsakslære etter folketrygdloven § 8-4.

Folketrygdloven § 8-4 oppstiller et strengt årsakskrav. Sykdom eller skade må være den klart dominerende årsaken til arbeidsuførheten. Dersom det finnes flere årsaker i årsaksbildet, er det ikke tilstrekkelig at sykdom eller skade fremstår som en vesentlig årsak blant flere mulige årsaker. Dette bygger på ordlyden i loven og hvordan denne er forstått av Trygderetten og domstolene i de sakene som er avgjort.

2.4.2.2 Skjerpet beviskrav – «klart» at sykdom eller skade er årsak

Beviskravet for vilkårene i folketrygdloven § 8-4 er alminnelig sannsynlighetsovervekt. For kravet til årsakssammenheng er det imidlertid oppstilt et skjerpet beviskrav. Det må være «klart» at funksjonsnedsettelsen som har ført til arbeidsuførhet er forårsaket av sykdom eller skade. Dette er stadfestet av Høyesterett i HR-2018-2344-A, avsnitt 34.

Det skjerpede årsakskravet ble innført ved lov 14. mai 1993 nr. 46. I forarbeidene til endringen, inntatt i Ot.prp. nr. 39 (1992–1993) punkt 1.2, er det lagt til grunn at det gjennom 1980-tallet skjedde en gradvis liberalisering av sykdomsbegrepet, ved at «naturlige problemer, konflikter eller vanskelige livssituasjoner blir sidestilt med sykdom». For å signalisere Regjeringens ønsker om en omlegging til en strengere praksis, fant departementet det hensiktsmessig med en lovendring som presiserte og avgrenset sykdomsbegrepet. Sammen med det nye klarhetskravet i første punktum, ble det lagt til et andre punktum der det er presisert at arbeidsuførhet som skyldes sosiale eller økonomiske problemer o.l. ikke gir rett til sykepenger.

I merknaden til den endrede ordlyden, skrev departementet:

«For å signalisere en strammere praktisering av bestemmelsen foreslås i utkastet inntatt en nærmere presisering av sykdomsbegrepet. For det første framheves at funksjonsnedsettelsen klart må skyldes sykdom. Videre gis i et nytt annet punktum eksempler på situasjoner som helt klart ikke gir rett til sykepenger.»

Kjernen av klarhetskravet ligger i et skjerpet krav til bevis for at det er årsakssammenheng mellom sykdom eller skade på den ene siden, og arbeidsuførheten på den andre.

Lovgiverviljen kan imidlertid tale for at klarhetskravet for årsakssammenhengen ikke kan tolkes helt isolert fra de andre vilkårene i bestemmelsen. Dersom det er stor tvil om hvorvidt det foreligger sykdom, eller stor tvil om det foreligger arbeidsuførhet, kan det også tale for at det er uklart om personen er arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom, slik formålet med innstrammingen tok sikte på. Det kan imidlertid ikke kreves at det må være «klart» at det foreligger sykdom, se LA-2017-80596, der lagmannsretten opphevet en trygderettskjennelse som feilaktig oppstilte krav om at det måtte være «klart» at det forelå sykdom.

Det skjerpede beviskravet gjelder i alle saker. Det finnes ikke rettslig grunnlag for å skjerpe beviskravet enda mer, se Trygderettens femmedlemskjennelse TRR-2024-1996.

Kravet til årsakssammenheng er alltid det samme. Men andre forhold kan reise tvil om det virkelig foreligger sykdom, og om det er sykdommen har ført til arbeidsuførhet. Derfor kan det i noen tilfeller kreves sterkere holdepunkter for at det foreligger sykdom, og for at det er sykdommen som er årsak til arbeidsuførheten i slike tilfeller. I praksis kan vurderingen derfor bli strengere i slike tilfeller. Se TRR-2023-2551 og TRR-2022-2055, med videre henvisning til HR-2018-2344-A.

2.5 Saksbehandling ved avslag etter første ledd

Vilkårene for sykepenger må til enhver tid være oppfylt for at man skal ha rett til sykepenger. Dersom vilkårene ikke lenger er oppfylt, faller retten til sykepenger bort.

Dersom det har vært utbetalt sykepenger i et løpende sykmeldingstilfelle, og Nav vurderer at vilkårene ikke lenger er oppfylt, må det sendes forhåndsvarsel om stans i tråd med reglene i forvaltningsloven § 16.

Retten til sykepenger skal som hovedregel ikke falle bort før tidspunktet angitt i forhåndsvarselet.

3 Folketrygdloven § 8-4 andre ledd

3.1 Generelt om folketrygdloven § 8-4 andre ledd

I folketrygdloven § 8-4 andre ledd likestilles visse situasjoner og tilstander med arbeidsuførhet på grunn av sykdom eller skade, som dermed kan gi rett til sykepenger. Dette gjelder ulike typer behandling, undersøkelser og tiltak som gjør det nødvendig med fravær fra arbeidet.

Bestemmelsen i andre ledd kommer bare til anvendelse der vilkårene i første ledd ikke er oppfylt. I disse situasjonene anses medlemmet som arbeidsufør fordi vedkommende må være borte fra arbeidet av grunner som etter andre ledd er likestilt med sykdom og skade, se NOU 1990: 20 side 190.

Dersom det foreligger rett til sykepenger etter vilkårene i første ledd, vil det ikke være aktuelt å gi sykepenger etter reglene i andre ledd.

3.2 Bokstav a. Innlagt i en godkjent helseinstitusjon

3.2.1 Bokstav a skal forstås slik

Ved innleggelse i godkjent helseinstitusjon kan det ytes sykepenger etter denne bestemmelsen. Med godkjent helseinstitusjon menes i denne sammenheng:

Offentlige behandlingssteder
Private som har avtale med et regionalt helseforetak
Private som er godkjent av Helsedirektoratet

Dette samsvarer med Helsedirektoratets oversikt over behandlingssteder.

Også under innleggelse i godkjent helseinstitusjon på grunn av rus-, legemiddel eller spillavhengighet, foreligger rett til sykepenger etter denne bestemmelsen.

Merk at det er spesielle regler for personer innlagt i helseinstitusjon i folketrygdloven § 8-53.

Under behandlingsopphold på grunn av rus-, legemiddel- eller spillavhengighet i ikke godkjent helseinstitusjon, kan det også ytes sykepenger etter denne bestemmelsen. Personen må i slike tilfeller være innlagt for behandling, behandlingen må gjennomføres i samråd med behandlende lege, og behovet for innleggelse må være dokumentert av behandlende lege.

3.2.2 Hvorfor bokstav a forstås slik

I ny lov om folketrygd av 1997 ble rett til sykepenger ved innleggelse i godkjent helseinstitusjon skilt ut i en egen bestemmelse, § 8-4 andre ledd bokstav a.

Tidligere var denne i praksis omfattet av rett til sykepenger under behandling, i det som da var bokstav a. Endringen medførte ingen realitetsendring, men var i tråd med gjeldende praksis på tidspunktet, se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 78.

Bestemmelsen gir rett til sykepenger ved innleggelse i «godkjent helseinstitusjon». Det er ikke beskrevet i lovens forarbeider hvordan begrepet skal forstås. I praksis har dette begrepet blitt forstått slik at hva som omfattes går frem av Helsedirektoratets oversikt over behandlingssteder.

I tillegg har behandlingsopphold på grunn av rus-, legemiddel- eller spillavhengighet i ikke godkjent helseinstitusjon i praksis blitt omfattet av denne bestemmelsen i noen tilfeller, se omtale over i punkt 3.2.1.

3.3 Bokstav b. Behandling som gjør det nødvendig at man ikke arbeider

3.3.1 Generelt om bokstav b

Personer som må være borte fra arbeid når de er under behandling fordi behandlingen gjør det nødvendig at de ikke arbeider, kan ha rett til sykepenger etter folketrygdloven § 8-4 andre ledd bokstav b. Den som sykmelder, må erklære at behandlingen gjør det nødvendig å ikke arbeide.

Hovedformålet med sykepenger er å kompensere for at man mister inntekt når man ikke kan jobbe på grunn av sykdom eller skade. Dette gjelder ikke bare når sykdom eller skade i seg selv gjør at man ikke er i stand til å jobbe, men også i noen tilfeller der behandling av sykdom eller skade gjør det nødvendig at man ikke er på jobb. Det kan også gis sykepenger ved noen typer behandlingsreiser.

Allerede fra 1928 ble det gitt sykepenger også i tilfeller der «helbredelse gjør det nødvendig» at man «avholder seg fra arbeid». Regelen ble videreført i senere syketrygdlover. I lov om syketrygd av 1956 var det bestemt at en trygdet var arbeidsufør når «legen erklærer at behandlingen gjør det nødvendig at han ikke arbeider». Denne regelen ble videreført i folketrygdloven av 1966 og omformulert i den nåværende folketrygdlov fra 1997.

3.3.2 Bokstav b skal forstås slik

3.3.2.1 Behandling

Oversikt over regelen

For å ha rett til sykepenger ved behandling, må disse fire vilkårene være oppfylt:

Man må være under godkjent behandling
Virkningen av behandlingen må gjøre at man ikke kan arbeide
Det må være nødvendig med fravær fra arbeidet i én arbeidsdag per uke, eller minst 20 prosent av arbeidstiden over et lengre tidsrom
Den som sykmelder, må begrunne hvorfor virkningen av behandlingen gjør det nødvendig at man ikke arbeider

De fire vilkårene omtales i punktene under.

Man må være under godkjent behandling

For å ha rett til sykepenger ved behandling, må man være under behandling som er omtalt her.

Med behandling menes medisinsk behandling. Det vil si konkrete tiltak som settes i verk i regi av offentlig godkjent helsepersonell for å fjerne eller avhjelpe symptomer på og/eller årsak til sykdom eller skade.

Behandlingen må foregå i regi av offentlig godkjent helsepersonell, for eksempel lege, sykepleier, fysioterapeut, psykolog eller lignende. Det er som hovedregel bare tiltak som utføres av eller sammen med helsepersonellet som regnes som behandling. Det kan også regnes som behandling hvis man selv utfører tiltak som er foreskrevet av helsepersonell, og som ellers fyller vilkårene. For eksempel dersom man selv tar eller setter medisiner som er foreskrevet av helsepersonell.

Trening uten samtidig veiledning fra helsepersonell (egentrening) regnes ikke som behandling, selv om den utføres etter tidligere opplæring/instruksjon fra helsepersonell. Hvis trening gjennomføres sammen med helsepersonell regnes det som behandling.

Det må være oppstått en sykdom eller skade som behandlingen skal rette seg mot. Tiltak som skal forebygge at sykdom skal oppstå, regnes ikke som behandling. For eksempel gjennomføring av saneringsregimet for antibiotikaresistente bakterier, eller kurs og opplæring for å hindre fremtidig sykdom. Hvis man allerede har en sykdom eller skade, og tiltakene skal hindre forverring, regnes det likevel som behandling.

Kurs og opplæring regnes som behandling hvis det er en obligatorisk del av et opplegg som regnes som behandling, eller hvis det har tett tilknytning til et opplegg som regnes som behandling. For eksempel gjelder dette obligatoriske kurs før eller etter fedmeoperasjon, eller der informasjon til diabetespasienter gis som kurs og opplæring etter sykehusinnleggelse heller enn under innleggelsen. Kurs og opplæring der man lærer å håndtere sykdom som har oppstått, godtas som behandling, se avsnittet over. Kurset eller opplæringen gir bare rett til sykepenger hvis de andre vilkårene også er oppfylt. Se egen omtale av disse, og spesielt kravet til fraværets lengde.

Kurs og opplæring i å håndtere personlige egenskaper eller belastende livssituasjoner som ikke utgjør sykdom, godtas ikke som behandling.

Det er ikke av betydning om behandlingen er finansiert av det offentlige eller finansieres privat, så lenge den fyller vilkårene omtalt her.

Ved noen former for behandling blir man formelt innlagt ved helseinstitusjonen, selv om behandlingen ikke strekker seg over et døgnskille. I slike tilfeller kan man ha rett på sykepenger ved innleggelse i godkjent helseinstitusjon, se § 8-4 andre ledd bokstav a.

Om familiebehandling

Familiebehandling slik det er omtalt her er godkjent behandling, som gir rett til sykepenger hvis de andre vilkårene også er oppfylt.

Med familiebehandling menes behandling der det er behov for at flere familiemedlemmer deltar og behandles samtidig. I slike tilfeller sees familien under ett. Det mest prekære behandlingsbehovet kan ligge hos ett av familiemedlemmene, uten at det foreligger sykdom eller et personlig behandlingsbehov hos de andre familiemedlemmene. Disse kan likevel ha rett til sykepenger. Det avgjørende vil være familiegruppens behov for behandling, og at behovet for behandling er faglig begrunnet.

Behandlingen kan foregå ved dagbehandling, poliklinisk behandling eller innleggelse. Personer som er innlagt kan ha rett til sykepenger etter folketrygdloven § 8-4 andre ledd bokstav a. Øvrige familiemedlemmer som ikke er innlagt, men deltar som en del av behandlingen, vil ikke ha rett etter den bestemmelsen, og må vurderes etter folketrygdloven § 8-4 andre ledd bokstav b.

Det kan også godkjennes familiebehandling ved behandlingsinstitusjoner for alkohol- og narkotikaavhengighet, hvor institusjonen har et vesentlig innslag av familiebehandling.

Opphold i barneverninstitusjon regnes ikke i seg selv som behandling.

Fravær fra arbeid må være nødvendig på grunn av behandlingens effekt

For å ha rett til sykepenger ved behandling, må virkningen av behandlingen gjøre det nødvendig at man ikke arbeider. Dette omfatter tilfeller der den kurative effekten av behandlingen blir redusert hvis man arbeider, og tilfeller der bivirkninger av behandlingen ikke gjør det mulig å arbeide. Vurderingen må gjøres opp mot det konkrete arbeidet man har. To personer som mottar samme behandling, kan dermed vurderes ulikt dersom arbeidsoppgavene og forholdene på arbeidsplassen er forskjellige.

Hvis det er nødvendig at behandlingen tar tid for at den skal ha effekt, er vilkåret oppfylt den tiden behandlingen pågår.

Praktiske grunner til at man må være borte fra arbeid oppfyller ikke vilkåret. Det er for eksempel ikke tilstrekkelig for å få rett til sykepenger ved behandling at man faktisk er borte fra arbeidet fordi tiden går med til reise. Hvis reisen eller andre praktiske forhold gir belastning som påvirker den kurative effekten av behandlingen, kan reise eller praktiske forhold likevel bidra til at vilkåret er oppfylt.

Ventetid som inngår i behandlingsopplegget regnes som del av behandlingen. For eksempel der det er opphold mellom prøver, undersøkelser, oppfølging og/eller behandling i et og samme behandlingstilfelle. Annen ventetid, for eksempel før eller etter at behandlingen begynner, eller mellom ulike behandlinger som ikke er del av samme behandlingsopplegg, anses ikke som del av behandlingen.

Krav til fraværets lengde

For å ha rett til sykepenger ved behandling, må virkningen av behandlingen gjøre det nødvendig med fravær fra arbeid, se omtale over. Hvor langvarig fraværsbehovet er, avgjør om man har rett til sykepenger ved behandling, og hvilken rett man har til sykepenger ved behandling.

Fravær fra arbeid en arbeidsdag per uke – enkeltstående behandlingsdager

Hvis virkningen av behandlingen gjør det nødvendig å være borte fra arbeid hele arbeidsdagen, og ikke mer enn én arbeidsdag per uke, kan man ha rett til sykepenger etter ordningen om enkeltstående behandlingsdager.

For å ha rett til sykepenger ved enkeltstående behandlingsdager, må virkningen av behandlingen gjøre det nødvendig at man ikke arbeider den dagen behandlingen finner sted.

Man kan også ha rett til sykepenger etter denne ordningen hvis det er nødvendig at behandlingen i seg selv tar hele eller nesten hele arbeidsdagen for at den skal ha effekt, slik at det er nødvendig at fraværet fra arbeid varer hele arbeidsdagen.

Man får bare sykepenger for enkeltstående behandlingsdag hvis det er nødvendig med fravær fra arbeid hele dagen. Vilkåret er ikke oppfylt hvis det er mulig å legge behandlingen mot slutten av eller etter egen arbeidstid, eller hvis det ellers er mulig å arbeide noe før behandlingen. Det er uten betydning om andre forpliktelser etter arbeidstid gjør det upraktisk eller vanskelig å legge behandlingen mot slutten av arbeidsdagen, for eksempel omsorgsoppgaver i hjemmet. Det er heller ikke tilstrekkelig at man helst vil unngå å ta ulønnet fri eller bruke avspaseringstid på behandling.

Vilkåret er ikke oppfylt hvis turnus- eller deltidsarbeid med fridager gjør at behandlingen kan legges til dager der man uansett ikke skulle arbeidet. Hvis det ikke er mulig å legge behandlingen til andre dager enn arbeidsdager, kan vilkåret likevel være oppfylt.

Hvis det er reisetid eller andre praktiske forhold som gjør at man må være borte fra arbeid hele eller nesten hele dagen, har man ikke rett til sykepenger etter denne ordningen.

Det er ikke egne regler om hvor lenge man kan motta sykepenger ved enkeltstående behandlingsdager. Hvor mange dager med sykepenger man har rett til, er regulert i § 8-12 første ledd. I ordningen med enkeltstående behandlingsdager regnes hver behandlingsdag som én sykmeldingsdag med 100 prosent sykmelding. Dager med sykepenger ved enkeltstående behandlingsdager telles som ordinære sykepengedager etter § 8-12 første ledd.

Sykepenger ved enkeltstående behandlingsdager kan i noen tilfeller gi en mer langvarig rett til sykepenger enn sykepenger etter § 8-4 første ledd. En som oppfyller vilkårene for sykepenger ved enkeltstående behandlingsdager, mister ikke rett til sykepenger etter disse reglene bare fordi han eller hun samtidig oppfyller vilkårene for ordinære sykepenger i § 8-4 første ledd.

Personer som ikke oppfyller vilkårene for sykepenger ved behandling, kan tenkes å oppfylle vilkårene for ordinære sykepenger i folketrygdloven § 8-4 første ledd.

Arbeidsgiver skal betale sykepenger i arbeidsgiverperioden også for en som mottar sykepenger ved enkeltstående behandlingsdager, se § 8-19.

Fravær fra arbeid mer enn en arbeidsdag per uke

Hvis virkningen av behandlingen gjør det nødvendig å være borte fra arbeid mer enn en hel arbeidsdag per uke, må sykmeldingen graderes som en vanlig sykmelding. Det samlede fraværet må utgjøre minst 20 prosent over en bestemt tidsperiode, se § 8-13 første ledd.

Alle dager mandag til fredag i sykmeldingsperioden regnes som sykepengedager, se § 8-11 og § 8-12.

Krav til særskilt legeerklæring for sykepenger ved behandling

For å ha rett til sykepenger ved behandling, må den som sykmelder begrunne hvorfor behandlingens virkning gjør det nødvendig at man ikke arbeider. Det må være konkret og medisinsk begrunnet hvordan virkningen av behandlingen blir svekket ved at man arbeider.

Nav, Trygderetten og domstolene har rett og plikt til å vurdere om sykmelders begrunnelse tilsier at lovens vilkår er oppfylt. Se også punkt 1.4. Det er den sykmeldte som må dokumentere at vilkårene for sykepenger er oppfylt, men Nav har også plikt til å utrede saken etter reglene i forvaltningsloven. Hvis legens begrunnelse ikke gir grunnlag for å slå fast at vilkårene i loven er oppfylt, kan det ikke gis sykepenger. I vurderingen av om vilkårene er oppfylt kan det legges vekt på opplysninger og dokumentasjon både fra den som sykmelder og fra den/de som behandler.

Kiropraktorer og manuellterapeuter kan også skrive sykmeldinger, men kan kun sykmelde i totalt 12 uker fra første sykefraværsdag. Denne grensen gjelder også for enkeltstående behandlingsdager.

3.3.2.2 Behandlingsreiser

Forholdet til andre regler

Personer som blir sykmeldte for å dra på en behandlingsreise til utlandet, kan ha rett til sykepenger etter § 8-4 andre ledd bokstav b. Hvis vilkårene for rett til sykepenger etter § 8-4 andre ledd bokstav b ikke er oppfylt, må vilkårene for rett til sykepenger i § 8-4 første ledd være oppfylt for at man skal ha rett til sykepenger.

For personer som setter frem krav om sykepenger under behandlingsreise utenfor EØS-land, og personer som ikke er omfattet av EØS-forordningene om trygd, må retten til sykepenger i tillegg vurderes etter folketrygdloven § 8-9 og vilkåret om at man må oppholde seg i Norge for å ha rett til sykepenger.

Behandlingsreiser i offentlig regi

Ved behandlingsreiser i offentlig regi gis det sykepenger etter § 8-4 andre ledd bokstav b.

Med behandlingsreiser i offentlig regi menes behandlingsreiser som administreres og innvilges av Oslo Universitetssykehus i tråd med forskrift om behandlingsreiser. Slike behandlingsreiser tilbys til barn, ungdom og voksne med revmatisk inflammatoriske leddsykdommer, barn, ungdom og voksne med psoriasis, senskader etter poliomyelitt, langsomt progredierende ALS, og barn og ungdom med astma og/eller atopisk eksem. Se forskrift 16. juni 2017 nr. 749 om behandlingsreiser til utlandet.

Behandlingsreiser som finansieres av det offentlige er omfattet av unntaket fra kravet til opphold i Norge/EØS i folketrygdloven § 8-9 andre ledd bokstav b. Det betyr at slike behandlingsreiser gir rett til sykepenger uavhengig av om de foregår innenfor eller utenfor Norge/EØS, og at det ikke er nødvendig å søke om å beholde sykepenger ved opphold utenfor Norge/EØS under behandlingsreisen.

Andre organiserte behandlingsreiser

Ved behandlingsreiser til utlandet i regi av humanitære eller andre organisasjoner følges det en streng praksis. Sykepenger kan bare gis hvis effekten av behandlingen gjør det nødvendig at man ikke arbeider under hele behandlingsreisen, og dette er bekreftet og dokumentert av den som sykmelder.

Vilkåret er som hovedregel oppfylt når en spesialist i vedkommende disiplin gir en erklæring som underbygger dette, og anbefaler reisen fra et medisinsk synspunkt. En anbefaling fra en spesialist er likevel ikke nok i seg selv, hvis erklæringen ikke godt nok dokumenterer at fravær fra arbeid er nødvendig av hensyn til effekten av behandlingen. I praksis har Nav også lagt vekt på om behandlingsreisen vil forebygge en senere innleggelse på sykehus, og/eller er nødvendig for at den som reiser skal bevare sin arbeidsevne. I vurderingen har Nav også lagt vekt på tidligere sykehistorie, for eksempel sykehusinnleggelser og sykmeldingsperioder.

Disse momentene er likevel bare veiledende. Det avgjørende er om vilkårene i loven er oppfylt, det vil si om det er nødvendig med fravær fra arbeid for at effekten av behandlingen ikke skal svekkes.

En behandlingsreise i regi av humanitære eller andre organisasjoner gir ikke fritak fra kravet til opphold i Norge eller EØS i § 8-9. For at det skal kunne gis sykepenger under en behandlingsreise i regi av humanitære eller andre organisasjoner, må også vilkårene i § 8-9 være oppfylt.

Behandlingsreiser i privat regi

Dersom medlemmet drar på behandlingsreise i privat regi er vilkårene som regel ikke oppfylt, selv om medlemmet har opplyst at formålet med reisen er det samme som ved organiserte behandlingsreiser. Selv om deler av tiden på reise går med til behandling som oppfyller vilkårene i § 8-4 andre ledd bokstav b, vil dette sjeldent være tilfelle for hele tiden på reise. Hvis vilkårene i § 8-4 andre ledd bokstav b er oppfylt for enkelte deler av reisen, kan det gis sykepenger for disse dagene hvis vilkårene for sykepenger ellers er oppfylt.

En behandlingsreise i privat regi gir ikke fritak fra kravet til opphold i Norge eller EØS i § 8-9. For at det skal kunne gis sykepenger under en behandlingsreise i privat regi, må også vilkårene i § 8-9 være oppfylt.

Hvis en behandlingsreise i privat regi ikke fyller vilkårene i § 8-4 andre ledd bokstav b, kan det tenkes at den som reiser har rett til sykepenger fordi de ordinære vilkårene i § 8-4 første ledd er oppfylt.

3.3.3 Hvorfor bokstav b forstås slik

3.3.3.1 Behandling

Etter ordlyden i folketrygdloven § 8-4 andre ledd bokstav b, kan personer som mottar behandling ha rett til sykepenger, dersom legen erklærer at behandlingen gjør det nødvendig at vedkommende ikke arbeider.

Nav tolker dette slik at fire vilkår må være oppfylt:

Man må være under behandling
Virkningen av behandlingen må gjøre at man ikke kan arbeide
Det må være nødvendig med fravær fra arbeidet i én arbeidsdag per uke, eller minst 20 prosent av arbeidstiden over et lengre tidsrom
Den som sykmelder, må begrunne hvorfor virkningen av behandlingen gjør det nødvendig at man ikke arbeider

Tolkningen av regelen og disse fire vilkårene er begrunnet i teksten her.

Man må være under godkjent behandling

Av ordlyden i loven går det frem at medlemmet må være under «behandling» for å ha rett til sykepenger etter denne bestemmelsen. Dette innebærer samtidig at den som er underlagt tiltak som ikke kvalifiserer som «behandling», ikke har rett til sykepenger etter bestemmelsen. Hva som utgjør «behandling» har dermed avgjørende betydning.

Forarbeidene til bestemmelsen gir liten veiledning om hva som er ment omfattet. Trygdelovutvalget foreslo at det skulle fremgå av loven at bare behandling som «vesentlig finansieres av det offentlige» skulle godtas, og at det måtte være snakk om behandling som dekkes etter folketrygdloven kapittel 5. Trygdelovutvalget foreslo også andre materielle endringer i bestemmelsen. Se merknadene til § 8-4 i NOU 1990: 20 s. 192.

Utvalgets forslag ble ikke tatt til følge av departementet. Det går frem ved at ordlyden departementet foreslo ikke samsvarer med utvalgets forslag, og ved at § 8-4 ikke er nevnt i listen over departementets materielle endringsforslag i loven. Se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) punkt 4.3. I merknadene til § 8-4 i Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) s. 78. står det at bestemmelsen i andre ledd er «i samsvar med» praktiseringen av den tilsvarende bestemmelsen i folketrygdloven av 1966.

Siden utvalgets forslag om at behandlingen måtte være vesentlig finansiert av det offentlige ikke ble tatt til følge av departementet, legger Nav til grunn at det ikke er rettslig grunnlag for å skille mellom behandling finansiert av det offentlige, og behandling finansiert på annet vis. Nav forstår forarbeidsuttalelsene som viser til folketrygdloven kapittel 5 slik at de knytter seg til den avviste delen av utvalgets forslag til ordlyd. Siden loven ble vedtatt med en annen ordlyd, mener Nav at uttalelsene i forarbeidene som viser til folketrygdloven kapittel 5 ikke kan tillegges vekt i tolkningen. Uten mer konkret veiledning fra forarbeidene, mener Nav at hva som utgjør behandling må bygge på en tolkning av lovens ordlyd og avgrenses nærmere gjennom praksis i Nav og Trygderetten. Trygderetten har i TRR-2025-2091 lagt til grunn at også behandling i spesialisthelsetjenesten, som ikke er regulert av folketrygdloven kapittel 5, må være omfattet av «behandling».

Tolkningen av ordlyden må gjøres i lys av at vilkåret står i folketrygdlovens regler om sykepenger. Sykepenger skal kompensere for inntektsbortfall ved arbeidsuførhet som følger av sykdom og skade, se § 8-1. Det er dermed naturlig å forstå «behandling» i en medisinsk kontekst, slik at det må være snakk om medisinsk behandling, og at behandlingen som hovedregel må knytte seg til en sykdom eller skade.

Til NOU 1990: 23 Sykelønnsordningen ble det utarbeidet flere vedlegg. I vedlegg 4 er det drøftet om det kan gjøres unntak fra kravet om «sykdom» for rett til sykepenger ved behandling, se punkt 4.2. Det er der vist til avgjørelser fra Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden som har avslått krav om sykepenger fordi et behandlingstiltak var sosialt indisert, ikke medisinsk indisert. Forfatteren av vedlegget, professor Asbjørn Kjønstad, mente at det som hovedregel måtte være snakk om behandling av en sykdom, men at det også kunne dreie seg om «annen medisinsk indisert behandling», for eksempel keisersnitt. Se NOU 1990: 23 s. 140. Synspunktet står i et vedlegg til en NOU, og har liten rettskildemessig vekt i seg selv. Synspunktet kan likevel tillegges vekt etter sin argumentasjonsverdi. Nav forstår «sykdom» slik at det også omfatter tilstander der den det gjelder har et visst symptomtrykk, også uten at det kan settes noen bestemt sykdomsdiagnose.

Den rettslige forståelsen av hva som utgjør «behandling» avhenger også av medisinske kriterier. I den sammenheng kan medisinsk behandling anses for å være konkrete tiltak som iverksettes for å fjerne eller avhjelpe symptomer på og/eller årsak til sykdom eller skade. Nav legger denne overordnede forståelsen av hva som er behandling til grunn.

Samtidig vil ikke alle tiltak som avhjelper eller fjerner symptomene på og/eller årsak til sykdom og skade falle inn under en naturlig forståelse av hva som er medisinsk behandling.

Etter Navs syn må det for det første skilles mellom behandling av sykdom og skade som har oppstått, og ren forebygging av at sykdommer eller skader skal oppstå i fremtiden. Språklig sett er behandling tilbakeskuende, mens forebygging er fremoverskuende. Grensen er imidlertid ikke skarp, og noen tiltak vil i noen situasjoner både måtte regnes som behandling av en oppstått sykdom eller skade, og forebygging av følgetilstander eller av at tilstanden skal forverres. Dersom tiltaket først utgjør behandling, kan det etter Navs syn likevel ikke være diskvalifiserende at det i tillegg kan karakteriseres som forebygging.

For det andre mener Nav at det må skilles mellom behandling og noen former for trening. Noen former for medisinsk behandling overlapper helt eller delvis med aktiviteter som også kan karakteriseres som trening. I slike tilfeller mener Nav det må ha avgjørende betydning om tiltaket gjennomføres sammen med en behandler, som rettleder og støtter den som blir behandlet i gjennomføringen av aktivitetene. Hvis aktiviteten gjennomføres alene av den som er syk eller skadet, faller det utenfor en naturlig forståelse av behandling. Dette innebærer at egentrening ikke utgjør behandling. Denne grensedragningen er også stadfestet av Trygderetten i flere kjennelser, se TRR-2020-1598 med videre henvisning til TRR-2019-886, TRR-2015-4097 og TRR-2015-3438. For egentrening har det i tillegg betydning at treningen som regel kan legges utenfor arbeidstid, slik at det ikke er nødvendig med fravær fra arbeid.

For det tredje mener Nav at det må skilles mellom behandling, og noen former for kurs og opplæring. For noen sykdomstilstander og skader er informasjonsformidling til pasienten en sentral del av den medisinske behandlingen. Der denne informasjonsformidlingen er obligatorisk, eller har tett tilknytning til andre tiltak som utgjør behandling, mener Nav at informasjonsformidlingen må anses som behandling uavhengig av om den gjøres sammen med den øvrige behandlingen eller som adskilt kurs og opplæring. For eksempel der diabetespasienter på sykehus innkalles til kurs og opplæring på et senere tidspunkt, heller enn å få all informasjon under innleggelsen.

Samtidig tilbys det et bredt spekter av kurs og opplæring i regi av både offentlige og private aktører, som tar sikte på å bedre ulike aspekter av menneskers liv. Dersom kursene gjennomføres som del av et behandlingsopplegg for oppstått sykdom eller skade, taler det for at kursene må anses som behandling. Dersom kursene ikke retter seg mot en oppstått sykdom eller skade, men gjelder personlige egenskaper eller belastende livssituasjoner som ikke utgjør sykdom, mener Nav at de faller utenfor hva som kan forstås som medisinsk «behandling».

Nav forstår «behandling» slik at det må være tiltak iverksatt av noen andre enn pasienten selv – en behandler. Det kan likevel ikke ha avgjørende betydning om man blir behandlet av noen andre, eller om man administrerer medisinske tiltak på egen hånd. Også medisinske tiltak som pasienten administrerer selv kan etter forholdene utgjøre behandling. Nav mener det må legges vekt på om tiltakene er foreskrevet av helsepersonell, om de krever resept, og om tiltakene er vanlige uavhengig av sykdom eller skade. For eksempel vil det å selv sette reseptbelagte medisiner med sprøyte kunne være behandling.

Dersom tiltaket blir gjennomført av noen andre enn pasienten selv, mener Nav at hvem som utfører tiltakene kan ha betydning for om tiltaket utgjør behandling eller ikke. Dersom tiltaket gjennomføres av noen som ikke er offentlig godkjent helsepersonell, kan det ikke utgjøre behandling. Selv om tiltaket gjennomføres av offentlig godkjent helsepersonell, kan det også av andre grunner falle utenfor det som menes med behandling.

Om familiebehandling

Nav har i svært lang tid godtatt familiebehandling som behandling som oppfyller vilkårene i folketrygdloven § 8-4 andre ledd bokstav b. Dette innebærer at personer som ikke selv er under behandling, får sykepenger fordi det er nødvendig at de deltar ved behandlingen av et familiemedlem. Se omtale under punkt 3.3.2.1 om «Behandling» over.

Familiebehandling er omtalt i Navs rundskriv R08-00 i alle fall tilbake til mai 1997. Tidligere rundskriv har ikke vært mulig å oppdrive. I rundskrivet fra mai 1997 er det vist til kjennelser fra Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden fra 1988 og 1991 som gjelder familiebehandling. Familiebehandling er omtalt i vedlegg 4 til NOU 1990: 23 om sykelønnsordningen, se NOU 1990: 23 s. 141, der det er vist til regler om sykepenger for familiebehandling fastsatt av Sosialdepartementet den 1. juli 1977.

Nav legger derfor til grunn at praksisen for å godta familiebehandling som behandling har vært så fast og langvarig at den har blitt en rettslig bindende norm, se HR-2022-2433-A avsnitt 65 og 69. Hvilket innhold denne rettslige normen har, avhenger av innholdet i Navs tidligere praksis. Nav legger til grunn at Navs rundskriv gir forsvarlig uttrykk for tidligere praksis. Hva rundskrivene har inneholdt og praksis har gått ut på, er oppsummert under punkt 3.3.2.1 om «Behandling», over. Omtalen er noe omformulert og forenklet fra tidligere rundskriv.

Det har siden 1997 vært gjort små omformuleringer i rundskrivet om familiebehandling. Nav forstår endringene slik at de ikke har gjort inngrep i rettighetene som følger av Navs tidligere praksis. I Navs rundskriv R08-00 fra mai 1997 står det at det avgjørende for om familiebehandling kan godkjennes er «familiegruppens psykiske helsetilstand og om behovet for behandling er faglig begrunnet i en slik tilstand». I rundskrivet R08-00 fra mars 2017 ble dette endret til at det avgjørende er «familiegruppens behov for behandling, og at behovet for behandling er faglig begrunnet».

Opphold i barneverninstitusjon regnes ikke i seg selv som behandling, se Oslo tingretts dom i TOSLO-2016-70172, der avgjørelsen til Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperiodens avgjørelse i AN-2015-104 ble omgjort.

Fravær fra arbeid må være nødvendig på grunn av behandlingens virkning

Det følger av lovens ordlyd at rett til sykepenger er avhengig av at medlemmet «må» være borte fra arbeid når vedkommende er under behandling, og at legen må erklære at «behandlingen gjør det nødvendig» at vedkommende ikke arbeider.

Nav tolker dette samlet slik at det må være nødvendig å være borte fra arbeid på grunn av behandlingens kurative effekt eller bivirkninger av behandlingen, for at man skal ha rett til sykepenger.

Hvilke omstendigheter som er relevante i vurderingen av om fravær er nødvendig, er ikke presisert i loven. Det følger imidlertid av forarbeidene til bestemmelsen at den tar sikte på situasjoner der «effekten av behandlingen» gjør det nødvendig at man ikke arbeider, se merknadene til § 8-4 i NOU 1990: 20 s. 190. Samme sted står det at det ikke gis sykepenger bare fordi man må være borte fra arbeidet fordi «arbeidsdagen går med til legesøking, undersøkelse eller behandlings- og reisetid».

Nav har tolket rettskildene slik at ikke enhver behandling som foregår i arbeidstiden oppfyller vilkåret. Det er ikke tilstrekkelig at praktiske årsaker gjør det nødvendig med fravær fra arbeid. Det må være hensynet til behandlingens virkning som gjør det nødvendig å ikke arbeide.

Trygderetten avsa kjennelse i sak TRR-2024-504 om sykepenger ved behandling den 27. september 2024, der retten var satt med fem medlemmer. Nav tolker kjennelsen slik at den underbygger den forståelsen av vilkåret som er omtalt her.

I kjennelsen viser retten til forarbeidene, og mener at disse tilsier at behov for fravær «grunnet tidsbruken ved selve undersøkelsen eller på grunn av reisetid» ikke er tilstrekkelig. Videre skriver retten at forarbeidsuttalelsene tilsier at det «kun er behandlingssituasjoner der effekten av behandlingen gjør det nødvendig at pasienten ikke arbeider, at vilkåret i folketrygdloven § 8-4 andre ledd bokstav b vil være oppfylt» (understreket her).

Oppsummert mente Trygderetten i TRR-2024-504 at «vilkåret om at «behandlingen gjør det nødvendig at vedkommende ikke arbeider» skal forstås slik at det kreves at det er nødvendig av hensyn til behandlingens effekt at vedkommende ikke arbeider noen del av den dagen behandlingen finner sted».

Etter å ha påpekt at det ikke hadde betydning for sakens utfall, knyttet deretter Trygderetten noen bemerkninger til Navs dagjeldende rundskriv. I rundskrivet var det åpnet for at det i spesielle tilfeller også kan gis sykepenger ved behandling dersom behandlingen i seg selv er belastende og gir funksjonstap. Rundskrivet nevnte som eksempler kreftbehandling, traumebehandling hos psykolog eller spesielt krevende fysioterapibehandling.

Trygderetten skrev at eksemplene i rundskrivet «tilsier at» både tilfeller der de positive/kurative effekter eller negative effekter (herunder bivirkninger og etterfølgende funksjonssvikt), samt en kombinasjon av disse, som er en følge av/forårsaket av behandlingen, gjør det nødvendig at vedkommende ikke arbeider vil falle innenfor alternativet i folketrygdloven § 8-4 andre ledd bokstav b.

Trygderetten har i flere etterfølgende kjennelser vurdert vilkåret som oppfylt på grunn av funksjonstap eller bivirkninger. Se TRR-2023-3029, TRR-2024-2025 og spesielt TRR-2024-1301. Også i enkelte kjennelser der det ikke er innvilget sykepenger, har Trygderetten i lovtolkningen uttalt at bivirkninger og/eller funksjonstap kan oppfylle vilkåret. Se TRR-2024-498, TRR-2024-1301 og TRR-2024-233.

Det er bare hvis fravær fra arbeid er nødvendig at vilkåret er oppfylt. I denne vurderingen mener Nav at det ikke bare må legges vekt på behandlingen. Det må også legges vekt på hvilket arbeid den som behandles har. Det avgjørende er om den positive effekten av behandlingen blir svekket av å arbeide, og/eller om bivirkningene av behandlingen gjør det vanskelig eller umulig å arbeide. For eksempel kan fysisk arbeid og stillesittende arbeid ha ulik innvirkning på effekten av samme behandling. Eksempel på at arbeidets art ble vektlagt finnes i TRR-2024-2025.

Kravet om at behandlingen må gjøre det nødvendig å ikke arbeide innebærer også at avhjelpende tiltak må vurderes. Dersom det er mulig å tilpasse gjennomføringen av behandlingen eller belastningen av å gå på arbeid, slik at effekten av behandlingen ikke påvirkes av at man går på arbeid, mener Nav at vilkåret ikke er oppfylt. Dette er også slått fast av Trygderetten i flere kjennelser, blant annet i tilfeller der behandlingen kan legges til en tid på dagen der den ikke kommer i veien for arbeidet. Se for eksempel TRR-2021-3726 og TRR-2021-1145. Det samme gjelder dersom arbeidet kan tilrettelegges slik at bivirkninger ikke er til hinder for å arbeide.

Krav til fraværets lengde

Det fremgår ingen krav til fraværets lengde for rett til sykepenger ved behandling etter folketrygdloven § 8-4 andre ledd bokstav b, verken i lovens ordlyd eller i forarbeidene.

Gjennom praksis er det utviklet en ordning for «enkeltstående behandlingsdager» ved fravær på en hel arbeidsdag per uke. I tilfeller der behovet for fravær er kortere eller lengre enn dette, tolker Nav regelen i § 8-4 andre ledd bokstav b og sammenhengen med folketrygdloven kapittel 8 slik at de ordinære reglene om minstekrav til sykefraværets lengde kommer til anvendelse. Disse to alternative kravene til fraværets lengde omtales her.

Fravær mindre enn eller mer enn en hel arbeidsdag per uke

Reglene om sykepenger i folketrygdloven kapittel 8 stiller i utgangspunktet ingen minstekrav til hvor langvarig fraværet fra arbeid faktisk må være for å utløse rett til sykepenger, så lenge det oppfyller kravet til minst 20 prosent over tid, se § 8-13 første ledd. Ved gradert sykefravær over tid regnes alle dager mandag til fredag i sykmeldingsperioden som sykepengedager, se § 8-11, selv om man ikke faktisk har sykefravær alle disse dagene.

Reglene om sykepenger ved behandling i § 8-4 andre ledd bokstav b oppstiller bare vilkår som avgjør om kravet til arbeidsuførhet er oppfylt. Reglene i denne bestemmelsen endrer ikke tolkningen av andre bestemmelser i folketrygdlovens regler om sykepenger. Se også femmedlemskjennelsen i TRR-2024-504 om dette. Det kan dermed ikke utledes noen minstekrav til fraværets lengde av § 8-4 andre ledd bokstav b.

Trygdelovutvalget foreslo at det skulle følge direkte av ordlyden at fraværet måtte vare «minst én arbeidsdag», se NOU 1990: 20 s. 189. Forslaget ble ikke tatt til følge av departementet, se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) punkt 4.3 og merknadene til § 8-4 i Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) s. 78. Nav mener derfor at det ikke kan oppstilles noe generelt minstekrav til fraværets lengde med grunnlag i § 8-4 andre ledd bokstav b, og at minstekravene til fravær ved ordinære sykmeldinger som hovedregel også må gjelde for rett til sykepenger ved behandling.

Fravær en arbeidsdag per uke – enkeltstående behandlingsdager

Ved sykefravær ved behandling som gjør det nødvendig med fravær en hel (men ikke mer enn én) arbeidsdag per uke, er det i Nav og Trygderettens praksis lagt til grunn at medlemmet regnes som sykmeldt 100 prosent kun på behandlingsdagen. Det forbrukes derfor ikke sykepengedager de øvrige dagene i uken. Denne forståelsen fremgår av Navs rundskriv til forrige folketrygdlov, se omtale i femmedlemskjennelsen i TRR-2024-504 med videre henvisninger. Den er også videreført under nåværende folketrygdlov. Denne ordningen har blitt kalt «enkeltstående behandlingsdager».

Nav legger til grunn at praksisen rundt «enkeltstående behandlingsdager» har vært så fast, konsekvent og langvarig at den er blitt en rettslig bindende norm, jf. HR-2022-2433-A avsnitt 65 og 69. Nav mener derfor at ordningen må videreføres slik den har blitt praktisert.

Etter lovens system kan det ikke oppstilles minstekrav til sykefraværets lengde utover 20 prosent-kravet i § 8-13 første ledd, se omtale over. Kravet om at fraværet må være akkurat en arbeidsdag under ordningen med enkeltstående behandlingsdager, innebærer likevel ikke etter Navs syn at loven tolkes innskrenkende til medlemmets ugunst. Tvert imot vil medlemmer som faller inn under ordningen få en bedre sykepengerett enn ellers, ved at det ikke forbrukes sykepengedager andre dager i uken enn behandlingsdagen. Dette innebærer at det maksimale antall sykepengedager etter § 8-12 første ledd bare vil nås hvis medlemmet også blir sykmeldt på annet grunnlag i samme periode, se TRR-2024-504. Medlemmer med fravær som varer kortere eller lengre enn én arbeidsdag per uke, beholder alle sykepengerettigheter som ellers kan utledes av loven.

For å ha rett til sykepenger ved enkeltstående behandlingsdager, må virkningen av behandlingen gjøre det nødvendig at man ikke arbeider den dagen behandlingen finner sted, se TRR-2024-1301. Dersom effekten av behandlingen gjør det nødvendig at man ikke arbeider en annen dag enn dagen behandlingen utføres, har man ikke rett til sykepenger etter ordningen om enkeltstående behandlingsdager. Dette gjelder for eksempel hvis man selv foretar medikamentell behandling hvor det først oppstår virkninger av behandlingen neste dag. Se TRR-2025-856.

Trygderetten har i femmedlemskjennelsen i TRR-2024-504 tolket kravet om at behandlingens effekt må gjøre det nødvendig med fravær fra arbeid slik at dette vilkåret også er oppfylt hvis behandlingen tar lang tid, og dette er nødvendig for at den skal ha effekt. I den konkrete saken konkluderer Trygderetten med at kravet til at fraværet må vare en hel dag er oppfylt der det er nødvendig for behandlingens effekt at behandlingen varer «nesten» en hel dag. Nav legger denne forståelsen til grunn.

Samlet tolker Nav reglene slik at fravær på grunn av behandling på en arbeidsdag per uke gjør at medlemmet skal regnes som 100 prosent sykmeldt kun på behandlingsdagen, mens fravær som er kortere eller lengre enn dette må vurderes etter de ordinære reglene om graderte sykefravær i § 8-13 og forbruke sykepengedager etter de ordinære reglene i § 8-11 og § 8-12.

Innenfor ordningen med enkeltstående behandlingsdager er det gjennom praksis fra Nav og Trygderetten utmeislet flere vurderingsmomenter for om lovens vilkår er oppfylt.

Det gis ikke sykepenger for enkeltstående behandlingsdager hvis det ikke er nødvendig med fravær fra arbeid en hel dag. Det betyr at det ikke gis sykepenger hvis det er mulig å arbeide før eller etter behandlingen. Dette er stadfestet av Trygderetten i femmedlemskjennelsen TRR-2024-504, der de skriver at det bare gis sykepenger hvis det er nødvendig av hensyn til behandlingens effekt at man ikke arbeider «noen del av den dagen behandlingen finner sted».

Om mulighet til å arbeide før behandlingen, se som eksempel TRR-2024-1056 med videre henvisning til TRR-2022-546, TRR-2022-798 og TRR-2022-1658. Se også TRR-2024-1104 og TRR-2024-498. Om kravet til å legge behandlingen til siste del av arbeidsdagen hvis det er mulig, se TRR-2024-1144, TRR-2024-1104, TRR-2024-1056, TRR-2024-498 og TRR-2023-2339. Trygderetten har omtalt muligheten for å legge behandlingen til fridager ved turnus- og deltidsarbeid i TRR-2023-769 og TRR-2023-188.

Andre forhold enn arbeid er ikke av betydning i vurderingen av om behandlingen gjør det nødvendig med fri fra arbeid. For eksempel kan det ikke legges vekt på at man har omsorgsansvar etter arbeidstid, se TRR-2024-716, TRR-2023-3254 og TRR-2023-2939. Et ønske om å unngå å bruke avspaseringstid til behandling er heller ikke tilstrekkelig, se TRR-2024-1056.

Krav til særskilt legeerklæring for sykepenger ved behandling

Det følger av ordlyden i § 8-4 andre ledd bokstav b at sykepenger kan gis hvis «legen erklærer» at behandlingen gjør det nødvendig at vedkommende ikke arbeider.

Det følger av forarbeidene til bestemmelsen at dette er et krav om en «spesiell erklæring» fra legen om behovet for fravær fra arbeidet, og at «vanlig sykmelding» ikke er tilstrekkelig. Se merknadene til § 8-4 i NOU 1990: 20 s. 190.

Nav forstår kravet om spesiell legeerklæring som et lovfestet dokumentasjonskrav. Kravet kan ikke forstås som noe unntak fra prinsippet om at erklæringer og sykmeldinger fra lege kan overprøves av Nav, Trygderetten og domstolene. Erklæringen fra lege er formelt sett bare en sakkyndig uttalelse. Se om dette i femmedlemskjennelsen i TRR-2024-504, med videre henvisning til HR-2019-2336-A og LB-2019-139665.

Også i vedlegg 4 til NOU 1990: 23 Sykelønnsordningen er det presisert at en legeerklæring ikke i seg selv er tilstrekkelig, fordi de materielle vilkårene som oppstilles i bestemmelsen også må være oppfylt. Se NOU 1990: 23 s. 141. Her er det også påpekt at egenmelding ikke kan benyttes i disse tilfellene.

Hva som nærmere kreves av innhold i legens erklæring går ikke frem av lovens ordlyd eller forarbeider. Trygderetten har uttalt at det må innfortolkes visse kvalitative krav til dokumentasjonen fra legen. I TRR-2023-2552 slutter retten seg til kjennelsen i TRR-2020-1598, der Trygderetten har uttalt at det ikke er nok at legen erklærer at fravær fra arbeid er nødvendig, men at dette også må begrunnes. Spesielt gjelder det der den aktuelle behandlingen i de fleste andre tilfeller kan gjennomføres uten at fravær fra arbeid er nødvendig, men legen likevel mener det er nødvendig i det konkrete tilfellet.

Trygderetten har også i andre kjennelser lagt vekt på at legens erklæring ikke forklarer godt nok hvorfor behandlingen gjør fravær fra arbeid nødvendig. Se som eksempler TRR-2024-633, TRR-2023-879, TRR-2022-1386, TRR-2022-1266, TRR-2021-4327, TRR-2021-3726, TRR-2021-1145, TRR-2021-772 og TRR-2020-1598. I noen tilfeller har Trygderetten godtatt mer kortfattede begrunnelser. Se som eksempel TRR-2024-2373.

Ordlyden i § 8-4 andre ledd bokstav b tilsier at det kun er «legen» som kan skrive den spesielle erklæringen som er nødvendig. Ved forskrift med hjemmel i § 8-7 er det bestemt at også kiropraktorer og manuellterapeuter kan skrive slik erklæring. Se forskrift 21. desember 2005 nr. 1668 om unntak fra vilkåret om legeerklæring når kiropraktorer og manuellterapeuter dokumenterer arbeidsuførheten med erklæring § 2.

Det er den som setter frem krav om en ytelse fra folketrygden som må dokumentere at vilkårene for ytelsen er oppfylt. Det er et alminnelig forvaltningsrettslig prinsipp, og er også stadfestet av Høyesterett for saker om sykepenger, se HR-2019-2336-A avsnitt 32. Selv om det står i folketrygdloven § 8-4 andre ledd bokstav b at det er «legen» som må erklære at behandlingen gjør det nødvendig med fravær fra arbeid, er det derfor likevel den sykmeldte som bærer risikoen og som ikke får innvilget ytelsen hvis legens erklæring ikke fyller lovens krav.

Nav må likevel sørge for at saken er tilstrekkelig opplyst, jf. forvaltningsloven § 17. Se også TRR-2023-3275, der Trygderetten skrev at «NAV burde ha sørget for å innhente uttalelse fra behandlende nevrolog og behandlende fysioterapeut for å få nærmere belyst spørsmålet om det var nødvendig av hensyn til behandlingens virkning at den ankende part ikke arbeidet i det hele tatt på behandlingsdagen».

3.3.3.2 Behandlingsreiser

Medlemmer som blir sykmeldte for å dra på en behandlingsreise til utlandet, kan ha rett til sykepenger etter § 8-4 andre ledd bokstav b.

Ved behandlingsreiser i offentlig regi gis det sykepenger etter § 8-4 andre ledd bokstav b.

Med behandlingsreiser i offentlig regi menes behandlingsreiser som administreres av Oslo Universitetssykehus i tråd med forskriften om behandlingsreiser. Slike behandlingsreiser tilbys til barn, ungdom og voksne med revmatisk inflammatorisk leddsykdommer, barn, ungdom og voksne med psoriasis, senskader etter poliomyelitt, langsomt progredierende ALS, og barn og ungdom med astma og/eller atopisk eksem. Se forskrift 16. juni 2017 nr. 749 om behandlingsreiser til utlandet.

Ved behandlingsreiser i regi av humanitære eller andre organisasjoner, følges det en streng praksis. Det må være effekten av behandlingen som gjør det nødvendig å ikke arbeide. Dette må bekreftes og begrunnes av lege eller spesialist, og reisen må være anbefalt fra et medisinsk synspunkt.

Behandlingsreiser i privat regi gir normalt ikke rett til sykepenger. Hvis vilkårene i § 8-4 andre ledd bokstav b er oppfylt for enkelte deler av reisen, kan det gis sykepenger for disse dagene hvis vilkårene for sykepenger ellers er oppfylt.

En behandlingsreise i regi av humanitære eller andre organisasjoner, eller i privat regi, gir ikke fritak fra kravet til opphold i Norge eller EØS i § 8-9. For at det skal kunne gis sykepenger under en slik behandlingsreise av denne typen, må også vilkårene i § 8-9 være oppfylt.

Hvis en behandlingsreise i privat regi ikke fyller vilkårene i § 8-4 andre ledd bokstav b, bør sykmelding vurderes etter de ordinære vilkårene i § 8-4 første ledd.

I kjennelse med ankenummer TRR-2011-615, har Trygderetten uttalt følgende:

«Etter det opplyste var Ap ikke arbeidsufør ved sykemeldingen fra 3. oktober 2008 i forbindelse med reisen til Spania. Rett til sykepenger etter denne bestemmelsen foreligger da ikke.
I henhold til praksis kan det likevel i visse tilfeller ytes sykepenger under opphold i utlandet, selv om vedkommende ikke er arbeidsufør etter lovens § 8-4 første ledd. Dette følger ikke av § 8-9, men av en praksis knyttet til § 8-4 andre ledd bokstav b), som hjemler at sykepenger kan gis under behandling som gjør det nødvendig at vedkommende ikke arbeider. Unntaket gjelder for visse typer organiserte behandlingsreiser til utlandet.
Ap reiste til Spania for egen regning og uten at det forelå noe organisert behandlingstilbud. I likhet med ankemotparten finner retten at hans tilfelle ikke omfattes av den unntaksadgangen som er etablert gjennom praksis.
Retten har merket seg at det ikke finnes noe tilbud om behandlingsreiser for personer med atopisk eksem mv. Videre finner retten ingen grunn til å trekke i tvil at et opphold i Spania som det Ap har redegjort for, har en gunstig effekt for hans helse og forebygger de økte plagene han erfaringsmessig får om vinteren. Retten finner likevel ikke at det kan gjøres unntak i hans tilfelle fra den klare praksis som foreligger.»

Trygderetten har stadfestet denne praksisen i kjennelsene TRR-2017-600 og TRR-2019-795.

3.4 Bokstav c. Deltakelse på arbeidsrettet tiltak

3.4.1 Bokstav c skal forstås slik

Formålet med bestemmelsen er å sikre at medlemmer som deltar på arbeidsrettede tiltak, kan få rett til sykepenger. Hva som menes med arbeidsrettet tiltak er forklart i rundskrivet til § 8-7 a.

Dersom bedriftsinterne tiltak ikke fører frem eller den sykmeldte ikke har et arbeidsforhold, plikter Nav å vurdere så tidlig som mulig om arbeidsrettede tiltak skal prøves. Se folketrygdloven § 8-7 a første ledd.

Det arbeidsrettede tiltaket må være godkjent av Nav for å gi rett til sykepenger etter bokstav c. Det kan utbetales sykepenger etter bokstav c også i ventetid på tiltak.

Sykepengemottakere som deltar på et arbeidsrettet tiltak kan ikke motta tilleggstønad, se folketrygdloven § 11 A-4 andre ledd. Etter 1. januar 2014 er det heller ingen hjemmel til å tilstå tilleggsstønader etter forskrift om tiltakspenger. Utgifter til reise og opphold i forbindelse med tiltaket må for disse personene dekkes av livsoppholdsytelsen.

En sykepengemottaker som samtidig fyller vilkårene for arbeidsavklaringspenger, må først benytte sykepengeretten fullt ut hvis sykepengegrunnlaget er 2 G eller høyere. Hvis sykepengegrunnlaget er lavere enn 2 G kan mottakeren velge mellom sykepenger eller arbeidsavklaringspenger. Se folketrygdloven § 8-48 andre ledd.

3.4.2 Hvorfor bokstav c forstås slik

Bestemmelsen i § 8-4 andre ledd er et unntak fra hovedregelen i § 8-4 første ledd, og det er dermed ikke et vilkår at personen er arbeidsufør.

En person som gjennomfører skolegang eller deltar på annen form for tiltak vil ofte være arbeidsfør, se NOU 1990: 23 Vedlegg 4 side 141. Vedkommende kan likevel få rett til sykepenger etter andre ledd.

Etter ordlyden i § 8-4 andre ledd bokstav c er det et vilkår at den sykmeldte «deltar på arbeidsrettet tiltak». Hva som menes med arbeidsrettet tiltak er forklart i rundskrivet til § 8-7 a. Det arbeidsrettede tiltaket må være godkjent av Nav for å gi rett til sykepenger etter bokstav c. Det kan utbetales sykepenger etter bokstav c også i ventetid på tiltak, se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 78.

Etter ordlyden i § 8-4 andre ledd må deltakelsen på arbeidsrettet tiltak medføre at medlemmet «må være borte fra arbeidet». Dette skal ikke tolkes bokstavelig, og det kan gis sykepenger etter bestemmelsen selv om vedkommende ikke har et arbeid å være sykmeldt fra, se Ot.prp. nr. 48 (2003–2004) punkt 7.

Ordningen ble etablert for at personer som gjennomgikk yrkesrettet attføring og som hadde rett til både attføringspenger og sykepenger skulle få sykepenger dersom sykepengene var høyere enn attføringspengene, se NOU 1990: 20 side 191. Formålet med attføring var å hjelpe mennesker med å finne passende arbeid. Attføringspenger kunne gis til personer uten arbeid.

Adgangen til å velge fritt mellom arbeidsavklaringspenger og sykepenger er innskrenket fra 1. juni 2021, se § 8-48. Endringen innebærer at de fleste vil få utbetalt sykepenger dersom de har samtidig rett til begge ytelser, også dersom sykepengene gir lavere utbetaling enn arbeidsavklaringspengene.

3.5 Bokstav d. Tilskott til opplæringstiltak etter § 10-7 tredje ledd på grunn av sykdom, skade eller lyte

3.5.1 Bokstav d skal forstås slik

En person som har rett på tilskott til opplæringstiltak etter § 10-7 tredje ledd har rett til sykepenger hvis tilskottet til opplæringstiltak gis på grunn av sykdom, skade eller lyte.

3.5.2 Hvorfor bokstav d forstås slik

I § 8-4 andre ledd bokstav d følger det av ordlyden at mottakeren må ha fått tilskott til opplæringstiltak på grunn av sykdom, skade eller lyte. Det betyr at det ikke er tilstrekkelig at personen har fått tilskott til opplæringstiltak, men at dette må være gjort på grunn av personens sykdom, skade eller lyte.

Sykepenger etter bestemmelsen her gis bare for tilskott til opplæringstiltak som er gitt med grunnlag i folketrygdloven § 10-7 tredje ledd. Etter § 10-7 tredje ledd er det et vilkår for rett til tilskott til opplæringstiltak at man oppfyller vilkår i § 10-6.

3.6 Bokstav e. Nødvendig kontrollundersøkelse som krever minst 24 timers fravær

3.6.1 Bokstav e skal forstås slik

Det gis sykepenger hvis nødvendig kontrollundersøkelse fører til at man ikke jobber, og fraværet varer minst et døgn. Det gis ikke sykepenger hvis kontrollundersøkelsen bare gjør det nødvendig med fravær fra jobb en hel arbeidsdag.

Med kontrollundersøkelse menes undersøkelser som foretas fordi det er nødvendig at den aktuelle lidelsen holdes under stadig medisinsk kontroll. Etterkontroll etter et sykehusopphold, der man da ikke har en aktuell lidelse, regnes også som kontrollundersøkelse. Det gis ikke sykepenger hvis man på eget initiativ oppsøker lege for undersøkelse eller behandling.

Sykepenger etter denne bestemmelsen ytes både til arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende, frilansere, arbeidsløse og inaktive etter samme regler som ved egen sykdom. For arbeidstakere ytes sykepengene av Nav, ikke arbeidsgiveren, se § 8-17 bokstav d med merknader.

For selvstendig næringsdrivende og frilansere ytes det kun sykepenger dersom det er tegnet tilleggsforsikring for sykepenger for de første 16 dagene av sykefraværet etter § 8-36 eller § 8-38.

3.6.2 Hvorfor bokstav e forstås slik

Rett til sykepenger etter denne bestemmelsen er gjennomgått i NOU 1990: 20 side 191, der det står at:

«Etter folketrygdloven § 3-2 nr. 1 annet ledd bokstav c ytes det sykepenger dersom nødvendig kontrollundersøkelse medfører at vedkommende ikke arbeider, og fraværet fra hjemstedet varer minst ett døgn. Det er således ikke tilstrekkelig at kontrollundersøkelsen medfører at vedkommende må være borte fra arbeidet en hel dag.»

Utvalget har videre presisert at en kontrollundersøkelse «skal foretas fordi det er nødvendig at den aktuelle lidelsen holdes under stadig medisinsk kontroll». Etterkontroll etter et sykehusopphold er også regnet som en kontrollundersøkelse. Etter denne bestemmelsen er det altså ikke et absolutt krav at vedkommende har en aktuell lidelse, og trenger heller ikke å være arbeidsufør for å få rett til sykepenger, se NOU 1990: 23 Vedlegg 4 side 141.

3.7 Bokstav f. Smittefare

3.7.1 Bokstav f skal forstås slik

Etter denne bestemmelsen kan det foreligge rett til sykepenger der et medlem må være borte fra arbeidet fordi myndighetene har lagt ned forbud mot at han eller hun arbeider på grunn av smittefare.

Bestemmelsen omfatter både den situasjonen at medlemmet må holde seg borte fra arbeidsplassen fordi det er brutt ut en smittsom sykdom, og den situasjonen at en arbeidstaker selv er smittefarlig og derfor må holde seg hjemme.

Bestemmelsen kommer bare til anvendelse dersom det er myndighetene som har nedlagt forbud mot å arbeide. Det betyr som hovedregel at arbeidsforbudet må være bestemt av et av organene som har myndighet til dette etter reglene i smittevernloven kapittel 4, spesielt §§ 4-1 og 4-2. Dersom relevante myndigheter nedlegger arbeidsforbud på annet gyldig rettsgrunnlag, kan også vilkåret være oppfylt.

3.7.2 Hvorfor bokstav f forstås slik

Ordlyden i § 8-4 andre ledd bokstav f tilsier at sykepenger kan gis når relevante myndigheter har nedlagt forbud mot å arbeide, og forbudet er begrunnet i smittefare. Bestemmelsen omfatter både situasjoner der medlemmet må holde seg borte fra arbeidsplassen fordi det er brutt ut en smittsom sykdom der, og den situasjonen at en arbeidstaker selv er smittefarlig og derfor må holde seg hjemme, se NOU 1990: 20 side 191.

Ordlyden omfatter ikke tilfeller der andre myndighetsforbud i praksis gjør det vanskelig eller umulig å arbeide, for eksempel ved nedstengning av infrastruktur eller andre inngripende tiltak som ikke direkte innebærer et forbud mot å arbeide.

I praksis vil forbud mot å arbeide på grunn av smittefare som regel være bestemt etter smittevernloven § 4-1 eller § 4-2.

Smittevernloven § 4-2 gjelder situasjoner der en enkeltperson selv utgjør en smittefare, og på grunn av dette forbys å arbeide.

Smittevernloven § 4-1 gjelder mer generelle forbud, og omfatter ikke kun enkeltpersoner. Dersom det er lagt ned forbud mot arbeid etter denne bestemmelsen, og forbudet er begrunnet i at det er brutt ut en smittsom sykdom på arbeidsplassen, kan det foreligge rett til sykepenger for personer som på grunn av forbudet ikke kan arbeide. Det kreves ikke at det er vedkommende selv som utgjør en smittefare, se NOU 1990: 23 Vedlegg 4 side 141.

Etter § 8-4 andre ledd bokstav f er det et krav at arbeidsforbudet er nedlagt av myndighetene. Det betyr at arbeidsforbudet må være bestemt av et organ som har myndighet til dette etter reglene i smittevernloven kapittel 4, se spesielt §§ 4-1 og 4-2. Se også smittevernloven § 7-2 og Forskrift om forhåndsundersøkelse av arbeidstakere innen helsevesenet.

3.8 Bokstav g. Arbeidsuførhet som følge av svangerskapsavbrudd

3.8.1 Bokstav g skal forstås slik

Bestemmelsen gir rett til sykepenger dersom vedkommende er arbeidsufør som følge av svangerskapsavbrudd.

3.8.2 Hvorfor bokstav g forstås slik

Rett til sykepenger ved svangerskapsavbrudd ble tatt inn i ny lov om folketrygd av 1997. Den nye bestemmelsen svarte til gjeldende praksis på tidspunktet, men var ikke tidligere inkludert i lov eller forskrift, se NOU 1990: 20 side 193.

3.9 Bokstav h. Arbeidsuførhet som følge av behandling for barnløshet

3.9.1 Bokstav h skal forstås slik

Bestemmelsen i § 8-4 andre ledd bokstav h gir rett til sykepenger ved arbeidsuførhet som følge av behandling for barnløshet. Regelen gir dermed bare rett til sykepenger dersom behandlingen medfører arbeidsuførhet.

Dersom behandlingen ikke medfører arbeidsuførhet, kan vedkommende likevel ha rett til sykepenger etter § 8-4 andre ledd bokstav b, dersom lege erklærer at behandlingen gjør det nødvendig at vedkommende ikke arbeider og vilkårene for øvrig er oppfylt.

Sykepenger ytes etter ordinære bestemmelser, og arbeidsgiveren plikter å betale sykepenger til arbeidstakeren i arbeidsgiverperioden.

I de fleste tilfeller vil det være kvinnen som er arbeidsufør med rett til sykepenger. Mannen vil ha rett til sykepenger dersom det dokumenteres ved en legeerklæring at det er foretatt inngrep eller gjennomført annen behandling som gjør ham arbeidsufør.

3.9.2 Hvorfor bokstav h forstås slik

Basert på bestemmelsens ordlyd er det klart at den som søker sykepenger må være «arbeidsufør» for å oppfylle vilkårene. Videre går det frem at arbeidsuførheten må være «som følge av» behandling for barnløshet. Bestemmelsen gir dermed kun rett til sykepenger for den som er arbeidsufør på grunn av behandlingen for barnløshet.

3.10 Bokstav i. Person som er donor eller under vurdering som donor

3.10.1 Bokstav i skal forstås slik

Etter denne bestemmelsen foreligger rett til sykepenger der en person må være borte fra arbeidet fordi vedkommende er donor eller er under vurdering som donor. Regelen omfatter både medisinske undersøkelser forut for transplantasjonen, selve transplantasjonsinngrepet, samt etterfølgende arbeidsuførhet.

Sykepenger etter denne bestemmelsen ytes både til arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende, frilansere, arbeidsløse og inaktive etter samme regler som ved egen sykdom. Til arbeidstakere ytes sykepengene av Nav, ikke arbeidsgiveren, jf. § 8-17 bokstav e med merknader.

Det må dokumenteres med erklæring fra spesialist ved det sykehus eller institusjon vedkommende utredes og behandles ved at personen er donor eller til vurdering som donor. Diagnosesystemet ICD-10 må benyttes.

3.10.2 Hvorfor bokstav i forstås slik

Ordlyden i bestemmelsen i andre ledd bokstav i åpner for rett til sykepenger uten at vedkommende selv nødvendigvis er syk eller arbeidsufør, så lenge personen er donor eller under vurdering som donor.

Ved forberedende undersøkelser vil en mulig donor som regel være både frisk og arbeidsfør. I forbindelse med selve transplantasjonen vil donor imidlertid vanligvis være syk og arbeidsufør, samt være under medisinsk behandling, se NOU 1990: 23 Vedlegg 4 side 141.

3.11 Bokstav j. Arbeidsuførhet ved sterilisering

3.11.1 Bokstav j skal forstås slik

Etter denne bestemmelsen kan rett til sykepenger foreligge der vedkommende må være borte fra arbeidet som følge av arbeidsuførhet ved sterilisering.

3.11.2 Hvorfor bokstav j forstås slik

Rett til sykepenger ved arbeidsuførhet som følge av sterilisering ble tatt inn i ny lov om folketrygd av 1997. Den nye bestemmelsen var i tråd med eksisterende praksis, men denne praksisen gikk ikke frem av lov eller forskrift, se NOU 1990: 20 side 193.

Det fremgår av Ot.prp. nr. 4 (1996–1997) punkt 2.2.3 at departementet har vurdert om det kunne være aktuelt å frita arbeidsgivere fra å yte sykepenger, men konkluderte med at det ikke skulle gjøres noe unntak fra arbeidsgivers ansvar i disse tilfellene.

4 Folketrygdloven § 8-4 tredje ledd

4.1 Tredje ledd skal forstås slik

Arbeidsuførhet i forbindelse med kosmetiske inngrep gir ikke rett til sykepenger, med mindre inngrepet er medisinsk begrunnet. Årsaken til arbeidsuførheten er dermed av avgjørende betydning for retten til sykepenger.

Dersom arbeidsuførheten skyldes kosmetiske inngrep som ikke er medisinsk begrunnet, eller behandling av påregnelige følgetilstander etter slike inngrep, har man ikke rett til sykepenger.

Dersom det oppstår uforutsette komplikasjoner som medfører arbeidsuførhet, vil det kunne gis sykepenger.

4.2 Hvorfor tredje ledd forstås slik

I ny lov om folketrygd av 1997 ble bestemmelsen om at det skal ytes sykepenger ved kosmetiske inngrep bare hvis det er medisinsk begrunnet tatt inn i folketrygdloven § 8-4 fjerde ledd, i dag tredje ledd. Bestemmelsen var i tråd med gjeldende rett på tidspunktet, se NOU 1990: 20 side 193.

Regelen om at kosmetiske inngrep ikke gir støtte fra folketrygden ble tatt inn i loven i 1988, og er omtalt i Ot.prp. nr. 50 (1987–1988) punkt 2.2.2 og 2.3.2. Retten til å få selve behandlingen dekket av det offentlige er omtalt i punkt 2.2.2, mens retten til sykepenger fra folketrygden for slike inngrep er omtalt i punkt 2.3.2.

I TRR-2024-1991 ble krav om sykepenger avslått etter et medisinsk inngrep som innebar fettsuging, bukplastikk, lukking av navlebrokk m.m. Legens medisinske begrunnelse var navlebrokk, men det fremgikk av dokumentasjonen i saken at operasjonen var pasientens eget ønske. Det var ikke medisinske opplysninger som tilsa at personen hadde hatt plager fra navlebrokket av en slik art at det var medisinsk indikasjon for operasjon av brokket, og heller ikke opplysninger om at det oppstod komplikasjoner som følge av operasjonen.

§ 8-5 Sykepenger ved friskmelding til arbeidsformidling

LOV-1997-02-28-19-§8-5

Helt omarbeidet 18.12.2025

1 Generelt om § 8-5

1.1 Formålet med bestemmelsen

Formålet med bestemmelsen er å bringe den sykmeldte over i en aktiv rolle som arbeidssøkende så tidlig som mulig.

Formålet med bestemmelsen er også å motvirke at en sykmeldt lider et inntektstap fordi sykepengene stanses når yrkesuførhet ikke lenger gir rett til sykepenger etter folketrygdloven § 8-4.

1.2 Sammenheng med andre bestemmelser

Regelen om friskmelding til arbeidsformidling i § 8-5 henger tett sammen med regelen om arbeidsuførhet i § 8-4.

For å ha rett til sykepenger, må man etter § 8-4 som hovedregel være arbeidsufør til ethvert arbeid på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade. Dette kalles generell arbeidsuførhet. I noen tilfeller godtas det at man ikke er generelt arbeidsufør, men i stedet er arbeidsufør bare til det arbeidet man hadde på sykmeldingstidspunktet. Dette kalles yrkesuførhet. Se § 8-4.

Etter reglene i § 8-4 godtas yrkesuførhet som hovedregel bare i et begrenset tidsrom. I noen tilfeller godtas yrkesuførhet i et lengre tidsrom. Hvis yrkesuførhet ikke godtas i et lengre tidsrom, og man ikke er generelt arbeidsufør, har man ikke rett til sykepenger etter § 8-4. I slike situasjoner kan man ha rett til sykepenger etter § 8-5 hvis vilkårene i § 8-5 er oppfylt. Sykmeldte som har behov for arbeidsrettede tiltak fra Nav kan ha rett til sykepenger etter § 8-4 andre ledd bokstav c.

Sykepenger etter § 8-4 kan utbetales så lenge den sykmeldte har sykepengedager igjen etter § 8-12. Sykepenger etter § 8-5 kan bare utbetales i inntil 12 uker.

2 Ordningen friskmelding til arbeidsformidling skal forstås slik

2.1 Når kan sykmeldte få friskmelding til arbeidsformidling?

2.1.1 Oversikt og hovedregel

Sykepenger kan gis i en tidsbegrenset periode på opptil 12 uker til en som

er yrkesufør til det arbeidet den hadde på sykmeldingstidspunktet, men ellers er arbeidsfør,
står tilmeldt som arbeidssøker hos Nav, og
har avsluttet et eventuelt arbeidsforhold i tråd med arbeidsmiljølovens bestemmelser.

Medlemmer som oppfyller vilkårene i § 8-5 har rettskrav på sykepenger i den utstrekning bestemmelsen åpner for det og vilkårene er oppfylt. Nav har ikke adgang til å gjøre noen skjønnsmessig vurdering av om det skal ytes sykepenger eller ikke dersom vilkårene først er oppfylt.

Adgangen til å innvilge sykepenger etter § 8-5 tilbake i tid er begrenset av om vilkårene for ytelsen var oppfylt i tidsrommet som har gått. Hvis den det gjelder ikke har sagt opp et eventuelt arbeidsforhold, og ikke har stått tilmeldt som arbeidssøker, har vilkårene ikke vært oppfylt. Det kan da ikke gis rett til sykepenger.

Det kan klages og ankes over vedtak om sykepenger etter § 8-5 etter de vanlige reglene om klage og anke, se folketrygdloven § 21-12.

2.1.2 Hvilke grupper kan få sykepenger etter § 8-5

For å ha rett til sykepenger etter § 8-5 må den sykmeldte av helsemessige grunner være ute av stand til å utføre det arbeidet vedkommende hadde på sykmeldingstidspunktet, men ellers være arbeidsfør. Dette er tolket slik at den sykmeldte må være yrkesufør, se mer om dette under punkt 2.1.4 om «Kravet om yrkesuførhet etter § 8-5 første ledd».

Regelen i § 8-5 gjelder for alle grupper av sykepengeberettigede som var i arbeid på sykmeldingstidspunktet. Det vil si både arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og frilansere. Også personer som får sykepenger som inaktive etter folketrygdloven § 8-47 første ledd, kan få sykepenger etter bestemmelsen. Det avgjørende er om den sykmeldte var i arbeid på sykmeldingstidspunktet.

Ordningen er ment for personer som mottar sykepenger etter hovedregelen i § 8-4 første ledd, og skal hjelpe den sykmeldte i overgangen til ordinært arbeid. Derfor kan sykepenger ved friskmelding til arbeidsformidling etter § 8-5, kun gis til personer som allerede mottar sykepenger etter § 8-4.

2.1.3 Deltidsarbeid og gradert sykmelding

Det er ikke en forutsetning for rett til friskmelding til arbeidsformidling at den sykmeldte hadde 100 prosent arbeid eller var 100 prosent sykmeldt. Vilkår for rett til sykepenger etter § 8-5 kan også være oppfylt ved deltidsarbeid og gradert sykmelding.

Ordningen friskmelding til arbeidsformidling kan også være aktuell i tilfeller der den sykmeldte har et deltidsarbeid. Dette kan være tilfelle der den sykmeldte for eksempel mottar sykepenger delvis som dagpengemottaker etter folketrygdloven § 8-49, og delvis for et deltidsarbeid.

Videre er det ikke av betydning om sykepengene i perioden før friskmelding til arbeidsformidling er gitt for full eller gradert sykmelding.

Dersom den sykmeldte for eksempel har forsøkt gradert arbeid, men det viser seg at det likevel ikke er mulig å stå i arbeidet over tid, kan vilkårene være oppfylt. Det avgjørende er om vilkårene i § 8-5 er oppfylt, det vil si om den sykmeldte på grunn av sykdom eller skade ikke kan utføre arbeidet den hadde da den ble sykmeldt.

Dette kan for eksempel være tilfelle der den sykmeldte har forsøkt gradert arbeid, men der det viser seg at dette ikke er holdbart over tid av medisinske årsaker. Dette kan også være tilfelle der arbeidsgiver i en midlertidig periode kan tilby tilrettelegging, som gjør det mulig for den sykmeldte å arbeide gradert. Dersom arbeidsgiver ikke kan tilby tilrettelegging over tid, vil det fortsatt være medisinske årsaker som er grunnen til at den sykmeldte ikke kan vende tilbake til arbeidet. Arbeidsuførhet må vurderes opp mot arbeidsforholdet slik det er, ikke en tenkt situasjon der tilrettelegging er mulig over tid.

Kravet om å avslutte arbeidsforholdet vil videre omfatte hele stillingen personen er sykmeldt fra. Dersom den sykmeldte fortsetter i deltidsstilling, er ikke arbeidsforholdet opphørt og det kan ikke gis friskmelding til arbeidsformidling.

2.1.4 Kravet om yrkesuførhet etter § 8-5 første ledd

For å ha rett til sykepenger etter den sykmeldte av helsemessige grunner ikke være i stand til å utføre arbeidet vedkommende hadde på sykmeldingstidspunktet, Dette er forstått slik at den sykmeldte må være yrkesufør.

Med yrkesufør menes det at man er arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade, men at man bare er arbeidsufør for det arbeidet man hadde på sykmeldingstidspunktet. Det er ikke nødvendig at man er arbeidsufør til alt annet arbeid. Se om kravet til yrkesuførhet i rundskrivet til folketrygdloven § 8-4.

Dette kan for eksempel være en sykepleier som på grunn av sykdom ikke kan vende tilbake til et arbeidsforhold som innebærer tunge løft og fysisk belastning, men vedkommende kan ta andre lettere stillinger innenfor samme yrke som sykepleier.

Før man kan konkludere med at den sykmeldte faktisk ikke kan vende tilbake til arbeidet, må det vurderes om det er hensiktsmessige tilretteleggingstiltak som bør prøves på arbeidsplassen, jf. arbeidsmiljøloven § 4-6. Dette må likevel ikke håndheves for strengt, da hensikten med ordningen er å få den sykmeldte over i en aktiv rolle som arbeidssøker.

Det må være dokumentert at man er arbeidsufør til arbeidet man hadde på sykmeldingstidspunktet, altså at man er yrkesufør. Dette kravet kan oppfylles ved en erklæring fra lege, gjennom sykmeldingene i saken eller tilsvarende. Det er Nav som vurderer om vilkåret om yrkesuførhet er oppfylt.

Vedtak om friskmelding til arbeidsformidling representerer en overgang fra en tilstand som ordinær sykmeldt med sykmelding fra lege, til en aktiv rolle som arbeidssøkende, der vedtaket gir grunnlaget for utbetaling fra Nav. Legen skal derfor ikke skrive sykmelding i perioden med friskmelding til arbeidsformidling.

Det gis ikke sykepenger for arbeidsuførhet som skyldes sosiale eller økonomiske problemer og lignende. dette vil for eksempel omfatte arbeidskonflikt. Hvis arbeidskonflikt eller andre sosiale eller økonomiske problemer utløser sykdom, kan vilkåret likevel være oppfylt. Se om dette i rundskrivet til § 8-4.

Hvis man er arbeidsufør til ethvert arbeid har man rett til sykepenger etter § 8-4 første ledd og ordningen friskmelding til arbeidsformidling er ikke aktuell.

2.1.5 Kravet i § 8-5 andre ledd om å være tilmeldt som arbeidssøker og at et eventuelt arbeidsforhold har opphørt

Man må stå tilmeldt som arbeidssøker hos Nav for å ha rett til sykepenger etter § 8-5. Registrering som arbeidssøker hos Nav er regulert i arbeidsmarkedsloven § 10.

For å ha rett til sykepenger etter § 8-5 må arbeidsforholdet man er sykmeldt fra være opphørt. Man kan likevel få sykepenger etter § 8-5 hvis man er i oppsigelsestid, og arbeidsgiveren har fritatt for arbeidsplikt i oppsigelsestiden.

For selvstendig næringsdrivende kan ikke Nav kreve at selskapet er avviklet, med det må foreligge annen dokumentasjon på at arbeidet er avsluttet. Dette kan være en bekreftelse fra den sykmeldte på at det ikke vil bli utført videre arbeid i selskapet.

Sykmeldte som er frilanser må dokumentere at vedkommende ikke lenger er tilgjengelig for oppdrag.

Hvis man ikke står tilmeldt som arbeidssøker hos Nav, eller hvis arbeidsforholdet man er sykmeldt fra ikke er avsluttet, kan det ikke gis sykepenger etter § 8-5.

2.1.6 Om utenlandsopphold

Dersom den sykmeldte mottar sykepenger som friskmeldt til arbeidsformidling, gjelder reglene i folketrygdloven § 8-9 som for ordinære sykmeldte. Dette betyr at dersom alle andre vilkår er oppfylt, kan man motta sykepenger etter § 8-5 under utenlandsopphold.

Kravet om at den sykmeldte må stå tilmeldt som arbeidssøker anses som oppfylt også når den sykmeldte står tilmeldt hos arbeidsformidlingen i et annet EU/EØS-land enn Norge, se trygdeforordningen artikkel 5 bokstav b.

Sykepenger ved friskmelding til arbeidsformidling regnes som en ytelse ved sykdom etter trygdeforordningen, og det kreves ikke søknad om utenlandsopphold ved opphold i EU/EØS for personer som er omfattet av trygdeforordningen. Se folketrygdloven § 8-9 og trygdeforordningen artikkel 21.

Ved utenlandsopphold utenfor EU/EØS, og utenlandsopphold for personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen, må det sendes inn søknad, se § 8-9 tredje ledd.

2.2 Hvor lenge kan det gis sykepenger etter § 8-5 første ledd?

2.2.1 Oversikt og hovedregel

Sykepenger etter § 8-5 gis bare i en tidsbegrenset periode på opptil 12 uker. Perioden på opptil 12 uker regnes fra den første sykepengedagen det blir utbetalt sykepenger for, se folketrygdloven § 8-11.

Ved opphold i utbetalingen underveis forlenges ikke perioden på 12 uker, se omtale i punkt 2.2.3 om «Avbrudd i utbetalingen forlenger ikke 12-ukersperioden».

2.2.2 Stans og gjenopptak av utbetalingen

Den sykmeldte må sende søknad om sykepenger gjennom hele perioden med vedtak om friskmelding til arbeidsformidling.

Utbetalingen av sykepenger stanses hvis vilkårene for sykepenger ikke lenger er oppfylt. For eksempel dersom man tar arbeid i like stort eller større omfang enn det man er sykmeldt fra, eller ikke har rett til sykepenger på grunn av ferieavvikling eller opphold utenfor EU/EØS uten at vilkårene for dette er oppfylt.

Utbetalingen vil også stanses dersom den sykmeldte selv ikke lenger ønsker å stå tilmeldt som arbeidssøker.

Hvis utbetalingen av sykepenger midlertidig stanses i 12-ukersperioden fordi noen av vilkårene ikke er oppfylt, kan utbetalingen gjenopptas når vilkårene på nytt er oppfylt. For eksempel hvis det nye arbeidet er avsluttet, eller mottakeren returnerer til Norge fra utenlandsopphold. Tidsrommet det gis sykepenger etter § 8-5 forlenges likevel ikke tilsvarende, se omtale i punkt 2.2.3 under.

2.2.3 Avbrudd i utbetalingen forlenger ikke 12-ukersperioden

Perioden med sykepenger etter § 8-5 kan ikke forlenges eller forskyves selv om det ikke utbetales sykepenger i hele eller deler av perioden. Det gis bare sykepenger i opptil 12 uker, regnet fra den første sykepengedagen det blir utbetalt sykepenger for, se folketrygdloven § 8-11.

Hvis 12-ukersperioden avbrytes av arbeidsuførhet som oppfyller kravene i § 8-4, og denne arbeidsuførheten tar slutt før 12-ukersperioden er ferdig, fortsetter utbetalingen i det som gjenstår av 12-ukersperioden når arbeidsuførheten etter § 8-4 har tatt slutt.

Hvis 12-ukersperioden utløper underveis i en arbeidsuførhet som oppfyller § 8-4, må det vurderes om vilkårene for en ny 12-ukersperiode etter § 8-5 er oppfylt når arbeidsuførheten etter § 8-4 tar slutt, se punkt 2.2.6 om «Ny rett til sykepenger etter mottak av sykepenger etter § 8-5».

2.2.4 Deltidsarbeid og flere arbeidsforhold i vedtaksperioden

Hvis man tar deltidsarbeid mens man mottar sykepenger etter § 8-5, kan man ha rett til sykepenger for den delen man ikke arbeider. Man må fortsette å stå tilmeldt som arbeidssøker for å beholde rett til sykepenger etter § 8-5.

Sykepenger etter § 8-5 graderes som for ordinære sykepenger etter folketrygdloven § 8-13.

Man kan videre motta sykepenger etter § 8-5 for sykmelding fra ett av flere arbeidsforhold, men har da kun rett til sykepenger for den delen man ikke arbeider.

Dersom den sykmeldte kun er sykmeldt fra ett av to arbeidsforhold, kan det gis friskmelding til arbeidsformidling for dette arbeidsforholdet. Dette vil gjelde tilsvarende dersom det er flere enn to arbeidsforhold, og dersom den sykmeldte har annet arbeid som frilanser eller selvstendig næringsdrivende.

2.2.5 Maksimalt antall sykepengedager må ikke være oppbrukt

Forbruk av antall sykepengedager er regulert i folketrygdloven § 8-12. Der den sykmeldte mottar sykepenger etter vedtak om friskmelding til arbeidsformidling, forbrukes stønadsdager på lik linje med ordinære sykepengedager etter § 8-12.

Det kan ikke gis sykepenger etter § 8-5 i større utstrekning enn det mottakeren har rett til sykepenger etter § 8-12. Hvis maksimalt antall sykepengedager etter § 8-12 brukes opp i løpet av 12-ukersperioden, faller retten til sykepenger bort når sykepengedagene etter § 8-12 er brukt opp.

2.2.6 Ny rett til sykepenger etter mottak av sykepenger etter § 8-5

Det kan ikke gis sykepenger etter folketrygdloven § 8-4 direkte etter at det er gitt sykepenger etter § 8-5, med mindre det har skjedd en endring i helsesituasjonen som gjør at kravene til arbeidsuførhet i § 8-4 igjen er oppfylt.

En som står uten arbeid etter utløp av sykepengeretten etter § 8-5, kan ha rett til dagpenger og i noen tilfeller arbeidsavklaringspenger. Se folketrygdloven kapittel 4 og kapittel 11.

2.2.7 Flere perioder med sykepenger etter § 8-5

For eksempel kan en person som er sykmeldt i en periode med ryggplager, og deretter får friskmelding til arbeidsformidling, senere bli sykmeldt for en skade i armen, og dermed igjen kunne oppfylle vilkår for rett til friskmelding til arbeidsformidling i en ny periode.

Det avgjørende er om vilkårene for ytelsen er oppfylt, og om mottakeren har flere sykepengedager igjen etter folketrygdloven § 8-12.

3 Hvorfor ordningen friskmelding til arbeidsformidling forstås slik

3.1 Når kan sykmeldte få friskmelding til arbeidsformidling?

3.1.1 Oversikt og hovedregel

Ordlyden i § 8-5 første og andre ledd oppstiller tre vilkår for rett til sykepenger som friskmeldt til arbeidsformidling. Vilkårene er kumulative, og alle må være oppfylt for at sykepenger skal gis på grunnlag av bestemmelsen.

Det går frem at sykepenger kan gis i en tidsbegrenset periode på opptil 12 uker til en som

er yrkesufør til det arbeidet den hadde på sykmeldingstidspunktet, men ellers er arbeidsfør,
står tilmeldt som arbeidssøker hos Nav, og
har avsluttet et eventuelt arbeidsforhold i tråd med arbeidsmiljølovens bestemmelser.

I ordlyden i § 8-5 står det at sykepenger «kan» ytes. Dette reiser spørsmål om sykepenger etter § 8-5 er en lovfestet rettighet medlemmet har rettskrav på dersom vilkårene er oppfylt, eller om Nav «kan» vurdere konkret i hvert enkelt tilfelle om det skal ytes sykepenger dersom vilkårene i § 8-5 er oppfylt.

Spørsmålet er ikke drøftet eksplisitt eller besvart i forarbeidene til bestemmelsen. Det står imidlertid i merknadene til § 8-5 i Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) s.78 at bestemmelsen gjelder «rett til» sykepenger for en tidsbestemt periode på inntil 12 uker. Også i forarbeidene fra da ordningen ble innført er tilsvarende formuleringer brukt, når det vises til en friskmelding til arbeidsformidling som «innebærer rett til sykepenger», se Ot.prp. nr. 3 (1990–1991) punkt 1.3.

Også Trygderetten har vurdert spørsmålet på denne måten i TRR-2021-4311.

Samlet sett taler rettskildene for at sykmeldte som oppfyller vilkårene i § 8-5 har rettskrav på sykepenger.

Det kan klages og ankes over vedtak om sykepenger ved friskmelding til arbeidsformidling etter § 8-5 etter de vanlige reglene for klage og anke, se folketrygdloven § 21-12.

3.1.2 Hvilke grupper kan få sykepenger etter § 8-5

Det følger av ordlyden i § 8-5 at sykepenger etter denne bestemmelsen kan gis til personer som ikke er i stand til å utføre «det arbeidet vedkommende hadde på sykmeldingstidspunktet, men som ellers er arbeidsfør».

Som omtalt i punkt 3.1.4 «Kravet om yrkesuførhet etter § 8-5 første ledd», er dette tolket slik at det kan gis sykepenger til en som er yrkesufør. Videre går det direkte frem av ordlyden at yrkesuførheten skal vurderes opp mot arbeidet den sykmeldte hadde på sykmeldingstidspunktet. Det er dermed kun sykmeldte som hadde et arbeidsforhold ved sykmelding som er omfattet.

Retten til sykepenger etter § 8-5 er forbeholdt personer som hadde arbeid på sykmeldingstidspunktet. Dette forstås som at personen var i arbeid etter arbeidsrettslige regler. Dette inkluderer personer som får sykepenger som arbeidstaker etter folketrygdlovens § 8-15, selvstendig næringsdrivende etter § 8-34, frilansere etter § 8-38, personer med kombinerte inntekter etter § 8-40 til § 8-43 og personer som hadde arbeid på sykmeldingstidspunktet og får sykepenger etter § 8-47 første ledd.

Personer som ikke hadde arbeid på sykmeldingstidspunktet, kan ikke få sykepenger etter § 8-5.

Ordlyden i § 8-5 gir ikke alene grunnlag for å kreve at vedkommende har fått ordinære sykepenger før den får sykepenger etter § 8-5. Av bestemmelsens tittel fremgår det imidlertid at den gjelder «friskmelding» til arbeidsformidling. Dette tilsier at ordningen er ment for personer som tidligere har vært sykmeldt, slik at de har noe å friskmeldes fra.

Videre er det tydelig i forarbeidene til bestemmelsen at dette har vært meningen, se Ot.prp. nr. 3 (1990–1991) punkt 1.2 og 1.3. Sykepenger ved friskmelding til arbeidsformidling var ment å være et element i «oppfølgingen av langtidssykmeldte» og «i avslutningen av sykmeldingsperioden». Det står også i forarbeidene at sykepenger ved friskmelding til arbeidsformidling skulle vurderes ved åtte ukers sykmelding.

Det er dermed klart at ordningen er ment å være en avslutning på et tidligere sykmeldingsløp, og ikke en ytelse for personer som ikke oppfyller kravene til ordinære sykepenger etter folketrygdloven § 8-4 først. Regelen må sett i lys av dette tolkes slik at det ikke kan innvilges sykepenger etter § 8-5 fra første dag med sykmelding. Den sykmeldte må ha oppfylt vilkårene i § 8-4 og fått sykepenger etter denne bestemmelsen først.

3.1.3 Deltidsarbeid og gradert sykmelding

Det er ikke presisert i § 8-5 om retten til sykepenger ved friskmelding til arbeidsformidling påvirkes av om den sykmeldte er fullt eller gradert sykmeldt. Reglene om sykepenger i folketrygdloven kapittel 8 gjelder både full og gradert sykmelding, og regelen tolkes slik at både fullt og graderte sykmeldte kan ha rett til sykepenger etter § 8-5.

Vilkårene i bestemmelsen må likevel være oppfylt. Etter ordlyden må det være helsemessige grunner som er årsaken til at den sykmeldte ikke kan utføre arbeidet. Det sentrale er dermed om det er medisinske forhold er årsaken til at den sykmeldte ikke kan vende tilbake til arbeidsforholdet den hadde fra før.

Dersom det er andre forhold som er årsaken til at den sykmeldte ikke skal vende tilbake til arbeidet, vil tilfellet falle utenfor lovens ordlyd. Vilkår for rett til friskmelding til arbeidsformidling vil da ikke være oppfylt.

Kravet om å avslutte arbeidsforholdet omfatter hele stillingen personen er sykmeldt fra. Etter ordlyden må et eventuelt arbeidsforhold ha opphørt, og dette tolkes slik at kravet omfatter hele stillingen. Dersom den sykmeldte fortsetter i deltidsstilling, er ikke arbeidsforholdet opphørt i tråd med ordlyden, og det kan ikke gis friskmelding til arbeidsformidling etter § 8-5.

3.1.4 Kravet om yrkesuførhet etter § 8-5 første ledd

I folketrygdloven § 8-5 står det at et medlem som «av helsemessige grunner» ikke er «i stand til å utføre arbeidet vedkommende hadde på sykmeldingstidspunktet, men som ellers er arbeidsfør», kan gis sykepenger.

Dette forstås slik at sykepenger etter § 8-5 bare kan gis til personer som er yrkesuføre for det arbeidet man hadde på sykmeldingstidspunktet. Yrkesuførhet forstås på samme måte etter § 8-5 som etter § 8-4. Det vil si at man er arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade, men at arbeidsuførheten knytter seg til det arbeidet man hadde på sykmeldingstidspunktet.

Denne forståelsen bygger på ordlyden i § 8-5, tolket i lys av bestemmelsens forarbeider, lovhistorikken, formålet med regelen og sammenhengen med bestemmelsen i § 8-4.

Ordlyden i § 8-4 er ulikt utformet sammenliknet med ordlyden i § 8-5. Heller enn «sykdom eller skade» kreves det «helsemessige grunner». Det fremgår ikke noe krav av ordlyden i § 8-5 om «klar» sammenheng mellom de helsemessige grunnene og nedsatt arbeidsevne, slik det gjør i § 8-4.

Samtidig praktiseres kravet til «sykdom eller skade» i § 8-4 slik at også symptomer på sykdom og skade godtas i startfasen av et sykdomsforløp. Det rettslige innholdet i «sykdom eller skade» overlapper derfor med en naturlig språklig forståelse av «helsemessige grunner».

Det følger av merknadene til § 8-5 i Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) s. 78 og 79 at regelen med noen språklige endringer «svarer til gjeldende bestemmelse» i folketrygdloven av 1966 § 3-2 nr. 1 femte ledd.

Regelen i folketrygdloven av 1966 § 3-2 nr. 1 femte ledd ble innført med grunnlag i forarbeidene i Ot.prp. nr. 3 (1990–1991) punkt 1. På det daværende tidspunkt var vilkåret for sykepenger i § 3-2 nr. 1 første ledd at man var «helt arbeidsufør pga sykdom», se ordlyden gjengitt i NOU 1990: 20 s. 189. I nytt femte ledd ble sykepenger gitt i inntil 12 uker hvis man var «helt arbeidsufør i forhold til det arbeid vedkommende var i på sykmeldingstidspunktet, men for øvrig antas i stand til å utføre annet inntektsgivende arbeid». Ordlyden i femte ledd modifiserte dermed kravet til arbeidsuførhet. Sammenhengen mellom daværende første og femte ledd taler for at det var det samme kravet til sykdom og årsakssammenheng som måtte gjelde begge steder, og at kravet til arbeidsuførhet ble endret fra generell arbeidsuførhet til yrkesuførhet for rett til sykepenger etter regelen som nå står i folketrygdloven § 8-5.

Også forarbeidene til bestemmelsen taler for det samme, se Ot.prp. nr. 3 (1990–1991) punkt 1. Her er kravet til å være helt arbeidsufør til ethvert arbeid omtalt, før yrkesuførhet drøftes. Regelen om friskmelding til arbeidsformidling var siktet inn mot «slike yrkesuføre», se punkt 1.1, og ville få spesiell betydning der det «ikke var grunnlag for friskmelding til et hvilket som helst yrke», se punkt 1.2. Dette må forstås som personer som etter hovedregelen i første ledd anses som yrkesuføre etter någjeldende § 8-4.

I samme forarbeider punkt 1.3 skriver departementet at man «her opererer i grenseområdet for de medisinske vilkår for sykepenger», og derfor bør begrense sykepengeretten til 12 uker. Dette taler også for at lovgiver har ment at det er hovedreglene om sykdom og arbeidsuførhet som skal gjelde.

Formålet med regelen underbygger samme tolkning. Et av formålene med ordningen var å sørge for at en som var arbeidsfør til andre yrker enn sitt tidligere yrke, kunne få bistand av arbeidsformidlingen med å komme tilbake i arbeid.

Ved lov 14. mai 1993 nr. 46 ble det bestemt at rett til sykepenger etter nåværende folketrygdlov § 8-4 bare inntrer hvis funksjonsnedsettelsen «klart» skyldes sykdom, og presisert at arbeidsuførhet som skyldes sosiale, økonomiske eller andre livsproblemer ikke gir rett til sykepenger. Endringen ble bare tatt inn i hovedregelen om arbeidsuførhet i dagjeldende folketrygdloven av 1966 § 3-2 nr. 1 første ledd. Endringen tolkes slik at det ikke var lovgivers mening å oppstille ulike krav til yrkesuførhet i første ledd og femte ledd. Sammenhengen mellom bestemmelsene taler også for denne tolkningen. Det betyr at arbeidsuførhet som skyldes sosiale, økonomiske eller andre livsproblemer heller ikke gir rett til sykepenger etter § 8-5. Det samlede rettskildebildet taler for at lovgivers intensjon var å oppstille krav til yrkesuførhet med samme innhold som i § 8-4.

Oppsummert åpner ordlyden i loven for tolkningstvil, men rettskildene samlet sett taler for at det også etter § 8-5 må oppstilles krav om arbeidsuførhet på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade, men at kravet bare knytter seg til arbeidet man hadde på sykmeldingstidspunktet, og ikke ethvert arbeid.

Sammenhengen mellom reglene taler for at det ikke er nødvendig med løpende sykmeldinger fra lege under perioden man mottar sykepenger etter § 8-5. Vilkåret om at arbeidsuførhet skal være dokumentert med legeerklæring etter folketrygdloven § 8-7, er ansett som oppfylt dersom erklæring fra lege eller annen relevant dokumentasjon på tidspunktet for innvilgelse sannsynliggjør at vilkårene i § 8-5 er oppfylt.

3.1.5 Kravet i § 8-5 andre ledd om å være tilmeldt som arbeidssøker og at et eventuelt arbeidsforhold må være opphørt

Det følger av ordlyden i § 8-5 andre ledd at man må ha «meldt seg som arbeidssøker» hos Nav for å ha rett til sykepenger etter § 8-5.

Det er presisert i forarbeidene at det er et vilkår for rett til sykepenger etter § 8-5 at man står «tilmeldt arbeidsformidlingen» som «reell arbeidssøker», se merknadene til § 8-5 i Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) s. 78.

Regler om registrering som arbeidssøker står i arbeidsmarkedsloven § 10.

For at man skal ha rett til sykepenger etter § 8-5, er man derfor nødt til å overholde de pliktene som til enhver tid gjelder med grunnlag i arbeidsmarkedsloven og som kreves for å stå tilmeldt som arbeidssøker.

Det følger av ordlyden i § 8-5 andre ledd at et eventuelt arbeidsforhold må være opphørt for at det skal kunne gis sykepenger etter § 8-5. I forarbeidene er dette forklart med at et arbeidsforhold må være opphørt for at man skal regnes som reell arbeidssøker hos Nav, se merknadene til § 8-5 i Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) s. 78. Et eventuelt tidligere arbeidsforhold må dermed være sagt opp og oppsigelsestiden tilbakelagt, for at man skal ha rett til sykepenger etter § 8-5.

Forarbeidene tyder på at formålet med vilkåret er å forsikre seg om at mottakeren kan ta eventuelt nytt arbeid vedkommende får tilbud om. Dersom arbeidsgiveren i arbeidsforholdet vedkommende er sykmeldt fra har fritatt arbeidstakeren for arbeidsplikt i oppsigelsestiden, er vilkåret også oppfylt.

3.1.6 Om utenlandsopphold

Reglene om opphold i Norge, EU/EØS og resten av verden ved mottak av sykepenger står i folketrygdloven § 8-9.

Sammenhengen i sykepengeregelverket taler for at en som mottar sykepenger ved friskmelding til arbeidsformidling etter § 8-5, må oppfylle vilkårene både i § 8-5 og § 8-9 ved et utenlandsopphold.

Det betyr at reglene i § 8-9 om opphold i og utenfor Norge og EU/EØS også gjelder ved mottak av sykepenger etter § 8-5. Tidsbegrensningen i § 8-9 tredje ledd også gjelder for mottakere av sykepenger etter § 8-5.

Sykepenger regnes som en ytelse ved sykdom etter trygdeforordningens system, se folketrygdloven § 8-1 a og trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav a. Både formålet med og de materielle vilkårene for sykepenger ved friskmelding til arbeidsformidling etter § 8-5 reiser spørsmål om ytelsen må anses som en ytelse ved arbeidsløshet, se trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav h.

Trygdekoordineringsutvalget mente at den tilsvarende ordningen med arbeidsavklaringspenger i periode som arbeidssøker måtte klassifiseres som en ytelse ved arbeidsløshet, se NOU 2021: 8 punkt 8.3.2.1. Dette fremgikk også av § 5 i forskrift om beregning av arbeidsavklaringspenger etter EØS-avtalen. Denne bestemmelsen ble opphevet med virkning fra 4. mars 2024, se forskrift 4. mars 2024 nr. 379 om endring i forskrift om beregning av arbeidsavklaringspenger etter EØS-avtalen.

Ved at ytelsen klassifiseres som en ytelse ved sykdom, mister mottakeren retten til å stå tilmeldt arbeidsformidlingen i andre stater som anvender trygdeforordningen med de rettigheter og plikter som ellers følger med dette, se trygdeforordningen artikkel 64. Adgangen til å motta ytelse ved bosted og opphold i et annet land som anvender trygdeforordningen er likevel videre når ytelsen klassifiseres som en ytelse ved sykdom, enn en ytelse ved arbeidsløshet.

Samlet sett er det grunnlag for å kategorisere ytelsen som en ytelse ved sykdom. Et moment i denne vurderingen er at mottakeren ikke antas å miste rettigheter sammenlignet med situasjonen der ytelsen ble klassifisert som en ytelse ved arbeidsløshet.

Vilkåret om å stå tilmeldt som arbeidssøker i § 8-5 må videre anses oppfylt også når det er arbeidsformidlingen i et annet land den sykmeldte står tilmeldt, jf. trygdeforordningen artikkel 5 bokstav b.

3.2 Hvor lenge kan det gis sykepenger etter § 8-5?

3.2.1 Oversikt og hovedregel

Det følger direkte av ordlyden i § 8-5 at sykepenger etter denne bestemmelsen bare kan gis i en «tidsbegrenset periode», på «opptil 12 uker». I forarbeidene til bestemmelsen er det uttalt at ytelsen bør begrenses til «et visst tidsrom», og «ta sikte på en avslutning av sykmeldingsperioden med en reell friskmelding», se Ot.prp. nr. 3 (1990–1991) punkt 1.3.

Det er etter dette klart at retten til sykepenger etter § 8-5 faller bort etter 12 uker.

3.2.2 Stans og gjenopptak av utbetalingen

For å ha rett til sykepenger, må visse vilkår være løpende oppfylt under hele sykmeldingsperioden. Se generell omtale av dette i merknader til folketrygdloven § 20-6 i NOU 1990: 20 s. 656. Sykepenger etter § 8-5 kan dermed utbetales i inntil 12 uker, men ikke i tidsrom der vilkårene for sykepenger ikke er oppfylt.

Den sykmeldte må fortløpende oppfylle kravene i arbeidsmarkedsloven § 10. Hvis kravene ikke lenger er oppfylt, er ikke vilkårene for sykepenger etter § 8-5 oppfylt. Dette støttes også av forarbeidene til bestemmelsen, der det står at «den arbeidssøkende hele tiden står tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker». Se Ot.prp. nr. 3 (1990–1991) punkt 1.3.

3.2.3 Avbrudd i utbetalingen forlenger ikke 12-ukersperioden

Uttalelsene i Ot.prp. nr. 3 (1990–1991) punkt 1.3 taler videre for at retten til sykepenger etter § 8-5 er begrenset til maksimalt 12 uker, uavhengig av om det faktisk utbetales sykepenger eller ikke i hele eller deler av denne perioden. Ved opphold i utbetalingen forlenges eller forskyves ikke utbetalingen. Dette gjelder for eksempel en som får arbeid som hindrer sykepengerett i en begrenset periode, slik at sykepengene ikke utbetales.

3.2.4 Deltidsarbeid og flere arbeidsforhold i vedtaksperioden

Retten til sykepenger avhenger av at alle relevante vilkår for rett til sykepenger i folketrygdloven kapittel 8 er oppfylt. Regelen i folketrygdloven § 8-5 må derfor sees i sammenheng med de andre reglene om sykepenger.

Det følger av folketrygdloven § 8-13 at man har rett til graderte sykepenger hvis man er delvis arbeidsufør. Det er ikke gjort unntak fra dette i § 8-5. Sykmeldte som mottar sykepenger etter § 8-5 kan ha rett til graderte sykepenger hvis den er delvis arbeidsufør.

3.2.5 Maksimalt antall sykepengedager må ikke være oppbrukt

Det følger av ordlyden i § 8-5 at sykepenger etter bestemmelsen kan gis i «opptil 12 uker».

Den generelle varighetsbegrensningen for sykepenger i folketrygdloven § 8-12 er absolutt. Det betyr at sykepenger bare kan utbetales så lenge mottakerne har rett til sykepenger etter både § 8-5 og § 8-12.

3.2.6 Ny rett til sykepenger etter mottak av sykepenger etter § 8-5

Rett til sykepenger etter § 8-5 forutsetter at man er arbeidsufør til arbeidet man hadde da man ble sykmeldt. Ordningen er aktuell for personer som har mottatt ordinære sykepenger etter folketrygdloven § 8-4, men som ikke lenger har rett til sykepenger etter § 8-4 på grunnlag av yrkesuførhet. Dette kan for eksempel skje hvis yrkesuførheten har vart i tre måneder eller mer, og det er klart at den sykmeldte ikke skal returnere til sitt tidligere arbeid.

Kravene for å oppfylle vilkårene i § 8-5 er dermed mildere enn for § 8-4. Nav tolker sammenhengen mellom bestemmelsen slik at en person som oppfyller vilkårene i § 8-5, ikke kan oppfylle vilkårene i § 8-4 med mindre det skjer en endring i den faktiske situasjonen hos vedkommende.

En som har mottatt sykepenger etter § 8-5 i maksimalt tillatt periode, kan dermed ikke gis sykepenger etter § 8-4 uten at det skjer en endring i den helsetilstanden, som gjør at vilkårene i § 8-4 er oppfylt på nytt.

En som står uten arbeid etter utløpet av sykepengeretten etter § 8-5, kan i noen tilfeller ha rett til dagpenger eller arbeidsavklaringspenger. Se folketrygdloven kapittel 4 og kapittel 11.

3.2.7 Flere perioder med sykepenger etter § 8-5

Dersom en person har flere sykmeldingstilfeller uten å bruke opp rett til sykepengedager etter folketrygdloven § 8-12, er det mulig å ha flere, separate perioder med friskmelding til arbeidsformidling etter § 8-5. Det er ingen holdepunkt i bestemmelsens ordlyd eller andre rettskilder for å begrense muligheten for flere, separate perioder.

Det avgjørende er om vilkårene for ytelsen er oppfylt, og om mottakeren har flere sykepengedager igjen etter § 8-12.

§ 8-6 Gradert sykmelding

LOV-1997-02-28-19-§8-6

Utarbeidet av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Fagstab tjenester, Seksjon Oppfølging, 05.10.2011.

Rundskrivet erstatter i sin helhet rundskriv § 8-6 Aktivisering – arbeidstrening.

Sist endret 09.06.2021, jf. overskriften:
Hva er gradert sykmelding?

Endret på nytt 21.06.2021, jf. overskriften:
Hva er gradert sykmelding?

Forholdet mellom § 8-6 og § 8-13

Denne bestemmelsen gjelder bruk av gradert sykmelding som virkemiddel i oppfølging av sykmeldte. Bestemmelsen i § 8-13 omhandler hvordan man graderer sykepengene.

Aktivitet som hovedføring

Arbeidsgiver og arbeidstaker er hovedaktørene når det gjelder å få arbeidstaker tilbake til arbeid ved sykefravær. God dialog mellom arbeidstaker og arbeidsgiver og tidlig innsats og oppfølging er grunnleggende forutsetninger for å kunne iverksette vellykkede tilretteleggingstiltak. Dette kan forhindre og forebygge langtids sykefravær og varig utstøtning fra arbeidslivet.

Aktivitetskravet som ble innført i 2004 skal sikre at arbeidsevnen tidlig i sykefraværsløpet blir prøvet ut gjennom arbeidsrettede tiltak. Gradert sykmelding er i denne sammenhengen en viktig strategi for å få den sykmeldte raskest mulig tilbake i arbeid. Der sykmelding er nødvendig skal førstevalget være gradert sykmelding.

Hva er gradert sykmelding?

[Endret 7/14, 6/21, 6/21-2]

Gradert sykmelding er en kombinasjon av arbeid og sykepenger som kan benyttes når arbeidstakeren er delvis arbeidsufør. Sykepengene kan graderes ned til 20 prosent, jf. § 8-13. Dette innebærer at den sykmeldte ikke kan arbeide mer enn 80 prosent i perioden søknaden om sykepenger gjelder for å kunne opprettholde en rett til sykepenger. Arbeidsgiveren og den sykmeldte må samarbeide om å finne fram til en funksjonell og akseptabel arbeidsordning. De fleste delvis sykmeldte vil på redusert tid kunne utføre deler av sine vanlige arbeidsoppgaver eller nye oppgaver, eventuelt etter en tilrettelegging. Det er imidlertid ikke noe til hinder for å yte graderte sykepenger når arbeidstakeren bruker lengre tid på å utføre deler av sine vanlige arbeidsoppgaver, eventuelt nye oppgaver etter tilrettelegging, for eksempel der arbeidstakeren bruker hele dagen på å utføre 50 prosent av arbeidsoppgavene.

Den praktiske gjennomføringen av en gradert sykmelding vil derfor ofte være avhengig av i hvilken grad arbeidsgiver legger til rette for utprøving av arbeidsoppgaver når arbeidstaker er på jobb. Det vises her til arbeidsgivers tilretteleggingsplikt etter arbeidsmiljøloven og føringene om en tettere og raskere oppfølging av den sykmeldte på arbeidsplassen.

Avvikling av aktiv sykmelding – mer bruk av gradert sykmelding

Aktiv sykmelding ble avviklet med virkning fra 1. juli 2011, da ordningen ikke ble ansett å fungere etter hensikten med å bidra til at arbeidstakere lettere opprettholdt tilknytningen til arbeidsplassen. Det er derfor fra myndighetene og partene i arbeidslivet gitt føringer på at gradert sykmelding skal være det viktigste virkemidlet for å få den sykmeldte helt eller delvis tilbake i jobb. Det forutsettes at de fleste sykmeldte vil ha noe arbeidsevne igjen, som i kombinasjon med eventuell tilrettelegging kan utnyttes på arbeidsplassen.

Hva vil det si delvis å kunne utføre sine vanlige oppgaver eller nye oppgaver?

Med oppgaver tenkes her på en hver type oppgave som blir utført og som har en verdi for bedriften. For at den sykmeldte skal kunne utføre slike oppgaver vil det ofte kreves at arbeidsgiver i samråd med den sykmeldte, i forkant eller parallelt utprøver/iverksetter tilretteleggingstiltak som gradvis vil kunne føre til en økning av arbeidsevnen. Det er viktig at man har et mål og en plan for oppfølgingen og graderingen.

Ved avviklingen av aktiv sykmelding har det ikke vært tenkt at gradert sykmelding skal erstatte aktiv sykmelding på den måten at sykmelder kan setter en kunstig høy sykmeldingsgrad, for eksempel 95 prosent. Det forutsettes at de aller fleste sykmeldte, bortsett fra de som helt åpenbart har mistet hele sin arbeidsevne, vil kunne utnytte en arbeidsevne på minst 10 – 20 prosent i startfasen der arbeidsgiver tilrettelegger for dette. Arbeidsgiver må i slike tilfeller følge arbeidstakeren tett opp for å tilpasse tilretteleggingen for at arbeidsevnen gradvis kan økes.

Arbeidsgivers utfordring – mer tilrettelegging for gradert sykmelding

Når sykmelder anbefaler en gradert sykmelding vil noen arbeidsgivere kunne vise til problemer med å tilpasse slik at den sykmeldte kan jobbe gradert. Der en sykmeldt for eksempel er vurdert til å ha halve arbeidsevnen i behold og kan jobbe halv tid, vil arbeidsgivere kunne hevde de har problemer med å tilpasse situasjonen på arbeidsplassen slik at den sykmeldte kan jobbe halv tid. Et eksempel på dette kan være ansatte som jobber i helse- og omsorgstjenesten.

Det vil også være tilfeller hvor arbeidsgiver vil vise til problemer med å tilrettelegge der den sykmeldte bare har en liten arbeidsevne i behold eller må utprøves i/ utføre andre oppgaver i bedriften.

Arbeidsgivere har en klar tilretteleggingsplikt etter arbeidsmiljøloven. Det er derfor viktig at NAV i situasjoner som nevnt ovenfor ikke uten videre godtar at det ikke finnes muligheter for tilrettelegging for gradert sykmelding. Der det er mulig bør NAV tilby å bistå arbeidsgivere som har et behov for hjelp til finne løsninger.

§ 8-7 Dokumentasjon av arbeidsuførhet

Generell kommentar

[Endret 10/02, 7/04, 5/06, 1/10, 6/23]

Bestemmelsen beskriver hvilke krav som gjelder ved dokumentasjon av arbeidsuførhet. Fra 1 juli 2023 ble det gjort endringer som medfører at sykmelding kan gis etter e-konsultasjon under visse betingelser, jf Prop.42 L (2022–2023). Se nærmere i nytt tredje, fjerde og femte ledd.

§ 8-7 Første ledd – Legeerklæring eller egenmelding

[Endret 10/02, 7/04, 5/06, 2/07, 1/10, 10/13, 3/20, 3/20-2, 6/20]

I nytt sjette ledd til § 8-7 er det gitt hjemmel for å gjøre unntak fra vilkåret om legeerklæring for et begrenset tidsrom når arbeidsuførheten dokumenteres med erklæring fra annet helsepersonell. I forskrift av 21.12.05 [FOR-2005-12-21-1668] har Arbeids- og sosialdepartementet gitt kiropraktorer og manuellterapeuter adgang til å dokumentere arbeidsuførhet i inntil tolv uker. Nærmere retningslinjer om praktiseringen av denne forskriften er gitt i kommentarene til § 8-7 sjette ledd.

I all hovedsak vil det gjelde de samme regler for kiropraktorer og manuellterapeuter som gjelder for leger. Dette gjelder også de retningslinjene som er gitt i rundskrivet her. For enkelhets skyld har vi for det meste latt betegnelsen lege bli stående i stedet for å benytte en mer generell benevnelse som også omfatter kiropraktorer og manuellterapeuter.

For å kunne sykmelde, må man i henhold til § 8-7 første ledd være lege. Det er således bare leger med lisens som har rett til å sykmelde. Dette gjelder også turnuskandidater. Medisinske studenter med studentlisens har ikke adgang til å utstede sykmeldingsattester.

Når det gjelder kiropraktorer, har turnuskandidater tilsvarende rettigheter forutsatt at vedkommende har gjennomgått nødvendig opplæring i trygdefaglige emner, se kommentarene til § 8-7 sjette ledd.

I henhold til forvaltningsloven § 6 og § 10 er enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan (NAV) i en del situasjoner ugild til å tilrettelegge grunnlaget for NAVs avgjørelse. Legen anses i forhold til sykmelding som en som utfører tjeneste eller arbeid for NAV. Bestemmelsene i forvaltningsloven § 6 og § 10 får da anvendelse. Dette betyr at leger ikke skal sykmelde seg selv. Leger har heller ikke adgang til å sykmelde ektefelle/samboer eller egne barn/stebarn med mindre det gjelder en kortvarig sykmelding og det foreligger spesielle forhold eller annen art.

Dersom NAV ønsker en nærmere vurdering av de medisinske forhold og deres betydning for den sykmeldtes arbeidsevne, kan saken forelegges for rådgivende lege. Sykmeldingstilfeller der det ikke synes å foreligge objektivt påvisbare medisinske funn, skal som hovedregel forelegges rådgivende lege. Dersom NAV er i tvil om behandlende leges vurdering, må saken alltid forelegges enten rådgivende lege, eller eventuelt en annen lege.

Ifølge praksis likestilles tannlege med lege når det gjelder sykmelding i forbindelse med arbeidsuførhet på grunn av tannbehandling eller sykdom i munn og kjeveledd.

Arbeidsuførhet kan for enkelte grupper medlemmer også dokumenteres ved egenmelding, jf. § 8-23 til 8-27 med merknader.

For saker som gjelder EØS, vises det til Hovednummer 45 og særlig punkt 8.7.1 om saksrutiner ved søknad om sykepenger.

«Vurdering av arbeidsmulighet/Sykmelding»

[Endret 10/02, 7/04, 5/06, 2/07, 1/10]

Blanketten «Vurdering av arbeidsmulighet/Sykmelding» bygger på Sykefraværsutvalgets rapport av 06.11.06 og fokuserer på aktivitet. Den skal understøtte legen i vurderingen av om pasienten kan være delvis i arbeid. Som kommunikasjonsverktøy gir den legen anledning til å gi meldinger og veiledning om muligheter og hindringer for arbeidsrelatert aktivitet, samtidig som arbeidsplassen kan melde tilbake om planer og muligheter framover.

Det skal legges fram en legeerklæring senest når arbeidsuførheten har vart i åtte uker uten at arbeidsrelatert aktivitet er igangsatt. Vær oppmerksom på at blanketten ikke lenger har en egen del avsatt kun til dette. Det er blankettens felt 6.1 som skal benyttes som «åtte ukers erklæring». Dette er ikke nødvendig hvis den sykmeldte forventes å bli friskmeldt innen kort tid (en til to uker), lidelsen er så alvorlig at en ikke kan regne med at vedkommende blir arbeidsfør igjen eller når vedkommende er innlagt i helseinstitusjon.

Attesten er produsert i sett med fire eksemplarer. For nærmere detaljer om bruk/utfylling vises det til Veiledning til bruk og utfylling av sykmeldingsblankett.

Sykmeldingen bør vanligvis ikke gis for mer enn 14 dager om gangen.

Friskmelding

Legen skal på alle sykmeldingsattester fylle ut hvilken til-og-med dato pasienten er sykmelding til. Av hensyn til blant annet arbeidsgiveren og NAVs oppfølgingsarbeid bør legen påføre friskmeldingsdato når pasienten ikke lenger er arbeidsufør på grunn av sykdom.

Elektronisk innsending av sykmelding

[Endret 1/10]

Det er fastsatt ny forskrift om elektronisk kommunikasjon ved innsending av erklæringer og uttalelser til Arbeids- og velferdsetaten. Tilsvarende er det fastsatt en forskrift om elektronisk innsending av oppgjør fra legene.

I utgangspunktet skal alle leger ta den elektroniske løsningen i bruk for innsending av krav om direkte oppgjør, sykmeldinger og legeerklæringer ved arbeidsuførhet. Det er likevel utarbeidet bestemmelser om unntak fra pålegg om elektronisk innsending – se vedlegg. Unntaksreglene tilsvarer vedlegg til Kollektivavtalen, fastsatt 8. september 2009.

Rutiner for behandling av «Vurdering av arbeidsmulighet/Sykmelding»

[Endret 3/98, 7/04, 05/06, 1/10]

Kvalitetssikring og kontroll av attesten

[Endret 7/04, 2/07, 3/20]

NAV må kontrollere at attesten «Medisinsk vurdering av arbeidsmulighet ved sykdom» er fullstendig utfylt av legen, slik at den kan gi tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om retten til sykepenger er oppfylt. Det må videre gå tydelig fram hvilken lege som har skrevet ut attesten, som må være personlig underskrevet av legen. I tillegg skal legens navn fremgå ved enten maskinell underskrift, elektronisk signatur, stempel, blokkbokstaver e.l.

En mangelfullt utfylt eller uleselig attest skal returneres til legen. Inntil ny og korrekt utfylt attest mottas, må det ikke foretas noen sykepengeutbetaling.

NAV må kontrollere at egenerklæringen på D-blanketten er fylt ut av den sykmeldte før utbetaling kan foretas.

For utenlandske sykmeldinger innenfor EØS vises det til punkt 8.7.1 i Hovednummer 45 som viser saksrutinen ved søknad om sykepenger med utenlandsk sykmelding/erklæring.

Godkjenning, registrering og oppbevaring av attesten

[Endret 10/02, 7/04, 05/06, 2/07, 1/10]

Attester som NAV godkjenner for brukere som er bosatt i kommunen, skal registreres.

Attester kan først makuleres ett år etter at det aktuelle tilfellet ble avsluttet.

1D er et økonomibilag (grunnlagsdokumentasjon som utløser penger fra NAV) og skal således arkiveres i 10 år.

Diagnosekoder på attestene

[Endret 7/04, 1/10, 11/20]

Legen skal påføre diagnosekode på Sykmeldingsattest og Legeerklæring ved arbeidsuførhet. Leger i primærhelsetjenesten skal bruke ICPC-koder (International Classification of Primary Care). Ikke alle diagnoser gir grunnlag for sykmelding, se f.eks. kap. Z i ICPC. ICPC finnes i kortversjon som egen blankett. Sykehusleger og praktiserende spesialister kan velge mellom kodesystemene ICPC og ICD-10 (International Classification of Diseases, tenth revision), I tillegg til koden må diagnosen alltid registreres i klartekst.

Dette er nærmere utdypet i eget punkt om diagnosekoder under merknader til § 8-4 første ledd.

Det kreves ikke diagnose på sykmeldingen når det er oppgitt annen lovfestet fraværsgrunn på sykmeldingen, jf § 8-4 tredje ledd.

§ 8-7 Andre ledd – Tilbakedatering av sykmelding

[Endret 7/04, 1/10, 6/20. Helt omarbeidet 10/20. Endret 03/24]

Brukeren har selv ansvar for å søke lege i tide for å dokumentere arbeidsuførheten med en sykmelding og få rett til sykepenger. Så vel av behandlingshensyn som av hensyn til oppfølgingen av sykefraværet, er det viktig at lege søkes snarest mulig.

Hovedregelen i andre ledd er at en sykmelding ikke kan godtas for tidsrom før brukeren ble undersøkt av lege. Andre ledd inneholder også en unntaksbestemmelse som bør praktiseres forholdsvis strengt.

Følgende vilkår må være oppfylt for at NAV skal kunne godkjenne en tilbakedatert sykmelding:

Brukeren må ha vært forhindret fra å søke lege. Et eksempel på dette kan være der brukeren ikke har kunnet få kontakt med lege tidligere, f.eks. på grunn av influensaepidemi. Dersom det er noen få dagers ventetid hos lege, vil man også kunne anses for å ha vært forhindret. Legestreik eller andre forhold kan også forhindre pasienten. I slike situasjoner kan det bare godtas en forholdsvis kort tilbakedatering. Ved lengre tilbakedatering kan det gjøres unntak for personer med alvorlige psykiske lidelser som på grunn av manglende sykdomsinnsikt har unnlatt å søke lege.
Det må være godtgjort at brukeren var arbeidsufør fra et tidligere tidspunkt. Ved tvil om brukerens arbeidsuførhet bør saken forelegges rådgivende lege, særlig ved langvarig tilbakedatering.

Dersom tilbakedateringen ikke kan godkjennes må NAV vurdere om sykmeldingen kan godkjennes fra det tidspunkt brukeren ble undersøkt av behandler (konsultasjonsdagen).

Nærmere om forlengelser av sykmelding innenfor samme sykefraværstilfelle

[Tilføyd 10/20]

Bestemmelsen i § 8-7 andre ledd regulerer som hovedregel kun oppstarten av en sykmeldingsperiode, ikke forlengelser av sykmeldinger innenfor samme sykefraværstilfelle. Dette fremgår av praksis fra Trygderetten. I kjennelse TRR-2016-1384 uttaler Trygderetten, etter en gjennomgang av trygderettspraksis, at det er «oppstilt et skille mellom tilbakedaterte sykmeldinger i et løpende sykmeldingstilfelle, og tilbakedaterte sykmeldinger i et nytt sykmeldingstilfelle.»

I saker som gjelder forlengelser av sykmelding, må man derfor ta stilling til om det er tale om samme sykefraværstilfelle, eller om tidspunktet for ny legekonsultasjon er å regne som oppstarten av en ny sykmeldingsperiode, med et nytt sykmeldingstidspunkt.

Det må gjøres en konkret vurdering i hver sak. I vurderingen av om det foreligger en sammenhengende sykmeldingsperiode har Trygderetten blant annet lagt vekt på:

varigheten av avbruddet
om kravene til utfyllende opplysninger fra den som sykmelder ligger innenfor avbruddsperioden og dermed undergraver NAV sin mulighet til å følge opp sykmeldingstilfellet
om manglende kontinuitet av dokumentasjonen er å laste legen eller brukeren selv

Hvis det er et opphold på mindre enn en måned mellom utløpet av forrige sykmelding og ny legekonsultasjon, vil det være mindre aktuelt å vurdere regelen om tilbakedatering. Ved opphold i en måned eller mer, taler mye for at ny legesøkning må vurderes etter § 8-7 annet ledd. Det må imidlertid gjøres en konkret vurdering av den enkelte sak, hvor varighet er et av flere momenter som vurderes.

Ved langvarige tilbakedateringer vil dokumentasjonsverdien av sykmeldingen kunne svekkes, både med hensyn til § 8-7 første ledd og § 8-4.

Videre vil følgende momenter tale for at det er snakk om et nytt sykefraværstilfelle med et nytt sykemeldingstidspunkt:

legen har friskmeldt vedkommende ved utløpet av forrige sykmelding
legen har sykmeldt vedkommende med en ny diagnose

Hvis man etter en konkret vurdering kommer til at det er tale om et nytt sykefraværstilfelle med et nytt sykmeldingstidspunkt, skal man vurdere saken etter § 8-7 andre ledd.

Oppsøkt lege uten å få utstedt sykmelding

[Tilføyd 10/20, endret 03/24]

Hovedregelen i andre ledd er at en sykmelding ikke kan godtas for tidsrom før den sykmeldte ble undersøkt av lege (sykmeldingstidspunktet). I de fleste sykmeldingstilfeller, vil legen skrive ut en sykmelding som gjelder fra og med konsultasjonsdato. Trygderetten har imidlertid åpnet for at sykmeldingen kan skrives ut senere, men gis virkning fra et tidspunkt hvor den sykmeldte tidligere ble undersøkt av lege. Se for eksempel TRR-2019-3482, TRR-2015-1060 og TRR-2012-2275. Så lenge den sykmeldte ble undersøkt av lege på sykmeldingstidspunktet, blir det sentrale spørsmålet om de øvrige vilkårene for sykepenger var oppfylt i perioden mellom undersøkelsen og utstedelsen av sykmeldingen. Blant annet om den sykmeldte var arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade, jf. folketrygdloven § 8-4.

Et moment i vurderingen av vilkåret om arbeidsuførhet i § 8-4, vil være om det foreligger en tidsnær beskrivelse av funksjonsevnen knyttet til den aktuelle sykmeldingsperioden. Trygderetten har påpekt at en legeerklæring skrevet ut i ettertid kan ha svekket dokumentasjonsverdi om vilkåret for arbeidsuførhet i folketrygdloven § 8-4 er oppfylt, se TRR-2006-2523.

Et annet moment som Trygderetten har lagt vekt på er om manglende utstedelse av sykmeldingen skyldes en glipp eller feilbedømmelse. I slike saker kan man ofte legge til grunn at § 8-4 var oppfylt. I TRR-2012-2275 viser retten eksempelvis til at den sykmeldte ville fått sykmelding dersom det hadde vært et tema i konsultasjonen.

Sykmelding utstedt for en periode frem i tid

[Tilføyd 10/20]

I saker der legen har utstedt sykmelding som gjelder frem i tid, og ikke for tidspunktet den sykmeldte oppsøkte legen, kan det være grunn til å undersøke nærmere om vilkårene for arbeidsuførhet i § 8-4 er oppfylt.

Dokumentasjon av arbeidsuførhet for selvstendig næringsdrivende

Når det gjelder dokumentasjon av arbeidsuførhet for selvstendig næringsdrivende, viser vi til § 8-34 tredje ledd med merknader.

§ 8-7 tredje ledd – fysisk undersøkelse av medlemmet

[Tilføyd 6/23. Endret 9/23]

Hovedregelen er at en sykmelding (legeerklæring) først kan utstedes etter en fysisk undersøkelse av pasienten (medlemmet).

§ 8-7 tredje ledd åpner for at sykmelding kan utstedes etter en e-konsultasjon (inkludert telefonkonsultasjon) dersom fysisk undersøkelse samme dag ikke er mulig og dersom pasienten så raskt som mulig blir fysisk undersøkt av den som sykmelder. Dersom sykdommen er over i løpet av få dager vil det ikke være relevant å kreve fysisk undersøkelse i etterkant (Prop. 42 L 2022-2023).

Unntaket i § 8-7 tredje ledd er aktuelt i tilfeller hvor det er noe som hindrer gjennomføring av fysisk undersøkelse samme dag, eksempelvis dersom det ikke er ledig legetime for fysisk konsultasjon eller det ikke er mulig for pasienten å komme til legekontoret Prop.42 L (2022–2023). Det kan også være symptomene hos pasienten som hindrer gjennomføring av fysisk undersøkelse, eksempelvis ved omgangssyke.

§ 8-7 fjerde og femte ledd beskriver tilfeller hvor det er tillatt med sykmelding etter e-konsultasjon uten påfølgende fysisk undersøkelse. Det er den som sykmelder som vurderer om det er faglig forsvarlig og om vilkårene for en slik sykmelding er oppfylt. Pasienten kan ikke kreve å få en vurdert sykmelding uten fysisk undersøkelse.

§ 8-7 fjerde ledd – legeerklæring etter e-konsultasjon

[Tilføyd 6/23]

Bestemmelsen angir rammene for når legen kan utstede sykmelding (legeerklæring) uten krav til fysisk undersøkelse av pasienten. Det er den som sykmelder som skal vurdere om det er forsvarlig å utstede sykmelding ved e-konsultasjon. Vurderingen innebærer å ta stilling til om alle vilkårene i loven (a-d) er oppfylt.

Kravene i loven innebærer at det i større grad tillates sykmelding etter e-konsultasjon ved forlengelser av sykmeldinger og kroniske lidelser, enn ved førstegangssykmeldinger. Intensjonen i loven har vært å redusere risikoen for feil sykmelding og at legens portvokterrolle svekkes Prop.42 L (2022–2023).

Den som sykmelder må på anmodning fra Arbeids- og velferdsetaten kunne dokumentere hvilken konsultasjonsform som lå til grunn for sykmeldingen, og at kriteriene for sykmelding etter e-konsultasjon var oppfylt.

En utfyllende beskrivelse av vilkårene finnes i Prop.42 L (2022–2023).

A) Pasienten er kjent for legen

Pasienten som mottar sykmelding ved e-konsultasjon må være kjent for den som sykmelder fra tidligere. Kravet kan tilfredsstilles på flere måter. Minimumskravet er at pasienten har vært hos den som sykmelder til fysisk undersøkelse minst en gang tidligere. Det er ikke tilstrekkelig om pasienten har vært til fysisk konsultasjon hos en annen lege i samme virksomhet tidligere. Det er sykmelders ansvar å sørge for at vilkåret er oppfylt. Nav kan kreve dokumentasjon på tidligere fysisk konsultasjon.

B) Pasientens diagnose er kjent for legen

Pasientens diagnose må være kjent for den som sykmelder. Vilkåret stiller krav til at den som sykmelder har kjennskap til den aktuelle helseutfordringen hos pasienten. Sykmelder kan være kjent med diagnosen fra tidligere undersøkelse av pasienten. Vilkårene kan også være oppfylt dersom sykmelder har tilgang på dokumentasjon av helseutfordringen fra annet helsepersonell. Komplikasjoner og følgetilstander av kjent grunnsykdom hos pasienten vil også oppfylle vilkåret. Vilkåret innebærer at nye helseutfordringer som ikke tidligere har vært undersøkt hos sykmelder som hovedregel krever fysisk undersøkelse før en sykmelding kan utstedes.

C) Legen kan vurdere pasientens arbeidsevne uten fysisk undersøkelse

Den som sykmelder må ha en faglig forsvarlig sykmeldingspraksis. Legen må få tilstrekkelig grunnlag til å vurdere om pasienten skal sykmeldes, altså om pasienten er arbeidsufør på grunn av funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade. Videre skal legen vurdere om pasienten kan være i aktivitet. Dette kravet gjør at det i mange situasjoner ikke vil være forsvarlig sykmeldingspraksis å sykmelde en pasient uten personlig oppmøte. Dersom det ikke er et forsvarlig grunnlag for å ta stilling til pasientens arbeidsevne må legen innkalle pasienten til en fysisk konsultasjon.

D) Legen anser at det er faglig forsvarlig å gjennomføre konsultasjonen som en e-konsultasjon

Vilkåret om faglig forsvarlighet er tatt inn i loven for å tydeliggjøre at det er legen som er ansvarlig for å vurdere om det er faglig forsvarlig å gjennomføre konsultasjonen som en e-konsultasjon. Vi viser her til Helsepersonelloven § 4 første ledd. Leger og annet helsepersonell skal alltid utføre arbeidet sitt, herunder pasientbehandling, faglig forsvarlig. Dette innebærer at pasienten selv aldri kan kreve e-konsultasjon ved behov for sykmelding.

Det er ikke satt en grense på lengden av en sykmelding gitt etter e-konsultasjon. I forarbeidene understreker departementet at særlig ved førstegangs sykmelding etter e-konsultasjon skal sykmeldingens varighet være kort.

§ 8-7 femte ledd – legeerklæring ved allmennfarlig smittsom sykdom

[Tilføyd 6/23]

Regelen tillater sykmelding ved e-konsultasjon uten krav til fysisk undersøkelse dersom pasienten antas å ha en allmennfarlig smittsom sykdom. Det er kun sykdommer som faller inn under forskriften om allmennfarlig smittsom sykdom som er omfattet av dette unntaket. Det er legen som tar stilling til om den aktuelle tilstanden hos pasienten antas å falle inn under definisjonen av en allmennfarlig smittsom sykdom.

§ 8-7 Sjette ledd (tidligere tredje ledd) – Funksjonsvurdering

[Tilføyd 10/02, endret 7/04, 1/10, 10/13, 10/20]

For å få vurdert og utbetalt sykepenger fra folketrygden må arbeidsuførheten dokumenteres med en sykmelding. Den som sykmelder skal alltid foreta en funksjonsvurdering for å kunne fastslå om pasienten er arbeidsufør.

Funksjonsvurderingen må ta utgangspunkt i helsetilstanden sett opp mot situasjonen på arbeidsplassen. Den kan danne utgangspunkt for en dialog mellom arbeidstaker og arbeidsgiver om hvilke tiltak eller hvilken form for tilrettelegging som er nødvendig for at arbeidstakeren skal kunne være til stede på arbeidsplassen. Den bør av den grunn avgis så tidlig som mulig i sykmeldingsperioden. Funksjonsvurderingen forutsettes ivaretatt i legens vurdering av om aktivitet er mulig eller ikke og ligger således implisitt i sykmeldingens spørsmålsstillinger og oppbygging.

Etter bestemmelsens tredje ledd skal legen i forbindelse med førstegangs og senere sykmeldinger alltid vurdere om pasienten kan være i arbeid eller arbeidsrelatert aktivitet. Det vil si at legen alltid skal vurdere om det er tungtveiende medisinske grunner til at pasienten bør være borte fra arbeidet. Dersom legen finner at sykmelding er nødvendig skal gradert sykmelding være første alternativ, i denne sammenheng viser vi til § 8-6 med merknader.

Avventende sykmelding

[Overskrift tilføyd 10/20]

Fra 01.09.09 ble ordningen avventende sykmelding innført. Det er en melding om at sykmelding kan unngås dersom arbeidet tilrettelegges. Ordningen kan være aktuell å bruke i arbeidsgiverperioden hvis arbeidstakeren ikke greier å utføre sitt vanlige arbeid, men der legen foreslår å forsøke tilrettelegging på arbeidsplassen. Legen vurderer at de medisinske vilkårene for sykmelding er oppfylt og gir innspill om tilrettelegging på sykmeldingen. Arbeidstakeren vil ha rett til vanlig sykmelding fra første dag hvis det viser seg at tilretteleggingen ikke lykkes.

Nærmere om arbeidsgiverperioden

[Tilføyd 10/20]

Der arbeidsgiver har tilrettelagt og arbeidstaker har vært i full jobb, skal dagene ikke telles med i beregningen av arbeidsgiverperioden. Dette følger av § 8-19 andre ledd.

Krav til innveksling i ordinær sykmelding.

Dersom arbeidstakeren har helt eller delvis fravær kan arbeidsgiver velge å godta den avventende sykmeldingen som dokumentasjon på sykefravær i arbeidsgiverperioden.

NAV legger opplysningene fra arbeidsgiver om arbeidsgiverperioden til grunn, og skal som hovedregel ikke kreve innveksling i ordinær sykmelding i arbeidsgiverperioden. Dersom den avventende sykmeldingen går ut over arbeidsgiverperioden må den veksles inn i en ordinær sykmelding.

§ 8-7 Syvende ledd (tidligere fjerde ledd) – Medisinsk dokumentasjon ved 8 uker

[Tilføyd 10/02, endret 7/04, 2/07, 1/10]

Senest når arbeidsuførheten har vart åtte uker uten at medlemmet er i arbeidsrelatert aktivitet, må det legges frem en legeerklæring. Bestemmelsen er ment å gi rom for en mer individuell tilpasset oppfølging av den enkelte. Dersom arbeidsrelatert aktivitet ikke er igangsatt innen åtte uker må legen fylle ut felt 6.1 på blanketten «Vurdering av arbeidsmulighet/Sykmelding». Her må legen dokumentere at medisinske grunner er til hinder for aktivitet. Legen må dokumentere at passivitet er en nødvendig del av behandlingen. Jf omtalen av blanketten ovenfor

Legen skal redegjøre for inaktivitet bare dersom dette er medisinsk begrunnet. Hvis aktivitet ut i fra en medisinsk vurdering er tilrådelig, men ikke mulig på arbeidsplassen, skal dette ikke begrunnes med erklæring fra legen. I slike tilfeller er det arbeidsgiver som må dokumentere overfor NAV at det ikke er mulig å legge til rette for aktivitet på arbeidsplassen.

NAV skal så tidlig som mulig og senest innen 8 uker kontrollere om aktivitetsplikten er ivaretatt. NAV må vurdere om utvidet legeerklæring har god nok kvalitet for fortsatt rett til sykepenger, samt gir tilstrekkelige opplysninger angående aktivitetskravet. Attester som er mangelfullt utfylt, skal returneres til legen. Der legen ved flere anledninger leverer for dårlig utfylte attester, må NAV lokalt gå i dialog med legen med sikte på å forbedre kvaliteten. Oppnås ikke resultater med dette, må sanksjoner vurderes.

For den sykmeldte gjelder aktivitetsplikten etter folketrygdloven, mens arbeidsgiver har en tilretteleggingsplikt etter arbeidsmiljøloven.

§ 8-7 Åttende ledd (tidligere femte ledd) – Unntak

[Endret 10/02, 4/03, 7/04, 2/07, 10/13, 6/23]

Det skal ikke sendes inn legeerklæring i tilfeller hvor:

medlemmet forventes å bli friskmeldt innen kort tid (en til to uker)
lidelsen er så alvorlig at en ikke kan regne med at medlemmet blir arbeidsfør igjen
medlemmet er innlagt i helseinstitusjon

I disse tilfellene kan sykepenger likevel utbetales til tross for at det ikke foreligger legeerklæring som nevnt i § 8-7 syvende ledd.

Aktivitetskravet kan også unntaksvis fravikes når det dokumenteres av arbeidsgiver at aktivitet ikke kan gjennomføres på den sykmeldtes arbeidsplass. Det forutsettes at denne unntaksbestemmelsen praktiseres strengt.

Dersom den sykmeldte ikke er i arbeidsrelatert aktivitet og det ikke foreligger noen unntaksgrunner, vil utbetalingen av sykepenger utover åtte uker bli stanset automatisk. NAV må i slike tilfeller varsle den sykmeldte og eventuelt arbeidsgiver.

§ 8-7 Niende ledd (tidligere sjette ledd) – Forskrift om unntak fra vilkåret om legeerklæring når kiropraktor og manuellterapeut dokumenterer arbeidsuførheten med erklæring

[Tilføyd 10/13, endret 6/23]

I niende ledd gis departementet adgang til å fastsette forskrifter om unntak fra vilkåret om legeerklæring i første og fjerde ledd for et begrenset tidsrom når arbeidsuførheten dokumenteres med erklæring fra annet helsepersonell.

Forskrift om unntak fra vilkåret om legeerklæring når kiropraktorer og manuellterapeuter dokumenterer arbeidsuførheten med erklæring ble fastsatt av Arbeids- og sosialdepartementet 21. desember 2005.

Kommentarer til forskrift til § 8-7 niende ledd (tidligere sjette ledd)

[Tilføyd 10/13]

F21.12.05 nr. 1668 Forskrift om unntak fra vilkåret om legeerklæring når kiropraktorer og manuellterapeuter dokumenterer arbeidsuførheten med erklæring

Til § 1 (Retten til å dokumentere arbeidsuførhet)

FOR-2005-12-21-1668-§1

Bestemmelsen angir de personellmessige vilkår for å kunne dokumentere arbeidsuførhet etter unntaksreglene.

Etter første ledd stilles det krav om autorisasjon eller turnuslisens som kiropraktor.

I andre ledd er det nærmere definert hva som ligger i benevnelsen manuellterapeut.

For begge grupper er det etter fjerde ledd krav om gjennomført opplæring i trygdefaglige emner. Det er videre forutsatt at nærmere bestemmelser om omfanget av opplæringen skal fastsettes av Helse- og omsorgsdepartementet.

Til § 2 (Erklæring om arbeidsuførhet)

FOR-2005-12-21-1668-§2

§ 2 første ledd første og andre punktum – Unntak fra krav om legeerklæring

I første ledd første punktum er det gjort unntak fra kravet om legeerklæring i folketrygdloven § 8-7. Forskriften gjør ikke unntak fra de øvrige bestemmelsene om sykepenger i lovens kapittel 8.

Det er presisert i første ledd andre punktum at unntaket også gjelder sykmelding ved behandling etter § 8-4tredje ledd bokstav b. Bakgrunnen for at dette sykmeldingsgrunnlaget er særskilt nevnt, er at ordlyden i bestemmelsen uttrykkelig forutsetter at legen bekrefter at behandlingen gjør det nødvendig at vedkommende ikke arbeider. Denne presiseringen i forskriften innebærer at også kiropraktor eller manuellterapeut kan gi en slik bekreftelse.

Behandling kan være et aktuelt grunnlag for sykmelding fra kiropraktor eller manuellterapeut, og det vises til merknadene til § 8-4 tredje ledd bokstav b om enkeltstående behandlingsdager.

Det kan også være aktuelt å motta sykepenger på grunnlag av arbeidsrettet tiltak og friskmelding til arbeidsformidling. Det er ingen begrensninger mht hvilke tiltak som kan settes i gang på initiativ fra kiropraktor/manuellterapeut. I enkelte saker kan det imidlertid være behov for å kartlegge årsakene til at medlemmet ikke kan fortsette i arbeid på et bredere grunnlag. NAV må i slike tilfelle vurdere om det bør innhentes uttalelse fra lege før det tas videre stilling til saken.

§ 2 første ledd tredje punktum – Sykdom eller skade som har direkte sammenheng med muskel- og skjelettsystemet

Hva som ligger i begrensningen NAV «direkte sammenheng med muskel- og skjelettsystemet», er ikke nærmere definert i forskriften. Arbeids- og velferdsdirektoratet har i forskriftens § 3 fått fullmakt til å utarbeide retningslinjer for praktiseringen av forskriften, herunder om hvilke sykdommer og skader som faller inn under § 2 første ledd tredje punktum, og om anvendelsen av § 2 første ledd ved gjentatt arbeidsuførhet hos et medlem. Hensikten med å gi slike retningslinjer er å gi NAV et grunnlag for å kunne vurdere om en sykmelding fra kiropraktor eller manuellterapeut ligger innenfor rammene av forskriften.

Det er bare pasienter kiropraktoren eller manuellterapeuten har til undersøkelse eller behandling som kan sykmeldes av vedkommende. Dette vilkåret står i naturlig sammenheng med vilkåret om at sykmeldingen må gjelde sykdom eller skade i direkte sammenheng med muskel- og skjelettsystemet.

Arbeids- og velferdsdirektoratet antar at de fleste sykmeldinger fra kiropraktorer og manuellterapeuter vil omfattes av L-diagnoselisten innenfor ICPC-systemet. Når diagnosefeltet er fylt ut med en av disse kodene, ligger sykmeldingen klart innenfor definisjonen «muskel- og skjelettsystemet», og det er derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på diagnosen.

Det er imidlertid ikke bare L-diagnosene som kan omfattes av definisjonen «direkte sammenheng» med muskel- og skjelettsystemet. Kiropraktorer og manuellterapeuter behandler også en del tilstander innenfor nervesystemet, for eksempel hodepine og carpal-tunnelsyndromet. Slike tilstander vil kunne anses å ha direkte sammenheng med muskel- og skjelettsystemet, og det må derfor være adgang for kiropraktor/manuellterapeut til å sykmelde pasienter for denne typen lidelser.

Noen sykdommer og tilstander ligger i grenseland mellom muskel- og skjelettsystemet og andre diagnosegrupper. I mange tilfelle har pasienten smertetilstander i muskler og skjelett, mens årsaken til lidelsen ligger på det psykososiale plan. Dette er ikke til hinder for at kiropraktor/manuellterapeut i første omgang kan sykmelde pasienten. Det er imidlertid ønskelig at primærlegen blir koblet inn etter en viss tid, slik at det kan vurderes om andre behandlingsmåter er aktuelle. Der det dreier seg om svært kompliserte tilfeller, kan det være at legen finner det nødvendig å henvise pasienten videre til spesialist, for eksempel psykiater.

Dersom NAV er i tvil om diagnosen faller utenfor de sykdomstilstander kiropraktorer og manuellterapeuter har anledning til å dokumentere arbeidsuførhet ved, vil det være aktuelt å be om nærmere opplysninger fra behandleren selv, eller det kan innhentes uttalelse fra rådgivende lege.

§ 2 første ledd fjerde punktum. vilkår for unntak fra kravet om legeerklæring etter folketrygdloven § 8-7 fjerde ledd

Ved lov 19. desember 2008 nr. 109 ble forskriftshjemmelen endret slik at det også kan gjøres unntak fra vilkåret om legeerklæring i folketrygdloven § 8-7 fjerde ledd.

Fra 1. januar 2009 ble sykmeldingsretten for kiropraktorer og manuellterapeuter utvidet fra 8 til 12 uker. I den forbindelse var det naturlig å la kiropraktorer og manuellterapeuter kunne dokumentere hinder for arbeidsrelaterte aktiviteter ved åtte ukers sykemelding. Det ble fastsatt i forskriftens fjerde punktum at det foreligger et vilkår for unntak fra kravet om legeerklæring etter folketrygdloven § 8-7 fjerde ledd at kiropraktor eller manuellterapeut dokumenterer at sykdom eller skade er til hinder for arbeidsrelaterte aktiviteter. Unntaket gjelder bare ved sykdom eller skade som har direkte sammenheng med muskel- og skjelettsystemet.

§ 2 første ledd femte punktum – Henvisning til § 8-7 andre, tredje og fjerde ledd

Femte punktum slår fast at reglene i folketrygdloven § 8-7 andre, tredje og fjerde ledd skal gjelde tilsvarende for erklæring fra kiropraktor og manuellterapeut. Denne henvisningen innebærer at omfanget av disse bestemmelsene utvides til å gjelde for kiropraktorer og manuellterapeuter, selv om de etter lovens ordlyd bare gjelder for leger.

I tilfeller der medlemmet har oppsøkt kiropraktor eller manuellterapeut i forbindelse med første gangs sykmelding, må tidspunktet for denne undersøkelsen likestilles med tidspunktet for legeundersøkelse i relasjon til bestemmelsen i § 8-7 andre ledd.

Henvisningen til § 8-7 tredje ledd presiserer at reglene om funksjonsvurdering gjelder uansett hvem som dokumenterer arbeidsuførheten.

Henvisningen til § 8-7 fjerde ledd presiserer at kravet til dokumentasjon av hinder for arbeidsrelaterte aktiviteter ved 8 ukerstidspunktet gjelder tilsvarende for erklæring fra kiropraktor og manuellterapeut. Erklæringen skal inneholde en redegjørelse for det videre behandlingsopplegget og en vurdering av muligheten for at vedkommende kan gjenoppta det tidligere arbeidet eller ta annet arbeid.

§ 2 andre ledd – Arbeidsuførhet intil tolv uker

Kiropraktor og manuellterapeut har bare adgang til å dokumentere arbeidsuførhet i en periode på inntil tolv uker fra første sykefraværsdag. Bakgrunnen fo denne begrensningen er at det i Stortingsvedtaket som lå til grunn for innføringen av ordningen var forutsatt at sykmeldingsadgangen bare skulle gjelde i «en kortere periode». Departementet har i forskriften fastsatt en absolutt grense ved tolv uker.

Det er adgang for kiropraktor og manuellterapeut til å forlenge en sykmelding som er påbegynt av lege, men ikke slik at sykmeldingen varer ut over tolv uker fra sykmeldingstidspunktet.

Særlig om tilbakefall

Det er ikke gitt noen begrensning mht. antall ganger en pasient kan bli sykmeldt av kiropraktor eller manuellterapeut. Det ville imidlertid være i strid med Stortingets forutsetninger dersom kiropraktor og manuellterapeut hadde kunnet sykmelde samme pasient et ubegrenset antall ganger, så lenge vedkommende hadde vært friskmeldt i mellomtiden. Det er ikke noe i veien for at kiropraktoren eller manuellterapeuten i en viss periode sykmelder en pasient for noen dager av gangen, og dette gjentar seg flere ganger. Dersom medlemmet stadig blir sykmeldt av kiropraktor eller manuellterapeut over flere uker, bør NAV imidlertid vurdere å følge saken opp nærmere.

Når et medlem har hatt hyppige sykefravær over lengre tid for de samme plagene, kan det være grunn til å tro at sykmeldingen skyldes en mer sammensatt problematikk. I slike tilfelle kan det ofte være aktuelt å ta saken opp med lege og eventuelt henvise til spesialist. NAV bør dessuten i samråd med behandleren og medlemmet selv vurdere mulighetene for å sette i gang aktive tiltak.

§ 8-7 Tiende ledd (tidligere sjuende ledd) – Forskrift om obligatorisk opplæring i sykmeldingsarbeid for sykmeldere

[Ny 10/13, endret 7/14, 7/23]

Forskrift om obligatorisk opplæring i sykmeldingsarbeid for leger ble fastsatt av Arbeidsdepartementet 7. desember 2012, med virkning fra 1. januar 2013.

Kommentarer til forskrift til § 8-7 tiende ledd (tidligere sjuende ledd)

F07.12.2012 nr. 1147 Forskrift om obligatorisk opplæring i sykemeldingsarbeid for leger

Generelt om forskriften

I IA-protokoll av 24. februar 2010 var partene i arbeidslivet og myndighetene enige om at det skal stilles krav om obligatorisk opplæring i sykmeldingsarbeid for alle som skal sykmelde.

Til § 1 (Formål)

FOR-2012-12-07-1147-§1

Formålet med kravet om obligatorisk opplæring er å sikre at leger som skal sykmelde har oppdatert og tilstrekkelig kunnskap som er kvalitetssikret i henhold til myndighetenes føringer på området.

Til § 2 (Målgrupper)

FOR-2012-12-07-1147-§2

[Endret 7/14]

Forskriften gjelder for alle landets leger som vil dokumentere arbeidsuførhet (sykmelde). Dette er uavhengig av om legen sykmelder mye eller lite, og den gjelder alle typer stillinger, arbeidssted, praksis og erfaring. Kravet gjelder også vikarer og turnusleger dersom han eller hun skal sykmelde. Medisinstudenter med studentlisens kan gjennomføre kurset, men vil få rett til å sykmelde først etter å ha fått autorisasjon/lisens som lege.

Til § 3 (Retten til å dokumentere arbeidsuførhet)

FOR-2012-12-07-1147-§3

[Endret 7/14]

For å kunne sykmelde må legen kunne dokumentere tilstrekkelig kunnskap i sykmeldingsarbeid. Forskriften åpner ikke for unntak, me kravet til kunnskap kan oppfylles gjennom ett av tre likestilte alternativer:

Gjennomført e-læringskurs i sykmeldingsarbeid (se merknaden tl § 4).
Gjennomført kurs i emnet trygdemedisin i henhold til forskrift 2005-12-19 nr. 1653 om veiledet tjeneste for å få adgang til å praktisere som allmennlege med rett til trygderefusjon (dette registreres ved avkryssing i og innsending av egenerklæring). Dette innebærer at Grunnkurs B i spesialiteten allmennmedisin må være gjennomført etter 2006.
Utfylt egenerklæring der legen redegjør for hvordan han eller hun har tilegnet seg kunnskap om følgende tema:

Regelverket for sykmelding, herunder medisinsk vurdering av vilkår for rett til sykepenger, funksjons- og arbeidsevnevurdering
Vurdering av arbeds- og aktivitetsmuligheter til tross for sykdom/skade
Vurdering av alternativer til sykmelding
Sykefraværsoppfølging og de ulike aktørers ansvar og plikter på sykefraværsområdet. Legens rolle og samhandling med øvrige aktører i sykefraværsarbeidet (legens samhandling med sykmeldt arbeidstaker, arbeidsgiver, NAV), herunder bruk av oppfølgingsplan og deltakelse i dialogmøter.
Arbeidsgivers tilretteleggingsplikt, arbeidstakers medvirkningsplikt.
Utfylling og bruk av sykmeldingsblanketten
Arbeidsrettede tiltak og virkemidler

Det forutsettes at legen redegjør for kunnskap om samtlige temaer. Det er i egenerklæringen ikke tilstrekkelig å vise til (lang) generell praksis. Tilstrekkelig kunnskap kan for eksempel være tilegnet gjennom kurs, veiledning, spesialisering/resertifisering som allmennlege eller andre spesialiteter hvis temaene har inngått der. Disse må oppgis spesifikt med tittel, tidspunkt, arrangør o.l. Eksemplene er ikke uttømmende.

Utfylling og innsending av egenerklæringen skjer elektronisk.

Ved eventuell stikkprøvekontroll må opplysningene kunne bekreftes med skriftlig dokumentasjon.

Unntak fra kravet om å sende sykmelding elektronisk til NAV gir ikke unntak fra kravet om obligatorisk opplæring.

Tilgang til obligatorisk opplæring forutsetter registrering med HPR-nummer.

Til § 4 (Innhold og omfang)

FOR-2012-12-07-1147-§4

Opplæringen skal omfatte legens rolle i det inkluderende arbeidslivet, herunder sykmeldingsprosessen og samhandling mellom aktørene, samt regelverksforståelse for sykmeldingsarbeid. For å dekke dette behovet er det utarbeidet et e-læringskurs i sykmeldingsarbeid.

Anslått tidsbruk for gjennomføring av kurset er 2-3 timer. Kurset avsluttes med 20 spørsmål. Legen må ha en svarprosent på 80 prosent for å få bestått.

Det er lagt opp til kun elektroniske løsninger både når det gjelder kuret og utfylling og innsending av egenerklæringen. Legene får tilgang til e-læringskurset og registrering av egenerklæring på nettsiden https://sykmelding.nav.no.

E-læringskurset i sykmelding er godkjent av Legeforeningen med 3 timer som valgfritt kurs for alle spesialiteter.

§ 8-7a Oppfølging mv. i regi av Arbeids- og velferdsetaten

LOV-1997-02-28-19-§8-7a

Helt omarbeidet 18.12.2025

1 Generelt om § 8-7 a

Helt omarbeidet 18.12.2025

1.1 Formålet med bestemmelsen

Formålet med bestemmelsen er å tydeliggjøre oppfølgningen av sykmeldte i regi av Nav.

1.2 Hovedtrekkene i bestemmelsen

I folketrygdloven § 8-7 a er det bestemt at Nav så tidlig som mulig skal vurdere om arbeidsrettede tiltak skal prøves for den sykmeldte, dersom det er dokumentert at bedriftsinterne tiltak ikke fører frem eller medlemmet ikke har et arbeidsforhold.

Nav skal avholde et dialogmøte mellom den sykmeldte arbeidstaker og arbeidsgiver senest når arbeidsuførheten har vart i 26 uker. Både Nav, arbeidsgiver, arbeidstaker og sykmelder kan kreve at dialogmøtet avholdes på et tidligere tidspunkt.

Dersom enten Nav, arbeidsgiver, arbeidstaker eller sykmelder krever det, skal det avholdes et nytt dialogmøte mellom aktørene.

Senest ved utløpet av sykepengeperioden skal Nav igjen vurdere om arbeidsrettede tiltak skal prøves.

1.3 Historikk og bakgrunnsinformasjon

Folketrygdloven § 8-7 a ble tilføyd i 2011, og trådte i kraft 1. juli 2011.

Store deler av denne bestemmelsen var en videreføring av regler som tidligere var omtalt i andre bestemmelser. Eksempelvis var første ledd en videreføring av tidligere § 8-6 fjerde ledd og § 8-7 åttende ledd første punktum. Videre var andre ledd i det vesentlige en videreføring av tidligere § 8-7 åttende ledd. Det ble gjort flere presiseringer av ordlyden, som at det er Nav som skal vurdere om det er hensiktsmessig at sykmelder deltar i dialogmøte.

Bakgrunnen for innføringen av bestemmelsen var at man ønsket å redusere sykefraværet, samt følge opp intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv for perioden 1. mars 2010 til 31. desember 2013.

Ved innføringen av bestemmelsen i 2011 var det også henvisninger til sanksjonsbestemmelser ovenfor arbeidsgiver og sykmelder. På grunn av at sanksjonsbestemmelsene i folketrygdloven §§ 25-3 a og 25-5 a ble opphevet i juni 2014, ble henvisningen i § 8-7 a fjernet.

1.4 Sammenheng med andre bestemmelser i regelverket

Oppfølging av den sykmeldte i regi av Nav i § 8-7 a henger tett sammen med reglene om medvirkningsplikt etter § 8-8. Blant annet er plikten den sykmeldte har til å delta i dialogmøter etter § 8-7 a, fastsatt i § 8-8.

Arbeidstakers plikt til å delta i dialogmøte 1, som arbeidsgiver innkaller til, følger av arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd.

Arbeidsgiveres plikt til å delta i dialogmøter etter folketrygdloven § 8-7 a, følger av folketrygdloven § 25-2, samt arbeidsmiljøloven § 4-6.

2 Vurdere arbeidsrettede tiltak så tidlig som mulig etter § 8-7 a første ledd

2.1 Bestemmelsen skal forstås slik

Hvis dokumenterte bedriftsinterne tiltak ikke fører frem, eller medlemmet ikke har et arbeidsforhold, skal Nav så tidlig som mulig vurdere om arbeidsrettede tiltak skal prøves.

Med at dokumenterte bedriftsinterne tiltak ikke fører frem, menes at det må være dokumentert at tilpasninger og tilrettelegging av arbeidet i bedriften ikke er mulig å gjennomføre, eller at slike tiltak ikke bidrar til å hjelpe den sykmeldte tilbake i arbeid.

Man er arbeidstaker når man er ansatt i et arbeidsforhold. Det er ikke avgjørende om personen mottar sykepenger som arbeidstaker eller som inaktiv. Personer som er selvstendig næringsdrivende eller frilansere har heller ikke et arbeidsforhold, og omfattes også av denne regelen.

Nav skal bare vurdere om arbeidsrettede tiltak skal prøves, det betyr ikke at medlemmet har rett til arbeidsrettede tiltak. Navs vurdering av den sykmeldtes bistandsbehov gjøres etter Nav-loven § 14 a. Hvis Nav mener arbeidsrettede tiltak skal prøves, har medlemmet i utgangspunktet en plikt til å gjennomføre tiltaket, se punkt 2.2.3 folketrygdloven § 8-8.

Brukerens omsorgssituasjon og behov hos barnet kan påvirke brukerens muligheter til å delta i tiltak og hvilke tiltak som er hensiktsmessige for den sykmeldte. Hensynet til barnets beste kan derfor få betydning for vurderingen av om den sykmeldte skal søkes til tiltak, når innsøking skjer og hvilke tiltak den sykemeldte søkes inn til.

Med arbeidsrettet tiltak menes

arbeidsmarkedstiltak i henhold til forskrift 11. desember 2015 nr. 1598 om arbeidsmarkedstiltak (tiltaksforskriften),
andre aktiviteter i regi av offentlige eller private virksomheter, herunder frivillige aktører, som er egnet til å styrke medlemmets mulighet for overgang til arbeid.

2.2 Hvorfor bestemmelsen forstås slik

Det går direkte frem av ordlyden at Nav så tidlig som mulig skal vurdere om arbeidsrettede tiltak skal prøves, hvis dokumenterte bedriftsinterne tiltak ikke fører frem, eller medlemmet ikke har et arbeidsforhold.

Arbeidsgivers tilretteleggingsplikt er regulert i arbeidsmiljøloven § 4-6. Her går det frem at arbeidsgiver, så langt det er mulig, skal iverksette nødvendige tiltak for at arbeidstaker skal kunne beholde eller få et passende arbeid.

Vilkåret tolkes dermed slik at det må være dokumentert at tilpasninger og tilrettelegging av arbeidet i tråd med arbeidsmiljøloven § 4-6 ikke er mulig å gjennomføre, eller at slike tiltak ikke bidrar til å hjelpe den sykmeldte tilbake i arbeid.

Videre går det ikke klart frem av loven hva som menes med «arbeidsrettede tiltak». Uttrykket kan ha ulikt innhold i dagligtale og i en trygderettslig kontekst.

En naturlig språklig forståelse av «arbeidsrettede tiltak» åpner for at alt som må anses som et «tiltak» som er «arbeidsrettet» oppfyller vilkåret. Enhver aktivitet kan likevel ikke godtas. Rammene for opplegget må være av en viss fasthet og langsiktighet før det kan kalles et «tiltak», og det må involvere andre personer enn den sykmeldte selv. I tillegg må opplegget ha til formål og være egnet til å bringe den sykmeldte nærmere arbeid.

Forarbeidene gir ingen veiledning om hva som er ment med «arbeidsrettede tiltak» i § 8-7 a. Kravet om oppfølging i regi av trygdeetaten ble innført fra 1. januar 2004, se Ot.prp. nr. 10 (2003–2004) punkt 5. Det går ikke frem av forarbeidene hva som konkret var ment med arbeidsrettede tiltak, den gang omtalt som «yrkesrettet attføring». Ordlyden ble endret i mars 2010 da arbeidsavklaringspenger ble innført som erstatning for rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførepensjon. Ved samme reform ble yrkesrettet attføring erstattet av arbeidsrettede tiltak, også i folketrygdloven § 8-8.

Andre bestemmelser i folketrygdloven knytter seg også til arbeidsrettede tiltak. Folketrygdloven kapittel 11 gjelder arbeidsavklaringspenger. Et av de alternative vilkårene for å ha rett til arbeidsavklaringspenger i folketrygdloven § 11-6 er at man har behov for arbeidsrettet tiltak for å skaffe seg eller beholde arbeid. Hva som menes med arbeidsrettet tiltak i denne sammenhengen, er bestemt i § 2 i forskrift 13. desember 2017 nr. 2100 om arbeidsavklaringspenger. I denne bestemmelsen står det:

«Med et arbeidsrettet tiltak etter folketrygdloven § 11-6 menes
tiltak etter forskrift 11. desember 2015 nr. 1598 om arbeidsmarkedstiltak (tiltaksforskriften), med unntak av varig tilrettelagt arbeid i forskriften kapittel 14,
etablering av egen virksomhet, se folketrygdloven § 11-15, og
andre aktiviteter i regi av offentlige eller private virksomheter, herunder frivillige aktører, som er egnet til å styrke medlemmets mulighet for overgang til arbeid.
Forsøk med hjemmel i § 12 i lov om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven) kan anses som et arbeidsrettet tiltak, dersom det framgår av forskriften at deltakeren har rett på arbeidsavklaringspenger.»

Forskriften er omtalt i Navs rundskriv R11-00, punkt om § 11-6, omtalte av Forskrift om arbeidsavklaringspenger § 2.

Det er ikke selvsagt at arbeidsrettet tiltak skal forstås på samme måte i § 8-7 a som i § 11-6 og forskrift om arbeidsavklaringspenger. For eksempel er det ikke gitt hjemmel for å gi sykepenger ved etablering av egen virksomhet, slik det er gjort i folketrygdloven § 11-15 for personer som mottar arbeidsavklaringspenger. Det kan dermed ikke gis sykepenger ved etablering av egen virksomhet.

Basert på en naturlig forståelse av ordlyden, forarbeidsuttalelser, sammenheng i loven og hensynet til lik forståelse av samme begrep, taler dette samlet sett for at arbeidsrettede tiltak i hovedsak må forstås på samme måte i § 8-7 a som i § 11-6. Det betyr at arbeidsrettet tiltak i denne bestemmelsen er arbeidsmarkedstiltak og andre aktiviteter i regi av offentlige eller private virksomheter, herunder frivillige aktører, som er egnet til å styrke medlemmets mulighet for overgang til arbeid.

Nav er etter Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 forpliktet til å ta hensyn til barnets beste ved avgjørelser som angår barnet.

3 Dialogmøte etter § 8-7 a andre ledd

3.1 Bestemmelsen skal forstås slik

3.1.1 I hvilke situasjoner skal dialogmøte avholdes?

Nav skal arrangere dialogmøte senest når arbeidsuførheten har vart i 26 uker.

Formålet med dialogmøter er at den sykmeldte og arbeidsgiver skal ha dialog for å hjelpe den sykmeldte raskere tilbake i arbeid. Nav har en viktig rolle som tilrettelegger i dette arbeidet.

Den klare hovedregelen er at det skal avholdes et dialogmøte. Dialogmøtet skal ikke avholdes hvis det antas å være åpenbart unødvendig. Unntaksadgangen skal praktiseres strengt. Det er kun i klare tilfeller det ikke skal avholdes dialogmøte. Dersom bruker blir friskmeldt, trenger Nav ikke å avholde dialogmøte.

Man må alltid vurdere konkret om det er åpenbart unødvendig å avholde dialogmøte. Noen situasjoner der det kan være unødvendig å gjennomføre dialogmøte er:

Den aktuelle sykdommen er så alvorlig eller langvarig, eller behandlingen så omfattende, at det åpenbart ikke vil være aktuelt med aktivitet på arbeidsplassen på lang tid.
Når den sykmeldte og arbeidsgiver er enige om at det er behandlingen som må stå i fokus. I slike tilfeller kan det være aktuelt å avholde et dialogmøte på et senere tidspunkt, se tredje ledd.
At det er utarbeidet en god nok oppfølgingsplan som arbeidsgiver og arbeidstaker er enige om og har forutsetninger for å gjennomføre. Det må framgå at reelle tiltak er satt i gang, tidsperioden for tiltakene, og hva som er forventet progresjon.
Innleggelse i helseinstitusjoner, der det er alvorlig sykdom eller det er grunn til å anta at den sykmeldte vil være totalt arbeidsufør i lang tid.
Gravide som er kommet langt i svangerskapet, og det er lite hensiktsmessig å iverksette nye tiltak.
At det er klart at den sykmeldte vil vende tilbake til jobb uten at det er behov for hjelp fra Nav eller arbeidsgiver.

Det klare utgangspunktet er at Nav skal avholde dialogmøte, dette er en lovpålagt plikt Nav har. Det skal mye til før det er åpenbart unødvendig at Nav avholder dialogmøte. Det er ikke nok at det virker lite hensiktsmessig eller at partene selv mener det ikke er nødvendig. Unntak må begrunnes i en gyldig unntaksgrunn.

Nav kan ikke nekte å avholde dialogmøte fordi arbeidsgiver ikke overholder sine plikter ovenfor den sykmeldte, som eksempelvis å utarbeide oppfølgingsplan eller avholde dialogmøte 1 etter arbeidsmiljøloven § 4-6.

3.1.2 Hvor og når skal møtet avholdes?

Dialogmøtet skal avholdes senest når den sykmeldte har vært arbeidsufør i 26 uker.

Nav, arbeidstaker, arbeidsgiver eller sykmelder kan kreve at det avholdes et dialogmøte på et tidligere tidspunkt. Hvis en av aktørene krever at dialogmøtet avholdes før det har gått 26 uker, må Nav kalle inn til og gjennomføre møtet så snart som mulig.

Dersom Nav er i tvil om en av aktørene har ytret ønske om et tidlig dialogmøte, må Nav kontakte aktøren for å få klarhet i dette.

Adgangen til å gi unntak fra dialogmøte fordi dialogmøtet må anses åpenbart unødvendig, gjelder ikke i tilfeller der en av aktørene krever at det avholdes et tidlig dialogmøte.

Dersom det likevel er faktisk umulig å avholde møtet på det aktuelle tidspunktet, må Nav vurdere om dialogmøte kan avholdes på et senere tidspunkt. Dette kan være der den sykmeldte er innlagt eller av andre årsaker er helsemessig helt ute av stand til å delta i et dialogmøte. Nav kan altså ikke gi unntak, men kan holde møtet på et senere tidspunkt.

Dersom det av helsemessige grunner er vanskelig for den sykmeldte å delta i dialogmøte, kan Nav vurdere tilrettelegging for å lempe byrden. Dette kan være at den sykmeldte får ha med en støtteperson, at man tilrettelegger tidspunkt eller form, eller at bruker får delta i et møte med Nav i forkant.

Nav må legge til rette for en hensiktsmessig og praktisk gjennomføring av sine dialogmøter. Partene kan delta på telefon eller video om dette er mer praktisk.

Brukerens omsorgssituasjon og behov hos barnet kan påvirke brukerens muligheter til å delta i dialogmøte. Hensynet til barnets beste kan derfor få betydning for når og hvor møtet skal avholdes.

3.1.3 Hvem skal være med på møtet?

Nav har ansvar for å innkalle til møtet og sikre at møtet gjennomføres ut fra formålet. Arbeidstaker og arbeidsgiver skal delta i møtet. Arbeidstakers plikt følger av folketrygdloven § 8-8 og arbeidsgivers plikt følger av folketrygdloven § 25-2.

Sykmelder skal delta hvis Nav mener det er hensiktsmessig, og sykmelder blir innkalt. Annet helsepersonell kan delta hvis Nav mener at det er hensiktsmessig, og de blir innkalt. Nav har ikke mulighet til å pålegge annet helsepersonell å delta i møte.

For sykmelder er det ikke mulig å reservere seg mot å delta i dialogmøter. Sykmelder kan ha gyldig grunn til å fritas fra dialogmøte, dersom det foreligger ekstraordinære forhold knyttet til sykmelders arbeidssituasjon.

Med ekstraordinære forhold menes eksempelvis at sykmelder må foreta en øyeblikkelig medisinsk vurdering eller behandling. Et annet eksempel kan være en pasient som trenger øyeblikkelig tilsyn eller som på slutten av en time kommer opp med en ny problemstilling som ikke kan vente. I vurderingen av om det foreligger ekstraordinære forhold skal sykmelders medisinskfaglige vurdering tillegges vekt. Det skal mye til for at sykmelder kan utebli fra dialogmøte, og generelt stor arbeidsbelastning er ikke gyldig grunn.

3.1.4 Hva skal møtet gå ut på?

Formålet med dialogmøte i regi av Nav er at arbeidstaker, arbeidsgiver, sykmelder og Nav skal møtes til en felles gjennomgang av situasjonen til den sykmeldte med sikte på å finne løsninger som gjør at den sykmeldte raskere kan komme tilbake helt eller delvis i arbeid.

Temaer for møtet kan være det samme som i dialogmøtet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, blant annet gjennomgang og videre arbeid med oppfølgingsplanen, avklaring av hva arbeidstaker kan gjøre på arbeidsplassen og hvilke tilretteleggingstiltak som er aktuelle.

Den sykmeldte har plikt til å gi opplysninger til både arbeidsgiver og Nav om egen funksjonsevne. Helseopplysninger om den sykmeldte skal ikke være tema på dialogmøtet, unntatt når den sykmeldte samtykker til dette. Opplysninger om helsen til den sykmeldte skal ikke føres i referatet som Nav skriver av møtet. Se nærmere omtale av den sykmeldtes medvirkningsplikt i folketrygdloven § 8-8 første ledd.

3.1.5 Hvordan skal det kalles inn?

Nav har ansvaret for at berørte parter kalles inn til møte. Innkallingen skal opplyse om arbeidstaker, arbeidsgiver og sykmelder sine plikter i sykefraværsoppfølgingen. Det skal opplyses om arbeidstakers medvirknings- og aktivitetsplikt etter folketrygdloven og arbeidsmiljøloven, arbeidsgivers plikt til å sende oppfølgingsplan og delta i møte, og sykmelders plikt til å delta i møte.

Det er ingen frist for hvor lenge før møtet Nav må sende innkallingen til berørte parter. De berørte parter må få tid til å forberede deltakelse på møtet, og avtale mellom partene om tidspunkt for møtet bør skje i god tid før møtet.

3.2 Hvorfor bestemmelsen forstås slik

3.2.1 I hvilke situasjoner skal dialogmøte avholdes?

Det går frem av ordlyden i bestemmelsen at det som hovedregel skal avholdes et dialogmøte, og at dette senest skal avholdes når arbeidsuførheten har vart i 26 uker.

Bakgrunnen og formålet med dialogmøte mellom Nav og aktørene er omtalt i forarbeidene. Kravet om dialogmøte ble innført for å styrke oppfølgingen av langtidssykemeldte og bidra til at disse raskere kommer tilbake til arbeid og aktivitet, se Prop. 89 L (2010–2011) punkt 5.4.5.1. Formålet var at partene skulle møtes til felles gjennomgang av situasjonen.

Det kan gjøres unntak fra plikten til å avholde dialogmøtet dersom et slikt møte antas å være åpenbart unødvendig. En naturlig språklig forståelse av ordlyden tilsier at det er en snever unntaksadgang. Dette er presisert i forarbeidene, se Prop. 89 L (2010–2011) punkt 5.4.5.4, der det blant annet står følgende:

«Alle sykmeldte arbeidstakere skal som utgangspunkt innkalles til «dialogmøte 2». Arbeids- og velferdsetaten skal imidlertid, som i dag, kunne bestemme at slikt møte likevel ikke skal holdes fordi det antas å være åpenbart unødvendig. Unntaket foreslås regulert i folketrygdloven ny § 8-7 a. Unntak vil for eksempel kunne være aktuelt ved alvorlige sykdomstilstander, innleggelse i helseinstitusjon eller når det er dokumentert hensiktsmessige tiltak som sannsynligvis vil føre til friskmelding. Departementet understreker at unntaksadgangen skal være snever.»

Den klare hovedregel er dermed at dialogmøte skal gjennomføres, unntatt når det er åpenbart unødvendig.

Dette kan som nevnt i forarbeidene være der arbeidsgiver og arbeidstaker har godt samarbeid og hensiktsmessige tiltak er dokumentert i oppfølgingsplanen. I slike situasjoner er det enighet rundt et oppfølgingsløp som med stor sannsynlighet vil hjelpe den sykmeldte tilbake til arbeidet, og det er ikke nødvendig med et dialogmøte i regi av Nav.

3.2.2 Hvor og når skal møtet avholdes?

Dialogmøte skal avholdes innen arbeidsuførheten har vart i 26 uker. Dette går frem av bestemmelsens ordlyd.

Nav, arbeidstaker, arbeidsgiver eller sykmelder kan kreve at det avholdes dialogmøte på et tidligere tidspunkt enn når det har gått 26 uker. Hvis en av aktørene krever at dialogmøte avholdes før det har gått 26 uker, skal Nav kalle inn til og gjennomføre møtet så snart som mulig. Dette er presisert i forarbeidene, se Prop. 89 L (2010–2011) punkt 5.4.5.4.

Nav er etter Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 forpliktet til å ta hensyn til barnets beste ved avgjørelser som angår barnet.

3.2.3 Hvem skal være med på møtet?

Nav har en plikt til å avholde dialogmøter, og arbeidstaker og arbeidsgiver har en plikt til å delta. Denne plikten fremgår implisitt av ordlyden i bestemmelsen. For arbeidstaker er plikten presisert i folketrygdloven § 8-8. For arbeidsgiver er plikten presisert i § 25-2.

Det følger av ordlyden at sykmelder og annet helsepersonell skal delta i møte hvis Nav mener det er hensiktsmessig og de blir innkalt.

I forarbeidene til innføringen av § 8-7 a går det klart frem at det kun er sykmelder som kan pålegges å møte, se Prop. 89 L (2010–2011) punkt 5.6.5.4.

Bestemmelsen ble noe endret i desember 2017, men ordlyden om at sykmelder og annet helsepersonell skal delta på møtet hvis Nav mener det er hensiktsmessig, ble ikke endret. I forarbeidene til denne lovendringen står det at sykmelder «eller annet helsepersonell skal delta i dialogmøtet» dersom Nav mener det er hensiktsmessig. Se Prop. 151 L (2016–2017) punkt 3.1

Ordlyden og uttalelsene i forarbeidene forstås slik at lovgiver kun har ment å pålegge sykmelder en plikt til å delta i dialogmøter. Selv om lovens ordlyd klart trekker i retning av at både sykmelder og annet helsepersonell er pliktig til å delta i dialogmøte dersom Nav mener det er hensiktsmessig, er det klare forarbeidsuttaleser som viser at lovgiver har vurdert at det kun er sykmelder som kan pålegges å møte. De senere forarbeidsuttalelsene fra 2017 gjengir en beskrivelse av lovens ordlyd, uten at det er tatt hensyn til de klare uttalelsene i forarbeidene fra innføringen av § 8-7 a i 2011. Forarbeidsuttalelsene fra 2017 vektlegges dermed ikke.

Videre er det kun sykmelder som kan fritas fra plikten til å delta i dialogmøte etter § 8-7 a andre ledd tredje setning. Det finnes ikke en tilsvarende «sikkerhetsventil» for annet helsepersonell. Dette taler også for at det kun er sykmelder som er omfattet av plikten til å delta i dialogmøter.

Sykmelder kan fritas fra plikten til å delta i dialogmøte, dersom det foreligger ekstraordinære forhold knyttet til arbeidssituasjonen. Dette går frem av ordlyden i § 8-7 a andre ledd tredje setning. I forarbeidene til bestemmelsen, se Prop. 102 L (2013–2014) punkt 3.3.4, er adgangen til å frita sykmelder presisert nærmere. I forarbeidene vises det til at generelt stor arbeidsbelastning ikke vil være gyldig grunn til å ikke delta i et lovpålagt dialogmøte som sykmelder er innkalt til. Departementet understreket at det skal mye til for at sykmelder skal påberope seg å ha gyldig grunn til å ikke møte i dialogmøte, noe som var bakgrunnen for at ordlyden ble endret til «ekstraordinære forhold knyttet til sykmelders arbeidssituasjon».

I forarbeidene er det vist til at ekstraordinære forhold kan være at sykmelder må foreta en øyeblikkelig medisinsk vurdering eller behandling. Andre eksempler kan være at sykmelder får en ny pasient som trenger øyeblikkelig tilsyn eller som på slutten av en time kommer opp med ny problemstilling som ikke kan vente, alvorlige forhold som pasienten vegret seg for å ta opp med sykmelder og som sykmelder må ta seg tid til når det endelig bringes opp. Det er presisert at sykmelders medisinskfaglige vurdering i denne sammenheng skal tillegges vekt.

3.2.4 Hva skal møte gå ut på?

Innholdet i dialogmøter er ikke regulert i lovens ordlyd, men er omtalt i forarbeidene, se Prop. 89 L (2010–2011) punkt 5.4.5.1, der det blant annet står følgende:

«Tema og innhold i møtet vil langt på vei være det samme som i «dialogmøte 1», blant annet gjennomgang og videre arbeid med oppfølgingsplanen, avklaring av hva arbeidstakeren kan gjøre på arbeidsplassen og hvilke tilretteleggingstiltak som er aktuelle. Møtet skal gi grunnlag for å kvalitetssikre arbeidet med oppfølgingsplanen.
Dialogmøte 2 skal oppsummere status, men også fungere som arena for planlegging og avklaring av det videre løpet i forbindelse med arbeidstakers sykdom. Arbeids- og velferdsetaten har ansvar for å stille spørsmål til partene om hvilken løsning de ser for seg og hva som skal til for å gjennomføre denne. Arbeids- og velferdsetaten må også bidra med kompetanse om aktuelle tiltak og muligheter. Dersom tilrettelegging på arbeidsplassen ikke gir resultat, og medisinske grunner tilsier at arbeidstaker har evne til å klare annet arbeid, skal det vurderes arbeidsrettede tiltak eller rehabilitering. Arbeids- og velferdsetaten plikter så tidlig som mulig å vurdere behovet for slike tiltak, jf. folketrygdloven § 8-7 åttende ledd (jf. forslag til ny § 8-7 a første ledd).»

Intensjonen med å innføre et krav om dialogmøte mellom Nav og aktørene, er i samme punkt i forarbeidene oppgitt å være en styrking av oppfølgningen av langtidssykmeldte og bidra til at disse raskere kommer tilbake i arbeid og aktivitet.

3.2.5 Hvordan skal det kalles inn?

Det fremgår av bestemmelsens ordlyd at Nav skal sende innkalling til alle berørte parter. Innholdet i innkallingen er omtalt i forarbeidene, se Prop. 89 L (2010–2011) punkt 11.1.

Det er ingen frist for hvor lenge før møtet Nav må sende innkallingen til de berørte parter. Innkallingen må sendes før møtet.

Det kan være kort tid mellom utsendelse av innkalling og møtet, dersom dette er ønskelig for partene. I Prop. 151 L (2016–2017) punkt 3.1 og 6.4 er dette presisert, og det er vist til at berørte parter må få tid til å forberede deltakelse i møtet, men at det ikke gjelder en eksakt tidsfrist lengre.

Dersom Nav mener det er hensiktsmessig at sykmelder deltar i dialogmøtet, må Nav avklare mulige tidspunkt for dialogmøte i samråd med sykmelder, se Prop. 151 L (2016–2017) punkt 3.1.

4 Nytt dialogmøte etter § 8-7 a tredje ledd

4.1 Bestemmelsen skal forstås slik

Arbeidstaker, arbeidsgiver, sykmelder eller Nav kan kreve at det avholdes nytt dialogmøte mellom den sykmeldte arbeidstaker og arbeidsgiver.

Dersom en av aktørene krever at det avholdes nytt dialogmøte, skal Nav kalle inn til og gjennomføre møte. Dette omtales ofte som dialogmøte 3.

For dette dialogmøtet gjelder ikke unntaket om at møtet ikke skal gjennomføres når det antas at møtet vil være åpenbart unødvendig. Ut over dette gjelder bestemmelsene i andre ledd første til sjette ledd tilsvarende. Regler for sykmelders deltagelse og innkalling gjelder altså også for nytt dialogmøte. Vi viser til merknadene til bestemmelsens andre ledd i punkt 3.1.

Ingen av partene kan kreve at det avholdes nytt dialogmøte etter at dialogmøte 3 er avholdt. Nav bør likevel vurdere å gjennomføre et møte mellom partene også etter dialogmøte 3, dersom dette er ønsket av partene. I et slikt tilfelle har ikke partene en plikt til å møte på dialogmøte.

4.2 Hvorfor bestemmelsen forstås slik

Tolkningen av denne bestemmelsen bygger på en naturlig forståelse av ordlyden, der det er uttalt at partene kan kreve at det avholdes et nytt dialogmøte. Videre står det at bestemmelsene i andre ledd tredje til sjette punktum gjelder tilsvarende. Unntaket for plikt til å avholde dialogmøte der dette er «åpenbart unødvendig» i andre ledd første punktum er dermed ikke omfattet. Dette betyr at unntaket ikke skal vurderes der en part krever at Nav avholder dialogmøte 3.

Videre viser ordlyden i folketrygdloven § 8-7 a tredje ledd til at en av aktørene kan kreve at det avholdes «et» nytt dialogmøte. Det er uklart om man med ordlyden «et» har ment at aktørene kun kan krevet ett nytt dialogmøte, altså dialogmøte 3, eller om ordlyden sikter til det konkrete dialogmøtet som kreves, slik at det i realiteten kan avholdes mange flere dialogmøter.

I forarbeidene til innføringen av regelen om et nytt dialogmøte etter dialogmøte 2, har lovgiver gjennomgående vist til at det som innføres er muligheten for et dialogmøte 3.

Lovens ordlyd og forarbeider taler dermed for at det kun kan kreves at det avholdes et nytt dialogmøte etter dialogmøte 2, altså dialogmøte 3. Det å pålegge en av aktørene å møte på et dialogmøte er en inngripende handling, og Nav vurderer at lovens ordlyd og forarbeider ikke er tilstrekkelig klar til at aktørene kan pålegges å være med på flere dialogmøter enn de tre som arbeidsmiljøloven § 4-6 og folketrygdloven § 8-7 a legger opp til.

Samtidig er det ingen hindringer for at aktørene kan bli enige om at de ønsker å avholde flere dialogmøter, men dette krever altså at alle aktører er enig om dette. Nav bør være fleksibel til et slikt ønske fra de øvrige aktørene. Det kan avholdes dialogmøte uten sykmelder.

5 Arbeidsrettede tiltak ved sykepengeperiodens utløp etter § 8-7 a fjerde ledd

5.1 Bestemmelsen skal forstås slik

Senest ved utløpet av sykepengeperioden skal Nav vurdere om arbeidsrettede tiltak skal prøves. Dette betyr at vurderingen må være gjort før sykepengeperioden er ferdig. Vurderingen skal gjøres for alle som nærmer seg utløpet av sykepengeperioden, uavhengig av om de er helt eller delvis sykmeldt.

Det vises til merknader til første ledd for hva som menes med arbeidsrettede tiltak, se punkt 2.1 og 2.2.

Nav skal bare vurdere om arbeidsrettede tiltak skal prøves, det betyr ikke at medlemmet har rett til arbeidsrettede tiltak.

Også sent i sykefraværet kan brukerens omsorgssituasjon og behov hos barnet kan påvirke brukerens muligheter til å delta i tiltak og hvilke tiltak som er hensiktsmessige for den sykmeldte.

5.2 Hvorfor bestemmelsen forstås slik

Tolkning av denne bestemmelsen bygger på en naturlig forståelse av ordlyden, der det går fram at Nav skal vurdere arbeidsrettede tiltak senest ved utløpet av sykepengeperioden. Slik denne plikten er forstått har Nav en plikt til å vurdere sykmeldte som nærmer seg slutten av sykepengeperioden, og ta stilling til om arbeidsrettede tiltak er aktuelt. For noen av de sykmeldte vil det være aktuelt å vurdere bistandsbehovet etter Nav-loven § 14 a.

Nav er etter Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 forpliktet til å ta hensyn til barnets beste ved avgjørelser som angår barnet.

6 Forskrifter om tilskudd til tilretteleggingstiltak etter § 8-7 a femte ledd

Det er gitt hjemmel for å lage forskrifter om tilskudd til tilretteleggingstiltak på arbeidsplassen. Hjemmelen er brukt, se forskrift om tilskudd til ekspertbistand og tilhørende rundskriv.

§ 8-8 Medlemmets medvirkning

LOV-1997-02-28-19-§8-8

Helt omarbeidet 18.12.2025

1 Generelt om § 8-8

1.1 Formålet med bestemmelsen

Folketrygdloven § 8-8 regulerer kravene til medlemmets medvirkning og aktivitet i sykmeldingsperioden.

Hensikten med bestemmelsen er å legge et klart ansvar på den enkelte for å bidra til raskest mulig å komme tilbake i arbeid. Medlemmet må opplyse om egen funksjonsevne, medvirke til å utarbeide og gjennomføre oppfølgingsplaner, delta i dialogmøter, ta ansvar for rask kontakt og dialog ved sykdom og være i aktivitet eller arbeid til tross for sykdom eller skade når det er mulig.

1.2 Hovedtrekkene i bestemmelsen

I folketrygdloven § 8-8 er det bestemt at den sykmeldte selv skal bidra for å komme tilbake i arbeid, for å beholde retten til sykepenger. Dersom mottakeren ikke medvirker kan utbetalingen av sykepenger stanses hvis bestemte vilkår er oppfylt.

Den sykmeldte har medvirkningsplikt. Med medvirkningsplikt menes det at mottakeren må gi opplysninger om egen funksjonsevne til arbeidsgiveren og til Nav. Den sykmeldte må bidra til å lage og gjennomføre oppfølgingsplan, og delta i dialogmøter. Den sykmeldte må også bidra til at hensiktsmessige tiltak for å tilrettelegge arbeidet og utprøving av funksjonsevnen blir iverksatt.

Reglene om medvirkningsplikten står i § 8-8 første ledd. Dersom den sykmeldte ikke oppfyller medvirkningsplikten, og ikke har noen rimelig grunn til å la være, kan utbetalingen av sykepenger stanses. Reglene om stans av sykepengeutbetalingen står i § 8-8 tredje ledd.

Den sykmeldte har også aktivitetsplikt. Med aktivitetsplikt menes det at den sykmeldte må være i arbeidsrelatert aktivitet. Dette må skje så tidlig som mulig, men senest innen åtte uker.

Reglene om aktivitetsplikten står i § 8-8 andre ledd. Dersom den sykmeldte ikke oppfyller aktivitetsplikten, kan utbetalingen av sykepenger stanses. Sykepengene kan likevel ikke stanses hvis medisinske grunner klart er til hinder for slik aktivitet, eller arbeidsrelaterte aktiviteter ikke kan gjennomføres på arbeidsplassen. For aktivitetsplikten er det bare disse to unntakene som gjelder. I motsetning til for medvirkningsplikten er det ikke relevant om den sykmeldte har hatt en annen rimelig grunn til å ikke oppfylle plikten.

Reglene om unntaket fra aktivitetsplikten står i § 8-8 andre ledd. Reglene om stans av sykepengeutbetalingen ved brudd på aktivitetsplikten står i § 8-8 tredje ledd.

1.3 Historikk

I folketrygdloven § 8-8 er det gitt regler om hva den sykmeldte må gjøre etter at vedkommende ble syk, og mulige konsekvenser dersom disse pliktene ikke overholdes.

Da den någjeldende folketrygdloven ble vedtatt i 1997, var det bare bestemt at retten til sykepenger falt bort dersom medlemmet uten rimelig grunn nektet å ta imot tilbud om behandling, rehabilitering eller yrkesrettet attføring. Plikten til å medvirke lå implisitt i bestemmelsen om at retten til sykepenger falt bort hvis man nektet å medvirke. Denne opprinnelige ordlyden er bevart i deler av nåværende tredje ledd.

I 2001 inngikk regjeringen en intensjonsavtale med partene i arbeidslivet om et mer inkluderende arbeidsliv. Hensikten var blant annet å redusere sykefraværet, se Ot.prp. nr. 29 (2001–2002) punkt 1 Innledning. Deler av tiltakene ble gjennomført ved endring i sykepengereglene fra 22. mars 2002. I § 8-8 ble det lovfestet at arbeidstaker har en opplysningsplikt overfor arbeidsgiver om egen funksjonsevne, og en plikt til å bidra til at hensiktsmessige tiltak for å tilrettelegge arbeidet blir utredet og iverksatt. Samtidig ble det presisert at sykepengeretten faller bort hvis mottakeren nekter å gi opplysninger, eller om den nekter å ta imot tilbud om tilrettelegging av arbeid. Se Ot.prp. nr. 29 (2001–2002) side 13, under merknader til § 8-8, med videre henvisning til kapittel 6 punkt 6.1.

Ved lovendring fra 1. juli 2004 ble det i sykepengereglene lagt større vekt på funksjonsevne og krav til aktivitet hos den sykmeldte. Det ble innført plikt til å være i aktivitet senest etter åtte uker sykmelding, regulert i § 8-4 andre ledd. Det ble stilt større krav til beskrivelse av funksjonsevne i sykmeldingen i § 8-7. I regelen i § 8-8 ble det i første ledd presisert at den sykmeldte også må bidra til at utprøving av funksjonsevnen blir utredet og iverksatt. I andre ledd ble det presisert at sykepengeretten faller bort hvis mottakeren ikke medvirker til slik utredning. Se Ot.prp. nr. 48 (2003–2004) punkt 5.4.

Ved lovendring 1. mars 2010 ble «yrkesrettet attføring» i andre ledd endret til «arbeidsrettede tiltak». Se Ot.prp. nr. 48 (2003–2004) punkt 5.4.

Fra 1. juli 2011 ble gjeldende rett presisert, ved at det i første ledd ble skrevet eksplisitt at mottakeren plikter å medvirke ved utarbeiding og gjennomføring av oppfølgingsplaner, og å delta i dialogmøter. Se Prop. 89 L (2010–2011) punkt 7.3.2 og punkt 7.3.4.2. I andre ledd ble det presisert at retten til sykepenger faller bort dersom medlemmet unnlater å oppfylle disse pliktene, og ikke har noen rimelig grunn for det. Se Prop. 89 L (2010–2011) punkt 1.1.

Med virkning fra 1. juni 2021 ble regelen om aktivitetsplikt, som tidligere stod i § 8-4 andre ledd, flyttet til § 8-8 andre ledd. Samtidig ble det gitt regler i tredje ledd om bortfall av sykepengerett dersom aktivitetsplikten ikke blir overholdt. Se Prop. 89 L (2010–2011) punkt 1.1. Endringen var ikke ment å innebære noen materielle endringer i kravene til aktivitet og medvirkning. Se Prop. 104 L (2020–2021) punkt 4.1.4.

1.4 Sammenheng med andre bestemmelser i regelverket

Bestemmelsen må sees i sammenheng med regelen om arbeidsuførhet på grunn av sykdom eller skade i § 8-4, og med reglene om dokumentasjon av arbeidsuførhet med legeerklæring i § 8-7. Videre er flere av de pliktene som oppstilles i § 8-8 hjemlet og utdypet i § 8-7 a, blant annet dialogmøter i regi av Nav og at Nav skal vurdere om arbeidsrettede tiltak skal prøves.

Spesielt vurderingen av aktivitetskravet må videre ses i sammenheng med krav til dokumentasjon i legeerklæring som går frem av folketrygdloven § 8-7 syvende ledd. Her går det blant annet frem at senest ved åtte ukers sykmelding må legen dokumentere at helsemessige grunner er årsaken til at arbeidsrelatert aktivitet ikke kan gjennomføres dersom medlemmet er 100 prosent sykmeldt.

Se videre i § 8-7 åttende ledd, der det går frem at dersom aktivitetsplikten ikke er oppfylt ved 8 uker, skal sykepengene likevel ikke stanses hvis den sykmeldte er innlagt i helseinstitusjon, hvis lidelsen er så alvorlig at man ikke kan regne med at den sykmeldte blir arbeidsfør igjen, eller hvis den sykmeldte forventes å bli friskmeldt innen en til to uker.

Pliktene i § 8-8 har videre en parallell i noen av de generelle reglene om medlemmets medvirkning ved mottak av trygdeytelser, se spesielt om medlemmets opplysningsplikt i § 21-3 og om stans og opphør av ytelser når medlemmet er skjødesløs med egen helse i § 21-8.

2 Plikt til å medvirke etter § 8-8 første og tredje ledd

2.1 Medvirkningsplikten skal forstås slik

2.1.1 Generelt om bestemmelsen

Den sykmeldte har plikt til å medvirke i egen sak.

Medvirkningsplikten betyr at den sykmeldte fra første dag i sykefraværet har en plikt til å:

gi opplysninger om egen funksjonsevne til arbeidsgiveren og til Nav for å bidra i forsøk på å tilrettelegge arbeidet og prøve ut funksjonsevnen sin,
medvirke til utredning av egen helse,
være med på å lage oppfølgingsplaner og delta i dialogmøter med arbeidsgiver og med Nav, og
ta imot tilbud om behandling, rehabilitering og arbeidsrettede tiltak.

I punktene 2.1.2 til 2.1.4 under forklares det nærmere hva disse pliktene går ut på.

Hvis den sykmeldte ikke oppfyller plikten til å medvirke, og ikke har noen rimelig grunn til å la være, kan utbetalingen av sykepenger stanses, se punkt 4.1.2.

Brukerens omsorgssituasjon og behov hos barnet kan påvirke brukerens muligheter til å medvirke. Hensynet til barnets beste kan derfor få betydning for vurderingen av brukerens medvirkningsplikt og vurderingen av rimelig grunn.

2.1.2 Plikt til å gi opplysninger og bidra til tilrettelegging og utprøving etter § 8-8 første ledd, første punktum

2.1.2.1 Plikt til å gi opplysninger om egen funksjonsevne

Den sykmeldte må gi opplysninger til både arbeidsgiver og Nav om egen funksjonsevne. Dette betyr hvordan medisinske forhold påvirker evnen til å utføre arbeidsoppgavene. Formålet er at det skal bli mulig å tilrettelegge arbeidet og prøve ut funksjonsevnen til den sykmeldte.

Det er viktig å understreke at den sykmeldte ikke trenger å gi medisinske eller sensitive opplysninger til arbeidsgiver, men skal opplyse om hva han eller hun mener å kunne utføre av arbeidsoppgaver. Ovenfor Nav har den sykmeldte en større opplysningsplikt, noe som følger av § 21-3.

Det er viktig at arbeidstakers opplysningsplikt og arbeidsgivers plikt til individuell tilrettelegging ikke medfører utilbørlig press på arbeidstakeren om å utlevere forhold av privat karakter, for eksempel pågående utredning av alvorlig sykdom, psykiske kriser, komplikasjoner i forbindelse med abort eller graviditet osv. På den annen side må det stilles visse krav til arbeidstakers medvirkning i tilretteleggingsprosessen. Arbeidstakers bidrag er en forutsetning for at arbeidsgivers sykefraværsarbeid skal ha reell effekt.

2.1.2.2 Plikt til å bidra til hensiktsmessige tilretteleggingstiltak og utprøving av funksjonsevne

Den sykmeldte må bidra til at hensiktsmessige tiltak for å tilrettelegge arbeidet og utprøving av funksjonsevnen blir utredet og satt i gang.

Med tilrettelegging av arbeidet menes for eksempel at den sykmeldte får andre arbeidsoppgaver, eller at tidligere arbeidsoppgaver kan utføres på en annen måte eller over lengre tid. Det kan også tenkes andre former for tilpasning og avlastning, for eksempel at arbeidet utføres sammen med noen andre. Det må vurderes konkret om det finnes muligheter for å tilrettelegge arbeidet, og hvilken tilrettelegging som er hensiktsmessig og medisinsk forsvarlig i hvert enkelt tilfelle. Den sykmeldte plikter å bidra til at hensiktsmessig tilrettelegging blir utredet og iverksatt.

Plikten til å bidra til tilretteleggingstiltak gjelder bare for tiltak som er «hensiktsmessige». Dette forstås som tiltak som har et realistisk potensial til å bidra til arbeidsdeltakelse. Tiltak som ikke er hensiktsmessige har den sykmeldte ikke plikt til å bidra til. Det skal likevel nokså mye til før et tiltak kan avvises uten at det prøves, dersom det har en viss mulighet for å hjelpe den sykmeldte tilbake i arbeid. Det må vurderes konkret i hver enkelt sak om et tiltak er hensiktsmessig eller ikke, blant annet i lys av den sykmeldtes arbeid og arbeidsoppgaver, sykdomstilstanden, funksjonsevnen og utsikt til bedring og gradert arbeid, samt forholdene og mulighetene på arbeidsplassen.

Den sykmeldte plikter å bidra til at tiltak for å prøve ut funksjonsevnen blir utredet og iverksatt, herunder utredning som Nav tar initiativ til. Se også § 21-3.

2.1.3 Oppfølgingsplan og dialogmøte etter § 8-8 første ledd, andre punktum

En som er sykmeldt må medvirke ved utarbeiding og gjennomføring av oppfølgingsplaner, og delta i dialogmøter. Dette gjelder både overfor arbeidsgiveren og overfor Nav.

Dette betyr at den sykmeldte er forpliktet til å delta i dialogmøte 1 i regi av arbeidsgiveren, og bidra til utarbeiding og gjennomføring av oppfølgingsplanen. Brudd på denne plikten ovenfor arbeidsgiver medfører brudd på medvirkningsplikten.

Arbeidstakeren plikter å medvirke til oppfølgingsplanen med opplysninger om egen funksjonsevne. Fokus skal rettes mot hva arbeidstakeren kan gjøre av arbeidsoppgaver. Arbeidstakeren må gi tilstrekkelige opplysninger til at arbeidsgiveren skal kunne vurdere å iverksette hensiktsmessige tiltak.

Arbeidstakeren plikter også å bidra til at tiltak som beskrives i oppfølgingsplanen gjennomføres, som for eksempel å ta annet passende arbeid på arbeidsplassen.

Den sykmeldte er også forpliktet til å delta i dialogmøter som Nav kaller inn til. Se nærmere omtale i rundskrivet R08-00 til § 8-7 a.

2.1.4 Tilbud om behandling, rehabilitering og arbeidsrettede tiltak etter § 8-8 tredje ledd

Den sykmeldte må ta imot tilbud om behandling, rehabilitering og arbeidsrettede tiltak. Denne plikten går også fram av folketrygdloven § 21-8.

En som er sykmeldt må ta imot behandling av den sykdommen eller skaden som har ført til sykmeldingen. Dersom annen oppfølging i form av rehabilitering kan bedre arbeidsevnen, må den sykmeldte også ta imot dette.

Med behandling menes tiltak ansett som behandling etter gjeldende medisinsk praksis, herunder oppfølging hos fastlege, spesialisthelsetjenesten og sykehus. Med rehabilitering menes andre tiltak enn behandlingstiltak, som gjennomføres for å bedre funksjons- og arbeidsevnen. Dette omfatter blant annet opptrening og egentreningsopplegg.

En som er sykmeldt må også ta imot tilbud om arbeidsrettede tiltak. Se omtale av hva som menes med arbeidsrettede tiltak i rundskrivet til § 8-7 a.

2.2 Hvorfor medvirkningsplikten forstås slik

2.2.1 Barnets beste

Nav er etter Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 forpliktet til å ta hensyn til barnets beste ved avgjørelser som angår barnet.

2.2.2 Den sykmeldtes plikt til å gi opplysninger og å bidra til tilrettelegging og utprøving

Den sykmeldtes plikt til å gi opplysninger om egen funksjonsevne og å bidra til at hensiktsmessige tiltak for å tilrettelegge arbeidet og utprøving av funksjonsevnen blir utredet og iverksatt, følger direkte av ordlyden i folketrygdloven § 8-8.

Praksis fra Trygderetten belyser rekkevidden av medvirkningsplikten i noen sammenhenger. For eksempel kom Trygderetten i TRR-2024-2460 til at opplæring av vikarer for sykefraværet ikke hadde til formål å hjelpe arbeidstakeren tilbake i arbeid, og at det ikke var brudd på medvirkningsplikten når arbeidstakeren ikke gjennomførte dette.

Arbeidstakerens opplysningsplikt overfor arbeidsgiveren og arbeidstakerens plikt til å bidra til at hensiktsmessige tiltak for å tilrettelegge arbeidet og utprøving av funksjonsevnen blir utredet og iverksatt ble innført ved lovendring fra 22. mars 2002.

I forarbeidene står det at arbeidstakerne må gi opplysninger «slik at» relevante tiltak kan settes inn raskest mulig. Det taler for at pliktene må sees i lys av hverandre. Se Ot.prp. nr. 29 (2001–2002) punkt 6.1.1.

Omtalen i rundskriv bygger på forarbeidene til lovendringen i Ot.prp. nr. 29 (2001–2002) punkt 6.1.1. Her står det blant annet:

«Tiltak rettet inn mot den enkelte arbeidstakers behov må til en viss grad basere seg på individuelle opplysninger. Dette reiser problemstillinger i forhold til arbeidstakers taushetsrett. Utgangspunktet må være at denne type tilrettelegging skal bygge på en vurdering av restarbeidsevne, i motsetning til en medisinsk diagnose. Fokus skal således rettes mot hva arbeidstaker kan og ikke kan gjøre av arbeidsoppgaver. Det er svært viktig at arbeidstakerens opplysningsplikt og arbeidsgivers plikt til individuell tilrettelegging ikke medfører utilbørlig press på arbeidstakeren om å utlevere forhold av privat art, for eksempel pågående utredning av alvorlig sykdom, psykiske kriser, komplikasjoner i forbindelse med abort/graviditet osv. På den annen side må det stilles visse krav til arbeidstakers medvirkning i tilretteleggingsprosessen. Arbeidstakers bidrag er en forutsetning for at arbeidsgivers sykefraværsarbeid skal ha reell effekt.
Opplysninger om egen funksjonsevne for å komme fram til relevante tiltak må også ses i sammenheng med medlemmets medvirkningsplikt i ftl. § 8-8. Det handler i begge tilfeller om at medlemmet selv har plikt til å medvirke til å komme tilbake i arbeid, enten ved å gi nødvendige opplysninger, eller ved å ta imot tilbud om tiltak. Departementet foreslår derfor at innføringen av en plikt til å gi opplysninger om egen funksjonsevne lovfestes. Det er i denne forbindelse viktig å understreke at medlemmet ikke plikter å gi medisinske eller sensitive opplysninger, men skal opplyse om hva han eller hun mener å kunne utføre av oppgaver. Det vises til lovforslaget, ftl. § 8-8 nytt første ledd.»

2.2.3 Oppfølgingsplan og dialogmøte

Det står i folketrygdloven § 8-8 første ledd at den sykmeldte plikter å medvirke ved utarbeiding og gjennomføring av oppfølgingsplaner, og delta i dialogmøter som nevnt i arbeidsmiljøloven § 4-6 og folketrygdloven § 8-7 a.

Hva som menes med begrepene oppfølgingsplan og dialogmøte fremgår av bestemmelsene det vises til, og er nærmere omtalt under «Medvirkningsplikten skal forstås slik» over.

Det er arbeidsgiverens plikt å utarbeide oppfølgingsplan. Det følger av arbeidsmiljøloven § 4-6 tredje ledd. Arbeidstakerens plikt er dermed å «medvirke» til at planen utarbeides, slik det fremgår av ordlyden i § 8-8 første ledd.

Arbeidstakeren plikter ikke bare å medvirke til å utarbeide oppfølgingsplanen, men også til å gjennomføre den. Dette følger direkte av ordlyden i § 8-8 første ledd. Det innebærer at arbeidstakeren må gjøre det mulig for arbeidsgiveren å gjennomføre tilretteleggingstiltak som arbeidsgiveren er forpliktet til å igangsette. Om dette står det i Prop. 89 L (2010–2011) punkt 4.2:

«I forbindelse med omplassering etter arbeidsmiljøloven § 4-6 må arbeidstaker anses forpliktet til å ta i mot annet «passende arbeid» i virksomheten. Arbeidstaker har videre en plikt til å gjennomgå en viss opplæring eller omskolering for å tilegne seg den kunnskap og de kvalifikasjoner som er nødvendige for å utføre nye oppgaver i forbindelse med slikt arbeid. Som nevnt i punkt 3.2.3 vil arbeidsgiver også kunne ha plikt til å tilby arbeidstaker arbeid som ikke er «passende» i lovens forstand, men som arbeidstaker er kvalifisert til. Det kan imidlertid ikke av gjeldende rett utledes noen plikt for arbeidstaker til å ta i mot slikt arbeid.»

Arbeidstakerens plikt til å delta i dialogmøter omfatter både dialogmøter med arbeidsgiveren etter arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd, og dialogmøter med Nav etter folketrygdloven § 8-7 a andre ledd. Dette går direkte fram av lovens ordlyd.

2.2.4 Tilbud om behandling, rehabilitering og arbeidsrettede tiltak

Plikten til å ta imot tilbud om behandling, rehabilitering og arbeidsrettede tiltak følger av § 8-8 tredje ledd. Her er det bestemt at retten til sykepenger faller bort dersom medlemmet uten rimelig grunn nekter å ta imot slike tilbud. Denne plikten følger også av § 21-8.

Plikten til å ta imot tilbud om behandling, rehabilitering og arbeidsrettede tiltak går ikke klart frem av verken første eller andre ledd i § 8-8. Disse pliktene, og de mulige reaksjonene hvis de ikke overholdes, går bare frem av tredje ledd.

Det er likevel ikke noen tvil om at de er ment som plikter for den sykmeldte. Da den någjeldende folketrygdloven ble vedtatt i 1997, var disse pliktene de eneste som fulgte av § 8-8. Ved senere lovendringer er § 8-8 utvidet, og nye plikter lagt til i tillegg til disse. Selv om de senere innførte pliktene er innarbeidet i loven på en annen måte, er det likevel ingen tvil om at lovgiver har ment at retten til sykepenger skal kunne falle bort dersom den sykmeldte uten rimelig grunn nekter å ta imot slike tilbud.

En naturlig, språklig forståelse av «behandling» omfatter medisinsk behandling.

En naturlig forståelse av «rehabilitering» taler for at plikten gjelder aktiviteter i egen og andres regi, som tar sikte på og er egnet til å forbedre funksjonsevnen, uten at det nødvendigvis er snakk om medisinsk behandling. Dette kan omfatte treningsopplegg, kurs og opplæring om egen helse og arbeidsevne, noen typer arbeidstrening og andre tiltak som vil styrke mulighetene for å komme tilbake i arbeid, uten at det kan karakteriseres som behandling.

Den sykmeldte har også plikt til å ta imot tilbud om arbeidsrettede tiltak. For nærmere omtale av hva som menes med arbeidsrettede tiltak, se rundskrivet til § 8-7 a.

3 Plikt til å være i arbeidsrelatert aktivitet etter § 8-8 andre ledd

3.1 Aktivitetsplikten skal forstås slik

3.1.1 Generelt om bestemmelsen

Den sykmeldte har plikt til å være i arbeidsrelatert aktivitet, med mindre medisinske grunner klart er til hinder for slik aktivitet, eller arbeidsrelaterte aktiviteter ikke kan gjennomføres på arbeidsplassen.

Hvis den sykmeldte ikke oppfyller plikten til å være i arbeidsrelatert aktivitet, og ikke oppfyller vilkårene for å få unntak fra plikten, kan utbetalingen av sykepenger stanses, se punkt 4.

For personer som oppholder seg i andre EØS-land, må det tas hensyn til reguleringene som følger av trygdeforordningen. Vi viser her særlig til R45-00 punkt 8.7.3.

3.1.2 Hva som menes med arbeidsrelatert aktivitet

Plikten til å være i arbeidsrelatert aktivitet er oppfylt dersom den sykmeldte

er i gradert arbeid,
er i arbeidsrettet tiltak,
mottar sykepenger ved friskmelding til arbeidsformidling, eller
mottar reisetilskudd.

Arbeidsgiveren har så langt det er mulig plikt til å tilrettelegge arbeidet slik at den sykmeldte kan beholde eller få et passende arbeid, se arbeidsmiljøloven § 4-6 første ledd. Fortrinnsvis skal den sykmeldte få fortsette i eget arbeid, eventuelt etter tilrettelegging av arbeidet eller arbeidstiden, endringer i arbeidsutstyr, gjennomføring av arbeidsrettede tiltak, eller lignende.

Dersom bedriftsinterne tiltak ikke fører frem, eller den sykmeldte ikke har et arbeidsforhold, skal Nav så tidlig som mulig vurdere om arbeidsrettede tiltak skal prøves, se folketrygdloven § 8-7 a første ledd. Hva som menes med arbeidsrettet tiltak er forklart i rundskrivet til § 8-7 a.

For personer som ikke lenger har et arbeidsforhold eller der det er avklart at personen ikke skal vende tilbake til tidligere arbeidsforhold, kan friskmelding til arbeidsformidling være aktuelt. Se rundskrivet til § 8-5. Friskmelding til arbeidsformidling regnes som aktivitet og sykmeldte som har vedtak om dette oppfyller aktivitetskravet.

3.1.3 Når den sykmeldte må være i arbeidsrelatert aktivitet

Den sykmeldte må være i arbeidsrelatert aktivitet så tidlig som mulig. Legen skal alltid vurdere om den sykmeldte kan være i aktivitet, også ved første sykmelding.

Plikten gjelder alle sykmeldte, både de med og uten arbeidsgiver.

Den sykmeldte må være i arbeidsrelatert aktivitet senest etter åtte ukers sykmelding. Dette gjelder ikke hvis vilkårene for unntak fra aktivitetsplikten er oppfylt.

Vilkåret må være fortløpende oppfylt under hele sykmeldingen. Det betyr at den sykmeldte til enhver tid enten må være i arbeidsrelatert aktivitet eller oppfylle unntaksvilkårene.

3.1.4 Unntak fra kravet om å være i arbeidsrelatert aktivitet

Den sykmeldte behøver ikke å være i arbeidsrelatert aktivitet så lenge medisinske grunner klart er til hinder for dette, eller arbeidsrelaterte aktiviteter ikke kan gjennomføres på arbeidsplassen.

3.1.4.1 Unntak fordi medisinske grunner klart er til hinder for arbeidsrelatert aktivitet

Den sykmeldte behøver ikke å være i arbeidsrelatert aktivitet så lenge medisinske grunner klart er til hinder for dette.

For eksempel kan en sykdom eller skade gjøre det umulig eller for smertefullt å gjennomføre arbeidsoppgavene, eller å gjennomføre reisen til og fra arbeid, selv med tilrettelegging eller reisetilskudd. Det kan også være slik at behandlingstiltak for sykdommen eller skaden er til hinder for at aktiviteten gjennomføres, for eksempel dersom arbeidsoppgavene selv ikke med tilrettelegging kan gjennomføres med gipset ben, hvis den sykmeldte er avhengig av medisinering som ikke kan gjennomføres på arbeidsplassen eller gjør arbeidet farlig, m.v. Dersom sykdommen eller skaden forverres av arbeidsrelatert aktivitet, har ikke den sykmeldte plikt til å gjennomføre aktiviteten. Det må vurderes konkret om medisinske grunner klart er til hinder for arbeidsrelatert aktivitet, tilfellene nevnt her er bare eksempler.

Det er ikke tilstrekkelig for å oppfylle unntaksvilkåret at den sykmeldte ikke kan arbeide som normalt på grunn av sykdommen eller skaden, at arbeidet går tregere, er vanskeligere, krever tilrettelegging, eller lignende. Kravet er at aktiviteten må være forhindret av medisinske grunner.

Andre grunner enn medisinske grunner er ikke av betydning, selv om de gjør det vanskelig eller umulig å gjennomføre den arbeidsrelaterte aktiviteten. For eksempel hvis streik eller ras gjør det vanskelig å reise til eller fra aktiviteten, familiemedlemmer er syke eller har andre omsorgsbehov, eller lignende. Dersom det foreligger sosiale eller økonomiske problemer, bør Nav vurdere om vilkårene for arbeidsuførhet er oppfylt etter § 8-4.

De medisinske grunnene må gjøre det «klart» at den arbeidsrettede aktiviteten ikke kan gjennomføres. Det stilles nokså strenge krav både til at det foreligger medisinske grunner som er til hinder for aktiviteten, og at det virkelig er de medisinske grunnene, og ikke andre grunner, som gjør at aktiviteten ikke kan gjennomføres.

3.1.4.2 Unntak fordi arbeidsrelatert aktivitet ikke kan gjennomføres på arbeidsplassen

Den sykmeldte behøver ikke å være i arbeidsrelatert aktivitet dersom arbeidsrelaterte aktiviteter ikke kan gjennomføres på arbeidsplassen.

Vilkåret kan blant annet være oppfylt der små virksomheter har sterkt begrensede tilretteleggingsmuligheter, for eksempel der en frisør brekker armen og det ikke finnes andre oppgaver i salongen. Eller der forholdene i større bedrifter gjør det umulig å tilrettelegge for aktivitet. For eksempel kan store ekstrautgifter for virksomheten til reise og opphold ved tilretteleggingen gjøre at vilkåret for unntak er oppfylt. Et annet eksempel er der næringsmiddelindustrien stiller bestemte helsekrav til virksomheten. Selv om sykdommen ikke i seg selv hindrer vedkommende i å være i aktivitet, kan vilkåret være oppfylt dersom arbeidsgiver ikke kan tilrettelegge for arbeidsrelatert aktivitet på arbeidsplassen. Også i virksomheter hvor arbeidstaker inngår i en sikkerhetsbesetning eller lignende, kan det være vanskelig å tilrettelegge for aktivitet. Også for selvstendig næringsdrivende er det ikke alltid mulig med arbeidsrelaterte aktiviteter.

Nav må vurdere om vilkår for unntak fra aktivitetskravet er oppfylt basert på tilgjengelige opplysninger i saken. Opplysninger fra arbeidsgiver og den sykmeldte selv må vektlegges. Det kan være nødvendig å innhente opplysninger, jf. forvaltningsloven § 17.

Nav bør undersøke om det er gjort en konkret vurdering av den sykmeldtes muligheter for aktivitet, sett opp mot forholdene på arbeidsplassen. Det bør foreligge en konkret begrunnelse, slik at det faktisk er sannsynliggjort at aktivitet ikke er mulig på arbeidsplassen. Det vil for eksempel ikke være tilstrekkelig om arbeidsgiver kun har opplyst at tilrettelegging ikke er mulig. Arbeidsgiver må dokumentere at konkrete tiltak er vurdert, men ikke mulig på grunn av forhold på arbeidsplassen.

Der det foreligger en konkret begrunnelse fra arbeidsgiver, skal Nav være varsomme med å uttale seg om mulighetene for tilrettelegging på den spesifikke arbeidsplassen. Nav har ikke innsikt i alle forhold på arbeidsplassen, for eksempel belastning for andre ansatte og økonomi. Nav kan ikke gjøre konkrete arbeidsrettslige vurderinger. Nav kan gi informasjon og veiledning med sikte på å finne løsninger for aktivitet.

Også der Nav mistenker at det er arbeidsgiverens manglende vilje som gjør at arbeidstakeren ikke kan prøve seg i arbeidsrelatert aktivitet, skal Nav være tilbakeholdne med å uttale seg om slike arbeidsrettslige forhold. Dersom arbeidsgiver hevder at konkrete tilretteleggingstiltak ikke er mulig, kan ikke Nav la mistanke om manglende vilje til tilrettelegging gå ut over den sykmeldte. Dersom den sykmeldte ellers har medvirket, kan vedkommende ikke lastes for forhold hos arbeidsgiver. Nav må gå i dialog med arbeidsgiver med sikte på å få i gang aktivitet.

Hvis arbeidstakeren og arbeidsgiveren er nærstående, stilles det strengere krav til dokumentasjon på at arbeidsgiveren ikke har mulighet til å tilby helsetilpasset arbeid.

3.1.5 Plikten til å være i aktivitet ved flere arbeidsforhold

Hvis den sykmeldte er sykmeldt fra flere arbeidsforhold, må plikten til å være i aktivitet vurderes opp mot arbeidsoppgavene i det enkelte arbeidsforholdet. Stillingene kan ha ulike krav til helse og funksjon.

Den sykmeldte har plikt til å være i så mye aktivitet som den medisinske tilstanden og forholdene på arbeidsplassen eller arbeidsplassene gjør mulig. Det at den sykmeldte er i aktivitet i ett av arbeidsforholdene, betyr derfor ikke nødvendigvis at plikten til å være i aktivitet er oppfylt, hvis den sykmeldte også kan klare å være i aktivitet i det andre arbeidsforholdet.

Samtidig må det vurderes konkret om det mest hensiktsmessige er at personen gjør all arbeidsrelatert aktivitet i ett arbeidsforhold, heller enn å fordele aktiviteten på flere arbeidsforhold.

3.2 Hvorfor aktivitetsplikten forstås slik

3.2.1 Hva som menes med arbeidsrelatert aktivitet

Med arbeidsrelatert aktivitet menes gradert sykmelding, arbeidsrettede tiltak, sykepenger ved friskmelding til arbeidsformidling og reisetilskott i stedet for sykepenger. Dette går frem av forarbeidene til bestemmelsen, se Ot.prp. nr. 48 (2003–2004) punkt 5.1.

Henvisningen til § 8-7 a første ledd og arbeidsmiljøloven § 4-6 første ledd straks etter «arbeidsrelatert aktivitet» kan reise spørsmål om man har ment at «arbeidsrelatert aktivitet» bare skal forstås slik det er avgrenset i disse bestemmelsene, eller om uttrykket har et selvstendig innhold. Bestemmelsen forstås slik at «arbeidsrelatert aktivitet» har et selvstendig innhold, uavhengig av henvisningen til de andre bestemmelsene.

Denne tolkningen bygger på lovhistorikken og forarbeidene til bestemmelsen. Regelen stod tidligere i § 8-4 andre ledd, og ordlyden nevnte kun «arbeidsrelatert aktivitet», uten henvisning til noen andre bestemmelser. Begrepet hadde dermed et selvstendig innhold på det daværende tidspunktet. Det fremgår av merknader til § 8-4 andre ledd i Prop. 89 L (2010–2011) punk 11.1 og punkt 5.4.5.5 i samme forarbeider at henvisningene til § 8-7 a første ledd og arbeidsmiljøloven § 4-6 første ledd ble tatt inn for å markere sammenhengen mellom arbeidstakers, arbeidsgivers og Navs plikter og roller i forbindelse med aktivitetskravet. Endringen var ikke ment å føre til endringer i det materielle innholdet i regelen.

3.2.2 Når den sykmeldte må være i arbeidsrelatert aktivitet

Det fremgår av ordlyden i § 8-8 andre ledd at den sykmeldte må «være» i arbeidsrelatert aktivitet «så tidlig som mulig», og «senest» innen åtte uker. Dette tolkes slik at den sykmeldte har plikt til å være i arbeidsrelatert aktivitet under hele sykmeldingsforløpet, med mindre unntaksvilkårene er oppfylt. Selv om plikten er absolutt etter åtte ukers sykmelding, gjelder plikten også fra første dag med sykmelding.

Ordlyden i loven lød tidligere på at den sykmeldte måtte «prøve seg» i arbeidsrelatert aktivitet. Ordlyden ble endret med virkning fra 1. juni 2021 til at den sykmeldte må «være i» arbeidsrelatert aktivitet.

Ordlyden ble endret for å understreke at plikten til å være i aktivitet gjelder gjennom hele sykmeldingsperioden, og at det ikke er nok til å oppfylle vilkåret at man har «prøvd» å være i aktivitet. Endringen av ordlyden ble ansett som en presisering og tydeliggjøring av gjeldende rett, se Prop. 104 L (2020–2021) punkt 4.1.4.

3.2.3 Unntak fra kravet om å være i arbeidsrelatert aktivitet

Plikten til å være i arbeidsrelatert aktivitet gjelder ikke dersom medisinske grunner klart er til hinder for arbeidsrelatert aktivitet, eller arbeidsrelatert aktivitet ikke kan gjennomføres på arbeidsplassen. Dette følger av ordlyden i § 8-8 andre ledd andre punktum.

Nav tolker sammenhengen mellom aktivitetsplikten i første punktum og unntaksgrunnene i andre punktum slik at fritaket fra plikten til å være i aktivitet bare gjelder så lenge unntaksgrunnene i andre punktum gjør seg gjeldende. Dersom den sykmeldte for eksempel oppfyller unntaksvilkåret på grunn av sin helsetilstand, gjelder fritaket fra aktivitetsplikten bare frem til helsetilstanden igjen tillater at den sykmeldte er i aktivitet.

Dette underbygges også av forarbeidene til bestemmelsen, der det står at den sykmeldte «som hovedregel skal være i arbeidsrelatert aktivitet», se Prop. 104 L (2020–2021) punkt 4.1.4. Det er presisert samme sted at det ikke er nok til å oppfylle vilkåret at man har «prøvd å være i aktivitet» før åtte uker.

3.2.3.1 Unntak fordi medisinske grunner klart er til hinder for arbeidsrelatert aktivitet

I § 8-8 andre ledd, andre punktum står det at plikten til å være i arbeidsrelatert aktivitet ikke gjelder når «medisinske grunner» «klart» er «til hinder» for slik aktivitet.

Basert på ordlyden i bestemmelsen er det ikke tilstrekkelig at de medisinske grunnene gjør aktiviteten vanskelig eller ubehagelig, den må være «til hinder». Dette underbygges av forarbeidene til bestemmelsen, der det står at arbeidsrelatert aktivitet ikke må være «mulig eller tilrådelig», se Ot.prp. nr. 48 (2003–2004) punkt 5.1.

Det stilles skjerpede krav til at det foreligger medisinske grunner, og at det virkelig er disse som er årsaken til at den arbeidsrelaterte aktiviteten ikke kan gjennomføres. Dette følger av bestemmelsens ordlyd, der det er presisert at de medisinske grunnene «klart» må være til hinder for slik aktivitet.

Unntaksvilkåret må tolkes i lys av regelen i § 8-7 sjette til åttende ledd, der det er gitt regler om legens plikt til å dokumentere om medisinske grunner er til hinder for arbeidsrelaterte aktiviteter. I forarbeidene til disse reglene står det at legen skal vurdere om det er «tungtveiende medisinske grunner» til at personen bør være borte fra arbeid, se Ot.prp. nr. 48 (2003–2004) punkt 5.3.2. Også dette taler for at det skal nokså mye til for å oppfylle unntaksvilkåret.

I folketrygdloven § 8-7 åttende ledd er det bestemt at sykepenger i noen tilfeller kan utbetales uten at det legges frem utdypende legeerklæring som omtalt i syvende ledd. Vilkårene for dette er at den sykmeldte er innlagt i helseinstitusjon, lidelsen er så alvorlig at man ikke kan regne med at den sykmeldte blir arbeidsfør igjen, eller at den sykmeldte forventes å bli friskmeldt innen kort tid. Siden det er eksplisitt angitt i § 8-7 åttende ledd at sykepenger kan utbetales i slike situasjoner, kan det også kan gis unntak fra aktivitetsplikten i § 8-8 andre ledd i disse situasjonene.

3.2.3.2 Unntak fordi arbeidsrelatert aktivitet ikke kan gjennomføres på arbeidsplassen

I § 8-8 andre ledd, andre punktum står det at plikten til å være i arbeidsrelatert aktivitet ikke gjelder når arbeidsrelaterte aktiviteter ikke kan gjennomføres på arbeidsplassen.

Hva som er ment med dette er omtalt i Ot.prp. nr. 48 (2003–2004) punkt 5.1, og gjengitt under punkt 3.1.2.

I tilfeller der arbeidstakeren er nærstående med arbeidsgiveren, og forhold hos arbeidsgiveren har betydning for arbeidstakerens rett til sykepenger, stilles det som regel strengere krav til bevis for at vilkårene i loven er oppfylt. I § 8-8 andre ledd innebærer dette at det stilles strengere krav enn vanlig til bevis for at arbeidsgiveren ikke har mulighet for å tilby helsetilpasset arbeid hvis arbeidstakeren og arbeidsgiveren er nærstående. Se TRR-2023-2036.

3.2.4 Plikten til å være i aktivitet ved flere arbeidsforhold

Verken ordlyden i § 8-8 andre ledd eller forarbeidene til bestemmelsen drøfter eksplisitt situasjonen der en person er arbeidstaker i flere arbeidsforhold, og hva personen i så fall må gjøre for å oppfylle aktivitetsplikten som følger av § 8-8 andre ledd.

Aktivitetsplikten er tolket slik at den pålegger den sykmeldte å være i så stor aktivitet som medisinske grunner og forholdene på arbeidsplassen tillater. Dette gjelder også der en person har flere arbeidsforhold. Dersom det er helsemessig mulig og forholdene på arbeidsplassen tillater aktivitet, kan en sykmeldt dermed ikke unnlate å være i arbeidsrelatert aktivitet i ett arbeidsforhold bare fordi den allerede er i arbeidsrelatert aktivitet i et annet.

Trygderetten har i kjennelse TRR-2024-2921 vurdert at selv om den ankende part arbeidet delvis i ett av to arbeidsforhold, medførte ikke dette at hun oppfylte aktivitetsplikten i det arbeidsforholdet hun ikke arbeidet noe i. I kjennelsen legger Trygderetten til grunn at kravet om aktivitetsplikt i utgangspunktet må vurderes for hvert arbeidsforhold når en person er arbeidstaker i flere arbeidsforhold.

Samtidig må det vurderes konkret om det mest hensiktsmessige er at personen gjør all arbeidsrelatert aktivitet i ett arbeidsforhold, heller enn å fordele aktiviteten på flere arbeidsforhold. Det sentrale i vurderingen må være hva den sykmeldtes helse tillater. Nav må alltid vurdere situasjonen samlet.

4 Stans av sykepengeutbetaling ved brudd på pliktene etter § 8-8 tredje ledd

4.1 Bestemmelsen om stans skal forstås slik

4.1.1 Generelt om bestemmelsen og krav til prosess

Hvis den sykmeldte ikke oppfyller plikten til å medvirke eller plikten til å være i aktivitet, kan utbetalingen av sykepenger stanses hvis vilkårene for dette er oppfylt.

Stans av sykepenger er et alvorlig skritt. Det er derfor strenge krav til prosessen frem til en stans av sykepengeutbetalingen og Nav må sende forhåndsvarsel i tråd med forvaltningsloven § 16.

Hvis den sykmeldte begynner å medvirke eller å være i aktivitet igjen før fristen utløper, eller begrunner at unntaksvilkår er oppfylt, skal sykepengene ikke stanses.

Hvis den sykmeldte ikke begynner å medvirke eller å være i aktivitet igjen før fristen utløper, og det ikke er sannsynliggjort at unntaksvilkårene er oppfylt, skal det fattes vedtak om stans av utbetaling av sykepenger.

Stans etter denne bestemmelsen betyr at utbetaling av sykepenger stanses midlertidig, men at utbetaling gjenopptas dersom den sykmeldte starter å medvirke eller kommer i aktivitet, se punkt 4.1.4.

4.1.2 Stans av sykepengeutbetaling ved brudd på plikten til å medvirke

Utbetalingen av sykepenger fra Nav kan stanses hvis den sykmeldte

ikke oppfyller plikten sin til å medvirke, og
ikke har en rimelig grunn til å la være å oppfylle plikten.

Sykepengene kan ikke stanses hvis det var en rimelig grunn til at den sykmeldte ikke oppfylte medvirkningsplikten sin.

Hva som er en rimelig grunn må vurderes konkret. Det må blant annet tas hensyn til hvor byrdefull plikten er for den sykmeldte, det mulige utbyttet dersom plikten oppfylles, om helsemessige utfordringer gjør det ekstra belastende å oppfylle plikten, og om praktiske hindringer har vært spesielt vanskelige å komme seg forbi. Momentene må vurderes samlet og i lys av hverandre.

Det må vurderes hvor byrdefullt det vil være for den sykmeldte å oppfylle plikten. Standardtiltak, som for eksempel å utarbeide oppfølgingsplan og delta i dialogmøter, er det forventet at de aller fleste sykmeldte skal kunne utføre, selv om de har helsemessige utfordringer. Det samme gjelder informasjon til arbeidsgiver om sykefraværet, og svar på arbeidsgivers forslag til tilrettelegging. Gjennomføring av bestemte tilretteleggingstilbud og aktivitetstilbud må vurderes konkret.

Det mulige utbyttet dersom plikten oppfylles må også vurderes. For eksempel hvor sannsynlig det er at den sykmeldte får bedre mulighet til å komme tilbake til arbeid hvis plikten oppfylles. Jo mer det å oppfylle plikten vil bidra til at arbeidet kan gjenopptas helt eller delvis, dess mer må den sykmeldte som hovedregel tåle av ubehag ved gjennomføringen av plikten. For eksempel kan et dialogmøte være ubehagelig for arbeidstakeren hvis den er i konflikt med arbeidsgiveren, men møtet kan være viktig for at den sykmeldte skal kunne prøve seg i tilrettelagt arbeid.

Eksempler fra Trygderetten og lagmannsretten viser at en sykmeldt ikke har rimelig grunn til å la være å delta i dialogmøter selv om den opplever stort ubehag, en viss grad av angst, utrygghet, liten tro på egne evner, og fysiske reaksjoner som oppkast. Det må legges vekt på om belastningen kan dempes, for eksempel ved at den sykmeldte kan ha med seg en støtteperson i møtene.

Praktiske hindringer kan bare godtas som rimelig grunn hvis de ikke var mulige å komme seg forbi. Det kan legges vekt på om hindringen oppstår brått og i kort tid før plikten skal gjennomføres, eller om den varer over lengre tid.

Pliktene må vurderes samlet og i lys av hverandre. For eksempel kan summen av pålagte plikter bli for stor, selv om hver enkelt plikt isolert sett bør være mulig å gjennomføre.

4.1.3 Stans av sykepengeutbetaling ved brudd på aktivitetsplikten

Utbetalingen av sykepenger fra Nav kan stanses hvis den sykmeldte ikke oppfyller plikten til å være i arbeidsrelatert aktivitet.

I motsetning til ved manglende oppfyllelse av medvirkningsplikten, har det ikke betydning om den sykmeldte har hatt en rimelig grunn til å ikke oppfylle plikten til å være i arbeidsrelatert aktivitet. Det er bare unntaksgrunnene nevnt i § 8-8 andre ledd som kan gi fritak fra plikten til å være i arbeidsrelatert aktivitet, se punkt 3.1.4.

Hvis disse vilkårene ikke er oppfylt kan utbetalingen av sykepenger stanses.

4.1.4 Gjenopptak av sykepengeutbetalingen hvis pliktene oppfylles

Hvis utbetalingen av sykepenger har vært stanset på grunn av brudd på medvirknings- eller aktivitetsplikten, men den sykmeldte på nytt oppfyller pliktene sine, kan utbetalingen av sykepenger gjenopptas hvis vilkårene for dette er oppfylt.

Den sykmeldte må ha sammenhengende godkjente sykmeldinger for perioden før, under og etter at sykepengene ble stanset for at utbetalingen av sykepenger skal kunne gjenopptas.

Hvis det mangler sykmelding for en dag eller mer i stansperioden, regnes sykmeldingene etter dette oppholdet som et nytt sykepengetilfelle med nytt skjæringstidspunkt. Retten til sykepenger må da vurderes etter § 8-47.

Det kan bare utbetales sykepenger innenfor de fristene som gjelder for å sette frem krav om sykepenger, se § 22-13.

Sykepenger etterbetales ikke for perioden utbetalingen har vært stanset. Den sykmeldte bruker ikke av sykepengekvoten etter § 8-12, og maksdato for sykepengeutbetaling forskyves tilsvarende stansperioden, på samme måte som ved ferie.

4.2 Hvorfor bestemmelsen om stans skal forstås slik

4.2.1 Generelt om bestemmelsen og krav til prosess

Kravet til forhåndsvarsel er regulert i forvaltningsloven § 16. Forhåndsvarselet skal ha en konkret begrunnelse og en nærmere angitt frist. Forhåndsvarsel skal gis skriftlig, og må ved elektronisk utsendelse varsles i tråd med eForvaltningsforskriften.

I § 8-8 tredje ledd står det at «retten til sykepenger faller bort» dersom vilkårene for dette er oppfylt. Dette tolkes slik at utbetaling av sykepenger stanses midlertidig, men at utbetaling gjenopptas dersom den sykmeldte starter å medvirke eller kommer i aktivitet.

Basert på ordlyden i § 8-8 tredje ledd er det ikke klart om retten til sykepenger faller helt bort, eller om utbetaling midlertidig stanses så lenge den sykmeldte ikke oppfyller pliktene, slik at utbetalingen kan gjenopptas dersom vilkårene på nytt blir oppfylt. Formuleringen i lovens ordlyd, samt begrepsbruken ellers i sykepengeregelverket kan tale for at selve retten til sykepenger faller bort.

Virkningen av at pliktene ikke er oppfylt er imidlertid omtalt i forarbeidene, og uttalelser her taler for at utbetaling bare skal stanses.

I Prop. 89 L (2010–2011) punkt 7.3.1 er gjeldende rett beskrevet slik at manglende medvirkning kan innebære «stopp i sykepengeutbetalingen». Dette forstås slik at utbetalingen opphører, men at den underliggende retten er i behold. Det samme går frem av punkt 7.3.4.1, der man omtaler at sykepengene «stanses», at reaksjonen innebærer en «stopp av en ytelse» og at regelen om en «mulig stans i sykepengeutbetaling» videreføres. I punkt 7.3.4.3 har departementet understreket av «stans i sykepengeutbetaling» er et «alvorlig skritt», og oppstilt krav til saksbehandlingen før stans iverksettes.

Disse formuleringene i forarbeidene taler for at korrekt virkning der vilkår for stans er oppfylt er at utbetalingen holdes tilbake, mens den underliggende retten er i behold. Dette underbygges også av formålet med regelen, som er å utøve press for å få den sykmeldte til å oppfylle pliktene til å medvirke og til å være i aktivitet. Dersom utbetalingen av sykepenger ikke gjenopptas når pliktene oppfylles etter en stans, faller også insentivet til å oppfylle pliktene etter en stans bort.

Videre er det langvarig praksis i Nav og Trygderetten at Nav kun stanser utbetaling av sykepenger dersom den sykmeldte ikke overholder sine plikter, og at utbetaling kan gjenopptas dersom den sykmeldte igjen medvirker eller kommer i aktivitet. Det kan argumenteres for at denne praksisen er så fast og langvarig at den uansett har dannet en rettslig norm som Nav ikke kan bryte uten lovendring.

4.2.2 Stans av sykepengeutbetaling ved brudd på plikten til å medvirke

4.2.2.1 Gjelder rimelig grunn kun ved vurdering av medvirkningsplikten?

Det er kun ved vurdering av medvirkningsplikten at retten til sykepenger ikke faller bort dersom den sykmeldte har hatt en «rimelig grunn» til å ikke oppfylle pliktene sine.

Denne tolkningen bygger på ordlyden i § 8-8 tredje ledd, samt lovhistorikken.

Folketrygdloven § 8-8 tredje ledd lyder slik:

«Retten til sykepenger faller bort dersom medlemmet uten rimelig grunn nekter å gi opplysninger eller medvirke til utredning, eller uten rimelig grunn nekter å ta imot tilbud om behandling, rehabilitering, tilrettelegging av arbeid og arbeidsutprøving eller arbeidsrettede tiltak, se også § 21-8. Det samme gjelder dersom medlemmet uten rimelig grunn unnlater å medvirke ved utarbeiding og gjennomføring av oppfølgingsplaner, unnlater å delta i dialogmøter som nevnt i første ledd, eller unnlater å være i arbeidsrelatert aktivitet som nevnt i andre ledd.»

Ordlyden i § 8-8 tredje ledd gjør det uklart om «rimelig grunn» knytter seg til alle punktene i oppramsingen, eller bare noen av dem. Aktivitetsplikten i § 8-8 andre ledd var tidligere plassert i § 8-4, men ble flyttet til § 8-8 fra 1. juni 2021. Da regelen stod i § 8-4 andre ledd, var det ingen unntak for «rimelig grunn». Retten til sykepenger falt bort dersom aktivitetsplikten ikke ble oppfylt. Eneste unntak var der medisinske grunner klart var til hinder for å oppfylle plikten, eller arbeidsrelaterte aktiviteter ikke kunne gjennomføres på arbeidsplassen. Den endrede plasseringen medførte «ingen materielle endringer i kravene til aktivitet og medvirkning», se Prop. 104 L (2020–2021) punkt 4.1.4. Det taler for at det ikke var ment å gjelde noe unntak for «rimelig grunn» for brudd på aktivitetsplikten.

At den sykmeldte ikke kan påberope seg en rimelig grunn ved brudd på aktivitetsplikten fremgår også av TRR-2023-2049, der Trygderetten vurderte rimelig grunn ved brudd på medvirkningsplikten, men ikke på aktivitetsplikten.

Det er etter dette klart at den sykmeldte bare kan påberope seg rimelig grunn ved brudd på medvirkningsplikten etter § 8-8 første og tredje ledd, men ikke ved brudd på aktivitetsplikten etter § 8-8 andre ledd.

4.2.2.2 Hva utgjør en «rimelig grunn»?

Hva som er en «rimelig» grunn fremgår ikke av ordlyden. Uttrykket kan forstås som en rettslig standard der innholdet må fastsettes i tråd med tidens og samfunnets utvikling, med vekt på momenter fremkommet i praksis fra Nav, Trygderetten og domstolene.

Praksis gir noe veiledning om hva som kan menes med «rimelig grunn». Momentene som er omtalt under «Hvordan skal vilkåret forstås» over er utledet av praksis og bestemmelsens forarbeider. Se LB-2011-40569, TRR-2023-2049, TRR-2016-2171 og TRR-2022-3754.

I LB-2011-40569 nektet en kvinne å delta i dialogmøter og å gi informasjon om egen funksjonsevne. Hun hadde stort ubehag med å møte arbeidsgiver, og en viss grad av angst. Lagmannsretten mente dette måtte anses vanlig ved arbeidskonflikt, og at det kunne avhjelpes med bistand fra en støtteperson i møtene. Behovet og hensiktsmessigheten måtte også vurderes, og konflikten med arbeidsgiver gjorde et dialogmøte desto mer påkrevd. Kvinnens sensitivitet for stress og ubalanse var ikke av så alvorlig eller manifestert art at det ga henne rimelig grunn i lovens forstand.

I TRR-2016-2171 fikk arbeidsgiver ikke kontakt med den sykmeldte arbeidstakeren om tilrettelagt arbeid. Trygderetten mente mannen hadde unnlatt å medvirke til å utarbeide oppfølgingsplaner. Han slet med angst, utrygghet, liten tro på egne evner, og maktet ikke å forholde seg til brev, vanskelige telefonsamtaler, konfronterende møter der han fikk krevende og personlige spørsmål og lignende. Mannen hadde kastet opp og blitt syk i minst to av de tidligere møtene med Nav fordi han var redd og usikker. Trygderetten mente han ikke hadde rimelig grunn til å ikke møte Nav, og at behovet for et møte var desto større fordi mannen ikke svarte arbeidsgiveren sin. Retten la vekt på at mannen fikk hjelp og støtte av sin far.

I TRR-2022-3754 ga ikke arbeidstakeren opplysninger til arbeidsgiveren om at han var sykmeldt, og arbeidsgiveren fikk ikke kontakt med arbeidstakeren om tilrettelegging av arbeidet. Retten skrev at plikten til å kommunisere med arbeidsgiver ikke er særlig byrdefull, og at mannens sykdom ikke preget ham så mye at han hadde rimelig grunn til å la være.

I TRR-2023-2049 mente retten at en mann ikke hadde rimelig grunn når han mistet mobilen, fordi han kunne låne utstyr og nettilgang hos familie, bekjente eller på offentlige steder. Retten bemerket også at han hadde vært i stand til å sende søknader om sykepenger i samme periode. Mannens helsemessige utfordringer var ikke i seg selv rimelig grunn, fordi utarbeidelse av oppfølgingsplan og deltakelse i dialogmøter er standardtiltak som brukes overfor mange sykmeldte, og som det derfor må forventes at man klarer å utføre selv om man har helsemessige utfordringer.

I Prop. 89 L (2010–2011) punkt 7.3.4.3 har departementet skrevet at hvorvidt det foreligger rimelig grunn er en «konkret vurdering», hvor det må tas hensyn til vedkommende sin «reduserte arbeidsevne, herunder diagnose mv.»

4.2.3 Stans av sykepengeutbetalingen ved brudd på aktivitetsplikten

Dersom medisinske grunner klart er til hinder for aktivitet, eller aktivitet ikke kan gjennomføres på arbeidsplassen, kan det gis unntak fra aktivitetsplikten. Regelen i § 8-8 tredje ledd tolkes slik at dette er de eneste unntaksreglene som gjelder ved vurdering av aktivitetsplikten, se mer om dette i punkt 4.2.2.

4.2.4 Gjenopptak av sykepengeutbetalingen hvis pliktene oppfylles

For at en ytelse skal kunne gjenopptas etter en stans, må de øvrige vilkårene for å ha rett til ytelsen ha vært løpende oppfylt under stansen på samme måte som de måtte ha vært for at utbetalingen skulle ha fortsatt.

Når Nav yter sykepenger er det et «absolutt krav» at arbeidsuførheten dokumenteres med legeerklæring, se merknadene til § 4-5 (§ 8-7 i någjeldende lov) i NOU 1990: 20 side 194. Det betyr at det må ha vært sendt inn løpende og sammenhengende sykmeldinger også under stansperioden for at utbetalingen skal kunne gjenopptas.

Dersom det er et opphold på en dag eller mer mellom sykmeldinger, har man ikke rett til sykepenger i dagene det ikke er skrevet sykmelding for. Siden sykepengeretten i et slikt tilfelle ikke er sammenhengende, må det trekkes nytt skjæringstidspunkt fra sykmeldingsdatoen etter oppholdet, og inngangsvilkår osv. må vurderes på nytt. Dette følger av systematikken i sykepengeregelverket.

I tidsrom der utbetalingen av sykepenger har vært stanset, har vilkårene for å få sykepengene utbetalt ikke vært oppfylt. Nav mener derfor at det ikke er grunnlag for å etterbetale sykepenger for stansperioder selv om pliktene senere blir oppfylt igjen.

§ 8-9 Oppholdskrav

[Omarbeidet 3/23]

Folketrygdloven § 8-9 inneholder regler for rett til sykepenger under opphold i Norge og i utlandet.

For å synliggjøre Norges internasjonale forpliktelser på trygdeområdet har Stortinget vedtatt en rekke endringer i folketrygdloven og øvrig trygdelovgivning med virkning fra 25. november 2022.

Ved lovendringene ble folketrygdlovens bestemmelse om krav til opphold i Norge for rett til mottak av sykepenger endret. Formålet er at bestemmelsen skal gi uttrykk for innholdet i oppholdskravet etter gjeldende rett, når folketrygdlovens bestemmelser tolkes og anvendes i samsvar med bestemmelsene i trygdeforordningen og i bi- eller multilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering som nevnt i ny § 1-3 a.

Du kan lese mer om bakgrunnen for endringene i lovforarbeidene til folketrygdloven § 8-9.¹

For en oversikt over EØS-reglene som har betydning for oppholdskravet, se rundskriv 45-00 (R45-00) kapitlene 1 og 8, punktene 8.1.2, 8.1.3, 8.7 og 8.8.

1	Prop.71 L (2021–2022) Endr. i folketrygdloven mv. (synliggjøring av folkerettslige forpliktelser til trygdekoordinering).

§ 8-9 første ledd

[Omarbeidet 3/23]

Etter folketrygdloven § 8-9 første ledd er det et vilkår for rett til sykepenger at medlemmet oppholder seg i Norge, i et annet EØS-land eller i et område der trygdeforordningen gjelder gjennom trygdeavtalene som nevnt i folketrygdloven § 1-3 b.

Bestemmelsens andre og tredje ledd åpner imidlertid for at et medlem også kan ha rett sykepenger ved opphold utenfor Norge utover de situasjoner som er nevnt i første ledd. Eksempelvis vil en norsk statsborger kunne oppholde seg i Belgia med rett til å motta sykepenger etter første ledd. En amerikansk statsborger kan derimot bare oppholde seg i Belgia med rett til sykepenger dersom en av unntaksreglene i bestemmelses andre og tredje ledd kommer til anvendelse.² Du kan lese mer i rundskrivet til de enkelte bestemmelsene.

2	Ibid, punkt 11.6.

§ 8-9 første ledd første setning – EØS-borgere

[Omarbeidet 3/23]

I bestemmelsens første setning synliggjøres trygdeforordningens betydning for oppholdskravet for rett til sykepenger for medlemmer som er EØS-borgere, ved at opphold i andre EØS-stater er likestilt med opphold i Norge for personer som omfattes av trygdeforordningen. Med EØS-stat menes alle EU-statene og EØS-/EFTA-statene Island, Liechtenstein og Norge.

Videre synliggjøres betydningen av bi- og multilaterale trygdeavtaler for oppholdskravet. For personer som omfattes av en trygdeavtale som er nevnt i folketrygdloven § 1-3 a, gjelder et krav om opphold i EØS-området. En EØS-borger kan også oppholde seg i en stat eller et område utenfor EØS-området der trygdeforordningen er gitt anvendelse for vedkommende ved disse trygdeavtalene. Et eksempel er nordisk konvensjon om trygd, som åpner for at en EØS-borger som mottar sykepenger kan reise til Færøyene i perioden hvor vedkommende mottar ytelsen.³

3	Ibid. Se også R45-00 kapittel 8. punktene 8.1.3 og 8.8.

§ 8-9 første ledd andre setning – ikke EØS-borgere

[Omarbeidet 3/23]

I bestemmelsens andre setning presiseres vilkåret om opphold i Norge for medlemmer som ikke er EØS-borgere. For disse oppstilles det som hovedregel et krav om opphold i Norge, med mindre annet følger av trygdeforordningen eller en trygdeavtale som nevnt i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a.

Trygdeforordningen gjelder for EØS-borgere, statsløse og flyktninger som er bosatt i en EØS-stat, og som er eller har vært omfattet av trygdelovgivningen i en eller flere EØS-stater, samt deres familiemedlemmer og etterlatte. Dette gjelder uavhengig av de to sistnevnte gruppenes statsborgerskap. I tillegg omfattes også etterlatte av personer som har vært omfattet av trygdelovgivningen i en eller flere EØS-stater, uavhengig av avdødes statsborgerskap, dersom de etterlatte selv er EØS-borgere, eller statsløse eller flyktninger som er bosatt i en av EØS-statene. Dette følger av trygdeforordningen artikkel 2.

Medlemmer som ikke er EØS-borgere, men som forordningen er gitt anvendelse for, herunder statsløse og flytninger, vil kunne oppholde seg innenfor EØS. Disse vil også kunne oppholde seg innenfor områder som er omfattet av en trygdeavtale der forordningens bestemmelser er gitt anvendelse for dem etter folketrygdloven § 1-3 a. Dette kan eksempelvis gjelde en flyktning som mottar sykepenger fra Norge, og som reiser til Spania eller Færøyene i perioden hvor vedkommende mottar ytelsen.

Videre vil medlemmer som ikke er omfattet av trygdeforordningen, men som er omfattet av trygdeavtalene i folketrygdloven § 1-3 a, kunne oppholde seg innenfor det geografiske virkeområdet for den relevante avtalen. For eksempel vil en amerikansk statsborger som arbeider i Norge, kunne få utbetalt sykepenger under et opphold i en stat eller et område hvor trygdeforordningen er gitt virkning for vedkommende som følge av nordisk konvensjon om trygd.

Siden det er forskjeller i de ulike avtalenes geografiske og personelle anvendelsesområde, er det viktig å peke på at en mottaker bare kan kreve å motta sykepenger fra folketrygden etter første ledd så lenge vedkommende oppholder seg i en stat eller et område hvor forordningen er gitt anvendelse for vedkommende. Dersom sykepenger er en ytelse som omfattes av avtalen, følger retten til å motta ytelsen under opphold av den konkrete avtalen.⁴

Ibid.

§ 8-9 andre ledd – Unntak

[Endret 3/23]

Folketrygdloven § 8-9 andre ledd åpner for at et medlem også kan ha rett til sykepenger ved opphold utenfor Norge, utover de situasjoner som er nevnt i første ledd.

§ 8-9 andre ledd bokstav a – medlemmer etter §§ 2-5, 2-6 eller 2-8

[Endret 3/23]

Etter bestemmelsens andre ledd bokstav a kan sykepenger gis til personer som er medlem etter folketrygdloven § 2-5, § 2-6 eller § 2-8. Se bestemmelsene med merknader.

§ 8-9 andre ledd bokstav b – medlemmer som er innlagt i helseinstitusjon i utlandet

[Endret 3/23]

Etter bestemmelsens første setning gis det rett til sykepenger i de tilfeller der en person er innlagt i helseinstitusjon for norsk offentlig regning.

Etter bestemmelsens andre setning gis det rett til sykepenger i de tilfeller hvor personen er innlagt i helseinstitusjon under opphold i utlandet og oppholdet ikke dekkes av Norge, men av avtalelandet.

Andre unntak fra § 8-9

Yrkesskade

[Endret 3/23]

Ved arbeidsuførhet på grunn av en sykdom eller skade som går inn under kapittel 13 utbetales det sykepenger til personer i utlandet. Vi viser til § 8-55 bokstav d.

§ 8-9 tredje ledd – unntak – utenlandsopphold i inntil fire uker

[Endret 4/9, 5/01, 10/07. Omarbeidet i sin helhet 9/14. Endret 5/18, 7/18, 3/21, 6/21, 2/22, 12/22, 3/23]

Etter søknad kan et medlem i folketrygden få sykepenger under opphold i utlandet utenfor EØS-området. Det er ikke krav til søknad ved opphold innenfor EØS-området fordi medlemmet har rett til å eksportere sykepenger til andre land etter EØS-avtalens regler om fri bevegelse og trygdeforordning 883/2004 artikkel 21

Ved lovendring 1. juni 2021 (Lovvedtak 103 (2020–2021)) ble det lagt inn en grense på hvor lenge man kunne beholde sykepenger under opphold i utlandet. Den lovfestede grensen er på fire uker i løpet av en tolv måneders periode. Begrensningen på fire uker i løpet av en tolv måneders periode erstatter lovens tidligere grense på «en begrenset periode». Lovendringen er en lovfesting av den tidligere hovedregelen om at sykepenger under utenlandsopphold innvilges for fire uker. Se Prop.104 L (2020–2021).

For at det skal kunne gjøres unntak fra hovedregelen må alle vilkårene i unntakshjemmelen være oppfylt:

Medlemmet må sende søknad til NAV.
Utenlandsoppholdet må ikke:

forverre helsetilstanden, eller
forlenge arbeidsuførheten, eller
hindre NAVs kontroll og oppfølging.

Sykepenger innvilges kun for fire uker i løpet av en tolv måneders periode. Fire uker skal forstås som 28 kalenderdager, som er i tråd med praksis forut for lovendring 1.06.21. Dette er også i tråd med andre bestemmelser i folketrygdloven kapittel 8. Se blant annet § 8-2, der uttrykket «fire uker» betyr 28 dager.

Vilkår om arbeidsuførhet på grunn av sykdom eller skade

[Endret 5/18]

Under utenlandsoppholdet er det en forutsetning at medlemmet er arbeidsufør i hele perioden det søkes sykepenger for. Utgangspunktet i § 8-4 første ledd er at sykepenger bare gis til den som er arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade. Hvis det er tvil om vilkåret er oppfylt, har bruker ikke rett til sykepenger etter § 8-9, jf. § 8-4.

Når vilkåret om arbeidsuførhet vurderes, må dette gjøres konkret i forhold til den aktuelle lidelse. Det må vurderes om lidelsen tilsier hel arbeidsuførhet, selv om medlemmet greier å gjennomføre utenlandsreisen og oppholdet. Vi viser i denne sammenheng tl § 8-4 med kommentarer.

Krav til søknad

[Endret 6/21, 12/22, 3/23]

For å få rett til sykepenger under opphold i utlandet utenfor EØS-området etter § 8-9 tredje ledd, må det foreligge en søknad fra den sykmeldte. Søknad skal fortrinnsvis sendes til NAV før reisen.

Ved lovendring 1. juni 2021 (Lovvedtak 103 (2020–2021)) ble det presisert at den sykmeldte må avklare med arbeidsgiver og sykmelder at utenlandsoppholdet ikke vil være til hinder for planlagt aktivitet og behandling. I tidligere lov het det at den sykmeldte skulle godgjøre disse forholdene. Hensikten med lovendringen er å ansvarliggjøre den sykmeldte, og unngå at utenlandsoppholdet medfører forsinkelser i planlagt aktivitet og behandling. Når den sykmeldte har avklart utenlandsoppholdet med sykmelder, forutsettes det at utenlandsoppholdet ikke vil forverre helsetilstanden og/eller forlenge arbeidsuførheten. Se Prop.104 L (2020–2021).

Med virkning fra 25.11.2022 ble ordlyden i § 8-9 tredje ledd endret ved at det ble innført et nytt siste punktum, som er lik ordlyden i § 11-3 tredje ledd siste punktum. Før denne endringenr framgikk det av ordlyden i § 8-9 tredje ledd at et medlem etter søknad kan få sykepenger under opphold i utlandet, men uten at det var presisert når søknaden må være framsatt. I ny ordlyd framgår det at medlemmet på forhånd må søke Arbeids- og velferdsetaten om godkjenning av oppholdet. Det er som før ønskelig for alle parter at retten til å ta med sykepenger utenfor Norge (og EØS) i størst mulig grad avklares før den sykmeldte reiser. Endringen av folketrygdloven § 8-9 tredje ledd siste punktum er imidlertid ikke ment å innebære at søknader skal avslås bare fordi de er sendt under eller etter utenlandsoppholdet. Lovendringen er således ikke ment å endre gjeldende praksis om når søknader kan fremsettes. Endringen er kun ment å være en harmonisering med ordlyden i §11-3 som gjelder rett til arbeidsavklaringspenger (AAP) under utenlandsopphold.

Det skal benyttes eget søknadsskjema som ligger tilgjengelig på NAV sine nettsider Det er den sykmeldte selv som skal fylle ut søknadsskjemaet. Dette innebærer at det ikke kreves noen attestasjon fra arbeidsgiver eller sykmelder på søknadsskjemaet. I søknadsskjemaets egenerklæringsdel skal medlemmet selv bekrefte at utenlandsoppholdet er avklart med både arbeidsgiver og lege, og at utenlandsoppholdet ikke vil hindre han eller hun å ivareta de pliktene man har når man er sykmeldt. Dette innebærer en ansvarliggjøring av den sykmeldte, og sterkere fokus på medvirkningsplikten.

Den sykmeldte er i tillegg forpliktet til å gi NAV melding hvis han eller hun reiser til utlandet utenfor EØS-området på søknaden om sykepenger.

Vurdering av søknaden

[Endret 3/21, 6/21, 2/22, 12/22, 3/23]

Lovens hovedregel er at medlemmet skal oppholde seg i EØS-området for å få sykepenger. Ved å velge uttrykket «et medlem kan også ...» har lovgiver gitt NAV en hjemmel til å foreta en skjønnsmessig vurdering av hvorvidt den sykmeldte skal få sykepenger under opphold i utlandet EØS-området. En praktisering hvor alle som søker eksempelvis automatisk får unntak for tre uker, vil derfor være i strid med lovgivers intensjoner. På samme måte vil det være i strid med lovgivers intensjoner dersom alle søknader «rutinemessig» avslås. Det understrekes at alle søknader skal behandles individuelt, og at NAV må foreta en konkret vurdering på bakgrunn av alle opplysningene i saken. Det er uten betydning om utenlandsoppholdet var planlagt, eller reisen bestilt, før sykdomstilfellet inntrådte. Dersom det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at unntaksbestemmelsen kan komme til anvendelse, må man falle tilbake på utgangspunktet som altså er at det ikke ytes sykepenger ved opphold utenfor EØS-området.

1) Egenerklæring fra den sykmeldte

Den sykmeldte må bekrefte at utenlandsoppholdet ikke vil hindre planlagt oppfølging og aktivitet på arbeidsplassen,og at dette er avklart med arbeidsgiver. Videre må den sykmeldte bekrefte at utenlandsoppholdet ikke vil forverre helsetilstanden, forlenge arbeidsuførheten eller hindre planlagt medisinsk behandling eller oppfølging. Dette må være avklart med sykmelder.

Den sykmeldte bekrefter det ovennevnte ved å krysse av i egenerklæringen i søknadsskjemaet.

NAV skal legge til grunn de opplysningene den sykmeldte har bekreftet i egenerklæringen. Hvis den sykmeldte her ikke har bekreftet at utenlandsoppholdet ikke vil være til hinder for oppfølgingsarbeid i sykefraværsperioden skal søknaden avslås.

2) Utenlandsoppholdet skal ikke hindre NAV sin kontroll og oppfølging

NAV skal gjennom hele sykepengeperioden vurdere behovet for medisinske, arbeidsrettede eller andre tiltak med henblikk på at den sykmeldte skal komme tilbake i arbeid så raskt som mulig. Ved vurderingen av om utenlandsoppholdet vil hindre oppfølging av den sykmeldte, bør følgende momenter vektlegges:

Er aktivitetskravet vurdert?
Er det planlagt samtaler?
Er det planlagt dialogmøte 2 eller 3?
Er det planlagt annen oppfølging?
Er det planlagt tiltak?

Dersom et utenlandsopphold vil hindre eller forsinke oppfølgingsarbeidet bør søknaden avslås. Dersom det ikke er aktuelt med tiltak eller annen oppfølging i det aktuelle tidsrommet, vil det være vanskelig å begrunne et avslag med hensynet til NAVs kontroll og oppfølging.

3) Sykepenger kun i fire uker i løpet av en tolv måneders periode

Med lovendringen fra 1. juni 2021 er det innført en absolutt grense på fire uker (28 kalenderdager) i løpet av en tolv måneders periode for rett til sykepenger under opphold utenfor EØS-området etter § 8-9 tredje ledd.

Ved vurderingen av søknad om sykepenger under utenlandsopphold må NAV ta høyde for tidligere innvilgede perioder med sykepenger under utenlandsopphold, innenfor en tolv måneders periode fra og med 1 juni 2021. Søknader innvilget før 1 juni 2021 skal ikke inngå i tellingen av antall dager med rett til sykepenger under utenlandsopphold etter søknad. Dette fordi lovendringen tredde i kraft 1 juni 2021, og praksis før lovendringen var at et medlem kunne få innvilget flere perioder med sykepenger under utenlandsopphold i løpet av et år.

Dersom en søknad overstiger grensen på fire uker (28 kalenderdager), enten fordi utenlandsoppholdet er mer enn fire uker (28 kalenderdager) eller på grunn av forbrukte dager med rett til sykepenger under utenlandsopphold de siste tolv månedene, skal deler av søknaden avslås på denne bakgrunn. Den sykmeldte har i henhold til loven rett til fire uker med sykepenger under opphold utenfor EØS-området, så fremt øvrige vilkår er oppfylt.

Opphold utenfor EØS-området med sykepenger i arbeidsgiverperioden skal også inngå i beregningen av fire ukers grensen (28 kalenderdager).

Sykepenger eller feriepenger?

[Endret 6/21]

Det er ingen ting i veien for at den sykmeldte kan dra på ferie til utlandet. Den sykmeldte kan velge å ta ut lovbestemt ferie i forbindelse med utenlandsoppholdet, og følgelig få utbetalt feriepenger fra arbeidsgiver. I slike tilfeller skal det ikke søkes om å beholde sykepengene. Istedenfor må den sykmeldte oppgi «ferie» på søknaden om sykepenger. Sykepengene stopper under avvikling av ferie (se § 8-17 2. ledd) og perioden for sykepenger forskyves tilsvarende.

Gradert sykmelding

[Endret 1/21, 8/22]

Graderte sykepenger kan ikke kombineres med avvikling av lovbestemt ferie i ett og samme arbeidsforhold. Dette innebærer at man ikke kan ta ut feriedager for de dagene man skulle arbeidet og få utbetalt sykepenger for de resterende dagene.

At den sykmeldte mottar graderte sykepenger er imidlertid ikke til hinder for at vedkommende kan få sykepenger under opphold i utlandet, dersom han eller hun for eksempel avspaserer fleksitid. Er man for eksempel 50 prosent sykmeldt og ønsker å reise til utlandet, kan man avspasere de resterende dagene.

Selvstendig næringsdrivende har ikke lovbestemt ferie og kan derfor kombinere gradert sykmelding med utenlandsopphold så lenge søknaden om utenlandsopphold godkjennes.

Flere arbeidsforhold

[Tilføyd 1/21]

Hvis en arbeidstaker har flere arbeidsforhold, må hvert arbeidsforhold sees på isolert når vi vurderer retten til sykepenger under lovbestemt ferie. Det betyr at arbeidstakeren har rett til sykepenger i det ene arbeidsforholdet, selv om vedkommende samtidig avvikler ferie i et annet arbeidsforhold. Hvis man har flere arbeidsforhold hos samme arbeidsgiver, kan man ikke få sykepenger og avvikle ferie hos denne samtidig. Se rundskrivet til § 8-17 annet ledd.

Sykmeldt kun i perioden oppholdet varer

[Endret 3/23]

Hvis medlemmet blir sykmeldt kun for den perioden reisen varer, vil det ofte kunne være tvilsomt om vilkårene i § 8-4 er oppfylt, selv om det foreligger sykmelding. Hvis det er grunn til å mistenke at medlemmet spekulerer i sykmeldingen skal hovedregelen benyttes, og det skal da ikke gis sykepenger under opphold i utlandet utenfor EØS-området.

Trygderetten har i kjennelse, med ankenummer TRR-2009-1176, blant annet uttalt følgende:

Retten er etter omstendighetene kommet til at det må anses tvilsomt om Ap virkelig var arbeidsufør under oppholdet i (Land 1), selv om det foreligger en legeerklæring som gir uttrykk for dette. Retten ser at Ap har en sykdom som gjør at hun har vansker med å fungere i arbeidslivet, og at dette av og til fører til at hun må sykmeldes. Hun var imidlertid ikke sykmeldt i forkant av utenlandsoppholdet, og sykmeldingen er knyttet til akkurat den perioden oppholdet i (Land 1) varte. Retten til sykepenger under utenlandsopphold må også ses på bakgrunn av hovedregelen i § 8-9 første ledd om at rett til sykepenger bare gis til personer som oppholder seg i Norge.

Retten mener derfor at Ap ikke kan anses som arbeidsufør under oppholdet i (Land 1).

Rikstrygdeverkets kjennelse i ankesak nr. 96/02476:

Den ankende part var sykmeldt for perioden 24. november til8. desember 1995, og friskmeldt umiddelbart etter hjemkomsten. Diagnose psoriasisartritt. Medlemmet hadde tidligere deltatt på godkjente behandlingsreiser, men hadde ikke fått plass dette året. Rikstrygdeverket fant at det ikke forelå et godkjent behandlingsopplegg. Selv om den ankende part kan ha nytte av en reise til syden er ikke vilkårene for unntak oppfylt i dette tilfellet.

Særlig om sykdom som inntreffer i utlandet

[Endret 2/21, 3/23]

EØS-avtalens regler om fri bevegelighet og trygdeforordning 883/2004 artikkel 21 nr. 1 gir rett til sykepenger under sykdom som inntreffer i et EØS-land. Dette innebærer at en person som er medlem i folketrygden og statsborger i et EØS-land, eventuelt oppholder seg i et område der trygdeforordningen gjelder gjennom trygdeavtalene som nevnt i folketrygdloven § 1-3 b, og som blir syk under opphold i ett av avtalelandene, har rett på sykepenger hvis vilkårene for øvrig er oppfylt.

I de tilfeller der sykdom inntreffer under opphold i utlandet utenfor EØS-området, skal det som en streng hovedregel ikke gis dispensasjon selv om medlemmet fremlegger sykmelding fra utenlandsk lege og er arbeidsufør ved tilbakekomsten. Begrunnelsen for dette er i hovedsak vanskelighetene med å føre kontroll med arbeidsuførheten, sykdommens karakter og varighet og konsekvenser for arbeidsevnen.

I noen tilfeller kan det likevel være grunnlag for at sykepenger kan tilkjennes ved sykdom som oppstår utenfor EØS. Dette vil gjelde utsendte arbeidstakere, men ikke under rene feriereiser.

Utsendte arbeidstakere:

[Tilføyd 2/21]

Etter § 8-9 andre ledd bokstav a kan det ytes sykepenger under opphold i utlandet til en person som er frivillig medlem i folketrygden etter § 2-8. Dette gjelder også ved sykdom som oppstår i land utenfor EØS-området. Trygderetten har vurdert at hensynet til likebehandling tilsier at det samme bør gjelde for utsendte arbeidstakere som er pliktig medlem i folketrygden etter bestemmelsen i folketrygdloven § 2-14 siste ledd siste punktum. I kjennelse med ankenummer 02/05292 [TRR-2002-5292] peker Trygderetten på at de ikke kan se det rimelige i at utsendte arbeidstakere med kortere forventet opphold enn 12 måneder (som er pliktig medlem i folketrygden) skal ha dårligere trygdedekning enn det loven gir til de som er frivillig medlem i folketrygdloven etter § 2-8, hvor utenlandsoppholdet har en forventet varighet på mer enn 12 måneder.

Dette betyr at også utsendte arbeidstakere som er medlem i folketrygden etter § 2-14 siste ledd siste setning kan ha rett til sykepenger ved sykdom som oppstår i perioder hvor de er i arbeid i utlandet utenfor EØS-området.

Dokumentasjon på arbeidsuførhet ved sykdom som oppstår utenfor EØS-området:

[Tilføyd 2/21, endret 3/23]

For at NAV skal vurdere dispensasjon fra kravet om opphold i Norge ved sykdom som oppstår i utlandet utenfor EØS-området, må den sykmeldte selv fremlegge dokumentasjon på arbeidsuførheten for NAV, og eventuelt oversette dokumentasjonen. Dersom det foreligger tvil om at vilkårene i § 8-4 og § 8-7 er oppfylt, skal NAV ikke vurdere å gjøre unntak fra kravet om opphold i Norge. For sykdom som oppstår under opphold innenfor EØS-området, se rundskriv 45-00 (R45-00) kapittel 8, punkt 8.7..

Feriereiser:

[Endret 2/21, overskrift tilføyd]

Ved sykdom som oppstår i utlandet utenfor EØS-området under rene feriereiser, foreligger det en streng praksis for at det ikke gis dispensasjon fra hovedregelen i § 8-9 første ledd. I tillegg til vanskelighetene med å føre kontroll med arbeidsuførheten ved opphold i utlandet utenfor EØS-området, foreligger det ulike krav til å motta sykepenger og sykmeldinger i ulike land. Det vil derfor i mange tilfeller kunne være tvilsomt om folketrygdlovens krav til sykdom, arbeidsuførhet og sykmelding i § 8-4 og § 8-7 er oppfylt ved sykmeldinger/legeerklæringer utskrevet i land utenfor EØS.

Etter praktiseringen av bestemmelsen skal det ikke gis dispensasjon selv om medlemmet fremlegger sykmelding fra utenlandsk lege og er arbeidsufør ved tilbakekomsten fra ferien.

Trygderetten har i kjennelse, med ankenummer 13/00912 [TRR-2013-912], uttalt følgende:

«Ap var på ferie på Filippinene då han vart akutt sjuk. Etter nærare undersøkingar vart det påvist blodpropp i venstre bein, noko som førte til at han vart innlagt på sjukehus. Han vart utskriven frå sjukehuset 29. april 2011, og fekk samtidig forbod mot å fly på grunn av for høge blodverdiar. Først etter at blodverdiane igjen vart normale, fekk han løyve til å reisa heim til Noreg den 6. mai 2011. Etter kontakt med fastlege heime vart sjukemelding skrive på grunnlag av dokumentasjonen frå Filippinene, og det vart sett fram søknad om sjukepengar for perioden 8. april til 6. mai 2011.
Spørsmålet i saka er om Ap fyller vilkåra for rett til sjukepengar under utanlandsopphaldet.
Det følgjer av folketrygdlova § 8-9 første ledd at opphald i Noreg er eit vilkår for å ha rett til sjukepengar. Retten legg til grunn at Ap ikkje var i ein situasjon som er omfatta av unntaka i § 8-9 andre ledd bokstav a) eller b). Spørsmålet blir om Ap kjem inn under unntaket i tredje ledd, der ein etter søknad kan få sjukepengar i ein avgrensa periode under opphald i utlandet.
I dei tilfella sjukdom oppstår under utanlandsopphald i eit EØS-land, har ein som følgje av EØS-avtalen rett på sjukepangar. I dei tilfella ein oppheld seg i eit land utanfor EØS-område, bør det derimot ikkje gis dispensasjon. (...)
Ap opphaldt seg derimot på ferie i eit land som ikkje har inngått trygdeavtale med Noreg, slik ankemotparten allereie har peika på. I slike tilfelle er ikkje vilkåra for å få sjukepengar oppfylt, noko som fører til at Ap ikkje har rett til sjukepengar for den aktuelle perioden.
Avgjerda er i samsvar med praksis, og retten viser som eksempel til ankesak med nummer 07/03798. Saka gjaldt eit krav om sjukepengar etter at ei kvinne vart alvorleg sjuk og måtte på sjukehus under eit ferieopphald i Indonesia. Retten kom til at vilkåra for sjukepengar ikkje var oppfylt, då ho opphaldt seg i eit land utanfor EØS-område. Retten viste til ankesak med nummer 04/02606 som eksempel på praksis på område.»

Utenlandsopphold uten godkjent søknad

[Endret 12/14, 4/18, 12/22, 3/23]

Den sykmeldte skal i utgangspunktet sende søknad til NAV før utenlandsreisen utenfor EØS-området.

Dersom den sykmeldte har mottatt avslag på søknaden og likevel velger å reise, skal sykepengene stanses.

Dersom den sykmeldte reiser uten å ha sendt søknad til NAV før avreisen, men søker i ettertid, gjelder følgende:

Søknaden skal vurderes på samme måte som når søknad har kommet på forhånd. Avslag på sykepenger i forbindelse med utenlandsopphold kan med andre ord kan ikke begrunnes med at søknad ikke er fremmet før reisen.
NAV kontoret må undersøke om det var planlagt oppfølging eller behandling i det tidsrommet vedkommende oppholdt seg i utlandet. Fremkommer det at det var planlagt oppfølging i det aktuelle tidsrommet har vedkommende ikke kunnet overholde medvirkningsplikten, og sykepengene skal stanses med hjemmel i § 8-8.
Dersom det ikke skulle foregått noen form for oppfølging i perioden er det ikke brudd på medvirkningsplikten, og sykepengene vil ikke kunne stanses med hjemmel i § 8-8.
Det må undersøkes om det kan være brudd på øvrige vilkår i § 8-9, for eksempel om den sykmeldte har oppholdt seg i utlandet i for lang tid, om utenlandsoppholdet forverrer helsetilstanden og/eller forlenger arbeidsuførheten eller om det er tvil om bruker er arbeidsufør (jf. § 8-4).

Dersom den sykmeldte reiser uten å ha sendt søknad til NAV før reisen utenfor EØS-området (men oppgir utenlandsopphold på søknaden om sykepenger), og unnlater å sende søknad i ettertid, gjelder følgende:

Det kan ikke innvilges sykepenger, jf. § 8-9.

Dersom den sykmeldte reiser til utlandet utenfor EØS-området uten å ha rett til sykepenger, eller velger å oppholde seg i utlandet utover det tidsrommet som det er gitt dispensasjon for og fremdeles er syk ved hjemkomsten, må retten til sykepenger vurderes på nytt ut fra det tidspunktet vedkommende oppsøkte lege i Norge etter hjemkomsten. Dette anses som et nytt sykmeldingstidspunkt.

Ved opphold i utlandet i inntil 14 dager uten rett til sykepenger anses ikke arbeidsforholdet som avbrutt, jf. § 8-15 andre ledd.

Hvis arbeidsforholdet er opphørt eller anses som avbrutt etter § 8-15 andre ledd må retten til sykepenger vurderes etter § 8-47. Har det gått mer enn en måned siden brukeren sist mottok sykepenger fra NAV må kravet om sykepenger avslås, jf. § 8-47.

For selvstendig næringsdrivende skal ethvert opphold i utlandet uten godkjent søknad vurderes etter § 8-47.

Forholdet til § 8-5, sykepenger ved friskmelding til arbeidsformidling

[Endret 4/18]

Bestemmelsene i § 8-9 inneholder i seg selv ingen unntak for tilfeller der medlemmet mottar sykepenger i forbindelse med friskmelding til arbeidsformidling. Spørsmål om muligheten for å kunne yte sykepenger ved opphold utenfor Norge må derfor vurderes etter de samme retningslinjer som gjelder for alle andre.

Vi minner i denne forbindelse om at det er et vilkår etter § 8-5 at medlemmet har meldt seg som arbeidssøker til NAV. Vilkårene for å kunne anses som reell arbeidssøker vil dermed kunne være med på å sette ytterligere begrensninger for utenlandsopphold i den aktuelle perioden.

§ 8-9 fjerde ledd – arbeid i utlandet

[Endret 5/01, 3/23]

Arbeidsgiveren pålegges etter fjerde ledd en forskutteringsplikt for arbeidstakere som arbeider i utlandet. Arbeidsgiveren får deretter refusjon fra trygden.

§ 8-10 Sykepengegrunnlag

Sist endret 27.10.2020, jf. overskriften:
§ 8-10 tredje ledd – Sykepengegrunnlag per dag

§ 8-10 første ledd – Definisjon

Ingen merknader.

§ 8-10 andre ledd – Høyeste sykepengegrunnlag

[Endret 7/98]

For anvendelsen av grensen på seks ganger grunnbeløpet ved refusjon til flere arbeidsgivere, viser vi til merknader til § 22-3 første ledd.

§ 8-10 tredje ledd – Sykepengegrunnlag per dag

[Endret 10/20]

Når trygden yter sykepenger, utgjør sykepengegrunnlaget pr. dag 1/260 av sykepengegrunnlaget pr. år , og begrenset oppad til seks ganger grunnbeløpet (6G). Denne begrensningen gjelder ikke i arbeidsgiverperioden.

Når NAV refunderer sykepenger i arbeidsgiverperioden skal grunnlaget per år ikke overstige 6G. Dersom arbeidsgiveren krever en høyere dagsats enn 1/260 av 6G, må NAV vurdere om den oppgitte dagsatsen totalt utgjør en årsinntekt som er høyere enn 6G. For å kunne avkorte refusjonsbeløpet i arbeidsgiverperioden, er NAV avhengig av å vite antall dager med lønnsplikt pr. år.

I de fleste sakene vil 260 arbeidsdager være et riktig utgangspunkt, fordi de fleste jobber mandag til fredag, slik at dagsats 1/260 av 6G kan benyttes. I de sakene saksbehandleren reagerer på refusjonsbeløpets størrelse fordi dagsatsen er høyere enn 1/260 av 6G, bør saken utredes nærmere.

Et utgangspunkt for å kontrollere dagsatsen vil være å sjekke A-inntekt siste 12 måneder før sykmeldingstidspunktet og registrert pensjonsgivende inntekt de siste årene det aktuelle arbeidsforholdet har vedvart. Saksbehandleren kan også kontakte arbeidsgiveren og be om en redegjørelse for hvordan dagsatsen er beregnet.

§ 8-10 fjerde ledd – Oversikt over bestemmelsene om sykepengegrunnlag

Tredje ledd nevner hvor bestemmelsene om sykepengegrunnlaget er omtalt. I tillegg til de nevnte grupper står bestemme sene om sykepengegrunnlaget i

§ 8-46 for vernepliktige,
§ 8-49 for arbeidsløse,
§ 8-50 for uføretrygdede,
§ 8-51 for alderspensjonister,
§ 8-55 for yrkesskadede.

Det knytter seg forskjellige sykepengerettigheter til de forskjellige grupper. Bl.a. ved fastsettelsen av sykepengegrunnlaget er det i hver enkelt sak nødvendig å ta stilling til hvilken gruppe den enkelte tilhører. Det er tre hovedgrupper av yrkesaktive: Arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og frilanser. Hvem som i folketrygdloven regnes som arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende og frilanser, følger av § 1-8, § 1-9 og § 1-10. Vi viser til nevnte paragrafer og merknader til disse i lovens kapittel 1.

§ 8-11 Sykepengedager

LOV-1997-02-28-19-§8-11

[Omarbeidet i sin helhet 07.10.2024]

Generelt om § 8-11

I folketrygdloven § 8-11 står det hvilke ukedager NAV utbetaler sykepenger for.

Bestemmelsen svarer til tidligere folketrygdlov § 3-5 nr. 1 andre ledd for arbeidstakere og § 3-10 nr. 1 andre ledd for selvstendig næringsdrivende, jf. Ot.prp.nr.29 (1995-1996) s. 80. Frem til 1983 ble sykepenger ytt fra trygden i seks dager per uke fordi seks ukers arbeidsdag var det vanlige, se i denne forbindelse omtale i ot.prp.nr.12 (1982-1983) og NOU 1990: 20 s. 201.

Hvordan bestemmelsen skal forstås

Når NAV utbetaler sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8, gis det sykepenger for alle dager i uken unntatt lørdag og søndag.

Når en arbeidsgiver betaler sykepenger til en arbeidstaker i arbeidsgiverperioden er det ikke NAV som utbetaler sykepenger, og det gjelder egne regler for hvilke dager det gis sykepenger for i disse tilfellene. Se § 8-18 fjerde ledd. Dette gjelder også når arbeidsgiveren får refusjon av NAV for sykepenger i arbeidsgiverperioden etter § 8-20 eller § 8-21, og når NAV forskutterer sykepenger i arbeidsgiverperioden etter § 8-22. Disse reglene omtales ikke her.

En arbeidstaker som arbeider lørdag og søndag og har fri to ukedager, har rett til sykepenger fra NAV for fem ukedager, men ikke for lørdag og søndag. Dette kan på kort sikt bety en økonomisk under- eller overkompensasjon.

Eksempel 1: En arbeidstaker har normalt fri onsdag og torsdag og arbeider de andre dagene i uken. Han blir syk, og arbeidsgiverperioden utløper en søndag. Han er deretter syk mandag til og med fredag. Lørdag er han frisk og går på arbeid. I dette tilfellet får arbeidstakeren utbetalt sykepenger fra og med mandag til og med fredag fra NAV, dvs. også for dager han ikke skulle vært i arbeid. Dette innebærer en overkompensasjon.

Eksempel 2: En arbeidstaker arbeider som ovenfor. Hvis han etter arbeidsgiverperioden er syk fra og med lørdag til og med tirsdag, får han bare utbetalt sykepenger for mandag og tirsdag. Dette innebærer en underkompensasjon, siden tapt arbeidsinntekt på lørdag og søndag ikke dekkes.

Nærmere om NAVs tolkning

NAVs tolkning bygger på en naturlig språklig forståelse av ordlyden, og forarbeidene til bestemmelsen i NOU 1990: 20 s. 201 – 202 og merknader til § 8-11 i ot.prp. nr. 29 (1995-1996).

I Trygderettens kjennelse i TRR-1988-639 viste Trygderetten til lovforarbeidene, som legger til grunn at flertallet av arbeidstakere vil få riktig sykepengeutbetaling, mens noen vil få for mye og noen vil få for lite.

Også i TRR-2001-1084 var det spørsmål om § 8-11 gir urimelige resultater i noen tilfeller. Trygderetten sa seg enig med ankende part i at regelen ga urimelig utslag i den konkrete saken, men uttalte at det hører inn under lovgivende myndighet å gjøre noe med den urimelighet som oppstår i disse tilfellene.

Det har ikke oppstått noen særlige tolkningsspørsmål knyttet til denne bestemmelsen.

§ 8-12 Antall sykepengedager

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Sykepengekontoret 01.05.97

Sist endret 01.06.2022, jf overskriften: Arbeidsgiveren forskutterer sykepenger

Generell kommentar

[Endret 3/98, 7/98, 1/02]

Den tidligere lov inneholdt en bestemmelse om at lønn under sykdom eller sykepenger som utbetales av militærvesenet, skulle likestilles med sykepenger fra folketrygden. Personer i forsvarets tjeneste er offentlige tjenestemenn på linje med andre statsansatte, og det er unødvendig å nevne militærvesenet særskilt. Denne bestemmelsen er derfor ikke videreført i den nye loven.

Ved lov av 19. desember 1997 nr. 99 ble arbeidsgivers ansvar for arbeidsgiverperioden utvidet med to dager, hvilket medførte at folketrygdens ansvar ble redusert fra 250 sykepengedager til 248 sykepengedager for arbeidstakere.

Ved lov av 21 desember 2001 nr. 118 ble ventetiden (egenrisikoperioden) for sykepenger til selvstendig næringsdrivende og frilansere utvidet fra 14 til 16 kalenderdager, slik at den harmoniserer med arbeidsgiverperioden.

§ 8-12 første ledd

Hovedregel

[Endret 3/98, 1/02, 11/16, 3/20]

Etter første ledd er antall sykepengedager begrenset til sammenlagt 248/250/260 dager. Med tre år tilbake i tiden menes tre år fra siste sykmeldingsperiode dekket av folketrygden, ikke de tre siste hele kalenderår.

Tidsrammen på tre år er satt av praktiske grunner. Det vil lette arbeidet for Arbeids- og velferdsetaten som da slipper å sjekke stønadstilfeller som ligger langt tilbake i tid. Begrensningen vil dessuten øke rettssikkerheten for medlemmene, i og med at de selv har mulighet til å skaffe seg oversikt over hvor mange sykepengedager de har tatt ut i de tre siste årene.

Bestemmelsene i § 8-12 gjelder bare for sykepenger fra folketrygden. Fra arbeidsgiveren har arbeidstakeren derimot rett til sykepenger i de første 16 kalenderdagene av hvert sykefravær selv om vedkommende har brukt opp retten til sykepenger fra folketrygden etter denne paragraf. Det samme gjelder tilfeller der arbeidstakeren er unntatt fra arbeidsgiveransvaret etter 8-20 og 8-21 og folketrygden refunderer sykepenger som er utbetalt av arbeidsgiveren og i de tilfellene hvor folketrygden utbetaler sykepenger etter § 8-17 bokstav b, c, d og e.

Bestemmelsene i § 8-12 omfatter også sykepenger utbetalt fra andre EØS-land. Se R45-00 punkt 8.11 for utfyllende informasjon.

I tilfeller der utbetalingen av sykepengene avbrytes, f.eks. på grunn av avvikling av ferie, permisjon, soning eller utenlandsopphold, skal det tidsrom da sykepengene er stanset ikke medregnes i stønadstiden. Det samme gjelder dersom kravet fra medlemmet er avslått på grunn av foreldelse. Se imidlertid nedenfor om situasjonen dersom arbeidsgiveren forskutterer sykepenger utover arbeidsgiverperioden.

Delvis sykmelding

[Endret 3/00]

Medlemmet må gjøres oppmerksom på at hver dag med delvis sykmelding, teller som én dag av stønadsperioden. Dette følger av § 8-11, som bestemmer at sykepenger fra folketrygden ytes for alle dager unntatt lørdager og søndager. Ved en uføregrad på f.eks. 20% og fravær en hel dag i uken, telles således alle de øvrige fire virkedagene med i sykmeldingsperioden.

Reisetilskott

Dager medlemmet mottar tilskott til arbeidsreiser etter § 8-14 og er i fullt arbeid, medregnes ikke i stønadsperioden i § 8-12.

Yrkesskade

For arbeidsuførhet som er en følge av yrkesskade, skal det beregnes særskilt stønadsperiode, se § 8-55 bokstav f med merknader.

Sykepengedager i arbeidsgiverperioden

Dager det utbetales sykepenger for i arbeidsgiverperioden medregnes ikke i stønadsperioden, selv om folketrygden refunderer sykepengene til arbeidsgiveren, f.eks. i henhold til § 8-20 eller § 8-21.

Selvstendig næringsdrivende og frilansere med forsikring

[Tilføyd 9/14]

Når folketrygden utbetaler sykepenger fra første sykedag til selvstendig næringsdrivende og frilansere med forsikring, medregnes de første 16 kalenderdagene i stønadsperioden på 260 dager.

Arbeidsgiveren forskutterer sykepenger

[Endret 6/22]

Dersom arbeidsgiveren har forskuttert sykepenger og søknaden om sykepenger fra medlemmet blir avslått på grunn av foreldelse, telles de avslåtte dagene ikke med i stønadsperioden.

Regelen gjelder tilsvarende i tilfeller der folketrygden ikke godtar en tilbakedatert sykmeldingsattest.

Dersom refusjonen avbrytes på grunn av ferie, blir stønadstiden tilsvarende forlenget. I slike tilfeller skjer forskutteringen oftest på bakgrunn av en arbeidsavtale der hensikten er å tilgodese arbeidstakeren med bedre ytelser enn det som følger av folketrygdloven.

Om rett til sykepenger fra arbeidsgiveren etter at arbeidstakeren har brukt opp stønadsperioden vises til § 8-18 med merknader.

§ 8-12 andre ledd

Ny rett til sykepenger – opptjeningstid

[Endret 3/98, 7/98, 3/00, 1/05, 10/05, 5/06, 3/10, 10/11, 12/12, 9/14, 11/16, 12/17]

Andre ledd regulerer hvor lenge et medlem etter en sykeperiode må ha vært arbeidsfør for at vedkommende igjen får rett til sykepenger fra folketrygden i nye 248/250/260 dager. Et medlem som har vært helt arbeidsfør i 26 uker, får igjen rett til sykepenger fra folketrygden i nye 248, 250 eller 260 sykepengedager.

For vurdering av ny rett til sykepenger er det to tidspunkt som må fastsettes, tidspunktet for seneste utbetaling av sykepenger fra folketrygden og tidspunktet for ny arbeidsuførhet. For at det skal kunne løpe en ny sykepengeperiode på 248 eller 250 dager fra det nye arbeidsuførhetstidspunktet må det ligge minst 26 sammenhengende uker med arbeidsførhet mellom de to tidspunkt. At perioden må være sammenhengende fremkommer av Arbeids- og velferdsdirektoratets kjennelse i ankesak nr. 68-1983-S. Anken over Arbeids- og velferdsdirektoratets kjennelse ble nektet fremmet av Trygderettens ankeutvalg, se Trygderettens ankesak nr. 2305/85 [TRR-1985-2305]. Se også Arbeids- og velferdsdirektoratets kjennelse i ankesak nr. 97/03559.

Sykefravær som ikke går utover arbeidsgiverperioden avbryter ikke opptjeningsperioden. Dette gjelder også i de tilfeller NAV utbetaler sykepenger i arbeidsgiverperioden etter § 8-17 første ledd bokstav b, c, d.e, § 8-20 og § 8-21. Det gjelder ikke utbetaling av arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven § 11-13 første ledd. En arbeidstaker som blir arbeidsufør like før han har vært i arbeid i 26 uker, har derfor rett til sykepenger fra folketrygden dersom det på det tidspunkt arbeidsgiverperioden utløper, er gått 26 uker siden folketrygden utbetalte sykepenger.

En selvstendig næringsdrivende eller frilanser med forsikring fra første sykedag har rett til sykepenger i nye 260 dager når det er gått 26 uker siden vedkommende sist fikk utbetalt sykepenger fra folketrygden. Utbetalinger som ikke strekker seg utover de første 16 kalenderdagene skal holdes utenfor ved beregningen av opptjeningstiden på 26 uker, se § 8-12 andre ledd annet punktum.

I en del situasjoner kan det være vanskelig å se om en person skal regnes som helt arbeidsfør i forhold til § 8-12 andre ledd. Nedenfor vil vi ta for oss en del slike tilfeller:

Reisetilskott

Dersom medlemmet mottar tilskott til arbeidsreiser etter § 8-14 og er i fullt arbeid, medregnes disse dager i opptjeningstiden.

Yrkesskade

Den tid sykepenger er utbetalt på grunnlag av yrkesskade holdes helt utenfor ved beregning av opptjeningstiden på 26 uker. Arbeidsføre tidsrom før og etter sykepengeperioden for yrkesskaden skal legges sammen. Utgjør slike tidsrom til sammen minst 26 uker, er ny rett til sykepenger opptjent.

Nærmere om begrepet «helt arbeidsfør»

[Tilføyd 11/13. Endret 2/20]

I Trygderettens kjennelse TRR-2013-622 ble det fastslått at et medlem skal anses helt arbeidsfør i forhold til § 8-12 andre ledd så lenge han eller hun ikke har mottatt sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller ugradert uførepensjon etter folketrygdloven i opptjeningsperiode.

Dette betyr at selv om en person har redusert arbeidsevne vil det ikke ha betydning for opptjening av ny rett til sykepenger, så lenge vedkommende ikke har mottatt ytelse fra folketrygden. Videre er det ikke til hinder for opptjening av ny sykepengerett at medlemmet mottar tjenestepensjon fra en pensjonsordning utenom NAV.

Fra 1. januar 2015 kom det nye regler for uføretrygd, og dette medfører at en person som har uføretrygd med 100 prosent uføregrad kan opptjene ny rett til sykepenger. Se nærmere i rundskrivet til § 8-12 tredje ledd.

For lav grad av redusert arbeidsevne til å ha rett til arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd

[Endret 12/12]

En person som har fått redusert sin arbeidsevne, men i for liten grad til at det gir rett til stønad i form av arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd, kan opptjene ny rett til sykepenger, dersom vedkommende har vært helt arbeidsfør med den gjenværende arbeidsevnen i 26 uker. Det er ikke til hinder for opptjening av ny sykepengerett at medlemmet mottar tjenestepensjon for sin uførhet fra en pensjonsordning utenom NAV.

Forholdet mellom opptjening av ny rett til sykepenger og retten til ny arbeidsgiverperiode

[Tilføyd 12/12]

Et medlem kan opptjene ny rett til sykepenger fra trygden etter § 8-12, uten at vilkårene for ny rett til arbeidsgiverperiode etter § 8-19 fjerde ledd er oppfylt. Dette gjelder tilfeller der arbeidstakeren ikke har gått tilbake i arbeid hos arbeidsgiveren fullt ut i henhold til arbeidsavtalen. Se rundskrivet til § 8-19 fjerde ledd om hva som skal til for å ha gjenopptatt arbeidet fullt ut.

Dersom vilkårene for ny arbeidsgiverperiode etter § 8-19 fjerde ledd ikke er oppfylt, skal trygden yte sykepenger fra første dag, så fremt de øvrige vilkår for sykepenger er oppfylt. Se rundskrivet til § 8-17 a).

Arbeidsavklaringspenger

[Endret 3/11, 12/11, 12/17]

En person som har brukt opp sin sykepengerett må ha vært helt arbeidsfør i 26 uker for igjen å få ny rett til sykepenger. Dersom man mottar arbeidsavklaringspenger anses man ikke som helt arbeidsfør. Periode med arbeidsavklaringspenger gir således ikke opptjeningsrett til ny periode med sykepenger etter § 8-12 andre ledd.

En som mottar reduserte arbeidsavklaringspenger og samtidig har inntektsgivende arbeid ved siden av opptjener altså ikke ny sykepengerett i deltidsstillingen.

Etter folketrygdloven § 11-17 første ledd kan det gis arbeidsavklaringspenger i seks måneder etter at medlemmet er satt i stand til å skaffe seg arbeid som han eller hun kan utføre før vedkommende har fått tilbud om eller har fått arbeid, når vedkommende er registrert som reell arbeidssøker og overholder meldeplikten. For å være reell arbeidssøker må man være arbeidsfør. Dersom man kommer inn under bestemmelsen i § 11-17 første ledd vil man i disse tilfellene opparbeide seg nye sykepengerettigheter.

I perioder under arbeidsrettede tiltak, hvor personen mottar 100% lønn fra arbeidsgiver, vil det være mulig å opptjene ny rett til sykepenger. Dette gjelder arbeidsmarkedstiltakene kvalifisering i arbeidsmarkedsbedrift, tilrettelagt arbeid i arbeidsmarkedsbedrift, tiltak med lønnstilskudd og midlertig sysselsettingstilskudd. I perioden for disse tiltakene opptjenes ny rett til sykepenger, når brukeren er ansatt og mottar lønn i en 100% stilling fra arbeidsgiveren.

Et medlem som før arbeidsavklaringspenger ble innført 1. mars 2010 mottok gradert tidsbegrenset uførestønad (TU) og hadde opptjent ny sykepengerett etter reglene i § 8-12, beholder retten til sykepenger ut vedtaksperioden for TU, i forhold til stønadstilfeller som inntrer før 31.12.12. Se forskrift om overgangsregler av 15.09.2009 nr 1194 – § 12. Dersom medlemmet blir sykmeldt før 31.12.12, kan det utbetales sykepenger ut sykepengeperioden, selv om det innebærer at sykepenger utbetales utover overgangsperioden.

Se forskrift om overgangsregler av 15.09.2009 nr 1194 – § 12. Dersom medlemmet blir sykmeldt før 31.12.12, kan det utbetales sykepenger ut sykepengeperioden, selv om det innebærer at sykepenger utbetales utover overgangsperioden.

Foreldrepenger

[Tilføyd 10/05, endret 12/12. Omarbeidet 12/21]

Under mottak av foreldrepenger, vil det kunne opptjenes ny rett til sykepenger etter § 8-12. Selv om det mottas foreldrepenger, innebærer dette ikke nødvendigvis at man oppfyller vilkåret om opptjeningstid etter § 8-2, se § 8-2 andre ledd andre punktum.

§ 8-12 tredje ledd

[Endret 12/14]

Fra 1.1.2015 er § 8-12 tredje ledd endret slik at et medlem som mottar uføretrygd opptjener ny rett til sykepenger når vedkommende har vært arbeidsfør med arbeidsinntekt i 26 sammenhengende uker etter at uføretrygden startet å løpe (virkningstidspunktet),

Folketrygdloven § 8-50 er også endret slik at det fra 1.1.2015 gis rett til sykepenger ved siden av 100 prosent uføretrygd, så lenge de øvrige vilkår er oppfylt. Dersom et medlem blir sykmeldt før 1.1.2015, skal reglene som gjaldt på sykmeldingstidspunktet anvendes, selv om sykmeldingen løper utover 1.1.2015. Det vil si at et medlem som har uføretrygd med 100 prosent uføregrad ikke får rett til sykepenger dersom vedkommende ble sykmeldt før 1.1.2015. Først hvis vedkommende blir friskmeldt og det er nytt sykmeldingstidspunkt fra og med 1.1.2015, skal nye regler gjelde.

§ 8-12 fjerde ledd

Maks sykepengeperiode for medlem mellom 67 og 70 år

[Endret 1/10, 1/11]

Etter fjerde ledd gjelder det særlige regler for de som er mellom 67 og 70 år. Antall sykepengedager fra trygden er for disse begrenset til 60. For øvrig gjelder bestemmelsen i andre ledd tilsvarende. Man tjener opp ny rett til 60 dager sykepenger dersom man har vært helt arbeidsfør i 26 uker fra sist man fikk sykepenger fra trygden. Se også § 8-51 med merknader.

§ 8-13 – Graderte sykepenger

§ 8-13 første ledd – Graderte sykepenger ved delvis arbeidsuførhet

[Endret 7/98, 11/05, 11/07, 1/12, 6/21, 1/22, 2/22, 4/24, 6/24, 2/25]

Etter første ledd kan det ved delvis arbeidsuførhet ytes graderte sykepenger. For å få rett til graderte sykepenger er det stilt som vilkår at evnen til å utføre inntektsgivende arbeid er nedsatt med minst 20 prosent (én dag per uke), som er i samsvar med tidligere praksis.

Vilkåret i første ledd om at evnen til å utføre inntektsgivende arbeid er nedsatt med minst 20 prosent, skal vurderes for perioden legen har sykmeldt for. Ved oppdeling av sykmelding i flere søknader, kan søknad om sykepenger innvilges dersom vilkåret om 20 prosent reduksjon i arbeidstid er oppfylt for perioden søknaden gjelder. Avslag fordi arbeidstiden ikke er tilstrekkelig redusert gjøres for hele sykmeldingsperioden sett under ett.

Det er reduksjonen i arbeidstiden som er avgjørende for vurderingen av hvorvidt vilkåret i første ledd er oppfylt. Inntektstapet får ingen betydning i denne vurderingen. Det betyr at den sykemeldte fortsatt vil fylle vilkåret om at evnen til å utføre inntektsgivende arbeid er nedsatt med 20 prosent, selv om inntekten i den aktuelle perioden ikke er redusert med minst 20 prosent. Dette er lagt til grunn i høyesterettsdommen HR-2021-2126-A.

I tilfeller der arbeidstaker er sykmeldt fra to arbeidsforhold og avvikler ferie i det ene, vil vilkåret i første ledd om at evnen til å utføre inntektsgivende arbeid må være nedsatt med minst 20 %, bare være oppfylt dersom arbeidsforholdet det søkes om sykepenger for utgjør minst 20 % av den samlede arbeidstiden.

I tilfeller med gradert sykmelding må medlemmet gjøres oppmerksom på at sykepengene, selv med lav uføregrad, medregnes i stønadsperiodens lengde, jf. § 8-11, se også § 8-12 med merknader.

Se også rundskrivet til § 8-6 som omhandler bruk av gradert sykmelding som virkemiddel i oppfølging av sykmeldte.

Selvstendig næringsdrivende

[Endret 7/98, 4/99, 1/12, 12/24]

Når det gjelder selvstendig næringsdrivende, vil det ofte være hensiktsmessig å vurdere muligheten for gradert sykmelding etter en viss tid. Dette gjelder i de tilfeller der diagnosen og næringens art gjør det mulig å fortsette å utføre en del av arbeidet (f.eks. regnskapsførsel og annet administrativt arbeid) i sykmeldingstiden.

§ 8-13 andre ledd – Beregning av graderte sykepenger

[Endret 7/98, 10/07, 1/12, 2/13, 11/19, 5/21, 1/22-2]

Andre ledd regulerer beregningen av de graderte sykepengene. Det følger av bestemmelsen at det skal tas hensyn til reduksjon både i arbeidstid og arbeidsinntekt når arbeidsuførheten og sykepengenes størrelse skal vurderes.

For en sykemeldt arbeidstaker som kun er i ett arbeidsforhold vil normalt reduksjonen i arbeidstid samsvare med reduksjonen i arbeidsinntekt. Dersom den sykemeldte er arbeidstaker med flere arbeidsforhold eller selvstendig næringsdrivende vil det som oftest være noe avvik mellom reduksjonen i arbeidstid og reduksjonen i arbeidsinntekt. I de tilfellene der det er avvik mellom reduksjon i arbeidstid og reduksjon i arbeidsinntekt skal sykepengene graderes etter det som utgjør den laveste uførhetsgraden. Dette medfører at en arbeidstaker med flere arbeidsforhold som er sykemeldt fra et av arbeidsforholdene ikke alltid vil få dekket hele inntektstapet i den stillingen vedkommende er sykemeldt fra.

Eksempel:

Et medlem som ved siden av en 100 prosent stilling med 200 000 kroner i årslønn har et arbeid som utgjør en 20 prosent stilling 50 000 kroner i årslønn, vil ved sykmelding i bistillingen ha en reduksjon i arbeidstid på (20/120) ca 17 prosent, mens inntektsreduksjonen (50/250) er på 20 prosent. Siden reduksjonen i arbeidstid her er lavere enn reduksjonen i inntekt skal uføregraden tilsvare reduksjonen i arbeidstid på 17 prosent. Siden uføregraden ikke er på minst 20 prosent vil ikke vedkommende ha rett til sykepenger.

Eksempel:

Et medlem som ved siden av en 50 prosent stilling med 400 000 kroner i årslønn har et arbeid som utgjør 50 prosent stilling med 300 000 kroner i årslønn vil ved en sykmelding i den sistnevnte stillingen ha en reduksjon i arbeidsinntekt på 43 prosent, og en reduksjon i arbeidstid på 50 prosent. Siden reduksjonen i arbeidsinntekt her vil være lavere enn reduksjonen i arbeidstid skal uføregraden tilsvare reduksjonen i arbeidsinntekt på 43 prosent.

Eksempel:

Et medlem som ved siden av en 50 prosent stilling med 400 000 kroner i årslønn har et arbeid som utgjør 50 prosent stilling med 300 000 kroner i årslønn vil ved en 50 prosent sykmelding i den sistnevnte stillingen ha en reduksjon i arbeidsinntekt på 21 prosent, og en reduksjon i arbeidstid på 25 prosent. Siden reduksjonen i arbeidsinntekt her vil være lavere enn reduksjonen i arbeidstid skal uføregraden tilsvare reduksjonen i arbeidsinntekt på 21 prosent.

Dersom bruker på sykmeldingstidspunktet har flere arbeidsforhold, må det innhentes inntektsopplysninger fra alle arbeidsforholdene for å sikre riktig gradering og utbetaling av sykepenger.

Dersom bruker ikke er sykmeldt fra alle arbeidsforholdene, kan ikke NAV ta kontakt med arbeidsgiver i arbeidsforholdet der bruker ikke er sykmeldt, fordi NAV da vil kunne røpe et klientforhold. I slike situasjoner må NAV be bruker om å dokumentere lønn, samt hvor mye bruker jobber i det andre arbeidsforholdet. Dette kan dokumenteres ved arbeidskontrakt, lønnsslipp eller konto-opplysninger.

Medlemmet bruker lengre tid på å utføre arbeidsoppgavene

[Tilføyd 1/12, 7/14]

Det kan gis graderte sykepenger hvis den sykmeldte bruker lengre tid på å utføre deler av sine vanlige arbeidsoppgaver eller andre oppgaver etter tilrettelegging. Et eksempel kan være at den sykmeldte arbeidstakeren bruker hele dagen på å utføre 50 prosent av de oppgavene som det er avtalt at arbeidstakeren skal gjøre. Hvis den sykmeldte og arbeidsgiver blir enige om en slik løsning, må dette dokumenteres i en oppdatert oppfølgingsplan som skal sendes inn til NAV.

Forvaltningsenheten må i tilfeller der det er avvik mellom uføregrad og antall oppgitte arbeidstimer på krav om sykepenger D, sjekke om det foreligger en oppdatert oppfølgingsplan i Gosys som beskriver at den sykmeldte kan bruke lengre tid på arbeidsoppgavene. Hvis dette ikke foreligger, må sykepenger graderes ut fra antall arbeidede timer som den sykmeldte har oppgitt på krav om sykepenger D.

Delvis arbeidsuførhet og flere arbeidsforhold

Arbeidsfør i heltidsstilling i kombinasjon med arbeidsuførhet i deltidsstilling

[Endret 7/98]

Dersom et medlem arbeider fulltid samtidig som det gjøres krav på sykepenger på grunn av arbeidsuførhet i en deltidsstilling, bør i utgangspunktet retten til sykepenger trekkes i tvil. I slike situasjoner kan det være vanskelig å anse det som sannsynliggjort at vedkommende er arbeidsufør.

Kravet om arbeidsuførhet i § 8-13 første ledd jf. § 8-4 første ledd innebærer i utgangspunktet at medlemmet må være arbeidsufør til ethvert arbeid. Man kan imidlertid godta yrkesuførhet på visse vilkår. Ved praktiseringen må en huske at det kreves en særskilt grunn til å utbetale sykepenger under yrkesuførhet. Dersom begrunnelsen svikter, kan yrkesuførhet ikke aksepteres, og det må kreves generell arbeidsuførhet. Det følger av retningslinjene til § 8-4 at ved kortvarige sykmeldinger, vanligvis kortere enn 8 – 12 uker, vil det ikke være aktuelt å vurdere om medlemmet er arbeidsufør til ethvert arbeid. Ved arbeidsførhet i fulltidsstillingen og yrkesuførhet i deltidsstillingen, vil sykepengeretten også bare være aktuelt i et kortere tidsrom. Det er i tillegg et vilkår for sykepengerett i et slikt tilfelle at medlemmet kan vende tilbake til sitt yrke. Umuliggjør sykdommen dette, vil uførheten etter kort tid måtte vurderes mot arbeidslivet generelt.

Dersom det foreligger en arbeidsuførhet på mer enn 20%, og en yrkesuførhet som etter de ovennevnte retningslinjer kan godtas, kan sykepenger ved arbeidsuførhet i en deltidsstilling på visse vilkår godtas.

Det er et vilkår at stillingene må ha ulik krav til helse. Dette innebærer at sykepenger bare kan tilstås når kravene til funksjonsdyktighet er forskjellige i stillingene, slik at en opprettholdelse av en av stillingene ikke undergraver sannsynligheten for arbeidsuførhet i den andre av stillingene. Se Rikstrygdeverkets kjennelser i ankesak nr. 97/08925, nr. 97/05855 og nr. 97/01638.

Videre er det etter de ovennevnte retningslinjer en forutsetning for utbetaling av sykepenger i den ene stillingen mens arbeidet opprettholdes for den andre, at stillingene lar seg kombinere på forsvarlig vis. Med dette menes at medlemmet over tid har vist at kombinasjonen av stillingene, både hva gjelder arbeidets omfang og innhold, i seg selv ikke resulterer i den aktuelle yrkesuførheten.

Ved vurderingen av hvorvidt medlemmet kan anses som arbeidsufør i sin hovedstilling samtidig som vedkommende er arbeidsfør i sin bistilling, har Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden bl.a. lagt vekt på at den sykmeldte ifølge opplysninger fra sin hovedarbeidsgiver kunne ha vært omplassert, se Ankenemndskjennelse nr. 3/88 og nr. 28/87.

To eller flere deltidsstillinger

[Endret 7/98, 12/07]

Har medlemmet to eller flere deltidsstillinger og blir sykmeldt bare i det ene arbeidsforholdet, foreligger rett til sykepenger for så stor del, både i tid og inntekt, som dette arbeidet utgjør i forhold til den samlede arbeidstid og inntekt. Dette medfører at medlemmet ikke alltid vil få dekket inntektstapet i den stillingen vedkommende er sykmeldt i.

Trapper vedkommende opp virksomheten i den andre stillingen eller tar annet arbeid i sykmeldingsperioden, må arbeidsuførheten vurderes på nytt.

Gradering og 6G

[Tilføyd 12/07]

Har medlemmet en inntekt som overstiger 6G, skal graderingen beregnes ut fra medlemmets totale inntekt. Hvis medlemmet for eksempel har en årslønn på kr. 600.000 og pga sykdom får inntekten redusert til kr. 300.000, er inntektstapet 50 %. Medlemmet vil dermed få utbetalt 50 % av 6G.

§ 8-13 tredje ledd – Forskrifter

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere forskrifter om graderte sykepenger.

Det er ikke gitt forskrifter til denne bestemmelsen.

§ 8-14 Tilskudd til arbeidsreiser

LOV-1997-02-28-19-§8-14

Omarbeidet i sin helhet 06.10.2020.

Sist endret 27.05.2021, jf. overskriftene:
Særlig om graderte sykepenger og reisetilskudd
§ 8-14 tredje ledd – Begrenset til sykepenger

§ 8-14 første ledd – Reisetilskudd istedenfor sykepenger

Etter første ledd kan det som alternativ til sykepenger ytes reisetilskudd til dekning av nødvendige ekstra transportutgifter for at brukeren skal kunne være i arbeid. Reisetilskudd kan gis ved alle typer sykdom og skade, og kan være et godt virkemiddel for å få sykmeldte tidligere tilbake til arbeid på deltid eller heltid. For å ha rett til reisetilskudd må vilkårene for rett til sykepenger være oppfylt. Den som sykmelder attesterer behovet for reisetilskudd på sykmeldingen. Sykmelder angir med dette at den sykmeldte midlertidig ikke kan reise på vanlig måte til og fra arbeidsstedet på grunn av sykdom eller skade, og at vedkommende ellers ville vært 100 prosent sykmeldt.

Eksempel:

Peter bor i Sandvika og jobber i Oslo. Vanligvis benytter han buss til/fra arbeidsstedet. Peter brekker foten, og kan derfor midlertidig ikke lenger benytte offentlig kommunikasjon. Han kan likevel utføre sine arbeidsoppgaver/være på jobb. Løsningen for Peter kan være å bruke taxi til/fra arbeidsplassen. Dette representerer en merkostnad som det kan gis reisetilskudd for. Det er differansen mellom buss og taxi som dekkes, det vil si merkostnaden.

Forholdet til § 8-12 (antall sykepengedager)

Dager det utbetales reisetilskudd for, skal ikke medregnes i sykepengeperiodens lengde etter § 8-12 første ledd, og gir rett til opptjening etter § 8-12 andre ledd. Se også rundskrivet til §§ 8-12 og 8-14 tredje ledd.

Midlertidig transportbehov

Lovens krav til midlertidighet gjelder transportbehovet, ikke sykdommen eller skaden i seg selv. En varig sykdom vil kunne gi grunnlag for reisetilskudd dersom den i kortere perioder medfører et ekstraordinært transportbehov. Ved varig transportbehov kan det være aktuelt med grunnstønad til transport etter ftrl § 6-3 eller stønad til egen bil. Det fremgår av rundskrivet til § 6-3 at ekstrautgiftene som et utgangspunkt må vare i 2-3 år for å kunne betraktes som varige.

Det ble uttalt følgende i Ot.prp.nr.9 (2000–2001):

«Personer som er varig ufør bør også kunne få reisetilskott i stedet for sykepenger der sykmeldingsperioden ikke kan avsluttes før tilstått bil blir ferdigstilt. Det bør også kunne ytes reisetilskott i stedet for sykepenger i forbindelse med reparasjon av trygdebil.»

Varighet på vedtak om reisetilskudd

Det er ingen begrensning av antall dager det kan ytes reisetilskudd for så lenge vilkårene for reisetilskudd er oppfylt. For å sikre at vilkårene er oppfylt bør et vedtak om reisetilskudd som hovedregel ikke overstige 30 dager av gangen. Transportbehovet må være midlertidig, og det kan være vanskelig å godtgjøre dette for perioder utover 30 dager av gangen. Så lenge brukeren har sykepengerettigheter i behold, er det ingenting i veien for å få flere vedtak om reisetilskudd etter hverandre.

Særlig om graderte sykepenger og reisetilskudd

[Tilføyd 11/20, endret 5/21]

Dersom den sykmeldte er gradert sykmeldt og samtidig mottar reisetilskudd, vil den graderte sykmeldingen forbruke sykepengedager.

Dersom den sykmeldte når maksdato for sykepenger i en periode personen mottar gradert reisetilskudd, opphører retten til reisetilskudd den dagen den sykmeldte når maksdato.

Eksempel: Den sykmeldte har graderte sykepenger kombinert med reisetilskudd. Vedtak om reisetilskudd gjelder 1. – 30. juni. Personen når maksdato 15. juni. Siste dag med utbetaling av sykepenger eller reisetilskudd er dermed 15. juni.

Nødvendige ekstra transportutgifter

Reisetilskuddet skal dekke nødvendige ekstra transportutgifter. Brukeren får dekket de faktiske utgiftene fratrukket de utgiftene brukeren vanligvis ville hatt til transport. Det er bare merkostnader på grunn av sykdommen eller skaden, som dekkes. Personer som tidligere ikke hadde utgifter til reise til/fra jobb, for eksempel de som går eller sykler til jobben, skal ikke ha noe fratrekk, slik at reiseutgiften dekkes fullt ut (begrenset oppad til dagsats for sykepenger).

Offentlig kommunikasjon

Hvis bruker normalt tar offentlig kommunikasjon til jobb benyttes månedskort som utgangspunkt for å fastsette fratrekket for daglige ordinære utgifter.

Dokumentasjon av reiseutgifter kan eksempelvis være kvittering fr månedskort, ukebillett eller engangsbillett.

Bil

Dersom den sykmeldte til vanlig bruk r egen bil, settes de daglige ordinære utgifter til den satsen som dekkes etter § 21 i pasientreiseforskriften FOR-2015-06-25-793.

Hvis NAV godkjenner bruk av egen bil eller leiebil, beregnes de ekstra nødvendige transportutgiftene ut fra en fast sats pr km, i henhold til satsen som fremgår av Statens reiseregulativ. Dette gjelder uavhengig av type bil. Nødvendige merutgifter til parkering og bompenger kan også dekkes, men kostnader til drivstoff eller leie av bil dekkes ikke.

Dokumentasjon av reiseutgifter ved bruk av bil kan omfatte opplysninger om antall kilometer tur-retur arbeidsplassen, opplysninger om bompengeutgifter (beregnes fra hjemmeadresse til jobbadresse) og eventuelt andre avgifter som parkeringsutgifter.

Taxi

Hvis bruker må ta taxi og til daglig bruker bil til/fra arbeidsplassen, skal fratrekket for daglige ordinære utgifter settes lik den satsen som dekkes etter § 21 i pasientreiseforskriften FOR-2015-06-25-793.

Dokumentasjon av reiseutgiften kan være kvittering for taxi-reisen.

§ 8-14 andre ledd – Fra 17. dag

LOV-1997-02-28-19-§8-14

Reisetilskudd til arbeidstakere ytes etter utløpet av arbeidsgiverperioden, dvs. tidligst fra den 17. kalenderdagen. Også for selvstendig næringsdrivende og frilansere ytes reisetilskudd fra 17. dag etter at arbeidsuførheten oppstod, det vil si etter utløpet av ventetiden for sykepenger for disse gruppene, jf § 8-34 og § 8-38.

Det gjelder også for selvstendig næringsdrivende og frilansere som har tegnet forsikring for tilleggssykepenger med rett til sykepenger fra første sykedag (§ 8-36 og § 8-39).

Reisetilskudd og arbeidsgiverperioden

Hvordan arbeidsgiver/den sykmeldte avtaler arbeid i arbeidsgiverperioden er mellom partene. I TRR-2004-999 uttaler Trygderetten at det ikke er noe i veien for at arbeidsgiver kan dekke utgifter til reise på samme måte som de skal dekke utgifter til sykepenger.

§ 8-14 tredje ledd – Begrenset til sykepenger

LOV-1997-02-28-19-§8-14

[Endret 5/21]

Reisetilskudd kan bare gis til personer som har rett til sykepenger, og kan ikke gis dersom sykepengeretten er brukt opp, jf. § 8-12.

Ved sykmelding med 100 prosent reisetilskudd er det tilstrekkelig at brukeren har én dag igjen med rett til sykepenger for å utløse retten til reisetilskudd, selv om perioden med innvilget reisetilskudd går utover opprinnelig maksdato.

Reisetilskuddet pr dag begrenses til det beløpet bruker ville hatt i brutto sykepenger. Det må derfor beregnes hvilket sykepengegrunnlag og dagsats bruker ville fått utbetalt i sykepenger. Dette er ytre ramme for utbetaling av reisetilskudd. Dersom bruker til tross for reisetilskuddet ikke kan gjenoppta arbeidet fullt ut, men skal ha reduserte sykepenger, begrenses reisetilskuddet til det beløp sykepengene er redusert med i samme periode.

Eksempel:

Peters sykepengegrunnlag utgjør kr 312 000 per år delt på 260 dager = kr 1 200 i dagsats. Petter sykler normalt til jobb og har derfor ikke daglige reiseutgifter. Hvis Peter jobber 50 prosent og er 50 prosent sykmeldt, utgjør sykepengene kr 600. Peter kan få refundert taxiutgifter begrenset oppad til kr 600 pr dag.

II Arbeidstakere

Sist endret 24. juni 2024, se avsnitt markert 6/24

§ 8-15 Rett til sykepenger og feriepenger som arbeidstaker

LOV-1997-02-28-19-§8-15

Utarbeidet av Rikstrygdeverket 01.05.97.

Sist endret 02.11.2022, jf. overskriften:
§ 8-15 andre ledd – Avbrudd i arbeidsforholdet i mer enn 14 dager, underoverskriften «Avbrudd i henhold til arbeidsmiljøloven mv.»

Endret på ny 14.11.2022, jf. overskriften § 8-15, andre ledd – Avbrudd i arbeidsforholdet i mer enn 14 dager. Endringen er merket 11/22-2

§ 8-15 første ledd – Arbeidstakere

LOV-1997-02-28-19-§8-15

[Endret 4/14, 9/21]

Folketrygdloven har ulike bestemmelser for sykepenger til de tre hovedgrupper av yrkesaktive:

Arbeidstakere (II)
Selvstendig næringsdrivende (I I)
Frilansere (tidligere oppdragstakere) (IV)

Også andre grupper yrkesaktive har rett til sykepenger etter særlige bestemmelser, jf. innledningen til lovens kapittel 8.

I første ledd slås fast at arbeidstakere har rett til sykepenger og feriepenger etter bestemmelsene i del II i kapittel 8.

Det er skattemyndighetene som avgjør hvem som er arbeidstaker og hvem som er selvstendig næringsdrivende. Dersom NAV er i tvil om hvilken gruppe en person tilhører, må skattekontorets avgjørelse innhentes. Skattekontoret skiller imidlertid ikke mellom arbeidstakere og frilansere, så det skillet må NAV ta stilling til.

Arbeidsgiver-/Arbeidstakerregisteret

[Endret 11/05, 4/14]

Når NAV mottar skjema NAV 08-30.01 i utfylt stand fra arbeidsgiveren, må arbeidsgiverens opplysninger sjekkes mot Arbeidsgiver-/Arbeidstakerregisteret. Arbeidsgiveren plikter å sende melding om inntak i tjeneste og opphør av tjenesteforhold i medhold av folketrygdloven § 25-1 andre ledd.

Arbeidsgiver som ikke har etterkommet plikten til å sende slik melding, kan ilegges en løpende dagsmulkt, jf. folketrygdloven § 25-3. Ved manglende innmelding må NAV forholde seg som nevnt i rundskriv til § 25-3.

Særlig om skillet mellom arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende og frilanser

[Endret 7/98, 4/14]

Hvem som i folketrygdloven regnes som arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende og frilanser, følger av § 1-8, § 1-9 og § 1-10. Vi viser til nevnte paragrafer og merknader til disse i lovens kapittel 1.

For å bli ansett som arbeidstaker, må det foreligge en arbeidsavtale, som går ut på at arbeidstakeren helt eller delvis har stilt sin personlige arbeidskraft til disposisjon for en arbeidsgiver, se arbeidsmiljøloven § 14-5. En arbeidstaker har plikt til personlig å utføre arbeidet eller tjenesten. Vedkommende må med andre ord stå i et underordningsforhold til en arbeidsgiver. Arbeidsgiveren må ha instruksjonsmyndighet over hvordan arbeidet skal utføres.

Dersom en person er meldt inn i arbeidstakerregisteret, jf. § 25-1, er dette et tungtveiende argument for at vedkommende er arbeidstaker. At en person ikke er innmeldt, kan ikke i samme grad tas til inntekt for at vedkommende ikke er arbeidstaker.

Dersom NAV oppdager at en arbeidstaker ikke er meldt inn i arbeidstakerregisteret, må NAV sørge for slik innmelding.

Selv om inntekten regnes som lønnsinntekt skatte- og avgiftsmessig og arbeidsgiveren evt. betaler feriepenger av beløpet, vil vedkommende likevel måtte kunne anses som frilanser, jf. § 8-38.

Hjemmearbeid

[Endret 9/21]

Hjemmearbeid mot betaling per produsert enhet eller for hvert arbeidsoppdrag, skal anses som oppdrag utenfor tjeneste. Det kommer av at oppdragsgiveren ikke har kontroll med hvordan og når arbeidet gjøres. Vi viser for øvrig til § 8-38 med merknader.

Selgere

Hvorvidt en selger ansatt på provisjonsbasis skal anses som arbeidstaker, beror på kontraktsforholdet. Som hovedregel må det foreligge avtale om en fast lønn ved siden av provisjonen, eller om en garantert minsteinntekt, for at vedkommende skal anses som arbeidstaker. Men selv om det ikke er avtalt annen godtgjørelse enn provisjon, kan kontraktsforholdet være slik at vedkommende må anses som arbeidstaker.

En selger eller agent som utelukkende er lønnet på provisjonsbasis, vil imidlertid anses som frilanser dersom vedkommende selv kan fastsette arbeidstiden og innen visse grenser selv kan bestemme hvor salgsvirksomheten kan foregå.

Ansatte i aksjeselskap

Ansatte i et aksjeselskap anses som arbeidstakere. Det gjelder selv om vedkommende er hoved- eller eneaksjonær. Ved overgang til aksjeselskap, skal vedkommende vanligvis tidligst anses som arbeidstaker fra det tidspunkt melding om omdanning til aksjeselskap er levert handelsregisteret til registrering.

Det kan forekomme tilfeller der skattemyndighetene har godtatt omdanning til aksjeselskap uten at melding om dette er innlevert til handelsregisteret. I slike tilfeller kan det være riktig å anse bedriften som aksjeselskap fra det tidspunkt de skattemessige forhold er omlagt. På den annen side kan innlevering til registrering ikke legges til grunn som omdannelsestidspunkt dersom ikke regnskapene og de skattemessige forhold endres fra samme tidspunkt.

Dagmammaer

[Endret 3/98]

I barnets hjem

En dagmamma som passer barn i barnets hjem, må anses som arbeidstaker.

Dette medfører at foreldrene får arbeidsgiveransvar for sykepenger for de første 16 dagene av en sykmeldingsperiode på vanlig måte. Bestemmelsen i § 8-21 om forsikring av sykepengeansvar for små bedrifter kan anvendes så langt den passer. Vi viser til merknadene til § 8-21.

I eget hjem

Skattemyndighetene legger til grunn at dagmammaer som har pass av barn i eget hjem, skal vurderes som selvstendig næringsdrivende.

Offshore-ansatte

[Endret 4/14]

Offshore-ansatte anses som arbeidstakere.

Særbestemmelsen i § 8-44 omfatter ansatte på norske skip i utenriksfart. Hvorvidt boreskip og flyttbare boreinnretninger er registrert som skip i norsk skipsregister, kan Sjøfartsdirektoratet opplyse om. Nærings- og fiskeridepartementet har myndighet til å avgjøre hva som kan registreres som skip i henhold til skipsfartsloven.

Hjemmehjelpere

Hjemmehjelpere (familiehjelpere) i kommunen må som regel anses som arbeidstakere, selv om de ikke er fast ansatt.

Avlastere og personer med omsorgslønn

[Tilføyd 9/02]

Avlastere og personer med omsorgslønn er vanligvis frilansere, jf. § 1-9. Bare hvis vedkommende har en avtale med kommunen som tilsier et arbeidsforhold kan vedkommende anses som arbeidstaker, jf. § 1-8.

Støttekontakter

[Tilføyd 9/02]

Støttekontakter er vanligvis frilansere, jf. § 1-9, men noen støttekontakter er arbeidstakere, jf. § 1-8. De tradisjonelle «fritidsstøttekontakter» som har avtale med kommunen og som driver sosial trening med de som har behov for det i sin fritid, og «private støttekontakter» hvor støttekontakt og klient har avtale seg imellom uten at kommunen er involvert, anses som frilansere. Støttekontakter som er tilknyttet institusjoner og støttekontakter som er tilknyttet beboere i beboers eget hjem og har dette som avtalebasert deltidsjobb med fast turnus, anses vanligvis som arbeidstakere.

Arbeidsmarkedstiltak

[Endret 1/04, 4/14]

En person som er ansatt i et midlertidig arbeidsforhold, med vanlige lønnsvilkår, må anses som arbeidstaker, selv om lønnen delvis finansieres gjennom tilskottsordninger fra NAV.

Personer som er på tiltak, har rett til sykepenger fra arbeidsgiveren etter vanlige regler når arbeidsforholdet har vart i minst fire uker før arbeidsuførheten inntrer.

Dersom arbeidsforholdet har vart kortere enn fire uker, men vedkommende har vært i arbeid eller mottatt ytelser etter kapitlene 4, 8, 9 eller 14 i til sammen minst fire uker umiddelbart før sykefraværet (§ 8-17 første ledd bokstav b), f.eks. etter § 8-49, yter folketrygden sykepenger som for arbeidstakere. I slike tilfeller kan bestemmelsen om tidsbegrenset arbeidsforhold i § 8-30 femte ledd være aktuell.

§ 8-15 andre ledd – Avbrudd i arbeidsforholdet i mer enn 14 dager

LOV-1997-02-28-19-§8-15

[Endret 7/98, 4/99, 4/14, 5/16, 4/18, 9/21, 11/22-2]

Et arbeidsforhold regnes ikke for avbrutt ved avvikling av ordinær ferie, fridager og ved lovlig dokumentert sykefravær ved egen sykdom. Avvikling av lovbestemt eller overenskomstbestemt ferie (f.eks for lærere) og avspasering av opparbeidet fritid i et løpende arbeidsforhold, regnes heller ikke som noe avbrudd i arbeidsforholdet. Ved fullt sykefravær utover 14 dager etter at maksimal sykepengeperiode etter § 8-12 er oppbrukt, anses arbeidsforholdet som avbrutt.

Retten til å få sykepenger som arbeidstaker gjelder bare så lenge man er i et arbeidsforhold. En person som avslutter et arbeidsforhold tirsdag og blir syk torsdag, har ikke rett til sykepenger som arbeidstaker.

Etter andre ledd faller arbeidstakers rett til sykepenger bort når arbeidsforholdet avbrytes i mer enn 14 dager.

For å oppnå en enhetlig praksis, ble det gitt en tilføyelse i folketrygdloven § 8-15 andre ledd ved lov av 18. desember 1998 nr. 86. Det ble i den forbindelse uttalt følgende i Ot.prp.nr.4 (1998–1999):

«Departementet er av den oppfatning at et arbeidsforhold ikke avbrytes i forhold til folketrygdloven § 8-15 andre ledd, dersom et medlem har fast avtale i henhold til en turnusordning e l om å arbeide for en arbeidsgiver. Kravet om tilknytning til arbeidsgiver kan være oppfylt selv om det går mer enn 14 dager mellom to arbeidsdager. Dette vil for eksempel være tilfellet for medlem som har faste vakter hver tredje helg innen helsesektoren.

Departementet mener at dette bør legges til grunn også for et medlem som har begynt i turnusordningen kort tid før tidspunktet for sykmeldingen, dersom vilkåret om at arbeidsforholdet må ha vart i 14 dager er oppfylt. Departementet mener det må legges avgjørende vekt på om arbeidsforholdet er av varig karakter. Dette kan være tilfelle f eks når vedkommende har arbeidet én helg, og blir syk før vedkommende i henhold til turnusordningen har vakt tre uker senere.

Hvis arbeidsgiveren mener det er hensiktsmessig å ha en turnusordning der medlemmet har faste vakter f eks hver fjerde eller femte helg, mener departementet at medlemmet bør ha en tilsvarende rett til sykepenger. Rett til sykepenger fra folketrygden vil være avhengig av at arbeidstakeren i et slikt arbeidsforhold her en arbeidsinntekt som svarer til minste inntektsgrunnlag for rett til sykepenger i § 8-3.

Departementet anser de med andre ord ikke for å være gjenansettelse i tilfeller hvor det foreligger en fast avtale i henhold til en turnusordning om å arbeid f eks hver tredje helg. Dette kan ikke likestilles med medlem som har ekstravakter, hvor forholdet til arbeidsgiver er mer perifert. Hvis et medlem inngår avtale med arbeidsgiver for hvert enkelt arbeidsoppdrag, og jobber som f eks lærervikar eller for et vikarbyrå med mer enn 14 dagers avbrudd, er tilknytningen til arbeidsgiver ikke lenger opprettholdt. Forholdet til arbeidsgiver er i slike tilfeller mer perifert. Dette reguleres etter reglene om gjenansettelse i § 8-18 andre ledd.»

Yrkesaktive som midlertidig har vært ute av inntektsgivende arbeid kan likevel ha rett til sykepenger, se § 8-47 med merknader.

Arbeidstakere som mottar lønn, under oppsigelse, uten å utføre arbeid, mister retten til sykepenger dersom avbruddet varer mer enn 14 dager. Rikstrygdeverkets praksis på dette området fikk støtte i Gulating lagmannsretts dom i sak nr 97-00498 A [LG-1997-498]. Saken er omtalt nærmere under punktet oppsigelse nedenfor.

Arbeidsforholdets opphør

Avskjed eller oppsigelse med øyeblikkelig virkning

Arbeidsforholdet anses opphørt når arbeidstakeren har mottatt avskjeden (skriftlig eller muntlig).

Oppsigelse

[Endret 7/98, 4/99, 9/21]

Arbeidsforholdet anses opphørt etter utløpet av oppsigelsestiden. Arbeidsforholdet anses avbrutt når det har vært et avbrudd i det faktiske arbeidsforhold på mer enn 14 dager.

Dette spørsmålet var oppe i en sak i Gulating lagmannsrett hvor den ankende part ble sykmeldt i oppsigelsesperioden. Saken gjelder gammel lov, men de aktuelle bestemmelsene er videreført i ny lov, og problemstillingen er også aktuell i forhold til ny lov. Den ankende part hadde vært utestengt fra arbeidet fra den dagen han ble oppsagt, han hadde krevd forhandlinger og rett til å stå i sin stilling etter arbeidsmiljøloven § 61 nr 2 og 4. Gulating lagmannsrett uttalte i sak 97-00498A at:

«.... den trygderettslige vurdering på dette punkt ikke nødvendigvis blir den samme som den arbeidsrettslige. At et arbeidsforhold består f.eks. fordi en arbeidstaker hevder sin rett til å stå i stilling, trenger derfor ikke innebære at han «arbeider i annens tjeneste» etter folketrygdloven § 3-5 nr 1, jf § 3-5 nr 3. Når arbeidstaker får utbetalt lønn, men ikke utfører arbeid ut over det tilfeldige minimum som er beskrevet ovenfor, kan det ikke være slik at vilkårene for rett til å få utbetalt sykepenger er til stede etter loven, når lovreglene leses i sammenheng og i lys av lovforarbeidene i Ot.prp.nr.18 (1989–1990) s. 8-9.

Det kan på dette punkt vises til at det i den nevnte odelstingsproposisjon er understreket at folketrygdloven § 3-5 nr. 3 bruker ordet «avbrudd» i arbeidsforhold og ikke «opphør» av arbeidsforhold nettopp for å unngå det som betegnes som «arbeidsrettslige misforståelser». I odelstingsproposisjonen heter det videre at det ville stride mot prinsippene i sykepengeordningen og trygdemyndighetenes kontroll hvis retten til sykepenger som arbeidstaker skulle opprettholdes i det tidsrom arbeidstaker «faktisk ikke er i arbeidsgivers tjeneste, selv om partene selv anser arbeidsforholdet formelt for å bestå under et midlertidig avbrudd». At det arbeidsrettslig sett består et arbeidsforhold er derfor klart nok ikke avgjørende på dette punkt.»

Sykmeldt i oppsigelsestiden

En person som tar ferie eller avspaserer opptjent fritid på slutten av oppsigelsestiden, anses fortsatt som arbeidstaker.

Sykmeldt etter utløpet av oppsigelsestiden

Dersom feriegodtgjørelse eller opptjent fritid utbetales etter utløpet av oppsigelsestiden, anses arbeidsforholdet som opphørt.

Generelt ved avskjed og oppsigelse

[Endret 4/14, 7/16, 9/21]

NAV foretar ikke en prøving av avskjedens eller oppsigelsens holdbarhet f.eks. i forhold til saklighetsvernet i arbeidsmiljøloven § 15-7.

Når det ikke foreligger en skriftlig avskjed eller oppsigelse, er det den part som påstår at avskjed eller oppsigelse har funnet sted, som har bevisbyrden for dette. Se Ankenemndskjennelser AN-2019-83 og AN-2020-93.

Etterlønn

[Tilføyd 9/21]

Utbetaling fra arbeidsgiver utover oppsigelsestiden forlenger ikke arbeidsforholdet. Arbeidsforholdet anses avbrutt når det har vært et avbrudd i det faktiske arbeidsforholdet på mer enn 14 dager.

Konkurs

[Endret 9/21]

I oppsigelsestiden etter arbeidsgiverens konkurs består arbeidsforholdet i forhold til sykepengeretten så lenge arbeidstakeren har rett eller plikt til å arbeide. Fra det tidspunkt arbeidet nedlegges og arbeidstakeren ikke lenger har rett eller plikt til å utføre arbeid, anses arbeidsforholdet som avbrutt i forhold til sykepengeretten.

Ulovlig fravær

[Endret 9/21]

I forhold til sykepengeretten anses arbeidsforholdet som avbrutt første fraværsdag ved skoft utover 14 dager.

Permisjon over 14 dager

[Endret 9/21]

Ved permisjon utover 14 dager anses arbeidsforholdet for avbrutt i forhold til sykepengeretten fra det tidspunkt arbeidstakeren faktisk slutter å arbeide hos sin arbeidsgiver.

Syk før permisjonen

[Endret 4/14]

Blir arbeidstakeren sykmeldt før permisjonen skulle begynne, anses vedkommende som arbeidstaker, og arbeidsgiver yter sykepenger til og med siste arbeidsdag før permisjonen, jf. § 8-18 fjerde og femte ledd. Deretter utbetaler NAV fra folketrygden i henhold til § 8-17 første ledd bokstav b.

Syk i permisjonstiden

[Endret 1/04, 9/21]

Ved sykmelding i permisjonstiden, anses arbeidsforholdet som avbrutt. I slike tilfeller må retten til sykepenger vurderes i henhold til § 8-47 første ledd bokstav a. En person som fyller vilkårene i § 8-47, kan få utbetalt sykepenger tidligst fra det tidspunkt han skulle ha begynt i arbeid igjen.

Syk etter avviklet permisjon

[Endret 11/05]

En arbeidstaker som blir syk etter at permisjonen er avviklet og arbeidsforholdet er gjenopptatt, har først rett til sykepenger når vedkommende har arbeidet i minst fire uker, jf. § 8-2. I slike tilfeller må retten til sykepenger vurderes i henhold til § 8-47 første ledd bokstav b.

Avbrudd i henhold til arbeidsmiljøloven mv.

[Endret 1/04, 4/14, 11/22]

Også midlertidige avbrudd på mer enn 14 dager som skyldes lovbestemt permisjon etter arbeidsmiljølovens § 12-2 til § 12-5 og § 12-9 til § 12-13 (om rett til fri ved svangerskap, fødsel og adopsjon mv. og ved barns og barnepassers sykdom, samt ved omsorg for og pleie av nærstående), skipsarbeiderlovens § 7-2 til § 7-9 (om graviditet og fødsel mv.), eller militær- og siviltjeneste, regnes som avbrudd i forhold til § 8-15 andre ledd. Etter slike avbrudd plikter arbeidsgiveren ikke å yte sykepenger i arbeidsgiverperioden før arbeidsforholdet igjen har vart i fire uker. Dersom vedkommende umiddelbart før sykefraværet har vært i arbeid eller mottatt ytelser etter kapittel 4 (dagpenger under arbeidsløshet), 8 (sykepenger), 9 (stønad ved barns og andre nære pårørendes sykdom), 14 (ytelser ved fødsel og adopsjon) i til sammen minst fire uker, vil det kunne foreligge rett til sykepenger utbetalt fra NAV fra første dag, jf § 8-17 første ledd bokstav b.

Eksempel 1: Personen blir sykmeldt etter utløpet av foreldrepengeperioden, og har et arbeidsforhold å gå tilbake til:

En arbeidstaker har foreldrepenger til og med fredag og skal begynne i arbeid igjen påfølgende mandag. Vedkommende blir imidlertid sykmeldt før mandagen. Arbeidsgiveren plikter ikke å betale sykepenger, men retten til sykepenger fra folketrygden er i behold. NAV betaler sykepenger etter bestemmelsene for arbeidstakere fra første fraværsdag (mandag). Tilsvarende gjelder selv om foreldrepengeperioden etterfølges av en lovbestemt ferie. Sykepenger utbetales fra NAV fra første fraværsdag dersom arbeidet skulle vært gjenopptatt umiddelbart etter avvikling av ferie. Vi viser til Rikstrygdeverkets kjennelse nr. 93/06175 og til § 8-17 andre ledd med merknader.

Eksempel 2: Personen blir sykmeldt etter utløpet av foreldrepengeperioden uten å ha et arbeidsforhold å gå tilbake til.

Dersom man blir sykmeldt etter at foreldrepermisjonen utløper, vil man ikke lenger ha status som arbeidstaker, men man vil kunne ha rett til sykepenger etter § 8-47 eller § 8-49. jf rundskriv til bestemmelsene. Dette er det samme som gjelder for arbeidstakere som blir sykmeldt etter at arbeidsforholdet opphører.

Eksempel 3: Personen blir sykmeldt mens han eller hun mottar foreldrepenger. Vedkommende kan ta seg av barnet, og har ikke et arbeidsforhold å gå tilbake til.

[Tilføyd 11/22]

En person har mottatt foreldrepenger som arbeidstaker. Vedkommende blir sykmeldt 1. april mens han eller hun mottar foreldrepenger. Arbeidsforholdet ble avsluttet under foreldrepermisjonen, og vedkommende har ikke et arbeidsforhold å gå tilbake til.

Personen kan ta seg av barnet og regnes derfor ikke som arbeidsufør jf. § 8-4 første ledd, og fortsetter derfor å motta foreldrepenger.

Dersom personen fortsatt er sykmeldt når han eller hun slutter å motta foreldrepenger, skal skjæringstidspunktet for sykepenger flyttes til dagen etter vedkommende sist mottok foreldrepenger. Det vil i dette tilfellet si at dersom vedkommende mottok foreldrepenger frem til 20. april, flyttes skjæringstidspunktet for sykepenger til 21. april. På skjæringstidspunktet har ikke personen status som arbeidstaker fordi arbeidsforholdet er avsluttet. Vedkommende har derfor ikke rett til sykepenger som arbeidstaker jf. 8-15.

Personen kan likevel ha rett til sykepenger, se §§ 8-47 eller 8-49.

Permittering over 14 dager

[Endret 9/21]

Ved permittering anses arbeidsforholdet for avbrutt i forhold til sykepengeretten fra og med den dagen permitteringen iverksettes, under forutsetning av at det er gitt lovlig varsel.

Syk før permittering

Sykepenger ytes av arbeidsgiveren fram til og med siste dag før permittering, jf. § 8-18 fjerde og femte ledd. Deretter overtar trygden i henhold til § 8-17 første ledd bokstav b.

Syk under permittering

[Endret 4/14, 9/21]

Et medlem som blir sykmeldt etter at permittering har tatt til, vil kunne ha rett til sykepenger fra folketrygden enten etter § 8-47 eller § 8-49.

Sykepenger ytes etter § 8-49 dersom medlemmet har fått innvilget dagpenger under arbeidsløshet etter kapittel 4 eller dersom vedkommende ikke har rukket å melde seg som arbeidssøker hos NAV. Dette gjelder bare dersom en person blir syk den første dag vedkommende kunne ha meldt seg arbeidsløs etter arbeidsforholdets opphør. Tilsvarende gjelder når dagpengene er stanset fordi arbeidet skal gjenopptas, men vedkommende blir sykmeldt før arbeidet kunne påbegynnes.

Eksempel:

Dagpengene stanses lørdag fordi arbeidet skal gjenopptas mandag, men vedkommende blir sykmeldt fra og med søndag eller mandag. Sykepenger skal da ytes etter § 8-49.

Se også merknadene til § 8-49.

Dersom medlemmet ikke har rett til dagpenger under arbeidsløshet etter kapittel 4, vurderes retten til sykepenger etter § 8-47.

Permittering opptil 14 dager

[Endret 9/21]

Når det gjelder permittering opptil 14 dager viser vi til § 8-17 og § 8-49 med merknader.

§ 8-16 Sykepengenes størrelse (kompensasjonsnivå)

LOV-1997-02-28-19-§8-16

[Omarbeidet i sin helhet 07.10.2024]

Generelt om § 8-16

I folketrygdloven § 8-16 er kompensasjonsnivået bestemt for sykepenger til arbeidstakere.

Med kompensasjonsnivå menes hvilken prosentandel av sykepengegrunnlaget som utbetales ved full sykmelding. Ved gradert sykmelding utbetales en andel av dette, se § 8-13.

Det er i § 8-16 også orientert om at det skal ytes feriepenger av sykepenger som utbetales fra NAV.

Ftrl. § 8-16 første ledd

Hvordan skal bestemmelsen forstås

Hvis man er arbeidstaker og får sykepenger, skal sykepengenes størrelse ved 100 prosent sykmelding tilsvare 100 prosent av sykepengegrunnlaget.

Dette gjelder både sykepenger fra NAV og sykepenger utbetalt fra arbeidsgiver i arbeidsgiverperioden.

Andre regler i folketrygdloven som har betydning for hvor mye sykepenger som utbetales til arbeidstakere er blant annet regler om

fastsettelse av sykepengegrunnlaget i arbeidsgiverperioden i § 8-28
hvilke inntekter som inngår i sykepengegrunnlaget i § 8-29
fastsettelse av sykepengegrunnlaget når NAV yter sykepenger i § 8-30
hvor høyt sykepengegrunnlaget maksimalt kan være i § 8-10
graderte sykepenger i § 8-13
sykmeldte med kombinerte inntekter som arbeidstaker, frilanser og/eller selvstendig næringsdrivende i § 8-40 til § 8-43

Nærmere om NAVs tolkning

NAV bygger sin tolkning av bestemmelsen på lovens ordlyd, forarbeidene til bestemmelsen og sammenheng med og motsetningsslutninger fra andre bestemmelser i sykepengeregelverket.

Det følger direkte av ordlyden at arbeidstakere har rett til sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget. Hvem som skal ha sykepengene utmålt som arbeidstaker etter disse reglene, bestemmes av reglene om arbeidstakere i § 8-15.

Sykepengegrunnlaget er regulert i § 8-10, med videre henvisning til fastsettelse av sykepengegrunnlaget for arbeidstakere i § 8-28 til § 8-30. Den øvre grensen for hvor høyt sykepengegrunnlaget kan være, følger av § 8-10 andre ledd. Når NAV utbetaler sykepenger utgjør sykepengegrunnlaget per dag 1/260 av det sykepengegrunnlaget per år som er fastsatt etter § 8-30, se § 8-10 tredje ledd. En som er delvis arbeidsufør får graderte sykepenger etter bestemmelsen i § 8-13.

NAV tolker dermed ordlyden i § 8-16 første ledd slik at en arbeidstaker som er 100 prosent sykmeldt har rett til en sykepengeutbetaling som utgjør 100 prosent av dagsatsen som følger av § 8-10 tredje ledd.

Ftrl. § 8-16 andre ledd

Hvordan bestemmelsen skal forstås

Bestemmelsen er tatt med av informasjonshensyn. NAV utbetaler feriepenger med grunnlag i utbetalte sykepenger. Reglene om feriepenger av sykepenger står i § 8-33, se omtale der.

§ 8-17 Sykepenger fra trygden

LOV-1997-02-28-19-§8-17

Omarbeidet i sin helhet 27.11.2024

Generelt om § 8-17

Formålet med § 8-17 er å vise når en arbeidstaker med rett til sykepenger skal ha sykepengene utbetalt av Nav.

Bestemmelsen står i kapitlet om sykepenger til arbeidstakere, og gjelder kun arbeidstakere.

I § 8-17 første ledd står det hvilke situasjoner Nav skal utbetale sykepenger i.

I § 8-17 andre ledd er det bestemt at det ikke gis sykepenger fra Nav under lovbestemt ferie og permisjon.

Se også § 8-18, der det står når en arbeidstaker med rett til sykepenger skal ha sykepenger utbetalt av arbeidsgiveren sin.

Regelen i § 8-17 henger sammen med regelen i § 8-12, der det er bestemt hvor mange dager man har rett til å få sykepenger fra Nav, og hvilken betydning det har om det er Nav eller arbeidsgiveren som utbetaler sykepenger.

Ftrl. § 8-17 første ledd

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Bokstav a – «Etter utløpet av arbeidsgiverperioden»

Hvis sykefraværet varer lenger enn arbeidsgiverperioden, overtar Nav ansvaret for å betale sykepenger etter utløpet av arbeidsgiverperioden.

Nav utbetaler sykepenger fra og med første ukedag etter utløpet av arbeidsgiverperioden. Dette gjelder også arbeidstakere med turnus-/skiftarbeid som gjør at de ikke ville hatt arbeid eller inntekt denne dagen. For eksempel timelønnede offshorearbeidere som bare får lønn i arbeidsperioder, men der arbeidsgiverperioden utløper i en friperiode. Se § 8-11.

Hvis det ikke inntrer noen ny arbeidsgiverperiode på grunn av regelen i § 8-19 fjerde ledd, betaler Nav sykepenger fra første dag i det nye sykefraværstilfellet.

Bokstav b – Når arbeidsgiveren ikke er forpliktet til å yte sykepenger

Hvis arbeidstakeren har rett til sykepenger, men arbeidsgiveren ikke er forpliktet til å betale sykepenger i arbeidsgiverperioden på grunn av reglene i § 8-18, betaler Nav sykepengene i denne perioden.

Dette gjelder bare når arbeidsgiveren ikke er forpliktet å utbetale sykepenger fordi arbeidstakeren

ikke har jobbet i minst fire uker i det arbeidsforholdet hen er sykmeldt fra, eller
arbeidsforholdet opphører i løpet av arbeidsgiverperioden, og opphøret ble bestemt før arbeidsuførheten oppstod.

Se § 8-18 første og femte ledd for mer om disse reglene.

En arbeidstaker som mottar foreldrepenger og som blir syk eller skadet slik at hen fyller vilkårene for sykepenger, får sykepenger fra Nav, ikke fra arbeidsgiveren. Se også rundskrivet til § 8-15. Hvis arbeidstakeren mottar graderte foreldrepenger og arbeider gradert, betaler arbeidsgiveren sykepenger i arbeidsgiverperioden for det arbeidet som var avtalt i arbeidsgiverperioden, mens Nav betaler sykepenger i de første 16 kalenderdagene for de bortfalte foreldrepengene.

Eksempel: Lars Holm har arbeidet som murer i mange år, men får plager i ryggen og må bytte jobb. Han slutter i arbeidet som murer den 31. mai, og begynner i arbeid som sjåfør den 1. juni. Han blir syk den 15. juni. Han oppfyller kravet til å ha vært i arbeid i minst fire uker i § 8-2, men ikke kravet i § 8-18 om å ha vært minst fire uker i arbeid hos den arbeidsgiveren han blir sykmeldt fra. Nav utbetaler derfor sykepenger fra første dag.

Bokstav c – Streik eller lockout

Hvis en arbeidstaker har rett til sykepenger under streik eller lockout etter reglene i § 8-31, er det Nav som betaler sykepengene.

Bokstav d – Nødvendig kontrollundersøkelse etter folketrygdloven § 8-4

Hvis arbeidstakeren er til en nødvendig kontrollundersøkelse som varer i minst 24 timer og dermed fyller vilkårene i § 8-4 andre ledd bokstav e, utbetales sykepengene av Nav. Arbeidsgiveren utbetaler ikke sykepenger i disse tilfellene. Hvis arbeidsgiveren utbetaler full lønn for slike sykepengedager, kan den kreve refusjon av Nav etter reglene i § 22-3.

Utbetaling av sykepenger for kontrollundersøkelse krever verken ordinær sykmelding eller sykepengesøknad. Det må imidlertid foreligge dokumentasjon på selve undersøkelsen.

Sykepenger utbetalt av Nav etter § 8-17 første ledd bokstav d avbryter ikke opptjeningstiden på 26 uker for ny rett til sykepenger, se § 8-12 andre ledd.

Bokstav e – Når arbeidstakeren er donor

Hvis arbeidstakeren er donor eller er under vurdering som donor, og dermed fyller vilkårene i § 8-4 andre ledd bokstav i, utbetales sykepengene av Nav. Arbeidsgiveren utbetaler ikke sykepenger i disse tilfellene.

Sykepenger utbetalt av Nav etter § 8-17 første ledd bokstav e avbryter ikke opptjeningstiden på 26 uker for ny rett til sykepenger, se § 8-12 andre ledd.

Nærmere om Navs tolkning

Bokstav a – «Etter utløpet av arbeidsgiverperioden»

Navs tolkning følger i hovedsak av ordlyden, der det står at trygden yter sykepenger «etter utløpet av» arbeidsgiverperioden, med henvisning til folketrygdloven § 8-19.

Navs ansvar inntrer dermed som hovedregel når de 16 kalenderdagene med arbeidsgiverperiode angitt i § 8-19 første ledd er tilbakelagt, det vil si fra 17. kalenderdag.

Nav utbetaler sykepenger alle dager i uken unntatt lørdag og søndag, jf. § 8-11. Det betyr at Nav betaler sykepenger fra og med første ukedag etter at arbeidsgiverperioden er utløpt. Dersom arbeidsgiverperioden for eksempel utløper en lørdag, betaler Nav sykepenger fra den påfølgende mandagen.

Det at Nav utbetaler sykepenger alle dager i uken unntatt lørdag og søndag fører til at noen arbeidstakere i turnus og vekslende arbeids- og friperioder får utbetalt sykepenger for dager de ikke ville vært i arbeid. Dette betyr også at Navs utbetaling av sykepenger kan begynne på dager eller i perioder der arbeidstakeren ikke skulle vært i arbeid eller hatt inntekt. Dette er en konsekvens av regelen i § 8-11, og er vurdert av lovgiver. Se omtalen i rundskrivet til § 8-11 med videre henvisning til forarbeider.

I § 8-19 fjerde ledd er det bestemt at det ikke inntrer en ny arbeidsgiverperiode hvis arbeidsgiver tidligere har betalt en full arbeidsgiverperiode, og bestemte vilkår er oppfylt. Nav tolker dette slik at den fulle arbeidsgiverperioden som tidligere er utbetalt skal regnes som arbeidsgiverperiode også for det nye sykdomstilfellet. Regelen i § 8-17 første ledd bokstav a forstås dermed slik at Nav skal utbetale sykepenger fra første dag ved det nye sykdomstilfellet.

Bokstav b – Når arbeidsgiveren ikke er forpliktet til å yte sykepenger

Ordlyden i § 8-17 første ledd bokstav b tilsier at Nav skal utbetale sykepenger i alle tilfeller der arbeidsgiveren ikke er forpliktet til å utbetale sykepenger i de første 16 kalenderdagene av sykefraværet på grunn av reglene i § 8-18.

Forarbeidene til bestemmelsen viser at dette ikke har vært meningen. I merknadene til § 8-17 i Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) s. 82 står det at regelen gjelder der «arbeidstakeren ikke har tilstrekkelig opptjeningstid for rett til sykepenger hos arbeidsgiveren, men likevel fyller vilkårene om opptjeningstid hos trygden», og når arbeidsgiveren «ikke [er] forpliktet til å betale sykepenger når arbeidsforholdet er opphørt». Det samme fremgår også av arbeidsgiverperiodeutvalgets utredning avgitt 20. februar 1976, se side 75, 82 og 83.

Dette taler for at det bare er dersom arbeidsgiveren ikke betaler sykepenger i de første 16 kalenderdagene av sykefraværet, og dette skyldes reglene i § 8-18 første eller femte ledd, at Nav skal utbetale sykepenger etter denne bestemmelsen.

Det betyr at Nav ikke betaler sykepenger etter denne bestemmelsen dersom andre deler av § 8-18 fører til at arbeidsgiveren ikke utbetaler sykepenger i de første 16 kalenderdagene av sykefraværet. Dette gjelder for eksempel dersom arbeidstakeren ikke melder fra om sykefraværet i tide, eller ikke sender inn legeerklæring til arbeidsgiver innen fristene som er angitt, jf. § 8-18 tredje ledd.

Nav har praksis for å gi sykepenger til mottakere av foreldrepenger dersom vedkommende er for syk til å ta seg av barnet. Se omtale og begrunnelse i rundskrivet til folketrygdloven § 8-15. Slike personer har som regel vært borte fra arbeidet slik at arbeidsgiver ikke er forpliktet til å betale sykepenger i arbeidsgiverperioden, jf. § 8-18 første ledd. Nav betaler derfor sykepenger fra første dag, med grunnlag i folketrygdloven § 8-17 første ledd bokstav b. For arbeidstakere som mottar graderte foreldrepenger og arbeider gradert, er vilkårene for å få sykepenger fra arbeidsgiver i arbeidsgiverperioden i § 8-18 første ledd oppfylt. Arbeidsgiver plikter likevel bare å betale sykepenger for de dagene i arbeidsgiverperioden det skulle vært utbetalt lønn, se § 8-18 fjerde ledd. Nav tolker sammenhengen mellom § 8-18 fjerde ledd og § 8-17 første ledd bokstav b slik at Nav i disse tilfellene skal betale sykepenger i arbeidsgiverperioden for foreldrepengene som faller bort på grunn av sykdommen.

Bokstav c – Streik eller lockout

Navs tolkning bygger på lovens ordlyd.

Under streik og lockout betaler ikke arbeidsgiver lønn til arbeidstakeren. Arbeidsgiveren betaler derfor heller ikke sykepenger i arbeidsgiverperioden fra det tidspunktet streik eller lockout iverksettes. Nav utbetaler sykepenger dersom vilkårene for sykepenger under streik og lockout i § 8-31 er oppfylt. Se nærmere omtale i rundskrivet til § 8-31.

Se merknader til § 8-17 i Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) s. 82 og merknader til § 8-31 (utkastets § 4-27) i NOU 1990: 20 s. 225.

Bokstav d – Nødvendig kontrollundersøkelse etter folketrygdloven § 8-4

Navs tolkning av bestemmelsen bygger direkte på lovens ordlyd.

Regelen er omtalt og begrunnet i Ot.prp. nr. 11 (1983–1984) punkt 2.1.2.

For å ha rett til sykepenger må arbeidsuførheten dokumenteres med legeerklæring, jf. § 8-7 første ledd. I tilfeller med kontrollundersøkelse på minst 24 timer mener Nav at kravet til «legeerklæring» i § 8-7 første ledd er oppfylt ved at det sendes inn en kopi av innkallingen, annen dokumentasjon på undersøkelsen, eller lignende.

Bokstav e – Når arbeidstakeren er donor

Navs tolkning av bestemmelsen bygger på lovens ordlyd, lovhistorikk og bestemmelsens forarbeider.

I folketrygdloven § 8-4 andre ledd bokstav i er det gitt rett til sykepenger til personer som er «donor eller er under vurdering som donor». I § 8-17 første ledd bokstav e står det at trygden yter sykepenger når arbeidstakeren «er donor». Situasjonen der personen «er under vurdering som donor» er dermed ikke nevnt i § 8-17 første ledd bokstav e.

Nav tolker likevel regelen slik at det er Nav som skal utbetale sykepenger både når arbeidstakeren er donor og når hen er under vurdering som donor.

Nav bygger denne tolkningen på lovhistorikk og bestemmelsens forarbeider, se Ot.prp. nr. 11 (1983–1984) punkt 2.1.1. Her står det at det gis sykepenger etter § 8-4 andre ledd bokstav i «ikke bare ved selve transplantasjonsinngrepet og ved eventuell etterfølgende arbeidsuførhet, men også ved de medisinske undersøkelser m.v. som må gå forut for inngrepet». Fordi arbeidstakeren ikke er arbeidsufør på grunn av egen sykdom i vanlig forstand, hadde departementet «ikke funnet det rimelig å belaste arbeidsgiveren med sykepengeutgiftene». Det ble derfor «lovfestet at arbeidsgiveren er fritatt fra betalingsansvaret i arbeidsgiverperioden i disse tilfeller».

I den dagjeldende folketrygdlov ble det presisert at det er trygden som skal yte sykepenger etter «§ 3-2 nr. 1 annet ledd bokstav c og e», det vil si både forberedelsene og gjennomføringen av donorvirksomheten.

Av forarbeidene til § 8-17 andre ledd bokstav e fremgår det at regelen «svarer til» den tidligere gjeldende regel, se merknadene til § 8-17 i Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) s. 82.

Nav forstår dette slik at regelen i § 8-17 første ledd bokstav e er ment å omfatte tilfellene både der arbeidstakeren er donor, og der hen er under vurdering som donor.

Ftrl. § 8-17 andre ledd

Generelt om bestemmelsen

For å ha rett til sykepenger er det ikke nok å være arbeidsufør på grunn av sykdom eller skade, man må også miste arbeidsinntekt. Ved ferie og permisjon ville man uansett ikke hatt arbeidsinntekt, og man mister dermed ikke arbeidsinntekt hvis man blir arbeidsufør på grunn av sykdom eller skade under ferie og permisjon.

I § 8-17 andre ledd er det presisert at man ikke har rett til sykepenger fra Nav når man avvikler lovbestemt ferie eller permisjon. Hvis ferien utsettes eller hensikten med permisjonen faller bort, kan man likevel ha rett til sykepenger.

Regelen i § 8-17 gjelder bare for personer som får sykepenger som arbeidstakere etter reglene i § 8-15 til § 8-33. Regelen kan ikke brukes på personer som er i et arbeidsforhold, men som får sykepenger etter andre bestemmelser i loven. For slike personer vil imidlertid kravet til tap av pensjonsgivende inntekt i § 8-3 første ledd kunne gi samme virkning under ferie og permisjon.

Arbeidsuførhet under avspasering gir ikke rett til sykepenger. Ved arbeidsuførhet under avspasering faller ikke inntekten bort, fordi inntekten er opparbeidet ved tidligere arbeid og utbetales selv om man ikke arbeider. Det kan føre til at man ikke oppfyller kravet om tap av pensjonsgivende inntekt i § 8-3 første ledd, og at det ikke utbetales sykepenger.

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Nav utbetaler ikke sykepenger «under lovbestemt ferie»

Nav gir ikke sykepenger under lovbestemt ferie. Dette gjelder både når sykdom inntreffer før ferien begynner, og når sykdom inntreffer under ferien. Hvis arbeidstakeren får ferien utsatt, kan hen likevel ha rett til sykepenger.

Med lovbestemt ferie menes ferie etter ferieloven § 5. Tariffavtalebasert og avtalebasert ferie omfattes ikke av bestemmelsen, men kan gi tilsvarende virkning fordi det ikke foreligger inntektstap under ferien, se § 8-3.

Det kan gis sykepenger hvis ferien utsettes. Utsettelse av ferien kan avtales mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, eller følge av arbeidstakers krav etter ferieloven § 9.

Hvis det oppstår tvil om ferien er utsatt, bør arbeidsgiver bes om bekreftelse på at ferien er utsatt.

Hvis arbeidstakeren kan dokumentere at krav om utsatt ferie er satt frem etter ferieloven § 9, og det er sannsynlig at vilkårene for utsettelse av ferien er oppfylt, kan det gis sykepenger selv om utsettelsen av ferien ikke er bekreftet av arbeidsgiver. Det er uten betydning for retten til sykepenger om den utsatte ferien faktisk avvikles på et senere tidspunkt eller ikke.

Regelen om at det ikke gis sykepenger under ferie gjelder per arbeidsgiver. Hvis en arbeidstaker er sykmeldt fra to arbeidsforhold, kan hen ha rett til sykepenger fra det ene arbeidsforholdet selv om hen avvikler ferie fra det andre. Kravet om at arbeidsevnen må være nedsatt med minst 20 prosent må være oppfylt, se § 8-13 første ledd.

Hvis arbeidstakeren har flere arbeidsforhold hos samme arbeidsgiver, kan hen ikke få sykepenger og avvikle ferie hos denne samtidig. Med samme arbeidsgiver menes virksomhetens hovedenhet slik den er registrert i Brønnøysundregisteret, og underenheter av denne. For eksempel regnes to kommunale skoler i samme kommune som samme arbeidsgiver, fordi de har felles hovedenhet.

Nav utbetaler ikke sykepenger ved «permisjon»

Nav utbetaler ikke sykepenger ved arbeidsuførhet under permisjon.

Hva som menes med permisjon

Med permisjon menes at arbeidstakeren har avtalt med arbeidsgiveren å være borte fra arbeidet, enten etter bestemmelsene i arbeidsmiljøloven, tariffavtale eller etter en individuell avtale. Alt fravær fra avtalt arbeid som ikke er ferie, helgedager eller offentlige fri- og helligdager, regnes i utgangspunktet som permisjon. For eksempel velferdspermisjon på grunn av sykdom i familien, avtaler om forlenget ferie, perioder uten avtalt arbeid som ikke er del av avtalt turnus eller lignende, avtale om permisjon på grunn av husbygging osv.

Det gis ikke sykepenger under verken lønnet eller ulønnet permisjon.

Avspasering regnes ikke som permisjon.

Arbeidsuførhet som oppstår før permisjonen har begynt

Hvis en arbeidstaker blir arbeidsufør før en avtalt permisjon har begynt, gis det sykepenger som arbeidstaker etter reglene i § 8-15 flg.

Arbeidsgiver betaler sykepenger i de første 16 kalenderdagene av sykefraværet. Nav betaler sykepenger fra og med 17. dag. Verken arbeidsgiver eller Nav utbetaler sykepenger for dager der det er avtalt permisjon. Hvis avtalen om permisjon faller bort, betaler arbeidsgiver sykepenger for dager i arbeidsgiverperioden der det skulle vært arbeidet og utbetalt lønn. Hvis hensikten med permisjonen har falt bort, betaler Nav i noen tilfeller sykepenger for dager det var avtalt permisjon. Se punktet «Hvis hensikten med permisjonen faller bort».

Så lenge personen er sammenhengende sykmeldt under permisjonen, og de andre vilkårene for sykepenger er oppfylt, beholdes retten til sykepenger etter permisjonen selv om utbetalingen stanses under permisjonen. Dette gjelder også når permisjonen varer i mer enn 14 dager. Hvis det er et opphold i sykmeldingene, eller retten til sykepenger har falt bort av andre grunner, er det nytt skjæringstidspunkt etter permisjonen, og retten til sykepenger må vurderes på nytt.

Eksempel: Peder Ås har avtalt å ha permisjon fra arbeidet sitt fra 10. juni til 20. juni. Han blir syk den 5. juni, og sykdommen varer i to måneder. Han får sykepenger fra arbeidsgiveren fra 5. til 9. juni. Hvis avtalen om permisjon faller bort, betaler arbeidsgiver også sykepenger for dager han skulle arbeidet mellom 5. juni og 20. juni. Hvis avtalen om permisjon ikke faller bort, får han ikke sykepenger fra 10. til 20. juni fra verken Nav eller arbeidsgiveren. Fra 21. juni får han sykepenger fra Nav.

Arbeidsuførhet som oppstår etter at permisjonen har begynt

Permisjon i 14 dager eller mindre

Hvis en arbeidstaker blir arbeidsufør etter at permisjonen har begynt, og permisjonen var avtalt å vare i 14 dager eller mindre, har retten til sykepenger som arbeidstaker ikke falt bort etter § 8-15 andre ledd. Retten til sykepenger følger av reglene om sykepenger til arbeidstakere i § 8-15 flg.

I slike tilfeller gis det sykepenger etter samme regler som når sykdommen oppstår før permisjonen har begynt, se punktet «Arbeidsuførhet som oppstår før permisjonen har begynt» over.

Eksempel: Marthe Kirkerud har avtalt å ha permisjon fra arbeidet sitt fra 10. juni til 20. juni. Hun blir syk den 12. juni, og sykdommen varer i fire uker. Hvis avtalen om permisjon faller bort, får hun sykepenger fra arbeidsgiveren for dager hun skulle arbeidet i 16 kalenderdager fra og med 12. juni. Hvis avtalen om permisjon ikke faller bort, får hun sykepenger fra arbeidsgiveren for dager hun skulle arbeidet i 16 kalenderdager fra og med 21. juni. Etter arbeidsgiverperioden får hun sykepenger fra Nav.

Permisjon i mer enn 14 dager

Hvis en arbeidstaker blir arbeidsufør etter at permisjonen har begynt, og permisjonen var avtalt å vare i mer enn 14 dager, eller faktisk har vart i mer enn 14 dager når arbeidsuførheten oppstår, har retten til sykepenger som arbeidstaker falt bort etter reglene i § 8-15 andre ledd. I slike tilfeller kan retten til sykepenger vurderes etter reglene om sykepenger til personer midlertidig ute av arbeid i § 8-47.

Det utbetales ikke sykepenger så lenge permisjonen var avtalt å vare.

Dersom hensikten med permisjonen har falt bort kan det i noen tilfeller gis sykepenger også i tidsrom det var avtalt permisjon, se punktet «Hvis hensikten med permisjonen faller bort» under.

Eksempel: Lars Holm er arbeidstaker, og har avtalt tre uker permisjon, fra 5. juni til 25. juni. Han blir syk den 19. juni. Siden permisjonen var ment å vare i mer enn 14 dager, falt sykepengedekningen hans som arbeidstaker bort fra første permisjonsdag, se § 8-15 andre ledd. Han kan få sykepenger fra 15. dag som midlertidig ute av arbeid hvis vilkårene for det er oppfylt, se § 8-47.

Hvis hensikten med permisjonen faller bort

Det kan gis sykepenger for arbeidsuførhet i tidsrom der det er avtalt permisjon hvis den planlagte virksomheten under permisjonen ikke kan gjennomføres på grunn av sykdom eller skade, slik at hensikten med permisjonen faller bort.

Dette kan for eksempel gjelde en planlagt omsorgsoppgave som ikke kan gjennomføres på grunn av egen sykdom, eller en arbeidstaker som er innvilget permisjon for å dra på jordomseiling, men brekker benet og derfor ikke kan gjennomføre turen.

Det er ikke nok at de planlagte aktivitetene under permisjonen blir vanskeligere, dyrere, mer upraktiske eller av andre grunner ikke lenger er ønsket. Sykdommen hos den det gjelder må gjøre gjennomføring av aktiviteten så krevende at det ikke er mulig å gjøre det planlagte. For eksempel skal det nokså mye til før en forelder i foreldrepermisjon er ute av stand til å ta seg av barnet på grunn av egen sykdom.

Hvis vilkårene for sykepenger som arbeidstaker er oppfylt, betaler arbeidsgiver sykepenger for de dagene i arbeidsgiverperioden der det ikke var avtalt permisjon, og det skulle vært utbetalt lønn. Nav overtar utbetalingsansvaret fra og med dag 17. Hvis sykepenger gis etter § 8-47, utbetales sykepengene tidligst fra og med 15. dag, se § 8-47 sjette ledd.

Sykepenger kan bare utbetales så lenge vilkårene for sykepenger er oppfylt. Dersom personen blir arbeidsfør, og ikke oppfyller vilkårene i § 8-4, faller retten til sykepenger bort. Retten faller bort selv om arbeidsgiveren ikke vil la vedkommende gjenoppta arbeidet før den avtalte permisjonen er utløpt.

Eksempel 1: Peder Ås er arbeidstaker, og har avtalt permisjon i tre måneder for å reise på jordomseiling. Etter tre uker til sjøs snubler han om bord og pådrar seg et komplisert benbrudd som må holdes helt i ro for å gro. Hensikten med permisjonen har dermed falt bort. Siden permisjonen var ment å vare i mer enn 14 dager regnes arbeidsforholdet hans som avbrutt. Han kan få sykepenger fra Nav som midlertidig ute av arbeid fra 15. dag, se § 8-47.

Eksempel 2: Marthe Kirkerud er arbeidstaker, og har avtalt foreldrepermisjon med foreldrepenger i syv måneder. Etter tre uker rammes hun av en ulykke, og havner i koma. Hun er ute av stand til å ta seg av barnet, og hensikten med permisjonen har dermed falt bort. Siden permisjonen var ment å vare i mer enn 14 dager regnes arbeidsforholdet som avbrutt, og arbeidsgiveren betaler ikke sykepenger i arbeidsgiverperioden. Hun får sykepenger fra Nav fra første dag, se rundskriv til § 8-15 andre ledd.

Sykepenger ved permittering

Hvis en sykmeldt arbeidstaker blir permittert i løpet av arbeidsgiverperioden, og det er gitt lovlig varsel om permitteringen før arbeidsuførheten inntreffer, opphører retten til sykepenger fra arbeidsgiveren fra og med den dagen permitteringen iverksettes. Se § 8-18 femte ledd. Nav utbetaler sykepenger fra samme tidspunkt, se § 8-17 første ledd bokstav b.

Hvis en sykmeldt arbeidstaker blir permittert i løpet av arbeidsgiverperioden, men det ikke er gitt lovlig varsel om permitteringen før arbeidsuførheten inntreffer, betaler arbeidsgiver sykepenger i arbeidsgiverperioden som om arbeidstakeren ikke var blitt permittert. Se § 8-18 femte ledd.

Hvis en permittert arbeidstaker blir sykmeldt, avhenger sykepengeretten av om arbeidsforholdet er avbrutt eller ikke, se § 8-15 andre ledd. Ved permittering i 14 dager eller mindre anses arbeidsforholdet ikke som avbrutt, og sykepenger gis etter reglene om arbeidstakere i § 8-15 til § 8-33. Ved permittering som er planlagt å vare eller faktisk har vart i mer enn 14 dager, anses arbeidsforholdet som avbrutt. Hvis den permitterte mottar dagpenger under arbeidsløshet, gis sykepenger etter § 8-49. Hvis den permitterte ikke mottar dagpenger under arbeidsløshet, må retten til sykepenger vurderes etter reglene for sykepenger til personer midlertidig ute av arbeid i § 8-47.

Nærmere om Navs tolkning

Nav utbetaler ikke sykepenger «under lovbestemt ferie»

Nav tolker bestemmelsen med grunnlag i lovens ordlyd, sett i lys av kravet til tapt arbeidsinntekt i § 8-3, og uttalelser i forarbeidene.

Det følger direkte av ordlyden i § 8-17 at Nav ikke gir sykepenger under lovbestemt ferie etter ferieloven § 5. Dette henger også sammen med kravet til bortfalt arbeidsinntekt i § 8-3. Under ferie utbetales ikke lønn, og det er dermed ingen arbeidsinntekt som bortfaller ved sykdom under ferie. Se Ot.prp. nr. 11 (1983–1984) punkt 2.2.2.

Dersom ferien utsettes, gjenoppstår både arbeidstakers arbeidsplikt og arbeidsgivers lønnsplikt. Ved sykdom hos arbeidstakeren vil arbeidsplikten ikke kunne oppfylles, og det oppstår dermed bortfall av arbeidsinntekt. Nav tolker § 8-17 andre ledd slik at vilkårene for å få utbetalt sykepenger da igjen kan være oppfylt, fordi vedkommende ikke lenger er i lovbestemt ferie.

Utsettelse av ferien ved sykdom kan avtales mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Arbeidstaker kan også ensidig kreve å få utsatt ferien dersom vilkårene for dette er oppfylt, se ferieloven § 9 og forarbeidene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 54 (1986–1987) punkt 3.9.2.2. Arbeidstakeren må være «helt» arbeidsufør, og gradert sykmelding fra arbeidsforholdet utelukker dermed utsettelse av ferien og sykepengerett. I tillegg må sykdommen dokumenteres med legeerklæring, og kravet om å få utsatt ferien må være fremsatt innen bestemte frister. Nav tolker § 8-17 andre ledd slik at retten til å få utbetalt sykepenger i tidsrom der det opprinnelig var avtalt ferie kan oppstå både der ferien utsettes etter avtale mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, og der arbeidstaker krever ferien utsatt og det virker sannsynlig at vilkårene for å vinne frem med kravet i ferieloven § 9 er oppfylt.

Dersom arbeidstakeren har flere arbeidsforhold, kan noen typer sykdom og arbeid likevel bety at arbeidstakeren er «helt» arbeidsufør fra bare noen, men ikke alle av arbeidsforholdene sine. Det betyr at vilkårene for å få utsatt ferien i ferieloven § 9 kan være oppfylt for det enkelte arbeidsforholdet, selv om arbeidstakeren fremdeles er arbeidsfør for andre av sine arbeidsforhold og fortsetter ferien for disse. Ordlyden i § 8-17 andre ledd kan forstås slik at arbeidstakeren ikke har rett til sykepenger overhodet i tidsrom der hen har lovbestemt ferie fra minst ett av sine arbeidsforhold. En slik tolkning vil undergrave retten til sykepenger for arbeidsinntekt som faktisk faller bort. Nav tolker derfor § 8-17 andre ledd slik at forholdet mellom ferie og sykepenger må vurderes adskilt for hvert arbeidsforhold. Så lenge ferien kan utsettes for det enkelte arbeidsforholdet kan det gis sykepenger for dette arbeidsforholdet, uavhengig av om arbeidstakeren er sykmeldt fra andre arbeidsforhold eller ikke. En slik tolkning har også støtte i TRR-2019-3519. En som har flere arbeidsforhold hos samme arbeidsgiver, skal i utgangspunktet avvikle ferie fra alle arbeidsforhold samtidig for å få en reell feriefritid, jf. ferieloven § 5. Nav legger til grunn at en som har flere arbeidsforhold hos samme arbeidsgiver ikke kan ha ferie fra bare noen, men ikke alle av disse arbeidsforholdene, og det kan derfor ikke avvikles ferie og mottas sykepenger samtidig for flere arbeidsforhold hos samme arbeidsgiver.

For utbetaling av sykepenger må evnen til å utføre inntektsgivende arbeid være nedsatt med minst 20 prosent, se § 8-13 første ledd. Dersom arbeidstakeren har ferie fra noen av sine arbeidsforhold i et slikt omfang at sykepengeutbetalingen for de gjenværende arbeidsforholdene den er sykmeldt fra faller under 20 prosent, er vilkårene for å få utbetalt sykepenger ikke oppfylt. Se § 8-13 og rundskrivet til denne bestemmelsen.

Selv om en bekreftelse fra arbeidsgiver ofte vil kunne dokumentere at ferien er utsatt slik at vilkårene for å få sykepenger igjen er oppfylt, kan det ikke oppstilles noe absolutt krav om at arbeidsgiver må bekrefte at ferien er utsatt. For eksempel kan uenighet mellom partene eller andre forhold gjøre at arbeidsgiver ikke vil gi noen slik bekreftelse, selv om vilkårene i ferieloven for utsettelse av ferien er oppfylt. Dersom arbeidsgiver ikke har bekreftet at ferien er utsatt, må Nav vurdere om det fremstår sannsynlig at vilkårene for å få utsatt ferien i ferieloven § 9 er oppfylt.

Det kan ikke utledes noe vilkår av § 8-17 andre ledd om at arbeidstakeren faktisk må avvikle den utsatte ferien på et senere tidspunkt. Se også TRR-2022-2169 om dette.

Ordlyden i § 8-17 andre ledd omfatter bare «lovbestemt» ferie. Det kan tale for at det foreligger rett til sykepenger dersom det avvikles ferie på annet grunnlag, for eksempel etter tariffavtale eller andre avtaler. Også ved avvikling av slike ferier vil det imidlertid ikke utbetales lønn fra arbeidsgiver, og ved sykdom vil arbeidstakeren dermed ikke tape noe arbeidsinntekt. Det kan medføre at vilkårene for rett til sykepenger i § 8-3 ikke er oppfylt.

Nav utbetaler ikke sykepenger ved «permisjon»

Hva som menes med permisjon

Det følger av ordlyden i § 8-17 andre ledd at det ikke ytes sykepenger under «permisjon».

Ordlyden presiserer ikke hvilke typer permisjon som er omfattet. Nav tolker dette som at det ikke utbetales sykepenger under noen form for permisjon.

Ordlyden taler dermed for at det ikke skal gis sykepenger verken under lønnet eller ulønnet permisjon. Dette fremgår også av forarbeidene til bestemmelsen, se Ot.prp. nr. 7 (1984–1985) punkt 1.3.2. Denne tolkningen underbygges av reelle hensyn og formålet med bestemmelsen i lys av kravet til bortfalt arbeidsinntekt i § 8-3. Ved ulønnet permisjon vil arbeidstakeren allerede ha planlagt å være uten inntekt, og arbeidsuførhet under permisjonen vil derfor ikke føre til bortfall av arbeidsinntekt. Ved lønnet permisjon utbetales lønnen selv om arbeidstakeren ikke arbeider, og det må antas at arbeidsuførhet under lønnet permisjon som regel heller ikke fører til bortfall av arbeidsinntekt. Det taler for at det ikke bør gis sykepenger i slike tilfeller.

Ordlyden taler også for at det er uten betydning hvilket grunnlag permisjonen bygger på. Nav forstår dette slik at det ikke utbetales sykepenger under noen form for permisjon, herunder lovfestet permisjon etter arbeidsmiljøloven, tariffavtale-bestemt permisjon, individuelt avtalt permisjon, og andre former for fri fra arbeidet som må anses som permisjon i en trygderettslig sammenheng.

Med permisjon forstår Nav alt fravær fra avtalt arbeid som ikke er lovbestemt ferie, helgedager eller offentlige fri- og helligdager. Det avgjørende er hva slags fravær det i realiteten er snakk om. Det er uten betydning om arbeidsgiver og/eller arbeidstaker kaller fraværet for permisjon eller noe annet. Nav bygger denne tolkningen på en naturlig språklig forståelse av «permisjon», med alminnelige arbeidsrettslige og trygderettslige prinsipper som bakteppe.

Arbeidsuførhet som oppstår før permisjonen har begynt

En som er arbeidstaker på tidspunktet hen blir arbeidsufør skal ha sin sykepengerett vurdert etter reglene om sykepenger til arbeidstakere. Dette følger av § 8-15. En arbeidstaker som blir syk før permisjonen har begynt, og som oppfyller vilkårene for sykepenger, skal derfor ha sykepenger etter reglene for arbeidstakere i § 8-15 til § 8-33.

Nav betaler ikke sykepenger for dager med permisjon. Dette følger både av at det ikke faller bort arbeidsinntekt på slike dager, se § 8-3, og av regelen i § 8-17 andre ledd der det står at det ikke utbetales sykepenger fra Nav under permisjon.

Samlet sett tolker Nav dette slik at en som oppfyller vilkårene for rett til sykepenger som arbeidstaker på sykmeldingstidspunktet, har rett til å få utbetalt sykepenger som arbeidstaker frem til permisjonen begynner som følge av de ordinære reglene. Under permisjonen stanser utbetalingen.

Dersom arbeidsuførheten varer lenger enn den avtalte permisjonen, og vilkårene for sykepenger er oppfylt, skal utbetalingen gjenopptas fra og med første ukedag etter at permisjonen er avsluttet. Dette følger av at vilkårene for å stanse utbetalingen i § 8-17 andre ledd ikke lenger er oppfylt. Grunnen til at det utbetales fra og med første ukedag er regelen i § 8-11, der det står at Nav betaler sykepenger for alle dager i uken unntatt lørdag og søndag.

Dersom vilkårene for rett til sykepenger er løpende oppfylt under permisjonen, er det ikke nytt skjæringstidspunkt selv om utbetalingen av sykepenger stanses under permisjonen og gjenopptas etterpå. Dette gjelder også når permisjonen varer i mer enn 14 dager. Det er den sykmeldtes status som arbeidstaker da sykepengetilfellet oppstod som er avgjørende for retten til sykepenger. Regelen i § 8-15 andre ledd om avbrudd i arbeidet på mer enn 14 dager kommer dermed ikke til anvendelse i slike tilfeller.

Arbeidsuførhet som oppstår etter at permisjonen har begynt

Permisjon i 14 dager eller mindre

En arbeidstaker som har permisjon på 14 dager eller mindre mister ikke statusen som arbeidstaker på grunn av permisjonen, se § 8-15 andre ledd. En arbeidstaker som blir arbeidsufør under permisjon på 14 dager eller mindre, og som oppfyller vilkårene for sykepenger, skal derfor ha sykepenger etter reglene for arbeidstakere. Sykepenger utbetales etter permisjonen dersom vilkårene for dette er oppfylt, men det utbetales ikke sykepenger under permisjonen, se § 8-3 og § 8-17 andre ledd. Se også omtale under «Arbeidsuførhet som oppstår før permisjonen har begynt» over.

Permisjon i mer enn 14 dager

En arbeidstaker som har avtalt å ha permisjon i mer enn 14 dager, mister statusen som arbeidstaker fra og med første permisjonsdag. Dersom det ikke er avtalt hvor lenge permisjonen skal vare, faller statusen som arbeidstaker bort når permisjonen faktisk har vart i mer enn 14 dager. Se § 8-15 andre ledd. Det gis derfor ikke sykepenger etter reglene for arbeidstakere til personer i slike situasjoner.

En person som har vært yrkesaktiv, men midlertidig har vært ute av arbeid i mindre enn en måned, kan ha rett på sykepenger etter reglene i § 8-47. Personer som på sykmeldingstidspunktet har mistet statusen som arbeidstaker på grunn av permisjonen må derfor vurderes etter disse reglene.

En som fyller vilkårene for sykepenger etter reglene i § 8-47, får utbetalt sykepengene i tråd med reglene der. Se spesielt ventetiden på 14 dager etter § 8-47 sjette ledd.

Nav betaler ikke sykepenger for dager med permisjon. Det følger av at det ikke faller bort arbeidsinntekt på slike dager, se § 8-3 og § 8-47 femte ledd.

Hvis hensikten med permisjonen faller bort

Det rettslige grunnlaget for regelen

Nav utbetaler i noen tilfeller sykepenger under tidsrom der det er avtalt permisjon. Dette gjelder der hensikten med permisjonen har falt bort. Se omtale under «Hvordan skal bestemmelsen forstås» og overskriften «Hvis hensikten med permisjonen faller bort».

Praksisen har ikke grunnlag i lovens ordlyd. Den er omtalt i Navs rundskriv til § 8-17 tilbake til vedtakelsen av någjeldende folketrygdlov 1. mai 1997, se rundskriv til § 8-17 per 1. mai 1997. Det har ikke vært mulig å finne eldre rundskriv. Nav anser uansett praksisen fra 1997 og senere som så konsekvent og langvarig at den har blitt en bindende rettslig norm, jf. HR-2022-2433-A, spesielt avsnitt 69 med videre henvisninger. Praksisen er også anerkjent av og behandlet i Trygderetten flere ganger, se som eksempel TRR-2003-2758, TRR-2007-673, TRR-2013-2838 og TRR-2018-2674.

Praksisen antas å være begrunnet i analogier til folketrygdloven § 8-3, § 8-47 og praksisen om rett til sykepenger ved utsatt ferie etter § 8-17 andre ledd.

Formålet med regelen i § 8-17 andre ledd er å presisere at det ikke gis sykepenger når det ikke faller bort arbeidsinntekt på grunn av arbeidsuførheten, jf. § 8-3. Ved ferie ville arbeidstakeren uansett ikke hatt arbeidsinntekt, og det er derfor ingen arbeidsinntekt som faller bort ved arbeidsuførhet. Dersom ferien utsettes gjenoppstår arbeidsplikten, men fordi den ikke kan oppfylles på grunn av arbeidsuførheten mister arbeidstakeren arbeidsinntekt som sykepengene kan kompensere for.

Tilsvarende prinsipp for tidsrom med permisjon tilsier at sykepenger ikke utbetales ved permisjon fordi arbeidstakeren ikke mister arbeidsinntekt, jf. § 8-3.

Dette kunne tale for at det bare gis sykepenger dersom permisjonen avlyses. Det finnes imidlertid ingen tilsvarende hjemmel som for ferie for å kreve permisjon avlyst eller utsatt i tilfeller med sykdom, og et slikt krav ville gitt tilfeldige utslag. For eksempel avhengig av om arbeidsgiver har ansatt vikar for den som skal i permisjon, omstilt driften eller av andre grunner ikke vil gå med på å avlyse den avtalte permisjonen. I et tilfelle der det ikke bare var permisjon fra arbeidsforholdet, men arbeidsforholdet var opphørt, ville personen kunne få rett til sykepenger etter § 8-47 dersom inntektshistorikk og tilknytning til arbeidslivet tilsier at det foreligger tap av arbeidsinntekt. Analogi fra dette tilsier at det også bør kunne gis sykepenger under permisjon selv om arbeidstakeren ikke ville hatt noe konkret arbeid å gå tilbake til dersom hen ikke var blitt arbeidsufør.

Innholdet i regelen

Det følger av Navs tidligere rundskriv at det kan utbetales sykepenger ved sykdom som oppstår under tidsrom med avtalt permisjon dersom «hensikten med permisjonen bortfaller» på grunn av sykdom. I tilfeller der sykdommen oppstår før permisjonen har begynt, har regelen vært formulert slik at det kan utbetales sykepenger fra det tidspunkt permisjonen er avtalt, dersom «den planlagte virksomheten under permisjonen» ikke kan «gjenopptas ved friskmelding».

Undersøkelser hos Navs saksbehandlermiljøer tyder på at det i praksis er kravet til at «hensikten med permisjonen bortfaller» som er praktisert. Nav mener derfor at det er dette vilkåret som bør oppstilles uavhengig av om arbeidsuførheten oppstår før eller under permisjonen.

Det går ikke klart frem av rundskrivene eller trygderettspraksis hva som nærmere skal til for at «hensikten» med permisjonen skal ha «falt bort».

Nav legger til grunn at det ikke er nok at gjennomføringen av permisjonen blir vanskeliggjort, dyrere, mer upraktisk eller blir uønsket. Det må stilles nokså strenge krav til at det blir svært vanskelig eller umulig å gjennomføre formålet med permisjonen. Eksempler i tidligere rundskriv tyder på at man for eksempel må være ute av stand til å gjennomføre en planlagt jordomseiling på grunn av brukket ben, eller at en planlagt omsorgsoppgave ikke kan gjennomføres på grunn av egen sykdom.

Praksis fra Trygderetten underbygger også at det stilles nokså strenge krav. I TRR-2003-2758 skulle en kvinne ha permisjon for å ha omsorg for egne barn, men ble syk. Hun måtte ha hjelp fra andre for å ta vare på barna, men vilkåret var likevel ikke oppfylt fordi hun hadde kunnet være hjemme med barna og ha omsorgen for dem. I TRR-2007-673 skulle en kvinne ha permisjon for å ha omsorg for mannen under opphold i et annet land. Hun ble syk. Selv om dette gjorde det vanskeligere å yte omsorg for sin mann, kunne reisen gjennomføres, og da var vilkåret ikke oppfylt. I TRR-2018-2674 skulle en kvinne ha permisjon i et år for å flytte med til mannens arbeidssted, sammen med deres barn. Hun ble syk, men var ikke for syk til å ta seg av barnet. Trygderetten kom til at permisjonsgrunnlaget ikke hadde falt bort.

Sykepenger ved permittering

Omtalen i rundskrivet av sykepenger ved permittering er tatt med av informasjonshensyn. Reglene som er omtalt bygger på de hjemlene det er vist til.

«Se også § 8-3 tredje ledd»

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Lovens henvisning til § 8-3 er tatt med av informasjonshensyn, og har ikke selvstendig betydning. Se § 8-3.

Nærmere om Navs tolkning

Det fremgår av merknadene til § 8-17 i Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) s. 82 at det er «tatt inn en henvisning» til § 8-3 tredje ledd, der «andre situasjoner hvor det ikke ytes sykepenger er nevnt».

§ 8-18 Sykepenger fra arbeidsgiveren

Sist endret 02.01.2023 jf. § 8-18 tredje ledd – Plikt til å gi melding

Generell kommentar

Paragrafen gir nærmere bestemmelser om arbeidsgiverens plikt til å yte sykepenger i arbeidsgiverperioden.

§ 8-18 første ledd – Opptjeningstid

[Endret 1/04, 05/20]

Etter første ledd må arbeidsgiveren betale sykepenger dersom arbeidstakeren har vært ansatt hos vedkommende i fire uker før arbeidsuførheten inntrer. Se også rundskrivet til § 8-19 fjerde ledd.

Tilknytning til arbeidsgiveren

Et arbeidsforhold anses som påbegynt fra og med ansettelsesdato, dvs. fra det tidspunkt lønn beregnes. Det er ikke avgjørende når arbeidet faktisk starter.

Opptjeningstid

Fravær fra arbeidet uten sykmelding for en arbeidstaker som ikke har rett til å bruke egenmelding, må i denne sammenheng anses som ulovlig fravær. Fraværet går til fradrag ved beregningen av opptjeningstiden.

§ 8-18 andre ledd – Gjenansettelse innen to uker

Etter andre ledd kan en arbeidstaker som innen to uker blir gjenansatt hos samme arbeidsgiver, regne med tidligere arbeidsforhold ved beregning av opptjeningstiden.

Kortvarige avbrudd i arbeidsforholdet og permisjoner på under 14 dager medfører altså ikke at arbeidsforholdet anses opphørt. Etter denne bestemmelsen kan det foreligge arbeidsgiveransvar i de tilfeller der arbeidstakeren har en stabil arbeidsmessig tilknytning til en arbeidsgiver, selv om arbeidsforholdet formelt inngås for bare kortere tidsrom, f.eks. for én dag om gangen.

Ekstravakter

[Endret 3/98]

Etter bestemmelsen i andre ledd vil f.eks. sykehus kunne få ansvar for sykepenger til ekstravakter i de tilfeller der vakten har en fast og regelmessig tilknytning til sykehuset og blir arbeidsufør mens vedkommende er i arbeid, selv om den enkelte vakt ikke varer i to uker. Dette spørsmål er behandlet i Ankenemndskjennelse nr. 7/79, gjengitt i «Sosial Trygd» 1979, side 237. I ankesaken hadde arbeidstakeren vært i arbeid ved et sykehus i mer enn to uker. Nemnda uttalte da at selv om man legger til grunn at hver vakt er et enkeltstående arbeidsforhold, har arbeidsgiveren plikt til å betale sykepenger i tilfeller der det er avtalt fremtidige vakter innen 14 dager etter siste vakt.

Bestemmelsen i andre ledd får videre betydning for personer som blir formidlet til arbeidsoppdrag hos flere arbeidsgivere. Arbeidsgiverens plikt til å yte sykepenger i slike tilfeller er behandlet av Ankenemnda i kjennelse nr. 8/1980, gjengitt i «Sosial Trygd» 1980, side 350, og kjennelse nr. 24/1980.

Arbeidsforholdet anses ikke som opphørt mellom de enkelte oppdrag så lenge det foreligger avtale om tiltredelse av nytt arbeid innen 14 dager. Plikten til å betale sykepenger er imidlertid begrenset til de bestemte dager det foreligger avtale om arbeid, dvs. dager som det skulle ha vært utbetalt lønn for, jf. fjerde ledd.

Er situasjonen uendret fra dag til dag eller uke til uke uten at det er avtalt hvor lenge forholdet skal fortsette, kan arbeidsforholdet ikke anses som opphørt bare fordi arbeidet fremover formelt avtales f.eks. fra dag til dag. Ankenemnda har lagt til grunn at dersom det i de tre siste måneder før sykmeldingstidspunktet ikke har vært avbrudd på 14 dager eller mer mellom de enkelte arbeidsoppdrag, anses arbeidsforholdet å bestå selv om det på sykmeldingstidspunktet ikke forelå avtale om videre arbeid, se f.eks. Ankenemndskjennelse nr. 33/88. I Ankenemndas kjennelse nr. 4/92 manglet én dag på at vedkommendes arbeidsforhold hadde vært uten avbrudd i tre måneder. Tremånederskravet var da ikke oppfylt.

Arbeidsgiverperioden regnes som vanlig fra første fraværsdag og i 16 fortløpende kalenderdager, jf. § 8-19. Trygden kommer først inn fra og med 17. dag, selv om siste avtale om arbeid utløper tidligere.

Er det avtalt at arbeidsforholdet skal opphøre helt eller midlertidig for mer enn 14 dager, gjelder imidlertid de vanlige bestemmelsene om opphør i paragrafens femte ledd.

§ 8-18 tredje ledd – Plikt til å gi melding

[Endret 4/99 8/00, 1/23]

Det følger av tredje ledd at arbeidstaker skal gi arbeidsgiver melding om arbeidsuførheten fra første sykedag. Slik melding skal gis selv om det foreligger legeerklæring. Først fra det tidspunkt slik melding er gitt har arbeidstakeren rett på sykepenger fra arbeidsgiveren.

Melding kan gis som egenmelding eller som sykmeldingsattest fra lege, jf. § 8-7.

Dersom arbeidstakeren ikke gir slik melding, het det i den tidligere lov (tidligere § 3-6 nr. 4 tredje punktum) at retten til å få sykepenger fra arbeidsgiver først inntrer fra den dag melding om sykdom blir gitt, «med mindre det foreligger særlige grunner til at arbeidstakeren ikke har gitt melding i rett tid, og det er på det rene at sykdommen har ført med seg arbeidsuførhet fra et tidligere tidspunkt.»

Endringen i lovteksten er en forenkling, og er ikke ment å innebære noen liberalisering i forhold til tidligere praksis.

For å få sykepenger før den dag melding gis, er det altså fortsatt krav at det ikke har vært mulig for arbeidstakeren å gi slik melding i rett tid og at det må være på det rene at sykdommen har ført med seg arbeidsuførhet fra et tidligere tidspunkt.

Arbeidstakeren kan f.eks. være i den situasjon at vedkommende bor alene og ikke har telefon. Også i slike tilfeller må imidlertid sykdommens art og arbeidstakerens mulighet for å få gitt beskjed på annen måte vurderes – se Ankenemndskjennelse nr. 18/1979, gjengitt i Sosial Trygd 1979, side 362.

Dersom arbeidstakeren har vært hos lege første fraværsdag, men forsømmer sin meldeplikt etter tredje ledd, har vedkommende først rett til sykepenger fra den dag melding blir gitt. Da fraværet er dokumentert ved sykmelding, må det imidlertid anses som sykefravær og arbeidsgiverperioden begynner å løpe fra første fraværsdag, selv om arbeidsgiveren først plikter å utbetale sykepenger fra et senere tidspunkt.

Etter den tidligere lov om folketrygd § 14-8, j f. § 14-2, jf. § 3-5 nr. 5 kunne retten til sykepenger gå tapt dersom legeerklæring ikke ble gitt til arbeidsgiveren innen 14 dager. Den nye lov om folketrygd hadde tidligere 1ingen tilsvarende bestemmelse. I henhold til Ot.prp.nr.29 (1995–1996) er den nye lovs § 8-18 tredje ledd likevel ment å samsvare med den tidligere § 3-6 nr. 4. Ut fra dette la Ankenemnda i kjennelse nr. 25/98 til grunn at en legeerklæring vanligvis må legges frem for arbeidsgiveren senest 14 dager etter første sykefraværsdag for at retten til sykepenger fra arbeidsgiveren skal være i behold. Med virkning fra 23. juni 2000 ble denne plikten lovfestet. Departementet uttalte i denne forbindelse følgende i Ot.prp.nr.38 (1999–2000):

«Departementet anser det for rimelig å forvente at arbeidstaker leverer legeerklæring til arbeidsgiver innen 14 dager regnet fra det tidspunkt arbeidsgiveren kan kreve legeerklæring, og ønsker at det blir lovfestet en tidsfrist i tråd med tidligere folketrygdlov.»

Det er fra 1. januar 2023 innført unntak i § 8-18 tredje ledd tredje punktum fra kravet om at legeerklæring må sendes arbeidsgiver innen 14 dager. Unntaket skal gjelde i tilsvarende situasjoner som der det er gitt unntak fra å sende melding i § 8-18 tredje ledd første punktum. Departementet har uttalt følgende i Prop.7 L (2022–2023) under punkt 4.1.4:

«Unntak vil kunne gis i situasjoner der sykdommen eller skaden gjør at arbeidstaker ikke har hatt mulighet til å sende legeerklæringen, men det vil også kunne gis der det er grunner utover sykdommen eller skaden som fører til at det ikke er mulig for arbeidstakeren å sende legeerklæringen. Unntak bør for eksempel kunne gis i tilfeller der arbeidstakeren er innlagt i helseinstitusjon eller er sterkt fysisk eller psykisk redusert. Legeerklæring må imidlertid sendes inn så snart medlemmet er i stand til det, slik at arbeidsgiver mottar nødvendig dokumentasjon for å kunne utbetale sykepengene.»

For nærmere bestemmelser om dokumentasjon av arbeidsuførhet viser vi til § 8-7 med merknader.

§ 8-18 fjerde ledd – Dager det skulle ha vært utbetalt lønn for

Uregelmessig arbeidsforhold – vakter

[Endret 3/00, 2/20, 8/21]

Arbeidsgiveren skal betale lønn til arbeidstakeren etter reglene som gjelder for beregning av sykepengegrunnlaget i arbeidsgiverperioden i § 8-28. Inntektsgrunnlaget omregnes til årsinntekt, og ut fra denne beregnes dagsatsen for sykepenger. Dette gjøres ved å dele sykepengegrunnlaget i arbeidsgiverperioden (eventuelt begrenset til seks ganger grunnbeløpet, se § 8-10) på antall arbeidsdager og avspaseringsdager samlet. I ordinære arbeidsforhold der eventuell avspasering skjer i løpet av arbeidsdagene, gjøres det ved å dele på antall dager i året det utbetales lønn for (for et mandag til fredag-arbeidsforhold deles det da på 260, mens det for et 50 prosent arbeidsforhold der arbeidstakeren arbeider 130 dager i året deles på 130). I arbeidsforhold der det jobbes på en slik måte at man opptjener seg avspaseringsdag(er) ved arbeid en dag (for eksempel ved offshore-arbeid), skal dette gjøres ved å dele på arbeidsdager og avspaseringsdager samlet. Se Ankenemndas kjennelse AN-2020-162. Her hadde arbeidstakeren 122 arbeidsdager i året, men opptjente seg da to avspaseringsdager for hver arbeidsdag, slik at sykepengegrunnlaget skulle deles på det maksimale 365 for å finne en dagsats. Dagsatsen betales for de dager arbeidstakeren skulle arbeidet, men det kan kreves refusjon for flere dager dersom utbetalt lønn er for arbeidsdag med påfølgende avspaseringsdag(er) med sykefravær.

Se også Ankenemndas kjennelse AN-2015-181, der det ble lagt til grunn at det foreslå presumsjon for flere vakter i arbeidsgiverperioden enn det som var avtalt på sykmeldingstidspunktet, og at arbeidsgiveren dermed pliktet å utbetale sykepenger for disse ekstra vaktene, jf. § 8-18 fjerde ledd.

§ 8-18 femte ledd – Opphør av arbeidsforholdet

Det kan oppstå tvil om arbeidsuførheten inntrådte før arbeidsforholdet opphørte. Det gjelder f.eks. en arbeidstaker med rett til å benytte egenmelding som gir arbeidsgiveren melding om fravær på grunn av sykdom. Arbeidsgiveren gir deretter arbeidstakeren beskjed om at han eller hun er avskjediget. Siden arbeidsuførheten i dette tilfellet oppstod før tidspunktet for arbeidsforholdets opphør var fastsatt, har arbeidsgiveren plikt til å betale sykepenger i henhold til femte ledd.

Når det gjelder retten til å få sykepenger som arbeidstaker, vises det for øvrig til § 8-15 andre ledd og merknader til denne. Jf. også § 8-47 og § 8-49 med merknader.

Oppsigelse

Arbeidsforholdet anses opphørt ved oppsigelsestidens utløp. Dersom arbeidstakeren blir sykmeldt i oppsigelsestiden, plikter arbeidsgiveren å betale sykepenger i arbeidsgiverperioden fram til arbeidsforholdets opphør.

Dersom arbeidstakeren frivillig faktisk trer ut av arbeidsforholdet før dette tidspunkt, anses arbeidsforholdet opphørt når vedkommende faktisk er fratrådt. For en arbeidstaker som fratrer på grunn av sykdom eller andre ufrivillige grunner, gjelder hovedregelen om at arbeidsforholdet består inntil oppsigelsestidens utløp. Tar han seg nytt arbeid, anses det tidligere arbeidsforhold opphørt umiddelbart.

Konkurs

[Endret 3/98]

I arbeidsgiverperioden

Så lenge arbeidsforholdet består, skal arbeidstakeren ha sykepenger i arbeidsgiverperioden utbetalt av sin arbeidsgiver, dvs. konkursboet.

I den utstrekning det ikke er penger til dekning av løpende lønnsutgifter, vil disse bli betalt av lønnsgarantiordningen.

Sykepenger i arbeidsgiverperioden antas å måtte sidestilles med lønn i relasjon til lønnsgarantiloven og prioritetsloven. En arbeidstaker som ikke får utbetalt sykepenger av arbeidsgiveren på grunn av manglende betalingsevne, kan derfor velge om han vil kreve dekning etter folketrygdloven § 8-22 eller fra lønnsgarantiordningen.

Vanligvis blir det i slike tilfeller utbetalt sykepenger fra lønnsgarantiordningen, idet det er denne som ellers utbetaler lønn og er nærmest til å vurdere egenmeldinger fra arbeidstakere mv. Det vil i så fall ikke bli nødvendig med forskuttering etter § 8-22. Dersom trygdekontoret har forskuttert sykepenger etter § 8-22, kan det ikke kreves refusjon fra lønnsgarantiordningen.

Etter utløpet av arbeidsgiverperioden

Ved fortsatt sykdom utover arbeidsgiverperioden, dvs. fra og med 17. kalenderdag, eventuelt fra og med den dagen arbeidet er nedlagt, overtar trygdekontoret sykepengeutbetalingen på vanlig måte.

Om vedkommende har rett til lønn fra lønnsgarantiordningen, er uten betydning for sykepengeretten. Retten til lønn fra lønnsgarantiordningen vil imidlertid falle bort ved tilståelse av sykepenger.

Avbrudd i arbeidsforholdet på mer enn 14 dager

Ved avbrudd i arbeidsforholdet på mer enn 14 dager anses arbeidsforholdet for opphørt i forhold til sykepengeretten, jf. kommentarer til § 8-15 andre ledd.

Permisjon

Blir arbeidstaker syk før permisjonen skulle begynne, yter arbeidsgiver sykepenger til og med siste arbeidsdag før permisjonen.

Permittering

Sykepenger ytes av arbeidsgiveren til og med siste dag før permittering dersom arbeidstaker blir syk før permittering.

Dersom vedkommende blir sykmeldt etter at permitteringen har tatt til, har han/hun rett til sykepenger fra trygden etter § 8-47 eller § 8-49.

Permittering under 14 dager

Ved permittering opphører retten til sykepenger fra arbeidsgiveren fra og med den dag permitteringen iverksettes, under forutsetning av at det er gitt lovlig varsel.

Når det gjelder permittering under 14 dager viser vi til § 8-49 med merknader.

§ 8-19 Beregning av arbeidsgiverperiode

Utarbeidet av Rikstrygdeverket 01.05.97

Sist endret 12.01.2021, jf. overskriften:
§ 8-19 tredje ledd – Nytt fravær i arbeidsgiverperioden, underoverskrift:
Enkeltstående behandlingsdager.

Generell kommentar

[Endret 3/98, 12/98, 3/00]

Ifølge Ot.prp.nr.29 (1995–1996) skal paragrafen i det vesentlige samsvare med tidligere rett.

Ved lov av 19.12.97 nr. 99 ble arbeidsgiverperioden utvidet fra 14 til 16 kalenderdager. Lovendringen gjelder sykmeldingstilfeller hvor arbeidsuførheten oppstår tidligst fra 1. april 1998.

§ 8-19 første ledd – Arbeidsgiverperiode

[Endret 3/98, 12/98, 3/00, 7/12]

Første ledd slår fast at arbeidsgiveren har sykepengeansvar i arbeidsgiverperioden.

Arbeidsgiverperioden varer i 16 kalenderdager. I dette tidsrom plikter arbeidsgiveren bare å betale sykepenger for dager han ellers skulle ha utbetalt lønn for, jf. § 8-18 fjerde ledd.

Eksempel:

For en arbeidstaker som arbeider én dag i uken, skal arbeidsgiveren ved sykefravær som varer i minst 16 kalenderdager, utbetale sykepenger for to dager (eventuelt 3 dager), som tilsvarer full lønn i de 16 kalenderdagene (arbeidsgiverperioden). Folketrygden overtar sykepengeutbetalingen fra og med 17. kalenderdag.

Som hovedregel begynner en ny arbeidsgiverperiode å løpe ved hvert sykefravær. Se likevel § 8-19, 3. og 4. ledd. Det finnes ingen begrensning i antall ganger eller dager som arbeidsgiveren er forpliktet til å betale sykepenger for i løpet av ett kalenderår.

Selv om arbeidstakeren ikke har rett til sykepenger fra folketrygden fordi han har fått sykepenger i maksimum stønadstid, påløper en ny arbeidsgiverperiode ved hvert nye sykefravær dersom arbeidstakeren fyller vilkårene i § 8-18 og § 8-19. Også i slike tilfeller skal NAV refundere sykepenger til arbeidsgiveren i henhold til § 8-20 og § 8-21.

Ved beregningen av arbeidsgiverperioden tas både med hele fraværsdager og dager da arbeidstakeren er delvis arbeidsufør.

Arbeidsgiver fører opp hvilke dager de har beregnet arbeidsgiverperiode for på inntektsopplysningsskjema NAV 08-30.01. NAV krever ikke ytterligere dokumentasjon utover dette.

§ 8-19 andre ledd – Første hele sykefraværsdag som arbeidsgiver plikter å betale sykepenger for

[Endret 3/00]

Første hele sykefraværsdag

[Endret 12/98, 3/00, 5/01, 3/03]

En arbeidsgiverperiode regnes sammenhengende fra første hele fraværsdag som skyldes arbeidsuførhet og 16 kalenderdager fremover. Dette prinsippet gjelder også når arbeidstakeren blir permittert etter sykmeldingstidspunktet. Fra dette prinsippet gjelder bare ett unntak, nemlig under streik eller lockout, jf. § 8-31, da arbeidsgiverperioden avbrytes og gjenoppstår når arbeidsforholdet skulle ha vært gjenopptatt.

Dersom arbeidstakeren er delvis sykmeldt, regnes arbeidsgiverperioden fra den første fraværsdagen arbeidstakeren var delvis sykmeldt.

Det vises til departementets uttalelse i Ot.prp.nr.9 (2000–2001) på side 16:

«Etter ordlyden i § 8-19 andre ledd skal arbeidsgiverperioden regnes fra første hele fraværsdag som skyldes arbeidsuførhet. Dette innebærer at arbeidsgiveren ikke er forpliktet til å yte sykepenger til en arbeidstaker som er borte fra arbeidet bare en del av dagen, for eksempel blir syk på jobben og går hjem. Arbeidsgiverperioden vil i et slikt tilfelle først begynne å løpe fra neste arbeidsdag. I følge Rikstrygdeverket fører lovens ordlyd fra tid til annen til misforståelser og er av enkelte blitt oppfattet slik at det ikke påløper en arbeidsgiverperiode der arbeidstaker n starter et fraværstilfelle med en delvis sykmelding.»

På bakgrunn av dette ble andre ledd andre punktum tilføyd i loven med virkning fra 01.01.01 for å presisere at det også skal påløpe en arbeidsgiverperiode i slike tilfeller.

Søndager, lovbestemte helge- og høytidsdager og andre fridager medregnes i en løpende arbeidsgiverperiode.

Dersom arbeidstakeren har levert gyldig egenmelding, regnes arbeidsgiverperioden fra første fraværsdag selv om lege ikke er oppsøkt fjerde dag, jf. Ankenemndas kjennelse nr. 16/92. Rett til sykepenger foreligger imidlertid ikke før fra den dag sykefraværet er dokumentert, jf. § 8-7 med merknader.

Dager som arbeidsgiver plikter å betale sykepenger for

[Endret 12/98, 3/00]

Arbeidsgiveren er bare forpliktet til å betale sykepenger for dager det skulle vært utbetalt lønn, jf. fjerde ledd.

Det ytes derfor ikke sykepenger for bevegelige helligdager før etter utløpet av arbeidsgiverperioden, med mindre arbeidstakeren har en slik rett i henhold til arbeidsavtale.

Hvorvidt en arbeidsgiver plikter å betale helligdagsgodtgjørelse under sykefravær, vil fremgå av arbeidsavtalen. Ofte vil «tapsregler» i avtalen medføre at godtgjørelse ikke utbetales hvis arbeidstakeren er borte både før og etter den bevegelige helligdagen.

Arbeidsgiverperiode i forbindelse med ferie

[Endret 5/01]

Ved sykdom som inntreffer under arbeidstakerens ferie regnes arbeidsgiverperioden fra og med den dag arbeidet skulle vært gjenopptatt. Dersom arbeidstakerens ferie blir utsatt på grunn av sykdom regnes arbeidsgiverperioden f ra og med den dagen ferien blir utsatt. Dette var uttrykkelig regulert i den tidligere lovs § 3-6 nr. 3 tredje ledd. Bestemmelsen er ikke opprettholdt i den nye loven. Departementet og Trygdelovutvalget mente at en kan fortolke seg fram til samme resultat, og at bestemmelsen bare hadde informativ betydning.

§ 8-19 tredje ledd – Nytt fravær i arbeidsgiverperioden

[Endret 3/98, 3/00]

Etter tredje led skal et nytt sykefravær regnes med i samme arbeidsgiverperiode som det forrige dersom det er mindre enn 16 kalenderdager siden forrige sykefravær.

Bestemmelsen er gitt for at arbeidsgiveren ikke skal bli påført økonomisk risiko ved at arbeidstakeren etter et sykefravær prøver seg i arbeid igjen.

Det er ikke krav om at arbeidsuførheten må være dokumentert ved sykmelding fra lege for at fraværsperiodene kan legges sammen. Også fravær som er lovlig dokumentert ved egenmelding, skal tas med ved beregningen av arbeidsgiverperioden.

Eksempel:

En arbeidstaker er borte fra arbeidet i tre dager og får sykepenger på grunnlag av egenmelding. Etter å ha arbeidet i en uke, blir han sykmeldt av lege for tre uker fremover.

Arbeidsgiveren kan her legge sammen sykefraværene selv om det første fraværet ikke er dokumentert ved legeerklæring.

Det er uten betydning om det nye fraværet skyldes samme eller ny sykdom. Bakgrunnen for dette er bl.a. fordi arbeidsgiveren forutsettes ikke å ha kjennskap til diagnosen. Bestemmelsen gjelder også dersom ny sykmelding skyldes en yrkesskade.

Enkeltstående behandlingsdager

[Endret 3/98, flyttet fra 2. ledd 3/00, 12/17, 1/21]

For en person som har rett til sykepenger under behandling etter § 8-4 andre ledd bokstav b, regnes hver enkelt fraværsdag som én sykefraværsdag i forhold til arbeidsgiverperioden. Dersom behandlingen gis med mindre enn 16 kalenderdagers mellomrom, legges fraværsdagene sammen til én arbeidsgiverperiode. Ved fravær på enkeltstående behandlingsdager skal arbeidsgiver dekke en arbeidsgiverperiode på 12 virkedager. Gis enkelte av behandlingene med mer enn 16 dagers mellomrom, f.eks. grunnet ferie eller helligdager, starter en ny arbeidsgiverperiode. Dette fremgår bl.a. av Ankenemndskjennelse nr. 23/93.

I de tilfellene der det er en kombinasjon av enkeltstående behandlingsdager og ordinært sykefravær, er arbeidsgiverperioden på 16 kalenderdager.

§ 8-19 fjerde ledd – Opptjening av rett til arbeidsgiverperiode

[Endret 3/98, 7/98, 12/98, 3/00, 12/12]

Fjerde ledd omhandler når en ny arbeidsgiverperiode begynner.

Lovteksten i § 8-19 fjerde ledd er med virkning fra 22. desember 1999 endret slik at den lyder tilnærmet identisk med den tidligere lovs § 3-6 nr. 3 siste punktum. Hensikten med endringen er å klargjøre at fritak fra arbeidsgiveransvaret bare gjelder når arbeidsgiveren har utbetalt sykepenger i en full arbeidsgiverperiode, og arbeidstakeren blir arbeidsuør igjen innen 16 dager etter at an eller hun har gjenopptatt arbeidet.

Ved innføringen av y folketrygdlov som trådte i kraft 1. mai 1997 ble det foretatt en språklig justering som ikke var ment å innebære noen realitetsendring. Dette har skapt flere tolkingsproblemer, som nå søkes ryddet av veien. Ordlyden som nå er gjeninnført gjør det klart at det avgjørende er om arbeidstakeren har vært arbeidsfør i minst 16 dager, og ikke hvorvidt vedkommende arbeidstaker faktisk har vært i arbeid i opptjeningstiden. Det vil være uten betydning om arbeidstakeren etter at arbeidet er gjenopptatt har vært fraværende på grunn av ferie, avspasering permisjon eller andre forhold som ikke har med egen sykdom å gjøre. Opptjeningen av rett til ny arbeidsgiverperiode avbrytes bare dersom arbeidstakeren på ny blir arbeidsufør innen 16 dager etter at han eller hun har gjenopptatt arbeidet.

Det vises til Ot.prp.nr.6 (1999–2000) side 19:

«Reglene om arbeidsgiverperiode ble innført ved «sykepengereformen»( lov 10. juni 1977 nr. 84). I den forbindelse mente man det ikke ville være rimelig å la en ny arbeidsgiverperiode begynne å løpe når arbeidstakeren ett er sykmelding gjenopptar sitt arbeide bare for en eller noen få dager og deretter får tilbakefall. Et mislykket forsøk på å gjenoppta arbeidet etter at arbeidsgiveren har utbetalt sykepenger i en full arbeidsgiverperiode, burde ikke føre til en forpliktelse for arbeidsiveren til å dekke sykepenger i ytterligere en arbeidsgiverperiode. Det ble derfor gitt regler om arbeidsgiverens ansvar ved tilbakefall innenfor et kortere tidsrom i § 3-6 nr. 3 i lov om folketrygd av 17. juni 1966.»

Full arbeidsgiverperiode

Bestemmelsen i § 8-19 fjerde ledd er uttrykkelig avgrenset til tilfelle der arbeidsgiveren har utbetalt en full arbeidsgiverperiode. Situasjonen der en arbeidstaker er blitt friskmeldt før en hel arbeidsgiverperiode er avviklet, og det går mindre enn 16 kalenderdager før arbeidstakeren på nytt blir sykmeldt, reguleres av tredje ledd. I slike tilfelle skal det nye sykefraværet regnes med i den tidligere påbegynte arbeidsgiverperioden.

Krav om gjenopptakelse av arbeidet

Det er to vilkår som må være oppfylt for at arbeidsgiveren skal være pliktig til å utbetale en ny arbeidsgiverperiode:

Arbeidstakeren må rent faktisk ha gjenopptatt arbeidet
Arbeidstakeren må deretter ha vært helt arbeidsfør i minst 16 dager

Det kreves ikke at arbeidstakeren skal ha vært i arbeid i samtlige av de 16 dagene.

Eksempel 1:

En arbeidstaker blir sykmeldt, og arbeidsgiveren betaler sykepenger i en full arbeidsgiverperiode. Arbeidstakeren blir frisk, gjenopptar arbeidet og er i arbeid én dag før han går ut i tre ukers ferie. Arbeidstakeren blir sykmeldt igjen første dag etter ferien. I dette tilfellet skal arbeidsgiveren betale en ny arbeidsgiverperiode fordi arbeidstakeren har gjenopptatt arbeidet og deretter vært helt arbeidsfør i 16 dager.

Eksempel 2:

En arbeidstaker blir sykmeldt, og arbeidsgiveren betaler sykepenger i en full arbeidsgiverperiode. Arbeidstakeren går ut i en tre ukers ferie og er helt arbeidsfør fra og med første feriedag. Arbeidstakeren gjenopptar arbeidet første dag etter ferien, men etter en uke blir han igjen syk. I dette tilfellet skal arbeidsgiveren ikke dekke en ny arbeidsgiverperiode. Arbeidstakeren har ikke vært helt arbeidsfør i 16 dager etter at han gjenopptok arbeidet, slik loven krever.

Vilkåret om at arbeidet må være gjenopptatt kan i visse tilfelle medføre at det ikke inntrer en ny arbeidsgiverperiode selv om det har gått lang tid etter at arbeidstakeren ble friskmeldt. Dette kan f.eks. være aktuelt dersom en lærer har vært sykmeldt før skoleferien, og blir friskmeldt lenge før det nye skoleåret starter. I et slikt tilfelle vil opptjeningstiden for ny arbeidsgiverperiode ikke begynne før skolestart, og trygden vil dekke et eventuelt sykefravær i løpet av de første 16 kalenderdagene. Liknende situasjoner kan oppstå i arbeidsforhold med lengre friperioder etter en skiftordning, f.eks. i offshorebransjen.

Delvis gjenopptagelse av arbeidet

[Endret 12/12, 6/14, 12/14]

Arbeidsgiveren har plikt til å betale sykepenger i arbeidsgiverperioden også når arbeidstakeren er delvis sykmeldt. Ved gradert sykmelding i 16 kalenderdager eller mer løper det en full arbeidsgiverperiode på samme måte som ved 100% sykmelding.

Etter ordlyden i § 8-19 fjerde ledd skal det ikke inntre noen ny arbeidsgiverperiode ved sykdom som inntreffer innen 16 dager etter at vedkommende arbeidstaker har gjenopptatt arbeidet. En arbeidstaker som etter et 100% sykefravær får en gradert sykmelding og derfor bare gjenopptar arbeidet delvis, vil ikke ha gjenopptatt arbeidet i lovens forstand. Dersom vedkommende på nytt blir 100% sykmeldt vil det i disse tilfellene ikke inntre en ny arbeidsgiverperiode.

Ankenemnda har tolket § 8-19 fjerde ledd slik at arbeidstakeren må ha gjenopptatt arbeidet i den utstrekning arbeidsavtalen tilsier, for at det skal inntre en ny arbeidsgiverperiode etter 16 dager. Vi viser til Ankenemndas kjennelser i sak nr. 9/90 og 2/93.

Dersom arbeidsavtalen endres fra 100% til 50% stilling, inntrer ny arbeidsgiverperiode 16 dager etter den dagen arbeidstakeren gjenopptar arbeidet 50%. Det er imidlertid ikke noe krav om arbeidsavtalen formelt er endret. I tilfeller der arbeidstakeren f.eks. er tilstått 50% uføretrygd og er i 50% arbeid, og arbeidsgiveren er kjent med at den delvise arbeidsuførheten er varig, kan arbeidsavtalen anses for faktisk å være endret til en 50% stilling, selv om endringen ikke har skjedd formelt.

I Ankenemndas kjennelse nr. 9/90 var situasjonen at arbeidstakeren hadde vært 50% sykmeldt i lengre tid før hun ble 100% sykmeldt, og det ble slått fast at arbeidsgiveren ikke skulle betale ny arbeidsgiverperiode fordi arbeidstakeren hadde vært fortløpende sykmeldt. Arbeidstakeren hadde i dette tilfellet riktignok søkt om 50% uførepensjon, men ettersom arbeidsgiveren ikke visste om søknaden måtte hun fremdeles regnes som ansatt i full stilling. Dersom hun hadde vært 50% varig ufør, ville opptjeningen av ny arbeidsgiverperiode ha inntrådt 16 dager etter at arbeidet ble gjenopptatt i den halve stillingen, så fremt arbeidsgiveren kjente til dette.

Beregning av ny arbeidsgiverperiode etter at arbeidsforholdet har vært avbrutt, jf. § 8-15

[Tilføyd 5/20]

For at det skal foreligge rett til sykepenger i arbeidsgiverperioden etter et avbrudd, må man ha vært tilbake i arbeid i minst fire uker. Dette følger av § 8-18 første ledd.

Videre er det et vilkår ved beregning av ny arbeidsgiverperiode, at arbeidet er gjenopptatt tilsvarende det arbeidsavtalen tilsier. Dette følger av § 8-19 fjerde ledd.

§ 8-20 Risiko for særlig stort sykefravær eller svangerskapsrelatert sykefravær

Sist endret 29.09.2022, se første ledd, underoverskriftene:
Risiko for særlig stort samlet sykefravær
Søknad, dokumentasjon og klagerett

Generell kommentar

[Endret 7/98, 7/03]

I § 8-20 er det gitt særlige unntaksregler fra arbeidsgiveransvaret dersom arbeidstakerens helsetilstand medfører risiko for særlig stort sykefravær.

Formålet med paragrafen er å motvirke at arbeidsgiveransvar for sykepenger skal medføre økte problemer på arbeidsmarkedet for personer hvis helsetilstand medfører større risiko for sykefravær enn det som er vanlig for arbeidstakere for øvrig.

Ved lov av 14. juni 1991 nr. 31 (Ot.prp.nr.41 (1990–1991)) ble den tidligere folketrygdlov endret slik at ordningen med unntak fra arbeidsgiveransvar for sykepenger til langvarig eller kronisk syke, ble utvidet til også å omfatte sykepenger til arbeidstakere som har en sykdom som medfører risiko for gjentatte sykefravær i et begrenset tidsrom. Formålet med å utvide ordningen var å få arbeidsgiveren til å stille seg positiv til arbeidstakere som ønsker å være i arbeid i dette tidsrom. Det kan f.eks. dreie seg om ventetid for operasjon eller behandling.

Ordningen omfatter også statsansatte etter innføringen av ordningen med direkte refusjon av sykepenger til statsetater fra 1.1.2000.

Ved lov av 22. mars 2002 nr. 7 (Ot.prp.nr.29 (2001–2002)) ble bestemmelsen i § 8-20 endret til også å gjelde for arbeidstakere som har sykefravær på grunn av svangerskap og som ikke kan omplasseres til annet arbeid i virksomheten. Endringen ble vedtatt som følge av Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv, og trådte i kraft 1. april 2002.

Ved lov av 20.06.03 nr. 53 (Ot.prp.nr.56 (2002–2003)) ble bestemmelsen omredigert for å klargjøre at refusjon for sykefravær som skyldes svangerskap kan gis tre måneder tilbake i tid, se merknadene til andre ledd. Lovendringen trådte i kraft straks.

§ 8-20 første ledd – Arbeidstakere med langvarig eller kronisk sykdom

[Endret 7/98, 5/01, 9/02, 7/03, 10/10, 10/20, 11/20, 9/22-2]

Sykdom og lyte

[Endret 7/03]

Vilkårene for unntak er at arbeidstakeren lider av en langvarig eller kronisk sykdom som medfører risiko for særlig stort samlet sykefravær.

Loven bruker bare uttrykket sykdom. I henhold til de tidligere forskriftene og tidligere praksis kan også et lyte godtas som unntaksårsak dersom lytet medfører risiko for særlig stort sykefravær.

Langvarig eller kronisk

[Endret 1/06. Helt omarbeidet 10/20.]

Det kan være vanskelig for arbeidstakeren å dokumentere langvarig eller kronisk sykdom. Det kan likevel være aktuelt å gjøre unntak fra arbeidsgiveransvaret. For eksempel kan en person som over en årrekke har lidelser fra et bestemt område i ryggen oppfylle vilkåret. Det antas da at vedkommende har en kronisk sykdom, selv om det ikke foreligger klare og entydige funn som gjør diagnosen sikker. Også hyppige fravær ved forskjelligartede diagnoser kan oppfylle vilkåret om langvarig eller kronisk sykdom dersom det er en felles årsak bak fraværet. Ved uklarhet om vilkåret er oppfylt må NAV innhente utfyllende opplysninger fra behandler og ved behov forelegge saken til rådgivende overlege. Det må foretas en grundig helhetsvurdering av brukerens situasjon i slike tilfeller.

Risiko for særlig stort samlet sykefravær

[Endret 12/03, 10/10. Helt omarbeidet 10/20. Endret 11/20, 9/22-2]

At brukeren har en langvarig eller kronisk sykdom, er ikke alene tilstrekkelig for å gjøre unntak fra arbeidsgiveransvaret. Sykdommen må i tillegg medføre risiko for særlig stort sykefravær.

Med særlig stort sykefravær menes omkring 35 dager i året. Bakgrunnen for denne grensen er at NAV må ta utgangspunkt i en «landsnormal» for sykefravær, og at avviket fra denne landsnormalen må være «særlig stort». Se ot.Prop.41 (1990–1991). Ved særlig hyppige og kortvarige sykefravær som bare faller innenfor arbeidsgiverperioden, anses vilkåret oppfylt, selv om antallet fraværsdager per år er under 35 dager. Sykefraværet i arbeidsgiverperioder bør likevel være på minst 25 dager, fordelt på minst fem fraværstilfeller.

Det er risikoen for særlig stort samlet sykefravær som skal vurderes, dvs. ethvert sykefravær, uansett diagnose. Den alt overveiende del av sykefraværet må imidlertid ha sammenheng med den langvarige eller kroniske sykdommen.

Ved vurderingen av risikoen for særlig stort fremtidig sykefravær, vil NAV måtte bygge på opplysninger om hvordan sykefraværet har vært i tiden forut for søknaden. NAV skal også vektlegge opplysninger om sykefravær etter søknadstidspunktet, når dette sykefraværet kan kaste lys over hvor stor risikoen for særlig stort fremtidig sykefravær var på søknadstidspunktet. Prinsippet følger av praksis fra Høyesterett, se blant annet HR-2020-1193-A avsnitt 32. Trygderetten har i kjennelsene TRR 2019-4364 og TRR-2021-587 vist til at sykefravær oppstått etter søknadstidspunktet skal tas med i vurderingen.

Ny sykdom vil, bortsett fra i helt klare tilfeller, bare gi grunnlag for løse antakelser om den fremtidige fraværssituasjon. Unntak kan derfor normalt ikke gjøres før en har fått kjennskap til virkningen over et relevant tidsrom, som helst bør være på minst ett til to år.

Det er det samlede sykefravær som skal legges til grunn. Oversikt over egenmeldt fravær fra arbeidsgiver sammen med registrert legemeldt fravær og evt. legeerklæring, er tilstrekkelig dokumentasjon for å avgjøre om de medisinske vilkårene i § 8-20 er oppfylt.

Arbeidstaker som har en sykdom som medfører risiko for gjentatte sykefravær i en begrenset periode

[Tilføyd 10/20. Endret 11/20]

Enkelte arbeidstakere kan ha hyppige fravær fra arbeidet i en viss periode, selv om sykdommen ikke direkte kan anses som langvarig eller kronisk. Dette kan for eksempel gjelde i ventetid på operasjon eller annen behandling. Se ot.Prop.41 (1990–1991).

Arbeidstakere som har en sykdom som medfører økt risiko for hyppige fravær i en begrenset periode, kan derfor også søke om at NAV dekker sykepengene i arbeidsgiverperioden. Det er ikke et krav til at det foreligger langvarig/kronisk sykdom.

Bestemmelsen er ment å gjelde for arbeidstakere som:

har en sykdom/skade
ventes å bli frisk innen kort tid (2 år)
har hyppig fravær på grunn av pågående og/eller planlagt behandling, inkludert operasjon

Risikoen for økt fravær vil for denne målgruppen være midlertidig i motsetning til de med langvarig eller kronisk sykdom.

Søknad, dokumentasjon og klagerett

[Endret 9/02, 7/03, 10/10, 7/14. Helt omarbeidet 10/20. Endret 9/22-2]

Både arbeidstakeren og arbeidsgiveren kan søke om unntak fra arbeidsgiveransvaret

En bruker kan også søke om unntak uten å være i et arbeidsforhold.

Vedtaket er personlig og følger arbeidstaker, ikke arbeidsforholdet.

Vedtaket skal sendes til arbeidstaker og arbeidsgiver. Arbeidsgiver skal få vedtak med forenklet begrunnelse tilpasset NAVs taushetsplikt. Arbeidsgiver skal ikke motta medisinske opplysninger om arbeidstaker.

Arbeidstakeren har alltid klagerett. Arbeidsgiveren har klagerett dersom det er arbeidsgiveren som har søkt. I klagebehandlingen må NAV være oppmerksom på NAVs taushetsplikt.

NAV har ofte tilstrekkelige opplysninger om den enkeltes helsetilstand, f.eks. gjennom tidligere oppfølgings- og ytelsessaker. Det er derfor ikke alltid nødvendig å kreve nye medisinske opplysninger for å avgjøre en søknad om unntak fra arbeidsgiveransvaret. Hvorvidt NAV likevel må innhente ytterligere medisinske opplysninger før vedtak fattes, må bero på en konkret vurdering i den enkelte sak, jf. forvaltningsloven § 17. Ved søknad fra en person som mottar gradert uføretrygd/arbeidsavklaringspenger vil det være tilgjengelig utførlige legeerklæringer i saken.

Brukeren har imidlertid plikt til å la seg undersøke av lege dersom NAV finner dette nødvendig, jf. § 21-3 og § 8-8.

Utgiftene ved legeundersøkelsen dekkes fullt ut av trygden. Arbeids- og velferdsdirektoratet har fastsatt en særskilt takst for legeerklæring som skal gis i denne forbindelse, jf. Vedlegg 1 til § 21-4 i denne lov: Honorartakster for legeerklæringer m.m. – (L-takster).

Vedtakets varighet

[Tilføyd 10/20]

Som et utgangspunkt bør ikke vedtak om unntak fattes for en lengre periode enn tre år av gangen. Når unntaksperioden går ut må arbeidstaker eller arbeidsgiver fremsette ny søknad. NAV får da anledning til å vurdere arbeidstakerens situasjon og sykefravær på nytt opp mot vilkårene for unntak.

NAV kan gjøre vedtak om at unntak fra arbeidsgiveransvaret ikke lenger skal gjelde, dersom det gjennom et lengre tidsrom har vist seg at brukerens sykefravær ikke i vesentlig grad overstiger fraværet for arbeidstakere forøvrig.

Mildere vilkårsvurdering etter opphør av en tidligere periode med godkjent unntak

[Tilføyd 10/20]

Det følger av praksis fra trygderetten at det legges til grunn en noe mildere vurdering av vilkårene for unntak, i saker der en person søker om en ny periode med vedtak om unntak, etter opphør av en tidligere periode med unntak. Dette går blant annet frem i kjennelsene TRR-1998-3440 og TRR-2000-3465.

Unntak arbeidsgiveransvar for arbeidstakere som har mottatt arbeidsavklaringspenger/uføretrygd

[Tilføyd 10/20]

Unntak arbeidsgiveransvar er også aktuelt å benytte for den som har mottatt arbeidsavklaringspenger/uføretrygd, og som begynner å arbeide igjen. Unntaket bør i første omgang gis for 1 år. NAV bør på eget initiativ ta dette opp med brukeren og eventuell arbeidsgiver.

Virkningstidspunkt

[Tilføyd 7/03, endret 10/10, 10/20]

Et vedtak om unntak gjelder fra den dagen søknaden om unntak på grunn av kronisk eller langvarig sykdom ble mottatt hos NAV.

Ved fritak på grunn av svangerskapsrelatert sykdom kan refusjon gis tilbake i tid med opptil tre måneder før den måneden da kravet ble satt fram, dersom vilkårene var oppfylt i denne perioden (jf. § 22-13 tredje ledd). Det vises til kommentarene til § 8-20 andre ledd.

§ 8-20 Andre ledd – Svangerskapsrelatert sykefravær

[Tilføyd 9/02, endret 7/03, 10/10. Helt omarbeidet 10/20]

Det kan gis unntak fra arbeidsgiverperioden for gravide arbeidstakere. Det er et vilkår for fritak at fraværet skyldes svangerskapsrelatert sykdom hos den gravide. Graviditeten i seg selv er ikke tilstrekkelig som begrunnelse for unntak etter denne bestemmelsen.

Det er videre et vilkår at tilrettelegging eller omplassering til annet arbeid i virksomheten ikke er mulig. Arbeidsgiver må gjøre rede for hvilke tiltak som er forsøkt og hvorfor tilrettelegging eller omplassering ikke er mulig.

Både bruker og arbeidsgiver kan søke om unntak.

Vedtaket gjelder for hele svangerskapet frem til termindato så lenge det foreligger svangerskapsrelatert sykefravær. For å sikre at sykefraværet er svangerskapsrelatert stilles det krav til at sykefraværet dokumenteres med sykmelding eller annen legeerklæring.

Innvilgelsen kan gjelde for opptil 3 måneder før den måneden NAV mottok søknaden jf. § 22-13 tredje ledd. Innvilgelsen kan allikevel ikke gjelde før første dag med dokumentert svangerskapsrelatert sykefravær.

Forholdet til svangerskapspenger i folketrygdloven § 14-4

[Tilføyd 9/02, endret 7/03, 10/20, 4/23]

Skyldes arbeidsuførheten egen sykdom er sykepenger rett ytelse. Det kan i slike tilfeller vurderes unntak fra arbeidsgiveransvaret.

En har rett til sykepenger under svangerskapet ved arbeidsuførhet på grunn av sykdom. Moderate svangerskapsplager anses ikke som sykdom i lovens forstand og gir ikke rett til sykepenger. Komplikasjoner som går utover det ubehag som er normalt i et svangerskap anses som sykdom. Ellers vises det til kommentarer til § 8-4.

Hvis det er forhold i arbeidsmiljøet som er helsefarlig for fosteret, og arbeidsgiver ikke kan omplassere eller tilrettelegge, er svangerskapspenger rett ytelse. Det vises til folketrygdloven 14-4 med kommentarer.

Nærmere om praktisering av bestemmelsen

[Endret 7/03, ny overskrift, 1/18. Ny overskrift 10/20]

Det er et vilkår for fritak at fraværet skyldes svangerskapsrelatert sykdom. For at arbeidsgiveren skal få refundert sykepengeutgiftene må det dokumenteres at arbeidstakeren ikke kan omplasseres til annet arbeid i bedriften.

I Ot.prp.nr.29 (2001–2002) uttalte Sosialdepartementet:

«Trygdeetaten vil etter søknad fra enten arbeidstaker eller arbeidsgiver kunne treffe vedtak om at trygden dekker utgiftene til sykepenger i arbeidsgiverperioden. Arbeidsgiver må gjøre rede for hvilke tiltak som er forsøkt og hvorfor tilrettelegging eller omplassering ikke er mulig. Ved å knytte sykepengerefusjonen til krav om tiltak for den gravide understrekes at det også er arbeidsgivers ansvar å forebygge fravær på grunn av svangerskap. Mulighetene for omplassering vil variere med bedriftens art og størrelse, og ordningen vil dermed først og fremst treffe de bedriftene som har de største begrensningene og størst behov for økonomiske tiltak. Vedtaket skal gjelde for hele svangerskapet, og det må derfor tas endelig stilling til om omplassering til annet arbeid er mulig.»

Departementet uttalte videre om praktiseringen av bestemmelsen:

«Kravet til at sykefraværet må være relatert til svangerskapet innebærer imidlertid at ikke et hvilket som helst sykefravær i løpet av svangerskapet utløser rett til refusjon av sykepenger. Ordningen blir dermed forskjellig fra den eksisterende ordningen for kronisk syke arbeidstakere. I de sistnevnte tilfellene dekker trygden sykepengene ved ethvert sykefravær, selv om det ikke er den kroniske sykdommen som er bakgrunnen for sykefraværet. Kravet i den nye ordningen om at fraværet skal være relatert til svangerskapet bør ikke tolkes for strengt. Fravær som klart ikke har sammenheng med svangerskapet, som benbrudd, influensa eller andre infeksjonssykdommer vil derimot ikke gi rett til refusjon.»

En problemstilling som kan bli aktuell er hvordan arbeidsgiver gjøres kjent med at det kan dreie seg om svangerskapsrelatert fravær som eventuelt kan utløse rett til refusjon. Av personvernhensyn har myndighetene valgt ikke å gi arbeidsgiver melding om slikt fravær gjennom sykmeldingsblanketten eller annet skjema. Arbeidsgivers eventuelle krav om refusjon må derfor baseres på en dialog mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, der arbeidstaker selv gir nødvendige opplysninger.

Det kan være situasjoner der arbeidstaker ikke ønsker å opplyse om graviditeten, og dermed fratar arbeidsgiver mulighetene til å benytte ordningen. I brev fra Sosialdepartementet datert 11.03.02 blir det påpekt at kravet om at tilrettelegging eller omplassering skal være forsøkt ikke bør være ubetinget i de tilfellene arbeidsgiveren ikke har visst at arbeidstakeren har vært gravid. En liberal praktisering vil være viktig ikke bare for arbeidsgiveren, men også for arbeidstakeren for å unngå utilbørlig press om å gi opplysninger mot sitt ønske.

Når arbeidstaker ikke opplyser om svangerskapet til arbeidsgiver

[Overskrift satt inn og tekst helt omarbeidet 10/20]

Departementet har gitt noen eksempler som trekker grenser for praktiseringen av bestemmelsen i de tilfellene der arbeidstakeren ikke ønsker å opplyse om svangerskapet:

Arbeidstakeren ber om tilrettelegging/omplassering for å unngå sykmelding. Dette forsøket mislykkes, og arbeidstaker blir sykmeldt. Etter en tid får arbeidsgiver opplyst at sykefraværet var relatert til svangerskapet. Vilkåret for unntak er oppfylt og arbeidsgiveren kan kreve refusjon for utbetalte sykepenger i arbeidsgiverperioden.
Arbeidstakeren tar ikke initiativ til å forsøke andre arbeidsoppgaver og arbeidstakeren blir sykmeldt uten at tiltak er forsøkt. NAV bør da i ettertid vurdere om det ville vært mulig å tilrettelegge. Hvis NAV kommer til at arbeidstakeren av medisinske grunner ikke kunne omplasseres eller utføre arbeid overhodet, bør det innvilges unntak for arbeidsgiveransvar. I slike saker vil det ikke være mulig for arbeidsgiveren å tilrettelegge.
Arbeidstakeren tar ikke initiativ til å forsøke andre arbeidsoppgaver og arbeidstakeren blir sykmeldt uten at tiltak er forsøkt. NAV vurderer at det ut fra de medisinske opplysningene er mulig å omplassere arbeidstakeren. Hvis virksomhetens art eller størrelse tilsier at de uansett ikke kunne tilrettelegge oppgaver eller omplassere arbeidstakeren, bør unntak gis.
Dersom arbeidstaker ikke gir de opplysninger som er nødvendig for at arbeidssituasjonen kan tilpasses tilstanden, og omplassering ville vært mulig dersom arbeidsgiveren hadde fått opplysninger, vil det ikke være hjemmel for å gi unntak for arbeidsgiveransvar for sykepenger i ettertid.

§ 8-20 tredje ledd – Forskuttering og krav om refusjon fra arbeidsgiveren

[Endret 7/98, 3/00, 7/03, 10/10, 11/11, 12/11, 6/12, 10/20, 10/20-2, 6/21, 7/22]

Arbeidsgiveren skal etter tredje ledd forskuttere sykepengene i arbeidsgiverperioden, og har deretter krav på refusjon fra NAV. Kravet skal settes fram digitalt eller på skjema NAV 08-20.12, og det skal fremsettes eget krav for hver arbeidsgiverperiode, som kan bestå av én eller flere fraværsperioder.

Den som unntas fra bestemmelsen om arbeidsgiveransvar skal få utbetalt sykepengene fra arbeidsgiveren på samme måte som andre arbeidstakere. Dette omfatter også sykepenger på grunnlag av egenmelding, se § 8-23 til § 8-27, samt ved avventende sykmelding der det foreligger fravær. Det gjelder altså samme regler for bruk av egenmelding og sykmelding ved fravær der det er gitt unntak etter § 8-20, som ved annet sykefravær.

Når det gjelder unntak fra arbeidsgiveransvar etter første ledd, kan arbeidsgiveren kreve sykepengene refundert fra NAV uansett om sykefraværet har sammenheng med den kroniske eller langvarige sykdommen som har gitt grunnlag for vedtaket. Dette medfører at arbeidsgiveren ikke har behov for å få kjennskap til diagnosen ved de enkelte sykefravær.

Se nærmere om begrensning av sykepengegrunnlaget til seks ganger grunnbeløpet i arbeidsgiverperioden når NAV utbetaler refusjon i rundskrivet til § 8-10 tredje ledd.

Frist for å sette fram krav

[Endret 7/03, 11/10, 10/20]

I henhold til § 22-13 sjette ledd kan refusjon gis for inntil tre måneder før arbeidsgiveren satte fram krav. § 22-13 syvende ledd gir en begrenset dispensasjonsadgang dersom arbeidsgiveren ikke har vært i stand til å sette fram krav tidligere eller trygdens organer har gitt misvisende opplysninger. Dispensasjonsgrunn kan f.eks. være sykdom hos arbeidsgiveren eller den som vanligvis arbeider med personal- og lønningssaker.

Hvis arbeidsgiver har fremmet krav om refusjon uten å ha fremmet søknad om unntak, har NAV ansvar for å opplyse arbeidsgiver om at søknad må fremmes. I slike tilfeller legges mottatt dato på refusjonskravet til grunn som dato for søknad om unntak. Vi viser til kjennelse 34/2006 fra Ankenemnda for sykepenger (AN-2006-34):

«Ankenemda legger til grunn at det ikke er påbudt i lov eller forskrift at søknad om unntak må være fremsatt på eget skjema før krav om refusjon sendes inn. Når det kreves refusjon etter unntaksordningen, uten at det samtidig søkes om unntak på eget skjema, må refusjonskravet etter Ankenemdas vurdering også kunne anses som søknad om unntak fra ansvar for betaling av sykepenger ved svangerskapsrelatert sykdom. NAV lokalt må sørge for å innhente tilstrekkelige opplysninger for å vurdere unntaket.»

Den aktuelle kjennelsen omhandler refusjonskrav på svangerskapsrelatert sykdom, men Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at det samme skal gjelde også ved refusjonskrav ved langvarig eller kronisk sykdom. Formålet med presiseringen er å unngå at arbeidsgiver får avslag på krav om refusjon fordi de ikke har fremmet søknad.

Sykepengedager i arbeidsgiverperioden

[Tilføyd 10/10]

Dager det utbetales sykepenger for i arbeidsgiverperioden medregnes ikke i stønadsperioden, selv om folketrygden refunderer sykepengene til arbeidsgiveren. Vi viser til merknadene til § 8-12.

Feriepenger

[Endret 3/98, 3/00, 10/10, 10/20]

Til arbeidstakere som er unntatt fra bestemmelsene om arbeidsgiveransvar, skal trygden også yte feriepenger av de sykepenger som utbetales i arbeidsgiverperioden(e). Vi viser til § 8-33 andre ledd.

Feriepengene kommer i tillegg til feriepenger for inntil 48 sykepengedager etter § 8-33 første ledd. På den måten blir arbeidstakere som er unntatt etter § 8-20 ikke stilt dårligere enn andre arbeidstakere. Av samme grunn er det ikke er noen begrensning av antall sykepengedager med rett til feriepenger etter § 8-33 andre ledd.

Arbeidsgiveren skal utbetale feriepengene etter § 8-33 andre ledd, mot refusjon fra NAV.

Feriepenger refunderes fra NAV innen utgangen av mai året etter opptjeningsåret. Vi viser i denne forbindelse til merknadene til § 22-10 femte ledd.

§ 8-21 Forsikring mot ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden

Sist endret 27.10.2020, , jf overskriften:
§ 8-21 Tredje ledd – Sykepengene utbetales av arbeidsgiveren

§ 8-21 første ledd – Hvilke arbeidsgivere som kan forsikre seg

[Endret 3/98]

Første ledd regulerer hvilke arbeidsgivere som kan forsikre seg. Det gjelder arbeidsgivere som har lave samlede lønnsutbetalinger.

I samsvar med Trygdelovutvalgets forslag må de samlede lønnsutbetalingene i det foregående året ikke overstige 40 ganger grunnbeløpet. Utvalget viste til at det her er enklere med en regulering etter grunnbeløpet enn med fastsetting av nytt beløp for hvert år, slik de tidligere forskriftene gav anvisning på.

Ved vurderingen av om maksimumsbeløpet er overskredet, skal man ta hensyn til de samlede lønnsutgifter uavhengig av om enkelte arbeidstakere har en lønn som overstiger seks ganger grunnbeløpet eller er unntatt fra arbeidsgiveransvaret etter § 8-20.

Lønnsutbetalinger må forstås som lønnsutbetalinger til arbeidstakere i arbeidsgiverens tjeneste. Utgifter til honorar, provisjon, oppdrag utenfor tjeneste (frilansere) mv. som ikke gir rett til sykepenger fra arbeidsgiveren, skal ikke medregnes, selv om det er betalt arbeidsgiveravgift av disse. Utgifter til arbeidsgiveravgift holdes også utenfor.

Utbetalt lønn under sykdom som senere refunderes av trygden, kan ikke anses som reelle lønnsutbetalinger og skal følgelig ikke medregnes i det aktuelle maksimumsbeløp.

De vanlige regler om beregning av arbeidsgiverperioden (§ 8-19) gjelder også arbeidsgivere som har forsikret sitt sykepengeansvar. Et nytt sykefravær som inntreffer når det er gått mindre enn 16 kalenderdager siden forrige sykefravær, skal f.eks. regnes med i samme arbeidsgiverperiode. Har arbeidsgiveren betalt sykepenger for tre dager, kan det kreves refusjon fra første fraværsdag dersom arbeidstakeren, etter å ha gjenopptatt arbeidet, på nytt blir sykmeldt innen 16 kalenderdager.

§ 8-21 andre ledd – Omfang

Etter andre ledd skal en slik forsikring omfatte alle ansatte.

I de tilfeller en bedrift drives som familieaksjeselskap, anses lederen av bedriften som ansatt, selv om vedkommende er hovedaksjonær. Vedkommende omfattes derfor også av forsikringen.

Bare ansvaret for sykepenger omfattes av forsikringen. Det er således ikke anledning til å forsikre ansvaret for omsorgspenger ved barns sykdom etter kapittel 9.

§ 8-21 tredje ledd – Sykepengene utbetales av arbeidsgiveren

[Endret 3/00, 5/01, 1/09, 10/10, 10/20]

Arbeidsgiveren skal i arbeidsgiverperioden utbetale sykepengene til arbeidstakeren etter de vanlige regler. Deretter kan arbeidsgiveren kreve refusjon fra folketrygden. Søknad om refusjon fremsettes på skjema NAV 08-21.15 som er fastsatt av Arbeids- og velferdsdirektoratet, og det skal fremmes eget krav for hver fraværsperiode.

Begrensningene i § 8-10 andre ledd om at sykepengegrunnlaget pr. år for den enkelte arbeidstaker ikke kan overstige seks ganger grunnbeløpet, gjelder også her. Se nærmere om begrensning av sykepengegrunnlaget til seks ganger grunnbeløpet i arbeidsgiverperioden når NAV utbetaler refusjon i rundskrivet til § 8-10 tredje ledd.

Refusjonskrav skal vanligvis ikke fremmes oftere enn én gang per måned.

Sykepengedager i arbeidsgiverperioden

[Tilføyd 10/10]

Dager det utbetales sykepenger for i arbeidsgiverperioden medregnes ikke i stønadsperioden, selv om folketrygden refunderer sykepengene til arbeidsgiveren. Vi viser til merknadene til § 8-12.

Frist for å fremsette krav

[Endret 10/10]

I henhold til § 22-13 femte ledd kan refusjon gis for inntil tre måneder før arbeidsgiveren satte fram krav. § 22-13 sjette ledd gir en begrenset dispensasjonsadgang dersom arbeidsgiveren ikke har vært i stand til å sette fram krav tidligere eller trygdens organer har gitt misvisende opplysninger. For øvrig viser vi til § 22-13 med merknader.

Refusjonskrav sendes til arbeidstakeren sitt bostedskontor § 8-21

§ 8-21 fjerde ledd – Hva dekker forsikringen?

[Endret 3/98, 12/05, 10/10]

Forsikringen skal dekke arbeidsgiverens utgifter til sykepenger og feriepenger av sykepenger ved fravær utover tre kalenderdager i hvert tilfelle. Det kreves legeerklæring.

Feriepengerettighetene etter § 8-21 kommer i tillegg til de feriepengene som eventuelt blir utbetalt for 48 sykepengedager etter § 8-33.

Forsikringsordningen bygger på det prinsipp at arbeidsgiveren skal bære risikoen for de helt kortvarige sykefraværene selv. Forsikringen dekker derfor utgiftene til sykepenger og feriepenger av sykepenger først når fraværet har vart i tre kalenderdager. Er arbeidstakeren syk på fredag tas de arbeidsfrie dagene lørdag og søndag med når antall kalenderdager beregnes.

Begrunnelsen for dette er at arbeidsgiveren har størst mulighet for å påvirke og føre kontroll med kortvarige sykefravær. I tillegg kommer de administrative fordeler for NAV.

Arbeidsgiver som betaler full lønn under sykdom, skal i henhold til loven også betale feriepenger av dette. Feriepenger som arbeidstakeren ville ha hatt krav på for samme tidsrom, refunderes arbeidsgiveren annen halvdel av mai måned året etter opptjeningsåret, jf. folketrygdloven § 22-10 tredje ledd.

§ 8-21 femte ledd – Forskrifter

[Endret 5/04, 9/06, 7/07, 10/10]

Femte ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere forskrifter om forsikringsordningen. Bestemmelser om fastsetting av premiens størrelse er tatt inn i forskriftene til § 23-6 bokstav a.

Premiesatsen fastsettes slik at de beregnede inntekter for forsikringsåret dekker de beregnede utgifter. Forsikringsordningen skal være selvfinansierende og premien reguleres på grunnlag av endringer i de samlede lønnsutbetalinger.

Premiesatsen oppdateres årlig på Vedlegg 3 til kap. 8.

Søknad om forsikring, skal sendes NAV-kontoret på skjema NAV 08-21.05 som er fastsatt av Arbeids- og velferdsdirektoratet. Forsikringen kan tre i kraft fra begynnelsen av neste kvartal.

Forvaltningsenheten skal avgjøre søknaden så snart råd er og gi søkeren melding om vedtaket og om premiegrunnlaget.

§ 8-22 Trygdens ansvar når arbeidsgiveren ikke betaler

LOV-1997-02-28-19-§8-22

Omarbeidet i sin helhet 27.11.2024

Generelt om § 8-22

Formålet med bestemmelsen er å sikre at arbeidstakeren får sykepengene hen har krav på hvis arbeidsgiveren ikke betaler ut sykepengene slik den er forpliktet til, se merknadene til § 8-22 i Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) s. 85.

I første ledd er det bestemt at Nav skal utbetale sykepengene til arbeidstakeren hvis arbeidsgiveren ikke utbetaler sykepengene den er forpliktet til å utbetale, og at Nav skal kreve inn det samme beløpet fra arbeidsgiveren.

I andre ledd er det bestemt at beløpet kan inndrives fra arbeidsgiveren etter bestemte regler, og at et vedtak om innkreving av beløpet fra arbeidsgiveren er tvangsgrunnlag for utlegg.

I tredje ledd er det henvist til regler om anke over vedtak om sykepenger i arbeidsgiverperioden, som står i § 21-13.

Bestemmelsen svarer med noen språklige endringer til § 3-6 nr. 5 i tidligere folketrygdlov, og rettskilder til denne bestemmelsen kan derfor også være relevante ved tolkningen av § 8-22.

Bestemmelsen gjelder også omsorgspenger fra arbeidsgiveren, se § 9-8.

Nav betaler ikke feriepenger av de sykepengene som forskutteres, se § 8-33.

Ftrl. § 8-22 første ledd

Hvordan skal bestemmelsen forstås

Når Nav forskutterer sykepenger i arbeidsgiverperioden

Nav utbetaler sykepenger til arbeidstakeren i arbeidsgiverperioden hvis

arbeidstakeren fyller vilkårene for sykepenger i arbeidsgiverperioden,
arbeidsgiveren ikke betaler sykepenger i arbeidsgiverperioden som den er forpliktet til, og
arbeidstakeren søker om at Nav betaler sykepenger i arbeidsgiverperioden.

Arbeidstakeren må fylle alle vilkår for rett til sykepenger i arbeidsgiverperioden for at Nav skal forskuttere sykepenger. For eksempel er det ikke nok å fylle kravene til sykdom og arbeidsuførhet i § 8-4, hvis sykmeldingen er sendt for sent til arbeidsgiveren etter § 8-18 tredje ledd.

Hvilke dager det kan forskutteres sykepenger for

Nav kan dekke manglende utbetaling for både egenmeldingsdager og sykmeldingsdager. Som hovedregel utbetales det bare sykepenger i arbeidsgiverperioden for de dagene det skulle vært utbetalt lønn for, se § 8-18 fjerde ledd.

Nav kan ikke forskuttere sykepenger når det kun foreligger avventende sykmelding.

Nav kan ikke forskuttere sykepenger for dager arbeidsgiver har utbetalt sykepenger for. Dersom arbeidsgiver bare har betalt sykepenger for deler av arbeidsgiverperioden, kan Nav forskuttere sykepenger for den delen av arbeidsgiverperioden det ikke er utbetalt sykepenger for.

Eksempel: Arbeidsgiver har betalt sykepenger for de første ti kalenderdagene i arbeidsgiverperioden, men stanset utbetalingen fra og med kalenderdag nummer 11. Nav kan forskuttere sykepenger for de dagene det skulle vært utbetalt lønn fra kalenderdag 11 til og med kalenderdag 16.

Hvis arbeidsgiver har utbetalt sykepenger i arbeidsgiverperioden, men senere trekker tilbake utbetalingen, kan Nav forskuttere sykepenger hvis de andre vilkårene for forskuttering er oppfylt. Sykepengene fra arbeidsgiver må faktisk være trukket tilbake. Det er ikke tilstrekkelig at arbeidsgiveren har varslet at sykepengene vil bli trukket tilbake. Det er situasjonen på vedtakstidspunktet, ikke søknadstidspunktet, som er avgjørende.

Krav til søknad fra den sykmeldte

Den som vil at Nav skal forskuttere sykepenger i arbeidsgiverperioden, må søke Nav om dette.

Det stilles ingen formkrav til hvordan arbeidstakeren gir beskjed til Nav om at hen ønsker at Nav skal utbetale sykepenger i arbeidsgiverperioden, men det må gå frem at det er et krav om forskuttering. Søknad om sykepenger regnes ikke i seg selv som et krav om forskuttering. En bestridelse fra arbeidsgiver anses heller ikke som et krav om forskuttering.

Hvis arbeidsgiveren ikke utbetaler sykepenger i arbeidsgiverperioden, og arbeidstakeren ikke har krevd sykepengene i arbeidsgiverperioden utbetalt fra Nav, bør arbeidstakeren informeres om muligheten for dette i tråd med veiledningsplikten, se forvaltningsloven § 11.

Nav kan forskuttere sykepenger for inntil tre måneder før den måneden da kravet ble satt frem, se § 22-13 tredje ledd. Hvis vilkårene i § 22-13 syvende ledd er oppfylt, kan Nav forskuttere sykepenger inntil tre år før kravet ble satt frem.

Navs forhold til arbeidsgiveren

Hvis Nav har forskuttert sykepenger til arbeidstakeren i arbeidsgiverperioden, fatter Nav eget vedtak om at arbeidsgiveren må betale det samme beløpet til Nav. Arbeidsgiveren har rett til å anke dette vedtaket inn for Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden, se § 21-13.

Hvis arbeidsgiveren anker, er det Nav som er motpart i ankesaken, ikke arbeidstakeren.

Forholdet til lønnsgarantiordningen

Det påvirker ikke retten til forskuttering av sykepenger i arbeidsgiverperioden hvis det er manglende betalingsevne hos arbeidsgiveren som er grunnen til at sykepengene i arbeidsgiverperioden ikke er utbetalt.

Hvis det er åpnet konkurs hos arbeidsgiveren, betales det i noen tilfeller sykepenger i arbeidsgiverperioden fra lønnsgarantiordningen.

Hvis sykepenger i arbeidsgiverperioden er utbetalt av enten arbeidsgiver eller lønnsgarantiordningen, har arbeidstakeren ikke rett til å få forskuttert sykepenger fra Nav i arbeidsgiverperioden.

Hvis verken arbeidsgiver eller lønnsgarantiordningen har utbetalt sykepenger i arbeidsgiverperioden, kan Nav utbetale sykepenger i arbeidsgiverperioden hvis de andre vilkårene er oppfylt.

Forholdet til utredningsplikten og andre bestemmelser

Nav må sørge for at saken er godt nok opplyst og utredet før det forskutteres sykepenger i arbeidsgiverperioden. Dersom arbeidsgiver og arbeidstaker er uenige om faktiske forhold i saken, eller opplysninger i saken reiser tvil om hva som har skjedd, bør forholdene avklares med både arbeidsgiver og arbeidstaker før forskuttering gjennomføres.

Før Nav forskutterer sykepenger bør saken være så godt opplyst at den kan oversendes Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden dersom det skulle bli aktuelt. Det gjelder spesielle krav om hvilke forhold som skal være belyst og hvilke opplysninger som skal være innhentet før en sak sendes til Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden, se forskriften til § 21-13 og Navs rundskriv til denne bestemmelsen.

I de fleste tilfeller hvor det foreligger sykmelding fra lege, kan det legges til grunn at lovens krav til sykdom og arbeidsuførhet i § 8-4 er oppfylt. I noen tilfeller gjør omstendigheter rundt sykmeldingen eller hendelser i sykmeldingsperioden at det medisinske grunnlaget for sykmeldingen trekkes i tvil, slik at det må gjøres en grundigere vurdering av opplysningene i saken. Se om slike situasjoner i rundskrivene til § 8-4 første ledd og § 8-8.

Nærmere om Navs tolkning

Navs tolkning bygger på ordlyden i bestemmelsen og sammenhengen med det øvrige sykepengeregelverket.

Når Nav forskutterer sykepenger i arbeidsgiverperioden og hvilke dager det kan forskutteres sykepenger for

Det følger av § 8-22 første ledd at trygden skal utbetale sykepengene som en arbeidsgiver «er forpliktet til å yte» i arbeidsgiverperioden, men som arbeidsgiveren «ikke betaler».

Nav tolker dette slik at Nav skal betale ut sykepenger i arbeidsgiverperioden i den utstrekning arbeidstakeren har rett til sykepenger, men arbeidsgiveren ikke utbetaler dette. For at arbeidstakeren skal ha rett til sykepenger i arbeidsgiverperioden, må alle vilkår for sykepenger i arbeidsgiverperioden være oppfylt. Dette gjelder både de materielle reglene, for eksempel om krav til sykdom og arbeidsuførhet i § 8-4, og de prosessuelle reglene, for eksempel om at det må gis melding til arbeidsgiver om arbeidsuførheten innen bestemte frister i § 8-18.

Hvor mye sykepenger arbeidsgiveren er «forpliktet til å yte», og dermed hvor mye sykepenger arbeidstakeren skal ha forskuttert fra Nav, bestemmes av de vanlige reglene om sykepengeutbetaling i arbeidsgiverperioden i § 8-18, fastsettelse av sykepengegrunnlag i § 8-28, mv. Dersom arbeidsgiveren bare betaler deler av det arbeidstakeren har rett til, følger det av ordlyden i § 8-22 at Nav skal forskuttere det gjenstående.

Krav til søknad fra den sykmeldte

Det følger av § 22-13 første ledd at den som har rett til en ytelse etter folketrygdloven, må sette frem krav for å få ytelsen.

Nav anser sykepenger i seg selv, og en eventuell forskuttering av sykepenger fra Nav i arbeidsgiverperioden, for å være to adskilte rettigheter. Nav tolker dermed sammenhengen mellom § 22-13 og § 8-22 slik at det må settes frem et særskilt krav om forskuttering av sykepenger fra Nav i arbeidsgiverperioden, selv om det tidligere er satt frem et ordinært krav om sykepenger.

Dette bygger også på at sykepenger i arbeidsgiverperioden som hovedregel utbetales av arbeidsgiveren. Sykepengeutbetalingen i arbeidsgiverperioden er dermed et forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. For at Nav skal tre inn i dette forholdet og forskuttere på vegne av arbeidsgiver, mener Nav at det må fremsettes et særskilt krav om dette fra arbeidstakeren. Nav kan ikke tolke et ordinært krav om sykepenger fra Nav slik at det også gjelder forskuttering av sykepenger i arbeidsgiverperioden.

Av samme grunner anses ikke en arbeidstakers ordinære krav om sykepenger i arbeidsgiverperioden som fristavbrytende for et krav om forskuttering av sykepenger i arbeidsgiverperioden. Lovens ordning og den praktiske erfaring i de aller fleste saker er at arbeidsgiver betaler sykepenger slik den skal. Et ordinært krav om sykepenger gir ingen holdepunkter for at det senere vil komme et krav om forskuttering.

Siden et krav om forskuttering av sykepenger i arbeidsgiverperioden anses som et eget krav, forstår Nav regelen i § 22-13 tredje ledd slik at forskuttering av sykepenger i arbeidsgiverperioden omfattes av bestemmelsen og bare kan gjøres for inntil tre måneder før den måneden da krav om forskuttering av sykepenger i arbeidsgiverperioden ble satt frem. Dersom vilkårene i § 22-13 syvende ledd er oppfylt, kan forskuttering av sykepenger i arbeidsgiverperioden gjøres for inntil tre år før kravet ble satt frem.

Det er ikke gitt regler i lov eller forskrift om formkrav for krav om forskuttering av sykepenger i arbeidsgiverperioden, og Nav må derfor godta at slike krav fremsettes på ulike måter.

Navs forhold til arbeidsgiveren

Folketrygdloven § 8-22 første ledd regulerer Navs forhold til både arbeidstakeren og arbeidsgiveren i saker om forskuttering av sykepenger i arbeidsgiverperioden. Også reglene i forvaltningsloven påvirker Navs forhold til arbeidsgiveren i saker om forskuttering av sykepenger i arbeidsgiverperioden.

Overfor arbeidstakeren fatter Nav vedtak om at sykepengene forskutteres eller ikke forskutteres, se § 8-22 første ledd, første punktum. Dersom Nav forskutterer sykepenger til arbeidstakeren, fatter Nav et eget vedtak overfor arbeidsgiveren om at den må betale det samme beløpet til Nav, se andre punktum. Dette følger av ordlyden, der det står at Nav «skal» kreve beløpet tilbake fra arbeidsgiveren.

Vedtaket om at arbeidsgiver må betale det samme beløpet til Nav kan ankes inn for Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden, se folketrygdloven § 21-13.

Når arbeidsgiveren anker Navs vedtak inn for Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden, er det Nav sitt vedtak som er ankegjenstand, og derfor Nav som er arbeidsgiverens motpart i ankesaken. Arbeidstakeren er ikke part i denne saken.

Forholdet til lønnsgarantiordningen

Hvis det er åpnet konkurs hos en arbeidsgiver, kan arbeidstakerne i noen tilfeller få utbetalt lønn fra lønnsgarantiordningen.

I folketrygdloven § 8-22 står det at arbeidstakeren har rett til forskutterte sykepenger fra Nav dersom «arbeidsgiver» ikke har betalt sykepenger som den er forpliktet til. Ordlyden kan slik sett åpne for at arbeidstakeren har rett til sykepenger fra Nav selv om lønnsgarantiordningen har betalt ut sykepenger på vegne av arbeidsgiveren.

Nav tolker ordlyden i lys av regelens formål og sammenhengen med lønnsgarantiordningen, slik at en utbetaling fra lønnsgarantiordningen må anses som en utbetaling fra arbeidsgiver.

Det avgjørende for om arbeidstakeren har rett til forskutterte sykepenger fra Nav i arbeidsgiverperioden er dermed om det er utbetalt sykepenger i det omfanget arbeidstakeren har rett til, eller ikke. Det er uten betydning om det er arbeidsgiveren eller lønnsgarantiordningen som har betalt ut eller ikke betalt ut sykepengene.

Om Navs saksbehandling

Kravene til Navs saksbehandling under § 8-22 følger av forvaltningsrettslige regler, og er omtalt i rundskrivet her av informasjonshensyn.

Ftrl. § 8-22 andre ledd

Hvordan skal bestemmelsen forstås

Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav kan drive inn det beløpet Nav har vedtatt at arbeidsgiveren skal betale tilbake til Nav. Nav har ikke praksis for å ilegge renter, selv om det står i loven at det kan gjøres.

Før kravet kan drives inn må Nav fatte vedtak om at beløpet skal kreves tilbake, se § 8-22 første ledd.

Dersom arbeidsgiveren anker på vedtaket om tilbakekreving, kan beløpet ikke drives inn før tidligst fire uker etter at arbeidsgiver er underrettet om Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperiodens avgjørelse i saken. Se § 8-22 tredje ledd, § 21-13 og Forskrift om tvister i arbeidsgiverperioden § 11.

Reglene i bidragsinnkrevingsloven må følges når beløpet skal drives inn fra arbeidsgiveren.

Nærmere om Navs tolkning

Navs tolkning bygger direkte på lovens ordlyd.

Bestemmelsen i § 8-22 andre ledd gjelder bare inndrivningen av beløpet etter at kravet er etablert ved vedtak etter første ledd, og eventuelt etter at en anke er ferdig behandlet etter tredje ledd. Dette følger av systematikken i bestemmelsen.

Det følger av § 11 i forskrift 25. mars 1997 nr. 268 om tvister i arbeidsgiverperioden at en anke over et tilbakebetalingskrav etter denne bestemmelsen har oppsettende virkning. Beløpet kan først inndrives fire uker etter at arbeidsgiveren er underrettet om Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperiodens vedtak.

Det er Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav som etter ordlyden er gitt myndighet til å drive inn beløpet som er vedtatt tilbakebetalt. Innkrevingssentralen er en del av Skatteetaten.

Ftrl. § 8-22 tredje ledd

Hvordan skal bestemmelsen forstås

Bestemmelsen har ingen materiell betydning, men gir bare en henvisning til reglene om anke over sykepenger i arbeidsgiverperioden. Disse reglene står i § 21-13.

§ 8-23 Egenmelding

LOV-1997-02-28-19-§8-23

Sist endret 10.11.05, jf. overskriften
§ 8-23 første ledd – Definisjon

§ 8-23 første ledd – Definisjon

LOV-1997-02-28-19-§8-23

[Endret 11/05]

Første ledd gir en definisjon av begrepet egenmelding. Begrepet er brukt, men ikke definert, i den tidligere lov.

Med virkning fra 1. juli 2004 er det innført endring i egenmeldingsordningen. Bestemmelsen om at egenmelding for fravær dokumentert med sykmelding fra lege fra fjerde fraværsdag ikke regnes med ved telling av antall egenmeldinger, er bortfalt. Dette innebærer at hvis arbeidstaker går til lege etter en eller flere egenmeldingsdager, vil disse dagene regnes som brukte egenmeldingsdager.

Det understrekes at loven er en minimumslov og at arbeidsgiver står fritt til å akseptere egenmelding for så mange dager han vil, innenfor arbeidsgiverperioden.

§ 8-23 andre ledd – Rett til sykepenger på grunnlag av egenmelding

LOV-1997-02-28-19-§8-23

[Endret 7/98]

Andre ledd angir når en arbeidstaker har rett til å nytte egenmelding istedenfor legeerklæring. Egenmelding kan bare nyttes i arbeidsgiverperioden etter denne bestemmelsen.

En arbeidstaker får rett til sykepenger på grunnlag av denne meldingen uten å legge fram legeerklæring om at fraværet skyldes sykdom. Meldingen må gis så snart som mulig. Sykepenger fra arbeidsgiveren ytes tidligst fra og med den dag arbeidstakeren har gitt melding om arbeidsuførheten til arbeidsgiveren, jf. § 8-18 tredje ledd.

Også når sykefravær dokumenteres ved egenmelding, må medlemmet fylle de øvrige vilkår for rett til sykepenger, om arbeidsuførhet osv.

Egenmelding om sykdom må komme fram til arbeidsgiveren første fraværsdag. Det er arbeidstakeren som har ansvaret for at meldingen kommer fram til arbeidsgiveren uansett hvilken måte egenmeldingen er gitt på. Det er ikke tilstrekkelig at den postlegges første fraværsdag. Dette har Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden lagt til grunn i kjennelse nr. 33/84. Ankenemnda har også lagt til grunn at det er arbeidstakeren som har ansvar for at egenmelding kommer fram til rette vedkommende, se kjennelse nr. 20/93.

Egenmelding kan gis både skriftlig og muntlig, over telefon, ved bud eller på annen måte som er praktisk for den syke.

Dersom arbeidstakeren ikke melder fra da, faller retten til sykepenger bort og inntrer først fra den dag melding blir gitt. Dette gjelder også om arbeidsuførheten blir bekreftet ved sykmelding fra lege. Om unntak, se § 8-7 nr. 1 andre ledd med merknader.

§ 8-24 Rett til å nytte egenmelding

Sist endret 11.11.2005, jf. følgende overskriften:
§ 8-24 Fjerde ledd – Fravær i inntil tre kalenderdager

§ 8-24 første ledd – Opptjeningstid

Etter første ledd er det et vilkår for at arbeidstakeren skal få rett til sykepenger på grunnlag av egenmelding, at vedkommende har arbeidet hos arbeidsgiveren i minst to måneder før arbeidsuførheten oppstod. Ved gjenansettelse innen to uker medregnes tidligere arbeidsforhold ved beregning av ansettelsestiden.

Retten gjelder både for arbeidstakere i heltidsarbeid og deltidsarbeid (enkelte dager i uken eller deltid hver dag).

Egenmelding kan bare benyttes når arbeidsgiveren dekker sykepengene eller forskutterer for trygden etter bestemmelsene om unntak fra arbeidsgiveransvar, jf. § 8-2 andre ledd, § 8-20 og § 8-21.

§ 8-24 andre ledd – Avbrudd i arbeidsforholdet

[Endret 3/98]

En arbeidstaker må i utgangspunktet ha vært ansatt i to nye måneder for å kunne nytte egenmelding etter at arbeidsforholdet har vært avbrutt i mer enn to uker. Det er gitt unntaksbestemmelser for enkelte grupper. Andre ledd har bestemmelser om dette.

Når arbeidstakeren har fått sykepenger fra arbeidsgiveren i 16 kalenderdager, kan egenmelding ikke nyttes før vedkommende har vært i arbeid igjen i 16 sammenhengende kalenderdager, jf. § 8-19 fjerde ledd.

For å få rett til sykepenger under streik og lockout må arbeidstakeren ha lagt fram legeerklæring om arbeidsuførhet på grunn av sykdom før arbeidet stanses, jf. § 8-31.

§ 8-24 tredje ledd – Unntaksbestemmelser for enkelte grupper

Ingen kommentar.

§ 8-24 fjerde ledd – Fravær i inntil tre kalenderdager

[Endret 3/98, 4/99, 3/00, 11/05]

Etter fjerde ledd kan egenmelding nyttes for inntil tre kalenderdager om gangen. Ved nytt sykefravær innen 16 dager regnes tidligere fraværsdager uten legeerklæring med.

En arbeidsgiver kan gi bedre rettigheter ved å bestemme at arbeidstakeren kan nytte egenmelding ved sykefravær som varer lenger enn tre dager, men begrenset til 16 dager (arbeidsgiverperioden). En slik utvidelse av retten til å nytte egenmelding vil også gjelde for arbeidstakere som er unntatt fra arbeidsgiveransvaret etter § 8-20.

En arbeidsgiver som har forsikret sitt sykepengeansvar etter § 8-21, kan derimot ikke utvide retten til å nytte egenmelding utover tre kalenderdager, jf. 8-21 fjerde ledd med merknader.

En fraværsperiode med egenmelding starter første sykefraværsdag, jf. § 8-19 andre ledd. En person som har vært sykmeldt med legeerklæring i f.eks. en uke, har derfor ikke rett til å nytte egenmelding dersom han/hun får et nytt sykefravær innenfor arbeidsgiverperiodens lengde umiddelbart etter den foregående sykmeldingen. Egenmelding kan benyttes i en eller flere perioder på til sammen tre dager innenfor en allerede påbegynt arbeidsgiverperiode der tidligere fravær er dokumentert med legeerklæring. Forutsetningen er at en har gjenopptatt arbeidet etter det legedokumenterte fraværet før en igjen blir borte fra arbeidet på grunnlag av egenmelding. Se også Ankenemndkjennelse nr. 7 fra 2004 [AN-2004-7].

Det kan ikke nyttes egenmelding for mer enn tre kalenderdager om gangen.

Også arbeidsfrie dager tas med når antall kalenderdager beregnes. Dersom arbeidstakeren har sykefravær med egenmelding fredag og fortsatt er syk mandag, regnes både lørdag og søndag med. Arbeidsgiver kan i et slikt tilfelle kreve legeerklæring fra og med mandag. Det er imidlertid ikke nødvendig med legeerklæring når en arbeidstaker møter på arbeid dagen etter en arbeidsfri periode, selv om de arbeidsfrie dagene var f.eks. fjerde og femte dag etter første fraværsdag.

Når en vakt strekker seg over et døgnskille, regnes fraværet fra denne arbeidsøkten som en egenmelding. Departementet uttalte i forbindelse med Ot.prp.nr.59 (1997–1998):

«Endringen vil ikke ha noen økonomiske konsekvenser da de ikke berører antall sykepengedager, men kun regulerer tidspunktet for når det er nødvendig med legeerklæring.»

Fravær fra en arbeidsøkt som strekker seg over døgnskille skal således regnes som to kalenderdager i forhold til beregning av arbeidsgivererioden

Ved nytt sykefravær innen 16 dager medregnes tidligere fraværsdager det ikke foreligger sykmeldingsattest for. Bestemmelsen om sammenlegging av egenmeldingsdager i en 16-dagers periode, må sees i sammenheng med § 8-19 tredje ledd om beregning av arbeidsgiverperioden ved nytt sykefravær før det er gått 16 dager siden forrige sykefravær. Dersom arbeidstakeren har brukt opp egenmeldingsperioden på tre dager i en 16-dagers periode, kan vedkommende ikke benytte egenmelding igjen før arbeidet har vært gjenopptatt i sammenhengende 16 dager.

Egenmelding kan ikke nyttes når arbeidstakeren har fått sykepenger fra arbeidsgiveren i 16 dager, sammenhengende eller ved sammenlegging av periodene, og så blir syk igjen før vedkommende har vært i arbeid i 16 dager. I slike tilfeller inntrer ingen ny arbeidsgiverperiode. Sykepenger kan imidlertid ytes fra trygden, men bare dersom arbeidsuførheten dokumenteres ved legeerklæring.

Dersom sykmelding fra lege ikke blir fremlagt innen 14 dager etter at arbeidstakeren skulle vært i arbeid igjen etter egenmeldingsperioden, mister vedkommende retten til sykepenger for de forutgående dager som det er gitt egenmelding for. Arbeidstakeren får retten igjen først fra den dag lege blir søkt, jf. § 8-7 andre ledd.

§ 8-24 femte ledd – Fravær utover tre kalenderdager

Etter femte ledd er det et krav om at arbeidsuførheten dokumenteres ved legeerklæring dersom den varer utover tre dager. Legeerklæring fra fjerde dag er et vilkår for rett til sykepenger også for dagene i egenmeldingsperioden. Det kan i helt særlige tilfeller gjøres unntak fra dette.

Varer arbeidsuførheten utover de tre kalenderdagene, kan arbeidsgiveren kreve at lege søkes og at fraværet blir bekreftet av lege. Dersom bekreftelse fra lege ikke blir lagt fram, faller retten til sykepenger bort. Dette gjelder også for de dager det er nyttet egenmelding. Retten til sykepenger inntrer i så fall fra den dag fraværet blir bekreftet av lege.

Unntak

Unntaksbestemmelsen i tredje punktum kan komme til anvendelse i tilfeller der arbeidstakeren bor alene og ikke har telefon og arbeidsuførhet er tilstrekkelig dokumentert, se likevel merknadene til § 8-7. Videre kan den anvendes dersom det er godtgjort at arbeidstakeren har vært arbeidsufør fra et bestemt tidspunkt, f.eks. ved erklæring fra lege eller sykehus, eller dersom arbeidstakeren ble syk på arbeidsplassen.

I Ankenemndskjennelse nr. 16/92 har Ankenemnda uttalt at det ikke kan regnes som skoft når arbeidstakeren har levert gyldig egenmelding, men ikke har oppsøkt lege fjerde dag. Ankenemnda fant at arbeidsgiverperioden i et slikt tilfelle begynner å løpe fra den dag egenmelding blir gitt, uansett legebesøk.

§ 8-25 Unntak fra retten til å nytte egenmelding

LOV-1997-02-28-19-§8-25

Generell kommentar

§ 8-25 gir bestemmelser om at enkelte grupper av arbeidstakere etter skriftlig melding kan unntas fra reglene om egenmelding og nektes sykepenger på et slikt grunnlag.

Paragrafen er særlig aktuell for sjømenn og arbeidstakere på kontinentalsokkelen. Det er et krav at arbeidsgiveren på forhånd har gitt arbeidstakeren skriftlig melding om nektelsen.

§ 8-26 Egenerklæring

LOV-1997-02-28-19-§8-26

Generell kommentar

Etter denne bestemmelsen kan arbeidsgiveren kreve en skriftlig erklæring fra medlemmet om at fraværet fra arbeidet skyldtes sykdom.

Arbeidsgiveren kan ikke kreve en slik skriftlig egenerklæring dersom arbeidstakeren legger frem sykmeldingsattest fra lege. I slike tilfeller erstatter sykmeldingsattesten egenerklæringen.

§ 8-27 Tap av retten til å nytte egenmelding

Sist endret 01.07.2004, jf. følgende overskrifter:
1 Generell kommentar (tilføyd)
2 § 8-27 Andre ledd er opphevet
3 § 8-27 Tredje og fjerde ledd endret til andre og tredje ledd

Generell kommentar

[Tilføyd 7/04]

Det understrekes at loven er en minimumslov og at arbeidsgiver står fritt til å akseptere egenmelding for så mange dager han vil, innenfor arbeidsgiverperioden.

§ 8-27 første ledd – Minst fire egenmeldinger

Første ledd stemmer i det alt vesentlige med forskriftene til tidligere lov.

Etter de tidligere forskrifter kunne arbeidsgiveren velge å begrense retten til å bruke egenmelding til en eller to dager. Etter Trygdelovutvalgets forslag er denne bestemmelsen utelatt. Utvalget fant det lite praktisk at en arbeidsgiver skal velge å begrense retten til å bruke egenmelding til en eller to dager.

Som ett fravær i forhold til denne bestemmelsen regnes hvert enkelt sykefravær, selv om det er kortere enn tre dager. Sykefravær som bare varer en dag, teller således som en egenmeldingsgang.

Egenmelding på grunn av omsorg for syke barn skal ikke regnes med når man beregner antallet egenmeldinger ved egen sykdom, jf. § 9-8.

I en del arbeidsavtaler og arbeidsreglementer er det bestemt at arbeidstakeren bare skal kunne benytte egenmelding inntil fire ganger. I andre arbeidsforhold bestemmer arbeidsgiveren dette i det enkelte tilfellet, først etter at arbeidstakeren har hatt fire egenmeldinger. Begge deler er akseptabelt i forhold til loven.

Antall egenmeldinger kan være fastsatt på forhånd i arbeidsavtale eller reglement. Men arbeidsgiveren kan også bestemme i det enkelte tilfellet, f.eks. først etter at en arbeidstaker har hatt fire egenmeldinger.

§ 8-27 Andre ledd – Arbeidstakers rett til å uttale seg, og arbeidsgivers plikt til å foreta ny vurdering

[Endret 7/04]

I Ot.prp.nr.29 (1995–1996) er det uttalt:

«Slik gjeldende bestemmelse er formulert, mister ikke en arbeidstaker automatisk retten til å nytte egenmelding. Arbeidsgiver må varsle arbeidstakeren om at vedkommende er fratatt retten til å nytte flere egenmeldinger. I den forbindelse skal arbeidstakeren gis anledning til å gjøre rede for grunnen til at han/hun har hatt slike fravær, se forskriftenes § 6 første ledd siste punktum. Trygdelovutvalget har utelatt denne bestemmelsen i sitt utkast. Utvalget hevder at det vesentlige er at arbeidstakeren får et klart varsel om at han eller hun er fratatt retten til å bruke egenmelding. Departementet finner imidlertid ikke grunn til å gjøre endringer på dette punkt.»

Arbeidsgiverens avgjørelse om å frata arbeidstakeren retten til å nytte egenmelding, skal tas opp til ny vurdering etter seks måneder. Dette innebærer likevel ikke at arbeidstakeren automatisk får tilbake egenmeldingsretten for fire nye sykefravær.

§ 8-27 Tredje ledd – Aksjonsform i en arbeidskonflikt

[Endret 7/04]

Ingen kommentar.

§ 8-28 Sykepengegrunnlaget i arbeidsgiverperioden

Omarbeidet i sin helhet desember 2018

Gjelder fra 01.01.2019

Sist endret 3. juli 2024, se avsnitt markert 7/24

Generell kommentar

[Endret 6/24, 7/24]

Hvordan sykepengegrunnlaget fastsettes i arbeidsgiverperioden går frem av § 8-28. Bestemmelsen gjelder for arbeidstakere. En arbeidstaker er enhver som arbeider i en annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse, se § 1-8.

Arbeidsgiverperioden er de første 16 kalenderdagene med fravær. Dette regnes fra første hele fraværsdag som skyldes arbeidsuførhet, eller fra første dag med delvis fravær hvis vedkommende er sykmeldt fra lege. Arbeidsuførheten må etter § 8-4 første ledd komme av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade. Se § 8-19 og rundskrivet til den bestemmelsen for en nærmere redegjørelse for hvordan arbeidsgiverperioden beregnes. Sykepengegrunnlaget er etter § 8-10 den inntekten sykepengene beregnes ut fra.

Siden det er arbeidsgiver som betaler ut sykepengene i arbeidsgiverperioden, er det i praksis som regel arbeidsgiver som beregner sykepengegrunnlaget i arbeidsgiverperioden. Arbeidsgiver må følge reglene om sykepenger i folketrygdloven. Uenighet om sykepengegrunnlaget i arbeidsgiverperioden avgjøres av ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden, se § 21-13. NAV kan overprøve arbeidsgivers beregning når sykepengegrunnlaget etter arbeidsgiverperioden skal fastsettes, se § 8-30.

Når sykepengegrunnlaget i arbeidsgiverperioden fastsettes, skal det bare tas hensyn til opplysninger som er tilgjengelige på sykmeldingstidspunktet. Dette forhindrer etterfølgende tilpasning.

Oppstår det et nytt sykefravær innenfor samme arbeidsgiverperiode, skal det fastsettes nytt sykepengegrunnlag hvis det har vært endringer siden det forrige grunnlaget ble fastsatt.

Hvis arbeidsuførheten varer utover arbeidsgiverperioden, fastsettes sykepengegrunnlaget av NAV etter reglene i § 8-30.

Skjæringstidspunktet

Første fraværsdag grunnet arbeidsuførhet er utgangspunktet for fastsetting av sykepengegrunnlaget. Dette kalles for skjæringstidspunktet.

Det er inntekter før skjæringstidspunktet som har betydning ved fastsettelsen av sykepengegrunnlaget.

Se om tariffendringer nedenfor.

§ 8-28 første ledd – Beregnet aktuell månedsinntekt

[Endret 6/24]

I første ledd fremkommer at sykepengegrunnlaget i arbeidsgiverperioden skal fastsettes ut fra en beregnet aktuell månedsinntekt i en nærmere bestemt periode. Hvordan den aktuelle månedsinntekten blir beregnet følger av andre ledd.

§ 8-28 andre ledd – Månedsinntekten i arbeidsforholdet

[Endret 6/24, 7/24]

Den aktuelle månedsinntekten skal beregnes ut fra den gjennomsnittlige arbeidsinntekten personen hadde i arbeidsforholdet i en nærmere bestemt periode før arbeidsuførheten oppstod. Denne perioden kalles for beregningsperioden. Sykepengegrunnlaget fastsettes ut fra inntekt rapportert til a-ordningen. Se nærmere om lengden på beregningsperioden under tredje ledd bokstav a) til c).

Når beregningsperioden er de siste tre kalendermånedene jf. § 8-28 tredje ledd bokstav a, skal den aktuelle månedsinntekten som hovedregel fastsettes med grunnlag i inntekt som er rapportert til a-ordningen i beregningsperioden. I noen tilfeller må gjennomsnittet likevel beregnes med grunnlag i en annen inntekt enn den som er rapportert til a-ordningen for en eller flere av månedene i beregningsperioden. Dette skyldes at sykepengegrunnlaget i noen tilfeller må fastsettes med grunnlag i opplysninger som ikke er innrapportert til a-ordningen, for eksempel ved lovlig fravær i beregningsperioden. Det kan også være aktuelt der innrapporteringen til a-ordningen viser seg å være mangelfull eller uriktig. Se nærmere om disse tilfellene under § 8-28 fjerde og femte ledd og § 8-29.

Når beregningsperioden er kortere fordi et arbeidsforhold har vart så kort tid at det ikke er rapportert lønn til a-ordningen for tre hele kalendermåneder før arbeidsuførheten oppstod jf. § 8-28 tredje ledd bokstav b, skal den aktuelle månedsinntekten fastsettes til et gjennomsnitt av faktisk opptjent inntekt for det kortere tidsrommet. Dette innebærer at man må se hen til opptjent arbeidsinntekt, som ikke nødvendigvis er rapportert til a-ordningen.

Når beregningsperioden følger av § 8-28 tredje ledd bokstav c fordi det har vært en varig lønnsendring i løpet av de tre siste kalendermånedene eller etter sist rapporterte inntekt til a-ordningen, men før tidspunktet for arbeidsuførhet, skal tidsrommet etter lønnsendringen legges til grunn. Også her må man se hen til opptjent arbeidsinntekt, som ikke nødvendigvis er rapportert til a-ordningen.

§ 8-28 tredje ledd – Fastsetting av beregningsperioden

Hvordan beregningsperioden skal fastsettes følger av tredje ledd bokstav a) til bokstav c).

Tredje ledd bokstav a) – Tre måneder før arbeidsuførheten oppstod

Utgangspunktet for fastsettelsen av beregningsperioden fremkommer i tredje ledd bokstav a). Det er de tre siste månedene før arbeidsuførheten inntraff som skal legges til grunn. Gjennomsnittlig inntekt rapportert til a-ordningen i den perioden legges til grunn for fastsettelsen av sykepengegrunnlaget.

Beregningsperiodens lengde sikrer at beregningsgrunnlaget i størst mulig grad tilsvarer faktisk bortfalt arbeidsinntekt. Tilfeldige utslag i inntekten får dermed ikke avgjørende betydning for beregning av sykepengene.

Eksempel:

En person blir arbeidsufør 10. mai. Det er inntektene for april, mars og februar som skal brukes i beregningsgrunnlaget. Inntektene i de månedene var slik: april 40 000 kr, mars 35 000 kr og februar 50 000 kr. Gjennomsnittlig månedsinntekt i beregningsperioden blir da: (40 000 kr + 35 000 kr + 50 000 kr) / 3= 41 667 kr.

Direkte overgang fra foreldrepenger til sykepenger

[Tilføyd 11/22]

Beregningsgrunnlaget for sykepenger skal fastsettes på nytt ved direkte overgang fra foreldrepenger.

Eksempel 1: Fastsettelse av sykepengegrunnlaget hvor arbeidsgiver har forskuttert lønn under en foreldrepermisjon

En arbeidstaker har vært i foreldrepermisjon i tre måneder før vedkommende blir sykmeldt. Arbeidsgiveren har utbetalt full lønn til arbeidstakeren i permisjonstiden, og søkt om refusjon fra NAV. Arbeidstakeren har dermed fått utbetalt lønn fra arbeidsgiveren istedenfor foreldrepenger direkte fra NAV. Lønna som arbeidsgiver har utbetalt til arbeidstakeren er innrapportert i a-ordningen. Denne innrapporterte inntekten skal ikke legges til grunn som aktuell månedsinntekt, da dette ikke er inntekt for faktisk utført arbeid.

Arbeidsforholdet er, uavhengig av om arbeidsgiver har forskuttert lønn eller ikke, avbrutt ved foreldrepermisjon i mer enn 14 dager, jf. § 8-15. Aktuell månedsinntekt skal derfor fastsettes til 0 kroner.

Eksempel 2: Direkte overgang fra foreldrepenger til sykepenger, hvor personen har et arbeidsforhold å gå tilbake til

En arbeidstaker har mottatt foreldrepenger i to måneder. Vedkommende skulle mottatt foreldrepenger fram til fredag, og begynne i arbeid igjen påfølgende mandag. På mandag blir personen imidlertid sykmeldt. På skjæringstidspunktet for sykepenger anses arbeidsforholdet som avbrutt fordi foreldrepermisjonen har vart i over 14 dager jf. § 8-15. Aktuell månedsinntekt fastsettes til 0 kroner da foreldrepenger ikke skal medregnes som aktuell månedsinntekt jf. § 8-29.

Eksempel 3: Personen blir sykmeldt mens han eller hun mottar foreldrepenger. Vedkommende kan ikke ta seg av barnet, og har ikke et arbeidsforhold å gå tilbake til.

En person har mottatt foreldrepenger som arbeidstaker i to måneder, og skal fortsatt motta foreldrepenger fremover. Vedkommende blir imidlertid sykmeldt mens han eller hun mottar foreldrepenger, og kan ikke ta seg av barnet. Arbeidsforholdet som utgjorde grunnlaget for foreldrepengene er avsluttet, og vedkommende har ikke et nytt arbeidsforhold.

Når det skal fastsettes et sykepengegrunnlag arver vedkommende statusen han eller hun hadde på skjæringstidspunktet for foreldrepenger, noe som i dette tilfellet er arbeidstaker. Aktuell månedsinntekt settes til 0 kroner etter bokstav a, da foreldrepenger ikke skal medregnes som aktuell månedsinntekt jf. § 8-29.

Eksempel 4: Graderte foreldrepenger i beregningsperioden

En arbeidstaker blir sykmeldt 1. april. I løpet av de tre siste kalendermånedene før sykmeldingstidspunktet har vedkommende hatt gradert uttak av foreldrepenger tilsvarende 20 prosent, og arbeidet 80 prosent jf. § 14-16.

I a-ordningen er det innrapportert inntekt for faktisk utført arbeid tilsvarende de 80 prosentene vedkommende har vært i arbeid. Aktuell månedsinntekt fastsettes etter § 8-28 tredje bokstav a eller c. Deretter skal aktuell månedsinntekt oppjusteres etter § 8-28 fjerde ledd. Det vil i dette tilfellet si for de 20 prosentene personen ikke har vært i arbeid.

Etterbetalinger i beregningsperioden

[Tilføyd 2/20]

I noen tilfeller vil inntekten de siste tre måneder før arbeidsuførheten inneholde lønn til arbeidstakeren som er opptjent på et tidligere tidspunkt. Det er det som faktisk er utbetalt og rapportert til a-ordningen i henhold til a-opplysningsloven de tre m nedene som skal legges til grunn.

Følgende fremgår av proposisjon P op.37 L (2016–2017), side 12:

«Det vil ikke være mulig å basere sykepengegrunnlaget kun på den innrapporterte inntekten i a-ordningen i den siste måneden før arbeidstaker ble arbeidsufør. I rapporteringen til a-ordningen kan deler av lønn som er utbetalt i aktuell måned gjelde for andre perioder. Eksem ler på slike inntekter er etterbetalinger, forskuddsutbetalinger, bonus, engangsutbetalinger, lønn som er basert på arbeidsinnsats som foregår over månedsskifter o.a. Videre vil rapportering som svinger fra måned til måned, uten at det faktisk er snakk om et arbeidsforhold med skiftende inntekter, kunne gi et unøyaktig resultat hvis beregning av en ytelse treffer en måned med høyere eller lavere lønnsrapportering enn normalsituasjonen. For å bidra til å utjevne slike tilfeldige utslag og således bidra til å sikre at sykepengegrunnlag t i størst mulig grad tilsvarer den faktisk bortfalte arbeidsinntekten, vil det etter departementets syn være nødvendig med en noe lengre beregningsperiode enn den siste måneden forut for arbeidsuførhetstidspunktet.

Etter departementets syn bør beregningsperioden være av en slik lengde at den gir et representativt bilde av gjennomsnittlig månedslønn og samtidig tar høyde for midlertidige variasjoner i innrapportert inntekt. Departementet foreslår derfor i likhet med høringsnotatet at det innføres en beregningsperiode på tre måneder. Dette innebærer at sykepengegrunnlaget som hovedregel skal fastsettes ut fra et gjennomsnitt av innrapportert inn ekt til a-ordningen de siste tre månedene før tidspunktet for arbeidsuførhet (skjæringstidspunktet).»

Tredje ledd bokstav b) – Kortere tidsrom enn tre hele kalendermåneder

Hvis arbeidsforholdet har vart så kort tid at det ikke er rapportert inntekt til a-ordningen for tre hele kalendermåneder, skal et kortere tidsrom legges til grunn. Starter arbeidsforholdet eksempelvis 1. april og skjæringstidspunktet er 10. juni, skal inntektene i månedene april, mai og frem til og med 9. juni brukes i sykepengegrunnlaget.

For tilfeller hvor arbeidsforholdet starter i løpet av en måned, må månedsinntekten i oppstartsmåneden fastsett særskilt. Dette gjøres ut fra månedsinntekten i det nye arbeidsforholdet. Har personen fast månedslønn brukes den inntekten. I arbeidsforhold med varierende månedslønn fastsettes inntekten for den arbeidede perioden ved at opptjent inntekt frem til sykmelding om regnes til månedsinntekt.

Dette gjøres ved at den opptjente inntekten frem til sykmeldingstidspunktet deles med antall dager personen har vært i arbeid den måneden, så ganges dette beløpet på antall dager vedkommende skulle ha vært i arbeid den aktuelle måneden.

Eksempel 1:

En person begynner i nytt arbeidsforhold fra 1. september. Vedkommende blir arbeidsufør 17. november. Det er rapportert inntekt fra arbeidsgiver for månedene september og oktober på henholdsvis 37 000 kr og 40 000 kr. Opptjent inntekt i november er 22 000 kr. Opptjent inntekt i perioden 1. til 16. november må omregnes til månedsinntekt. Personen arbeidet 12 dager i november, men skulle arbeidet 22 dager. Månedsinntekten for november blir: 22 000 kr / 12 dager x 22 dager = 40 333 kr. Gjennomsnittlig månedsinntekt blir: (37 000 + 40 000 + 40 333) / 3 = 39 111 kr.

Eksempel 2:

En person begynner i nytt arbeidsforhold fra 15. juni. Vedkommende blir arbeidsufør 29. august. Det er rapportert inntekt fra arbeidsgiver for månedene juni og juli på henholdsvis 21 000 kr og 43 000 kr. Her må inntekten for juni fastsettes særskilt ut fra personens månedsinntekt i det nye arbeidsforholdet slik som i eksempel 1.

Når arbeidsforholdet har vart i kort tid, vil det i noen tilfeller ikke foreligge noe innrapportert inntekt i a-ordningen. For å fastsette grunnlaget i slike tilfeller må den opptjente inntekten i det kortere tidsrommet omregnes til månedsinntekt på samme måte som ovenfor.

For frilansere er det egne vurderinger som skal gjøres. Se nærmere om dette i rundskrivet til § 8-38.

Etterskuddslønn

[Endret 10/20]

Tredje ledd bokstav b kan få anvendelse når det på sykmeldingstidspunktet er rapportert inntekt for mindre enn tre hele kalendermåneder. I arbeidsforhold der lønn rapporteres og utbetales måneden etter at den er opptjent, kan beregningsperioden bli lengre enn tre kalendermåneder. Beregning skal skje ut fra de opplysningene om lønn som er rapportert, men også det som er opptjent frem til sykmeldingstidspunktet.

Eksempel:

En person starter i nytt arbeid 1. januar og blir sykmeldt 29. april. Vedkommende har etterskuddsvis utbetaling og rapportering av lønn. Det betyr at det på sykmeldingstidspunktet kun er rapportert lønn for februar (opptjent i januar) og mars (opptjent i februar). Når vi fastsetter sykepengegrunnlaget tar vi utgangspunkt i rapportert lønn i februar og mars, samt opptjent lønn for arbeid i mars og frem til 29. april.

Avbrudd i arbeidsforhold og forholdet til lovlig fravær

[Tilføyd 1/22]

Dersom et arbeidsforhold har vært avbrutt på grunn av permisjon eller annet fravær i mer enn 14 dager, jf § 8-15 i løpet av tremånedersperioden, anses man for å være i et nytt arbeidsforhold. Det kortere tidsrommet etter man startet opp arbeidsforholdet igjen legges da til grunn ved fastsetting av den aktuelle månedsinntekten.

Tredje ledd bokstav c) – Varig lønnsendring

[Endret 4/19, 12/21]

En arbeidstaker som får en varig lønnsendring i eller etter beregningsperioden, men før arbeidsuførhetstidspunktet, skal ha lønnsendringen med beregningsgrunnlaget for sykepengene. Med varig lønnsendring menes alle lønnsendringer som ikke er midlertidige. Dette kan eksempelvis være endring av lønn etter lokale lønnsforhandlinger eller tariffendringer. Se nærmere om tariffendringer nedenfor under pkt. 4.4. Det kan også være en varig endring av stillingsprosent med dertil endret lønn.

Frilansere omfattes ikke av denne bestemmelsen.

Eksempel:

En person får en varig lønnsendring med virkning fra 5. oktober. Vedkommende blir arbeidsufør 20. oktober. Beregningsperioden er september, august og juli. Lønnsendringen fra 5. oktober skal likevel legges til grunn ved beregningen av sykepengene.

Tariffendringer

Når Hovedtariffavtalene endres, kan det medføre at lønnen til en gruppe arbeidstakere endres. En slik tariffendring anses som en varig lønnsendring. Har en tariffendring virkning fra før skjæringstidspunktet, skal sykepengegrunnlaget endres i samsvar med tariffendringen.

Omregning av beregningsgrunnlaget på grunn av tariffendringer forutsetter at arbeidsgiver eller arbeidstaker informerer Arbeids- og velferdsetaten om endringen. Krav om endring av sykepengegrunnlaget må fremsettes innen tre måneder etter tariffendringen. Det vises til § 22-13 åttende ledd og rundskrivet til den bestemmelsen.

Når sykepengegrunnlaget endres, gjennomføres det en omregning med virkning for fremtidige utbetalinger og det blir en etterbetaling av sykepenger. Det er bare differansen mellom ny og gammel lønn som etterbetales. Det skal ikke tas hensyn til andre ytelser og godtgjørelser det eventuelt er rapportert inn korrigeringer for.

§ 8-28 fjerde ledd – Lovlig fravær uten lønn

[Endret 1/22, 4-22-2]

Fjerde ledd omhandler lovlig fravær uten lønn i beregningsperioden. Lovlig fravær betyr fravær som er avtalt eller lovfestet.

Eksempler på tilfeller som anses som lovlig fravær uten lønn:

– Avvikling av ordinær eller avtalebestemt ferie med eller uten feriepenger
– Lovlig dokumentert sykefravær uten lønn
– Permisjon eller annet fravær uten lønn

Dersom permisjonen er på mer enn 14 dager, anses det som et avbrudd av arbeidsforholdet etter § 8-15 annet ledd. I tilfeller med avbrudd etter § 8-15 annet ledd, skal sykepengegrunnlaget fastsettes etter § 8-28 tredje ledd. Se rundskrivet til § 8-28 tredje ledd bokstav b.

Dersom permisjonen eller det avtalte fraværet innebærer at man går ned i stillingsprosent før arbeidsuførhetstidspunktet, for eksempel fra en 100 prosent stilling til en 50 prosent stilling, skal sykepengegrunnlaget fastsettes etter § 8-28 tredje ledd bokstav c. Se rundskrivet til § 8-28 tredje ledd bokstav c.

Ulovlig fravær uten lønn skal gi reduksjon i sykepengegrunnlaget.

Fjerde ledd første punktum – Lovlig fravær uten lønn skal ikke medregnes

[Endret 1/22, 4/22-2]

I fjerde ledd første punktum fremkommer at lovlig fravær uten lønn skal holdes utenfor beregningsperioden. Eksempelvis vil en person som hadde ferie med eller uten feriepenger i en av de tre siste månedene før arbeidsuførheten, få inntekten i måneden med lovlig fravær uten lønn oppjustert til det inntekten ville ha vært uten fraværet.

Fjerde ledd andre punktum – Fastsetting av inntekt i fraværsperioden

[Endret 1/20, 6/24]

Når personen har lovlig fravær uten lønn i beregningsperioden, skal inntekten fastsettes lik den inntekten han eller hun ville hatt hvis vedkommende ikke hadde vært borte fra arbeid. Bestemmelsen sikrer at personen ikke får et lavere beregningsgrunnlag som følge av det lovlige fraværet. Arbeidsgiver må ta hensyn til dette ved fastsettelsen av sykepengegrunnlaget i arbeidsgiverperioden.

Eksempel:

En person hadde ulønnet permisjon i perioden 26. mars til 4. april. Vedkommende blir arbeidsufør 2. juni. Det foreligger inntektsopplysninger i a- ordningen for periodene 1. til 25. mars og 5. april til 31. mai. Sykepengegrunnlaget skal fastsettes ut fra den inntekten personen ville hatt i permisjonsperioden i tillegg til inntekten vedkommende faktisk har hatt i beregningsperioden.

§ 8-28 femte ledd – Fastsetting av sykepengegrunnlaget når rapporteringen til a-ordningen er mangelfull eller uriktig

[Endret 2/20]

Det kan forekomme tilfeller hvor arbeidsgivere ikke rapporterer inn inntekt til a-ordningen selv om de er forpliktet til det. Innrapporterte beløp kan også være uriktige. I slike unntakstilfeller skal sykepengegrunnlaget fastsettes til inntekten som skulle vært rapportert inn. Denne inntekten må dokumenteres. Slik dokumentasjon kan være lønnsslipper, kontoutskrifter eller annet som kan underbygge inntekten. Samme regel gjelder for tilfeller hvor trygden utbetaler sykepenger, se § 8-30 tredje ledd og rundskrivet til den bestemmelsen.

Bestemmelsen gjelder kun tilfeller der arbeidsgiver har rapportert mangelfullt eller uriktig, slik at det er avvik mellom det som faktisk er utbetalt og det som er rapportert i a-ordningen for samme periode. Dette gjelder der arbeidsgiveren helt eller delvis har unnlatt å rapportere selv om det er utbetalt lønn, eller der det ikke er utbetalt lønn men likevel rapportert inn inntekt i a-ordningen.

§ 8-28 sjette ledd – Timelønnede arbeidstakere i skift- eller turnusarbeid

Det fremkommer av sjette ledd at månedsinntekten for timelønnede arbeidstakere skal omgjøres til sykepengegrunnlag per dag. Inntekten skal i slike tilfeller fordeles på det faktiske antallet arbeidsdager personen har hatt i beregningsperioden. Sykepengegrunnlaget fastsatt per dag blir etter dette utbetalt for de dagene personen skulle ha vært i arbeid.

Sykepenger fra arbeidsgiveren gis bare for dager som det skulle ha vært utbetalt lønn for, se folketrygdloven § 8-18 fjerde ledd.

Eksempel 1:

En person som er ansatt med timelønn har arbeidet ulike antall dager i månedene før arbeidsuførheten oppstod. Vedkommende ble arbeidsufør 9. mai. Han hadde arbeidet 9 dager i april, 13 dager i mars og 12 dager i februar. Dette er til sammen 9 + 13 + 12 = 34 dager. Inntekten i den aktuelle perioden var til sammen på 40 000 kr. Fordelt på antall dager blir inntekten per dag: 40 000 kr / 34 dager = 1 176 kr per dag. Personen skal etter dette ha sykepenger etter 1 176 kr for de dagene vedkommende skulle ha vært i arbeid i arbeidsgiverperioden.

Eksempel 2:

En person arbeider turnus med 14 dager i arbeid og 14 dager fri. Arbeidsdagene er på 12 timer. Timelønn er 220 kr. Til sammen arbeidet vedkommende 14 dager x 3 måneder = 42 dager. Inntekten var: 42 dager x 12 timer x 220 kr = 110 880 kr. Fordelt på antall dager blir inntekten per dag:

110 880 / 42 = 2 640 kr.

§ 8-29 Arten av inntekt som utgjør den aktuelle ukeinntekten

Utarbeidet desember 2018

Sist endret 3. juli 2024, se avsnitt markert 7/24

Generell kommentar

[Endret 1/21]

I denne bestemmelsen fremkommer hvilke inntekter som skal tas med ved beregningen av månedsinntekten. Det skal etter fast og langvarig praksis bare tas hensyn til inntektsopplysninger som er tilgjengelige på sykmeldingstidspunktet.

Det er et vilkår at inntekten har falt bort som følge av arbeidsuførheten, se § 8-3.

Fra 1. januar 2021 skal ytelse etter midlertidig lov om kompensasjonsytelse for selvstendig næringsdrivende og frilansere som har mistet inntekt som følge av utbrudd av covid-19, inngå i beregning av sykepengegrunnlaget etter reglene i §§ 8-28 – 8-30 og § 8-35. Dette følger av midlertidig forskrift 20. mars 2020 nr. 368 om unntak fra folketrygdloven og arbeidsmiljøloven i forbindelse med covid-19-pandemien § 3-6.

§ 8-29 første ledd – Utgangspunktet for den aktuelle månedsinntekten

[Endret 6/24, 7/24]

Ved vurderingen av hvilke inntekter som skal inngå i den aktuelle månedsinntekten skal det tas utgangspunkt i arbeidsinntekten som rapporteres til a-ordningen.

NAV mottar også opplysninger om arbeidsinntekten fra arbeidsgiver. Arbeidsgivers plikt til å rapportere arbeidsinntekten fremkommer av § 21-4. Det er med hjemmel i § 21-4 gitt forskrift om at arbeidsgiver må sende inn inntektsmeldingen digitalt.

Dersom arbeidsgiver oppgir en annen arbeidsinntekt i inntektsmeldingen enn den inntekten som er innrapportert til a-ordningen, må dette forklares og etter omstendighetene begrunnes av arbeidsgiver slik at NAV kan legge korrekt beløp til grunn ved beregningen. NAV kan be om dokumentasjon på tallene både i a-ordningen og i inntektsmeldingen dersom det er nødvendig for å sannsynliggjøre inntekten.

§ 8-29 andre ledd – Inntekt som er resultat av arbeidstakerens arbeidsinnsats

For at en inntekt skal tas med i beregningen av månedsinntekten, må den være resultat av arbeidstakerens arbeidsinnsats. Inntekten må også ha falt bort på grunn av arbeidsuførheten, se § 8-3.

Lønnsinntekt og bonus

Med lønnsinntekt menes kontantytelser som eksempelvis fastlønn og timelønn.

Bonus som er direkte knyttet til arbeidstakerens egen innsats eller resultater skal tas med i beregningsgrunnlaget. Det er en forutsetning at bonusen faller bort under sykefraværet. Bonus omfatter eksempelvis resultatbonus, deling av overskudd og gratiale.

Bonus som ikke er resultat av egen arbeidsinnsats eller ikke faller bort ved arbeidsuførhet skal ikke regnes med. Bonusen er da ikke tapt. Hvis bonusen uavhengig av fraværet blir utbetalt etter beregningsperioden for sykepenger, er den ikke tapt som følge av arbeidsuførheten. Den skal da ikke regnes med.

Prosentlønn, provisjon og akkordlønn anses ikke som bonus og skal alltid tas med i beregningen av sykepengegrunnlaget.

Tillegg for ubekvem arbeidstid og ulempetillegg for spesielle arbeidsforhold

Noen arbeidstakere har tillegg for ubekvem arbeidstid eller ulempetillegg for spesielle arbeidsforhold. Ulempetillegg kan eksempelvis være turnustillegg, skifttillegg eller utetillegg. Sistnevnte er tillegg som utbetales til personer som gjør tjeneste i utlandet. Tillegg for ubekvem arbeidstid og ulempetillegg for spesielle arbeidsforhold vurderes som en del av arbeidstakerens ordinære lønn. Tilleggene skal derfor tas med i beregningen av den aktuelle månedsinntekten.

Godtgjørelse for 1. og 17. mai og bevegelige helligdager

Etter andre ledd tredje punktum skal godtgjørelse for 1. og 17. mai og bevegelige helligdager tas med ved beregningen av månedsinntekten. Denne typen godtgjørelse kan ikke identifiseres særskilt i a-ordningen fordi det rapporteres som ordinær lønn.

§ 8-29 tredje ledd – Utgiftsgodtgjørelser

Det fremkommer av tredje ledd at godtgjørelser som skal dekke utgifter ved arbeidsutførelsen skal tas me i beregningen hvis de medfører overskudd. Dette overskuddet anses som en dl av lønnsinntekten. Overskuddet gis den verdien som benyttes ved forskuddstrekk av skatt. Det er det trekkpliktige beløpet som arbeidsgiver innrapporterer til a-ordningen som skal inngå i sykepengegrunnlaget.

Utgiftsgodtgjørelser omfatter eksempelvis diettgodtgjørelse, bilgodtgjørelse, verktøygodtgjørelse og smussgodtgjørelse. Andre utgiftsgodtgjørelser kan også omfattes.

§ 8-29 fjerde ledd – Overtidslønn

Overtidsgodtgjørelse skal som hovedregel ikke medregnes som en del av beregningsgrunnlaget. Overtidslønn er inntekt opparbeidet for arbeid utover alminnelig arbeidstid.

I noen tilfeller vil fast overtid være pålagt som en del av arbeidsavtalen. Dette gjelder eksempelvis for grupper som tjenestemenn i politiet, militærpersoner og sjø menn. Lønn fra denne type overtid skal tas med i beregningen. Godtgjørelse for fast overtid skal rapporteres til a-ordningen som fast tillegg. Det skal regnes med i beregningsgrunnlaget.

§ 8-29 femte ledd – Feriepenger og naturalytelser

Feriepenger

Feriepenger skal etter femte ledd første punktum ikke tas med i beregningen av en aktuelle månedsinntekten. Dette gjelder uavhengig av om beregningen er basert på prosentsats eller som et feriepengetillegg til ordinær fastlønn.

Feriepenger er hovedsakelig utbetaling for utført arbeid for tidligere år og har derfor ikke sammenheng med personens inntekt på sykmeldingstidspunktet.

Hvis det i beregningsperioden er utbetalt feriepenger i stedet for lønn, eller det er avviklet ferie uten lønn, skal beregningsgrunnlaget settes lik den ordinære lønnen personen ville hatt hvis det ikke hadde blitt avviklet ferie.

Naturalytelser

Naturalytelser er ulike goder arbeidstaker mottar i arbeidsforholdet som ikke er penger. Naturalytelser kan eksempelvis være fri bil, elektronisk kommunikasjon (mobiltelefon/internett) eller personlig medlemskap på treningssenter.

Naturalytelser vil ofte ikke falle bort ved sykmelding. Etter femte ledd andre punktum skal de derfor som hovedregel ikke tas med i beregningsgrunnlaget. En arbeidstaker som eksempelvis har mobiltelefonen dekket av arbeidsgiver og som beholder mobiltelefonen under sykefraværet, vil ikke få denne naturalytelsen medregnet i beregningsgrunnlaget.

Faller naturalytelsen bort fra første fraværsdag, skal beløpet den utgjør inngå i beregningsgrunnlaget etter § 8-28. Dette beløpet skal også medregnes når det vurderes om det foreligger 25 prosent avvik etter § 8-30.

Hvis naturalytelsene opphører i perioden med sykmelding, skal de tas med i beregning en av sykepenger fra det tidspunktet de bortfaller. Naturalytelsene beregnes med den verdi som benyttes ved forskuddstrekk av skatt. For at bortfalte naturalytels er skal tas med i beregningsgrunnlaget, må Arbeids- og velferdsetaten motta melding om bortfallet.

Beløpet arbeidsgiver opplyser om at er bortfalt etter fraværsperioden startet, blir lagt til tidligere fastsatt beregningsgrunnlag. Det foretas ikke ny beregning av sykepengegrunnlaget. Det gjøres dermed heller ikke en ny vurdering av 25 prosent avvik etter § 8-30.

§ 8-30 Sykepengegrunnlag når trygden yter sykepenger

Utarbeidet av Rikstrygdeverket – Omarbeidet i sin helhet desember 2018

Gjelder fra 01.01.2019

Sist endret 3. juli 2024, se avsnitt markert 7/24

Generell kommentar

I denne bestemmelsen fremkommer hvordan sykepengegrunnlaget skal fastsettes når Arbeids- og velferdsetaten utbetaler sykepenger.

Hovedregelen etter første ledd er at sykepengene skal fastsettes ut fra den aktuelle månedsinntekten til personen som er sykmeldt. Unntak fra dette står i andre til fjerde ledd.

Saker med EØS-problematikk

[Tilføyd 6/20]

Rundskriv til EØS-avtalens bestemmelser om trygd (Hovednr. 45) inneholder mer utførlige retningslinjer når det gjelder problemstillinger knyttet til EØS-rett og tilknytning til utlandet generelt.

§ 8-30 første ledd – Fastsettelse av sykepengegrunnlaget etter hovedregelen

[Endret 3/21, 6/24, 7/24]

Det er den aktuelle månedsinntekten omregnet til årsinntekt som er utgangspunktet for fastsettelsen av sykepengegrunnlaget når NAV utbetaler sykepenger. Den aktuelle månedsinntekten fastsettes etter reglene i § 8-28 og § 8-29. Se rundskrivene til disse bestemmelsene for en nærmere redegjørelse for beregningsperiode og hvilke inntekter som inngår i beregningen av den aktuelle månedsinntekten.

Det er kun inntekt fra inntektsforhold den sykmeldte har på sykmeldingstidspunktet (skjæringstidspunktet), som skal regnes med i den aktuelle månedsinntekten.

Når den aktuelle månedsinntekten er fastsatt, ganges den med 12 måneder for å komme frem til årsinntekten.

Eksempel:

En person har en aktuell månedsinntekt på 37 000 kr. Dette gir en årsinntekt på:

37 000 kr x 12 måneder = 444 000 kr

Særlig om fastsettelse av sykepengegrunnlaget til lærere

Det fremkommer av § 8-17 andre ledd at det ikke gis sykepenger under lovbestem t ferie etter ferieloven § 5. Lærere anses for å ha lovbestemt ferie i skoleferien. En lærer som blir sykmeldt i sommerferien ha derfor vanligvis først rett til sykepenger fra det tidspunkt skoleåret starter.

Flere arbeidsforhold

[Tilføyd 1/20]

Hvis en person har flere arbeidsforhold, skal sykepengegrunnlaget fastsettes utfra den samlede inntekten fra alle arbeidsforholdene. Dette gjelder også når personen kun er sykmeldt fra ett av arbeidsforholdene. Se også § 8-13 og tilhørende rundskriv.

§ 8-30 andre ledd – Unntak fra hovedregelen i første ledd

I andre ledd fremkommer unntak fra fastsettelsen av sykepengegrunnlaget etter hovedregelen i første ledd.

Andre ledd første punktum – Avvik på mer enn 25 prosent fra rapportert inntekt

[Endret 2/23]

Etter andre ledd første punktum skal det undersøkes om det foreligger et avvik på mer enn 25 prosent mellom omregnet årsinntekt og rapportert inntekt de siste 12 kalendermånedene. Dette gjøres ved å sammenligne omregnet årsinntekt etter første ledd med rapportert inntekt til a-ordningen de siste 12 kalendermånedene før personen ble arbeidsufør. Hvis avviket mellom disse to årsinntektene er mer enn 25 prosent, skal sykepengegrunnlaget fastsettes ved skjønn til den årsinntekten som kan godtgjøres på arbeidsuførhetstidspunktet.

Dette er formelen som brukes for å komme fram til hvor stort avviket er i prosent:

Differansen mellom omregnet aktuell månedsinntekt og rapportert inntekt de siste 12. kalendermånedene x 100/ rapportert inntekt de siste 12 kalendermånedene = avvik i prosent

Eksempel:

En person blir sykmeldt 17. august. Inntekt rapportert inn for juli, juni og mai tilsier en årsinntekt på 500 000 kr. Det er rapportert inn inntekter for de 12 siste kalendermånedene på 350 000 kr. Avviket mellom de to årsinntektene er: (500 000 – 350 000 =) 150 000 x 100/ 350 000 = 42,85 prosent

Det er et avvik på mer enn 25 prosent mellom de to årsinntektene. Sykepengegrunnlaget skal dermed fastsettes ved skjønn.

Skjønnsvurderingen

[Endret 2/23 – overskrift og nytt avsnitt tilføyd]

Målet med den skjønnsmessige vurderingen er å komme frem til en årsinntekt som er mest mulig representativ for inntektstapet. Det vil si å finne den inntekten personen ville hatt om vedkommende ikke hadde blitt sykmeldt.

I vurderingen av hvilket tidsrom som er mest representativt for inntektstapet skal det gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Hva som vektlegges i skjønnsvurderingen

[Endret 6/19, 1/22, 2/23]

Når sykepengegrunnlaget skal fastsettes ved skjønn, må bakgrunnen for avviket i inntektene klargjøres. Hvis avviket i inntektene skyldes at tilknytningen til arbeidslivet er endret, skal sykepengegrunnlaget som hovedregel fastsettes til inntekten etter endringen.

Dette gjelder eksempelvis når personen:

har skiftet jobb
har endret stillingsandel i samme jobb
har hatt overgang fra midlertidig til fast stilling
nylig har begynt i arbeidslivet

Det ovennevnte betyr at når en person har hatt overgang fra midlertidig til fast stilling, skal inntekten i den faste stillingen som hovedregel legges til grunn. Avviket i inntektene kan skyldes at personen de siste 12 kalendermånedene har hatt varierende inntekt fra måned til måned. Sykepengegrunnlaget skal fastsettes til den inntekten personen ville hatt hvis vedkommende ikke hadde blitt sykmeldt.

Ved lovendring av 1. januar 2019 gikk man bort fra å beregne sammenligningsgrunnlaget basert på gjennomsnittet av pensjonspoengtallene fra de tre siste årene. Inntekt opptjent tidligere år kan likevel fortsatt ha betydning ved en skjønnsfastsettelse dersom inntekten anses som representativ for inntektstapet, se TRR-2020-3697.

Der tilknytningen til arbeidslivet har endret seg på grunn av graviditet og det har medført en inntektsnedgang, skal syke-/foreldrepengegrunnlaget fastsettes lik den inntekten personen ville hatt dersom vedkommende ikke ble gravid.

Er den oppgitte arbeidstiden så omfattende at den medfører en arbeidsbelastning som over tid ikke er gjennomførbar, har denne arbeidstiden ikke betydning. Dette er fordi det er lite sannsynlig at arbeidsbelastningen ville vedvart over tid. Det er samlet arbeidstid som er avgjørende, uavhengig av om personen har et eller flere arbeidsforhold. Se nærmere om arbeidstid i arbeidsmiljøloven kapittel 10.

Eksempel 1:

En person blir sykmeldt 10. november. Inntekt rapportert inn for oktober, september og august tilsier en årsinntekt på 250 000 kr. Inntekt rapportert inn for de siste 12 kalendermånedene før sykmelding utgjør en årsinntekt på 450 000 kr. Forskjellen mellom inntektene utgjør et avvik på mer enn 25 prosent. Vedkommende har fra august redusert stillingen sin hos arbeidsgiveren. Det er inntekten fra denne reduserte stillingen som utgjør inntektstapet. Sykepengegrunnlaget fastsettes derfor til en årsinntekt på 250 000 kr.

Eksempel 2:

En person blir sykmeldt 15. desember. Inntekt rapportert inn for november, oktober og september tilsier en årsinntekt på 400 000 kr. Inntekt rapportert inn for de siste 12 kalendermånedene før sykmelding utgjør en årsinntekt på 150 000 kr. Forskjellen mellom inntektene utgjør et avvik på mer enn 25 prosent. Vedkommende var tidligere student og tok avsluttende eksamen i juni. Den økte inntekten skyldes nylig oppstart i arbeidslivet. Det er inntekten i den nye 100 prosent jobben som utgjør inntektstapet. Sykepengegrunnlaget fastsettes derfor til en årsinntekt på 400 000 kr.

Eksempel 3:

En person blir sykmeldt 9. januar. Vedkommende er ansatt i et arbeidsforhold. Inntekt rapportert inn for desember, november og oktober tilsier en årsinntekt på 300 000 kr. Inntekt rapportert inn de siste 12 kalendermånedene før sykmelding utgjør en årsinntekt på 550 000 kr. Forskjellen på inntektene utgjør et avvik på mer enn 25 prosent. Inntektene for de siste 12 kalendermånedene viser at vedkommende i månedene april til september har en høyere inntekt enn de resterende månedene. Det vurderes at det er sesongsvingninger som er årsaken til avviket i inntektene. Personen ville hatt den økte inntekten på grunn av sesongsvingene hvis vedkommende ikke hadde blitt sykmeldt. Det er denne inntekten som utgjør inntektstapet. Sykepengegrunnlaget fastsettes til årsinntekten medregnet sesongsvingningene.

Eksempel 4:

En person har to arbeidsforhold. Vedkommende blir fra 2. mars sykmeldt fra begge arbeidsforholdene. Personen har i flere år vært ansatt i en 100 prosent stilling hos arbeidsgiver A. I tillegg er personen fra 1. januar ansatt 50 prosent hos arbeidsgiver B. Arbeidstiden hos arbeidsgiver A er fra kl. 08.00 til kl.16.00 mandag til fredag. Arbeidstiden hos arbeidsgiver B er fra kl. 18.00 til kl. 21.00 mandag til fredag, i tillegg til kl. 09.00 til 14.00 hver lørdag. Arbeidstidene er ikke overlappende og personen har fri hver søndag. Selv om arbeidsinnsatsen er omfattende er det praktisk mulig å inneha begge jobbene. Fordi den økte arbeidsbelastningen kun har vart en kort periode før sykmelding, er det sannsynlig at sykmeldingen har en sammenheng med den økte arbeidsbelastningen. Det er derfor lite sannsynlig at den ville vedvart over tid. Det gis på grunn av dette bare sykepenger for jobben hos arbeidsgiver A.

Eksempel 5:

Skjæringstidspunktet i saken er 10. april. Vedkommende har vært ansatt i to arbeidsforhold. På skjæringstidspunktet er det ene arbeidsforholdet avsluttet fordi det var en avtale om tilkalling/vikariat, som er inngått for ett år av gangen. Det blir ikke inngått ny avtale. Bruker opplyser om at dette er fordi hun er gravid og skal i permisjon og dermed ikke kan jobbe. I kjennelse TRR-2017-2211 ble det uttalt at det ved fastsettelse av foreldrepengegrunnlag for gravide skal tas hensyn til at denne gruppen kan ha svekkede muligheter til å være i arbeid. Inntekten fra det avsluttede arbeidsforholdet skal inngå i sykepenge-/foreldrepengegrunnlaget dersom det er sannsynliggjort at arbeidsforholdet ville blitt videreført om personen ikke hadde blitt gravid.

Eksempel 6:

Skjæringstidspunktet i saken er 6. juli. Vedkommende er ansatt i en 50 prosent stilling, men jobber i realiteten tilsvarende en 100 prosent stilling. Inntekt rapportert inn for april, mai og juni tilsier en årsinntekt på 250 000 kroner. Inntekt rapportert inn for de siste 12 kalendermånedene utgjør en årsinntekt på 450 000 kroner. Forskjellen på inntektene utgjør et avvik på mer enn 25 prosent. Inntektsnedgangen skyldes at vedkommende ikke har vært i stand til å jobbe tilsvarende en 100 prosent stilling i slutten av svangerskapet. Sykepenge-/foreldrepengegrunnlaget fastsettes til den årsinntekten vedkommende ville hatt om hun ikke ble gravid.

Andre ledd andre punktum – Ytelser som medregnes i sammenligningsgrunnlaget

[Endret 12/21]

Hvis personen har hatt utbetalt sykepenger, omsorgspenger, pleiepenger, opplæringspenger, svangerskapspenger eller foreldrepenger skal disse ytelsene medregnes i sammenligningsgrunnlaget. Dette gir et mest mulig korrekt bilde av inntekten til personen som er sykmeldt. Sammenligningsgrunnlaget blir dermed mer representativt. Retten til de ulike ytelsene etter kapittel 8, 9 og 14 må være opptjent som arbeidstaker eller frilanser for at de skal tas med i sammenligningsgrunnlaget.

Lønnskompensasjon etter Midlertidig forskrift om lønnskompensasjon til permitterte for å avhjelpe konsekvenser av covid-19 (opphevet), medregnes i sammenligningsgrunnlaget. Det samme gjelder inntektskompensasjon etter Midlertidig lov om kompensasjonsytelse for selvstendig næringsdrivende og frilansere som har mistet inntekt som følge av utbrudd av covid-19 (opphevet).

Andre ledd tredje punktum – Feriepenger

I tredje punktum fremkommer det at feriepenger skal medregnes i sammenligningsgrunnlaget. Feriepenger skal medregnes i sammenligningsgrunnlaget på tilsvarende måte som ytelser etter kapittel8, 9 og 14. Sammenligningsgrunnlaget blir dermed mer i tråd med personens faktiske inntekt,uavhengig av om vedkommende bare har hatt inntekt fra arbeid i 11 måneder og mottatt feriepenger for den 12. måneden. Sammenligningsgrunnlaget blir dermed mer representativt.

§ 8-30 tredje ledd – Skjønnsfastsettelse av sykepengegrunnlaget fordi rapporteringen til a-ordningen er mangelfull eller uriktig

I tredje ledd fremkommer en særbestemmelse for fastsettelse av sykepengegrunnlaget hvis rapporteringen til a- ordningen er mangelfull eller uriktig. Sykepengegrunnlaget skal i slike tilfeller fastsettes skjønnsmessig til den årsinntekten som kan godtgjøres på arbeidsuførhetstidspunktet. Inntekten må dokumenteres. Slik dokumentasjon kan være lønnsslipper, kontoutskrifter eller annen dokumentasjon som kan underbygge at opplysningene i a- ordningen er mangelfulle eller uriktige.

En mangelfull rapportering kan eksempelvis være når arbeidsgiver i en eller flere måneder ikke har rapportert inn inntekt til a- ordningen. Eksempel på en uriktig innrapportering kan være når arbeidsgiver rapporterer inn inntekt på en feilaktig kode slik at den ikke tas med i sammenligningsgrunnlaget. Det kan også være en uriktig innrapportering når arbeidsgiver rapporterer inn for høy eller for lav inntekt.

For at Arbeids- og velferdsetaten skal oppdage at rapporteringen er feil, må arbeidstaker eller arbeidsgiver opplyse om dette. Hvis Arbeids- og velferdsetaten ikke får slik informasjon, fastsettes sykepengegrunnlaget etter hovedregelen.

Det er de samme momentene som skal brukes i skjønnsvurderingen som blir brukt i andre ledd.

§ 8-30 fjerde ledd – Sykepenger ved tidsbegrenset arbeidsforhold

I fjerde ledd er det en særbestemmelse for beregning av sykepengegrunnlaget der arbeidsforholdet er avtalt å være tidsbegrenset under seks måneder. Sesongarbeidere og ferievikarer vil eksempelvis kunne omfattes av dette. Fjerde ledd får bare anvendelse når det er mer enn 25 prosent avvik mellom den omregnede årsinntekten etter første ledd og inntekten de 12 siste kalendermånedene.

For at arbeidsforholdet skal vurderes som tidsbegrenset, må det ved tiltredelsen ha vært avtalt at arbeidsforholdet skal opphøre fra et bestemt tidspunkt. Dokumentasjon på dette kan fremkomme av arbeidsavtalen. En oppsigelse i et ordinært arbeidsforhold vil ikke medføre at arbeidsforholdet skal vurderes som tidsbegrenset.

Tidsbegrensningen på seks måneder omhandler lengden på arbeidsforholdet fra tiltredelse og frem til arbeidsforholdet er planlagt avsluttet.

Tidsbegrensningen i arbeidsforholdet kan endres ved at det inngås ny avtale i løpet av arbeidsperioden. Det er avtalen som senest er inngått som er avgjørende i vurderingen av om arbeidsforholdet anses å være avtalt tidsbegrenset til under seks måneder.

Eksempel 1:

En person begynte i et vikariat 10. april. Vedkommende hadde da en arbeidsavtale som varte frem til 31. august. I juni blir det imidlertid klart at arbeidsperioden skal forlenges. Ny arbeidsavtale blir opprettet med avslutning av arbeidsforholdet fra 31. desember. Personen blir så sykmeldt 4. august. Ny tidsbegrensning av arbeidsforholdet er mer enn seks måneder. Sykepengegrunnlaget skal dermed ikke fastsettes etter fjerde ledd.

Eksempel 2:

En person starter i et arbeidsforhold 1. mai og har en prøvetid på 6 måneder Vedkommende blir sykmeldt 31. august. I prøvetiden blir det bestemt at arbeidsforholdet skal opphøre 30. september. Arbeidsforholdet varte dermed i mindre enn seks måneder. Fordi det ved tiltredelsen ikke var avtalt en tidsbegrensning av arbeidsforholdet, skal sykepengegrunnlaget likevel ikke beregnes etter fjerde ledd.

Fjerde ledd første punktum – Fastsettelse av sykepengegrunnlaget etter første ledd

Sykepengegrunnlaget skal ved tidsbegrensede arbeidsforhold under seks måneder fastsettes etter første ledd selv om det avviker mer enn 25 prosent fra sykepengegrunnlaget etter andre ledd. Sykepengegrunnlaget skal dermed fastsettes til den aktuelle månedsinntekten omregnet til årsinntekt, så lenge det tidsbegrensede arbeidsforholdet varer.

Eksempel:

En person har hatt et vikariat i perioden 1. mai til 31. desember. Vedkommende begynner deretter i nytt vikariat 1. mars året etter. Arbeidsavtalen i dette vikariatet varer frem til 31. juli. Vedkommende blir sykmeldt 25. juni. Inntekt rapportert inn for mai, april og mars tilsier en årsinntekt på 200 000 kr. Det er rapportert inn en inntekt de 12 siste kalendermånedene som tilsier en årsinntekt på 300 000 kr. Arbeidsforholdet personen er sykmeldt fra er kortere enn 6 måneder. Selv om avviket i årsinntektene er mer enn 25 prosent, skal sykepengegrunnlaget i det tidsbegrensede arbeidsforholdet fastsettes til den aktuelle månedsinntekten omregnet til årsinntekt.

Fjerde ledd andre punktum – Perioden for arbeidsforholdet

Det fremkommer av andre punktum at det kun er for den perioden arbeidsforholdet skulle vart at sykepengegrunnlaget fastsettes etter første ledd. Skulle arbeidsforholdet avsluttes to måneder etter arbeidsuførheten oppstod, skal dermed sykepengene kun beregnes etter første ledd i de to månedene.

Er vedkommende fortsatt arbeidsufør etter dette tidspunktet, skal videre sykepenger eventuelt beregnes etter reglene i andre ledd. Se nedenfor under tredje punktum.

Fjerde ledd tredje punktum – Sykepenger etter andre ledd

Fra det tidspunktet arbeidsforholdet skulle opphørt, skal sykepengene fastsettes etter andre ledd.

Personen ville fra det tidspunktet ha en annen planlagt tilknytning til arbeidslivet og dermed også et annet inntektstap.

For å kunne gi videre sykepenger etter tidspunktet for opphør av det tidsbegrensede arbeidsforholdet, må personen dokumentere inntektstap. Vilkåret om inntektstap følger også av § 8-3. Inntektstapet vurderes ut fra personens tidligere tilknytning til arbeidslivet.

Eksempel:

En student er ansatt som sommervikar i en butikk. Arbeidsavtalen gjelder fra 1. juni til 31. august. Vedkommende blir sykmeldt 30. juli og er fortsatt sykmeldt 31. august. Studenten anses for ikke å ha et inntektstap etter 31. august fordi vedkommende kun hadde en sommerjobb. Det utbetales derfor ikke sykepenger etter 31. august.

§ 8-31 Sykepenger under streik og lockout

LOV-1997-02-28-19-§8-31

Helt omarbeidet 11.02.2025

Generelt om § 8-31

I folketrygdloven § 8-31 er det bestemt hvilken rett til sykepenger en arbeidstaker har ved arbeidsuførhet under streik og lockout.

I første ledd står det at sykepenger under en arbeidsstans på grunn av streik eller lockout betales av Nav og ikke arbeidsgiveren, hvis arbeidstakeren ble erklært arbeidsufør av lege før arbeidsstansen. Det er også gitt regler om beregning av arbeidsgiverperioden i slike tilfeller.

I andre ledd står det at det ikke gis sykepenger for arbeidsuførhet som oppstår etter at en arbeidsstans på grunn av streik eller lockout er satt i verk, så lenge arbeidsstansen varer.

I tredje ledd står det regler om rett til sykepenger og utmåling av sykepenger etter at arbeidsstansen er over.

Hvis arbeidstakeren tar annet arbeid under streik eller lockout, gjelder de vanlige reglene om sykepenger for dette arbeidet.

Regelen i folketrygdloven § 8-31 tilsvarer tidligere forskrifter om rett til sykepenger under streik eller lockout, fastsatt av Sosialdepartementet med hjemmel i tidligere folketrygdlov § 3-2 nr. 3. Se omtale i merknadene til § 8-31 i NOU 1990: 20 s. 225.

Ved lovendring fra 18. desember 1998 ble det presisert i første ledd, andre punktum, at arbeidsgivers plikt til å betale sykepenger gjenoppstår når arbeidsstansen er slutt. I tredje punktum ble det presisert hvordan arbeidsgiverperioden skal beregnes i slike tilfeller. Se nærmere om disse endringene i Ot.prp. nr. 4 (1998–1999) del II, s. 37.

§ 8-31 første ledd – Arbeidsuførhet som inntrer før arbeidsstansen

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Hvem som har rett til sykepenger

For å ha rett til sykepenger under en arbeidsstans på grunn av streik eller lockout, må man

være arbeidstaker, og
før en arbeidsstans på grunn av streik eller lockout settes i verk, bli erklært arbeidsufør ved sykmelding/legeerklæring.

Arbeidsuførhet som bare er dokumentert med egenmelding gir ikke rett til sykepenger etter denne bestemmelsen. Se regler om arbeidsuførhet i § 8-4 og regler om dokumentasjon av arbeidsuførhet med legeerklæring i § 8-7. Sykmelding/legeerklæring som er skrevet etter at en arbeidsstans er satt i verk, og tilbakedateres til et tidspunkt før arbeidsstansen ble satt i verk, godtas for tidsrom før arbeidsstansen ble satt i verk, hvis vilkårene i § 8-7 andre ledd er oppfylt.

Sykepenger betales bare så lenge arbeidstakeren er arbeidsufør og fyller de øvrige vilkårene for sykepenger.

En arbeidsstans på grunn av streik eller lockout anses satt i verk den dagen arbeidet nedlegges.

Hvem som betaler sykepenger under streik og lockout

Arbeidsgiver skal betale sykepenger til og med dagen før arbeidsstansen settes i verk.

Nav betaler sykepenger fra og med den dagen arbeidsstansen settes i verk.

Hvis det gjenstår dager av arbeidsgiverperioden når arbeidsstansen har opphørt, betaler arbeidsgiveren sykepenger fra den dagen arbeidet skal gjenopptas etter arbeidsstansen. Hvis det ikke gjenstår dager av arbeidsgiverperioden når arbeidsstansen har opphørt, betaler Nav sykepenger etter § 8-11 fra og med den dagen arbeidet skal gjenopptas etter arbeidsstansen.

Beregning av arbeidsgiverperiode ved streik og lockout

Ved beregning av arbeidsgiverperioden, sees det vekk fra det tidsrommet Nav har betalt sykepenger under arbeidsstansen.

Det betyr at arbeidsgiverperioden ikke løper i perioden arbeidsgiveren er fritatt for plikten til å betale sykepenger.

Eksempel: Marte Kirkerud blir syk den 10. juni og får sykmelding fra lege. Fra og med den 15. juni er det streik ved arbeidsplassen hennes, og arbeidet hennes legges ned. Streiken er over og arbeidet på arbeidsplassen gjenopptas fra og med den 21. juni. Arbeidsgiveren betaler sykepenger for de fem kalenderdagene fra og med 10. juni til og med 14. juni. Nav betaler sykepenger for dagene arbeidsstansen varer, se også § 8-17 første ledd bokstav c. Arbeidsgiver betaler igjen sykepenger fra og med 21. juni, frem til arbeidsgiveren den 1. juli har dekket sykepenger for til sammen 16 kalenderdager, se § 8-19 første ledd. Nav betaler sykepenger fra og med 2. juli, se § 8-17 første ledd bokstav a.

Nærmere om Navs tolkning

Nav bygger sin tolkning av bestemmelsen på en naturlig språklig forståelse av ordlyden og sammenhengen med andre bestemmelser i sykepengeregelverket.

Det følger av ordlyden i § 8-31 at arbeidsuførheten må være dokumentert «av lege». Nav tolker dette slik at det ikke er tilstrekkelig at arbeidsuførheten er dokumentert med egenmelding, se § 8-23 flg. I § 8-7 første ledd er det bestemt at arbeidsuførhet må dokumenteres med legeerklæring for at man skal ha rett til sykepenger. I § 8-7 niende ledd har departementet fått hjemmel til å gi forskrift om unntak fra vilkåret om legeerklæring i første og sjuende ledd når «arbeidsuførheten dokumenteres med erklæring fra annet helsepersonell». I § 2 i forskrift 21. desember 2005 nr. 1668 om unntak fra vilkåret om legeerklæring når kiropraktorer og manuellterapeuter dokumenterer arbeidsuførheten med erklæring, er det gjort unntak fra det generelle kravet om erklæring fra lege etter § 8-7 i tilfeller der erklæring er skrevet av kiropraktor eller manuellterapeut.

Nav tolker forskriften og forskriftshjemmelen slik at unntaket er ment å gjelde alle steder der det er krav om at arbeidsuførhet dokumenteres med legeerklæring. Det betyr at også arbeidsuførhet etter § 8-31 kan dokumenteres med erklæring fra manuellterapeut eller kiropraktor, innenfor de tidsbegrensningene som følger av forskriften. Nav bygger tolkningen av hvordan arbeidsgiverperioden skal beregnes på en naturlig forståelse av lovens ordlyd. I tillegg står det i Ot.prp. nr. 4 (1998–1999) punkt 14.3 at:

«Det har vært forutsatt at arbeidsgiverperioden «fryses» under arbeidsstansen for så å løpe videre ved arbeidsstansens opphør. Departementet finner det ikke rimelig at arbeidsgiverperioden skal løpe i en periode hvor arbeidsgiveren er fritatt for plikten til å betale sykepenger, og trygden yter sykepenger til arbeidstakeren.
På bakgrunn av at det har vært tvil om fortolkningen, foreslås det at reglene presiseres i § 8-31 første ledd.
Det vises til § 8-31 første ledd nytt tredje punktum i lovforslaget».

Det kan stilles spørsmål ved om man kan anses «erklært arbeidsufør av lege før en arbeidsstans» i tilfeller der en sykmelding er tilbakedatert etter § 8-7 andre ledd. Det er ikke gjort unntak fra reglene om tilbakedaterte sykmeldinger i § 8-7 andre ledd. Det taler for at § 8-7 andre ledd også gjelder i disse tilfellene.

På den andre siden kan det antas at formålet med å kreve at arbeidstakeren skal være erklært arbeidsufør «av lege» «før» arbeidsstansen, er å hindre etterfølgende innretning. Det vil si at arbeidstakeren ikke skal kunne hevde at hen er arbeidsufør etter at arbeidsstansen er iverksatt, for på den måten å sikre seg større sykepengerett enn hen egentlig har.

Spørsmålet er ikke adressert i forarbeider eller praksis. Uten klare holdepunkter i ordlyden eller forarbeider bør ikke regelen tolkes innskrenkende. Nav tolker derfor ordlyden slik at arbeidstakeren skal anses erklært arbeidsufør av lege fra det tidspunktet sykmeldingen gjelder fra, dersom vilkårene i § 8-7 andre ledd er oppfylt.

Det har ikke oppstått andre særlige tolkningsspørsmål under denne bestemmelsen.

§ 8-31 andre ledd – Arbeidsuførhet som inntrer under arbeidsstans

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Hvis arbeidsuførheten oppstår etter at arbeidsstansen på grunn av streik eller lockout er satt i verk, og mens den fremdeles pågår, har man ikke rett til sykepenger verken fra Nav eller arbeidsgiveren så lenge arbeidsstansen pågår. Etter at arbeidsstansen er opphørt kan man ha rett til sykepenger, se tredje ledd.

En arbeidsstans på grunn av streik eller lockout anses satt i verk den dagen arbeidet nedlegges.

Nærmere om Navs tolkning

Navs tolkning av bestemmelsen bygger på en naturlig forståelse av ordlyden.

Det har ikke oppstått særlige tolkningsspørsmål under denne bestemmelsen.

§ 8-31 tredje ledd – Arbeidsufør etter at arbeidsstansen er over

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Hvis arbeidstakeren blir arbeidsufør etter at arbeidsstansen på grunn av streik eller lockout er satt i verk, og mens den fremdeles pågår, har arbeidstakeren ikke rett til sykepenger så lenge arbeidsstansen varer, se andre ledd.

Hvis arbeidstakeren fremdeles er arbeidsufør etter at arbeidsstansen er avsluttet, har vedkommende rett til sykepenger fra og med den dagen hen kunne ha gjenopptatt arbeidet hvis hen hadde vært arbeidsfør. I vurderingen av om kravet til opptjeningstid etter § 8-2 og § 8-18 er oppfylt, skal tiden i arbeid før arbeidsstansen legges til grunn. Hvis arbeidstakeren har hatt annet arbeid under arbeidsstansen, eller mottatt ytelser nevnt i § 8-2 andre ledd, regnes også dette med.

Hvis arbeidstakeren gjenopptar arbeidet umiddelbart etter at arbeidsstansen er over, og deretter blir arbeidsufør, skal tiden i arbeid før arbeidsstansen regnes med i vurderingen av om kravet til opptjeningstid i § 8-2 og § 8-18 er oppfylt.

Arbeidstakeren har rett til sykepenger som arbeidstaker, selv om arbeidet faktisk har vært nedlagt i mer enn 14 dager på grunn av streiken.

Sykepengegrunnlaget fastsettes med grunnlag i den faktiske situasjonen før arbeidsstansen ble satt i verk. Det betyr at sykepengegrunnlaget fastsettes etter § 8-28 til § 8-30 som om arbeidstakeren hadde blitt arbeidsufør den dagen arbeidsstansen ble satt i verk, slik at beregningsperioden etter § 8-28 vil være et tidsrom før arbeidsstansen begynte.

Arbeidsgiveren betaler sykepenger i arbeidsgiverperioden i tråd med reglene i § 8-18 og § 8-19. Deretter betaler Nav sykepenger etter reglene i § 8-17.

Nærmere om Navs tolkning

Nav bygger sin tolkning på en naturlig forståelse av ordlyden i loven, forarbeidene til bestemmelsen og sammenhengen i sykepengeregelverket.

Ordlyden i tredje ledd åpner for tvil om bestemmelsen gjelder tilfeller der en som blir arbeidsufør underveis i en arbeidsstans fremdeles er arbeidsufør når arbeidsstansen er over, en som blir arbeidsufør etter at arbeidsstansen er over, eller begge deler.

Nav tolker ordlyden slik at regelen i utgangspunktet gjelder arbeidsuførhet som oppstår under arbeidsstansen, og varer lengre enn arbeidsstansen. Nav mener imidlertid at regelen om at arbeidsforholdets varighet før arbeidsstansen skal regnes med i vurderingen etter § 8-2 og § 8-18, også gjelder ved arbeidsuførhet som oppstår etter at arbeidsstansen er avsluttet, dersom arbeidstakeren har gjenopptatt arbeidet umiddelbart etter at arbeidsstansen er avsluttet.

Nav bygger denne tolkningen på bestemmelsens forarbeider og historikk.

Regelen er en videreføring av de tilsvarende reglene under folketrygdloven av 1966, som den gang var gitt i forskrift. Bestemmelsen i § 8-31 tredje ledd er en videreføring av forskriften § 2 annet og tredje ledd, samt forskriften § 3. Se merknader til § 8-31 i NOU 1990: 20 s. 225 og merknader til § 8-31 i Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) s. 89.

I forskriften § 3 var det bestemt at arbeidsforholdets varighet før arbeidsstansen skulle regnes med hvis arbeidstakeren gjenopptok arbeidet «umiddelbart etter at arbeidsstansen er slutt». Dette viser at deler av regelen i nåværende § 8-31 tredje ledd også var ment å få virkning for arbeidsuførhet som oppstår etter at arbeidsstansen er avsluttet.

Det står i merknadene til bestemmelsen både i NOU 1990: 20 s. 226 og i Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) s. 90 at bestemmelsen i nåværende § 8-31 tar med «de viktigste av bestemmelsene i forskriftene». I proposisjonen står det at bestemmelsen i § 8-31 «svarer til forskrifter» om sykepenger under streik eller lockout. Om tredje ledd skriver departementet i proposisjonen at bestemmelsen gjelder «retten til sykepenger etter en arbeidsstans», med henvisning til forskriften § 3.

Det går ikke frem av verken NOU eller proposisjonen at meningen har vært å innskrenke retten til sykepenger etter at en arbeidsstans er avsluttet.

Regelen i § 8-31 gir rett til sykepenger, men presiserer ikke hvilket omfang retten til sykepenger skal ha. Omfanget av retten til sykepenger avhenger som hovedregel av den sykmeldtes yrkesaktivitet på sykmeldingstidspunktet. For eksempel faller retten til sykepenger som arbeidstaker bort hvis det faktiske arbeidet midlertidig avbrytes i mer enn 14 dager, se § 8-15 andre ledd. Det kunne tale for at retten til sykepenger som arbeidstaker faller bort hvis arbeidsstansen varer i mer enn 14 dager, og at sykepenger i et slikt tilfelle bare kan gis hvis vilkårene i § 8-47 om sykepenger til yrkesaktive midlertidig ute av arbeid er oppfylt.

Nav tolker likevel ikke regelen slik, men legger til grunn at det skal gis sykepenger etter § 8-31 etter reglene om sykepenger til arbeidstakere. Nav bygger denne tolkningen på sammenhengen i § 8-31 tredje ledd, og sammenhengen med andre bestemmelser. I § 8-31 tredje ledd er det vist til reglene i § 8-18, § 8-19 og § 8-17, som alle gjelder sykepenger til arbeidstakere. Forholdet til § 8-15 og § 8-47 er ikke nevnt. Sykepengegrunnlaget skal fastsettes etter forholdene «før» arbeidsstansen. Denne typen fastsettelse av sykepengegrunnlaget ligger tettere opp til reglene om sykepengegrunnlag til arbeidstakere i § 8-28 til § 8-30, enn til reglene i § 8-47 jf. § 8-35, der det skal sees hen til inntekten de tre siste årene. Hvis sykepengeretten skulle bygge på § 8-47 ville den bare gi utbetalt 65 prosent av det fastsatte sykepengegrunnlaget, jf. § 8-47 sjette ledd. Dette burde i så fall vært eksplisitt angitt i § 8-31 tredje ledd, noe det ikke er.

Nav tolker dermed bestemmelsen slik at det skal gis sykepenger etter reglene for arbeidstakere, også hvis arbeidsforholdet har vært midlertidig avbrutt i mer enn 14 dager jf. § 8-15 andre ledd. Hvis personen ikke lenger er en arbeidstaker etter § 8-15 første ledd, må sykepengeretten likevel vurderes etter § 8-47.

Det øvrige som fremgår under «Hvordan skal bestemmelsen forstås?» følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden i bestemmelsen.

§ 8-32 Sykepenger under gå-sakte-aksjon

LOV-1997-02-28-19-§8-32

Helt omarbeidet 11.02.2025

Generelt om § 8-32

Formålet med regelen i § 8-32 er å gi spesielle regler om fastsettelse av sykepengenes størrelse til arbeidstakere som blir arbeidsuføre før og under en tariffmessig hjemlet arbeidstemponedsettelse (gå sakte-aksjon).

En gå-sakte-aksjon (også omtalt som «dagsing»), er en lovlig tariffmessig aksjonsform som innebærer at man jobber saktere, men får tilsvarende mindre lønn.

Bestemmelsen svarer noe omformulert til § 1 tredje ledd i tidligere forskrift om fastsetting av inntekt i tjeneste som grunnlag for sykepenger, fastsatt av Sosialdepartementet 8. november 1977 med hjemmel i folketrygdlov av 1966 § 3-4 bokstav a andre ledd, se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) s. 90. Bestemmelsen om sykepenger under gå-sakte-aksjon ble tilføyd ved endringsforskrift 7. juli 1989. Trygdelovutvalget hadde ingen tilsvarende bestemmelse i sitt utkast.

Bestemmelsen kan sees i sammenheng med bestemmelsen i § 8-31 om sykepenger under streik og lockout.

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Arbeidsuførhet før en gå sakte-aksjon

En arbeidstaker som har vært arbeidsufør i minst 14 dager før den dagen en tariffmessig hjemlet gå sakte-aksjon starter, beholder det samme sykepengegrunnlaget under gå sakte-aksjonen.

Arbeidsuførheten må ha vart i 14 dager eller mer for at vilkåret skal være oppfylt. Første dag av gå sakte-aksjonen regnes ikke med.

En arbeidstaker som blir arbeidsufør før en tariffmessig hjemlet gå sakte-aksjon, men ikke tidlig nok til å beholde sykepengegrunnlaget etter regelen omtalt over, får sykepenger under gå sakte-aksjonen fastsatt med grunnlag i arbeidsinntekten under aksjonen.

Eksempel 1: Peder Ås blir arbeidsufør og har første hele fraværsdag 11. juni. Den 24. juni har han vært arbeidsufør i 14 dager. Det startes en gå sakte-aksjon den 25. juni. Han beholder sykepengegrunnlaget sitt under aksjonen.

Eksempel 2: Marte Holm blir arbeidsufør og har første hele fraværsdag 12. juni. Det startes en gå sakte-aksjon den 25. juni. Hun har ikke vært arbeidsufør i minst 14 dager før aksjonen starter. Fra og med den første dagen med aksjon regnes sykepengene ut etter arbeidsinntekten hun har under aksjonen.

Arbeidsuførhet under en gå sakte-aksjon

En arbeidstaker som blir arbeidsufør under en tariffmessig hjemlet gå sakte-aksjon, får sykepenger fastsatt med grunnlag i arbeidsinntekten under aksjonen.

Sykepengene fastsettes også på denne måten hvis arbeidstakeren har vært arbeidsufør i mindre enn 14 dager før aksjonen begynte, se punktet over.

Hvis arbeidsuførheten varer lenger enn aksjonen

Hvis arbeidstakeren har mottatt sykepenger ut ifra arbeidsinntekt under aksjonen, og fremdeles er arbeidsufør når aksjonen er avsluttet, gis det sykepenger etter sykepengegrunnlaget før aksjonen startet fra og med dagen etter at aksjonen er avsluttet. Det betyr at sykepengegrunnlaget fastsettes etter § 8-28 til § 8-30 som om arbeidstakeren hadde blitt arbeidsufør dagen før aksjonen startet, slik at beregningsperioden etter § 8-28 vil være et tidsrom før aksjonen begynte.

Eksempel: Peder Ås blir arbeidsufør 1. juni. Gå sakte-aksjonen starter 31. mai og avsluttes den 10. juni. Fra og med 1. juni til og med 10. juni reduseres sykepengegrunnlaget på grunn av aksjonen. Fra og med 11. juni økes sykepengegrunnlaget til det samme som det ville ha vært dersom Peder ble arbeidsufør dagen før aksjonen startet.

Nærmere om NAVs tolkning

NAVs tolkning bygger på en naturlig forståelse av lovens ordlyd, og sammenhengen med andre regler om skjæringstidspunkt og beregning av sykepenger i folketrygdloven kapittel 8.

Bestemmelsen er sparsommelig kommentert i merknader til § 8-32 i Ot.prp. nr. 29 (1995–1996), og ikke omtalt i NOU 1990: 20.

Det finnes ikke kjent praksis etter bestemmelsen, verken fra Trygderetten eller domstolene.

Det har ikke oppstått særlige tolkningsspørsmål under denne bestemmelsen.

§ 8-33 Feriepenger

[Omarbeidet i sin helhet 07.10.2024]

Generelt om § 8-33

Formålet med bestemmelsen er å gi sykmeldte arbeidstakere rett til feriepenger for deler av den inntekten de taper ved fravær fra arbeidet på grunn av sykdom.

Tidligere pliktet arbeidsgiver å betale feriepenger for perioder da en arbeidstaker var borte fra arbeid på grunn av sykdom eller skade, begrenset til tre måneder i hvert ferieopptjeningsår. Fra 1. januar 1989 falt denne plikten bort. I stedet fikk arbeidstakere rett til feriepenger av sykepengene utbetalt fra trygden i en tilsvarende periode. Se merknadene til bestemmelsen i NOU 1990: 20.

Hvor lang sykepengeperiode det gis feriepenger for er senere endret.

Folketrygdloven § 8-33 tilsvarer i hovedsak den tidligere folketrygdloven (1966) § 3-5 nr. 4, § 3-7 første ledd, andre og tredje punktum og § 15-1 nr. 1 annet ledd første punktum, se NOU 1990:20 s. 226.

Retten til feriepenger vurderes etter reglene i § 8-33. Utbetalingen av de feriepengene man har rett til skjer etter reglene som står i § 22-10 femte ledd. Dette gjelder feriepenger etter både § 8-33 første ledd og § 8-33 andre ledd.

En arbeidsgiver som forskutterer sykepenger til en arbeidstaker skal også forskuttere feriepenger, og kan kreve arbeidstakerens feriepenger fra NAV utbetalt til seg, se § 22-3 andre ledd.

Ftrl. § 8-33 første ledd

Hvordan skal bestemmelsen forstås

Hvem som omfattes og ikke omfattes av regelen

En sykmeldt arbeidstaker har rett til feriepenger av utbetalte sykepenger, innenfor de rammene som følger av denne regelen.

Hvem som får feriepenger av sykepengene fordi de regnes som arbeidstaker bestemmes av reglene i § 8-15.

Arbeidstakere som får sykepenger etter særregler får også feriepenger av utbetalte sykepenger etter reglene i § 8-33. Dette gjelder vernepliktige (se § 8-46), arbeidstakere på skip i utenriksfart (se § 8-44) og fiskere som lignes som arbeidstakere (se § 8-45).

Sykmeldte som har inntekter både som arbeidstaker, frilanser og/eller selvstendig næringsdrivende (se § 8-40, § 8-41 og § 8-43) får feriepenger av sykepengene som er utbetalt med grunnlag i arbeidstakerinntekten.

Andre grupper av sykmeldte får ikke feriepenger av utbetalte sykepenger etter denne bestemmelsen. Dette gjelder personer som mottar sykepenger som selvstendig næringsdrivende (se § 8-34), frilansere (se §8-38), yrkesaktive som er midlertidig ute av arbeid (se § 8-47), dagpengemottakere (se § 8-49) og fiskere som lignes som næringsdrivende (se § 8-45).

For sykmeldte dagpengemottakere er det regler om rett til ferietillegg av sykepengene i § 8-49 tredje ledd.

Hvilke sykepenger som gir rett til feriepenger

Det beregnes feriepenger av sykepenger som er utbetalt av NAV.

Det gis også feriepenger av sykepenger som arbeidsgiveren utbetaler i arbeidsgiverperioden og får refundert av NAV etter § 8-20, se § 8-33 andre ledd.

Sykepenger som er utbetalt fra arbeidsgiver i arbeidsgiverperioden gir ikke grunnlag for feriepenger etter denne bestemmelsen. Det samme gjelder sykepenger som er utbetalt etter forsikringsordningen for sykepenger i arbeidsgiverperioden for små virksomheter i § 8-21 og forskutterte sykepenger i arbeidsgiverperioden etter § 8-22.

Hvilke og hvor mange sykepengedager som gir feriepenger

Det gis bare feriepenger for de første 48 sykepengedagene i opptjeningsåret. Som sykepengedag regnes alle dager mandag til fredag i en sykmeldingsperiode, se § 8-11. Sykepengedager utbetalt etter § 8-20 regnes ikke med i de 48 dagene, se § 8-33 andre ledd.

Sykepengedager regnes som del av det opptjeningsåret sykefraværet finner sted i, uavhengig av når sykepengene utbetales. Opptjeningsåret følger kalenderåret.

De første 48 sykepengedagene per kalenderår der utbetalingen helt eller delvis kompenserer for bortfalt inntekt som arbeidstaker, regnes med i feriepengegrunnlaget. Dette gjelder uavhengig av om man har vært helt eller delvis sykmeldt disse dagene, og uavhengig av om man får sykepenger som arbeidstaker eller som kombinert arbeidstaker og frilanser/næringsdrivende. Dersom det er utbetalt sykepenger som kombinert arbeidstaker og frilanser/næringsdrivende, beregnes det kun feriepenger av arbeidstakerdelen.

Eksempel 1: Peder Ås har sykefravær i desember 2023, men får ikke utbetalt sykepengene før i januar 2024. Sykepengedagene regnes med i opptjeningsåret 2023.

Eksempel 2: Marte Holm fikk utbetalt 20 prosent sykepenger i 60 sykepengedager fra og med 2. januar til og med 24. mars 2023. Senere i 2023 fikk hun utbetalt 100 prosent sykepenger i 50 sykepengedager fra og med 23. oktober til og med 29. desember 2023. Det er bare de første 48 dagene med 20 prosent sykepenger, fra og med 2. januar til og med 8. mars 2023, som regnes med i feriepengegrunnlaget hennes for opptjeningsåret 2023.

Eksempel 3: Martine Kirkerud er sykmeldt i 30 dager som selvstendig næringsdrivende fra februar 2023. Hun slutter med næringsvirksomheten sin, og blir arbeidstaker fra 1. juni 2023. I oktober er hun sykmeldt i 50 dager. Sykepengene som næringsdrivende holdes utenfor beregningen av feriepenger. Hun får feriepenger beregnet av sykepengene hun får de 48 første sykepengedagene fra oktober av.

Eksempel 4: Lars Holm er sykmeldt som arbeidstaker fra 1. oktober 2023 til 15. mars 2024. Han får feriepenger beregnet av de 48 første sykepengedagene i 2023 og feriepenger beregnet av de første 48 sykepengedagene i 2024.

Omgjøring av sykepengeretten

Dersom retten til sykepenger senere faller bort for en eller flere sykepengedager som allerede er utbetalt, gir disse dagene ikke rett til feriepenger. Dette gjelder uavhengig av om utbetalingen kreves tilbakebetalt eller ikke.

Hvis sykepengeretten omgjøres, ytes det feriepenger på grunnlag av den endrede sykepengeretten for de 48 første sykepengedagene i opptjeningsåret.

Nærmere om NAVs tolkning

NAVs tolkning bygger på lovens ordlyd, sammenheng i regelverket, forarbeidsuttalelser og lovhistorikk.

Hvem som omfattes og ikke omfattes av regelen

Regelen om feriepenger av sykepenger i § 8-33 gjelder etter sin ordlyd og plassering i loven for personer som får sykepenger etter reglene om arbeidstakere i § 8-15 til § 8-33.

I sykepengeregelverket er det i noen bestemmelser for andre grupper av sykmeldte bestemt at sykepenger skal ytes etter bestemmelsene for arbeidstakere. For eksempel gjelder dette regelen om personer med inntekt både som arbeidstaker og som frilanser i § 8-40.

Dette reiser spørsmål om regelen om feriepenger av sykepenger i § 8-33 gir slike sykmeldte rett til feriepenger av sykepenger.

NAV mener slike sykmeldte bare har rett til feriepenger av sykepenger som utbetales med grunnlag i arbeidstakerinntekt. For eksempel får en person som er kombinert arbeidstaker og frilanser dermed bare feriepenger av sykepengene som er utbetalt med grunnlag i arbeidstakerinntekt, men ikke feriepenger av sykepengene som er utbetalt med grunnlag i frilanserinntekt.

NAV begrunner dette i innretningen av feriepengeordningen, i lovhistorikken for regelen om feriepenger av sykepenger i § 8-33, og i formålet med denne regelen.

Feriepengeordningen gjelder bare arbeidstakere, og innebærer at arbeidsgiver setter av en andel av opparbeidet inntekt til utbetaling ved ferieavvikling året etter, når inntekten som arbeidstaker faller bort som følge av feriefravær fra arbeidet. Andre grupper yrkesaktive, som frilansere og selvstendig næringsdrivende, har ingen tilsvarende ordning.

Arbeidstakere som har sykefravær, opparbeider seg ikke feriepengerett hos arbeidsgiveren av den arbeidsinntekten som faller bort under sykefraværet. Derfor gis det feriepenger av de sykepengene som skal erstatte den bortfalte inntekten. Dersom frilansere og selvstendig næringsdrivende gis feriepenger av sykepenger, vil feriepengene kompensere for en ekstra inntekt de verken har hatt eller mistet. Dette vil også gjelde dersom det gis feriepenger av hele sykepengegrunnlaget, selv om deler av det består av frilansinntekt. Dette taler for at det ikke skal gis feriepenger av sykepenger som utbetales på grunnlag av annen inntekt enn arbeidstakerinntekt.

Lovhistorikken tyder på at lovgiver bare har ment å kompensere bortfalte feriepenger for arbeidstakere, ikke andre grupper sykmeldte. Tidligere pliktet arbeidsgiver å betale feriepenger for perioder da en arbeidstaker var borte fra arbeid på grunn av sykdom eller skade, begrenset til tre måneder i hvert ferieopptjeningsår. Fra 1. januar 1989 falt denne plikten bort. I stedet fikk arbeidstakere rett til feriepenger av sykepengene utbetalt fra trygden i en tilsvarende periode. Se merknadene til bestemmelsen i NOU 1990: 20.

Henvisningen til § 8-33 i regelen om personer med inntekt både som arbeidstaker og frilanser i § 8-40 gir ikke holdepunkter for hvordan § 8-33 skal forstås når den anvendes for denne gruppen sykmeldte. Denne typen analogisk anvendelse av regler gjør det alltid nødvendig med en konkret vurdering av hvor langt analogien rekker. I § 8-33 står det at det bare gis feriepenger for sykepenger NAV har «utbetalt til en arbeidstaker» etter § 8-17. Med grunnlag i momentene omtalt over, mener NAV at dette må forstås bokstavelig også når regelen anvendes analogisk for andre grupper sykmeldte, og at regelen i § 8-33 bare gir rett til feriepenger av sykepenger som er utbetalt med grunnlag i arbeidstakerinntekt.

NAV mener også at sykepenger som utbetales til arbeidstakere som har vært midlertidig ute av arbeid, og som får sykepenger etter § 8-47 første ledd bokstav b fordi de ikke oppfyller kravet til opptjeningstid etter § 8-2, ikke gir rett til feriepenger. Det følger av at ordlyden i § 8-33 viser til sykepenger som er utbetalt etter § 8-17. Sykepenger med grunnlag i § 8-47 er ikke utbetalt etter § 8-17.

Dagpengemottakere under permittering får sykepengegrunnlaget endret til inntekten de hadde før permittering dersom permitteringen avsluttes under sykmeldingsperioden, se § 8-49 tredje ledd. Selv om sykepengegrunnlaget fastsettes til inntekten som arbeidstaker, gis sykepengene ikke etter reglene for arbeidstakere i § 8-17, men etter reglene i § 8-49. Det er egne regler for feriepenger av sykepenger i § 8-49 tredje ledd. Det gis derfor ikke feriepenger av sykepenger etter § 8-33 for sykepenger utbetalt etter § 8-49.

Hvilke sykepenger som gir rett til feriepenger

Det følger av ordlyden at feriepengeretten bygger på sykepenger som «trygden har utbetalt». NAV tolker dette slik at det ikke opparbeides rett til feriepenger fra NAV på grunnlag av sykepenger som andre enn NAV har utbetalt.

Dette gjelder sykepenger fra arbeidsgiveren i arbeidsgiverperioden, se § 8-18 flg. Det fremgår av merknader til § 8-33 i ot.prp. nr. 29 (1995-1996) at bestemmelsen ikke gjelder feriepenger utbetalt fra forsikringsordningen under § 8-21.

Dersom NAV forskutterer sykepenger i arbeidsgiverperioden etter § 8-22, er det NAV som gjør den faktiske utbetalingen. Utbetalingen er likevel gjort på vegne av arbeidsgiveren. Det er arbeidsgiveren som etter loven er forpliktet til å betale sykepenger i disse tilfellene, og feriepenger skal derfor også beregnes av arbeidsgiver. Det gis derfor ikke feriepenger fra NAV av slike sykepenger.

Feriepenger ytes av sykepenger NAV har utbetalt i «opptjeningsåret». Opptjeningsår er definert i ferieloven § 4, og er det forutgående kalenderåret.

Hvilke og hvor mange sykepengedager som gir feriepenger

Det gis bare feriepenger for de første 48 «sykepengedagene» i et «opptjeningsår».

Sykepengedager er i § 8-11 definert som alle dager i uken unntatt lørdag og søndag. Det betyr at alle dager mandag til fredag i en sykmeldingsperiode er sykepengedager.

Ved gradert sykmelding etter § 8-13 regnes fremdeles alle dager i uken som sykepengedager, også dersom man arbeider noen hele dager i uken og har sykefravær andre hele dager i uken. I sykmeldingsperioder med gradert sykmelding regnes derfor alle dager omfattet av § 8-11 som sykepengedager. Det innebærer at grunnlaget for feriepenger blir lavere for en som er sykmeldt 20 prosent enn en som er sykmeldt 100 prosent. Til gjengjeld opptjenes feriepengerett fra arbeidsgiveren på arbeidsinntekten fra de 80 prosentene det arbeides.

Omgjøring av sykepengeretten

Dersom retten til sykepenger i et senere vedtak opphører for et tidsrom sykepengene allerede er utbetalt for, anses utbetalingen ikke lenger for å være en sykepengeutbetaling. Dagene regnes derfor heller ikke lenger som sykepengedager, og gir ikke grunnlag for feriepenger av sykepenger. Dette gjelder uavhengig av om de utbetalte sykepengene kreves tilbakebetalt eller ikke.

Tilsvarende vil en omgjøring av sykepengeretten også påvirke hvilken rett man har til feriepenger av sykepengene. En omgjøring som gir større eller mindre rett til sykepenger i de første 48 dagene, vil gi tilsvarende større eller mindre rett til feriepenger av sykepengene.

Ftrl. § 8-33 andre ledd

Hvordan skal bestemmelsen forstås

Det gis feriepenger av sykepenger som er utbetalt av arbeidsgiveren og refundert fra NAV etter reglene i § 8-20.

Disse feriepengene kommer i tillegg til feriepengene som gis etter § 8-33 første ledd, omtalt over. Alle sykepengedager etter § 8-20 gir grunnlag for feriepenger, og slike sykepengedager inngår ikke i begrensningen på 48 dager i § 8-33 første ledd.

Feriepengene utbetales på samme tider og måter som feriepenger etter første ledd, se § 22-10 femte ledd.

Nærmere om NAVs tolkning

NAVs tolkning bygger på en naturlig forståelse av lovens ordlyd. Tolkningen støttes av lovhistorikk og forarbeider til bestemmelsen.

Det følger av ordlyden i § 8-33 andre ledd at sykepengedager som refunderes til arbeidsgiver etter § 8-20 skal gi grunnlag for feriepenger. Det følger også direkte av ordlyden at disse feriepengene skal gis «i tillegg til» feriepenger etter første ledd.

Bestemmelsen svarer til gjeldende rett, se merknadene til § 8-33 i ot.prp. nr. 29 (1995-1996). Det fremgikk også av tidligere bestemmelse i folketrygdloven av 1966 § 3-7 første ledd at feriepenger for sykepenger refundert til arbeidsgiver for langvarig og kronisk syke skulle komme i tillegg til de ordinære feriepengene av sykepenger. Dette skyldes at arbeidsgiver ikke betaler feriepenger av sykepenger i arbeidsgiverperioden dersom NAV refunderer utbetalingen. Feriepengene betales derfor av NAV i stedet.

Ftrl. § 8-33 tredje ledd

Hvordan skal bestemmelsen forstås

Feriepengene skal utgjøre 10,2 prosent av de sykepengene som gir rett til feriepenger.

Sykepengene som gir rett til feriepenger er de sykepengene som er utbetalt for de 48 første sykepengedagene i opptjeningsåret som er omfattet av første ledd, og alle sykepengedager i opptjeningsåret som er omfattet av andre ledd.

For arbeidstakere som har fylt 59 år i opptjeningsåret, skal det beregnes et tillegg på 2,3 prosent, slik at feriepengene utgjør totalt 12,5 prosent av feriepengegrunnlaget. Det har ingen betydning at sykepengedagene det beregnes feriepenger av gjelder for perioder før arbeidstakeren fylte 59 år, så lenge arbeidstakeren har fylt 59 år senest 31. desember i opptjeningsåret.

Utbetalingen av de feriepengene man har rett til skjer etter reglene som står i § 22-10 femte ledd.

Nærmere om NAVs tolkning

NAVs tolkning bygger på lovens ordlyd.

Det har ikke oppstått noen særlige tolkningsspørsmål knyttet til denne bestemmelsen.

III Selvstendig næringsdrivende

Sist endret 11.12.2025, § 8-34 er helt omarbeidet

§ 8-34 Sykepengedekning m.m.

LOV-1997-02-28-19-§8-34

Helt omarbeidet 11.12.2025

1 Generelt om § 8-34

I folketrygdloven § 8-34 står det regler om sykepenger til selvstendig næringsdrivende.

I første ledd er det bestemt at sykepengeretten omtalt i bestemmelsen, bare gjelder for medlemmer som er selvstendig næringsdrivende på arbeidsuførhetstidspunktet. Disse skal ha sykepenger med 80 prosent av sykepengegrunnlaget.

I andre ledd står det regler om ventetid på 16 kalenderdager før sykepengene utbetales.

I tredje ledd står det regler om når en selvstendig næringsdrivende tidligst regnes som arbeidsufør. I fjerde ledd står det når sykepengene tidligst utbetales.

Reglene i andre, tredje og fjerde ledd må sees i sammenheng.

Regelen i § 8-34 om sykepengedekning m.m. må leses i sammenheng med de andre reglene om sykepenger til næringsdrivende, som står i § 8-35 til § 8-37.

Regelen i folketrygdloven § 8-34 tilsvarer reglene i folketrygdloven av 1966 § 3-10 nr. 1, § 3-12 nr. 2 tredje ledd og § 3-12 nr. 3. Forarbeider og rettskilder knyttet til disse bestemmelsene kan dermed gi veiledning om forståelsen av § 8-34.

Ved vedtakelsen av folketrygdloven av 1997 fikk selvstendig næringsdrivende sykepenger med 65 prosent av sykepengegrunnlaget. Ved lovendring fra 1. oktober 2017 ble kompensasjonsgraden økt til 75 prosent, og ved lovendring fra 1. oktober 2019 ble kompensasjonsgraden økt til 80 prosent.

Ventetiden for rett til sykepenger i § 8-34 andre ledd var opprinnelig like lang som arbeidsgiverperioden for arbeidstakere, se § 8-19. Da arbeidsgiverperioden ble utvidet fra to uker til 16 dager i 1998, ble ikke ventetiden for selvstendig næringsdrivende og frilansere justert tilsvarende. Dette ble gjort ved lovendring fra 1. januar 2002. Se Ot.prp. nr. 4 (2001–2002) punkt 4.3.

2 Ftrl. § 8-34 første ledd – Kompensasjonsgrad for selvstendig næringsdrivende

2.1 Ftrl. § 8-34 første ledd skal forstås slik

2.1.1 Hvem som har rett til sykepenger etter reglene om selvstendig næringsdrivende

Sykepenger etter reglene i § 8-34 til § 8-37 gis til personer som er selvstendig næringsdrivende på arbeidsuførhetstidspunktet.

Med selvstendig næringsdrivende menes en som for egen regning og risiko driver en vedvarende virksomhet som er egnet til å gi nettoinntekt. Se folketrygdloven § 1-10.

Selvstendig næringsdrivende kan være registrert som blant annet enkeltpersonforetak, ansvarlig selskap (ANS), ansvarlig selskap med delt ansvar, (DA), kommandittselskap (KS) og fiskere med lott. Personer som arbeider i ektefelles enkeltpersonforetak anses også som selvstendig næringsdrivende.

For å regnes som selvstendig næringsdrivende på arbeidsuførhetstidspunktet kreves det at næringsvirksomheten er etablert før arbeidsuførhetstidspunktet, og at den ikke har opphørt før arbeidsuførhetstidspunktet.

Momenter i vurderingen av om virksomheten er etablert, er blant annet om

virksomheten er registrert i offentlige registre,
det er utført konkret arbeid knyttet til virksomhetens drift,
virksomheten har omsetning,
virksomheten har inngått avtaler med kunder eller på andre måter påtatt seg forpliktelser fremover i tid,
driften gir eller er egnet til å gi nettoinntekt.

Det har stor betydning om aktiviteten anses som næringsvirksomhet av Skatteetaten. Samtidig er det ikke tilstrekkelig at virksomheten er formelt registrert i offentlige registre, hvis det ikke også er faktisk aktivitet i virksomheten.

Momenter i vurderingen av om virksomheten er opphørt, er blant annet om

faktisk arbeid eller aktivitet i virksomheten har opphørt,
virksomheten ikke lenger har omsetning,
virksomheten ikke har avtaler om oppdrag, salg eller annen inntektsgenererende aktivitet fremover i tid,
driften og økonomien i virksomheten samlet sett gjør det usannsynlig at virksomheten gir eller kan gi nettoinntekt.

Næringsvirksomhet kan organiseres og utøves på mange forskjellige måter. Det kan ikke oppstilles absolutte krav til kontinuitet, omfang, varighet eller annet i vurderingen av om næringsvirksomheten er etablert og fortsatt i drift. Det avgjørende er om det, alle momenter tatt i betraktning, er mer sannsynlig enn usannsynlig at den sykmeldte driver selvstendig næringsvirksomhet på arbeidsuførhetstidspunktet. Vurderingen av om virksomheten er etablert eller opphørt må alltid gjøres konkret i den enkelte sak.

Enkelte former for virksomhet grenser mot hobby. I vurderingen av om aktiviteten utgjør næring eller hobby, legges det vekt på om det er økonomisk aktivitet med et visst omfang og en viss varighet. Aktiviteten må objektivt sett være egnet til å gi utøveren en nettoinntekt på sikt. Det kan ikke oppstilles et absolutt krav om at aktiviteten allerede har gitt nettoinntekt, så lenge aktiviteten er egnet til å gi slik inntekt. Det kan heller ikke kreves at aktiviteten må gi nettoinntekt umiddelbart. Det er tilstrekkelig at den gir inntekt på sikt.

Ved sesongarbeid anses næringsvirksomheten for å være i drift også i perioder av året hvor det ikke utføres faktisk arbeid, med mindre det er konkrete holdepunkter for at driften er endelig avsluttet.

For personer som på arbeidsuførhetstidspunktet både er selvstendig næringsdrivende og arbeidstaker og/eller frilanser, gjelder § 8-40 til § 8-43.

2.1.2 Kompensasjonsgrad for selvstendig næringsdrivende

Selvstendig næringsdrivende har rett til sykepenger som utgjør 80 prosent av det fastsatte sykepengegrunnlaget per dag.

Regler om sykepengegrunnlag står i § 8-10. For selvstendig næringsdrivende fastsettes det et sykepengegrunnlag per år etter reglene i § 8-35. Sykepengegrunnlaget per år kan maksimalt utgjøre 6 ganger folketrygdens grunnbeløp, se § 8-10 andre ledd. Sykepengegrunnlaget per dag fastsettes ved at sykepengegrunnlaget per år deles på 260, se § 8-10 tredje ledd.

Ved 100 prosent sykmelding får selvstendig næringsdrivende hver sykepengedag utbetalt 80 prosent av det fastsatte sykepengegrunnlaget per dag. Ved gradert sykmelding, se § 8-13.

Den endelige dagsatsen rundes av til nærmeste hele krone, se § 22-11. Selvstendig næringsdrivende kan tegne tilleggsforsikring som gir høyere kompensasjonsgrad. Tilleggsforsikring kan også tegnes kollektivt, og dette er gjort for enkelte grupper næringsdrivende. Se § 8-36.

Eksempel: Marie Kirkerud er selvstendig næringsdrivende, og inntekten justert etter grunnbeløpet var de tre siste ferdiglignede årene før vedtakstidspunktet på 410.000 kroner, 605.000 kroner og 590.000 kroner. Dette gir et sykepengegrunnlag per år på 535 000 kroner. Dette gir et sykepengegrunnlag per dag på 2 057,69 kroner. Marie skal ha utbetalt 80 prosent av dette, det vil si 1 646 kroner per sykepengedag.

2.2 Hvorfor § 8-34 første ledd skal forstås slik

2.2.1 Hvem som har rett til sykepenger etter denne bestemmelsen

Nav bygger sin tolkning på ordlyden i § 8-34, forarbeidene til bestemmelsen, sammenhengen i folketrygdloven og sykepengeregelverket, samt praksis fra Nav og Trygderetten.

Regelen i § 8-34 gir sykepengerett til «en selvstendig næringsdrivende». Hva som menes med selvstendig næringsdrivende er definert i folketrygdloven § 1-10.

I forarbeidene til § 1-10 fremgår det at bestemmelsen først og fremst har «informasjonsmessig betydning», se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) s. 29. I samme forarbeider side 30 står det:

«I praksis legges skatteetatens avgjørelse til grunn. Dersom skatteetaten regner en person som selvstendig næringsdrivende, regnes vedkommende som selvstendig næringsdrivende også i forhold til folketrygdens regelverk.»

Tilsvarende går frem av merknader til bestemmelsen i NOU 1990: 20 s. 180. Utvalget redegjør for forståelsen av næringsvirksomhet i ulike regelsett, herunder i skatteregler og mva.-regelverk. Utvalget skriver at trygdeetaten avgjør spørsmål om rett til stønad etter folketrygdloven, mens skatteetaten avgjør spørsmål om hvem som plikter å betale avgifter til trygden. Deretter skriver utvalget:

«Vi forutsetter at praksis etter den nye folketrygdloven blir ensartet. Dette er nødvendig for å få sammenheng mellom avgiftsplikt og trygderettigheter.»

Selv om Skatteetatens vurdering av aktiviteten har stor betydning, må Nav i mange tilfeller likevel gjøre en konkret vurdering av om en bestemt aktivitet utgjør næringsvirksomhet på arbeidsuførhetstidspunktet.

Det fremgår ikke eksplisitt av ordlyden i § 8-34 at kravet om å være selvstendig næringsdrivende må være oppfylt på arbeidsuførhetstidspunktet. Dette følger imidlertid av fast og langvarig praksis i Nav og Trygderetten. Se som eksempel TRR-2010-1902.

At vilkåret om å være selvstendig næringsdrivende må være oppfylt på arbeidsuførhetstidspunktet følger også av sykepengeregelverkets systematikk. Se til sammenligning § 8-15, § 8-38, § 8-47 og § 8-49, som alle gir bestemte regler om sykepengerettigheter avhengig av hvilken yrkesaktivitet/status den sykmeldte har på arbeidsuførhetstidspunktet.

Bestemmelsen i folketrygdloven § 1-10 gir ikke veiledning om når virksomhet som selvstendig næringsdrivende skal regnes som oppstått eller opphørt. Siden næringsvirksomheten må være pågående på arbeidsuførhetstidspunktet for å oppfylle vilkåret i § 8-34, har det i noen tilfeller avgjørende betydning for sykepengeretten å fastslå om det er faste nok holdepunkter for at næringsvirksomheten er etablert eller opphørt.

Nav er ikke kjent med at spørsmålet har kommet på spissen i saker for Trygderetten. Det finnes mange og svært varierte former for næringsvirksomhet, og det kan vanskelig oppstilles absolutte kriterier for vurderingen. Gjennom praksis i Nav er det over tid utviklet noen veiledende momenter for vurderingen. Disse er gjengitt under «Hvordan skal bestemmelsen forstås?», over. Det avgjørende for om den sykmeldte har rett til sykepenger er likevel vilkåret slik det fremgår av lovens ordlyd, altså om det er mer sannsynlig enn usannsynlig at den sykmeldte er «selvstendig næringsdrivende» på arbeidsuførhetstidspunktet. Dette må avgjøres av en konkret vurdering av alle relevante momenter i den enkelte sak.

Grensen mellom hobby og næringsvirksomhet er omtalt i forarbeidene til bestemmelsen, se NOU 1990: 20 s. 176. Der står det:

«De alminnelige kravene er at det må foreligge en økonomisk aktivitet av et visst omfang og en viss varighet. Disse kriteriene har først og fremst betydning når det gjelder grensen mellom hobby og næringsvirksomhet.
Avgrensningen mot hobby er i skatterettslig teori også beskrevet som skillet mellom inntektserverv og forbruk. Kravet om økonomisk karakter anses oppfylt når aktiviteten objektivt sett er egnet til å gi utøveren en nettoinntekt på sikt.»

2.2.2 Kompensasjonsgrad for selvstendig næringsdrivende

Nav bygger sin tolkning på ordlyden i § 8-34 og sammenhengen i sykepengeregelverket, herunder tolkningen av regelen om sykepengegrunnlag per år og per dag i § 8-10.

Det følger av ordlyden i § 8-34 første ledd at det skal ytes sykepenger med «80 prosent» av «sykepengegrunnlaget». Det betyr at utbetalingen av sykepenger skal utgjøre 80 prosent av det fastsatte sykepengegrunnlaget.

Regler om sykepengegrunnlag står i folketrygdloven §8-10. I § 8-10 fjerde ledd er det vist til regler om fastsetting av sykepengegrunnlag for ulike grupper av sykepengemottakere. Sykepengegrunnlaget per år for selvstendig næringsdrivende fastsettes etter reglene i § 8-35.

I § 8-10 tredje ledd står det at når Nav betaler sykepenger, skal sykepengegrunnlaget per dag utgjøre 1/260 av sykepengegrunnlaget per år. Sykepenger gis per dag, se § 22-10 andre ledd bokstav a. Det fastsatte sykepengegrunnlaget per år etter § 8-35 skal derfor deles på 260 for å gi et sykepengegrunnlag per dag.

Nav tolker regelen i § 8-34 første ledd slik at en selvstendig næringsdrivende, ved full sykmelding, har rett til å få utbetalt 80 prosent av sykepengegrunnlaget per dag hver sykepengedag. Hva som menes med sykepengedag er bestemt i § 8-11. Beløpet per dag rundes av til hele kroner, se § 22-11.

Reglene om fastsetting av sykepengenes størrelse ved gradert sykmelding følger av § 8-13, og omtales ikke her.

3 Ftrl. § 8-34 andre ledd – Ventetid

3.1 Ftrl. § 8-34 andre ledd skal forstås slik

3.1.1 Første punktum – Ventetid på 16 kalenderdager fra arbeidsuførheten oppstår

En selvstendig næringsdrivende får ikke sykepenger for de første 16 kalenderdagene av arbeidsuførheten. Dette kalles ventetid.

De 16 kalenderdagene regnes fra og med den dagen arbeidsuførheten oppstod. Reglene om når arbeidsuførheten regnes for å ha oppstått, står i § 8-34 tredje ledd.

Med kalenderdager menes alle dager mandag til søndag, uavhengig av om dette er virkedager, helgedager, offentlige fri- og helligdager, eller annet.

Ventetiden kan bare tilbakelegges under arbeidsuførhet. Dager der den næringsdrivende ikke er arbeidsufør regnes ikke med i ventetiden. Flere perioder med ventetid kan ikke legges sammen til en samlet ventetid på 16 dager.

3.1.2 Andre punktum – Fritak fra ventetid ved tidligere sykepengeutbetaling fra Nav

Hvis den næringsdrivende på nytt blir arbeidsufør innen 16 kalenderdager etter en dag Nav har betalt sykepenger for, kreves det ikke ny ventetid. I slike tilfeller betaler Nav sykepenger fra første sykepengedag med sykmelding.

Bare sykepenger utbetalt etter reglene om sykepenger til næringsdrivende har betydning. For eksempel kan det ikke gis unntak fra ventetiden selv om det ble utbetalt sykepenger etter reglene for arbeidstakere mindre enn 16 dager tidligere.

Flere perioder med ventetid kan ikke legges sammen til en samlet ventetid på 16 dager. Regelen skiller seg dermed fra regelen for arbeidstakere i § 8-19 tredje ledd. Det må gjennomføres ny ventetid på 16 dager for hver periode med arbeidsuførhet, med mindre arbeidsuførheten oppstår innen 16 dager etter en dag Nav har betalt sykepenger for, se over.

Eksempel 1: Lars Holm er arbeidsufør i 16 dager, arbeider deretter i noen dager, og blir så arbeidsufør på nytt. Han må også ved siste arbeidsuførhet gjennomføre ventetiden på 16 dager før Nav utbetaler sykepenger fra og med dag 17.

Eksempel 2: Marte Kirkerud blir arbeidsufør 3. juni. Siste dag med ventetid er 18. juni. Nav utbetaler sykepenger fra og med 19. juni. Marte blir frisk og arbeider noen dager fra og med 30. juni. Siste dag Nav betalte sykepenger for var 24. juni. Hvis hun på nytt blir arbeidsufør den 10. juli eller tidligere, behøver hun ikke gjennomføre ny ventetid. Hvis hun på nytt blir arbeidsufør den 11. juli eller senere, må hun gjennomføre ny ventetid.

3.2 Hvorfor § 8-34 andre ledd skal forstås slik

3.2.1 Første punktum – Ventetid på 16 kalenderdager fra arbeidsuførheten oppstår

Nav bygger sin tolkning på lovens ordlyd og uttalelser i forarbeidene.

Det følger direkte av ordlyden i § 8-34 andre ledd, første punktum, at en selvstendig næringsdrivende ikke får sykepenger for de «første 16 kalenderdagene» av arbeidsuførheten. Det står videre i lovens ordlyd at dette skal regnes fra tidspunktet da arbeidsuførheten oppstod. Tidspunktet når arbeidsuførheten regnes for å ha oppstått reguleres av tredje ledd, se omtale under.

En naturlig språklig forståelse av «kalenderdag» er alle dager i kalenderen. Nav tolker ordlyden slik at alle dager mandag til søndag skal regnes som kalenderdag, uavhengig av om den enkelte dagen er en vanlig arbeidsdag, fridag, helgedag, offentlig fri- eller helligdag, eller annet. Dette underbygges av forarbeidene til bestemmelsen, der det står at ventetiden skal harmonere med arbeidsgiverperioden for arbeidstakere, se Ot.prp. nr. 4 (2001–2002) punkt 4.3.

Lengden på arbeidsgiverperioden for arbeidstakere er regulert av § 8-19, og er på 16 kalenderdager. Også her er «kalenderdager» tolket som alle dager i uken, se Navs rundskriv til § 8-19.

3.2.2 Andre punktum – Fritak fra ventetid ved tidligere sykepengeutbetaling fra Nav

Det fremgår av ordlyden i § 8-34 andre ledd, andre punktum, at det ikke regnes ny ventetid hvis det oppstår ny arbeidsuførhet innen 16 kalenderdager etter at trygden har utbetaltsykepenger.

Tidspunktet da ny arbeidsuførhet oppstår reguleres av § 8-34 tredje ledd, og er den dagen den næringsdrivende meldte fra om arbeidsuførhet til Nav, eller søkte lege. Nav tolker ordlyden i § 8-34 andre ledd, andre punktum, slik at det må være gått 16 kalenderdager eller mindre etter forrige dag Nav betalte sykepenger for, for at vilkåret skal være oppfylt. Dette følger av at ny arbeidsuførhet må være oppstått «innen» 16 kalenderdager «etter» siste dag Nav betalte sykepenger for. Nav tolker «innen» slik at det er tilstrekkelig at ny arbeidsuførhet oppstår på den 16. dagen, og at dette regnes fra og med dagen «etter» Nav sist betalte sykepenger for.

Hvis Nav for eksempel utbetaler sykepenger for dagene til og med 10. juni, er 11. juni den første dagen «etter» den dagen Nav sist utbetalte sykepenger for. Etter samme tellemåte blir 26. juni den 16. dagen etter dagen Nav sist utbetalte sykepenger for. Siden ny arbeidsuførhet må være oppstått «innen» 16 dager «etter» dagen Nav sist betalte sykepenger for, er vilkåret oppfylt når arbeidsuførhet oppstår 26. juni eller tidligere.

Ordlyden gjør det ikke klart om unntaket fra ventetidsregelen gjelder ved enhver sykepengeutbetaling fra Nav, eller om det bare gjelder utbetaling av sykepenger som selvstendig næringsdrivende. Nav mener formålet med regelen og systematikken i sykepengeregelverket tilsier at det bare er utbetaling av sykepenger som næringsdrivende som kan regnes med. Ventetiden tilsvarer arbeidsgiverperioden for arbeidstakere, som har til formål å la den enkelte virksomhet bære kostnaden med de første dagene av et sykefravær. Dette formålet ville blitt undergravet dersom mottak av sykepenger i andre sammenhenger enn som næringsdrivende skulle kunne gjøre at næringsvirksomheten blir fritatt fra denne kostnaden.

Tolkningen har også en viss støtte i forarbeidene til bestemmelsen. I NOU 1990: 20 s. 228 står det at det ikke regnes ny ventetid når «en selvstendig næringsdrivende har fått sykepenger». Dette kan tyde på at sykepengene må være mottatt som næringsdrivende for at unntaket skal komme til anvendelse

Reglene i andre ledd, første og andre punktum, innebærer også at ventetid ved flere etterfølgende tilfeller av arbeidsuførhet ikke kan legges sammen. Nav mener dette følger av at ordlyden angir konkret når det ikke skal regnes ny ventetid ved ny arbeidsuførhet innen 16 kalenderdager etter at trygden har utbetalt sykepenger. Det er ikke angitt noen andre unntak fra regelen om ventetid. Hvis trygden ikke har utbetalt sykepenger, skal det dermed regnes ny ventetid. Det samme fremgår også av forarbeidene, se merknadene til § 8-34 i NOU 1990: 20 s. 228:

«Dersom en sykmelding i ventetiden ikke medfører utbetaling av sykepenger, regnes det ny ventetid også ved ny sykmelding innen 14 dager.»

4 Ftrl. § 8-34 tredje ledd – Tidspunkt for arbeidsuførhet

4.1 Ftrl. § 8-34 tredje ledd skal forstås slik

4.1.1 Første punktum – Arbeidsufør fra dagen det ble gitt melding til Nav eller søkt lege

En selvstendig næringsdrivende regnes for å være arbeidsufør tidligst fra det tidspunktet hen har gitt melding om arbeidsuførheten til Nav, eller har søkt lege. På det tidligste av disse tidspunktene begynner ventetiden for sykepenger etter § 8-34 andre ledd og ventetiden for forsikring for tillegg til sykepenger etter § 8-36 å løpe.

Melding til Nav kan gis muntlig eller skriftlig, for eksempel via telefon, digitalt via Navs kanaler på internett, eller på andre egnede måter som er praktisk for den næringsdrivende. Man regnes for å ha «søkt lege» på den første dagen en gyldig sykmelding gjelder for, se § 8-7. Det betyr at man som hovedregel regnes som arbeidsufør fra den dagen man er undersøkt av lege. Hvis vilkårene for å godta sykmeldingen tilbake i tid er oppfylt, regnes man som arbeidsufør fra det tidspunktet sykmeldingen godtas fra, se § 8-7 andre ledd. Hvis vilkårene for å skrive sykmelding etter e-konsultasjon i § 8-7 fjerde eller femte ledd er oppfylt, regnes man som arbeidsufør fra det tidspunktet sykmeldingen godtas fra.

Likestilt med erklæring om arbeidsuførhet fra lege, er erklæring om arbeidsuførhet fra kiropraktor og manuellterapeut. Se § 8-7 niende ledd og forskrift 21. desember 2005 nr. 1668 om unntak fra vilkåret om legeerklæring når kiropraktorer og manuellterapeuter dokumenterer arbeidsuførheten med erklæring.

Ventetiden løper så lenge den næringsdrivende er arbeidsufør. Sykepenger kan ikke utbetales før arbeidsuførheten er dokumentert med gyldig sykmelding, se fjerde ledd. Med mindre det er konkrete holdepunkter for noe annet, anses den næringsdrivende for å ha vært arbeidsufør i hele tidsrommet fra melding ble gitt til Nav til arbeidsuførheten blir bekreftet med sykmelding. Hvis det går mer enn 16 dager fra den næringsdrivende sender melding til Nav, og til arbeidsuførheten blir bekreftet med sykmelding, må det vurderes konkret om kravet til arbeidsuførhet har vært oppfylt i hele perioden, se § 8-4.

4.1.2 Andre punktum – Arbeidsufør fra et tidligere tidspunkt hvis unntaksvilkårene er oppfylt

Regelen om at sykmeldinger kan godtas for tidsrom før man søkte lege i § 8-7 andre ledd, gjelder også for selvstendig næringsdrivende. Hvis sykmeldingen godtas tilbake i tid, regnes den næringsdrivende som arbeidsufør fra det tidspunktet sykmeldingen godtas fra. I slike tilfeller løper ventetiden etter andre ledd fra det tidspunktet sykmeldingen godtas fra.

Se § 8-7 andre ledd og tilhørende rundskriv.

4.2 Hvorfor § 8-34 tredje ledd skal forstås slik

4.2.1 Første punktum – Arbeidsufør fra dagen det ble gitt melding til Nav eller søkt lege

Folketrygdloven § 8-34 tredje ledd må leses i sammenheng med andre ledd. I § 8-34 andre ledd er det bestemt at en selvstendig næringsdrivende må gjennomgå ventetid på 16 dager fra den dagen «arbeidsuførheten oppstod», før det utbetales sykepenger. I tredje ledd er det bestemt hvilket tidspunkt arbeidsuførheten tidligst regnes for å ha oppstått på.

Det følger direkte av ordlyden i § 8-34 tredje ledd at en selvstendig næringsdrivende regnes som arbeidsufør tidligst fra det tidspunktet melding om arbeidsuførheten er gitt til Nav, eller lege ble søkt.

Det er ingen regulering i ordlyden av hva en slik melding skal inneholde, eller hvordan den skal sendes til Nav. Dette tolker Nav slik at vilkåret er oppfylt så lenge det er mulig å forstå av meldingen at det gjelder arbeidsuførhet hos den selvstendig næringsdrivende, og den er gitt gjennom kanaler som er egnet til formålet.

Det følger av ordlyden at den selvstendig næringsdrivende også kan regnes som arbeidsufør fra det tidspunktet den «søkte lege».

En naturlig språklig forståelse av ordlyden kan åpne for at det er tilstrekkelig å kontakte lege i anledning arbeidsuførheten, for eksempel ved å bestille time via telefon eller digitale kanaler. Nav tolker ikke regelen slik. Nav forstår vilkåret slik at det er oppfylt fra den første dagen en gyldig sykmelding gjelder for, i tråd med reglene i § 8-7.

Dette underbygges av forarbeidene. I NOU 1990: 20 s. 227 – 228 står det:

«For å få rett til sykepenger må en selvstendig næringsdrivende alltid søke lege for å få legeerklæring, se merknadene til utkastets § 4-5.
Tidspunktet for arbeidsuførheten, (sykmeldingstidspunktet) som ventetiden på 14 dager regnes fra, settes til det tidspunkt da egenmelding om sykdom ble gitt til trygdekontoret eller da den selvstendig næringsdrivende ble sykmeldt. Den generelle unntaksbestemmelsen i den gjeldende lovs § 3-12 nr. 3 om at legen på bestemte vilkår kan gi en sykmelding tilbakevirkende kraft, gjelder også for selvstendig næringsdrivende.»

Dette viser at det sentrale i vilkåret i § 8-34 tredje ledd ikke er at den næringsdrivende har «søkt» lege eller blitt undersøkt av lege, men at arbeidsuførheten er dokumentert med legeerklæring.

Det fremgår av forarbeidene at regelen om at sykmeldinger på visse vilkår kan godtas også for tidsrom før medlemmet ble undersøkt av lege, også gjelder for næringsdrivende.

Nav forstår sammenhengen i § 8-34, omtalt i forarbeidene nevnt over, slik at den næringsdrivende kan dokumentere arbeidsuførhet ved å gi melding om arbeidsuførheten til Nav. Det fremgår ikke klart av forarbeidene eller ordlyden om dette skal gjelde i et begrenset eller ubegrenset tidsrom.

Nav forstår regelen i § 8-34 slik at den oppstiller særskilte krav til dokumentasjon for at kravet til arbeidsuførhet i § 8-4 skal kunne anses oppfylt, og setter grenser for hvilket tidspunkt den næringsdrivende «tidligst» kan anses arbeidsufør. Selv om den næringsdrivende har gitt melding til Nav om arbeidsuførhet i tråd med reglene i § 8-34, må det også være sannsynliggjort at kravet til arbeidsuførhet i § 8-4 er oppfylt for at den næringsdrivende kan anses arbeidsufør.

Arbeidsuførheten må dokumenteres med legeerklæring for at sykepenger skal kunne utbetales, se § 8-34 fjerde ledd. Etter hovedregelen i § 8-34 andre ledd, får den næringsdrivende ikke sykepenger for de første 16 dagene av arbeidsuførheten. Den næringsdrivende har dermed ikke spesiell oppfordring til å få arbeidsuførheten dokumentert av lege før den får rett til å få sykepenger utbetalt. I de første 16 dagene etter at det er gitt melding til Nav om arbeidsuførhet, legger Nav til grunn at lovgiver har oppstilt en presumsjon for at kravet til arbeidsuførhet er oppfylt.

Fra dag 17 har den næringsdrivende rett til å få sykepenger utbetalt hvis arbeidsuførheten blir dokumentert med legeerklæring. Hvis det går mer enn 16 dager fra den næringsdrivende sender melding til Nav, og til arbeidsuførheten blir bekreftet med sykmelding, kan det reise tvil om den næringsdrivende virkelig er arbeidsufør. Det må vurderes konkret om kravet til arbeidsuførhet har vært oppfylt i hele perioden, se § 8-4. Hvis den næringsdrivende ikke har vært arbeidsufør, må det regnes ny ventetid fra tidspunktet sykmeldingen gjelder fra.

I § 8-7 fjerde og femte ledd er det bestemt at sykmelding på visse vilkår kan skrives etter e-konsultasjon, med eller uten etterfølgende fysisk undersøkelse av medlemmet. Slike sykmeldinger dokumenterer arbeidsuførheten på tilstrekkelig vis.

Da regelen i § 8-34 ble gitt i 1997, var bestemmelsen i § 8-7 utformet slik at det ikke kunne gis legeerklæring uten at medlemmet oppsøkte lege. Senere er § 8-7 endret flere ganger. Det er både presisert i tredje ledd et krav om fysisk undersøkelse av medlemmet før legeerklæring skrives, og gitt unntak fra dette kravet i fjerde og femte ledd.

Bestemmelsen i § 8-34 er ikke endret de gangene regelen i § 8-7 er blitt endret og utvidet. Det er ingen holdepunkter for at endringene i § 8-7 ikke var ment å gjelde i sin helhet for selvstendig næringsdrivende. Betydningen for selvstendig næringsdrivende er ikke kommentert i forarbeidene til disse endringene av § 8-7, se Ot.prp.nr.29 (2001-2002) om innføring av § 8-7 tredje ledd og Prop. 42 L (2022–2023) om innføring av § 8-7 fjerde og femte ledd. Nav antar at § 8-34 forble uendret ved en inkurie.

Nav legger derfor til grunn at arbeidsuførheten kan anses oppstått også med grunnlag i sykmeldinger som er gitt etter § 8-7 fjerde og femte ledd. Se også merknader til sammenhengen mellom § 8-34 og § 8-7 under «Hvorfor § 8-34 fjerde ledd skal forstås slik» nedenfor.

Det følger av ordlyden i § 8-34 tredje ledd at arbeidsuførheten regnes for oppstått når den næringsdrivende søkte «lege».

Nav godtar sykmelding også fra andre yrkesgrupper, se forskrift 21. desember 2005 nr. 1668 om unntak fra vilkåret om legeerklæring når kiropraktorer og manuellterapeuter dokumenterer arbeidsuførheten med erklæring gitt med hjemmel i § 8-7 niende ledd. I forskriften § 2 er det gjort unntak fra det generelle kravet om erklæring fra lege etter § 8-7 i tilfeller der erklæring er skrevet av kiropraktor eller manuellterapeut.

4.2.2 Andre punktum – Arbeidsufør fra et tidligere tidspunkt hvis unntaksvilkårene er oppfylt

Det følger av ordlyden i § 8-34 tredje ledd, andre punktum, at den næringsdrivende kan anses arbeidsufør fra et tidligere tidspunkt enn hen oppsøkte lege dersom nærmere bestemte vilkår er oppfylt.

I merknadene til bestemmelsen står det i NOU 1990: 20 s. 227 står det:

«Den generelle unntaksbestemmelsen i den gjeldende lovs § 3-12 nr. 3 om at legen på bestemte vilkår kan gi en sykmelding tilbakevirkende kraft, gjelder også for selvstendig næringsdrivende.»

Nav forstår dette slik at regelen i § 8-34 tredje ledd, andre punktum, er ment å tilsvare regelen om tilbakedatering av sykmeldinger i § 8-7 andre ledd andre punktum.

Nav viser derfor til rundskrivet til § 8-7 andre ledd for nærmere om innholdet i og tolkningen av denne regelen.

Nav tolker sammenhengen mellom § 8-34 tredje ledd og § 8-7 andre ledd slik at en tilbakedatert sykmelding fra lege, som godkjennes av Nav etter § 8-7 andre ledd, gjør at ventetiden etter § 8-34 begynner å løpe fra tidspunktet den tilbakedaterte sykmeldingen er godkjent fra. For at tilbakedatering av en sykmelding skal ha realitet for selvstendig næringsdrivende, er det nødvendig at den får virkning både for beregningen av ventetid i § 8-34 andre og tredje ledd, og for utbetalingstidspunktet for sykepenger i § 8-34 fjerde ledd.

5 Ftrl. § 8-34 fjerde ledd – Tidligste utbetaling

5.1 Ftrl. § 8-34 fjerde ledd skal forstås slik

En selvstendig næringsdrivende kan tidligst få utbetalt sykepenger fra den dagen det gjelder en gyldig sykmelding for, se § 8-7 andre ledd. I tillegg må ventetiden etter § 8-34 andre ledd være over.

Som hovedregel kan det derfor gis sykepenger tidligst fra den dagen den næringsdrivende er undersøkt av lege eller annen med sykmeldingsrett, og sykmelding er skrevet, se § 8-7 første til tredje ledd.

Hvis den næringsdrivende blir erklært arbeidsufør for tidsrommet før hen ble undersøkt av lege, se § 8-7 andre ledd, kan sykepengene utbetales fra og med den 17. dagen etter den dagen arbeidsuførheten blir godtatt fra, se andre og tredje ledd.

Hvis vilkårene for å skrive sykmelding uten fysisk undersøkelse i § 8-7 tredje til femte ledd er oppfylt, kan sykepenger utbetales tidligst fra det tidspunktet sykmeldingen blir godtatt fra.

Selvstendig næringsdrivende kan tegne egen forsikring for sykepenger for de første 16 dagene etter § 8-36. Hvis en selvstendig næringsdrivende med forsikring for de første 16 dagene melder fra til Nav om arbeidsuførhet tidligere enn den dagen det gjelder en sykmelding for, utbetales det ikke sykepenger fra forsikringsordningen for dagene før sykmeldingen gjelder. Sykepengeperioden forlenges ikke med tilsvarende antall dager. Den selvstendig næringsdrivende mister dermed dager med sykepengeutbetaling fra forsikringsordningen. Se også eksempel 3.

Eksempel 1: Peder Ås går til legen 30. august, og får sykmelding tilbakedatert til 1. august. Sykmeldingen godtas fra 1. august. Ventetiden løper fra 1 til 16. august, og sykepenger utbetales fra 17. august.

Eksempel 2: Peder Ås går til legen 10. august, og får godkjent sykmelding fra 1. august. Kravet om å ha vært undersøkt av lege er oppfylt fra 10. august, men ventetiden er ikke tilbakelagt før 16. august. Han får sykepenger fra og med 17. august.

Eksempel 3: Marte Kirkerud har forsikring for sykepenger fra første sykedag etter § 8-36. Hun blir syk den 15. april, og gir beskjed om dette til Nav samme dag. Den 18. april går hun til lege, som skriver sykmelding fra 18. april. Marte får utbetalt sykepenger fra forsikringsordningen fra og med 18. april. Den 1. mai er 17. dag med arbeidsuførhet, og fra denne dagen får hun sykepenger fra folketrygden. Hun har rett til sykepenger i 248 dager fra folketrygden fra og med 1. mai. Siden hun ikke hadde sykmelding fra lege for de første tre dagene av sykmeldingsperioden, får hun til sammen maksimalt utbetalt sykepenger for 257 dager. Hvis hun hadde hatt sykmelding fra lege fra den dagen hun ble syk, den 15. april, ville hun samlet fått utbetalt sykepenger for 260 dager.

5.2 Hvorfor § 8-34 fjerde ledd skal forstås slik

Nav bygger sin tolkning på en naturlig språklig forståelse av ordlyden i loven, sammenhengen i regelverket og systembetraktninger.

Ordlyden i bestemmelsen tilsier at sykepenger ikke kan utbetales for tidspunkt før den næringsdrivende har «søkt lege». Nav tolker dette slik at sykepenger ikke kan utbetales for tidsrom før arbeidsuførheten er dokumentert med legeerklæring etter reglene i ftrl § 8-7. Det betyr at sykepenger som hovedregel tidligst kan utbetales etter at medlemmet har blitt fysisk undersøkt av lege, men at sykepenger kan utbetales uavhengig av dette hvis vilkårene for å godta tilbakedatert sykmelding eller vilkårene for å skrive sykmelding etter e-konsultasjon i § 8-7 er oppfylt.

Nav bygger dette på sammenhengen i regelverket. I § 8-34 fjerde ledd er det vist til § 8-7 første og andre ledd. I § 8-7 første og andre ledd står hovedreglene om at arbeidsuførhet må være dokumentert med legeerklæring, og at en legeerklæring ikke kan godtas før tidsrom medlemmet ble undersøkt av lege, med mindre unntaksvilkårene for å godta tilbakedaterte sykmeldinger er oppfylt.

I § 8-7 tredje ledd er det bestemt at legeerklæring som hovedregel bare kan skrives etter fysisk undersøkelse av medlemmet, med mindre unntaksvilkårene for å skrive legeerklæring etter e-konsultasjon i fjerde eller femte ledd er oppfylt. Det er ikke vist til § 8-7 tredje til femte ledd i § 8-34 fjerde ledd.

Nav mener likevel at § 8-7 tredje til femte ledd også må gjelde ved anvendelsen av § 8-34 fjerde ledd.

Formålet med § 8-34 fjerde ledd er å sikre at arbeidsuførheten er dokumentert av lege før sykepenger utbetales. Dette fremgår av merknadene til bestemmelsen i NOU 1990: 20 s. 227, der det står: «For å få rett til sykepenger må en selvstendig næringsdrivende alltid søke lege for å få legeerklæring».

Da regelen i § 8-34 ble gitt i 1997, var bestemmelsen i § 8-7 utformet slik at alle regler om legeerklæring stod i § 8-7 første og andre ledd. Det var ikke åpnet for å få legeerklæring uten å oppsøke lege. Senere er § 8-7 endret flere ganger. Det er både presisert i tredje ledd et krav om fysisk undersøkelse av medlemmet før legeerklæring skrives, og gitt unntak fra dette kravet i fjerde og femte ledd.

Bestemmelsen i § 8-34 er ikke endret de gangene regelen i § 8-7 er blitt endret og utvidet. Det er ingen holdepunkter for at endringene i § 8-7 ikke var ment å gjelde for selvstendig næringsdrivende. Betydningen for selvstendig næringsdrivende er ikke kommentert i forarbeidene til disse endringene av § 8-7, se Ot.prp.nr.29 (2001-2002) om innføring av § 8-7 tredje ledd og Prop. 42 L (2022–2023) om innføring av § 8-7 fjerde og femte ledd. Nav antar at § 8-34 forble uendret ved en inkurie.

Selv om det ikke er vist eksplisitt til § 8-7 tredje til femte ledd i § 8-34 fjerde ledd, mener derfor Nav at også § 8-7 tredje til femte ledd må gjelde ved anvendelsen av § 8-34 fjerde ledd. Det betyr at det som hovedregel må gjøres en fysisk undersøkelse av medlemmet før legeerklæring kan skrives, men at sykmelding etter e-konsultasjon kan godtas der vilkårene for dette er oppfylt.

Ordlyden i § 8-34 fjerde ledd knytter seg konkret til utbetalingen av sykepenger. Nav forstår dermed sammenhengen mellom fjerde ledd og andre ledd slik at sykepengene ikke kan utbetales selv om ventetiden etter andre ledd er tilbakelagt, dersom den næringsdrivende ennå ikke har blitt undersøkt av lege etter fjerde ledd.

I ordlyden i § 8-34 fjerde ledd er det vist til § 8-7 første og andre ledd. I § 8-7 andre ledd er det gitt regler om tilbakedatering av sykmeldinger for tidsrommet før vedkommende ble undersøkt av lege. I forarbeidene til § 8-34 står det at den «generelle unntaksbestemmelsen» i folketrygdloven av 1966 § 3-12 nr. 3 om at legen på bestemte vilkår kan gi en sykmelding tilbakevirkende kraft, «gjelder også for selvstendig næringsdrivende», se NOU 1990: 20 s. 227-228. Denne regelen ble videreført i den någjeldende folketrygdloven som § 8-7 andre ledd.

Nav forstår henvisningen fra § 8-34 fjerde ledd til § 8-7 andre ledd slik at sykepengene likevel kan utbetales fra et tidligere tidspunkt enn da den næringsdrivende ble undersøkt av lege, hvis vilkårene for å godta den tilbakedaterte sykmeldingen i § 8-7 andre ledd er oppfylt.

Dette tolkningsresultatet er ikke utvilsomt. Alternativt kan § 8-34 fjerde ledd forstås som en særregel om næringsdrivende, som er ment å begrense den utvidede retten til sykepenger tilbake i tid som følger av § 8-7 andre ledd. Regelen i § 8-34 fjerde ledd var ikke del av lovutvalgets forslag, men ble tatt inn av departementet, se merknadene til § 8-34 i Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) s. 90-91. Det kan også redusere betydningen av lovutvalgets uttalelser om tilbakedaterte sykmeldinger for selvstendig næringsdrivende, og sammenhengen mellom § 8-34 og § 8-7, omtalt over.

Det er likevel ikke uttalt eksplisitt i departementets forarbeider at meningen har vært å begrense retten til sykepenger i tidsrommet før næringsdrivende ble undersøkt av lege. Nav mener derfor at det tolkningsresultatet som er inntatt over, har tilstrekkelig dekning i rettskildene.

Nav tolker sammenhengen mellom § 8-34 og § 8-36 slik at selvstendig næringsdrivende med forsikring for sykepenger for de første 16 dagene, mister dager med sykepenger hvis de melder fra om arbeidsuførhet til Nav tidligere enn den dagen de har gyldig sykmelding fra lege for.

Sykepenger fra forsikringsordningen i § 8-36 kan utbetales for de første 16 dagene, regnet fra første dag med arbeidsuførhet, se § 8-36 første ledd. Sykepenger fra folketrygden utbetales fra dag 17, regnet fra første dag med arbeidsuførhet, se § 8-34 andre ledd.

Den selvstendig næringsdrivende regnes som arbeidsufør fra den dagen hen melder fra til Nav om arbeidsuførheten eller søker lege, se § 8-34 tredje ledd. Sykepenger utbetales imidlertid ikke for dager før det foreligger gyldig sykmelding, se § 8-34 fjerde ledd.

Sammenhengen i reglene innebærer at de første 16 dagene etter § 8-36 første ledd, og dag 17 etter § 8-34 andre ledd, regnes fra første dag med arbeidsuførhet. Dette gjelder selv om det ikke utbetales sykepenger for alle disse dagene.

Den selvstendig næringsdrivende mister dermed sykepengedager fra forsikringsordningen hvis det ikke foreligger sykmelding fra samme dag som det gis beskjed om arbeidsuførhet til Nav.

Sykepenger fra folketrygden utbetales i inntil 248 dager, uavhengig av hvor mange dager det er utbetalt sykepenger fra forsikringsordningen for, se § 8-12.

§ 8-35 Sykepengegrunnlag

Utarbeidet av Rikstrygdeverket,

Omarbeidet sin helhet desember 2018

Gjelder fra 01.01.2019

Sist endret 29.01.2019
Hva som vektlegges i vurderingen av varig endret

Generell kommentar

I denne bestemmelsen fremkommer de hvordan sykepengegrunnlaget blir fastsatt for selvstendig næringsdrivende. En selvstendig næringsdrivende er en person som for egen regning og risiko driver en vedvarende virksomhet som er egnet til å gi nettoinntekt, se § 1-10.

§ 8-35 første ledd – Fastsettelse av sykepengegrunnlaget

Det fremkommer av første ledd at sykepengegrunnlaget for selvstendig næringsdrivende skal fastsettes etter bestemmelsene i paragrafen. Sykepengegrunnlaget er den inntekten sykepengene skal regnes ut etter, se § 8-10.

§ 8-35 andre ledd – Gjennomsnittet av pensjonsgivende inntekt de tre siste årene

Sykepengegrunnlaget til selvstendig næringsdrivende skal etter andre ledd første punktum fastsettes til den pensjonsgivende årsinntekten som beregnes ut fra gjennomsnittet av pensjonsgivende inntekt de tre siste årene. Det regnes ikke med inntekt over 12 ganger grunnbeløpet (G) med ved beregningen av inntekten for det enkelte år. For inntekt mellom 6 og 12 G medregnes en tredel av inntekten ved beregningen. Se eksempler nedenfor.

Det er de ferdiglignede inntektene som foreligger på vedtakstidspunktet som brukes. Dette avviker fra prinsippet om at det er opplysningene som foreligger på sykmeldingstidspunktet som skal anvendes. Årsaken til at prinsippet fravikes er at Arbeids- og velferdsetaten ikke har opplysninger om dato for skatteoppgjøret til den enkelte.

Hvis Arbeids- og velferdsetaten skulle anvendt den ferdiglignede pensjonsgivende inntekten på sykmeldingstidspunktet måtte etaten i hvert tilfelle kontakte Skatteetaten for å få opplyst dato for skatteoppgjøret. Det er ikke praktisk mulig for den næringsdrivende å påvirke den ferdiglignede pensjonsgivende inntekten i perioden mellom sykmeldingstidspunktet og vedtakstidspunktet. Hensynet bak prinsippet om at sykmeldingstidspunktet alltid skal legges til grunn som skjæringstidspunkt har derfor ikke betydning her. På grunn av administrative hensyn og for å sikre at opplysningene er mest mulig oppdaterte, skal derfor den ferdiglignede pensjonsgivende inntekten som er tilgjengelig på vedtakstidspunktet anvendes ved beregningen av den pensjonsgivende årsinntekten.

Når skatteoppgjøret foreligger på vedtakstidspunktet men Arbeids- og velferdsetaten ikke har fått overført opplysningene, tas inntekten for det aktuelle året med i beregningen hvis den næringsdrivende kan dokumentere inntekten fra skatteoppgjøret.

Hvis skatteoppgjøret ikke foreligger på vedtakstidspunktet, kan inntekten for det aktuelle året ikke tas med ved gjennomsnittsberegningen.

Inntektene for hvert år skal reguleres med folketrygdens grunnbeløp (G) på sykmeldingstidspunktet før gjennomsnittet av inntektene regnes ut. Dette gjøres ut fra denne formelen:

Pensjonsgivende inntekt i kalenderåret x G på sykmeldingstidspunktet = inntekt beregnet for kalenderåret

Gjennomsnittlig G i kalenderåret

Det fremkommer av § 8-10 andre ledd at sykepengegrunnlaget ikke kan overstige 6G. En selvstendig næringsdrivende som et eller flere kalenderår har inntekt som overstiger dette får etter andre ledd tredje punktum medregnet en tredel av inntekten mellom 6G og 12G. Inntekt som overstiger 12G skal etter fjerde punktum ikke tas med i beregningen. Det fastsatte gjennomsnittet av inntektene kan ikke overstige 6G. Det er inntekten etter justering for grunnbeløpet på sykmeldingstidspunktet som brukes.

Inntektene til en selvstendig næringsdrivende vil ofte være varierende. Dette kan også medføre at vedkommende ikke har hatt pensjonsgivende inntekt i et eller flere av de tre siste årene. Disse årene skal tas med ved fastsettelsen av sykepengegrunnlaget. Se nedenfor under tredje ledd for tilfeller hvor den næringsdrivende nylig har startet opp næringsvirksomheten.

Eksempel 1:

En selvstendig næringsdrivende blir sykmeldt 16. juni 2018. Inntekten for 2017 er ikke ferdiglignet. Dette betyr at det er de pensjonsgivende inntektene for årene 2014, 2015 og 2016 som skal brukes ved fastsetting av sykepengegrunnlaget. Grunnbeløpet på sykmeldingstidspunktet er 96 883 kr. Pensjonsgivende inntekt de aktuelle årene har vært slik:

2016: 500 000 kr x 96 883 / 91 740 = 528 030 kr

2015: 450 000 kr x 96 883 / 89 502 = 487 110 kr

2014: 380 000 kr x 96 883 / 87 328 = 421 578 kr

Den gjennomsnittlige inntekten blir:

528 030 kr + 487 110 kr + 421 578 kr/ 3 = 478 906 kr

Sykepengegrunnlaget blir fastsatt til 478 906 kr.

Eksempel 2:

En selvstendig næringsdrivende blir sykmeldt 12. mai 2018. Inntekten for 2017 er ikke ferdiglignet. Dette betyr at det er de pensjonsgivende inntektene for årene 2014, 2015 og 2016 som skal brukes ved fastsetting av sykepengegrunnlaget. Grunnbeløpet på sykmeldingstidspunktet er 96 883 kr 6G utgjør: 6 x 96 883= 581 298 kr. Pensjonsgivende inntekt de aktuelle årene har vært slik:

2016: 670 000 kr x 96 883 / 91 740 = 707 561 kr

2015: 590 000 kr x 96 883 / 89 502 = 638 656 kr

2014: 490 000 kr x 96 883 / 87 328 = 543 613 kr

De justerte inntektene for 2015 og 2016 er mellom 6G og 12G på sykmeldingstidspunktet. Den næringsdrivende skal bare ha medregnet en tredel av inntekten mellom 6G og 12G. En tredel av de overskytende inntektene blir:

2016: 707 561 – 581 298 = 126 263 / 3 = 42 088 kr

2015: 638 656 – 581 298 = 57 358 / 3 = 19 119 kr

Inntektene for 2016 og 2015 blir etter dette:

2016: 581 298 kr + 42 088 kr = 623 386 kr

2015: 581 298 kr + 19 119 kr = 600 417 kr

Gjennomsnittlig inntekt de tre siste årene blir:

623 386 kr + 600 417 kr + 543 613 kr / 3 = 589 138 kr

Gjennomsnittlig inntekt overstiger 6G og sykepengegrunnlaget fastsettes til 581 298 kr.

§ 8-35 tredje ledd – Når det har vært varig endring av arbeidssituasjonen eller virksomheten

I tredje ledd første punktum fremkommer det hvordan sykepengegrunnlaget skal fastsettes hvis den selvstendig næringsdrivende har hatt en varig endring av arbeidssituasjonen eller virksomheten. Det tas utgangspunkt i inntekten den selvstendig næringsdrivende oppgir. Har den varige endringen medført at den pensjonsgivende årsinntekten avviker mer enn 25 prosent ut fra inntekten beregnet etter andre ledd, skal sykepengegrunnlaget fastsettes ved skjønn til den årsinntekten som kan godtgjøres på arbeidsuførhetstidspunktet. Størrelsen på avviket mellom årsinntektene regnes ut slik:

Differansen mellom gjennomsnittlig inntekt de tre siste årene og den brukeroppgitte pensjonsgivende årsinntekten etter endringen x 100/ gjennomsnittlig inntekt de tre siste årene

= avvik i prosent

Eksempel:

En næringsdrivende har hatt en gjennomsnittlig inntekt de tre siste årene på 560 000 kr. Pensjonsgivende årsinntekt etter endring av virksomheten er 400 000 kr. Det er den varige endringen som har medført avviket i inntektene. Avviket mellom inntektene er: (560 000 – 400 000=) 160 000 x 100/ 560 000 = 28,57 prosent

Det er et avvik på mer enn 25 prosent mellom inntektene. Sykepengegrunnlaget skal fastsettes ved skjønn.

Hva som vektlegges i vurderingen av varig endret

[Endret 1/19]

Inntektsendring alene er ikke tilstrekkelig til å fastsette sykepengegrunnlaget ved skjønn. Det må i tillegg ha vært en varig endring av arbeidssituasjonen eller virksomheten. Det kan anses som en varig endring selv om den næringsdrivende ikke har gjort noe aktivt for å endre arbeidssituasjonen eller virksomheten.

En varig endring av arbeidssituasjonen kan eksempelvis være når den næringsdrivende på grunn av utenforliggende hendelser får et endret kundegrunnlag. En kjøpmann som i mange år har drevet en landhandel, kan få en varig endring av arbeidssituasjonen hvis et større kjøpesenter åpnes rett ved siden av landhandelen. Rene endringer i virksomhetens marked anses ikke som en endring av arbeidssituasjonen.

En varig endring av virksomheten kan eksempelvis være at næringsvirksomheten er endret fra korndrift til sauehold. Hvis næringsvirksomheten utvides til å omfatte flere former for virksomhet, kan det anses som en varig endring.

Momenter som kan vektlegges i vurderingen av varig endring er om:

tidligere virksomhet er lagt ned
det har vært en omlegging av virksomheten
den næringsdrivende har økt eller redusert arbeidsinnsatsen

Eksempel 1:

En maler driver det eneste malerfirmaet på et mindre tettsted. Så etableres det et nytt malerfirma på samme tettsted. Kundegrunnlaget til maleren blir som følge av dette mindre enn tidligere. Inntekten reduseres tilsvarende. Maleren driver imidlertid med samme virksomhet og arbeidssituasjonen er kun endret ved at maleren får mindre oppdrag enn tidligere. Dette kan likevel anses som en varig endring av arbeidssituasjonen fordi malerens reelle monopol på tettstedet er opphevet.

Eksempel 2:

En selvstendig næringsdrivende driver en bensinstasjon som ligger ved en hovedvei. Når denne veien legges om reduseres kundegrunnlaget. Dette medfører at inntekten fra næringsvirksomheten reduseres. Bensinstasjonen drives som tidligere og den næringsdrivende har ikke foretatt noen varig endring av virksomheten. Det har imidlertid vært en varig endring av arbeidssituasjonen. Sykepengegrunnlaget fastsettes derfor ut fra inntekten etter at veien ble lagt om.

Hva som vektlegges i skjønnsvurderingen

Når det er konkludert med at det foreligger en varig endring og avviket i årsinntektene overstiger 25 prosent på grunn av endringen, begynner skjønnsvurderingen ved fastsettelsen av sykepengegrunnlaget. Når sykepengegrunnlaget skal fastsettes ved skjønn må det gjøres en vurdering av alle sakens opplysninger. Målet med den skjønnsmessige vurderingen er å komme frem til en årsinntekt som er mest mulig representativ for inntektstapet. Det vil si å finne den inntekten personen ville hatt om vedkommende ikke hadde blitt sykmeldt.

Momenter som kan vektlegges i skjønnsvurderingen er:

hvilken pensjonsgivende inntekt den næringsdrivende har hatt i år som ikke er ferdiglignet
hva som er innbetalt i forskuddsskatt
hvilken minsteinntekt den næringsdrivende ville hatt uavhengig av resultat i virksomheten, for eksempel minstelott for fiskere.

Særlig om ektefeller som arbeider i enkeltpersonforetak

[Endret 4/22-3]

Når ektefellen til innehaver av et enkeltpersonforetak arbeider i firmaet, kan overskudd eller underskudd fordeles mellom ektefellene. For at begge ektefellene skal ha rett til sykepenger, må det på sykmeldingstidspunktet ha vært tatt skritt for å fordele inntekten mellom dem før sykmeldingstidspunktet. I tilfeller hvor inntekten ikke har vært fordelt tidligere år, kan tredje ledd benyttes hvis det foreligger dokumentasjon på at Skatteetaten godkjenner fordelingen av inntekt. En ansatt i sin ektefelles enkeltpersonforetak kan ikke opptjene sykepengerettigheter som arbeidstaker. Dersom det er utbetalt og innberettet lønn som arbeidstaker, har Trygderetten imidlertid ansett at dette kan utgjøre et skritt for å fordele næringsinntekten, se Trygderettens kjennelser TRR-2013-1260, TRR-2017-1070 og TRR-2019-3178.

Når den næringsdrivende er ny i arbeidslivet

Det fremkommer av andre punktum at regelen om skjønnsfastsettelse også gjelder for tilfeller hvor den næringsdrivende ble yrkesaktiv i løpet av de siste tre årene. Dette betyr i løpet av de tre siste årene som skal benyttes i beregningen. Inntekten kan være ferdiglignet sent på året og de tre siste årene kan derfor i praksis bety de fem siste årene. Sykepengegrunnlaget skal i slike tilfeller fastsettes ved skjønn selv om det ikke er mer enn 25 prosent avvik. Blir en person som var ny som næringsdrivende i 2015 eksempelvis sykmeldt i september 2019, benyttes inntektsårene 2015, 2016 og 2017 fordi 2018 ikke er ferdiglignet.

Denne bestemmelsen omfatter personer som nylig har kommet ut i arbeidslivet og i den forbindelse har startet en næringsvirksomhet. Dette kan eksempelvis være en student som etter eksamen oppretter et firma. I skjønnsvurderingen tas det hensyn til inntekten den næringsdrivende har hatt etter at vedkommende startet næringsvirksomheten.

§ 8-36 Forsikring for tillegg til sykepenger

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Sykepengekontoret 01.05.97

Sist endret 26.06.2020, jf overskriftene:
§ 8-36 fjerde ledd – Kollektiv forsikring for spesielle yrkesgrupper, punktet «Kollektiv forsikring for tilleggssykepenger til reindriftsutøvere», underoverskrift:
Frivillig forsikring for de første 16 sykedager

Generell kommentar

[Tilføyd 10/11]

Det følger av fast og langvarig praksis at premien alltid skal beregnes fra mandagen i den uken NAV mottar søknaden. Vi viser også til § 1 i F25.03.1997 nr 261 [FOR-1997-03-25-261] Forskrift om forsikring for tillegg til sykepenger for selvstendig næringsdrivende, som sier at premien betales per kalenderuke.

§ 8-36 første ledd – Adgang til å tegne forsikring – alternative dekningsgrader

[Endret 10/18, 10/19, 1/20]

Selvstendig næringsdrivende kan mot å betale en egen premie tegne forsikring for tillegg for sykepenger. Dette kan de gjøre etter følgende tre alternativer:

80 prosent dekning fra første sykedag,
100 prosent dekning fra 17. sykedag, eller
100 prosent dekning fra første sykedag og ut hele sykepengeperioden

Alternativene ovenfor er uttømmende.

Alternativ a) gjelder kun forsikring for utbetaling av sykepenger i ventetid (16 dager).

Alternativ b) gjelder forsikring for utbetaling av sykepenger fra 17. sykedag og hele sykepengeperioden. Forsikringen gjelder differansen mellom 80 prosent og 100 prosent.

Alternativ c) gjelder forsikring for utbetaling av sykepenger i hele sykepengeperioden. Det vil si 100 prosent 1. – 16. sykedag og deretter differansen mellom 80 prosent og 100 prosent.

Brukere som er kombinert frilanser og selvstendig næringsdrivende kan tegne forsikring som selvstendig næringsdrivende. Dette følger av § 8-39 første ledd, jamfør § 8-36. Premiegrunnlaget fastsettes på grunnlag av samlet inntekt som frilanser og selvstendig næringsdrivende. Hvis brukeren også har inntekter som arbeidstaker skal denne inntekten holdes utenfor.

I mange situasjoner vil det ikke lønne seg for disse brukerne å velge forsikring etter § 8-36 bokstav b eller c. Dette gjelder hvis frilansinntekten utgjør en stor andel av samlet inntekt, fordi frilansere uansett har rett til sykepenger med 100 % kompensasjonsgrad fra 17. sykedag.

§ 8-36 andre ledd – Opptjeningstid

[Endret 7/98, 8/06, 1/15]

Begrepet «ventetid» er erstattet med «opptjeningstid», se § 8-2 med merknader.

Det stilles ikke krav om god helse for å kunne tegne forsikring for sykepenger. For å unngå spekulasjoner, er det imidlertid fastsatt i andre ledd at det ikke foreligger rett til sykepenger for arbeidsuførhet som inntrer i de første fire ukene, regnet fra den dag NAV mottok søknaden om forsikring. Den samme regel om ventetid gjelder ved overgang til et alternativ med bedre dekning.

§ 8-36 tredje ledd – Sykepengegrunnlag – beregningsregler

[Endret 12/08, 1/20]

Loven sier altså ikke at sykepengegrunnlaget skal fastsettes til premiegrunnlaget.

Dersom den sykmeldte bare har inntekt av næringsvirksomhet, vil premiegrunnlaget være sammenfallende med sykepengegrunnlaget. Dette er imidlertid ikke tilfelle dersom vedkommende samtidig eller periodevis også har inntekt som arbeidstaker eller inntekt utenfor tjeneste.

En selvstendig næringsdrivende som blir arbeidsufør på et tidspunkt da vedkommende også er arbeidstaker, har rett til sykepenger fra forsikringen på grunnlag av differansen mellom sykepengegrunnlaget som arbeidstaker og sykepengegrunnlaget som selvstendig næringsdrivende.

Dersom sykepengegrunnlaget som arbeidstaker overstiger sykepengegrunnlaget beregnet etter den pensjonsgivende inntekten, vil det ikke bli betalt sykepenger fra forsikringen.

På den annen side vil sykepengegrunnlaget kunne overstige premiegrunnlaget for en person som blir syk på et tidspunkt da vedkommende bare har rett til sykepenger som selvstendig næringsdrivende. Dette er fordi den pensjonsgivende inntekten kan inneholde alle typer pensjonsgivende inntekter (frilanser/selvstendig næringsdrivende/arbeidstaker. Sykepengene skal da beregnes etter et høyere grunnlag enn premien er beregnet etter.

Sykepenger fra forsikringen ytes etter de samme bestemmelser som ordinære sykepenger til selvstendig næringsdrivende, jamfør § 8-34 og § 8-35. Kombinasjonsbestemmelsene gjelder ikke i forsikringsperioden.

Når det er valgt forsikring for de første 16 dagene, jamfør § 8-36 bokstav a, skal sykepengene for den omtalte gruppen også fastsettes etter regler som selvstendig næringsdrivende. Fra og med 17. dag skal sykepengene fastsettes etter § 8-42.

§ 8-36 fjerde ledd – Kollektiv forsikring for spesielle yrkesgrupper

[Endret 1/02, 12/08, 8/10, 10/17, 10/19]

Utgangspunktet er at en selvstendig næringsdrivende får sykepenger med 80 prosent av sykepengegrunnlaget fra syttende sykedag, jf. § 8-34. I følge § 8-35 kan den selvstendig næringsdrivende tegne forsikring for bedre dekning. Forsikringen kan tegnes for enkeltpersoner eller for spesielle yrkesgrupper. I dette ledd presiseres adgangen til kollektiv forsikring for spesielle yrkesgrupper. Presiseringen er i samsvar med praktiseringen av den tidligere bestemmelsen.

Kollektiv forsikring for tilleggssykepenger til jordbrukere

[Endret 1/02, 6/16]

Jordbrukere hadde tidligere ifølge en avtale om kollektiv forsikring, rett til tilleggssykepenger med 100 % av sykepengegrunnlaget etter 14 dager. Ordningen trådte i kraft 1. juli 1979, og sikrer også fødselspenger og adopsjonspenger med 100 %. Fra og med 1. januar 2002 gir den kollektive forsikringsordningen 100 % kompensasjon fra og med 17. fraværsdag. Denne endringen samsvarer med utvidelsen av ventetiden for sykepenger fra 14 til 16 dager for selvstendig næringsdrivende, jf. § 8-34.

Forsikringspremien dekkes ved sentrale avsetninger ifølge jordbruksavtalen. Premiebeløpet beregnes og overføres sentralt til folketrygden.

Omfang og vilkår

[Endret 8/06, 7/14, 10/18]

Som jordbruker regnes den som i det foregående kalenderår har hatt en næringsinntekt fra jord- eller skogbruk på minst 8 000 kroner og utgjorde minst 20 prosent av vedkommendes samlede nettoinntekt (1979).

Det har vist seg at det har vært ulik praksis ved fastsettelse av «samlet nettoinntekt». Landbruks- og matdepartementet har i brev av 14. juni 2006 til Arbeids- og inkluderingsdepartementet gjort det klart hvilket inntektsbegrep som skal legges til grunn. Begrepet «samlet nettoinntekt» brukes ikke i dag. Begrepet «samlet nettoinntekt» tilsvarer det som i dag er definert som «alminnelig inntekt» i skatteloven. Alminnelig inntekt består av alle skattepliktige inntekter av arbeid, næring og kapital minus inntektsfradrag. Denne inntekten skal legges til grunn ved vurdering av hvem som omfattes av forsikringsordningen.

Som jordbruker regnes også den som kan godtgjøre tilsvarende inntektsforhold fremover, fra og med det aktuelle tidspunkt.

For å få sykepenger, må en jordbruker fylle de alminnelige vilkårene i kapittel 8 for rett til sykepenger, eventuelt i kapittel 9 for å få rett til opplæringspenger eller pleiepenger, eller i kapittel 14 for å få rett til fødselspenger eller adopsjonspenger.

Bestemmelsen om fire ukers opptjeningstid, eventuelt 10 måneders opptjeningstid, jf. § 8-36 kommer ikke til anvendelse. Det gjør heller ikke forskrifter om frivillig forsikring for tilleggssykepenger for selvstendig næringsdrivende fastsatt ifølge § 23-6 bokstav b.

Retten til tilleggssykepenger fra den kollektive forsikringen opphører fra det tidspunktet vedkommende slutter i slik virksomhet.

Den enkelte jordbruker må selv dokumentere, ved attestasjon fra skattemyndighetene, at vedkommende omfattes av den kollektive forsikring for tilleggssykepenger.

Beregning av sykepengene

Sykepenger til en jordbruker etter den kollektive forsikringen beregnes etter de vanlige regler for selvstendig næringsdrivende, jf. § 8-35. De omfatter den samlede inntekten vedkommende har som selvstendig næringsdrivende, også inntekt som faller utenom jord- og skogbruk. Derved unngås oppspalting i ulike former for næringsinntekt.

For en jordbruker som samtidig eller i perioder i tillegg har inntekt som arbeidstaker og/eller frilanser, beregnes sykepengene på vanlig måte etter § 8-41 til § 8-43.

Frivillig forsikring for de første 16 sykedager

[Endret 1/98, 1/02, 8/06, 8/10, 10/18, 10/19]

§ 8-36 gir ikke adgang til å tegne forsikring med 80 prosent dekning fra og med første til og med 16. dag, kombinert med 100 % fra og med 17. dag.

Jordbrukere som omfattes av den kollektive forsikringen kan imidlertid tegne individuell frivillig forsikring for sykepenger med 100 % for de første 16 dagene. For denne 16 dagers forsikringen gjelder de vanlige bestemmelser om opptjeningstid, jf. § 8-36 andre og tredje ledd og forskrift om forsikring for tillegg til sykepenger for selvstendig næringsdrivende fastsatt med hjemmel i § 8-36 sjette ledd og § 23-6 bokstav b, så langt de passer. Premien for 16 dagers forsikringen, skal som for selvstendig næringsdrivende som har tegnet frivillig forsikring, fastsettes årlig av Arbeids- og velferdsdirektoratet i en egen melding.

Kollektiv forsikring for tilleggssykepenger til reindriftsutøvere

[Endret 1/02, 7/18]

Reindriftsutøvere hadde tidligere ifølge avtale mellom staten og Norske Reindriftssamers landsforbund om kollektiv forsikring, rett til tilleggssykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget etter 14 dager. Ordningen trådte i kraft 1. januar 1983, og sikrer også fødselspenger og adopsjonspenger med 100 %. Fra og med 1. januar 2002 gir den kollektive forsikringsordningen 100 prosent kompensasjon fra og med 17. fraværsdag. Denne endringen samsvarer med utvidelsen av ventetiden for sykepenger fra 14 til 16 dager for selvstendig næringsdrivende, jf. § 8-34.

Avtalen er et ledd i inntektsoppgjøret, og forsikringspremien dekkes ved særskilt bevilgning over statsbudsjettet. Premiebeløpet beregnes og overføres sentralt til folketrygden.

Omfang og vilkår

[Endret 7/18, 10/18]

Som reindriftsutøver regnes den som ifølge lov om reindrift av 5. juni 2007 nr. 40 [LOV-2007-06-05-40] har rett til å utøve reindrift. Videre er det krav om at reindriftsutøveren i det foregående kalenderåret har hatt en næringsinntekt fra reindrift på minst 8000 kroner og som utgjorde minst 20 prosent av vedkommendes samlede nettoinntekt.

For å få sykepenger må en reindriftsutøver fylle de alminnelige vilkårene i kapittel 8 for rett til sykepenger, eventuelt i kapittel 9 for å få rett til opplæringspenger eller pleiepenger, eller i kapittel 14 for å få rett til fødselspenger eller adopsjonspenger.

Retten til tilleggssykepenger fra den kollektive forsikringen opphører fra det tidspunktet vedkommende slutter i slik virksomhet.

Den enkelte reindriftsutøver må selv dokumentere at vedkommende omfattes av den kollektive forsikringen for tilleggssykepenger. Dette kan gjøres ved at reindriftsagronomen i det enkelte reinbeiteområdet attesterer at vedkommende er registret reindriftsutøver.

Beregning av sykepengene

Sykepenger til en reindriftsutøver etter den kollektive forsikringen beregnes etter de vanlige regler for selvstendig næringsdrivende, jf. § 8-35. De omfatter den samlede inntekten som selvstendig næringsdrivende, også inntekt som faller utenom reindriftsnæringen. Derved unngås oppspalting i ulike former for næringsinntekt.

For en reindriftsutøver som samtidig eller i perioder i tillegg har inntekt som arbeidstaker og/eller frilanser, beregnes sykepengene på vanlig måte etter § 8-41 til § 8-43.

Frivillig forsikring for de første 16 sykedager

[Endret 1/98, 8/06, 8/10, 10/17, 6/20]

§ 8-36 gir ikke adgang til å tegne forsikring med 80 prosent dekning fra og med første til og med 16. dag, kombinert med 100 % fra og med 17. dag.

Reindriftsutøvere som omfattes av den kollektive forsikringen kan imidlertid tegne individuell frivillig forsikring for sykepenger med 100 % for de første 16 dagene. For denne 16 dagers forsikringen gjelder de vanlige bestemmelser om opptjeningstid, jf. § 8-36 andre og tredje ledd og forskrift om forsikring for tillegg til sykepenger for selvstendig næringsdrivende fastsatt med hjemmel i § 8-36 sjette ledd og § 23-6 bokstav b, så langt de passer. Premien for 16 dagers forsikringen skal, som for selvstendig næringsdrivende som har tegnet frivillig forsikring, fastsettes årlig av Arbeids- og velferdsdirektoratet i en egen melding.

Kollektiv forsikring for tilleggssykepenger til fiskere

[Endret 7/18]

En fisker kan være arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende eller begge deler. Den kollektive forsikringen for tilleggssykepenger til fiskere har kun interesse for fiskere som regnes som selvstendig næringsdrivende.

Fiskermanntallets formål er å regulere manntallet for fiskere og fangstmenn (fiskermanntallet) slik at det er et pålitelig register for offentlige etater over personer som er bosatte i Norge og som har fiske eller fangst i havet som levevei alene eller sammen med annen næring eller annet arbeid. En rekke ordninger er knyttet til fiskermanntallet og på trygdens område sikres fiskere som regnes som selvstendig næringsdrivende i stor utstrekning tilsvarende rettigheter som arbeidstakere.

Når det gjelder nærmere bestemmelse om føring i fiskermanntallet, se forskrift om manntal for fiskarar og fangstmenn, fastsatt av Nærings- og fiskeridepartementet, FOR-2008-12-18-1436 i medhold i fiskerpensjonsloven 1957-06-28-12 § 4.

Fiskere som er oppført på blad B er omfattet av en kollektiv forsikring som gir rett til sykepenger fra første fraværsdag med 100% av inntektsgrunnlaget. I tillegg medfører opptak på blad B en helårs sykepengedekning, se i denne forbindelse merknader til § 8-45. Registrering i fiskermanntallets blad B etter forskriftens § 6 første eller fjerde ledd gir likevel ikke rett til sykepenger etter særreglene for fiskere i folketrygdloven. Dette står i forskriftens § 13 annet ledd.

Ordningen med kollektiv tilleggstrygd ble innført i forbindelse med sykepengereformen i 1978, og sikrer også fødselspenger og adopsjonspenger med 100% av inntektsgrunnlaget. Ordningen er avtalebasert og følger ikke direkte av folketrygdens bestemmelser. Avtalen fornyes gjennom Stortingets årlige vedtak om produktavgift.

Forsikringspremien dekkes gjennom produktavgiften som kreves inn av fiskesalgslagene når fangsten omsettes fra fartøyet. I 1994 utgjorde premien 3,6% av den leverte fangsten, og dette premiebeløpet beregnes av salgslagene og overføres sentralt til folketrygden.

Omfang og vilkår

[Endret 7/18]

Blad A er et register over personer som har fiske eller fangst som binæring, mens blad B skal være et register over personer som har fiske eller fangst som hovednæring.

Det er Fiskeridirektoratet som har ansvaret for føring av manntallet i et sentralt register, jf. forskriften § 7.

For fisker som er opptatt på blad B med rett til sykepenger, kommer bestemmelser om opptjeningstid i § 8-36 ikke til anvendelse, og heller ikke forskriften om frivillig forsikring for tilleggssykepenger for selvstendig næringsdrivende, jf. § 23-6.

Dokumentasjon

[Endret 7/18, 10/18]

Det skal bemerkes at med virkning fra 1. januar 1996 er ansvaret for pensjonstrygden for fiskere overført fra Trygdeetaten til Garantikassen for fiskere. Ved behov for tilgang til manntallslistene i forbindelse med behandling av sykepengekrav fra fiskere, er listene tilgjengelige på Fiskeridirektoratets nettsider.

Beregning av sykepenger

Sykepenger til en fisker etter den kollektive forsikring beregnes etter de vanlige regler for selvstendig næringsdrivende, jf. § 8-35. En slik beregning vil omfatte den samlede inntekt vedkommende har som selvstendig næringsdrivende, også inntekt som faller utenfor fiskerinæringen.

For en fisker som samtidig eller i perioder har inntekt som arbeidstaker og/eller frilanser, beregnes sykepenger på vanlig måte etter § 8-41 til § 8-43.

§ 8-36 femte ledd – Forskrifter om forsikringsordningen for selvstendig næringsdrivende

[Endret 8/06, 12/08, 8/10, 1/20]

Femte ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere forskrifter om forsikringsordningen.

Sykepengegrunnlaget for forsikringen fastsettes på samme måte som for selvstendig næringsdrivende etter § 8-34 og § 8-35. Det samme gjelder for personer som har rett til sykepenger av kombinerte inntekter som nevnt i § 8-40 til § 8-43.

Premiesatser og hvordan premien skal betales fastsettes i forskrifter. Satsene endres etter selvfinansieringsprinsippet, dvs. at de senkes eller forhøyes i forhold til de årlige utgiftene i forbindelse med ordningen. Vi viser til § 23-6 med merknader og forskrift om forsikring for tillegg til sykepenger for selvstendig næringsdrivende.

Søknad om forsikring skal sendes NAV-kontoret på skjema NAV 08-36.05 fastsatt av Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Forvaltningsenheten skal avgjøre søknaden så snart råd er og gi søkeren melding om vedtaket og om premiegrunnlaget.

§ 8-37 Opphør av forsikring for tillegg til sykepenger og fødselspenger

Sist endret 14.02.2018, jf, overskriftene:
§ 8-37 Første ledd bokstav c – Virksomheten opphører
§ 8-37 Første ledd bokstav d – Retten til sykepenger faller bort
§ 8-37 Tredje ledd – Tilbakebetaling av premie
§ 8-37 Fjerde ledd – Sperrefrist

I tillegg er eldre enhetsnavn oppdatert til «NAV».

§ 8-37 første ledd – Forsikringens opphør

Første ledd omhandler tidspunktet for opphør av forsikringen.

§ 8-37 første ledd bokstav a – Oppsigelse

[Endret 2/18]

Forsikringen opphører ved utgangen av det halvår eller den termin da NAV mottok krav om det. I slike tilfeller er det ikke aktuelt med tilbakebetaling av premie.

§ 8-37 første ledd bokstav b – Manglende premieinnbetaling

[Endret 2/18]

Andre ledd omhandler at forsikringen ikke kan sies opp under en løpende sykmeldingsperiode.

Dersom premien ikke blir betalt etter et skriftlig varsel og en purring fra NAV, bortfaller forsikringen automatisk. Når det gjelder sykmeldte som mottar sykepenger fra forsikringen, viser vi til merknadene til andre ledd.

Når det gjelder tegning av ny forsikring må melding om vedtak likestilles med slikt skriftlig varsel.

§ 8-37 første ledd bokstav c – Virksomheten opphører

[Endret 2/18]

Når en selvstendig næringsvirksomhet avsluttes, eller omdannes til et aksjeselskap, opphører forsikringen fra det tidspunkt endringen anses gjennomført i forhold til sykepengeretten.

§ 8-37 første ledd bokstav d – Retten til sykepenger faller bort

[Endret 2/18]

Det fremgår av bestemmelsen at forsikringen opphører fra den dag retten til sykepenger faller bort etter § 8-12. Dette gjelder uavhengig av valgt forsikringsdekning. En selvstendig næringsdrivende som har brukt opp sykepengeretten etter § 8-12 første ledd, har derfor ikke rett til sykepenger fra forsikringen.

Etter at forsikringen er opphørt, kan det tegnes ny forsikring for neste termin, jf. fjerde ledd. En selvstendig næringsdrivende som tegner ny forsikring, har rett til sykepenger fra forsikringen i de første 16 kalenderdagene, selv om retten til sykepenger fra NAV er oppbrukt. I disse tilfellene får den selvstendig næringsdrivende rett til sykepenger i ventetiden (16 kalenderdager). Det innebærer at hver sykmeldingsperiode på inntil 16 kalenderdager gir rett til sykepenger fra forsikringen.

§ 8-37 andre ledd – Opphør i en sykmeldingsperiode og skyldig premie

[Endret 2/18]

I de tilfeller en selvstendig næringsdrivende som mottar sykepenger fra forsikringen, ikke har betalt premien innen den fastsatte frist, kan NAV motregne premien i sykepengene.

§ 8-37 tredje ledd – Tilbakebetaling av premie

[Endret 2/18]

Tredje ledd gir hjemmel for tilbakebetaling av premie.

Denne bestemmelsen er generelt formulert og medfører en mindre materiell endring i forhold til tidligere folketrygdlov. Tilbakebetaling av premie er ikke lenger begrenset til bare å gjelde de tilfeller der den selvstendige næringsvirksomheten opphører, men gjelder tilbakebetaling av premie i forhold til alle fire opphørstilfellene som er nevnt i paragrafens første ledd.

I tillegg opphører forsikringen når forsikringstaker fyller 70 år eller dør. Også i disse tilfellene tilbakebetales premien etter opphør.

§ 8-37 fjerde ledd – Sperrefrist

[Endret 2/18]

Fjerde ledd gjelder gjenopptak i trygden etter opphør av forsikringen. Dersom en selvstendig næringsdrivende tidligere har tegnet forsikring for tilleggssykepenger, og denne opphører, er det en sperrefrist før vedkommende igjen kan tegne forsikring. I samsvar med Trygdelovutvalgets forslag er det her, i likhet med foregående ledd, gjort en mindre materiell endring. Bestemmelsen om at gjenopptak først kan skje ved første ordinære termin for innbetaling av premie, henholdsvis 1. januar eller 1. juli, er generelt formulert og skal gjelde uansett opphørsgrunn.

Sperrefristen strekker seg fram til neste ordinære termin for innbetaling av premie, dvs. 1. januar eller 1. juli.

Den selvstendig næringsdrivende må eventuelt selv ta initiativ til å søke nytt medlemskap i forsikringen.

IV Frilansere

§ 8-38 Sykepengedekning og sykepengegrunnlag

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, sykepengekontoret 01.05.97

Omarbeidet i sin helhet desember 2018

Gjelder fra 01.01.2019

Generell kommentar

Denne bestemmelsen omhandler sykepengedekningen og sykepengegrunnlaget for frilansere. En frilanser er en person som har inntekt fra oppdrag utenfor tjeneste, se § 1-9 med tilhørende rundskriv for nærmere forklaring på hvilke yrkesgrupper som anses som frilansere. Oppdragsgiver rapporterer inntekten i a-ordningen, slik også inntekten til en arbeidstaker rapporteres. En frilanser utfører imidlertid arbeidet for egen regning og risiko.

Sykepengegrunnlaget or frilansere skal som utgangspunkt fastsettes som for arbeidstakere etter § 8-28 og § 8-30.

Fosterforeldre

Fosterforeldre anses som frilansere. De motta en fosterhjemsgodtgjørelse som består av utgiftsdekning og arbeidsgodtgjørelse. Arbeidsgodtgjørelsen kan gi grunnlag for utbetaling av sykepenger. Vilkåret om tap av pensjonsgivende inntekt for rett til sykepenger som fremkommer av

§ 8-3 gjelder også for fosterforeldre. Fosterhjemgodtgjørelsen må opphøre eller overføres til annen forelder for at det skal kunne innvilges sykepenger basert på inntektsapet som fosterforelder.

§ 8-38 første ledd – Vilkår for sykepenger til frilanser

Det fremkommer i første ledd første punktum at det gis sykepenger med 100 prosent av grunnlaget til en frilanser.

Etter første ledd andre punktum er det et vilkår for å kunne anses som frilanser at man jevnlig har inntekt av oppdrag.

§ 8-38 andre ledd – Sykepenger gis fra 17. dag

[Endret 1/25]

Det fremkommer av andre ledd første punktum at det ikke gis sykepenger til en frilanser de første 16. kalenderdagene. Kalenderdagene regnes fra og med første dag med arbeidsuførhet. Denne perioden kalles for ventetid. Det gis dermed sykepenger til en frilanser fra og med 17. dag.

Frilanseren kan tegne forsikring for tilleggssykepenger for de første 16 kalenderdagene, se nærmere om dette i § 8-39.

Etter andre ledd andre punktum er det ingen ventetid hvis frilanseren blir sykmeldt på ny innen 16 dager etter at frilanseren sist mottok sykepenger fra Nav. Dette betyr at Arbeids- og velferdsetaten utbetaler sykepenger fra første sykmeldingsdag i slike tilfeller.

§ 8-38 tredje ledd – Arbeidsuførhet for frilansere

Tredje ledd er en bestemmelse for fastsettelse av tidspunkt for arbeidsuførhet for frilanser. Dette tidspunktet er ikke nødvendigvis det samme som tidspunktet for rett til sykepenger, se fjerde ledd angående dette.

Tredje ledd første punktum – Tidspunkt for arbeidsuførhet

Det fremkommer av tredje ledd første punktum at arbeidsuførheten til en frilanser regnes fra det tidspunktet frilanseren søkte lege eller fra det tidspunktet Arbeids- og velferdsetaten fikk melding om arbeidsuførheten. Det siste betyr at arbeidsuførheten gjelder fra egenmelding er mottatt Arbeids- og velferdsetaten. Slik egenmelding kan gis skriftlig eller muntlig.

Tredje ledd andre punktum – Unntak fra tidspunkt for arbeidsuførhet

I andre ledd andre punktum fremkommer unntak fra hovedregelen i første punktum. Unntak kan gis hvis frilanseren har vært forhindret fra å melde fra om arbeidsuførhet til Arbeids- og velferdsetaten eller å søke lege. Det må i slike tilfeller godtgjøres at vedkommende var arbeidsufør fra et tidligere tidspunkt.

En frilanser kan være så syk at vedkommende ikke er i stand til å melde fra til Arbeids- og velferdsetaten eller oppsøke lege. Vedkommende kan også være forhindret fra å melde fra hvis vedkommende er uten telefon- og internettforbindelse og uten mulighet til å komme seg til et

NAV-kontor eller til lege. For at unntaksbestemmelsen skal anvendes, må det også dokumenteres at frilanseren var arbeidsufø i den perioden vedkommende var forhindret fra å melde fra til Arbeids- og velferdsetaten eller oppsøke lege.

§ 8-38 fjerde ledd – Tidspunkt for rett til sykepenger

Etter fjerde ledd kan sykepenger til en frilanser tidligst gis fra da vedkommende søkte lege og det henvises i den forbindelse til § 8-7 første og andre ledd. Det fremkommer av § 8-7 første ledd at arbeidsuførheten må dokumenteres med legeerklæring for å kunne få rett til sykepenger. I § 8-7 andre ledd fremkommer hovedregelen om at legeerklæring ikke kan godtas for en periode før vedkommende ble undersøkt av lege.

§ 8-38 femte ledd – Sykepengegrunnlaget

Inntekten til frilansere blir rapportert i a-ordningen.

Sykepengegrunnlaget til frilansere fastsettes som for arbeidstakere. Dette fremkommer av femte ledds henvisning til at sykepengegrunnlaget skal fastsettes etter § 8-28 første, andre og tredje ledd bokstav a) og b), § 8-29 og § 8-30 første til tredje ledd. For frilansere skal § 8-28 tredje ledd bokstav b) imidlertid kun anvendes om vedkommende i løpet av beregningsperioden er ny som frilanser. En frilanser vil ofte i løpet av beregningsperioden ha ulike oppdrag med ulike start- og sluttidspunkt. Det anses derfor hensiktsmessig med en kortere beregningsperiode kun når personen er ny som frilanser.

Unntaket i § 8-28 tredje ledd bokstav c) som omhandler varig lønnsendring i løpet av de tre siste kalendermånedene gjelder likevel ikke for frilansere. Det gjør heller ikke særbestemmelsen i § 8-28 sjette ledd som omhandler timelønnede arbeidstakere i skift- eller turnusarbeid.

Det er ingen henvisning til § 8-30 fjerde ledd og bestemmelsen om fastsettelse av sykepengegrunnlaget ved kortvarige arbeidsforhold gjelder ikke for frilansere.

§ 8-39 Forsikring for tilleggssykepenger

Utarbeidet av Rikstrygdeverket Sykepengekontoret 01.05.97

Omarbeidet i sin helhet desember 2018

Gjelder fra 01.01.2019

Generell kommentar

Denne bestemmelsen omhandler muligheten for en frilanser til å tegne forsikring for tilleggssykepenger. Forsikringen gir frilanseren rett til sykepenger fra første fraværsdag.

§ 8-39 første ledd – Frilanserens rett til å tegne forsikring for tilleggssykepenger

Hovedregelen om muligheten for en frilanser til å tegne forsikring for tilleggssykepenger fremkommer av første ledd første punktum. Frilanseren kan mot å betale en egen premie tegne forsikring for tilleggssykepenger for de første 16 kalenderdagene med arbeidsuførhet. Dette betyr at frilanseren ved å tegne forsikring ikke har ventetid å rett til sykepenger slik det fremkommer av § 8-38 andre ledd.

Det er i første ledd andre punktum unntak fra første punktum. Unntaket gjelder for en frilanser som kan tegne forsikring for tilleggssykepenger som selvstendig næringsdrivende etter § 8-36. Frilanseren er i slike tilfeller dekket etter bestemmelsen som gjelder for selvstendig næringsdrivende og kan ikke tegne forsikring etter reglene for frilansere.

For at forsikringen skal gjelde, må frilanseren betale forsikringspremien innen 14 dager etter at vedkommende fikk melding om vedtaket. Se nærmere om dette nedenfor under kommentarene til forskrift om forsikring for tillegg til sykepenger for frilansere.

§ 8-39 andre ledd – Arbeidsuførhet i opptjeningstiden

Det fremkommer av andre ledd første punktum at frilanseren ikke har rett til sykepenger etter forsikringen hvis vedkommende blir arbeidsufør i opptjeningstiden. Opptjeningstiden er de fire første ukene etter at Arbeids- og velferdsetaten mottok søknaden om forsikring. Dette gjelder uavhengig av når Arbeids- og velferdsetaten fatter vedtak om forsikring for tilleggssykepenger.

Blir frilanseren arbeidsufør i opptjeningstiden, gjelder ventetiden på 16 kalenderdager for rett til sykepenger som fremkommer av § 8-38 andre ledd. Frilanseren får sykepenger fra den 17. kalenderdagen.

Det fremkommer av andre ledd andre punktum at vilkåret om opptjeningstid ikke kommer til anvendelse for tilfeller hvor søknaden om forsikring settes fram innen 16 kalenderdager etter at frilanseren var sykepengedekket som arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende med forsikring etter § 8-36 første ledd bokstav c eller som arbeidsløs etter § 8-49.

§ 8-39 tredje ledd – Hva forsikringen omfatter

Forsikringen skal etter tredje ledd omfatte sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget. Dette gjelder fra første fraværsdag. Sykepengegrunnlaget for frilansere blir fastsatt etter § 8-38.

§ 8-39 fjerde ledd – Grunnlaget for sykepengene fra forsikringen

Det fremkommer i fjerde ledd at sykepengene fra forsikringen i de første 16 dagene med arbeidsuførhet skal gis på grunnlag av inntekten vedkommende har hatt som frilanser. Se nærmere om sykepengegrunnlaget for frilansere i § 8-38 femte ledd.

Se nedenfor under kommentarene til forskrift om forsikring for tillegg til sykepenger for frilansere om hvordan premiegrunnlaget beregnes.

§ 8-39 femte ledd – Opphør av forsikring

Etter femte ledd skal reglene i § 8-37 om opphør av forsikring for selvstendig næringsdrivende gjelde tilsvarende for frilansere.

Har frilanseren sagt opp forsikringen, opphører den ved utgangen av det halvåret

Arbeids- og velferdsetaten mottok oppsigelsen, det vil si enten fra 30. juni eller 31. desember det året. Dette skyldes at forsikringen blir betalt forskuddsvis for minst et halvt år av gangen, se nedenfor under kommentarene til forskrift om forsikring for tillegg til sykepenger for frilansere. Blir premien ikke betalt innen to uker etter skriftlig varsel, opphører forsikringen tilbake til utgangen av det halvåret frilanseren har betalt premie for. Etter § 8-37 opphører forsikringen også når næringsvirksomheten opphører. For en frilanser betyr dette at forsikringen opphører fra det tidspunktet det siste oppdraget opphørte.

Forsikringen opphører i tillegg når sykepengeretten etter § 8-12 opphører. Dette er fra det tidspunktet frilanseren har mottatt sykepenger i til sammen 248 dager i løpet av de siste tre årene. Tre år tilbake betyr tre år fra siste sykmeldingsperiode dekket av folketrygden.

Det er ikke anledning til å si opp forsikringen for en periode hvor frilanseren er sykmeldt. Eksempelvis kan en frilanser som blir sykmeldt fra 17. juni til 27. juni ikke si opp forsikringen med virkning for samme periode.

Det gis ikke sykepenger til sykmeldte over 70 år, se § 8-3 første ledd andre punktum. Forsikringen opphører derfor når frilanseren blir 70 år. Forsikringen opphører også når frilanseren dør.

Frilanseren har krav på å få tilbakebetalt innbetalt premie som gjelder for hele kalenderuker etter at forsikringen er opphørt. Dette gjelder uavhengig av årsaken til opphøret av forsikringen.

Se nærmere om opphør av forsikring i § 8-37 og kommentaren til den bestemmelsen.

§ 8-39 sjette ledd – Forskriftshjemmel

Departementet er i sjette ledd gitt en forskriftshjemmel for forsikringsordningen. Størrelsen på premien og hvordan den skal betales er omfattet av forskriftshjemmelen. Slik forskrift er gitt 25. mars 1997. Forskriften er sist endret 20. juni 2018 med virkning fra 1. januar 2019. Det vises til kommentarene til forskrift om forsikring for tillegg til sykepenger for frilansere.

Kommentarer til forskrift om forsikring for tillegg til sykepenger for frilansere av 25. mars 1997

FOR-1997-03-25-262

Generell kommentar

Forskriften inneholder bestemmelser om:

§ 1 – premie og premiegrunnlag
§ 2 – endring av premiegrunnlaget
§ 3 – premiesatser
§ 4 – premiefritak
§ 5 – ikrafttredelse

§ 1. Premie og premiegrunnlag

FOR-1997-03-25-262-§1

Det fremkommer av første ledd i denne bestemmelsen at forsikringen gjelder fra det tidspunktet Arbeids- og velferdsetaten mottar søknaden. Dette forutsetter imidlertid at frilanseren betaler forsikringspremien innen 14 dager etter at vedkommende har fått melding om vedtaket.

Etter andre ledd skal premien fastsettes i prosent. Premiegrunnlaget fastsettes ut fra forventet årsinntekt fastsatt etter folketrygdloven § 8-38 femte ledd. Denne bestemmelsen henviser til § 8-28 og § 8-30. Dette betyr at premiegrunnlaget fastsettes til en prosent av beregningsgrunnlaget etter § 8-28 eller § 8-30.

Det fremkommer av folketrygdloven § 8-10 andre ledd at sykepengegrunnlaget ikke kan overstige seks ganger folketrygdens grunnbeløp (6G). Premiegrunnlaget kan derfor ikke overstige 6G.

Premien skal beregnes per kalenderuke, se tredje ledd. Kalenderuke betyr 1/26 halvår og innebærer at premien beregnes fra og med mandag. Frilanseren skal betale premien forskuddsvis for minimum et halvt år av gangen. Forsikringshalvårene går fra 1. januar til 30. juni og fra 1. juli til 31. desember. Frilanseren betaler forsikring fra og med mandag den uken Arbeids- og velferdsetaten mottar søknaden og for resten av det forsikringshalvåret. Premien betales til Arbeids- og velferdsetaten.

§ 2. Endring av premiegrunnlaget

FOR-1997-03-25-262-§2

I denne bestemmelsen fremkommer det at Arbeids- og velferdsetaten skal fastsette premiegrunnlaget på nytt hvert år. Dette gjøres ut fra forventet årsinntekt for det neste året, se ovenfor under § 1.

Folketrygdens grunnbeløp endres vanligvis fra og med 1. mai hvert år, se folketrygdloven § 1-4 og forskrift til den bestemmelsen. En endring av grunnbeløpet medfører at premiegrunnlaget skal endres fra og med det neste forsikringshalvåret. Dette vil si fra og med 1. juli, se ovenfor under § 1.

I de tilfellene frilanseren blir sykmeldt mellom tidspunktet for endring av grunnbeløpet og utløpet av forsikringshalvåret, skal premien endres fra tidspunktet for endring av grunnbeløpet. Hvis en frilanser eksempelvis blir sykmeldt fra og med 3. juni, skal forsikringspremien endres fra 1. mai.

§ 3. Premiesatser

FOR-1997-03-25-262-§3

Det er etter denne bestemmelsen Arbeids- og velferdsdirektoratet som årlig fastsetter premiesatsene. Kunngjøringen av de nye satsene gjøres ved melding til Arbeids- og velferdsetaten. Det informeres om de nye satsene i forkant av virkningstidspunktet for endringen.

§ 4. Premiefritak

Frilanseren har etter denne bestemmelsen fritak for betaling av forsikringspremie i de tilfellene som fremkommer av bokstav a) til c). Fritaket gjelder for hele kalenderuker.

Bokstav a) – Fritak for betaling av premie ved arbeidsuførhet i opptjeningstiden

Det er etter bokstav a) fritak for betaling av premie for hele kalenderuker frilanseren på grunn av sykdom er arbeidsufør i opptjeningstiden, se folketrygdloven § 8-39 andre ledd. Opptjeningstiden er de fire første ukene etter at etter at Arbeids- og velferdsetaten mottok søknaden om forsikring. Hvis Arbeids- og velferdsetaten eksempelvis mottok søknaden om forsikring 14. mai og frilanseren blir sykmeldt fra 1. juni til 13. juni, er det fritak for betaling av premie.

Eksempel:

Arbeids- og velferdsetaten mottar søknaden om forsikring fra en frilanser 1. februar. Frilanseren blir sykmeldt fra 11. februar og er sykmeldt frem til og med 20. februar. Frilanseren får fritak for betaling av premie for perioden fra 11. februar til og med 17. februar fordi vedkommende var arbeidsufør hele denne kalenderuken. Fordi perioden fra 18. februar til 20. februar ikke utgjør en hel kalenderuke, må frilanseren betale premie for de dagene.

Bokstav b) – Fritak for betaling av premie ved sykmelding i mer enn 16 dager

Det er etter bokstav b) fritak for betaling av premie for hele kalenderuker frilanseren er sykmeldt i mer enn 16 dager. Premiefritaket gjelder fra og med første kalenderuke etter de 16 dagene frilanseren har vært sykmeldt.

Bokstav c) – Fritak for betaling av premie når frilanseren er innsatt i fengsel

Etter bokstav c) er det fritak for betaling av premie for hele kalenderuker frilanseren har mistet retten til sykepenger etter folketrygdloven § 8-54. I den bestemmelsen fremkommer det at retten til sykepenger opphører når en person er i varetekt eller soner straff. En frilanser som eksempelvis blir varetektsfengslet i 14 dager fra 30. september, har fritak fra å betale premie fra første kalenderuke etter det. Fritaket opphører fra og med første kalenderuke etter at frilanseren blir løslatt fra varetekt eller soning.

§ 5. Ikrafttredelse

Forskriften trådte i krav fra og med 1. mai 1997. Forskriften er sist endret 20. juni 2018 med virkning fra 1. januar 2019.

V Medlemmer med kombinerte inntekter

§ 8-40 Arbeidstaker og frilanser

LOV-1997-02-28-19-§8-40

Omarbeidet i sin helhet desember 2018

Gjelder fra 01.01.2019

Inntekt som arbeidstaker og frilanser

Denne bestemmelsen omhandler sykepenger til personer som har inntekt både som arbeidstaker og frilanser. Hvem som anses som arbeidstaker og frilanser fremkommer av § 1-8 og § 1-9.

En person som på sykmeldingstidspunktet har inntekt både som arbeidstaker og frilanser, skal ha sykepenger etter bestemmelsene som gjelder for arbeidstakere. I disse tilfellene gjelder § 8-15 til § 8-33. Se også § 8-38 for sykepenger til frilansere, i tillegg til § 8-28 og § 8-30 for beregning av sykepenger.

Bestemmelsen medfører at inntekt som frilanser regnes på samme måte som inntekt fra flere arbeidsforhold skal medregnes i grunnlaget for arbeidstakere.

Inntekten fra arbeidsforholdet og inntekten som frilanser beregnes hver for seg og legges sammen til et beløp. Deretter sammenlignes den samlede inntekten med samlet inntekt for de 12 siste kalendermånedene for å vurdere om det foreligger mer enn 25 prosent avvik etter § 8-30 andre ledd.

Sykepengegrunnlaget kan ikke overstige seks ganger folketrygdens grunnbeløp (6G), se § 8-10 andre ledd. Denne begrensningen gjelder for samlet inntekt etter at inntekten fra arbeidsforholdet og inntekt som frilanser er lagt sammen. Hvis samlet inntekt overstiger 6G, skal inntekten fra arbeidsforholdet medregnes først. Er denne inntekten under 6G, skal den medregnes fullt ut. Inntekt som frilanser medregnes deretter med så mye at samlet sykepengegrunnlag blir 6G.

Eksempel 1:

En person har inntekt både som arbeidstaker og frilanser. Vedkommende blir sykmeldt 2. november.

Inntekt fra arbeidsforholdet rapportert inn for oktober, september og august tilsier en årsinntekt på 150 000 kr. Inntekt som frilanser rapportert inn for samme periode tilsier en årsinntekt på 350 000 kr. Dette gir en samlet årsinntekt på: 150 000 kr + 350 000 kr = 500 000 kr.

Månedsinntekt rapportert inn de 12. siste kalendermånedene tilsier en årsinntekt fra arbeidsforholdet på 300 000 kr og en inntekt som frilanser på 310 000 kr. Dette gir en samlet årsinntekt på:

300 000 kr + 310 000 kr = 610 000 kr.

Avviket er mindre enn 25 prosent og sykepengegrunnlaget skal fastsettes til 500 000 kr etter § 8-30 første ledd.

Eksempel 2:

En person har inntekt både som arbeidstaker og frilanser. Vedkommende blir sykmeldt 3. mai. Inntekt fra arbeidsforholdet rapportert inn for april, mars og februar tilsier en årsinntekt på 200 000 kr. Inntekt som frilanser rapportert inn for samme periode tilsier en årsinntekt på 150 000 kr. Dette gir en samlet årsinntekt på 200 000 kr + 150 000 kr = 350 000 kr.

Månedsinntekt rapportert inn de 12. siste kalendermånedene tilsier en årsinntekt fra arbeidsforholdet på 400 000 kr og en inntekt som frilanser på 190 000 kr. Dette gir en samlet årsinntekt på:

400 000 kr + 190 000 kr = 590 000 kr.

Avviket mellom de to årsinntektene er mer enn 25 prosent. Sykepengegrunnlaget skal da fastsettes ved skjønn etter § 8-30 andre ledd. Inntekten fra arbeidsforholdet og inntekten som frilanser skal hver for seg fastsettes ved skjønn før det totale sykepengegrunnlaget fastsettes.

I vurderingen av arbeidsinntekten vektlegges om det har skjedd endringer i tilknytningen til arbeidslivet. Det er eksempelvis mulig at stillingsandelen i arbeidsforholdet er endret og at dette er årsaken til at arbeidsinntekten er redusert de siste månedene før sykmelding, eller at personen tidligere hadde flere arbeidsforhold. Hvis det derimot er slik at personens arbeidsinntekter kommer fra en jobb som over tid har gitt svingninger i inntekt fra måned til måned, er det naturlig å ta utgangspunkt i en arbeidsinntekt på 400 000 kr i året. Dette kan dokumenteres ved å se på personens arbeidsinntekt de siste årene. Inntekten fra arbeidsforholdet blir fastsatt ved skjønn til 400 000 kr.

I vurderingen av inntekten som frilanser vektlegges hvordan denne inntekten har utviklet seg over tid og i hvilken grad det har skjedd endringer i oppdrag. Etter en konkret vurdering vektlegges i dette tilfellet inntekt rapportert inn de siste 12. kalendermånedene. Inntekten som frilanser fastsattes derfor ved skjønn til 190 000 kr.

Samlet sykepengegrunnlag fastsatt ved skjønn blir: 400 000 kr + 190 000 kr = 590 000 kr.

Sykepengegrunnlaget kan imidlertid ikke fastsettes til mer enn seks ganger grunnbeløpet (6G). Grunnbeløpet på arbeidsuførhetstidspunktet er 96 883 kr og 6G er: 6 x 96 883 kr = 581 298 kr.

Sykepengegrunnlaget blir dermed fastsatt til 581 298 kr. Inntekten fra arbeidsforholdet på 400 000 kr skal medregnes fullt ut. Inntekten som frilanser medregnes med 181 298 kr. Til sammen utgjør dette et sykepengegrunnlag på 581 298 kr.

§ 8-41 Arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende

Omarbeidet i sin helhet desember 2018

Gjelder fra 01.01.2019

Sist endret 02.01.2023, jf. overskriften:
§ 8-41 Andre ledd bokstav a) – Den aktuelle månedsinntekten

Generell kommentar

Bestemmelsen gjelder for personer som på sykmeldingstidspunktet er både arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende, se § 1-8 og § 1-10. I slike tilfeller skal personen ha sykepenger som arbeidstaker for arbeidstakerinntekten og sykepenger som selvstendig næringsdrivende for næringsinntekten. Den pensjonsgivende inntekten viser ikke hva som er arbeidstakerinntekt og hva som er næringsinntekt. For at næringsinntekten skal beregnes må inntektene derfor skilles fra hverandre.

§ 8-41 Første ledd – Inntekt som arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende

Det fremkommer av første ledd at en person som på sykmeldingstidspunktet både har inntekt som arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende, skal ha sykepenger som arbeidstaker i bunnen.

Bestemmelsen medfører at inntekten som selvstendig næringsdrivende skal medregnes i tillegg til inntekten som arbeidstaker.

§ 8-41 Andre ledd – Fastsetting av sykepengegrunnlaget på årsbasis

I andre ledd fremkommer at sykepengegrunnlaget skal fastsettes på årsbasis ut fra to ulike alternativ.

Sykepengegrunnlaget skal fastsettes både etter reglene for arbeidstakere og etter reglene for selvstendig næringsdrivende.

Andre ledd bokstav a) – Den aktuelle månedsinntekten

[Endret 1/23]

I bokstav a) fremkommer det at sykepengegrunnlaget for inntekten som arbeidstaker fastsettes ut fra den aktuelle månedsinntekten etter §§ 8-28 til 8-30.

Før lovendringen fra 1. januar 2023, var det bare henvist til § 8-28 i § 8-41 andre ledd bokstav a). Bestemmelsen er endret for å sikre at sykepengegrunnlaget i størst mulig grad svarer til inntektstapet, og for å hindre urimelige utfall i enkelttilfeller. Departementet uttaler følgende i Prop.7 L (2022–2023) under punkt 4.2.4:

«En konsekvens av at den omregnede årsinntekten etter § 8-28 ikke sammenlignes mot rapportert inntekt til a-ordningen de siste tolv måneder, kan være at beregningsgrunnlaget etter § 8-41 andre ledd bokstav a blir høyere eller lavere enn det ville ha blitt dersom § 8-30 også hadde kommet til anvendelse. Trygderettskjennelse TRR-2020-154 viser at praktisering av § 8-41 andre ledd bokstav a, slik at man kun legger til grunn reglene i § 8-28 ved fastsettelse av sykepengegrunnlaget som arbeidstaker/frilanser, kan medføre urimelige resultater for den enkelte, og viser behov for endring av bestemmelsen. Dersom man kun har inntekt som frilanser få måneder av året, og disse månedene faller sammen med beregningsperioden, vil sykepengegrunnlaget som frilanser bli fastsatt langt høyere enn normalinntekten. Motsatt vil sykepengegrunnlaget som frilanser bli fastsatt langt lavere enn normalinntekten hvis månedene med slik inntekt ikke faller sammen med beregningsperioden (...).»

Det er bare arbeidstakerinntekten, og ikke den samlede inntekten som kombinert arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende, som skal inngå i vurderingen i de tilfellene sykepengegrunnlaget fastsettes ved skjønn etter § 8-30. Se nærmere om fastsettelsen av sykepengegrunnlaget etter §§ 8-28 og 8-30 i rundskrivet til disse bestemmelsene.

Andre ledd bokstav b) – Den pensjonsgivende årsinntekten

I bokstav b) fremkommer at sykepengegrunnlaget for selvstendig næringsdrivende skal fastsettes ut fra den pensjonsgivende årsinntekten etter § 8-35. Se nærmere om fastsettelsen av sykepengegrunnlaget for selvstendig næringsdrivende i rundskrivet til § 8-35.

§ 8-41 Tredje ledd – Differanse i inntekt etter andre ledd

[Endret 10/19]

Inntekten som arbeidstaker skal alltid tas med ved beregningen av sykepengegrunnlaget. Sykepengegrunnlaget ka ikke overstige seks ganger grunnbeløpet (6G), se § 8-10 andre ledd. Arbeidstakerinntekt opp til 6G blir alltid kompensert.

Når inntekten fastsatt etter alternativet i bokstav b) er høyere enn inntekten fastsatt etter bokstav a), gis det sykepenger for tap av inntekt som selvstendig næringsdrivende. Sykepengegrunnlaget for næringsinntekten fastsettes til den delen av inntekten etter bokstav b) som er høyere enn inntekten fastsatt etter bokstav a).

Hvis en person har inntekt som arbeidstaker som overstiger 6G og blir sykmeldt kun som næringdrivende, vil vedkommende ikke ha rett til sykepenger.

Hvis den pensjonsgivende årsinntekten beregnet etter andre ledd bokstav b) ikke overstiger inntekten som arbeidstaker beregnet etter andre ledd bokstav a), gis det bare sykepenger på grunnlag av inntekten som arbeidstaker.

Det fremkommer av § 8-34 første ledd at selvstendig næringsdrivende får sykepenger med 80 prosent av grunnlaget. For personer som har både arbeidstakerinntekt og inntekt som selvstendig næringsdrivende, utgjør derfor sykepengegrunnlaget etter utløpet av arbeidsgiverperioden arbeidstakerinntekten pluss 80 prosent av differansen mellom denne inntekten og næringsinntekten.

En selvstendig næringsdrivende kan etter § 8-36 tegne forsikring for tillegg til sykepenger ut fra dekningsalternativ på 80 prosent og 100 prosent. Har den selvstendig næringsdrivende tegnet slik forsikring, skal sykepengene av differansen mellom pensjonsgivende årsinntekt og inntekten som arbeidstaker gis etter det valgte dekningsalternativet.

Eksempel:

En person har inntekt både som arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende. Aktuell månedsinntekt som arbeidstaker gir en årsinntekt på 200 000 kr. Dette utgjør sykepengegrunnlaget i arbeidsgiverperioden. Den pensjonsgivende årsinntekten etter § 8-35 er fastsatt til 300 000 kr. Det gir en differanse på 100 000 kr sammenlignet med årsinntekten so arbeidstaker. Differansen utgjør næringsinntekten.

Personen har som selvstendig næringsdrivende tegnet forsikring med dekningsalternativet 80 prosent fa første fraværsdag.

Sykepengegrunnlaget når Arbeids- og velferdsetaten gir sykepenger etter arbeidsgiverperioden og etter ventetiden for selvstendig næringsdrivende blir etter dette: 200 000 kr som arbeidstaker og 100 0 0 kr som selvstendig næringsdrivende = 300 000 kr. Utbetalte sykepenger blir følgende: 200 000 + (100 000 x 80/100) = 280 000 kr.

§ 8-42 Selvstendig næringsdrivende og frilanser

LOV-1997-02-28-19-§8-42

Omar eidet i sin helhet desember 2018.

Gjelder fra 01.01.2019

Sist endret 21.10.2019. Endringen gjelder for tilfeller fra og med 1.oktober 2019.
Jf. overskriften:
Inntekt som selvstendig næringsdrivende og frilanser

Inntekt som selvstendig næringsdrivende og frilanser

[Endret 5/19, 10/19]

Denne bestemmelsen omhandler sykepenger til personer som både har inntekt som selvstendig næringsdrivende og frilanser. Hvem som omfattes av frilanser og selvstendig næringsdrivende fremkommer av § 1-9 og § 1-10.

En person som på sykmeldingstidspunktet både har inntekt som selvstendig næringsdrivende og som frilanser, skal ha sykepenger etter reglene som gjelder for personer som har inntekt både som arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende. Det fremkommer av § 8-41 hvilke bestemmelser dette omfatter.

Inntekten som frilanser skal alltid ligge i bunnen ved beregning av sykepengegrunnlaget.Det skal utbetales sykepenger med 100 prosent av frilansinntekten og 80 prosent av differansen mellom inntekten som frilanser og næringsinntekten beregnet etter § 8-35.

Sykepenegrunnlaget kan ikke overstige seks ganger folketrygdens grunnbeløp (6G), se § 8-10 andre ledd. Inntekt som frilanser opp til 6G blir derfor alltid prioritert. Hvis en person har inntekt som frilanser som overstiger 6G og blir sykmeldt kun som næringsdrivende, vil vedkommende ikke ha rett til sykepenger.

Har personen med kombinerte inntekter tegnet forsikring i ventetiden på 16 kalenderdager, omfattes tap av inntekt som frilanser av forsikringen, se § 8-39 og § 8-36.

Eksempel:

En person har inntekt både som frilanser og som selvstendig næringsdrivende. Aktuell månedsinntekt som frilanser gir en årsinntekt på 250 000 kr. Den pensjonsgivende årsinntekten etter § 8-35 er fastsatt til 400 000 kr. Dette gir en differanse på 150 000 kr sammenlignet med årsinntekten som frilanser. Differansen utgjør næringsinntekten. Det skal utbetales sykepenger med 100 prosent av frilansinntekten og 80 prosent av næringsinntekten.

Sykepengegrunnlaget når Arbeids- og velferdsetaten gir sykepenger etter ventetiden for frilansere og selvstendig næringsdrivende blir etter dette: 250 000 kr som frilanser og 150 000 kr som selvstendig næringsdrivende = 400 000 kr. Utbetalte sykepenger blir følgende: 250 000 + (150 000 x 80 / 100) = 370 000 kr.

§ 8-43 Arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende og frilanser

LOV-1997-02-28-19-§8-43

Omarbeidet i sin helhet januar 2019.

Gjelder fra 01.01.2019

Endret 02.01.2023, jf. overskriften:
§ 8-43 andre ledd – Fastsetting av sykepengegrunnlaget

Generell kommentar

I denne bestemmelsen fremkommer reglene for sykepenger og fastsetting av sykepengegrunnlaget når personen på skjæringstidspunktet har inntekt som arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende og frilanser.

§ 8-43 første ledd – Sykepenger når personen har inntekt som arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende og frilanser

LOV-1997-02-28-19-§8-43

Hvilke regler det gis sykepenger etter når personen på skjæringstidspunktet har inntekt som arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende og frilanser fremkommer av første ledd. Det gis i slike tilfeller sykepenger ut fra reglene for arbeidstaker i bestemmelsene § 8-15 til § 8-33. Se nærmere om reglene for sykepenger i kommentarene til de bestemmelsene.

§ 8-43 andre ledd – Fastsetting av sykepengegrunnlaget

LOV-1997-02-28-19-§8-43

[Endret 4/19, 10/19, 1/23]

Etter andre ledd skal sykepengegrunnlaget fastsettes etter de reglene som gjelder for personer som har inntekt som arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende. Dette betyr at sykepengegrunnlaget fastsettes etter § 8-41.

Fra 1. januar 2019 ble beregningsreglene for frilansere endret slik at sykepengegrunnlaget for frilansere fastsettes etter reglene som gjelder for arbeidstakere, jf. § 8-38 femte ledd, og ikke lenger etter reglene for selvstendig næringsdrivende. Ordlyden i § 8-43 andre ledd ble ikke endret på det tidspunktet, men bestemmelsen har vært praktisert slik at sykepengegrunnlaget for frilansere fastsettes etter reglene som gjelder for arbeidstakere også når man er kombinert arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende og frilanser.

Fra 1. januar 2023 er det presisert i § 8-43 andre ledd at inntekt som arbeidstaker og frilanser fastsettes ut fra den aktuelle månedsinntekten etter § 8-41 andre ledd bokstav a, og videre at inntekt som selvstendig næringsdrivende fastsettes ut fra den pensjonsgivende årsinntekten etter § 8-41 andre ledd bokstav b.

Når det ikke er tegnet forsikring, skal personen etter § 8-34 ha sykepenger ut fra 80 prosent av næringsinntekten.

Eksempel:

En person har på skjæringstidspunktet inntekt som arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende og frilanser. Vedkommende har ikke tegnet forsikring. Inntektene fordeler seg slik:

Inntekt som arbeidstaker etter § 8-28: 130 000 kr
Pensjonsgivende inntekt fastsatt etter § 8-35: 270 000 kr
Inntekt som frilanser: 110 000 kr

For å fastsette sykepengegrunnlaget må arbeidsinntekten og frilansinntekten først legges sammen. De inntektene utgjør:

130 000 kr + 110 000 = 240 000 kr

Så skal differansen mellom 240 000 kr og pensjonsgivende inntekt fastsatt etter § 8-35 regnes ut. Den utgjør:

270 000 – 240 000 kr = 30 000 kr Sykepengegrunnlaget fastsettes slik:

240 000 kr som arbeidstaker og frilanser + 30 000 kr som næringsdrivende = 270 000 kr

Sykepengegrunnlaget blir 270 000 kr. Fordi personen skal ha 80 prosent av næringsinntekten, blir utbetalingen av sykepenger slik:

240 000 kr + (30 000 x 0,80=) 24 000 = 264 000 kr

VI Særskilte grupper

Sist endret 23.10.2024, se § 8-47 Femte ledd – Inntektstap og minimumsinntekt

§ 8-44 Arbeidstaker på skip

LOV-1997-02-28-19-§8-44

Sist endret 07.06.2021 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Fagstab Ytelser, Kontor for inntektssikring ved sykdom og arbeidsledighet, jf overskriftene:
Generell kommentar
§ 8-44 Bokstav a – Unntak fra kravet om generell arbeidsuførhet

Generell kommentar

[Endret 6/21]

Når det gjelder hvem som er medlem av folketrygden, vises det til kapittel 2. Når det gjelder ansatte på norske skip og deres rett til sykepenger ved opphold i utlandet, vises det til § 8-9 med tilhørende merknader.

Arbeidstakere på norske skip i utenriksfart som omfattes av paragrafen har rett til sykepenger etter de samme regler som gjelder for andre arbeidstakere, jf. § 8-15 til 8-33.

§ 8-44 bokstav a – Unntak fra kravet om generell arbeidsuførhet

LOV-1997-02-28-19-§8-44

[Endret 10/11, 6/21]

I folketrygdloven § 8-44 bokstav a gjøres det unntak fra kravet om generell arbeidsuførhet for arbeidstakere på skip. Det kan etter denne bestemmelsen gis sykepenger til et medlem som er arbeidsufør som arbeidstaker på skip selv om vedkommende ikke ellers er arbeidsufør.

Arbeidsforholdet for arbeidstakere på skip reguleres av skipsarbeiderloven (og til dels skipssikkerhetsloven) og ikke av arbeidsmiljøloven. Dette fremgår av arbeidsmiljøloven § 1-2 annet ledd, bokstav a og skipsarbeiderloven § 1-2. Det er strenge regler for utstedelse av helseerklæring til sjømenn etter skipssikkerhetsloven § 17.

De særlige hensyn som gjør seg gjeldende i sjøfartsforhold gjør at aktivitetskravene i arbeidsmiljøloven og folketrygdloven ikke er mulig å gjennomføre som forutsatt. Det er kun sjømannsleger som er autorisert til å vurdere arbeidstakere på skip sin sikkerhet til å fortsette i stillingen. Arbeidsgiver har lite virkemidler å benytte seg av når det gjelder arbeidstakere på skip og i de aller fleste tilfeller vil det ha liten hensikt å kreve at arbeidsgiver gjennomfører dialogmøte og utarbeider oppfølgingsplan. Bruk av graderte sykepenger vil også være lite aktuelt.

I Arbeidsdepartementets brev av 03.10.2011 til Arbeids- og velferdsdirektoratet står følgende:

«Etter departementets syn vil det bare være aktuelt for etaten å vurdere arbeidsrettede tiltak dersom det er helt klart at den sykmeldte ikke kan gå tilbake til sjømannsyrket, men vil kunne begynne i annet arbeid».

§ 8-44 bokstav b – Unntak fra kravet om opptjeningstid

LOV-1997-02-28-19-§8-44

Ingen merknader.

§ 8-45 Fiskere

LOV-1997-02-28-19-§8-45

Sist endret 11.08.2010 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Fagstab Ytelser, Kontor for inntektssikring ved sykdom og arbeidsledighet, jf overskriften:
Kollektiv tilleggstrygd for fiskere som er selvstendig næringsdrivende

Generell kommentar

I Ot.prp.nr.29 (1995–1996) side 96, omtales bestemmelsen på følgende måte:

«Paragrafen svarer til gjeldende lovs § 3-15 og omhandler særbestemmelser om sykepenger til fiskere. Lovutkastet har samme innhold som gjeldende bestemmelser, men er noe omskrevet. Bestemmelsen har delvis parallell i § 4-39 i Trygdelovutvalgets utkast, men er gitt en annen utforming.

Den gjeldende lovbestemmelse omfatter «fiskere og fangstmenn». Fangstmenn er betegnelsen på dem som driver dyrefangst i havet. Denne gruppen er etter hvert blitt svært liten. Trygdelovutvalget har derfor foreslått å ta betegnelsen «fangstmann» ut av lovteksten. Departementet støtter Trygdelovutvalget i dette. Personer som fremdeles driver fangst i havet, kan falle inn under betegnelsen «fisker».

§ 4-39 første og andre ledd i Trygdelovutvalgets utkast inneholder en presisering av når fiskere regnes som arbeidstakere, og når de regnes som selvstendig næringsdrivende. Dette følger av ligningsmyndighetenes avgjørelser og departementet finner det ikke hensiktsmessig med en slik informasjon i lovteksten.»

Rett til sykepenger uten hensyn til § 8-2

[Endret 7/98]

Rettighetene etter den tidligere lov for en fisker som lignes som arbeidstaker, omtales på følgende måte i NOU 1990:20 side 241; «Bestemmelsen om helårsdekning i den gjeldende lovs § 3-15 sikrer dem rett til sykepenger også i tidsrom de er uten arbeid eller fartøytilknytning.» For en fisker som lignes som selvstendig næringsdrivende uttales det at; «Bestemmelsen har sin vesentligste betydning for fiskere som slutter i yrket. Selv om de slutter blir de på grunn av denne bestemmelsen sykepengedekket ut det kalenderår manntallet gjelder for.»

I og med at departementet i Ot.prp.nr.29 (1995–1996) på side 96 uttaler at lovutkastet har samme innhold som gjeldende bestemmelser, legger Rikstrygdeverket til grunn at helårsdekningen er opprettholdt, selv om bestemmelsen i § 8-45 er gitt en annen ordlyd enn den tidligere bestemmelsen.

En fisker som står på manntallets blad B behøver således ikke å legitimere at han eller hun var i arbeid eller virksomhet umiddelbart forut for stønadstidspunktet, slik § 8-2 ellers krever.

Status på sykmeldingstidspunktet

Fiskere og fangstmenn har rett til sykepenger etter de vanlige bestemmelser i kapittel 8. Hvilke bestemmelser som kommer til anvendelse, er avhengig av den trygdedes status på sykmeldingstidspunktet. Som i andre tilfeller er det ligningskontoret som fastsetter hvilken kategori den enkelte trygdede hører til. Fiskere som utelukkende lignes som arbeidstakere, får således rett til sykepenger som for arbeidstakere bestemt. Fiskere som lignes som selvstendig næringsdrivende, får rett til sykepenger etter bestemmelsene som for selvstendig næringsdrivende. Fiskere kan også ha kombinerte inntekter ved at deler av inntekten lignes som arbeidstakerinntekt og deler av inntekten lignes som næringsinntekt. Sykepengegrunnlaget blir i slike tilfeller å fastsette etter bestemmelsene om kombinerte inntekter i § 8-41.

Når det gjelder arbeidsgiverperiode, viser vi til avsnittene nedenfor.

Kollektiv tilleggstrygd for fiskere som er selvstendig næringsdrivende

[Endret 8/10]

Fiskere som er oppført på blad B er omfattet av en kollektiv forsikring som gir rett til sykepenger fra første fraværsdag med 100% av inntektsgrunnlaget. Vi viser i denne forbindelse til merknadene til § 8-36 fjerde ledd.

Spørsmål om arbeidsgiverperiode

[Endret 3/98]

Fiskere som av ulike grunner blir strøket av blad B, mister den kollektive forsikringen som gir rett til sykepenger fra første fraværsdag med 100% av inntektsgrunnlaget. Fiskeren vil i slike tilfeller ha krav på sykepenger etter lovens vanlige regler. Dette medfører at fiskere som helt eller delvis lignes som arbeidstakere fremdeles vil ha rett til 100% sykepengedekning fra første fraværsdag for så vidt gjelder arbeidstakerinntekten.

I tillegg inntrer et arbeidsgiveransvar de første 16 fraværsdagene. Om dette har Sosial- og helsedepartementet i brev av 26. april 1996 bl.a. skrevet følgende:

«Hovedregelen i folketrygdlovens kapittel 3 (nå kapittel 8, Rikstrygdeverkets merknad), er at det foreligger arbeidsgiveransvar for sykepenger for den som arbeider i annens tjeneste.
Ved sykepengereformen i 1978 ble det avtalt at fiskere skal ha rett til sykepenger fra 1. dag og med 100% dekning gjennom en kollektiv tilleggstrygd, finansiert av produktavgiften. Ordningen er begrenset til fiskere som omfattes av folketrygdloven § 3-15, dvs. er tatt opp på blad B i fiskermanntallet.
Utgiftene til den kollektive tilleggstrygden for sykepenger skal dekkes av produktavgiften. Det samme skal arbeidsgiveravgift for hyreavlønnet båtmannskap og differansen mellom trygdeavgift sm henholdsvis lønnstaker og næringsdrivende. I praksis er dermed skillet lønnstaker/næringsdrivende ikke så vesentlig for fiskere som står på blad B.
Slik det fremgår av rundskriv fra 1978, tok Rikstrygdeverket fra først av sikte på at hyreavlønnet mannskap falt under ordningen med arbeidsgiveransvar for sykepenger. Dette ble ikke fulgt opp i praksis, og også hyreavlønnede fiskere som stod på blad B i fiskermanntallet, krevde og fikk sykepenger etter den avtalebestemte ordningen for fiskere fra 1. dag fra trygden. Selv om loven nok kunne vært forstått på en annen måte, anser departementet dette som fast praksis i dag.
En hyreavlønnet fisker som av ulike grunner ikke står på blad B i fiskermanntallet, faller derimot utenfor den avtalebestemte ordningen. Vedkommende må dermed ha krav på sykepenger etter lovens vanlige bestemmelser om arbeidsgiverperiode i forhold til hyreinntekt og dager hvor lønn skulle ha vært betalt. I samsvar med praksis er det kun hyreavlønnet båtmannskap på blad B, som båteiere er fritatt arbeidsgiverperiode for.
En hyreavlønnet fisker som står på blad B i fiskermanntallet, må således fortsatt anses som omfattet av den avtalebestemte ordningen med sykepenger fra første dag fra trygden, slik praksis tilsier.»

For øvrig vises det til § 8-15 flg. med merknader.

Nærmere om manntallsføringen når det gjelder oppføring på blad B

Når det gjelder nærmere bestemmelser om føring av manntallet, vises det til forskrift av 26. september 1983 nr. 1495 om føring av manntall for fiskere, fangstmenn, mv. fastsatt av Fiskeridepartementet i henhold til lov av 11. juni 1982 nr. 42 om rettledningstjenesten i fiskerinæringen. Det følger herav at det er Fiskeridirektoratet som har ansvaret for føring av manntallet i et sentralregister.

Opptak på blad B med de rettigheter det gir, betinger at fiskeren har betalt pliktig premie til pensjonstrygden for fiskere.

Med virkning fra 1. januar 1996 er ansvaret for pensjonstrygden for fiskere overført fra trygdeetaten til Garantikassen for fiskere. Det vil være Garantikassen for fiskere som heretter skal gi melding til Fiskeridirektoratet om stryking av medlemmer på blad B som ikke har innbetalt medlemspremie i samsvar med lov om pensjonstrygd for fiskere § 1.

For å dekke trygdekontorenes behov for tilgang til manntallslistene i forbindelse med behandling av sykepengekrav fra fiskere, er det fra 1. januar 1996 etablert en ny ordning med overføring av manntallslister fra Fiskeridirektoratet til Rikstrygdeverket og videre distribusjon til trygdekontorene, med løpende endringer.

Hvis fiskere tas opp i manntallet med tilbakevirkende kraft, vil opptaket få konsekvenser for sykepengeretten, dersom opptakstidspunktet settes før sykmeldingstidspunktet.

Kontrollrutiner mellom Garantikassen for fiskere og trygdekontoret

Fra 1992 ble det innført nye automatiserte rutiner for å kontrollere at mottakere av garantilott og arbeidsløysetrygd ikke mottok sykepenger for samme tidsrom.

De nye kontrollrutinene innebærer at Garantikassen for fiskere gjennom månedlige rapporter får opplysninger fra et register i Rikstrygdeverket. Garantikassen får opplysninger om sykepengeperiode, uføregrad og betalt beløp før det er aktuelt med utbetaling av garantilott. Kontrollen gjelder alle fiskere på blad B i fiskermanntallet.

§ 8-46 Vernepliktige

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, sykepengekontoret, 01.05.97

Sist endret 01.01.2004, jf. følgende overskrifter:
1 § 8-46 Første ledd – Unntak fra vilkåret om opptjeningstid

Generell kommentar

§ 8-46 innebærer en betydelig forenkling i forhold til bestemmelsene i den tidligere lov. Særbestemmelsene for yrkesmilitære er utelatt, og dette innebærer en materiell endring. Yrkesmilitære skal følge lovens bestemmelser om arbeidstakere.

Bestemmelsen i den tidligere lov som gjaldt inntekt fra sivilt arbeid under militærtjenesten er ikke videreført. Tap av slik inntekt på grunn av sykdom gir rett til sykepenger etter lovens alminnelige bestemmelser. Sykepenger skal altså ytes også under tjenestegjøringen. Departementet fant det unødvendig med en særbestemmelse om dette, og påpekte i denne forbindelse at dette ikke innebærer noen endring i forhold til tidligere rett.

I hvilken utstrekning personell i Forsvarets tjeneste skulle være trygdet etter lov om folketrygd under tjenestegjøring i utlandet, var tidligere regulert i forskrifter til bestemmelsen om vernepliktige. Innholdet i de tidligere forskriftene er nå tatt inn i § 2-5 første ledd bokstav c, se merknadene til § 2-5. Se også merknadene til § 8-9 andre ledd bokstav a.

§ 8-46 første ledd – Personkrets

Første ledd omtaler personkretsen som bestemmelsen skal gjelde for, nemlig medlemmer som har avtjent militær eller sivil tjeneste. Også de som har utført verneplikt i Heimevernet, ved militære skoler og i Reservepolitiet omfattes. Det samme gjelder vernepliktige og utskrivningspliktige som etter søknad er fritatt for militærtjeneste og er overført til sivilt arbeid, jf. lov av 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Både førstegangstjeneste og repetisjonsøvelser omfattes av § 8-46.

I Ot.prp.nr.29 (1995–1996) side 97 presiseres det at bestemmelsen ikke skal gjelde for militærpersoner o.a. under tjenesten, men for personer som nettopp er dimittert.

Unntak fra vilkåret om opptjeningstid

[Endret 1/04]

Bestemmelsen om opptjeningstid på fire uker før rett til sykepenger inntrer, jf. § 8-2, gjelder ikke for vernepliktige.

Arbeidsuførhet som oppstår under tjenesten

Paragrafen gjelder arbeidsuførhet som oppstår under tjenesten. Sykepenger ytes fra og med dagen etter at tjenesten er slutt, dersom vedkommende fortsatt er arbeidsufør, se andre ledd bokstav a.

Vernepliktige som utfører militær- eller siviltjeneste anses å være i sammenhengende tjeneste fra tiltredelsen til tjenesten er slutt (dimitteringen).

Inn under tjenesten medregnes etter fast praksis også reise til og fra tjenestestedet. Med dette menes den direkte reisen fra hjemstedet eller oppholdsstedet til tjenestestedet og den direkte tilbakereisen etter endt tjeneste. Dersom vedkommende blir syk under reisen til eller fra tjenestestedet, foreligger derfor rettigheter etter § 8-46.

§ 8-46 andre ledd – Sykepenger som for arbeidstakere

Ifølge andre ledd ytes sykepenger etter bestemmelsene for arbeidstakere.

§ 8-46 andre ledd bokstav a – Tidspunktet for betaling av sykepenger

[Endret 7/01]

Vernepliktige som blir arbeidsuføre mens de utfører militær- eller siviltjeneste, har rett til sykepenger etter at tjenesten er slutt. Retten til sykepenger gjelder også ved midlertidig dimittering på grunn av sykdom.

Etter endring ved lov av 15. juni 2001 nr. 90 er det presisert at sykepenger ytes fra og med den dagen etter dimittering. Dette er i samsvar med ordlyden i tilsvarende bestemmelse i den tidligere folketrygdloven § 3-13.

Lovendringen er ment å være en presisering av hvordan bestemmelsen om sykepengerett for vernepliktige i den nye folketrygdloven skal forstås. I Ot.prp.nr.64 (2000–2001) uttaler Sosial- og helsedepartementet på side 4:

«Personer som blir langvarig syke under avtjening av militær- og siviltjenesten, kan bli midlertidig dimittert på grunn av sykdom. I prinsippet skal da vedkommende tilbake og fullføre tjenesten. Under den midlertidige sykedimitteringen opphører dagpengene fra forsvaret eller siviltjenesten. Under kortere sykepermisjon som ikke innebærer avbrudd i tjenesten opprettholdes dagpengene. Lov om folketrygd av 17. juni 1966 § 3-13 nr. 3 andre ledd ga vernepliktige rett til sykepenger etter dimittering. Midlertidig sykedimittering falt inn under bestemmelsens anvendelsesområde. Bestemmelsen ble videreført i den nye folketrygdloven. I henhold til § 8-46 andre ledd bokstav a ytes sykepenger fra og med dagen etter at tjenesten er slutt. Det følger av forarbeidene til den nye folketrygdloven (Ot.prp.nr.29 (1995–1996) s 96-97) at den nye ordlyden ikke var ment å innebære noen endring i gjeldende rett.
Bestemmelsens nåværende ordlyd har ført til usikkerhet om hvordan bestemmelsen skal praktiseres. Departementet ønsker å klargjøre at det kan ytes sykepenger også under midlertidig dimittering på grunn av sykdom.»

Bakgrunnen for bestemmelsen i andre ledd bokstav a om at sykepenger ytes først etter dimittering, er at dagpengene fortsatt løper under tjenesten og at det dermed ikke foreligger noe inntektstap før etter tjenestens avslutning.

Vernepliktige som blir syke i utlandet, men som ikke blir dimittert før de kommer tilbake til Norge, har heller ikke rett til sykepenger fra trygden før ved hjemkomsten. Dette innebærer at § 8-9 er uten betydning for vernepliktige i slike tilfeller.

§ 8-46 andre ledd bokstav b – Sykepengegrunnlaget

Ifølge andre ledd bokstav b skal sykepengegrunnlaget den trygdede hadde ved tiltredelsen av tjenesten som regel legges til grunn, og den status vedkommende hadde på tjenestetidspunktet vil derfor være avgjørende for hvilket inntektsgrunnlag som skal benyttes. Fordi sykepenger i følge bokstav a skal ytes som for arbeidstaker, skal medlemmet ha sykepenger med 100% av sykepengegrunnlaget uansett om vedkommende før tjenesten var arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende eller frilanser.

Ifølge ordlyden i § 8-46, er medlemmet sikret et minstegrunnlag som tilsvarer en årlig pensjonsgivende inntekt på to ganger grunnbeløpet dersom tjenesten har vart eller var ment å vare mer enn 28 dager. Det er kun repetisjonsøvelser av mer kortvarig karakter, dvs. under 28 dager, som dermed skal holdes utenom garantien om minstegrunnlag.

Bestemmelser om minstegrunnlag gjelder selv om medlemmet begynner i tjenesten etter at sykepengeretten som arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende eller frilanser må anses opphørt, og for de som før tjenesten ikke har hatt pensjonsgivende inntekt.

Andre spørsmål i tilknytning til vernepliktige, men som ikke løses i § 8-46

Arbeidsuførhet som oppstår før tjenesten tar til

Personer som innkalles til slik tjeneste som omtalt ovenfor har rett til permisjon fra sitt arbeidsforhold. Dette fremgår av arbeidsmiljøloven § 65A, som med virkning fra 1. februar 1995 avløste den tidligere lov av 29. mars 1940 om forbud mot at arbeidere blir berøvet sin stilling på grunn av innkalling til militærtjeneste mv.

Dersom vedkommende blir syk før permisjonen påbegynnes, opphører arbeidsgiverens forpliktelse til å yte sykepenger fra det tidspunkt permisjonen tar til, jf. § 8-18 femte ledd. For at arbeidsgiverens forpliktelse til å yte sykepenger skal falle bort, må tidspunktet for permisjonen være fastsatt før sykdommen inntrer. Dette standpunkt fremgår av Ankenemndssak nr. 11/90 og nr. 7/91.

Trygden er i utgangspunktet ikke forpliktet til å yte sykepenger under ferie og permisjon. jf. § 8-17 andre ledd. Men dersom hensikten med permisjonen faller bort, kan trygden likevel yte sykepenger, se merknadene til § 8-17 andre ledd.

Blir vedkommende syk etter å ha sluttet i arbeid, men før reisen til tjenestestedet er påbegynt, foreligger verken rett til sykepenger fra arbeidsgiveren eller etter § 8-46. Under forutsetning av at det ikke er gitt fri mer enn 14 dager før tjenesten skulle vært påbegynt, anses sykepengeretten som arbeidstaker opprettholdt i dette tidsrom. Det ytes sykepenger fra folketrygden fra og med første hele fraværsdag etter at arbeidsuførheten inntrer, dvs. fra og med den dag reisen til tjenestestedet skulle vært påbegynt, dersom tjenesten for medlemmet faller bort på grunn av sykdommen.

Arbeidsuførhet som oppstår etter at tjenesten er slutt

Ved sykmelding etter at tjenesten er avsluttet, men før vedkommende har begynt i arbeid igjen, kan det foreligge rett til sykepenger etter § 8-47. Dersom de øvrige vilkår er oppfylt, skal tjenesten likestilles med et arbeidsforhold med en årsinntekt som tilsvarer minst to ganger grunnbeløpet, jf. § 8-47 andre ledd bokstav a.

§ 8-47 Yrkesaktive medlemmer som midlertidig har vært ute av inntektsgivende arbeid

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, sykepengekontoret 01.05.97

Sist endret 23.10.2024, se § 8-47 Femte ledd – Inntektstap og minimumsinntekt

Generell kommentar

[Endret 3/22]

Dekningsgraden for sykepenger til gruppen «midlertidig ute av arbeid», ble ved en lovendring i 1991 redusert fra 100 til 65 prosent (Ot.prp.nr.5 (1991–1992)). Hensikten var at disse ikke skulle ha bedre dekning enn dagpengemottakere.

Paragrafen er i samsvar med tidligere rett, men er omskrevet. De vesentligste av de tidligere forskriftsbestemmelsene er innarbeidet i lovteksten.

§ 8-47 første ledd – Midlertidig ute av arbeid i mindre enn en måned

[Endret 1/04, 6/14. Omarbeidet 3/22. Endret 4/22.]

Bestemmelsen omfatter bare medlemmer som midlertidig har vært ute av inntektsgivende arbeid i mindre enn en måned. Både medlemmer som har vært arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og frilansere omfattes. Se også merknadene til andre og tredje ledd.

Bestemmelsen forutsetter at den sykmeldte tidligere har vært i arbeid i minst fire uker, slik at den sykmeldte har opptjent rett til sykepenger etter § 8-2. Dette gjelder både under bokstav a og b. Se Trygderettens kjennelser i TRR-2016-605 og anke nr. 19/04548 [TRR-2019-4548].

Fristen regnes fra og med den første dagen brukeren var ute av arbeid, og frem til sykmeldingstidspunktet. Det tas utgangspunkt i kalenderdato, og ikke antall dager i den aktuelle måneden.

Eksempel:

Bruker har vært i arbeid med full opptjeningstid til og med 1. juli. Bruker blir så sykmeldt 1. august. Da det er mindre enn en måned siden bruker sist var i arbeid, som er perioden 2. juli – 31. juli, er vilkåret oppfylt. Dersom bruker imidlertid hadde sin siste arbeidsdag 30. juni, er perioden som vedkommende var ute av arbeid 1. juli – 31. juli, og det er dermed ikke mindre enn en måned siden bruker sist var i arbeid med full opptjeningstid. Vilkåret er da ikke oppfylt.

§ 8-47 første ledd bokstav a – Fremdeles midlertidig ute av inntektsgivende arbeid

[Omarbeidet 3/22. Endret 4/22.]

Formålet med bestemmelsen er å dekke et behov for sykepenger for personer som vanligvis er yrkesaktive, men som i en kortere periode er ute av inntektsgivende arbeid.

For å få rett til sykepenger etter bokstav a, må personen på sykmeldingstidspunktet ikke være i arbeid og det må være mindre enn en måned siden opptjeningstiden på fire uker sist var i behold. Personer som ikke tidligere har vært yrkesaktive eller ikke går inn under ett av unntakene i § 8-47 andre og tredje ledd, har dermed ikke rett til sykepenger etter bestemmelsen. Bakgrunnen for dette er at sykepenger er en opptjent rettighet etter § 8-2.

Eksempel:

Bruker har vært i arbeid med full opptjeningstid til og med 1. november. Bruker blir så sykmeldt 1. desember. Da det er mindre enn en måned siden bruker sist var i arbeid med full opptjeningstid, som er perioden 2. november – 30. november, oppfyller vedkommende vilkåret i bokstav a. Hvis bruker derimot ikke har vært i arbeid tidligere eller ikke omfattes av § 8-47 andre og tredje ledd, er ikke vilkåret i bokstav a oppfylt.

En person som har avsluttet en utdannelse og blir syk før vedkommende tiltrer sitt første arbeidsforhold, har ikke rett til sykepenger i henhold til bokstav a, selv om det kan godtgjøres inntektstap på grunn av arbeidsuførhet.

Personer som fyller vilkåret i § 8-47 første ledd bokstav a har rett til sykepenger med 65 prosent av sykepengegrunnlaget etter § 8-47 sjette ledd.

§ 8-47 første ledd bokstav b – I arbeid uten å oppfylle vilkåret i § 8-2 om opptjeningstid

LOV-1997-02-28-19-§8-47
LOV-1997-02-28-19-§8-47

[Endret 11/05. Omarbeidet 3/22]

Når det gjelder selvstendig næringsdrivende, får bestemmelsen neppe særlig praktisk betydning, da det som regel ikke foreligger eksakte opplysninger om når vedkommende startet den selvstendige næringsvirksomheten. Det oppstår derfor sjeldent spørsmål om avslag på krav om sykepenger til næringsdrivende fordi opptjeningstiden på fire uker ikke er oppfylt.

For å få rett til sykepenger etter bokstav b, må det være mindre enn en måned mellom tidspunktet personen sist fylte opptjeningstiden på fire uker etter § 8-2 og tidspunktet man starter ny opptjeningstid etter § 8-2.

Eksempel:

Bruker har vært i arbeid med full opptjeningstid til og med 15. februar. Den 1. mars starter bruker i et nytt arbeidsforhold, som vedkommende blir sykmeldt fra den 22. mars. På sykmeldingstidspunktet har bruker kun vært i arbeid i tre uker, som er perioden 1. – 21. mars, og fyller dermed ikke vilkåret om fire ukers opptjeningstid. På sykmeldingstidspunktet har bruker imidlertid vært ute av inntektsgivende arbeid i perioden 16. februar – 28. februar, som er mindre enn en måned, og bruker fyller da vilkåret i bokstav b.

Personer som fyller vilkåret i § 8-47 første ledd bokstav b har rett til sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget etter § 8-47 sjette ledd.

§ 8-47 andre og tredje ledd – Situasjoner som er likestilt med arbeid

[Endret 3/10, 8/13, 12/21]

Andre og tredje ledd beskriver forskjellige situasjoner da medlemmet også kan regnes som yrkesaktiv.

For at situasjoner som nevnt i andre ledd skal være likestilt med inntektsgivende arbeid, må medlemmet motta en ytelse til livsopphold etter kapitlene 4, 8, 9 eller 14. Det er avgjørende at medlemmet faktisk har mottatt en ytelse. Vi viser i denne forbindelse til Trygderettens kjennelse nr. 4979/92 (TRR-1992-4979). I foreliggende sak utløste ikke den tidligere sykmeldingsperioden noen utbetaling av sykepenger, fordi den godkjente sykmeldingsperioden var kortere enn ventetiden etter § 8-47 femte ledd. Den tidligere sykmeldingsperioden var derfor ikke en situasjon som i følge andre ledd er likestilt med arbeid i forhold til tre måneders beregningen etter første ledd.

Henvisningen i tredje ledd bokstav d til arbeidsmiljøloven § 12-1 og § 12-5, er en henvisning til bestemmelser om rett til permisjon i forbindelse med svangerskap, fødsel og adopsjon.

Dersom medlemmet har ulønnet permisjon etter utløpet av foreldrepengeperioden, vil man kunne få rett til sykepenger etter denne bestemmelsen. Det samme gjelder ved avvikling av lovbestemt ferie før ulønnet permisjon. I disse tilfellene skal NAV ikke foreta noen vurdering av om vilkårene etter arbeidsmiljøloven §§ 12-1 og 12-5 er oppfylt. Det er et vilkår at man har avtale om å gjenoppta arbeidet etter permisjonen. Det er også et vilkår at man kan godtgjøre at man har et inntektstap, jf § 8-47 femte ledd. Dersom hensikten med permisjonen faller bort, vil man kunne si at det foreligger et inntektstap.

Eksempel: Kari har tatt et års ulønnet permisjon etter foreldrepengepermisjonen med hjemmel i arbeidsmiljøloven § 12-5. Hun har avtale om å gjenoppta arbeidet etter utløpet av permisjonen. Tre måneder før permisjonstidens utløp blir hun akutt syk og innlagt på sykehus. I dette tilfellet vil Kari kunne få rett til sykepenger fra 15. dag, da hun ikke lenger har omsorg for barnet og hensikten med permisjonen er bortfalt.

§ 8-47 Fjerde ledd – Sluttvederlag/etterlønn og utdanningspermisjon

[Endret 1/04]

Arbeidstakere som i forbindelse med nedbemanninger mottar sluttvederlag i form av en eller flere månedslønninger eller mottar lønn i oppsigelsestiden uten arbeidsplikt, har sykepengerettighetene i behold i opptil 6 måneder etter at arbeidsforholdet ble avsluttet.

Et medlem som har utdanningspermisjon fra et arbeidsforhold i opptil ett år, beholder retten til sykepenger i denne perioden. Det er et vilkår at utdanningen må avbrytes på grunn av sykdom.

§ 8-47 Femte ledd – Inntektstap og minimumsinntekt

[Endret 4/99, 3/00, 1/04, 10/24]

Etter fjerde ledd avhenger retten til sykepenger av at inntektstap kan godtgjøres og at vedkommende har et sykepengegrunnlag tilsvarende grunnbeløpet.

Ved vurderingen av om inntektstap kan godtgjøres, må det legges vesentlig vekt på tidligere tilknytning til arbeidslivet. Jo sterkere tilknytning vedkommende har hatt til arbeidslivet, desto større anses sannsynligheten å være for at det foreligger inntektstap. For personer med en solid yrkesbakgrunn, som ikke har bestemt seg for å gå ut av yrkeslivet for godt, vil pensjonspoengtallene i seg selv kunne godtas som dokumentasjon for inntektstap.

For en person med uregelmessig tilknytning til arbeidslivet, må det stilles krav til at det er foretatt aktive forsøk på å komme i arbeid. Slike forsøk kan f.eks. være tilmelding til arbeidsformidlingen, søknad på utlyste stillinger o.l.

I de tilfeller der det er klart eller overveiende sannsynlig når et arbeid skulle ha vært påbegynt, anses inntektstap først å foreligge fra dette tidspunkt. Dette gjelder f.eks. en person som har inngått en arbeidsavtale, men ennå ikke tiltrådt i arbeidsforholdet.

Har vedkommende derimot sluttet i inntektsgivende arbeid, f.eks. for å begynne eller fortsette en utdannelse eller for å ha omsorg for familie eller andre, anses inntektstap vanligvis ikke å foreligge. Det samme gjelder en som har sluttet i arbeid uten å ha konkrete planer om å gå tilbake til inntektsgivende arbeid. Dette gjelder selv om vedkommende har lang yrkeskarriere bak seg og har registrert pensjonsgivende inntekt for inneværende og tidligere år.

Dersom det er tilstrekkelig godtgjort at det er sykdom som er årsaken til at man trakk seg tilbake, kan det likevel ytes sykepenger etter § 8-47 dersom medlemmet blir sykmeldt innen en måned. Vi viser i denne forbindelse til Rikstrygdeverkets kjennelse nr. 91/17872. Videre kan det anses å foreligge inntektstap dersom hensikten med avbrekket i inntektsgivende arbeid eller den avtalte permisjonen faller bort. Rett til sykepenger i et slikt tilfelle vil også her være avhengig av at medlemmet har vært ute av inntektsgivende arbeid i mindre enn en måned. Vi viser i denne forbindelse til Rikstrygdeverkets kjennelse nr. 94/02477, samt merknader til § 8-17 andre ledd.

§ 8-47 Sjette ledd – Ventetid – Dekningsgrad – Sykepengegrunnlag

[Endret 1/04]

Ventetid – Dekningsgrad

Ingen merknader.

Sykepengegrunnlag

[Endret 1/20]

Sykepengegrunnlaget fastsettes på samme måte som for selvstendig næringsdrivende, jf. § 8-35.

Utgangspunktet er at sykepengegrunnlaget skal fastsettes til den pensjonsgivende årsinntekten som beregnes ut fra gjennomsnittet av pensjonsgivende inntekt de tre siste årene.

Bestemmelsene i § 8-35 tredje ledd om varig endret arbeidssituasjon kan også komme til anvendelse for et medlem som midlertidig er ute av arbeid på sykmeldingstidspunktet. Den pensjonsgivende inntekten skal i slike tilfeller fastsettes ved skjønn. Når det gjelder anvendelsen av tredje ledd og den nærmere beregning av sykepengegrunnlaget, viser vi til merknadene til § 8-35. Det skal her likevel presiseres at sykepenger vanligvis ikke kan utbetales på grunnlag av inntekt den trygdede vil komme til å få i fremtiden, selv ikke i de tilfeller hvor det er inngått avtale om et fast arbeidsforhold. Den endrede situasjonen må følge av yrkesaktiviteten vedkommende har hatt i løpet av de tre siste årene frem til sykmeldingstidspunktet. Avtale om et fremtidig arbeidsforhold styrker antakelsen om at det foreligger et inntektstap og at allerede utvist yrkesaktivitet ville blitt opprettholdt, men sykepengegrunnlaget må avgrenses til det den utviste yrkesaktiviteten tilsier.

§ 8-47 Sjuende ledd – Tidspunkt for arbeidsuførhetens inntreden

[Endret 1/04]

Ingen merknader.

§ 8-47 Åttende ledd – Rett til sykepenger etter andre bestemmelser

[Endret 1/04]

I Ot.prp.nr.29 (1995–1996) side 98 omtales syvende ledd på følgende måte:

«Et medlem som har rett til sykepenger etter andre bestemmelser har ikke rett til sykepenger etter denne paragrafen. Dette følger av sjuende ledd, og er i samsvar med gjeldende praksis.»

Et medlem kan ikke anses å være delvis midlertidig ute av inntektsgivende arbeid etter bestemmelsene i § 8-47. Dette gjelder selv om medlemmet vanligvis er yrkesaktiv i heltidsstilling, men arbeider deltid på sykmeldingstidspunktet. I et slikt tilfelle har medlemmet rett til sykepenger etter andre bestemmelser, nærmere bestemt som for arbeidstakere.

VII Medlemmer som har rett til andre ytelser fra folketrygden m.m.

Sist endret 11.12.2025. §§ 8-50, 8-51 og 8-52 er helt omarbeidet

§ 8-48 Forholdet mellom sykepenger og andre folketrygdytelser

LOV-1997-02-28-19-§8-48

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Arbeids- og rehabiliteringsdivisjonen.

Sist endret 07.06.2021

§ 8-48 andre ledd – Samtidig rett til sykepenger og arbeidsavklaringspenger

LOV-1997-02-28-19-§8-48

[Tilføyd 3/00. Endret 5/06, 3/10, 8/10, 11/12, 4/14, 8/18, 6/21]

Før lovendring 1. juni 2021 (Lovvedtak 103 (2020–2021)) var det mulig å velge den høyeste ytelsen i situasjoner der vilkårene for både sykepenger og arbeidsavklaringspenger er oppfylt.

Etter ny § 8-48 andre ledd som gjelder fra 1. juni 2021, må de som samtidig fyller vilkårene for sykepenger og arbeidsavklaringspenger først benytte sykepenger fullt ut, med mindre sykepengegrunnlaget er mindre enn to ganger grunnbeløpet (2 G). I disse tilfellene kan man velge om man vil ha sykepenger eller arbeidsavklaringspenger. Valgfriheten skal ivareta personer som har hatt lav eller ingen arbeidsinntekt, slik at disse kan velge arbeidsavklaringspenger som har en minstesats på 2G. Endringen i 8-48 skal gjelde for saker der tidspunktet for arbeidsuførhet er 1. juni 2021 eller senere.

Der vedkommende har flere stillinger skal det ved vurderingen av 2 G tas utgangspunkt i det samlede sykepengegrunnlaget for alle stillingene.

I tilfeller hvor bruker blir syk i en deltidsstilling bruker har ved siden av arbeidsavklaringspengene, kan bruker i enkelte tilfeller motta en kombinasjon av begge ytelsene (samordning). Dette forutsetter at sykepengerett for deltidsstillingen er i behold og at vilkårene for sykepenger er oppfylt. Se rundskrivet til § 8-12 for opptjening av ny sykepengerett og rundskrivet til § 11-28 om hvordan samordningen skal skje.

§ 8-49 Medlemmer med dagpenger under arbeidsløshet eller ventelønn m.m.

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Sykepengekontoret 01.05.97

Sist endret 10.01.2025, se § 8-49 første ledd.

Generell kommentar

[Endret 1/02, 1/20, 1/23]

Medlemmer som mottar dagpenger under arbeidsløshet har rett til sykepenger etter denne bestemmelsen. Fra 1991 har sykepenger utgjort samme beløp som dagpenger. Hensikten med å endre tidligere regler var å motvirke at dagpengemottakere ville få en høyere ytelse ved å bli sykmeldt. (Se Ot.prp.nr.3 (1990–1991).)

Fra 1994 ble det innført en tilsvarende rett til sykepenger også for statsansatte som mottar ventelønn, og i 2001 for arbeidstakere som mottar vartpenger etter lov om Statens Pensjonskasse § 24 tredje ledd. (Se Ot.prp.nr.64 (2000–2001).)

Ved lov av 21. desember 2001 nr. 118 ble sykepengeretten utvidet til også å gjelde medlemmer som er gitt etterlønn uten arbeidsplikt fra arbeidsgiver med påfølgende rett til ventelønn eller vartpenger, se § 8-49 nytt andre ledd og Ot.prp.nr.4 (2001–2002).

Fra 1. januar 2020 ble tidligere tredje ledd opphevet (Prop.10 L (2019–2020). Medlemmer som deltar på arbeidsmarkedstiltak har ikke lenger rett til å motta tiltakspenger i stedet for dagpenger. Når adgangen til å motta sykepenger for personer med tiltakspenger fjernes fra 1. januar 2020, vil ikke lenger bestemmelsen ha noen praktisk betydning.

Opphevingen av § 8-49 tredje ledd gis ikke virkning i saker der en tiltaksdeltaker før 1. januar 2020 har valgt å motta tiltakspenger i stedet for dagpenger.

Fra 1. januar 2023 fremkommer det av ordlyden i første ledd at «sykepenger skal ytes etter bestemmelsene i kapitlet her». Dette for å presisere at del I Generelle bestemmelser, blant annet om kravet til opptjeningstid i § 8-2, også gjelder for rett til sykepenger etter § 8-49.

§ 8-49 første ledd – Medlem som mottar dagpenger, ventelønn eller vartpenger

[Endret 7/01, 1/02, 3/12, 7/14, 10/22, 1/25]

Første ledd presiserer at arbeidsløse som mottar dagpenger er med i personkretsen som har rett til sykepenger. Det samme gjelder for et medlem som blir arbeidsufør i et tidsrom da vedkommende mottar ventelønn etter tjenestemannsloven § 13 nr. 6, eller vartpenger etter lov om Statens pensjonskasse § 24 tredje ledd. Disse tre ytelsene gir økonomisk kompensasjon ved bortfall av arbeidsinntekt og har langt på vei det samme formål.

Et medlem som har fremsatt krav om dagpenger senest dagen før sykmeldingstidspunktet, har også rett til sykepenger etter denne bestemmelsen. Det er ikke et krav at vedtak om dagpenger er innvilget, men vilkårene for rett til dagpenger må ha vært oppfylt på sykmeldingstidspunktet.

Dersom et medlem har et gjeldende vedtak om dagpenger og det har vært stans i utbetalingen i mer enn én meldeperiode forut for sykemeldingstidspunktet, eksempelvis fordi meldekort ikke er levert i tide eller lignende, vil man ikke lenger kunne si at medlemmet mottar dagpenger, og vedkommende vil ikke ha rett til sykepenger etter § 8-49. Det må i disse tilfellene vurderes om vedkommende kan ha rett til sykepenger etter § 8-47.

Det kan gis sykepenger etter § 8-49 i tilfeller der dagpengene stanses fordi vedkommende skal begynne i arbeid (nytt arbeid eller sitt tidligere arbeid etter permittering på mer enn 14 dager), men blir sykmeldt før arbeidet kan påbegynnes.

Dersom en arbeidsløs blir syk i en sanksjonsperiode ved selvforskyldt arbeidsledighet etter § 4-10 eller ved tidsbegrenset bortfall av dagpenger etter §4-20, foreligger det ikke rett til sykepenger etter § 8-49. Vedkommende kan imidlertid ha rett til sykepenger etter § 8-47. Vi viser til merknadene til § 8-47 femte ledd.

Mottak av dagpenger under arbeidsløshet i forbindelse med permittering

[Endret 3/98]

Permittering over 14 dager

Ved permittering over 14 dager anses arbeidsforholdet som opphørt fra den dagen permitteringen iverksettes, under forutsetning av at det er gitt lovlig varsel, jf. § 8-15 andre ledd.

Permittering under 14 dager

Ved permittering under 14 dager anses arbeidsforholdet å bestå, men retten til sykepenger fra arbeidsgiver opphører fra den dag permitteringen iverksettes under forutsetning av at det er gitt lovlig varsel, jf. § 8-15 andre ledd og § 8-18 femte ledd.

Dersom en permittert arbeidstaker blir sykmeldt mens han mottar dagpenger under arbeidsløshet, ytes sykepenger etter § 8-49 inntil arbeidet skulle vært gjenopptatt. Fra dette tidspunktet løper det en arbeidsgiverperiode. Ved fortsatt arbeidsuførhet etter utløpet av arbeidsgiverperioden, skal sykepengene fra folketrygden beregnes som for arbeidstakere.

Konflikt med arbeidsgiver

For en person som mottar dagpenger under arbeidsløshet i påvente av avgjørelse av en konflikt med arbeidsgiver for domstolene, vil det kunne oppstå tvil om hvilke rettigheter vedkommende har etter en domsavsigelse til gunst for arbeidstakeren. Dersom vedkommende har trådt ut av arbeidsforholdet, og avbruddet har vart mer enn 14 dager opphører retten til å få sykepenger som arbeidstaker, jf. § 8-15 andre ledd.

At avbruddet skyldes en usaklig oppsigelse, endrer ikke på vurderingen etter § 8-15 andre ledd. En eventuell dom får således ingen betydning for sykepengerettighetene. Hvorvidt en usaklig oppsigelse kan gi arbeidstakeren et erstatningskrav overfor arbeidsgiveren for tap av sykepengerettigheter, er det opp til partene og domstolen å ta stilling til.

Arbeidsmarkedstiltak

Personer som blir sykmeldt mens de deltar i tiltak i regi av arbeidsmarkedsetaten, der arbeidsgiveren betaler lønn mot å få tilskudd fra arbeidsmarkedsetaten, har rett til sykepenger etter de bestemmelsene som gjelder for arbeidstakere.

Statsansatte som mottar ventelønn

[Endret 7/98]

Statsansatte som mottar ventelønn med hjemmel i tjenestemannsloven § 13 nr. 6, har samme rett til sykepenger etter § 8-49 som personer som mottar dagpenger ved arbeidsløshet. Ordningen er omtalt i Ot.prp.nr.41 (1993–1994), der det fremgår som et vilkår at vedkommende står tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker. Ventelønnen må anses som en form for dagpenger under arbeidsløshet for statsansatte. Når en ventelønnsmottaker blir syk faller retten til ventelønn bort

Arbeidstakere som mottar vartpenger fra Statens Pensjonskasse

[Endret 7/01]

Arbeidstakere som mottar vartpenger fra Statens Pensjonskasse, har også rett til sykepenger etter § 8-49, på lik linje med personer som mottar dagpenger ved arbeidsløshet eller statsansatte som mottar ventelønn. Ordningen er omtalt i Ot.prp.nr.64 (2000–2001), der det er presisert at de tre nevnte ytelsene gir økonomisk kompensasjon ved bortfall av arbeidsinntekt og langt på vei har det samme formål.

Delvis arbeidsløs kombinert med uføretrygd

[Endret 7/01]

En person som er i delvis arbeid og samtidig mottar gradert uføretrygd, kan ved arbeidsløshet få rett til dagpenger på grunnlag av arbeidsinntekten. Også i dette tilfellet reguleres retten til sykepenger i tidsrom da han mottar dagpenger under arbeidsløshet av § 8-49.

§ 8-49 andre ledd – Sykepengerett og etterlønn i påvente av ventelønn eller vartpenger

[Endret 1/02, 3/12, 1/20]

Andre ledd gjelder tilfeller hvor det er gitt etterlønn fra arbeidsgiver og vedkommende har påfølgende rett til ventelønn eller vartpenger. Dersom arbeidsuførhet inntreffer før ventelønn eller vartpenger kommer til utbetaling, kan det tilstås sykepenger fra det tidspunkt ventelønn eller vartpenger var ment å komme til utbetaling. Bestemmelsen innebærer en særregulering for denne gruppen og gjelder uavhengig av hvor lang tid som er gått siden arbeidsforholdet opphørte, slik at § 8-47 ikke skal anvendes i slike tilfeller.

Sykepengegrunnlaget fastsettes i disse tilfellene lik ventelønn eller vartpenger.

I de tilfellene hvor arbeidsuførheten har oppstått innen 1 måned etter fratredelsesdato og det er tilstått sykepenger etter bestemmelsene i § 8-47, skal sykepengene fortsatt utbetales etter § 8-47, og det skal ikke skje noen omregning av sykepengene i løpende tilfeller.

§ 8-49 tredje ledd – Sykepengegrunnlag

[Endret 7/01, 1/02, 3/03, 3/12]

Beregning av sykepengegrunnlaget

[Endret 3/12, 1/20]

Sykepengegrunnlaget fastsettes til samme beløp som det dagpengene under arbeidsløshet utgjør per uke, jf. folketrygdlovens § 4-12 første ledd, ventelønnen eller vartpengene.

Det skal presiseres at det er det dagpengegrunnlaget som foreligger på sykmeldingstidspunktet som er det avgjørende i forhold til beregningen av sykepengegrunnlaget.

Forholdet til lønn fra lønnsgarantifondet

[Tilføyet 10/98, endret 1/02, 1/20]

Dersom medlemmet mottar dagpenger under arbeidsløshet samtidig med at det foreligger et krav for mellomlegget mellom dagpenger og lønn mot lønnsgarantifondet, vil det ved arbeidsuførhet oppstå et tap tilsvarende dagpenger og krav mot lønnsgarantifondet. Medlemmer med dagpenger under arbeidsløshet skal likevel ha sykepengegrunnlaget fastsatt lik dagpengene pr. uke. Det er ikke hjemmel i folketrygdlovens § 8-49 tredje ledd for å dekke tap utover dagpengene.

Endring av sykepengegrunnlaget under tidsbegrenset permittering

[Tilføyet 1/98]

Bestemmelsen trådte i kraft fra 1. januar 1998, med virkning også for medlemmer som har sykmeldingstidspunkt før denne dato.

Bestemmelsens forarbeider: Ot.prp.nr.24 (1997–1998) og Innst.O.nr.7 (1997–1998).

Trygderetten avsa 20. februar 1997 en kjennelse vedrørende fastsettelsen av sykepengegrunnlaget når en arbeidstaker er permittert, med rett til dagpenger under arbeidsløshet, fra sitt arbeid for en tidsbegrenset periode. Retten la i sin kjennelse til grunn at sykepengegrunnlaget i et slikt tilfelle må bli å endre fra det tidspunkt medlemmet skulle ha gjenopptatt arbeidet, til det grunnlaget medlemmet hadde umiddelbart før permitteringen.

I forarbeidene til tidligere § 8-49 tredje ledd andre punktum, Ot.prp.nr.24 (1997–1998), heter det på sMedlemmer med dagpengeride 21 og 22:

«Departementet legger til grunn at Trygderettens kjennelse vil være retningsgivende for fremtidige tilfeller av lignende art. Hovedregelen bør fortsatt være at sykepengegrunnlaget ikke kan endres i løpende sykepengetilfeller. Dette er et viktig prinsipp i sykepengeordningen som bl a også gjelder ved lønnsoppgjør med virkning etter sykmeldingstidspunktet. Departementet foreslår at sykepengegrunnlaget under tidsbegrenset permittering skal kunne endres hvis det foreligger rett til å gjeninntre i et arbeidsforhold fra et bestemt tidspunkt. Departementet mener at det ikke bør være avgjørende om dette tidspunktet ble fastsatt før eller under sykmeldingen. Det bemerkes likevel at det kun er reelle avtaler om gjeninntreden som kan legges til grunn for krav om endring av sykepengegrunnlaget. Departementet foreslår at folketrygdloven § 8-49 endres i samsvar med Trygderettens kjennelse, slik at sykepengegrunnlaget kan endres fra og med den dagen det var avtalt at arbeidet skulle gjenopptas.»

Ferietillegg

[Endret 9/06, 1/07, 12/14, 1/23]

Retten til ferietillegg av sykepenger til arbeidsledige er opphevet med virkning fra 1. januar 2015.

Fra 1. januar 2023 er retten til ferietillegg av sykepenger etter § 8-49 gjeninnført. Det er et vilkår at man har mottatt dagpenger eller sykepenger etter § 8-49 i mer enn åtte uker i et kalenderår. For personer som har mottatt sykepenger i kortere periode enn åtte uker, skal perioder med mottatte dagpenger tas med i vurderingen av opptjeningstiden. Ferietillegg ytes med 9,5 prosent, for alle dager det er utbetalt sykepenger etter § 8-49.

§ 8-49 fjerde ledd – Deltidsarbeid kombinert med dagpenger

[Endret 1/20]

I tredje ledd presiseres hvordan sykepengegrunnlaget skal beregnes i de tilfeller der et medlem mottar dagpenger og samtidig har deltidsarbeid. Sykepengegrunnlaget fastsettes da på grunnlag av både dagpengene og arbeidsinntekten. Dette er i samsvar med tidligere praksis.

Det skal presiseres at det er det dagpengegrunnlaget som foreligger på sykmeldingstidspunktet som er avgjørende i forhold til beregningen av sykepengegrunnlaget.

Delvis arbeidsløs kombinert med delvis arbeidstaker

[Endret 1/07]

En arbeidstaker kan være i arbeid en del av den ukentlige arbeidstid, og motta dagpenger for den resterende del, beregnet i prosent.

I arbeidsgiverperioden betaler arbeidsgiveren for de dager eller timer det er avtalt at arbeidstakeren skal arbeide fremover. Sykepengegrunnlaget beregnes etter § 8-28. For de resterende dager (eventuelt i prosent) yter folketrygden sykepenger etter § 8-49.

Når NAV overtar utbetalingen i sin helhet, betaler folketrygden sykepenger etter summen av sykepengene på grunnlag av dagpengene og sykepengene på grunnlag av arbeidsforholdet.

Organisert bedriftsinnskrenkning og delvis permittering

Sykepengegrunnlaget ved arbeidsuførhet under organisert bedriftsinnskrenkning og under delvis permittering skal fastsettes etter de samme regler som ved delvis arbeidsløshet kombinert med deltidsarbeid, se forrige avsnitt.

Den reduserte inntekten og dagpengene per uke omregnet til årsinntekt skal til sammen utgjøre sykepengegrunnlaget.

Delvis arbeidsløs kombinert med selvstendig næringsdrivende

En selvstendig næringsdrivende som samtidig er delvis arbeidstaker, kan ved arbeidsløshet får rett til dagpenger på grunnlag av arbeidstakerinntekten.

Dersom arbeidsuførhet oppstår i tidsrom da vedkommende mottar dagpenger etter kapittel 4, skal det i utgangspunktet ytes sykepenger i henhold til § 8-49. Sykepengegrunnlaget kan riktignok bli svært lavt i forhold til vedkommendes pensjonspoeng.

I og med at den selvstendige næringsvirksomheten som regel ikke er opphørt selv om vedkommende mottar dagpenger, bør slike tilfeller behandles etter prinsippene i § 8-41. Dette innebærer at sykepenger etter § 8-49 «legges i bunnen». I tillegg ytes sykepenger av eventuell differanse mellom den pensjonsgivende årsinntekt beregnet etter § 8-41 andre ledd og § 8-49-ytelsen.

§ 8-49 femte ledd – Tidspunkt for arbeidsuførhetens inntreden

Femte ledd har bestemmelser om hvilket tidspunkt arbeidsuførheten regnes fra i disse tilfellene. En arbeidsløs kan få sykepenger tidligst fra det tidspunktet da vedkommende søkte lege. Retten til å nytte egenmelding gjelder følgelig ikke for medlemmer som er arbeidsløse. Vi viser til § 8-7 med merknader.

§ 8-50 Medlemmer med uføretrygd

LOV-1997-02-28-19-§8-50

Helt omarbeidet 11.12.2025

1 Generelt om § 8-50

Formålet med bestemmelsen er å regulere retten til sykepenger for personer som har arbeidsinntekt i tillegg til uføretrygd.

Tidligere hadde personer med full uføretrygd ikke rett til sykepenger. Bestemmelsen ble endret med virkning fra 1. januar 2015. Etter dette har også mottakere av full uføretrygd rett til sykepenger så lenge de øvrige vilkårene er oppfylt. Se nærmere om dette i Prop.66 L (2013-2014) pkt. 3.5.2, og s. 78-79.

Regler om overgang fra sykepenger til uføretrygd står i folketrygdloven § 22-12 andre ledd.

2 Ftrl. § 8-50 skal forstås slik

Hvis man mottar uføretrygd har man rett til sykepenger på grunnlag av den arbeidsinntekten man har i tillegg til uføretrygden, uavhengig av om uføretrygden er gradert eller ikke.

Også de andre reglene for rett til sykepenger i folketrygdloven kapittel 8 gjelder. For eksempel betaler arbeidsgiver sykepenger i de første 16 kalenderdagene av sykefraværet hvis vilkårene for dette er oppfylt, se § 8-18 mv. Videre må man ha vært i arbeid i minst fire uker umiddelbart før man blir arbeidsufør på grunn av sykdom eller skade, se folketrygdloven § 8-2 og § 8-4. Sykepengegrunnlaget må utgjøre minst 0,5 av folketrygdens grunnbeløp, se § 8-3.

Sykepengegrunnlaget fastsettes etter de vanlige reglene for dette, se § 8-10 fjerde ledd med videre henvisning til egne regler om sykepengegrunnlag for arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende, frilansere, medlemmer med kombinerte inntekter, mv.

Uføretrygden holdes utenfor ved fastsettelsen av sykepengegrunnlaget.

En som mottar uføretrygd har rett til like mange sykepengedager som andre medlemmer, se § 8-12 første ledd. For å opparbeide ny rett til sykepenger i 248/250/260 dager, må en som mottar uføretrygd ha vært arbeidsfør med arbeidsinntekt i 26 sammenhengende uker. Se § 8-12 tredje ledd.

Utbetalte sykepenger kan føre til reduksjon i uføretrygd på samme måte som utbetalt arbeidsinntekt. Se § 22-14.

3 Hvorfor § 8-50 skal forstås slik

Navs tolkning bygger på ordlyden i loven og forarbeidene til bestemmelsen.

Det følger direkte av ordlyden at medlemmer som mottar uføretrygd også har rett til sykepenger «etter bestemmelsene i kapitlet her». Nav tolker dette slik at alle som mottar uføretrygd har rett til sykepenger dersom vilkårene for sykepenger for øvrig er oppfylt.

Dette underbygges av forarbeidene til bestemmelsen. I Prop. 66 L (2013–2014) punkt 3.5.2 skriver departementet at «mottakere av uføretrygd skal ha rett til sykepenger på grunnlag av den arbeidsinntekten vedkommende har i tillegg til uføretrygden, uavhengig av om uføretrygden er gradert eller ikke». Videre står det at «personer som har en uføregrad på 100 prosent og en arbeidsinntekt mellom 50 og 100 prosent av grunnbeløpet ikke lenger er avskåret fra å kunne få sykepenger».

Nav forstår videre lovens ordlyd slik at de øvrige vilkårene for sykepenger må være oppfylt for at en som mottar uføretrygd skal ha rett til sykepenger, og at vilkårene skal tolkes og anvendes likt for mottakere av uføretrygd som for andre som krever sykepenger, med mindre noe annet fremgår av den enkelte bestemmelsen.

Dette underbygges også av forarbeidene til bestemmelsen. I Prop. 66 L (2013–2014) punkt 3.5.2 skriver departementet at de «generelle vilkårene for rett til sykepenger må imidlertid være oppfylt, herunder at inntektsgrunnlag minst må tilsvare 50 prosent av grunnbeløpet, jf. folketrygdloven § 8-3 andre ledd, og at vedkommende eventuelt har opptjent ny rett til sykepenger, se punkt 3.5.1».

Nav forstår bestemmelsen slik at retten til sykepenger, og omfanget av sykepengeretten, avhenger av den arbeidsinntekten den uføretrygdede har i tillegg til uføretrygden. Uføretrygden kan dermed ikke regnes med i vurderingen av om inngangsvilkårene for sykepenger er oppfylt, eller i utmålingen av sykepengene.

Dette følger av ordlyden, der det står at det skal ytes sykepenger «ut fra den arbeidsinntekt som medlemmet har i tillegg til uføretrygden». Samme formulering går også igjen i forarbeidene, se Prop. 66 L (2013–2014) punkt 3.5.2 og særmerknadene til § 8-50 i Prop. 66 L (2013–2014) s. 78.

Det var tidligere egne regler for beregning av sykepengegrunnlag for mottakere av uførepensjon. Disse reglene ble endret med virkning fra 23. juni 2000, slik at sykepengegrunnlaget skulle fastsettes etter de ordinære reglene for ulike grupper yrkesaktive. I Ot.prp. nr. 38 (1999–2000) punkt 3.2 skrev departementet:

«Departementet foreslår at inntektsgrunnlaget i disse tilfellene skal følge de vanlige bestemmelsene slik at fastsettelsen av inntektsgrunnlaget følger bestemmelsene for vedkommende yrkeskategori. Inntektsgrunnlaget for arbeidstakere vil da gjenspeile hva de faktisk har i inntekt på sykmeldingstidspunktet.»

Hvilke regler som skal brukes for å fastsette sykepengegrunnlaget avhenger dermed av om arbeidet gjøres som arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende, frilanser eller annet, jf. § 8-10 fjerde ledd med videre henvisning.

For uføretrygdede er det egne regler om opptjening av rett til nye 248/250/260 sykepengedager i § 8-12 tredje ledd. Nav viser til rundskrivet for § 8-12 for detaljer om regelen. Se også Prop. 66 L (2013–2014) punkt 3.5.1.

§ 8-51 Medlem mellom 62 og 70 år

LOV-1997-02-28-19-§8-51

Helt omarbeidet 11.12.2025

1 Generelt om § 8-51

Folketrygdloven § 8-51 har bestemmelser om sykepengerettighetene til personer mellom 62 og 70 år.

Første ledd regulerer sykepengerettighetene for personer mellom 62 og 70 år generelt.

Andre og tredje ledd inneholder særregler for personer som har fylt 67 år. Disse reglene går foran de generelle bestemmelsene om antall sykepengedager i § 8-12 første ledd, jf. fjerde ledd, og minste inntektsgrunnlag i § 8-3 andre ledd. Reglene har også betydning for særfordelene for godkjent yrkesskade etter § 8-55.

Etter fylte 70 år har man ikke rett til sykepenger, se § 8-3 første ledd.

2 Ftrl. § 8-51 første ledd

2.1 Ftrl. § 8-51 første ledd skal forstås slik

Det gjeldende pensjonsregelverket gir mulighet for å ta ut alderspensjon selv om man arbeider i full stilling. En person mellom 62 og 70 år har rett til sykepenger etter bestemmelsene i kapittel 8, uavhengig av om det er tatt ut alderspensjon.

Sykepengerettighetene er begrenset fra 67 år og oppover, jf. andre og tredje ledd.

2.2 Hvorfor § 8-51 første ledd forstås slik

Navs tolkning følger av ordlyden i bestemmelsen, og sammenhengen med andre og tredje ledd.

3 Ftrl. § 8-51 andre ledd

3.1 Ftrl. § 8-51 andre ledd skal forstås slik

Medlemmer mellom 67 og 70 år har rett til sykepenger kun dersom det totale sykepengegrunnlaget overstiger to ganger grunnbeløpet.

Det er grunnbeløpet som gjaldt på sykmeldingstidspunktet som er avgjørende. Grunnbeløpet justeres hvert år. Det nye grunnbeløpet har virkning fra 1. mai, men for kravet til sykepengegrunnlag på minst to ganger grunnbeløpet i § 8-51 andre ledd, gjelder det nye grunnbeløpet fra et senere tidspunkt. Dette tidspunktet bestemmes hvert år i forskrift om grunnbeløp m.m. etter § 1-4 fjerde ledd. For personer som blir sykmeldt etter 1. mai, men før det nye grunnbeløpet har fått virkning for vilkåret her, må det gamle grunnbeløpet brukes når retten til sykepenger etter fylte 67 år skal vurderes.

Hvis man har flere inntektsforhold på sykmeldingstidspunktet, men ikke er sykmeldt fra alle, regnes også inntekt fra yrkesforhold man ikke er sykmeldt fra med i det totale sykepengegrunnlaget. Det kan føre til at sykepengene utbetales med et lavere beløp enn 2 G.

Det fastsatte sykepengegrunnlaget er avgjørende for om vilkåret er oppfylt, også når sykepengegrunnlaget er fastsatt ved skjønn.

Noen medlemmer får utbetalt sykepenger med en lavere dekningsgrad enn 100 prosent, for eksempel selvstendig næringsdrivende, se § 8-34. For disse er det det fastsatte sykepengegrunnlaget som er avgjørende, ikke hvilket beløp sykepengene utbetales med.

Regelen gjelder fra og med dagen etter fylte 67 år og til og med dagen før man fyller 70 år.

Hvis medlemmet mottar sykepenger når hen fyller 67 år, faller retten til sykepenger bort etter 67-årsdagen hvis sykepengegrunnlaget er lavere enn 2 G. Dette gjelder uavhengig av om vedkommende er arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende, frilanser, har kombinerte inntekter, eller er yrkesaktivt medlem som har vært midlertidig ute av inntektsgivende arbeid.

Eksempel 1: Lars Holm blir sykmeldt fra et arbeidsforhold hvor han har en inntekt på 125 000 kroner. I eksempelet legges det til grunn at 1 G er 130 000 kroner, og 2 G dermed 260 000 kroner. Lars Holm sitt sykepengegrunnlag fra arbeidsforholdet han er sykmeldt fra er altså under 2 G. Lars Holm har imidlertid også et annet arbeidsforhold som han ikke er sykmeldt fra, med en inntekt på 175 000 kroner. Samlet sett har Lars Holm et sykepengegrunnlag på 300 000 kroner, som overstiger 2 G. Han har derfor rett til sykepenger.

Hvis Lars Holms inntekt må fastsettes ved skjønn, se § 8-30, er det det skjønnsfastsatte sykepengegrunnlaget som må overstige 2 G for at Holm skal ha rett til sykepenger.

Eksempel 2: Lars Holm har de tre siste kalendermånedene hatt en inntekt som på årsbasis utgjør 300 000 kroner. De siste tolv kalendermånedene før Lars Holm ble syk hadde han imidlertid en innrapportert inntekt på 200 000 kroner. Lars Holms sykepengegrunnlag skal fastsettes ved skjønn (se § 8-30). Dersom man ved skjønnsfastsettelsen kommer til at Holm har en godtgjort årsinntekt på mer enn 2 G, har Holm rett til sykepenger.

Eksempel 3: Marte Kirkerud ble sykmeldt den 10. april 2025, med sykepengegrunnlag på 253.000 kroner. På sykmeldingstidspunktet var grunnbeløpet 124.028 kroner, og 2 G utgjorde 248.056 kroner. Hun fylte 67 år den 10. juni 2025. Sykepengegrunnlaget hennes var høyere enn 2 G, og hun beholder rett til sykepenger etter 67-årsdagen.

3.1.1 Særlig om inaktive medlemmer

Inaktive medlemmer kan ha rett til sykepenger, se § 8-47. Det påpekes at § 8-51 også her fastsetter kravet til minste sykepengegrunnlag for personer mellom 67 og 70 år, slik at dette er 2 G og ikke 1 G, se § 8-47 femte ledd.

Paragraf 8-47 sjette ledd fastsetter ulike regler for størrelsen på sykepengene avhengig av om medlemmet omfattes av bestemmelsens første ledd bokstav a eller første ledd bokstav b. For personer som fortsatt er ute av inntektsgivende arbeid, jf. bokstav a, skal sykepengene utgjøre 65 prosent av sykepengegrunnlaget. Med hensyn til kravet om at sykepengegrunnlaget skal overstige 2 G, er det det fastsatte sykepengegrunnlaget som er avgjørende, ikke hvilket beløp sykepengene utbetales med. Det samme gjelder andre som får sykepenger med lavere dekningsgrad enn 100 prosent, for eksempel selvstendig næringsdrivende, se § 8-34.

3.1.2 Særlig om yrkesskader

For personer som er arbeidsuføre på grunn av skade eller sykdom som regnes som yrkesskade eller yrkessykdom er det særlige regler. Se § 8-55.

Også når sykepenger gis ut fra sykepengegrunnlaget på skadetidspunktet etter § 8-55 bokstav b, må dette overstige 2 G for at personer mellom 67 og 70 år skal ha rett til sykepenger, jf. § 8-51 andre ledd.

Det er det grunnbeløpet som gjelder på skjæringstidspunktet for den nye/aktuelle sykmeldingen som skal brukes i vurderingen.

3.2 Hvorfor § 8-51 andre ledd forstås slik

Navs tolkning følger av ordlyden, sammenhengen mellom ulike bestemmelser i folketrygdloven, og praksis fra Trygderetten.

Etter ordlyden i § 8-51 andre ledd utbetales det kun sykepenger til personer mellom 67 og 70 år dersom vedkommende har et «inntektsgrunnlag» som overstiger 2 G. Nav forstår bruken av «inntektsgrunnlag» slik at det ikke har vært meningen å vise til noe annet enn det som ellers i regelverket omtales som sykepengegrunnlag, og bruker derfor begrepet sykepengegrunnlag.

Etter en naturlig språklig forståelse gjelder kravet om et sykepengegrunnlag som overstiger 2 G også for personer som var sykmeldte da de ble 67 år. Personens rett til sykepenger reguleres fra dette tidspunktet av § 8-51. At bestemmelsen skal forstås på denne måten har også støtte i praksis fra Trygderetten, blant annet TRR-2012-2505 og TRR-2015-1747. I sistnevnte legger retten til grunn at sykepenger innvilget før fylte 67 år, bringes til opphør ved fylte 67 år dersom sykepengegrunnlaget ikke overstiger 2 G. Medlemmer mellom 67 og 70 år har rett til sykepenger kun dersom sykepengegrunnlaget overstiger to ganger grunnbeløpet. Det er det totale sykepengegrunnlaget som må være høyere enn 2 G. Tolkningen følger av sammenhengen mellom § 8-51, og §§ 8-3 og 8-10.

Ordlyden i § 8-51 angir ikke om det er grunnbeløpet på sykmeldingstidspunktet eller grunnbeløpet på 67-årsdagen som skal brukes når det vurderes om sykepengegrunnlaget er høyere enn 2 G. Forarbeidene gir heller ikke veiledning om dette. Nav tolker bestemmelsen slik at det er grunnbeløpet på sykmeldingstidspunktet som skal brukes. Sykepengegrunnlaget fastsettes etter forholdene forut for sykmeldingstidspunktet, og justeres ikke underveis i sykepengeperioden. Det vil gi urimelige utslag hvis dette sykepengegrunnlaget skal vurderes mot et grunnbeløp som blir justert opp etter sykmeldingstidspunktet. Spørsmålet er ikke drøftet eksplisitt i Trygderetten, men uttalelser i TRR-2012-2505 kan underbygge Navs forståelse. I kjennelsen skrev Trygderetten at det avgjørende for sykepengeretten etter fylte 67 år er «om han per sykmeldingstidspunktet (...) hadde et inntektsgrunnlag større enn to ganger grunnbeløpet, det vil si større enn kr 145 762 på det tidspunkt».

Kravet om at sykepengegrunnlaget må overstige 2 G gjelder også inaktive medlemmer som har rett til sykepenger etter § 8-47. Paragraf 8-51 går dermed foran § 8-47 femte ledd om minste sykepengegrunnlag. Denne forståelsen følger av at § 8-51 gir særlige regler for personer mellom 67 og 70 år.

3.2.1 Særlig om inaktive medlemmer

Etter § 8-47 sjette ledd utgjør sykepengene i enkelte tilfeller 65 prosent av sykepengegrunnlaget. I disse tilfellene er det sykepengegrunnlaget, og ikke de beregnede sykepengene, som må overstige 2 G. Navs forståelse følger her av sammenhengen mellom ordlyden i § 8-51 og § 8-47. Paragraf 8-51 viser til inntektsgrunnlaget. Etter Navs forståelse er den mest naturlige sammenhengen med § 8-47 sjette ledd at inntektsgrunnlaget forstås likt som sykepengegrunnlaget.

3.2.2 Særlig om yrkesskader

Navs tolkning om at kravet til minste inntektsgrunnlag må overstige 2 G også gjelder ved yrkesskade, bygger på § 8-51 som særregulering, og praksis fra Trygderetten, jf. TRR-2014-900. Spørsmålet i saken var om en mann som var sykmeldt grunnet yrkesskade da han fylte 67 år, hadde rett til sykepenger uavhengig av om retten var uttømt. I denne saken vurderte retten forholdet mellom § 8-51 og § 8-55 på generelt grunnlag. Rettens konklusjon var at de strengere vilkårene for sykepenger i § 8-51 kom til anvendelse på særfordelene etter § 8-55. Retten begrunnet dette med at § 8-51 står «på egne ben». Dette må da også gjelde kravet for minste inntektsgrunnlag på 2 G etter § 8-51 andre ledd.

4 Ftrl. § 8-51 tredje ledd

4.1 Ftrl. § 8-51 tredje ledd skal forstås slik

Tredje ledd er en begrensningsregel når det gjelder antall sykepengedager for medlemmer mellom 67 og 70 år. Sykepenger fra trygden ytes i opptil 60 sykepengedager for medlemmer i denne aldersgruppen. Begrensningsregelen på 60 dager gjelder fra og med dagen etter fylte 67 år og til og med dagen før man fyller 70 år. For hva som anses som en sykepengedag, se § 8-11. For når trygden yter sykepenger uavhengig av aldersgruppering, se § 8-17.

Når Nav utbetaler sykepenger de første 16 dagene av et sykefravær med hjemmel i § 8-17 bokstav b inngår disse dagene i de 60 dagene etter § 8-51. Det innebærer at man i disse tilfellene maksimalt kan få utbetalt 60 dager med sykepenger.

Den begrensede sykepengeretten etter fylte 67 år må sees i sammenheng med utbetalte sykepenger før personen fylte 67 år, se § 8-12 første ledd. Dersom personen ved fylte 67 år har mindre enn 60 dager igjen av den ordinære sykepengeperioden, vil retten være begrenset til de gjenstående dagene.

Dersom den begrensede sykepengerettigheten brukes opp, må personen ha vært helt arbeidsfør igjen i 26 uker for igjen å få rett til sykepenger i 60 dager, se § 8-12 fjerde ledd andre punktum, jf. andre ledd. Dette gjelder uavhengig av om vedkommende har mottatt sykepenger i 60 dager etter fylte 67 år, eller om retten er brukt opp etter en kortere periode på grunn av sammenhengen med § 8-12 første ledd.

Eksempel 1: Lars Holm er en 66 år gammel arbeidstaker. Han fyller 67 år 1. juni 2025, og blir syk 14. juni 2025. Han er fortsatt syk ved utløpet av arbeidsgiverperioden, og begynner å motta sykepenger fra trygden 1. juli. Ved fylte 67 år hadde Holm brukt 200 sykepengedager. Holm har derfor kun rett til sykepenger i 48 dager. Dersom Holm fortsatt er syk etter dette, har han ikke rett til sykepenger.

Eksempel 2: Marte Ås er en 66 år gammel arbeidstaker. Hun fyller 67 år 1. juni 2025, og blir syk 14. juni 2025. Hun er fortsatt syk ved utløpet av arbeidsgiverperioden, og begynner å motta sykepenger fra trygden 1. juli. Ved fylte 67 år hadde Ås brukt 150 sykepengedager. Selv om det fortsatt er 98 dager igjen av ordinær sykepengeperiode, har Ås kun rett til sykepenger i 60 dager.

4.1.1 Særlig om yrkesskader

Begrensningen på 60 dager gjelder også der arbeidsuførheten skyldes yrkesskade, se § 8-55.

4.2 Hvorfor § 8-51 tredje ledd forstås slik

Navs tolkning følger av ordlyden i § 8-51, sammenhengen mellom denne og andre bestemmelser i folketrygdloven, forarbeidene og trygderettspraksis.

Etter ordlyden i § 8-51 utbetales det kun sykepenger fra trygden i opptil 60 sykepengedager for personer mellom 67 og 70 år.

Når Nav utbetaler sykepenger de første 16 kalenderdagene av et sykefravær med hjemmel i § 8-17 bokstav b inngår disse dagene i de 60 dagene etter § 8-51. Det innebærer at man i disse tilfellene maksimalt kan få utbetalt 60 dager med sykepenger.

For arbeidstakere frem til fylte 67 år økes antall dager med sykepenger fra Nav fra 248 til 260 dager når Nav utbetaler for de første 16 kalenderdagene, se § 8-12 første ledd siste setning. Etter ordlyden i § 8-12 fjerde ledd utbetales det sykepenger fra trygden i maksimalt 60 dager. Det er ikke gitt tilsvarende bestemmelse som i § 8-12 første ledd siste setning. Nav legger derfor til grunn at det kan utbetales sykepenger i maksimalt 60 dager også når Nav utbetaler sykepenger de første 16 kalenderdagene av et sykefravær med hjemmel i § 8-17 bokstav b.

At retten til sykepenger i 60 dager etter 67 år ikke kan medføre et samlet uttak siste tre år som overstiger 248, 250 eller 260 dager, følger av sammenhengen mellom § 8-51 og § 8-12, og § 8-51 som en begrensningsregel. I tillegg til ordlyden viser Nav her til de særskilte merknadene til § 8-51 i Ot.prp. nr. 29 (1995–1996). I proposisjonen skrives det at tredje ledd «er en begrensningsregel for medlemmer som mottar gradert alderspensjon.» Dersom retten til uttak av sykepenger i § 8-51 ikke ses i sammenheng med uttak før fylte 67 år, vil bestemmelsen kunne medføre en utvidelse av den ordinære sykepengeperioden i § 8-12. Både ordlyd og forarbeider taler imot en slik forståelse.

Hvis sykepengeretten er brukt opp, må medlemmet ha vært helt arbeidsfør i 26 uker for å opptjene seg rett til en ny periode med sykepenger. Navs tolkning følger her av ordlyden i § 8-12 fjerde ledd og andre ledd.

Sykepenger gitt etter særreglene ved yrkesskade etter § 8-55 er begrenset til en periode på 60 dager dersom den sykmeldte er mellom 67 og 70 år. Begrensningen til 60 dager i § 8-51 gjelder alle mellom 67 og 70 år, og det er ikke gjort unntak fra dette ved yrkesskade, verken i § 8-51 eller § 8-55. I tillegg til ordlyden har Nav ved tolkningen lagt vekt på kjennelse fra Trygderetten TRR-2024-1315. Med hensyn til lengden på perioden med særfordelene etter § 8-55, ble det uttalt at «Retten ser ingen grunn til at den maksimale perioden for sykepenger for medlemmer mellom 67 og 70 år på 60 dager, jf. folketrygdloven § 8-51 tredje ledd, skal avvikes i dette tilfellet». Tilsvarende er også lagt til grunn i TRR-2014-900.

§ 8-52 Medlemmer med avtalefestet pensjon

LOV-1997-02-28-19-§8-52

Helt omarbeidet 11.12.2025

1 Generelt om § 8-52

Formålet med bestemmelsen er å regulere retten til sykepenger for personer som mottar avtalefestet pensjon (AFP).

Regler om sykepenger ved ugradert avtalefestet pensjon står i første ledd. Det gis bare sykepenger til bestemte grupper mottakere av ugradert avtalefestet pensjon. Hva som menes med ugradert avtalefestet pensjon er forklart under omtalen av første ledd, se punkt 2.1.

Regler om sykepenger ved gradert avtalefestet pensjon står i andre ledd.

Begrensningene i § 8-51, om minstekrav til sykepengegrunnlag på 2 G og redusert antall sykepengedager til 60 dager for medlemmer mellom 67 og 70 år, gjelder også for mottakere av avtalefestet pensjon.

Det gis bare sykepenger av den arbeidsinntekten medlemmet har i tillegg til den avtalefestede pensjonen.

Avtalefestet pensjon regnes ikke som pensjonsgivende inntekt, se folketrygdloven § 3-15 andre ledd bokstav a. Utbetalinger av avtalefestet pensjon holdes derfor utenfor i alle sammenhenger i vurderingen av rett til sykepenger.

2 Ftrl. § 8-52 første ledd – Sykepenger ved ugradert AFP

2.1 Ftrl. § 8-52 første ledd skal forstås slik

Medlemmer som mottar bestemte typer ugradert avtalefestet pensjon kan ha rett til sykepenger, både fra arbeidsgiver og fra Nav. Dette gjelder medlemmer som

mottar avtalefestet pensjon som det gis statstilskott til etter AFP-tilskottsloven,
mottar avtalefestet pensjon etter lov om avtalefestet pensjon for medlemmer av Statens pensjonskasse kapittel 2,
mottar avtalefestet pensjon fra en tilsvarende ordning for livsvarig avtalefestet pensjon, for eksempel tariffbasert avtalefestet pensjon i kommunal- eller fylkeskommunal sektor, eller
er født i 1962 eller tidligere, er over 65 år og arbeider i privat sektor og har avtalefestet pensjon fra kommunal pensjonsordning beregnet som tjenestepensjon.

Medlemmer som mottar andre former for ugradert avtalefestet pensjon, har ikke rett til sykepenger, verken fra arbeidsgiveren eller fra Nav.

Med ugradert avtalefestet pensjon menes pensjon som ikke er satt ned på grunn av arbeidstid eller arbeidsinntekt, se andre ledd. Hvis det er gitt mindre enn full pensjon av andre grunner, for eksempel manglende opptjeningstid, regnes pensjonen som ugradert. Se også omtalen av § 8-52 andre ledd for mer om forskjellen på gradert og ugradert avtalefestet pensjon.

De andre vilkårene for sykepenger må være oppfylt for at man skal ha rett til sykepenger. Hvis man er mellom 67 og 70 år må sykepengegrunnlaget være på minst 2 G, og det gis bare sykepenger i 60 sykepengedager. Se § 8-51 med videre henvisninger.

Det gis bare sykepenger av den arbeidsinntekten medlemmet har i tillegg til den avtalefestede pensjonen, se § 8-3. Det gis ikke sykepenger fra det tidspunktet det er godtgjort at yrkesaktiviteten skulle vært avsluttet fordi medlemmet har trukket seg tilbake fra yrkeslivet, se § 8-3 tredje ledd.

Avtalefestet pensjon som kan graderes, utbetales bare frem til den måneden mottakeren fyller 67 år. Alle varianter av avtalefestet pensjon som utbetales etter fylte 67 år, er ugradert. Medlemmer som mottar gradert avtalefestet pensjon kan ha rett til sykepenger, se andre ledd.

2.2 Hvorfor § 8-52 første ledd skal forstås slik

Navs lovtolkning bygger på lovens ordlyd og forarbeidene til bestemmelsen.

Ordlyden i loven skiller ikke mellom rett til sykepenger fra trygden og rett til sykepenger fra arbeidsgiver. Nav forstår dette slik at medlemmer som fyller vilkårene i bestemmelsen har rett til sykepenger både fra arbeidsgiver og fra Nav, se § 8-17.

Tolkningen av hva som menes med «ugradert» avtalefestet pensjon bygger på sammenhengen med § 8-52 andre ledd. Regelen i andre ledd gjelder pensjon som er «gradert» «ut fra arbeidsinntekt eller reduksjon i arbeidstid». Nav forstår dette slik at «ugradert» avtalefestet pensjon må være pensjon som ikke er redusert på grunn av arbeidstid eller arbeidsinntekt.

Dette går også frem av merknadene til § 8-52 første ledd i Prop. 16 L (2010–2011), der det står at ordet «hel» ble bytta ut med «ugradert». Videre har departementet skrevet:

«Med ugradert pensjon er meint pensjon som ikkje er sett ned ut frå arbeidsinntekt eller reduksjon i arbeidstid. Andre grunnar til at det blir gitt mindre enn full pensjon, til dømes reduksjon på grunn av manglande oppteningstid, skal ein sjå bort frå i denne samanhengen.»

Navs forståelse av «reduksjon i arbeidstid» bygger på samme kapittel i disse forarbeidene. Formuleringen i forarbeidene om at pensjonen er gradert ut fra «reduksjon i arbeidstid» er etter Navs syn upresis, fordi det ikke er reduksjonen i arbeidstid som fører til gradert pensjon, men arbeidstiden i seg selv. Se også omtalen av § 8-52 andre ledd, under.

Videre følger det av ordlyden i § 8-52 første ledd at visse grupper av medlemmer likevel skal ha rett til sykepenger etter § 8-51. Nav forstår dette slik at sykepengeretten må vurderes etter de vilkårene som fremgår i § 8-51, i tillegg til de øvrige vilkårene for rett til sykepenger i folketrygdloven kapittel 8, og at omfanget av sykepengeretten er begrenset av reglene i § 8-51. Dette følger av at reglene i § 8-51 er særregler som gjør unntak fra andre regler i folketrygdloven kapittel 8, og ikke et selvstendig rettsgrunnlag for rett til sykepenger. Se § 8-51 med tilhørende rundskriv.

Noen av gruppene som er omfattet av dette unntaket fremgår direkte av ordlyden. I tillegg er «tilsvarende ordninger» omfattet.

Det er ikke åpenbart hva som menes med «tilsvarende ordninger». Forarbeidene til bestemmelsen gir ingen veiledning. Nav tolker dette slik at man har siktet til andre ordninger for avtalefestet pensjon, som i likhet med avtalefestet pensjon fra Statens pensjonskasse og etter AFP-tilskottsloven er gitt som livsvarige pensjoner. Dette gjelder også ordninger for avtalefestet pensjon som bygger på tariffavtale i stedet for lov. Videre tolker Nav bestemmelsen slik at medlemmer som mottar ugradert, tidsbegrenset avtalefestet pensjon faller utenfor regelen, og dermed ikke har rett til sykepenger, i tråd med hovedregelen i første punktum.

I § 8-52 første ledd er det ikke eksplisitt angitt at sykepengegrunnlaget fastsettes av den arbeidsinntekten medlemmet har i tillegg til pensjonen, slik det er gjort i § 8-52 andre ledd. Det samme følger imidlertid av regelen i § 8-3 første ledd, der det er stilt som vilkår for rett til sykepenger at man har tap av pensjonsgivende inntekt som følge av arbeidsuførhet. For en kombinert arbeidstaker og mottaker av avtalefestet pensjon er det bare arbeidsinntekten som faller bort ved arbeidsuførhet. Avtalefestet pensjon er ikke pensjonsgivende inntekt, se folketrygdloven § 3-15, og må uansett holdes utenfor i sykepengesammenheng.

3 Ftrl. § 8-52 andre ledd – Sykepenger ved gradert AFP

3.1 Ftrl. § 8-52 andre ledd skal forstås slik

Et medlem som mottar gradert avtalefestet pensjon har rett til sykepenger hvis vilkårene for sykepenger i folketrygdloven kapittel 8 er oppfylt.

Med gradert avtalefestet pensjon menes det at den avtalefestede pensjonen er satt ned på grunn av arbeidstid eller arbeidsinntekt, se andre ledd. Hvis den avtalefestede pensjonen kun er redusert av andre grunner, for eksempel manglende opptjeningstid, regnes pensjonen som ugradert. Da gjelder regelen i § 8-52 første ledd.

Med reduksjon ut fra arbeidstid siktes det spesielt til ordningen for kommunale arbeidstakere over 65 år som har avtalefestet pensjon regnet som tjenestepensjon. Hvis pensjonisten fremdeles er i arbeid i offentlig sektor, skal reduksjonen i pensjonen gjøres etter hvor stor del av full stilling pensjonisten fremdeles har.

Når det er Nav som betaler sykepenger, fastsettes sykepengegrunnlaget ut fra den arbeidsinntekten som medlemmet har i tillegg til den graderte pensjonen, se § 8-3. Det betyr blant annet at den graderte avtalefestede pensjonen ikke inngår i sykepengegrunnlaget, og at det ikke gis sykepenger fra det tidspunktet det er godtgjort at yrkesaktiviteten skulle vært avsluttet fordi medlemmet har trukket seg tilbake fra yrkeslivet.

Avtalefestet pensjon som kan graderes, utbetales bare frem til den måneden mottakeren fyller 67 år. Alle varianter av avtalefestet pensjon som utbetales etter fylte 67 år, er ugradert. For mottakere av avtalefestet pensjon over 67 år må retten til sykepenger vurderes etter reglene i § 8-52 første ledd.

3.2 Hvorfor § 8-52 andre ledd skal forstås slik

Navs lovtolkning bygger på lovens ordlyd, forarbeidene til bestemmelsen og sammenhengen med andre regelverk.

Det følger direkte av ordlyden at mottakere av gradert avtalefestet pensjon har rett til sykepenger.

Hva som menes med «gradert» fremgår av ordlyden, og er også omtalt i forarbeidene til bestemmelsen. I merknadene til § 8-52 andre ledd i Prop. 16 L (2010–2011) er det vist til omtalen av «ugradert» i første ledd, første punktum. Der står det:

«Med ugradert pensjon er meint pensjon som ikkje er sett ned ut frå arbeidsinntekt eller reduksjon i arbeidstid. Andre grunnar til at det blir gitt mindre enn full pensjon, til dømes reduksjon på grunn av manglande oppteningstid, skal ein sjå bort frå i denne samanhengen.»

Under omtalen av første ledd er også «reduksjon i arbeidstid» drøftet, og Nav bygger tolkningen av dette uttrykket på teksten der.

Det følger av ordlyden i § 8-52 andre ledd at mottakere av gradert avtalefestet pensjon skal ha sykepenger «etter bestemmelsene i kapitlet her». Dette skiller seg fra ordlyden i § 8-52 første ledd, der det står at mottakere av ugradert avtalefestet pensjon skal ha sykepenger «etter reglene i § 8-51».

Dette reiser spørsmål om lovgiver har ment at regelen i § 8-51ikke skal gjelde for mottakere av gradert avtalefestet pensjon omfattet av § 8-52 andre ledd.

Verken i § 8-51 eller i § 8-52 andre ledd går det eksplisitt frem hvordan sammenhengen mellom bestemmelsene skal være.

Regelen i § 8-52 andre ledd ble endret med virkning fra 1. august 2000. I forarbeidene til denne endringen ble det foreslått at personer som er delvis yrkesaktive og mottar gradert avtalefestet pensjon skal ha samme rett til sykepenger som øvrige yrkesaktive. Departementet skrev i Ot.prp. nr. 38 (1999–2000) punkt 3:

«Det synes lite hensiktsmessig at man etter 90 sykepengedager må ta ut hel pensjon, for så igjen å gå tilbake på delpensjon/gradert pensjon når arbeidet gjenopptas.
På denne bakgrunn foreslår departementet at delvis yrkesaktive med delpensjon i AFP, skal ha rett til sykepenger etter de vanlige bestemmelser i folketrygdloven kapittel 8.
Forslaget innebærer blant annet at vedkommende minst må ha et inntektsgrunnlag for sykepenger på 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp, det vil si minst kroner 23.475 per januar 2000, se § 8-3 andre ledd. Vedkommende vil da kunne være sykmeldt i opptil ett år med sykepenger og delpensjon, se § 8-12. (...)
For den som har tatt ut hel avtalefestet pensjon, foreslås ingen endring, det vil si at vedkommende ikke har rett til sykepenger, slik pensjonister med full alderspensjon eller uførepensjon fra folketrygden heller ikke har.»

Forarbeidene taler for at det da denne endringen ble vedtatt, var meningen å gi medlemmer med gradert avtalefestet pensjon sykepengerett etter de ordinære reglene for sykepenger. Dette ble gjennomført med formuleringen «etter bestemmelsene i kapitlet her» i § 8-52 andre ledd.

Reglene både i § 8-51 og § 8-52 er endret flere ganger etter dette. Med Prop. 16 L (2010–2011) ble det foreslått «ei klar regulering» av sykepengeretten til mottakere av avtalefestet pensjon i § 8-52, se punkt 5.1. Departementet foreslo i punkt 5.3 at mottakere av avtalefestet pensjon bør ha «den same retten til sjukepengar som er foreslått i § 8-51». Det betyr at det blir gitt sykepenger etter de vanlige reglene for sykepenger frem til fylte 67 år. Mellom 67 og 70 år blir det gitt sykepenger i inntil 60 sykepengedager, men bare hvis sykepengegrunnlaget utgjør minst 2 G.

I § 8-52 andre ledd ble det ikke foreslått endringer. I merknadene til § 8-52 andre ledd står det at bestemmelsen «svarar til noverande andre ledd, men det blir presisert at leddet gjelder pensjon som er «gradert ut frå arbeidsinntekt eller arbeidstid»», med henvisning til merknadene til første ledd første punktum.

Dette taler for at det fremdeles var meningen å gi mottakere av avtalefestet pensjon samme rett til sykepenger som andre yrkesaktive.

Det er ikke mulig å gradere avtalefestet pensjon for mottakere over 67 år. Mottakere av avtalefestet pensjon over 67 år vil alltid være omfattet av § 8-52 første ledd, og dermed også av § 8-51.

På denne måten oppnås formålet med den «klare» reguleringen omtalt i Prop. 16 L (2010–2011), altså at mottakere av avtalefestet pensjon har samme rett til sykepenger som den som følger av § 8-51: De ordinære reglene for sykepenger gjelder frem til 67 år. Personer mellom 67 og 70 år får sykepenger etter særreglene i § 8-51 andre og tredje ledd.

VIII Opphold i institusjon

§ 8-53 Sykepenger under opphold i helseinstitusjon o.l.

Generell kommentar

[Endret 7/98]

I de tidligere forskriftene var det gitt nærmere bestemmelser om blant annet refusjon av midler, fastsettelse av omregningstidspunktet, avbrudd i forpleiningsforholdet mv. Noen av disse forskriftsbestemmelsene er ikke tatt inn i den nye loven, fordi dette i følge departementet er forhold som Rikstrygdeverket kan gi retningslinjer om i rundskriv. (Se Ot.prp.nr.29 (1995–1996) side 101).

§ 8-53 første ledd – Anvendelsesområde – opphold i helseinstitusjon

Første ledd angir reduksjonsbestemmelsens anvendelsesområde. Reduksjonsbestemmelsen gjelder i alle tilfelle der medlemmet er innlagt i institusjon med rett til fri forpleining av det offentlige. Dette innebærer at bestemmelsen ikke gjelder for dem som selv betaler vederlaget for oppholdet.

§ 8-53 andre ledd – Unntak for forsørger

Ingen merknader.

§ 8-53 tredje ledd – Reduksjon av sykepengene

Ved fastsettelse av tidspunktet for reduksjon skal det regnes med de hele kalendermåneder vedkommende har vært under forpleining i samme eller annen institusjon, dersom innleggelsen skjer innen tre måneder etter den tidligere forpleinings opphør.

§ 8-53 fjerde ledd – Unntak fra bestemmelsen om reduksjon

[Endret 7/98]

Hvorvidt sykepengene ikke skal reduseres eller reduseres mindre, må trygdekontoret foreta en skjønnsmessig vurdering av i hvert enkelt tilfelle. Ved avgjørelsen kan det tas hensyn til om vedkommende ellers ikke har tilstrekkelige midler til å dekke sine utgifter eller om det foreligger en økonomisk vanskelig situasjon som skyldes sykdommen. Dersom trygdekontoret ikke finner å kunne yte fulle sykepenger, bør en som alminnelig regel bruke en sats på 75%. Det er medlemmet selv som må sørge for å gi kontrollerbare opplysninger om inntekter og økonomi for øvrig, og om hvilke nødvendige utgifter det dreier seg om.

Blir det gjort unntak fra reduksjonsbestemmelsen i tredje ledd, må trygdekontoret samtidig bestemme hvor lenge sykepengene skal ytes etter fjerde ledd.

I forskriftene til den tidligere lov var det en bestemmelse om at det kunne ytes fulle sykepenger i inntil tre måneder etter at sykepengene skulle vært redusert, dersom helseinstitusjonen regnet med at vedkommende skulle bli utskrevet i nærmeste fremtid. I samsvar med Trygdelovutvalgets forslag, har departementet ikke funnet grunn til å ta denne bestemmelsen med i den nye loven. Regelen som er tatt inn fjerde ledd anses å være tilstrekkelig dersom pasienten har utgifter som må dekkes.

§ 8-53 femte ledd – Etter oppholdet – ny innleggelse

Etter femte ledd første punktum ytes det fulle sykepenger fra og med dagen etter utskrivingsdagen.

Dette gjelder også dersom oppholdet avbrytes uten at vedkommende er utskrevet. Dersom helseinstitusjonen yter dagpenger under feriefravær, regnes det ikke som avbrudd i oppholdet.

Denne forståelsen av § 8-53 femte ledd tilsvarer bestemmelsene i de tidligere forskrifter. Forskriften er på dette punkt ikke videreført i selve lovteksten, men omfattes av forhold som Rikstrygdeverket kan gi retningslinjer om, jf. Ot.prp.nr.29 (1995–1996) side 101.

Det følger av femte ledd andre punktum at sykepengene reduseres fra og med innleggelsesdagen dersom medlemmet innen tre måneder på nytt kommer i institusjon. Dette gjelder uten hensyn til om innleggelsen skyldes samme eller et nytt sykdomstilfelle.

§ 8-54 Opphold i fengsel

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Oppfølgings og sykestønadsavdelingen.

Sist endret 01.04.2019, jf. overskriften med endringsmerking 4/19

§ 8-54 første ledd – Varetekt, straff eller særreaksjon i anstalt under kriminalomsorgen, formuen er satt under forvaltning

[Endret 3/00, 2/03, 3/03, 6/18]

Etter første ledd faller retten til sykepenger bort i det tidsrom et medlem sitter i varetekt, soner straff (herunder medregnet samfunnsstraff ) eller er underlagt en særreaksjon i anstalt under kriminalomsorgen. Dette gjelder både i fengselsvesenets anstalter og i institusjon utenfor fengselsvesenet, f.eks. helseinstitusjon. Likestilt med de straffgjennomføringene som utelukker rett til sykepenger, er de tilfeller der det foreligger kjennelse etter straffeprosessloven § 220 om at medlemmet sin formue er satt under forvaltning som følge av unndragelse av straff eller strafforfølgning.

Selv om retten til sykepenger bortfaller etter første ledd, medfører det ikke at inntektsgrunnlaget skal beregnes på nytt ved fortsatt arbeidsuførhet ved løslatelse, eller dersom forvaltning av formuen heves. Se også tredje ledd.

Elektronisk soning (fotlenke)

[Tilføyd 4/19]

Etter straffegjennomføringsloven § 16 kan straffedømte med en fengselsstraff eller resterende tid frem til forventet prøveløslatelse på inntil fire måneder sone elektronisk. De som soner elektronisk må ha fast bopel og være sysselsatt i form av arbeid, opplæring eller andre tiltak. Personer som soner elektronisk er ikke i anstalt under kriminalomsorgen mens de soner, og de vil derfor kunne ha rett til sykepenger dersom de blir sykmeldt eller de må sone elektronisk mens de er sykmeldte.

Samfunnsstraff

[Tilføyd 5/01, endret 3/03, 6/18]

Begrepet straff omfatter vanligvis også samfunnsstraff. Ut fra sammenhengen er det imidlertid ikke naturlig å likestille gjennomføring av samfunnsstraff med soning av straff i relasjon til sykepengeretten. Bestemmelsen i første ledd tar sikte på tilfeller der medlemmet oppholder seg i fengsel eller annen institusjon. Retten til sykepenger faller derfor ikke bort under samfunnsstraff.

Samfunnsstraff vil som regel kunne gjennomføres ved siden av arbeid eller skolegang på heltid. Dersom samfunnsstraffen avvikles til tross for at medlemmet er sykmeldt fra sitt ordinære arbeid, blir det opp til NAV-kontoret å vurdere om vilkårene for sykepenger er oppfylt. De samme hensyn vil gjøre seg gjeldende her som når et medlem har flere arbeidsforhold, men bare er sykmeldt fra ett av dem, jf. § 8-4 og § 8-13 .

§ 8-54 andre ledd – Arbeid utenfor anstalten

[Endret 6/18, 4/19]

Sykepenger betales i disse tilfellene alltid av NAV, idet reglene om arbeidsgiverperiode ikke kommer til anvendelse fordi arbeidsgiveren til innsatte som er i arbeid utenfor anstalten er fritatt for å betale sykepenger.

Regelen i § 8-54 annet ledd gjelder ikke når ytelsen er suspendert eller redusert som følge av at formuen er satt under forvaltning etter straffeprosessloven § 220.

§ 8-54 tredje ledd – Arbeidsufør ved løslatelsen, eller etter at forvaltningen av formuen er hevet

Opptjeningstid for arbeidstakere etter § 8-2 og § 8-18

[Endret 6/18]

Opptjeningstid umiddelbart før innsettelsen, eller umiddelbart før kjennelse om forvaltning ble avsagt, regnes med ved beregning av opptjeningstid etter løslatelsen, eller fra forvaltningen ble hevet.

Arbeidsgiverperiode

[Endret 6/18]

Bestemmelsen i tredje ledd skal gi den løslatte samme sykepengerett fra arbeidsgiveren som andre arbeidstakere med fravær over 14 dager, uansett fraværsårsak. Den gir ikke en løslatt bedre rettigheter i forhold til arbeidsgiver enn andre som har vært borte fra arbeidet i mer enn 14 dager. Bestemmelsen i § 8-15 andre ledd kommer også til anvendelse der den løslatte blir sykmeldt før han har vært i arbeid i 4 uker. Arbeidsgiveren kan i slike tilfeller ikke pålegges noen arbeidsgiverperiode, idet arbeidstakeren har vært ute av arbeidsforholdet i mer enn 14 dager ved løslatelsen.

Ventetid for selvstendig næringsdrivende etter § 8-34 andre ledd

§ 8-34 andre ledd om ventetid kommer til anvendelse for en selvstendig næringsdrivende som ved løslatelsen fortsatt er arbeidsufør på grunn av sykdom. Blir vedkommende arbeidsufør under fengselsoppholdet, regnes ventetiden fra løslatelsen.

Tredje ledd annet punktum – Arbeids – og inntektsforholdene på innsettelsestidspunktet eller tidspunktet kjennelse om forvaltningen ble avsagt

[Tilføyd 6/18]

Regelen gjelder ikke når ytelsen er suspendert eller redusert som følge av at formuen er satt under forvaltning etter straffeprosessloven § 220. I slike tilfeller skal alltid arbeids- og inntektsforholdene på innsettelsestidspunket/tidspunktet kjennelse om forvaltningen ble avsagt, legges til grunn.

IX Yrkesskade

§ 8-55 Sykepenger ved yrkesskade

Sist endret 07.06.2021, se overskrifter med endringsmerking 6/21.

Med virkning fra 01.01.2021 oppheves § 8-55 første ledd bokstav c. Nåværende bokstav d til f blir bokstav c til e. Overskrifter og henvisninger er korrigert i samsvar med endringen.

Generell kommentar

[Endret 11/11, 10/20, 6/21]

Ved arbeidsuførhet som følge av en yrkesskade som går inn under kapittel 13, kan den sykmeldte ha rett til sykepenger særbestemmelsene i § 8-55 bokstavene a – e. Selvstendig næringsdrivende og frilansere har bare rettigheter etter særreglene for yrkesskade dersom de har tegnet frivillig yrkesskadetrygd, se § 13-13.

For at NAV skal vurdere rett til sykepenger etter § 8-55, er det et vilkår at NAV har fattet vedtak om å godkjenne skaden/sykdommen som yrkesskade/yrkessykdom etter kapittel 13. I det følgende omtales «yrkesskade» som betegnelse for både yrkesskade og yrkessykdom.

Ved lovendring fra 1. juni 2021 ble de særlige reglene for sykepenger ved tilbakefall av yrkesskade i § 8-55 bokstav c opphevet. Endringen i 8-55 skal gjelde for saker der første dag med arbeidsuførhet inntrer 1. juni 2021 eller senere.

Nærmere om kravet til årsakssammenheng

[Tilføyd 10/20]

Det er et krav til årsakssammenheng mellom arbeidsuførheten og yrkesskaden.

Når man skal vurdere årsakssammenhengen, må man foreta en to-trinns vurdering:

Hva slags skade eller sykdom har yrkesskaden påført den sykmeldte?
Har denne skaden eller sykdommen ført til at den sykmeldte har blitt arbeidsufør?

Dersom den aktuelle arbeidsuførheten skyldes andre skader eller sykdommer enn yrkesskaden, så har vedkommende ikke krav på å få sykepenger beregnet etter særreglene om yrkesskade i § 8-55.

I noen tilfeller skyldes arbeidsuførheten både yrkesskade og annen skade/sykdom. Da må man ta stilling til hvor stor del av arbeidsuførheten som skyldes yrkesskaden.

Hvis det er tvil om det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng mellom arbeidsuførheten og yrkesskaden, kan ytterligere medisinsk dokumentasjon innhentes og saken kan forelegges rådgivende lege for vurdering.

Særlig der hvor det er gått lang tid siden yrkesskaden skjedde, kan det være behov for å få medisinsk dokumentasjon slik at årsakssammenhengen kan fastlegges.

For en nærmere beskrivelse av kravet til årsakssammenheng, vises det til rundskrivene til folketrygdloven § 13-3 og § 13-4.

§ 8-55 bokstav a – Opptjeningstid

Ingen merknader.

§ 8-55 bokstav b – Sykepengegrunnlag

[Endret 11/11, 4/14, 10/20]

§ 8-55 bokstav b vil kun ha betydning i tilfeller der sykmeldingstidspunktet er et annet enn skadetidspunktet.

Et typisk eksempel vil være tilbakefall, men også i de tilfeller der man blir skadet uten å bli sykmeldt, kan bestemmelsen ha betydning.

I NOU 1990:20 side 251 omtales bokstav b etter den tidligere lov på følgende måte:

«Hvis en yrkesskadd på nytt blir arbeidsufør på grunn av en tidligere yrkesskade, skal det igjen ytes sykepenger slik vedkommende hadde rett til på skadetidspunktet, dersom dette gir en bedre dekning enn rettighetene på tilbakefallstidspunktet.
Også ved tilbakefall av en yrkesskade på et tidspunkt da vedkommende ikke er i arbeid, foreligger det rett til sykepenger på grunnlag av den inntekten og det sykepengenivået vedkommende hadde på skadetidspunktet.»

Trygdelovutvalget uttaler videre på side 252;

«Etter utkastets bokstav b skal minstegrunnlaget for sykepenger være sykepengegrunnlaget på skadetidspunktet. Denne bestemmelsen får særlig betydning ved sykdom som oppstår etter skadetidspunktet, for eksempel ved forverrelse av skaden. Forslaget svarer til den gjeldende lovs § 3-17 første ledd bokstav b.»

I Borgarting lagmannsretts dom av 18.12.13 (LB-2012-136772) er det uttalt:

«Forarbeidene kan vanskelig forstås på annen måte enn at sykepengegrunnlaget også for yrkesskadde skal beregnes etter de alminnelige reglene i § 8-30, slik at sykepengegrunnlaget blir regulert i forhold til pensjonsgivende årsinntekt, jf. § 8-30 annet ledd. Dette er etter lagmannsrettens oppfatning også i tråd med en naturlig forståelse av ordlyden i folketrygdloven § 8-55 bokstav b, som direkte refererer til det «sykepengegrunnlaget» den trygdede hadde på skadetidspunktet – ikke vedkommendes inntekt på skadedagen. Særbestemmelsen i § 8-55 gir først og fremst anvisning på et gunstig skjæringstidspunkt for beregning av sykepenger i tilfeller der en yrkesskadd på nytt blir arbeidsufør på grunn av en tidligere yrkesskade, eller ved tilbakefall av en yrkesskade på et tidspunkt da vedkommende ikke er i arbeid. I As tilfelle, hvor skadetidspunktet og sykemeldingstidspunktet er det samme, får bestemmelsen ingen selvstendig betydning.»

I de tilfeller sykmeldingstidspunktet er et annet enn skadetidspunktet må det gjøres en fullstendig beregning av sykepengegrunnlaget etter reglene i § 8-30, gjelder på begge tidspunktene for å finne ut hvilket sykepengegrunnlag som er høyest.

Sykepengegrunnlaget som er beregnet på skadetidspunktet, skal ikke reguleres opp i forhold til grunnbeløpet, se blant andre Trygderettskjennelse TRR-2002-974.

§ 8-55 bokstav c – Militærpersoner

[Endret 10/20, 6/21]

Bokstav c om minstegrunnlag for sykepenger ved tilbakefall etter yrkesskade påført som militærperson, er i samsvar med tidligere rett, jf. Ot.prp.nr.29 (1995–1996) side 102.

§ 8-55 bokstav d – Opphold i utlandet

[Endret 6/21 – Kun overskrift]

Ingen merknader.

§ 8-55 bokstav e – Stønadsperioden