1.2.1 Bakgrunn for barnetrygden

Barnefamilienes situasjon de tre første tiårene av det 20. århundre var av stor betydning for opprettelsen av barnetrygdloven. Ved industrialiseringens begynnelse deltok hele familien i lønnet arbeid på gårdene, men industrialiseringen førte etter hvert til et skille mellom arbeidssted og bosted. Det ble som oftest de gifte kvinnene som tok seg av arbeidet hjemme.

I mellomkrigstiden steg arbeidsløsheten, og dette førte til at mange mente det var urettferdig at noen familier hadde to inntekter, mens andre ikke hadde noen. Dette var også en viktig grunn til at gifte kvinner gikk ut av arbeidsmarkedet. I 20-årene programfestet fagbevegelsen en begrensning av arbeiderfamiliens deltakelse i arbeidet. Barn ble etter hvert også utelukket fra lønnet arbeid. Pengehusholdningen krevde økonomiske ressurser til barns skolegang og innkjøp av mat og klær. Forbruksvarer ble mer allment tilgjengelig som igjen førte til behov for ressurser og økonomiske problemer for familier med barn.

Både organisasjoner og myndigheter ble etter hvert opptatt av de problemene denne utviklingen hadde ført til for barnefamiliene, og myndighetene følte et ansvar for at forsørgelsen av barn ikke ble for mangelfull. Også på grunn av lave fødselstall ble det stilt spørsmål ved hvordan familiens stilling kunne lettes slik at flere barn ble født. Det ble krevd utredning av spørsmålet, særlig fra kvinneorganisasjoner. Det ble dels argumentert for et tillegg for lønnsmottakere med forsørgeransvar, og dels for lønn til alle mødre for deres morsarbeid. Det var mange motargumenter mot forsørgertillegg, bl.a. dette at forsørgertillegget bare ville komme lønnsmottakere til gode. På denne tiden mente både sosialistiske og borgerlige kvinneorganisasjoner at verdien av morsarbeid i hjemmet burde kunne likestilles med vanlig lønnsarbeid.

Under første verdenskrig fikk offentlige tjenestemenn som var forsørgere et forsørgelsestillegg som var forskjellig for de forskjellige lønnsklasser. Tillegget var begrunnet i at den da rådende dyrtid rammet forsørgeren særlig tungt. Tillegget falt bort i 1920-årene.

Ved reguleringen av statstjenestemennenes lønninger i 1929 ble det som delvis kompensasjon for reduksjonen i lønninger gitt de lavere inntektsgrupper et mindre barnetillegg til lønnen for hvert forsørget barn under 18 år. Barnetillegget var opprinnelig kr 60 pr. år, men gikk senere ned til kr 35. I 1936-37 var også dette tillegget bortfalt.

1.2.2 Barnetrygdkomiteen av 1934

Gjentatte krav, særlig fra kvinneorganisasjonene, førte til at Regjeringen oppnevnte en komite i 1934 som skulle utrede spørsmål vedrørende barnetrygd.

Barnetrygdkomiteen av 1934 kom med sitt «utkast til lov om barnetrygd med motiver» den 10. desember 1937. Komiteen foreslo en barnetrygd for alle bosatt her i landet, som forsørget barn under 15 år, uansett forsørgerens inntekt og formuesforhold. Dette skulle utjevne de særlige omkostninger foreldre påtok seg ved å få barn, slik at foreldrene kunne gi barna en forsvarlig oppfostring.

Barnetrygdkomiteens innstilling av 10. desember 1937 ble imidlertid ikke lagt frem for Stortinget. Det videre arbeidet med gjennomføringen av lov om barnetrygd stoppet opp som følge av krigsutbruddet.

1.2.3 Barnetrygd under den andre verdenskrig

De offentlige tjenestemenn som under krigen 1940-45 befant seg i Norge fikk fra 1. januar 1942 et barnetillegg på kr 200 årlig fra og med det tredje barn under 18 år. Fra 1. juli 1943 ble dette endret slik at tillegget ble satt til kr 100 for det annet barn under 16 år og til kr 200 for hvert av de følgende barn. Videre fikk de offentlige tjenestemenn som under krigen oppholdt seg i England eller Sverige barnetillegg til sin lønn for hvert forsørget barn under 18 år. Disse tilleggene falt bort etter frigjøringen.

Under krigens naziregime hadde man en kort periode på slutten av okkupasjonstiden, fra 1. januar 1945 og fram til frigjøringen, en behovsprøvet barnetrygd til visse arbeidstakere. Denne ordningen var for en stor del bygget på barnetrygdkomiteens utkast av 10. desember 1937, men den var knyttet sammen med syketrygden og var begrenset til pliktige medlemmer av syketrygden. Videre ble arbeidsgiverne pålagt å bære omkostningene ved ordningen.

1.2.4 Lov om barnetrygd av 24. oktober 1946

Ved krigens slutt ble alle NS-lover opphevet av den nye regjeringen, men den 4. januar 1946 sendte regjeringen Gerhardsen en proposisjon (Ot.prp.nr.16 (1945-1946)) om «utferdigelse av lov om barnetrygd» til Stortinget. Forslaget hadde et begrenset omfang, idet loven for det første bare skulle omfatte dem som var pliktige til syketrygd (i det vesentlige lønnstakere med inntekter inntil kr 9.000), og dernest var unntatt manntallsførte fiskere så fremt de ikke var pliktige til arbeidsløshetstrygd. Ytelsen var foreslått satt til kr 200 årlig for hvert barn under 16 år som den trygdepliktige forsørget mer enn ett. Forslaget til regjeringen vakte en rekke protester, og hovedinnsigelsen på forslaget var at det bare var barn av arbeidstakere som ville få støtte ved denne ordningen.

Protestene førte til at forslaget ble nedstemt i Stortinget og Ot.prp.nr.16 (1945-1946) ble trukket tilbake ved Ot.meld.nr.1. (1945-46)

I august 1946 ble det lagt frem en ny proposisjon, Ot.prp.nr.127 (1945-1946) «Om utferdigelse av lov om barnetrygd». Loven ble vedtatt i Stortinget 24. oktober 1946. I rundskriv nr. 1 om barnetrygd fra Det Kongelige Departement for Sosiale Saker het det:

«I – Loven innfører barnetrygd fra 1. oktober 1946.

Den går i korthet ut på at alle som forsørger mere enn ett barn under 16 år, som er bosatt her i riket, har rett til barnetrygd på kr 180 årlig fra og med det annet barn under 16 år uten omsyn til forsørgerens inntekt, formue eller yrke, og uansett om barnet er født i eller utenfor ekteskap, eller er pleiebarn, stebarn eller adoptivbarn. Det er et vilkår for trygd at minst den ene av foreldrene er norsk statsborger.

Barnetrygd skal dog utbetales også for det første barn under 16 år når forsørgeren er enke eller enkemann eller er fraskilt, eller når det gjelder barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre. For foreldreløse barn skal det utbetales barnetrygd for det første barn uansett hvem som forsørger det, (loven § 2).»

Fra 1. oktober 1946 ble barnetrygden administrert av kommunekassereren og kommunen dekket utgiftene med 1/8 og staten dekket 7/8 av utgiftene til barnetrygden.

2.2.1 Barnets alder (§ 2)

Barnetrygd gis for barn under 18 år. Retten til barnetrygd oppstår tidligst fra måneden etter at barnet er født og faller senest bort fra og med kalendermåneden før barnet fyller 18 år.

2.2.2 Hvem som har rett til barnetrygd (§ 2)

[Endret 7/04]

Foreldre som har barn under 18 år boende fast hos seg, har rett til barnetrygd dersom barnet er bosatt i riket.

Bor barnet fast hos en annen omsorgsperson eller i barnevernsinstitusjon, har denne rett til barnetrygden.

Hvis foreldrene ikke bor sammen og skriftlig har avtalt delt bosted etter barneloven § 36 første ledd, kan hver av foreldrene få rett til 50 prosent barnetrygd.

Det gis ikke barnetrygd for barn som har inngått ekteskap eller registrert partnerskap.

2.2.3 Barnetrygd på Svalbard (§ 3)

[Endret 1/07, 4/14, 10/25]

Det foreligger rett til barnetrygd for barn som oppholder seg på Svalbard og som er medlem i folketrygden etter folketrygdloven § 2-3.

Fra 1. januar 2007 ble det innført et nytt Svalbardtillegg i barnetrygden på størrelse med Finnmarkstillegget for barn som oppholder seg på Svalbard, og som ellers fyller vilkårene for barnetrygd. Dette tillegget ble avviklet fra 1. april 2014 og gjeninnført fra 1. oktober 2025.

2.2.4 Bosatt i riket (§ 4)

Det er et vilkår for rett til barnetrygd at barnet er bosatt i riket.

Et barn anses som bosatt i riket når:

• barnet fødes i riket og moren har oppholdt seg eller skal oppholde seg i riket i mer enn 12 måneder, eller
• barnet skal oppholde seg i riket i mer enn 12 måneder, eller
• barnet fødes under morens utenlandsopphold, og moren regnes som bosatt i riket eller fyller vilkårene om medlemskap i folketrygden, eller
• barnet adopteres etter norsk lov under adoptivforeldrenes utenlandsopphold, og de anses som bosatt i riket eller fyller vilkårene om medlemskap i folketrygden.

Det er et vilkår for rett til barnetrygd at barnet og den som barnet bor fast hos, har lovlig opphold i Norge.

2.2.5 Barnetrygd for personer utenfor Norge (§ 5)

[Endret 1/07]

Det kan gis barnetrygd ved utenlandsopphold utover 12 måneder dersom barnet og den barnet bor fast hos under oppholdet, er medlemmer i folketrygden, pliktig (§ 2-5) eller frivillig (§ 2-8). Dersom utenlandsoppholdet skal vare mellom 6 og 12 måneder, vil de være pliktige medlemmer etter folketrygden § 2-1 og ikke etter § 2-5 eller § 2-8. I slike tilfeller gis det også rett til barnetrygd under utenlandsopphold dersom barnet og den barnet bor fast hos fyller vilkårene i disse bestemmelsene (§ 2-5 eller § 2-8) for å bli medlem i folketrygden.

Bor barnet sammen med begge sine foreldre, må barnet og begge foreldrene være medlemmer i folketrygden.

I tilfeller hvor barnet ikke er bosatt i riket, jfr. punkt 2.2.4 over, kan det heller ikke gis barnetrygd dersom barnet oppholder seg i utlandet og foreldrene er bosatt i Norge.

2.2.6 Arbeidstakere i Norge og på kontinentalsokkelen (§ 6)

EØS-avtalen gjelder som hovedregel for arbeidstakere som driver med leting/utvinning på den norske del av kontinentalsokkelen på tilsvarende måte som om vedkommende hadde arbeidet på norsk territorium.

2.2.7 Barn av arbeidstaker ved utenlandsk representasjon eller annen administrativ tjenestegren (§ 7)

Det gis som hovedregel ikke barnetrygd for barn som har fast bosted hos arbeidstaker ved utenlandsk representasjon eller annen administrativ tjenestegren her i riket. I visse tilfeller kan det gjøres unntak.

2.2.8 Unntak ved rettigheter i utenlandske trygdeordninger m.m. (§ 8)

Departementet gir forskrifter med nærmere bestemmelser om unntak fra retten til barnetrygd i tilfeller hvor det foreligger tilfredsstillende dekning fra utlandet.

2.4.1 Inngåelse av ekteskap

Ved inngåelse av ekteskap opphører retten til utvidet barnetrygd. Dette gjelder selv om ekteskapet er inngått med en person som ikke er barnets far eller mor.

2.4.2 Samboere med bare særkullsbarn

[Endret 1/06]

Det foreligger ikke rett til utvidet barnetrygd for samboere med bare særkullsbarn, som har levd sammen i et ekteskapslignende forhold i en felles husholdning i minst 12 av de siste 18 månedene.

Regelverket har fram til 1. januar 2006 blitt praktisert slik at forsørgere som pr. 1. november lever i samboerforhold som ikke har vart i 12 av de siste 18 månedene, har fått beholde utvidet barnetrygd i ytterligere ett kalenderår. Praksis er endret fra og med 1. januar 2006, slik at retten til utvidet barnetrygd opphører fra måneden etter at samboerforholdet har vart i 12 av de siste 18.

2.4.3 Samboere med både særkullsbarn og fellesbarn

Retten til utvidet barnetrygd for samboere med særkullsbarn som også har/får fellesbarn, faller bort fra og med måneden etter at fellesbarn er født, eventuelt fra måneden etter at foreldrene flytter sammen.

Barn under 18 år

Barnetrygd utbetales for barn under 18 år. Som hovedregel ytes stønaden med virkning fra kalendermåneden etter at barnet er født og til og med kalendermåneden før barnet fyller 18 år.

Aldersgrensen kan ikke fravikes.

Retten til barnetrygd gjelder uavhengig av om barnet er helt eller delvis selvforsørget.

«Bosatt i riket»

Barnet skal som utgangspunkt være bosatt i Norge.

I loven § 4 er det gitt en nærmere definisjon av vilkåret om «bosatt i riket», se kommentarene til denne bestemmelsen.

Barnetrygd ved surrogati

[Tilføyd 12/11]

Barn født i utlandet av surrogatmor vil tidligst ha rett til barnetrygd fra måneden etter at det er sannsynliggjort at barnet skal oppholde seg i riket i mer enn 12 måneder jf. § 4 første ledd, bokstav b). Det vises i denne forbindelse også til barnetrygdloven § 4 andre ledd og til § 11.

Hvem barnet «bor fast hos»

[Endret 1/15, 1/25]

Foreldre med barn boende fast hos seg, har rett til barnetrygd. Ved vurderingen av hvem barnet bor sammen med, er det reglene i barneloven kapittel 5 som skal legges til grunn. Er det avtalt delt bosted for barnet, se kommentarene til § 2 tredje ledd.

Hvis barnet ikke bor sammen med begge foreldrene og det ikke er avtalt delt bosted, må det vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle hvem barnet bor fast sammen med. Et vesentlig holdepunkt vil være hvor barnet er registrert som bosatt i folkeregisteret, men det er ikke det eneste momentet som tillegges vekt i den konkrete vurderingen. Det er barnets faktiske, ikke rettslige, bosted som er avgjørende for retten til barnetrygd, dette går blant annet frem i dom av Frostating lagmannsrett, LF-2024-58284.

For at barnet skal regnes for å bo fast hos en av foreldrene, må oppholdet ha en viss fasthet og varighet. Kortvarig opphold av midlertidig karakter hos den andre av foreldrene, har ikke innvirkning på retten til barnetrygd. I tilfeller der det ikke er meldt om flytting av barnet til folkeregistret, men det er godtgjort at barnet har hatt opphold hos den andre av foreldrene i mer enn tre måneder, vil oppholdet kunne være å betrakte som nytt bosted i forhold til retten til barnetrygd. Dette vil ikke gjelde i tilfeller der barnet rettsstridig er fjernet fra den av foreldrene, som det skal bo hos, for eksempel som ledd i en tvist om barnefordeling. Slike tilfeller må vurderes konkret.

Utbetaling av barnetrygd ved bortføring av barnet

[Endret 1/07, omarbeidet 6/25]

For at en sak skal behandles som en «bortføringssak» må bortføringen være i strid med foreldreansvaret etter barneloven og saken må være politianmeldt.

«Forsvinningssaker»

Det som er definert som forsvinningssaker, omfatter de tilfellene der barnet forsvinner og det er grunn til å anta at barnet har blitt utsatt for en kriminell handling.

Forsvinningssakene må vurderes konkret og fortløpende, og barnetrygden må i alle fall utbetales frem til det kan sies å ha nærmet seg en avklaring i saken. Som utgangspunkt for en konkret vurdering kan man si at barnetrygden som hovedregel ikke skal stanses før det har gått minst 4 måneder etter forsvinningen, forutsatt at det ikke er endelig fastslått at barnet er omkommet. Barnetrygd utover perioden på 4 måneder må bero på en konkret vurdering. Et moment i en slik vurdering vil kunne være om det gjennom etterforskningen har fremkommet opplysninger om at barnet kan være i live (vitner har f.eks. forklart at de har observert barnet i live etter at det forsvant). Praksis i denne typen saker bør ikke være særlig restriktiv, dette ikke minst ut fra den følelsesmessige vanskelige situasjonen barnets foreldre befinner seg i.

Fosterforhold

Fosterforhold anses å foreligge når et barn skal bo hos private etter vedtak av fylkesnemnda for sosial saker. Det vil også kunne betraktes som et fosterforhold hvis barnet etter privat avtale, med eller uten betaling, skal bo hos andre, for eksempel en slektning.

Barn under barnevernets omsorg

Det gjelder samme regler for utbetaling og disponering av barnetrygd for barn i fosterhjem og barnevernsinstitusjon som for barn som bor sammen med sine foreldre. Barnetrygden utbetales til barnets fosterforeldre eller til den barnevernsinstitusjonen der barnet bor. Barnetrygden skal også for disse barna være et tilskudd til løpende underhold av barnet.

I Ot.prp.nr.57 (2000-2001) heter det:

«Etter departementets mening bør barnetrygden også for barn i institusjon bidra til å dekke utgifter knyttet til forsørgelse av barn. Barnetrygden vil for eksempel kunne gå til løpende dekning av utgifter til lommepenger og innkjøp av gjenstander til barnets personlige bruk som det ikke påligger institusjonen å dekke.»

Fosterforeldrene eller styreren ved institusjonen må sette frem krav om barnetrygd overfor trygdekontoret i den kommunen der fosterfamilien bor eller institusjonen ligger, jf. § 14.

Barn som bor borte fra foreldrehjemmet på grunn av stort pleie-/behandlingsbehov

Barn med spesielle pleie- eller behandlingsbehov regnes i utgangspunktet for å bo fast hos sine foreldre selv om det i lange perioder bor borte fra hjemmet på grunn av skolegang eller behandling. Foreldrene har derfor som hovedregel rett til barnetrygden for barnet.

I Ot.prp.nr.57 (2000-2001) står det bl.a.:

«Det foreslås at foreldrene i større grad enn i dag bør kunne få beholde barnetrygden. Bare i de tilfellene der barnet har tilnærmet permanent opphold i boligen/boformen, bør etter departementets syn barnetrygden betales til institusjonen og ikke til barnets foreldre. I disse særlige tilfellene vil det da være slik at barnet regnes for å bo fast hos sine foreldre med mindre barnet har et tilnærmet permanent opphold i boligen/boligformen. Hovedregelen blir etter dette at barnetrygden i disse tilfellene skal utbetales til barnets foreldre.»

Det er dermed kun i de tilfellene hvor barnet har tilnærmet permanent opphold utenfor foreldrehjemmet at barnetrygden skal utbetales til institusjonen og ikke til foreldrene.

Krav til avtale/avgjørelse om delt bosted

[Tilføyd 1/24]

Det er ikke andre formkrav til en avtale om delt bosted enn at den skal være skriftlig og undertegnet av begge foreldrene. Avtalen må være inngått av de som er barnets foreldre etter reglene i barneloven. Det er ikke et krav at avtalen er datert – men er det sannsynliggjort når den ble undertegnet, legges denne datoen til grunn for rett til barnetrygd. Har foreldrene undertegnet på ulike datoer, har avtalen virkning fra datoen begge har signert.

Det må gå frem av avtalen at det aktuelle barnet skal ha delt bosted. Det er ikke et krav at foreldrene har avtalt fordeling av botiden.

Delt bosted innebærer noe mer enn at barnet rent faktisk skal bo hos begge foreldrene. Det følger av barneloven § 37 at fast bosted handler om foreldrenes avgjørelsesmyndighet i tilknytning til barnet. Når barnet bor fast hos begge foreldrene, har i utgangspunktet ingen av foreldrene større avgjørelsesmyndighet enn den andre. Større beslutninger skal treffes av foreldrene i fellesskap. Avtaler om samvær må derfor skilles fra avtaler om delt bosted. Skriftlige samværsavtaler fyller i seg selv ikke vilkårene for rett til delt barnetrygd, selv om samværsfordelingen er så jevn som 50/50.

Barnetrygden kan ellers deles hvis delt bosted er rettskraftig avgjort ved dom.

Kommer det ikke klart frem i avtalen/avgjørelsen at barnet har delt bosted, skal barnetrygden ikke deles.

Etterbetaling av delt barnetrygd

[Tilføyd 1/24]

Det er viktig å skille mellom hvilket tidspunkt vilkårene for rett til barnetrygd er oppfylt, og i hvilken utstrekning barnetrygd kan etterbetales. I forarbeidene til barnetrygdloven § 11 andre ledd (Ot.prp.nr.57 (2000-2001)) presiseres det at etterbetaling «forutsetter at barnetrygden ikke allerede er utbetalt for samme tidsrom til en annen berettiget stønadsmottaker».

Når delt bosted er stiftet ved skriftlig avtale eller rettskraftig avgjørelse, ligger det til grunn at barnet bor fast hos begge foreldrene fra det tidspunktet avtalen/avgjørelsen er undertegnet. Siden dette innebærer at begge foreldrene fyller vilkårene i § 2 første ledd, er den som mottar barnetrygden berettiget til å motta den udelt frem til den andre setter frem krav. For at det skal foreligge rett til etterbetaling fra tidspunktet da avtalen ble undertegnet, er det derfor avgjørende om det allerede er utbetalt barnetrygd for det aktuelle barnet når det søkes om delt utbetaling.

Hvis den ene av foreldrene mottar barnetrygd fra avtaletidspunktet, er denne forelderen berettiget mottaker av hele den barnetrygden som blir utbetalt frem til den andre forelderen setter frem krav. Den andre forelderen har følgelig ikke rett til å få etterbetalt delt barnetrygd for samme tidsrom, selv om også vedkommende har fylt vilkårene i § 2 første ledd. Foreldrene må eventuelt selv fordele den utbetalte barnetrygden privat.

I den utstrekning det ikke allerede er utbetalt barnetrygd for det aktuelle barnet, kan hver av foreldrene få etterbetalt delt barnetrygd fra måneden etter at avtalen/avgjørelsen ble undertegnet. Har det ikke blitt utbetalt utvidet barnetrygd, kan hver av foreldrene få etterbetalt 50 prosent av dette tillegget om de har fylt vilkårene i § 9. Utvidet barnetrygd kan etterbetales uavhengig av om den ordinære barnetrygden er utbetalt, siden begge foreldrene fra avtaletidspunktet har fylt vilkårene for rett til barnetrygd etter § 2 første ledd.

Tilbakevirkende avtaler om delt bosted har ikke betydning for rett til delt barnetrygd. Vilkåret «skriftlig har avtalt» i § 2 tredje ledd er ikke oppfylt før avtalen faktisk er gjort skriftlig. Praktisering av delt bosted før dette er skriftlig avtalt, gir dermed ikke rett til delt barnetrygd.

Selv om praktisering av delt bosted ikke gir grunnlag for deling av barnetrygd før det er skriftlig avtalt, kan slik tilbakevirkende avtale få betydning for vurderingen av hvor barnet har bodd fast. Dette gjelder for eksempel der barnet ikke har hatt folkeregistrert adresse hos den som har mottatt barnetrygden. Barnetrygden vil da normalt ikke anses som feilutbetalt, siden foreldrene er enige om at barnet også har bodd hos stønadsmottakeren. Foreldrene blir også her henvist til å fordele den utbetalte barnetrygden privat. Utvidet barnetrygd kan i et slikt tilfelle bare utbetales til den forelderen som har hatt rett til ordinær barnetrygd etter § 2 første ledd.

Når det anføres at delt bosted ikke blir praktisert

[Endret 1/24, 12/24]

I Sivilombudsmannens uttalelse i sak 2010/2901 [SOM-2010-2901] var saksforholdet at både bidragsmottaker og bidragspliktige hadde uttalt at det ikke ble praktisert delt bosted i tråd med tidligere rettsforlik. I uttalelsen gav Sivilombudsmannen uttrykk for at det er de faktiske forholdene som må legges til grunn. Sivilombudsmannen uttaler blant annet: «At de faktiske forholdene skal legges til grunn, er også best i samsvar med det overordnede hensynet til en forsvarlig forsørgelse og barnets beste».

Det skal legges til grunn at det ikke lenger foreligger delt bosted dersom begge partene skriftlig erklærer eller bekrefter at delt bosted ikke blir praktisert, selv om delt bosted er fastsatt ved avtale, dom eller er inngått ved rettsforlik. Dersom partene er enige om tidspunktet avtalen opphørte, legger Nav dette tidspunktet til grunn.

I Trygderettens kjennelse ankenr. 11/00756 [TRR-2011-756] kom retten til at endringer i de faktiske forholdene gjorde at barnet måtte anses å ha fast bosted hos sin mor, og at tidligere avtale om delt bosted ikke lenger kunne legges til grunn ved utbetalingen av barnetrygd. Se også ankenr. 11/00657 [TRR-2011-657] der Trygderetten uttaler at for rett til barnetrygd er faktisk bosted avgjørende, og ikke et rettsforlik om bostedsordning. I ankenr. 13/00219 [TRR-2013-219] uttaler Trygderetten at det i saker hvor det foreligger en avtale om delt bosted og den ene forelderen hevder at den ikke blir praktisert må retten foreta en konkret vurdering av bevisene i saken.

I tilfeller der foreldrene ikke lenger er enige om at barnet har delt bosted, kan heller ikke Nav lenger legge den tidligere avtalen til grunn uten å vurdere de faktiske forholdene i saken. Det er den som søker stønad, som må sannsynliggjøre at vilkårene for rett til stønaden er oppfylt, herunder at barnet ikke lenger har delt bosted. Dersom det fremkommer opplysninger om barnets bosted i f.eks. bidragssaken, er det viktig at disse opplysningene blir vurdert også i barnetrygdsaken.

Et moment i vurderingen vil være om stort avvik mellom innholdet i avtalen om delt bosted og gjennomføringen av den, f.eks. om avtalt samvær er definert i avtalen, men gjennomføres i vesentlig mindre grad enn avtalt. Det at barnet faktisk bor vesentlig mindre hos en part vil være et moment i den helhetlige vurderingen for om delt bosted blir praktisert. Vesentlig økning i geografisk avstand, slik at delt bosted vanskelig kan gjennomføres, vil også være et moment i helhetsvurderingen. Det antas å vanskeliggjøre et betydelig samværsomfang, medbestemmelse og deling av utgifter i dagliglivet hva gjelder barnet, dersom foreldrene bor langt unna hverandre. Et godt samarbeid mellom foreldrene er en forutsetning for domstolene for å kunne fatte dom om delt bosted. Dårlig samarbeid kan derfor være et moment for at delt bosted ikke lengre blir praktisert. Dokumentasjon/opplysninger på at foreldrene har vært i kontakt med familievernkontoret og/eller konfliktrådet, eventuelt at en av dem har søkt bistand fra advokat for rettslig avgjørelse kan være momenter som taler for at de samarbeider dårlig. Utbetalingsreglene i barnetrygdloven åpner for at barnetrygd etter hovedregelen kan etterbetales i inntil tre måneder når vilkårene for rett til barnetrygd er oppfylt. Det må gjøres en konkret vurdering av når det er sannsynliggjort at endringen har skjedd, fordi dette kan gi rett til etterbetaling.

I tilfeller der Nav ikke tar hensyn til avtale, rettsforlik eller dom om delt bosted, betyr ikke det at Nav setter dommen/rettsforliket til side, men at de faktiske forhold legges til grunn vedrørende hvor barnet bor.

Ved uenighet mellom foreldrene om hvem barnet skal bo fast hos, kan foreldrene gå til domstolen for å få en avgjørelse.

Når barnet har delt bosted, ligger det til grunn at barnet bor tilnærmet like lenge hos begge foreldre selv om det ikke er uttrykt i barneloven.

Opphør av delt bosted

[Tilføyd 1/24]

Retten til delt barnetrygd faller bort dersom det foreligger en nyere skriftlig avtale eller rettskraftig avgjørelse om at barnet skal bo fast hos den ene av foreldrene, jf. barneloven § 36.

Barnetrygdloven åpner ikke for å utbetale delt barnetrygd hvis foreldrene flytter sammen, selv om barnet fremdeles bor fast hos begge. I slike tilfeller skal barnetrygden utbetales udelt, uavhengig av om foreldrene fortsatt ønsker delt utbetaling. Foreldrene må gi melding til Nav om hvem som skal ha barnetrygden utbetalt til seg.

Nav må etterbetale barnetrygd dersom en av foreldrene har fått for lite utbetalt som følge av at retten til delt barnetrygd har falt bort. Dersom det har blitt feilutbetalt barnetrygd etter endringen, må vilkårene for tilbakekreving vurderes.

Eksempler

[Endret 12/24]

Eksempel 1:

Mor er enslig og har to barn fra ulike forhold. Det ene barnet bor fast hos henne og har ikke delt bosted. Mor har rett til udelt barnetrygd for dette barnet. Det andre barnet har delt bosted, slik at både mor og far rett til 50 prosent av den ordinære barnetrygden. Både mor og far fyller vilkårene i § 9. Far har rett til 50 prosent utvidet barnetrygd fordi han kun har barn med delt bosted. Mor har rett til 100 prosent utvidet barnetrygd fordi hun også har barn uten delt bosted.

Eksempel 2

Mor mottar utvidet barnetrygd for ett barn. Far søker i juni om delt barnetrygd. Han hadde i januar inngått skriftlig avtale med moren om delt bosted. Far og mor skal få utbetalt 50 prosent ordinær og utvidet barnetrygd fra 1. juli. Far har ikke rett til å få etterbetalt barnetrygd i perioden fra 1. februar til 30. juni, fordi mor har vært berettiget mottaker av hele den utbetalte barnetrygden.

Eksempel 3:

Far mottar ordinær barnetrygd for ett barn. I august søker mor om utvidet barnetrygd, fordi foreldrene hadde inngått skriftlig avtale i mai om delt bosted. Far og mor skal få utbetalt 50 prosent ordinær barnetrygd fra 1. september, og mor får i tillegg 50 prosent utvidet barnetrygd. Mor kan ikke få etterbetalt ordinær barnetrygd i perioden 1. juni til 31. august fordi far var berettiget mottaker av hele den ordinære barnetrygden. Mor kan likevel få etterbetalt 50 prosent utvidet barnetrygd fra 1. juni, fordi utvidet barnetrygd ikke allerede er utbetalt.

Eksempel 4:

Far mottar ordinær barnetrygd for ett barn. I november søker mor om utvidet barnetrygd og legger frem avtale om delt bosted. Foreldrene signerte avtalen i juli, men i avtaleteksten står det at delt bosted har blitt praktisert tilbake fra januar. Barnet har folkeregistrert adresse hos moren fra januar.

Mor og far skal få utbetalt 50 prosent ordinær barnetrygd fra 1. desember. Mor får ikke etterbetalt ordinær barnetrygd i perioden 1. august til 30. november, fordi hele barnetrygden er utbetalt til far, som berettiget mottaker. Mor kan få etterbetalt 50 prosent utvidet barnetrygd fra 1. august, fordi delt bosted ble skriftlig avtalt i juli og det ikke er utbetalt utvidet barnetrygd. Barnetrygden kan ikke deles før 1. august, fordi skriftlig avtale om delt bosted først ble inngått i juli.

Siden far har mottatt barnetrygd, og foreldrene er enige om at barnet har bodd hos begge, legges det til grunn at barnet bodde fast hos faren fra januar til juli. Mor har derfor ikke rett til barnetrygd i perioden 1. februar til 31. juli, selv om barnet var folkeregistrert på hennes adresse. Hun har følgelig heller ikke rett til utvidet barnetrygd i dette tidsrommet.

Eksempel 5:

Begge foreldrene er enslige. De har avtalt delt bosted for to barn, men bare mor har søkt om barnetrygd. Mor får utbetalt ordinær barnetrygd for to barn og utvidet barnetrygd. Etter flere år søker far om barnetrygd. Begge foreldrene bekrefter at ordningen med delt bosted opphørte for tre år siden, og at de har hatt ett barn hver boende fast hos seg de siste tre årene. Hver av foreldrene har da hatt rett til ordinær barnetrygd for ett barn hver, og til utvidet barnetrygd. Her skal far få etterbetalt ordinær og utvidet barnetrygd etter reglene i § 11. Mor har i en periode fått feilutbetalt ordinær barnetrygd for det barnet som flyttet til far.

Barnetrygd til overføringsflyktninger

[Endret 12/15]

Overføringsflyktninger skiller seg fra andre flyktninger/asylsøkere ved at de allerede ved ankomst til Norge har fått oppholdstillatelse. Utlendingsdirektoratet vil kort tid etter ankomsten avgjøre om de får status som flyktninger eller opphold på humanitært grunnlag, men resultatet av denne avgjørelsen influerer ikke på den allerede gitte oppholdstillatelsen.

Når Nav har klarlagt at det dreier seg om overføringsflyktninger, kan barnetrygd tilstås fra måneden etter ankomsten.

Se for øvrig kommentarene til folketrygdloven § 2-1 tredje ledd.

Særlig om EØS-borgere

[Tilføyd 12/15. Ender 4/19 (2), 7/21]

Det er i utgangspunktet utlendingsmyndighetene som skal bekrefte om en person har lovlig opphold. Dersom utlendingsmyndigheten ikke kan opplyse om en EØS-borger har lovlig opphold, må Nav selv vurdere om vedkommende fyller vilkårene for lovlig opphold. Vurderingen om hvorvidt vedkommende har lovlig opphold i Norge gjøres ut i fra flere faktorer enn bare registreringsbevis. Det legges vekt på f. eks. arbeidsforhold, folkeregistrert adresse, om vedkommende har norsk personnummer, hvem mor og barn bor sammen med osv. Vilkår om lovlig opphold skal ikke vurderes dersom vedkommende omfattes av lovvalgsregelen i forordning 883/2004 artikkel 11 (3) (a) der det fremgår at en person i arbeid i et land skal være underlagt dette landets lovgivning.

EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen gir statsborgere fra EØS- og EFTA-land adgang til å reise inn i Norge og ta arbeid her i inntil tre måneder uten å måtte ha tillatelse. Dette følger både av direktiv av 29. april 2004 nummer 2004/38/EF artikkel 6, og utlendingsloven § 111.

EØS-borgere som oppholder seg mer enn tre måneder i Norge, plikter å registrere seg hos politiet eller et Servicesenter for utenlandske arbeidstakere. Den som ikke overholder registreringsplikten, vil likevel ha oppholdsrett så lenge de materielle vilkårene for dette består. Dersom vilkårene for opphold ikke er oppfylt, har EØS-borgeren ikke oppholdsrett ut over tre måneder. Registreringen og tildelingen av oppholdskortet er ikke et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Registreringen skjer kun en gang, uansett hvor lenge oppholdet skal vare, og uavhengig av om personen bytter oppholdsgrunnlag. Det er EØS-borgerens situasjon på utstedelsestidspunktet som legges til grunn. Oppholdsretten varer så lenge vilkårene for opphold er oppfylte. EØS-borgeren får utstedt et registreringsbevis som gjelder på ubestemt tid. Dette blir ikke levert inn til utlendingsmyndighetene dersom de mister oppholdsretten.

Persongruppen som har oppholdsrett i mer enn tre måneder er:

1. arbeidstakere
2. selvstendig næringsdrivende
3. tjenesteytere
4. personer som råder over tilstrekkelige midler til å forsørge seg selv og eventuelle medfølgende familiemedlemmer
5. studenter som er opptatt ved en godkjent utdanningsinstitusjon. Det er et vilkår at formålet med oppholdet hovedsakelig er utdanning, herunder yrkesrettet utdanning, at vedkommende er omfattet av en sykeforsikring som dekker alle risikoer under oppholdet, og avgir en erklæring om at vedkommende har tilstrekkelige midler til å dekke underhold for seg selv og eventuelle familiemedlemmer.
6. EØS-borgere som får oppholdsrett som familiemedlemmer, se utlendingsloven § 113.

Ved skilsmisse eller opphør av samboerskap bevarer familiemedlemmet til en EØS-borger oppholdsretten så lenge vedkommende på selvstendig grunnlag oppfyller vilkårene om oppholdsrett i § 112 første ledd, se utlendingsloven § 113 fjerde ledd. Ekteskapet består selv om partene har flyttet fra hverandre og er separert.

UDI sitt «rundskriv 2011-037 [UDIRS-2011-37] Opphold på selvstendig grunnlag for EØS-borgere – vilkår og dokumentasjonskrav – utlendingsloven § 112, jf. utlendingsforskriften §§ 19-12, 19-13 og 19-13a» gir nærmere anvisning på vilkårene for oppholdsrett på selvstendig grunnlag for EØS-borgere. Rundskrivet inneholder en nærmere omtale av de ulike grunnlagene for oppholdsrett i mer enn tre måneder. Se UDIs regelverk med rundskriv.

Det fremgår av ordlyden i Utlendingsloven §116 5første ledd at EØS-borger og familiemedlemmer som har hatt sammenhengende lovlig opphold i Norge i fem år, får varig oppholdsrett. Den varige oppholdsretten inntreffer dermed uavhengig av om søknad er fremsatt, så fremt vilkårene er oppfylt

Ett sammenhengende utenlandsopphold

[Endret 1/07, 12/15, 9/16, 7/20, 7/21]

Ved midlertidig fravær fra Norge som varer kortere enn tre måneder, regnes barnet fortsatt som bosatt i Norge. Dersom oppholdet varer lenger enn tre måneder, anses ikke barnet lenger for å være bosatt etter barnetrygdloven og rett til barnetrygd opphører.

Det regnes som ett sammenhengende utenlandsopphold når barnet i løpet av utenlandsoppholdet har kortvarige opphold (besøk, ferier o.l.) i Norge, uten at oppholdet i utlandet er endelig avsluttet.

I de tilfeller der det er usikkert om utenlandsoppholdet vil vare i mer enn tre måneder, opphører retten til barnetrygd fra og med måneden etter utreise, men med mulighet for etterbetaling dersom utenlandsoppholdet viser seg å bli under tre måneder.

Unntak kan gis jf. § 5 nedenfor, eventuelt etter EØS-avtalen eller annen trygdeavtale.

Den 19.06.2020 ble det vedtatt en midlertidig bestemmelse om unntak fra hovedregelen i barnetrygdloven paragraf 4, tredje ledd.

Unntaket skulle sikre at familier som har oppholdt seg i utlandet, og som ikke har hatt mulighet til å reise tilbake til Norge som planlagt på grunn av utbruddet av covid-19, likevel får beholde barnetrygd.

Lovendringen bestod i en tilføyelse i § 4, tredje ledd, nytt tredje punktum. Tilføyelsen slo fast at hvis et utenlandsopphold varer mer enn tre måneder på grunn av utbrudd av covid-19, regnes barnet fortsatt som bosatt i Norge. Dermed ble det gjort et særlig unntak fra hovedregelen om at utenlandsopphold på mer enn tre måneder fører til at barnet ikke lenger anses som bosatt i riket.

For at unntaksbestemmelsen skulle komme til anvendelse var det et vilkår at det var covid-19-pandemien som er årsaken til at utenlandsoppholdet blir lenger enn tre måneder. En familie som uansett hadde planlagt et lengre utenlandsopphold, kunne ikke få barnetrygd etter unntaksregelen. Det var videre et vilkår at det ble dokumentert at oppholdet var planlagt å skulle vare under tre måneder. Slik dokumentasjon kunne være for eksempel melding til Nav i forkant av utreise eller returbillett.

Det var videre et vilkår at barnet hadde reist fra Norge før 15. mars 2020.

Den midlertidig bestemmelsen trådte i kraft 19. juni 2020, og ble opphevet 1. januar 2021

Flere kortvarige utenlandsopphold i løpet av to eller flere år etter hverandre

[Endret 11/15, 10/16]

Et barn anses ikke lenger for å være bosatt i Norge når det har oppholdt seg eller skal oppholde seg i utlandet i mer enn totalt seks måneder per år i to eller flere år etter hverandre. I disse tilfellene stoppes stønaden fra den måneden barnet ikke lenger anses bosatt her, dersom det ikke kan utbetales fortsatt barnetrygd med hjemmel i § 5, etter EØS-avtalen eller annen trygdeavtale.

Perioden på tre måneder jf. § 4 tredje ledd første punktum, regnes fra utreisetidspunktet. Når det gjelder utenlandsopphold i påfølgende år etter § 4 tredje ledd andre punktum, samsvarer denne bestemmelsen med innholdet i folketrygdloven § 2-1 fjerde ledd andre punktum. Ordlyden i bestemmelsene er ikke klar, men Trygderetten har i flere saker, se bl.a. kjennelse 13/01416, lagt til grunn at påfølgende år jf. folketrygdloven § 2-1 fjerde ledd andre punktum skal forstås som påfølgende kalenderår. Ettersom ordlyden i § 4 tredje ledd andre punktum samsvarer med ordlyden i folketrygdloven § 2-1 fjerde ledd andre punktum, tolkes lovbestemmelsen likt.

Eksempel

En familie bor i Norge, men oppholder seg i utlandet tre år på rad i henholdsvis 5, 7 og 8 måneder. Det første året beholder familien barnetrygden etter § 4 tredje ledd første punktum. Det andre året opphører utbetalingen av barnetrygd med virkning fra måneden etter utreise jf. § 4 tredje ledd andre punktum. Dette gjelder med mindre barnetrygd kan utbetales med hjemmel i § 5, etter EØS-avtalen eller annen trygdeavtale.

Særlig om utenlandsopphold i andre EØS-land

[Tilføyd 5/22]

Ordlyden i barnetrygdloven § 4 tilsier at retten til barnetrygd faller bort ved utenlandsopphold på mer enn tre måneder, tidligere seks måneder. Lovens ordlyd må tolkes i overensstemmelse med EØS-retten. (EØF) Dersom en av foreldrene og/eller barnet det gjelder har Norge som lovvalgsland, beholder familien retten til barnetrygd ved midlertidige utenlandsopphold i andre EØS-land. Se trygdeforordningen (EF 883/2004) artiklene 11-16, og rundskriv H45 kapittel 2 for nærmere omtale av lovvalgsreglene.

Nav har tidligere kun anvendt nasjonal lovgivning i saker der familien bor i Norge og har et midlertidig utenlandsopphold i et annet EØS-land. Barne- og familiedepartementet legger til grunn at tidligere praksis ikke har fått betydning for barnetrygdsaker der utenlandsoppholdet startet før 1. januar 2007. Dette fordi tidsbegrensningen i barnetrygdloven § 4 i tiden før 1. januar 2007 var slik at familien beholdt retten til barnetrygd ved utenlandsopphold på inntil 12 måneder. Endring av praksis gjelder av den grunn barnetrygdsaker der utenlandsoppholdet startet 1. januar 2007 eller senere. Mottakere av barnetrygd som mener å ha fått uriktig vedtak, må kontakte Nav og dokumentere at vilkårene var oppfylt.

Utenlandsopphold på mer enn 12 måneder

[Endret 1/07, 12/15, 1/16]

Bestemmelsen knytter vilkårene for rett til barnetrygd under utenlandsopphold opp mot pliktig eller frivillig medlemskap i folketrygden.

Alle former for trygdedekning likestilles. Dette medfører at det vil være tilstrekkelig med medlemskap enten i helsedelen eller i pensjonsdelen.

Alle søknader om frivillig medlemskap under utenlandsopphold skal behandles av Nav kontroll. For at det skal kunne gis barnetrygd under utenlandsopphold som varer mer enn 12 måneder, må det altså være avklart om de aktuelle personene er pliktig eller frivillig medlemmer i folketrygden etter §§ 2-5 eller 2-8 under utenlandsoppholdet. Ved pliktig medlemskap kan bekreftelse på arbeidsforhold etc. benyttes som dokumentasjon.

Ved frivillig medlemskap etter § 2-8 skal dette dokumenteres ved vedtak fattet av Nav kontroll. Det er to vilkår som begge må være oppfylte for at det skal kunne gis frivillig medlemskap i folketrygden. Søkeren må ha vært medlem i folketrygden i minst tre av de siste fem kalenderårene før søknadstidspunktet og søkeren må ha nær tilknytning til det norske samfunnet. Kravet om å ha vært medlem i folketrygden i minst tre av de siste fem kalenderår, gjelder ikke barn under 18 år som opptas etter § 2-8 fjerde ledd som forsørgede familiemedlemmer. Forsørget ektefelle må imidlertid fylle dette vilkåret for å kunne bli medlem.

Det vises ellers til kommentarene til §§ 2-5 og 2-8 i rundskriv til folketrygdloven kapittel 2.

Utenlandsopphold mellom 3 og 12 måneder

[Endret 1/07, 12/15, 10/18]

Ved utenlandsopphold mellom 3 og 12 måneder vil familien være pliktig trygdet etter folketrygdloven § 2-1. Personer som er pliktig trygdet etter folketrygdloven § 2-1, kan ikke samtidig være medlemmer i folketrygden etter andre bestemmelser i folketrygdloven. Det kan innebære at familier som har utenlandsopphold på inntil 12 måneder ikke får barnetrygd, mens de samme gruppene kan få barnetrygd hvis utenlandsoppholdet varer mer enn 12 måneder, fordi de da er medlemmer i folketrygden etter folketrygdloven § 2-5 eller § 2-8.

For å bøte på denne urimeligheten er det gjort en endring i barnetrygdloven § 5 første ledd. Endringen innebærer at de som faller inn under persongruppene nevnt i folketrygdloven § 2-5 eller § 2-8 vil få rett til barnetrygd, selv om utenlandsoppholdet varer mindre enn 12 måneder, og personene dermed ikke er medlemmer etter de angitte bestemmelsene, men etter folketrygdloven § 2-1. Ved utenlandsopphold som skal vare mellom 3 og 12 måneder må det gjøres en individuell vurdering av om familien fyller vilkårene for medlemskap i folketrygden etter folketrygdloven § 2-5 eller § 2-8, selv om bruker ikke har søkt om medlemskap etter disse bestemmelsene. Rett til barnetrygd kan foreligge selv om det ikke foreligger søknad/vedtak om medlemskap for familien. Se rundskrivet til folketrygdloven § 2-8 for vilkår.

Det må ved utenlandsopphold som skal vare mellom 3 og 12 måneder foretas en vurdering av om familien fyller vilkårene for å bli medlem i folketrygden etter folketrygdloven § 2-5 eller § 2-8. Dette medfører at alle som før 1. januar 2007 er omfattet av unntaksbestemmelsene i barnetrygdloven § 5, fortsatt vil få rett til barnetrygd selv om barnet ikke er bosatt i Norge.

Krav om å være bosatt før utenlandsoppholdet

[Endret 1/07, 10/18]

En forutsetning for at bestemmelsene ovenfor skal komme til anvendelse er at personene som oppholder seg utenlands (både over 12 måneder og mellom 3 og 12 måneder) har vært å regne som bosatt etter § 4 før de reiser utenlands, med unntak av tilfeller som omfattes av regelen i § 4 første ledd bokstav c (barn som fødes under morens utenlandsopphold .. )

Brukere på flyterigg

[Endret 1/17, 10/25]

Når en flyterigg operer på norsk sokkel er de ansatte som jobber på riggen pliktige medlemmer og har krav på barnetrygd. Dersom riggen flyttes utenfor norsk sokkel, opphører det pliktige medlemskapet. Det må i slike tilfeller vurderes hvor lang tid de er/har vært utenfor norsk sokkel, og om det søkt om medlemskap for den aktuelle perioden.

Noen ansatte som jobber på flyterigg er omfattet av sjømannsregler. I disse tilfellene har bruker kun rett til barnetrygd etter EØS . reglene dersom riggen er registrert som NIS/NOR/EØS. Avklaring på dette skjer ved å etterspørre arbeidsattest dersom AA-registeret er mangelfullt.

Eksempel nr.1:

Norge er primærland og skal utbetale barnetrygd:

En fransk familie bor i Nederland. Barnets far arbeider på den norske kontinentalsokkelen, og barnets mor er ikke yrkesaktiv: Norsk barnetrygd skal utbetales uredusert.

Eksempel nr. 2:

Norge er sekundærland og skal utbetale differansen mellom norsk og utenlandsk barnetrygd:

En britisk familie bor i Skottland. Barnets mor arbeider på den norske kontinentalsokkelen, og barnets far er yrkesaktiv i Skottland. Norge skal utbetale differensen mellom norsk barnetrygd og den barnetrygden som utbetales fra Skottland, hvis den norske barnetrygden er høyere enn bostedslandets.

Eksempel nr. 3:

Norge skal ikke utbetale barnetrygd:

Hvis personen som arbeider på norsk kontinentalsokkel, er unntatt fra medlemskap av folketrygden, skal det ikke utbetales norsk barnetrygd. Dette kan for eksempel være tilfelle for utsendte arbeidstakere, hvis de fortsatt er omfattet av trygdelovgivningen i utsenderlandet, mens de arbeider på norsk kontinentalsokkel.

Bestemmelsen omfatter bare personer som arbeider om bord på faste eller flyttbare innretninger som er i virksomhet i forbindelse med leting etter eller utvinnig av naturforekomster på havbunnen. Den berører ikke personer som arbeider på NOR/NIS/EØS-registrerte skip på norsk kontintalsokkel.

Det vises til rundskrivet til folketrygdloven kapitel 2, generell del pkt. 3.2 og kommentarene til § 2-4 samt EØS-rundskrivet – Hovednummer 45, kapittel 2, regler om medlemsskap og om hvilket lands lovgivning som skal anvendes samt kapitel 33 Barnetrygd.

Krav om barnetrygd for personer som er i arbeid på kontinentalsokkelen og som ikke er bosatt i Norge, behandles av Nav familie- og pensjon Drammen.

Sivilstatus når ekteskap er inngått i utlandet

[Tilføyd 4/16, endret 11/24]

Ekteskap inngått i utlandet skal likestilles med ekteskap inngått etter ekteskapsloven, dersom det utenlandske ekteskapet kan anerkjennes i Norge, jf. ftrl. § 1-5.

Selv om ikke btrl.§ 9 henviser til ftrl. § 1-5, skal tilsvarende vurdering legges til grunn ved vurderingen av sivilstatus i barnetrygdsakene.

Ekteskap inngått i utlandet skal anerkjennes i Norge dersom det er formelt gyldig etter stiftelseslandets rett jf. ekteskapsloven § 18 a. Det finnes ikke noen egen instans for å anerkjenne ekteskap inngått i utlandet. Det vil si at ulike forvaltningsorganer kan komme til ulike resultater ved vurderingen av om det er inngått et gyldig ekteskap i utlandet. Nav er for eksempel ikke bundet av Folkeregisterets registrering.

Som utgangspunkt vil den som er registrert som gift i Folkeregisteret regnes som gift i vurderinger også etter barnetrygdloven.

I saker der ekteskap er inngått i utlandet og bruker er folkeregistrert med sivilstatus som gift, legges dette til grunn. Et unntak fra dette er hvis det fremkommer opplysninger som tilsier at en anerkjennelse av ekteskapet vil stride mot norsk rettsorden (ordre public) eller ekteskapsloven § 18 a, andre ledd og det ikke er gitt etterfølgende anerkjennelse etter tredje ledd. Eksempler på tilfeller som strider mot norsk rettsorden er der ekteskapet er inngått under rettstridig tvang eller for øvrig mangler samtykke, eller at ektefellene er svært unge.

I tilfeller hvor det er motstrid mellom brukers egne opplysninger og folkeregistrert sivilstatus må det gjøres en konkret helhetsvurdering i den enkelte saken. I vurderingen er brukerens egne opplysninger og definisjon av sivilstatus juridisk og sosialt av særlig betydning. Andre relevante og konkrete opplysninger som kan belyse faktisk sivilstatus kan også ha betydning. Dette kan for eksempel være vurderinger eller informasjon knyttet til sivilstatus fra andre offentlige norske og utenlandske myndigheter.

Dersom bruker må anses som ugift må Nav vurdere om bruker på bakgrunn av de gitte opplysningene for øvrig fyller vilkårene som reelt enslig og ikke deler de økonomiske utgiftene med ektefelle eller samboer. Det må spesielt vurderes om dette er en sak hvor foreldrene vanligvis har felles bolig men bor midlertidig adskilt grunnet praktiske årsaker.

Ugift, skilt eller separert

En person som ikke har vært gift, har sivilstatus ugift. For å få sivilstatus skilt eller separert, må det foreligge en formell skilsmisse eller separasjon. Skilsmisse og lovformelig separasjon gis ved bevilling av fylkesmannen eller ved dom/kjennelse av domstolen.

Registrert partnerskap (lov 30. april 1993 nr. 40) er likestilt med ekteskap og oppløses på samme måte som ekteskap.

Norsk separasjon eller skilsmisse

For at det skal foreligge gyldig separasjon eller skilsmisse, må det være gitt bevilling av fylkesmannen eller det må foreligge dom i saken. Søkeren må fremlegge slikt dokument.

Sivilstatus når ekteskap er oppløst i utlandet

[Tilføyd 4/16]

Utenlandske separasjoner og skilsmisser reguleres av lov om anerkjennelse av utenlandske skilsmisser og separasjoner.

Spesielt om utenlandsk skilsmisse

[Endret 4/16]

Fylkesmannen har kompetanse til å gjøre vedtak om anerkjennelse av utenlandske skilsmisser. Fylkesmannens anerkjennelse er imidlertid ikke nødvendig i saker etter folketrygdloven kapittel 15. Nav kan selv avgjøre at en utenlandsk skilsmisse skal legges til grunn dersom det enkelt kan fastslås at vilkårene i §§ 1-3 i lov om anerkjennelse av utenlandske skilsmisser og separasjoner er oppfylt. Det vises i denne forbindelse til rundskriv Q-2004-19 (regjeringen.no). Parten må i slike tilfeller levere en bekreftet kopi av en rettskraftig skilsmisseavgjørelse (eller annet rettsgrunnlag) samt bekrefte egen identitet. Det kan unntaksvis godtas utskrift av sivilstandregisteret. I bestemmelsen er det ikke definert hvor stor grad av sannsynlighet som må til for å anse det som bevist at brukeren er skilt, derfor er det alminnelig sannsynlighetsovervekt som gjelder. Dette innebærer at Nav må legge til grunn det som fremstår som mest sannsynlig når alle forhold er tatt i betraktning.

Dersom Nav er usikre på om den utenlandske skilsmissen kan legges til grunn i Norge må parten henvises til Fylkesmannen for å få en avgjørelse. Dersom parten ikke får en avgjørelse vil han/hun fremdeles anses som gift. Nav har ingen hjemmel for å dekke utgifter i forbindelse med slik anerkjennelse. Dersom parten ikke kan dokumentere at skilsmissen kan legges til grunn i Norge skal han/hun fortsatt anses som gift.

Ifølge den Nordiske familierettskonvensjonen av 6. februar 1931 mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige, behøver ikke nordiske skilsmisser mellom nordiske statsborgere anerkjennelse av Fylkesmannen. Dette innebærer at slike avgjørelser alltid kan legges til grunn.

Spesielt om utenlandsk separasjon

[Endret 4/16]

Separasjonsinstituttet forekommer i få land. Dersom søkeren hevder å være separert i et annet land, kan det derfor som hovedregel legges til grunn at det ikke dreier seg om en separasjon som kan likestilles med norsk separasjon. Vedkommende anses da som gift. Vedkommende har, på visse vilkår, jf. ekteskapsloven § 30, anledning til å ta opp sak om separasjon eller skilsmisse i Norge.

Dersom søkeren fastholder at den utenlandske separasjonen må likestilles med den norske, har vedkommende anledning til å få vurdert separasjonsdokumentet av fylkesmannen. Nav har ingen hjemmel for å dekke utgifter i forbindelse med slik anerkjennelse over barnetrygdens budsjett.

Dansk separasjon anses likestilt med norsk separasjon og kan derfor uten videre legges til grunn.

Etter begjæring om skilsmisse i Sverige, blir det utferdiget et dokument «Meddelande om betänketid», hvor det fremgår at partene må ha en betenkningstid på seks måneder fra utstedelsen av dokumentet før skilsmisse kan begjæres. Hvis det ikke er begjært skilsmisse innen 12 måneder, blir partene igjen å anse som gift.

«Meddelande om betänketid» anses likestilt med norsk midlertidig avgjørelse om separasjon (se nedenfor), for tiden fra dokumentet er utstedt og inntil partene etter det som er sagt ovenfor blir å anse som skilt eller gift. Stønadssaken må derfor følges opp slik at det kan bringes på det rene hvorvidt vilkåret om sivilstatus separert eller skilt fortsatt er oppfylt.

Etter den svenske ordningen er det ikke noe krav om at partene skal leve adskilt i «betänketiden» for at det skal kunne gis skilsmisse. Det er imidlertid et vilkår for å få utvidet barnetrygd at partene ikke lever sammen i den aktuelle perioden.

Sivilstatus når ekteskap er inngått i Norge etter utenlandske regler/tradisjoner

[Tilføyd 4/16]

Dersom ekteskap inngås i Norge, så er det avgjørende for fastsetting av sivilstatus at ekteskapet er inngått i samsvar med ekteskapsloven. Vigsler skal snarest, og senest innen tre dager, sende melding om vigselen til prøvingsmyndigheten, jf. ekteskapsloven § 17 jf. tilhørende forskrift § 4. Folkeregisteret vil dermed være oppdatert med brukers sivilstatus som gift dersom ekteskap er inngått etter ekteskapsloven.

Dersom bruker er folkeregistrert som ugift, men vedkommende opplyser at han/hun har giftet seg i Norge, vil dette som hovedregel innebære at ekteskapet ikke er gyldig inngått i Norge. I slike tilfeller må bruker anses som ugift. Dette gjelder med mindre manglende oppdatering av folkeregisteret skyldes praktiske årsaker. Dersom opplysningene forsørgeren har gitt tyder på at ekteskapet er gyldig inngått i Norge, bør dette undersøkes.

Dersom bruker må anses som ugift må Nav vurdere om bruker på bakgrunn av de gitte opplysningene for øvrig fyller vilkårene som reelt enslig og ikke deler de økonomiske utgiftene med ektefelle eller samboer. Det må spesielt vurderes om dette er en sak hvor foreldrene vanligvis har felles bolig men bor midlertidig adskilt grunnet praktiske årsaker.

Betydningen av at ektefellene bor sammen en periode etter separasjonen

[Endret 6/07, 10/20]

Hvis ektefellene blir separert ved dom eller bevilling, skal den berettigede som hovedregel ha utvidet barnetrygd utbetalt fra måneden etter at bevilling ble gitt eller dom avsagt.

Imidlertid forekommer det at ektefellene ikke flytter fra hverandre straks separasjonsbevillingen er gitt. I andre tilfeller flytter separerte sammen igjen for så å flytte fra hverandre etter en tid.

I disse tilfellene foreligger ikke rett til utvidet barnetrygd så lenge ektefellene bor i samme boenhet. Etter at ektefellene har flyttet fra hverandre, oppstår spørsmålet om separasjonsbevillingen skal anses som gyldig eller om det skal kreves en faktisk separasjonstid på seks måneder før utvidet stønad kan tilstås.

I utgangspunktet er det fylkesmannen som avgjør hvorvidt en bevilling fortsatt er gyldig eller ikke. Da det i praksis har vist seg at fylkesmennene som oftest ikke vurderer spørsmålet om separasjonens gyldighet før ved skilsmissesaken, finner Arbeids- og velferdsdirektoratet at Nav kan legge følgende til grunn:

• Dersom det ikke er gått mer enn 9 uker fra separasjon ble gitt til ekteparet flyttet fra hverandre, anses søkeren som separert etter fraflyttingen, og utvidet stønad tilstås fra og med kalendermåneden etter at ektefellene rent faktisk flyttet fra hverandre.
• Dersom det er gått mellom 9 uker og seks måneder etter at separasjon ble gitt før ekteparet flyttet fra hverandre, må tilfellet vurderes noe nærmere. Det er da som regel nødvendig å innhente tilleggsopplysninger om bofellesskapet. Såfremt bofellesskapet skyldtes boligproblemer og ektefellene ikke har opprettholdt samlivet, anses partene formelt separert etter fraflyttingen. I andre tilfelle anses separasjonen som opphørt.
• Dersom det er gått mer enn seks måneder fra separasjon ble gitt til ekteparet flyttet fra hverandre, anses søkeren ikke lenger som separert ved dom eller bevilling, men som gift. Utvidet barnetrygd vil i disse tilfellene bare kunne gis etter bestemmelsen om faktisk separasjon, jf. § 9 andre ledd bokstav a. Søkeren bør i denne type saker henvises til å ta sin sak opp med fylkesmannen for eventuelt å få ny separasjonsbevilling. Det bør også informeres om muligheten for midlertidig separasjon i medhold av ekteskapsloven § 92 (se kommentar til § 9 andre ledd bokstav c).
• Et separert ektepar som har flyttet fra hverandre, flytter sammen igjen for senere igjen å flytte fra hverandre. Dersom de har hatt et bofellesskap som ikke varte mer enn 9 uker, anses de som formelt separert etter fraflyttingen. Dersom bofellesskapet varte mer enn 9 uker, anses separasjonen som opphørt og partene gift. Ved tvil om bofellesskapets lengde og hensikten med det, bør graden av kontakt mellom partene være et vurderingstema. I situasjoner der partene har fortsatt eller gjenopptatt samlivet i flere korte eller lengre perioder, må omfanget vurderes samlet.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har i ovenstående retningslinjer bygget på fremstillingen av gjeldende rett i NOU 1986:2, innstilling til ny ekteskapslov Del 1. Det er likevel lagt noe videre rammer for å anse en separasjon som gyldig. Det vises til at trygdemyndighetene bare skal vurdere separasjonsspørsmålet i forhold til stønadsretten.

Gjenlevende ektefelle

Det kan gis utvidet barnetrygd til en gjenlevende ektefelle. Dødsfallet skal være dokumentert. Vilkåret anses også oppfylt hvis den ene av foreldrene er forsvunnet, og det foreligger dødsformodningsdom eller dødeformodningskjennelse jf. kapittel 3 i lov av 23. mars 1961 om forsvunne personer mv.

Samme boenhet – felles husholdning

[Endret 6/07, 10/25]

I tillegg til kravet om å være ugift, skilt eller separert for rett til utvidet barnetrygd er det samtidig et vilkår om at foreldrene ikke bor i samme boenhet. Utvidet barnetrygd skal være til hjelp for en enslig omsorgsperson som bor alene med barn og som ikke kan dele utgiftene med ektefelle eller samboer.

Med samme boenhet menes samme leilighet eller hus som ikke er delt opp i egne enheter med separat husholdning. Dersom foreldrene bor i samme boenhet, legges det til grunn at de også har felles husholdning. Det er uten betydning om partene har atskilt økonomi.

Vilkåret om at foreldrene ikke kan bo i samme boenhet, innebærer at foreldrene kan bo i samme hus så lenge de bor i atskilte deler av huset og det er dokumentert at de har hver sin husholdning.

Departementet uttalte bl.a. følgende i Ot.prp.nr.57 (2000-2001):

«Gifte og samboere forutsettes å ha felles husholdningsøkonomi. Det sentrale vilkår for rett til utvidet stønad kan da være at foreldrene har flyttet fra hverandre, eventuelt aldri har bodd sammen, og har hver sin husholdning. Det vil derfor kunne foreligge rett til utvidet barnetrygd selv om foreldrene bor i nærheten av hverandre for eksempel ved at de bor i hver sin leilighet i samme bygning eller blokk.

Også ved nære boforhold og i situasjoner der ugifte foreldre tilbringer relativt mye tid sammen, men der det er klart at foreldrene har hver sin husholdning, vil det kunne foreligge rett til utvidet barnetrygd. Dette vil kunne føre til at noen flere vil kunne få rett til utvidet stønad enn etter gjeldende regelverk.

I de aller fleste tilfeller vil det ikke være noe problem å fastslå hvorvidt barnets foreldre er etablert i hver sin boenhet. Det mest vanlige er at en av foreldrene etter brudd flytter til annet hus eller annen leilighet. Avgrensningsproblemer vil oppstå der for eksempel det som tidligere var felles bolig deles opp til flere boenheter, og der foreldrene bosetter seg i hver sin etasje og lignende. I disse tilfellene foreslås det at Nav må kunne kreve at foreldrene dokumenterer at de bor i en egen boenhet i forhold til retten til utvidet barnetrygd. De må kunne dokumentere at det foreligger en ny utgiftsprofil.

Forslaget åpner for rett til utvidet stønad i de tilfeller der en omsorgsperson reelt sett er etablert i egen husholdning sammen med barnet. Det avgjørende blir da om foreldrene har flyttet fra hverandre, eller aldri har bodd sammen, og har etablert hver sin husholdning.»

Dokumentasjon på egen husholdning

I tilfeller hvor foreldrenes boforhold er av en slik art at det må dokumenteres at de faktisk bor i hver sin boenhet, må stønadsmottakeren selv dokumentere at hun/han bor alene med barnet. Departementet uttalte bl.a. følgende i Ot.prp.nr.57 (2000-2001):

«De må kunne dokumentere at det foreligger en ny utgiftsprofil. Dokumentasjon på dette kan for eksempel gå ut på at det fremlegges kvitteringer fra telefonselskap (eget telefonabonnement), NRK (egen TV-lisens), Posten, Folkeregisteret (melding om flytting), aviser m.m. og at summen av dokumentasjon må sannsynliggjøre at vedkommende har etablert en ny husholdning. Departementet forslår at det innføres et vilkår om at det er stønadsmottaker som skal dokumentere/ sannsynliggjøre at vilkårene for rett til utvidet stønad er oppfylte.»

Dokumentasjon på egen husholdning i de tilfeller der foreldrene flytter inn og ut av tidligere felles bolig

[Tilføyd 9/14]

I noen tilfeller blir barna boende i foreldrenes tidligere felles bolig, men foreldrene veksler på å bo sammen med barna. Det må gjøres en konkret vurdering av om den som søker utvidet barnetrygd har dokumentert at han/hun har merutgifter som følge av at vedkommende bor alene med barnet i en egen husholdning, se TRR-2010-2279. Det er for eksempel ikke tilstrekkelig at foreldrene bor gratis hos venner/familie den tiden de ikke bor i det tidligere felleshjemmet sammen med barna.

Dersom foreldrene kun har etablert en ny bolig i tillegg til det tidligere felleshjemmet der barna bor, og foreldrene veksler på å bo sammen med barna og alene i den nye boligen, så kan dette være tilstrekkelig for å få rett til utvidet barnetrygd. Dette beror på om den som søker utvidet barnetrygd kan dokumentere at vedkommende har en ny utgiftsprofil, som omfatter utgifter tilsvarende en husholdning inkludert forelder og barn. Som det fremgår av TRR-2010-2279, så må det stilles visse krav til både omfanget av utgiftene og notoriteten på dokumentasjonen.

Forskjellen mellom vilkårene for rett til utvidet stønad etter barnetrygdloven og stønad til enslig mor eller far etter folketrygdloven

Formålet med den utvidede barnetrygden er å bidra til å dekke merutgifter en enslig mor eller far har som følge av at vedkommende bor alene med barnet i en egen husholdning.

Formålet med stønad til enslig mor eller far etter folketrygdloven kapittel 15 er å sikre inntekt for denne gruppen og gi disse midlertidig hjelp til selvhjelp, slik at de kan bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid. Ytelsen er en stønad til livsopphold som skal kompensere for manglende mulighet for å delta i inntektsgivende arbeid.

Vilkårene for stønad til en enslig mor eller far etter folketrygdloven kapittel 15 er knyttet til om vedkommende har aleneomsorg for barnet.

Både på grunn av at formålet med stønadene er forskjellig og på grunn av noe ulike vilkår, vil dette kunne medføre at en enslig mor eller far kan ha rett til utvidet barnetrygd, men ikke rett til stønad etter folketrygdloven kapittel 15.

§ 9 andre ledd bokstav a) – Faktisk separasjon

[Endret 12/11, 2/14.]

Utvidet barnetrygd kan tilstås fra det tidspunkt det er godtgjort at samlivet mellom ektefellene har vært hevet i minst seks måneder. Utvidet barnetrygd vil i disse tilfellene kunne innvilges med virkning fra og med den syvende måneden etter samlivsbruddet. Bestemmelsen regulerer tilfeller som normalt leder til lovformelig separasjon eller skilsmisse, men der foreldrene av ulike grunner ikke kan få, eller vil ha (for eksempel på grunn av religiøse forhold) separasjon eller skilsmisse. Vilkåret om at den faktiske separasjonen må ha vært virksom i minst seks måneder, er satt av bevishensyn.

Det er imidlertid ikke et vilkår, verken i lovteksten eller i forarbeidene, at foreldrene må godtgjøre at det foreligger en særlig grunn til at skillsmisse eller separasjon ikke er tatt ut. Det vises til kjennelse fra Trygderetten TRR-2009-456 som omhandler et tilfelle hvor ankemotparten stilte krav om at det måtte foreligge en særlig grunn for å kunne tilstå utvidet barnetrygd etter denne bestemmelsen. Trygderetten uttaler: «Retten har etter dette kommet til at loven må forstås slik at det er tilstrekkelig at søkeren godtgjør at et faktisk samlivsbrudd har vart i mer enn seks måneder. Det er ikke nødvendig å godtgjøre særlige grunner til at formell separasjon ikke er tatt ut.»

Det er et vilkår for rett til utvidet barnetrygd på dette grunnlaget at det foreligger et reelt brudd på samlivet og ikke bare et brudd i boforholdet. Søkeren må godtgjøre at ektefellene har levd atskilt i minst seks måneder og må så vidt mulig fremlegge bevitnet skriftlig erklæring undertegnet av begge ektefellene som bekrefter dette. Kan søkeren ikke skaffe slik bekreftelse fra den andre ektefellen, må vedkommende fremlegge en egenerklæring som bekrefter dette. Dersom det dokumenteres at det er foretatt forgjeves forliksmegling eller at det er reist sak om separasjon/skilsmisse, må samlivsbruddet anses for godtgjort. Det er ikke et vilkår for rett til utvidet barnetrygd at søkeren i slike tilfeller fremlegger meklingsattest, da den bestemmelsen kun gjelder for samlivsbrudd mellom samboere med fellesbarn under 16 år, og ikke ved brudd i samlivet mellom ektefeller, jf. § 9 femte ledd.

Atskillelse i boforholdet på grunn av sykdom/institusjonsopphold, arbeid, utdanning, fengselsopphold e.l. omfattes ikke av denne bestemmelsen, jf. også § 9 tredje ledd. Det faktum at søkeren rent faktisk bor alene med barnet, og at vedkommende ikke på noen måte blir forsørget av sin ektefelle, er ikke tilstrekkelig til at det kan sies å være brudd i samlivet mellom barnas foreldre. Dette gjelder også der atskillelsen i boforholdet må anses å være av varig karakter, for eksempel dersom en av foreldrene blir innlagt i institusjon for varig opphold.

§ 9 andre ledd bokstav b) – Forsvunnet ektefelle

Det kan foreligge rett til utvidet barnetrygd i tilfeller hvor ektefellen har vært forsvunnet i minst seks måneder og det ikke har vært mulig å oppspore vedkommende.

Hvis det godtgjøres at ektefellen har vært forsvunnet i minst seks måneder, kan utvidet barnetrygd utbetales fra og med kalendermåneden etter at ektefellen forsvant.

Bestemmelsen gjelder tilsvarende for forsvunnet samboer eller partner.

Dersom dødsformodningsdom eller kjennelse blir avsagt, foreligger det rett til utvidet barnetrygd. Hvis slik beslutning enda ikke er fattet, stilles det av bevishensyn krav om at vedkommende må ha vært forsvunnet i minst seks måneder, før det treffes vedtak om utvidet stønad. I praksis bør det kreves at politiet er varslet om at vedkommende er forsvunnet og at politiet har foretatt undersøkelser/etterforskning.

§ 9 andre ledd bokstav c – Midlertidig separasjon

Det kan gis utvidet barnetrygd i tilfeller hvor ektefellene er midlertidig separert ved kjennelse etter ekteskapsloven § 92.

Midlertidig avgjørelse om separasjon gir stønadsrett på samme måte som separasjon gitt ved bevilling eller dom. Denne type avgjørelse tas av retten i visse tilfeller enten mens sak verserer eller uten at sak er reist. Avgjørelsen er som navnet sier, midlertidig, og stønadssaken må derfor følges opp. Utvidet barnetrygd på dette grunnlag gis bare så lenge kjennelsen er virksom.

I tilfeller der sak om skilsmisse/separasjon er reist, kan resultatet av saken bli at det enten gis eller ikke gis ordinær formell separasjon. Partene kan dessuten alltid frafalle saken underveis. Dersom det gis formell separasjon, vil rett til utvidet barnetrygd kunne foreligge etter § 9 første ledd. I de to andre tilfellene vil søkeren igjen bli å anse som gift, og retten til utvidet barnetrygd bortfaller.

Dersom den midlertidige avgjørelsen om separasjon er truffet uten at sak er reist, vil dommeren ha satt en frist for å reise sak. Dersom det ikke blir reist sak innen fristens utløp, vil den midlertidige avgjørelsen om separasjon falle bort. Det samme er tilfelle hvis det er reist sak innen fristens utløp, men saken frafalles før avgjørelse foreligger. I begge tilfeller vil søkeren igjen være å anse som gift.

§ 9 andre ledd bokstav d – Ektefellen/samboeren/partneren innsatt i fengsel, idømt forvaring, overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg, eller utholdt varetekt i minst 6 måneder

[Tilføyd 6/07]

Denne bestemmelsen trer i kraft 1. juli 2007.

Forvaring og strafferettslige særreaksjoner

Sikringsordningen ble i 2002 erstattet av innføringen av straffen forvaring og særreaksjonene overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg. Den økonomiske situasjonen for den som blir igjen alene, er den samme om det gjelder ordinær fengselsstraff eller en forvaringsstraff eller en særreaksjon.

Dersom vedkommende blir idømt forvaring, overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg og av den grunn ikke kan bo sammen med ektefellen/samboeren/partneren, vil denne har rett til utvidet barnetrygd.

Utvidet barnetrygd vil da kunne gis fra måneden etter at forvaring/overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg tar til.

§ 9 sjette ledd bokstav a) – Inngåelse av ekteskap

[Endret 1/07]

På grunn av innføring av nytt femte ledd i barnetrygdloven § 9 fra 1. januar 2007, er tidligere femte ledd blitt nytt sjette ledd i barnetrygdloven § 9.

Det foreligger ikke rett til utvidet barnetrygd for særkullsbarn hvis søkeren er gift på ny. En stønadsmottaker som inngår ekteskap regnes ikke lenger som enslig. Dette gjelder selv om ekteskapet er inngått med en som ikke er barnets mor eller far. Likestilt med ekteskap er registrert partnerskap etter partnerskapsloven.

§ 9 sjette ledd bokstav b) – Opphør av retten til utvidet barnetrygd for samboere med bare særkullsbarn

[Endret 1/06, 1/07, 6/07, 12/08, 5/15, 10/25]

Det foreligger ikke rett til utvidet stønad hvis søkeren har bodd sammen med en annen person i et ekteskapslignende forhold i en felles husholdning i 12 av de siste 18 måneder. Bestemmelsen gjelder på tilsvarende måte for homofile og lesbiske samboere med særkullsbarn.

Foreligger det i utgangspunktet rett til utvidet stønad, bortfaller den på samme måte som ved samboerskap med varighet på 12 måneder eller mer i løpet av de siste 18 måneder.

Eksempel

Kari og Knut flyttet sammen 1. september. Paret har bodd sammen i 12 måneder per 1. september påfølgende år. Den utvidede barnetrygden skal da omregnes til ordinær barnetrygd fra måneden etter vilkåret om 12 måneder samboerskap er oppfylt, det vil si fra 1. oktober.

Dersom vedkommende ved kravfremsettelsen av utvidet barnetrygd allerede har levd i et ekteskapsliknende forhold i minst 12 av de siste 18 månedene, skal den utvidede stønaden avslås.

Varighetskravet knytter seg til forholdet mellom samboerne og ikke hvor lenge eventuelt barnet/barna har bodd sammen med dem. En stønadsmottaker som har vært samboende i minst 12 av de siste 18 månedene mister retten til utvidet barnetrygd selv om barnet ikke har bodd sammen med stønadsmottakeren hele denne tiden.

Alle som setter fram krav om utvidet barnetrygd gi opplysninger om eventuelt samboerskap og fra hvilken dato, jf. skjema Nav 33-00.08 (Søknad om barnetrygd), pkt. 2.2 på s. 3 i skjemaet. Mottakere av utvidet barnetrygd som inngår samboerforhold etter at utvidet barnetrygd er tilstått skal gi Nav melding om dette og fra hvilken dato.

Opplysninger om samboerskap skal følges opp av Nav. Med utgangspunkt i oppgitt dato for inngått samboerskap, skal det settes framlegg om omregning av utvidet barnetrygd til ordinær barnetrygd fra måneden etter at samboerforholdet har vart i 12 måneder. Dersom stønadsmottakeren ikke har gitt beskjed om at samboerforholdet er oppløst, skal Nav fatte vedtak om omregning av utvidet barnetrygd til ordinær barnetrygd. Se for øvrig avsnittene om «Midlertidig adskillelse» og «Kortvarige brudd i samboerforhold etter at utvidet barnetrygd er omregnet til ordinær barnetrygd på grunnlag av barnetrygdloven § 9 sjette ledd bokstav b».

§ 9 sjette ledd bokstav c) – Opphør av retten til utvidet barnetrygd for samboere med både fellesbarn og særkullsbarn

Bestemmelsen omhandler samboere med særkullsbarn som også har eller får fellesbarn.

Dersom partene lever i et ekteskapslignende forhold i en felles husholdning (jf. kommentarer ovenfor) og i tillegg til særkullsbarn også får fellsbarn, faller retten til utvidet barnetrygd bort fra måneden etter at fellesbarnet er født, eventuelt fra måneden etter at barnets foreldre flytter sammen. Det er ikke noe krav til varighet av samboerforholdet for par som har fellesbarn i tillegg til særkullsbarn.

Samboere som, i tillegg til særkullsbarn, også har fellesbarn anses for å leve i ekteskapslignende forhold.

Gjeldende fra 1. juli 2024

Barnetrygd kan ikke etterbetales for mer enn 3 måneder tilbake i tid regnet fra tidspunktet for kravframsettelsen. Krav om barnetrygd foreldes fortløpende slik at etterbetaling som følge av sen kravframsettelse aldri kan foretas med virkning for lenger tid tilbake enn 3 måneder. Denne 3 måneders grensen kan fravikes i særlige tilfeller, se kommentarer til § 11 nytt tredje ledd.

Etterbetaling av barnetrygd forutsetter at barnetrygden ikke allerede er utbetalt for samme tidsrom til en annen berettiget stønadsmottaker.

Det er gitt overgangsregler til bestemmelsen. Se rundskriv til forskrift om overgangsregler til barnetrygdloven § 4 femte ledd og § 11 andre ledd [R33-00-FOR] for mer utfyllende informasjon om disse.

Gjeldende frem til 30. juni 2024

Barnetrygd kan ikke etterbetales for mer enn 3 år tilbake i tid regnet fra tidspunktet for kravframsettelsen. Krav om barnetrygd foreldes fortløpende slik at etterbetaling som følge av sen kravframsettelse aldri kan foretas med virkning for lenger tid tilbake enn 3 år. Denne 3 års grensen kan ikke fravikes.

Etterbetaling av barnetrygd forutsetter at barnetrygden ikke allerede er utbetalt for samme tidsrom til en annen berettiget stønadsmottaker.

Eksempel

Nav mottar en søknad om barnetrygd i juni 2015. Bruker fyller vilkårene for rett til barnetrygd, og kan i tillegg dokumentere at vilkårene for rett til barnetrygd er oppfylt tre år tilbake i tid. I dette tilfellet kan Nav etterbetale barnetrygden for perioden 1. juni 2012 til 31. mai 2015, samt innvilge løpende barnetrygd fra 1. juni 2015

Barnetrygden kan gis til og med kalendermåneden før barnet fyller 18 år.

Det er bare i forbindelse med aldersgrensen på 18 år at retten til barnetrygd faller bort måneden før barnet når aldersgrensen. Faller retten til barnetrygd bort av andre årsaker enn oppnådd alder, for eksempel fordi barnet bosetter seg i utlandet, inngår ekteskap, eller det er andre årsaker til at det ikke lenger foreligger rett til barnetrygd, opphører stønaden ved utgangen av den kalendermåneden retten faller bort.

Ute av stand til å fremsette krav

Selv om det er klart at søker har hatt rett til barnetrygd på et tidligere tidspunkt, er vilkåret for å unntaket fra tremånedersregelen at søker «åpenbart ikke har vært i stand til å sette fram krav tidligere». Det må med andre ord ha foreligget en helt spesiell situasjon som har hindret vedkommende i å ivareta sine interesser og sette frem krav. Det mest praktiske eksemplet er at vedkommende har en alvorlig sykdom eller skade.

Det kan også være tilfeller hvor søker er underlagt en annen persons kontroll og derfor ikke hatt anledning til å sette frem krav.

Unntaket skal begrenses til den perioden søker faktisk har vært ute av stand til å ivareta sine interesser.

Misvisende opplysninger fra Nav

Unntaksregelen kan også få anvendelse hvis forsinkelsen med å sette frem krav skyldes misvisende opplysninger fra Nav, og dette har medført at vedkommende har unnlatt å søke barnetrygd.

Det må i tilfelle være klart at søker har lagt frem, skriftlig eller muntlig, konkrete spørsmål og selv gitt de opplysningene som var nødvendige. Et mer eller mindre tilfeldig spørsmål fra søkers side kan ikke tillegges vekt.

Inn under begrepet misvisende opplysninger hører også «manglende» opplysninger. Det er i praksis ofte svært vanskelig å imøtegå påstander fra søker om at de ikke har fått den informasjon de har krav på eller at informasjonen har vært feil, jf. også forvaltningsloven § 11 og folketrygdloven § 21-1.

Dersom søker skal kunne vinne frem med at Nav har gitt misvisende opplysninger, bør dette som en hovedregel bekreftes av den Nav-ansatte som har snakket med vedkommende eller fremgå av notat eller annet skriftlig materiale som brev eller liknende.

For nærmere retningslinjer, se rundskrivet tilhørende folketrygdloven § 22-13 sjuende ledd.

Utbetaling til den som søker

Barnetrygden skal som hovedregel utbetales av Nav til den som søker stønad, forutsatt at vedkommende også har rett til stønaden for barnet. Når barnet bor sammen med begge sine foreldre, utbetales stønaden til den av foreldrene som har søkt om barnetrygd. Hvis foreldrene bor sammen og begge søker om barnetrygd, innvilges og utbetales barnetrygden til moren.

Nav utbetaler barnetrygden til den barnet bor fast hos, og er ikke bundet av eventuelle avtaler om at barnetrygden skal utbetales til en annen enn den barnet bor fast hos.

Eksempel:

Det er avtalt at barnet skal bo fast hos far, men at utbetalingen av barnetrygd skal gå til mor. Her kan ikke Nav innvilge mor barnetrygden. Her må far motta barnetrygden, men står fritt til å gi den til mor.

Utbetaling ved automatisk tilståelse av barnetrygd for nyfødt barn

Ved automatisk tilståelse av ordinær barnetrygd for nyfødte barn, jf. denne lovs § 14 første ledd, tar systemet utgangspunkt i at moren skal motta barnetrygden. Det er ikke noe i veien for at faren kan være mottaker av barnetrygden hvis foreldrene er enige om det og det er søkt Nav om dette.

Utbetaling av barnetrygd for «barn» som selv får barn

Dersom et ugift barn under 18 år som bor hjemme hos sine foreldre, selv får et barn, er hovedregelen at barnetrygden skal utbetales til den ugifte morens verge. Barnetrygden for den ugifte morens barn (beregnes særskilt og) utbetales også til vergen.

Utbetaling av barnetrygd for barn som flytter for seg selv

Dersom et ugift barn under 18 år flytter for seg selv, på hybel, i bokollektiv eller lignende, skal barnetrygden fortsatt utbetales til barnets verge.

Utbetaling av barnetrygd til enslige mindreårige flyktninger og tidligere asylsøkere

I enkelte tilfeller kommer barn alene til Norge som flyktninger eller asylsøkere. Begge foreldrene kan være igjen i hjemlandet. I noen tilfeller vil barna vite hvor foreldrene befinner seg, mens de i andre tilfeller ikke vet noe om dette.

Barnetrygd for barn som har fått oppholdstillatelse, utbetales til den som barnet bor fast hos. Hvis barna blir tatt hånd om av eldre søsken, slektninger, venner, fosterforeldre eller lignende, vil det være avhengig av disses situasjon om det skal utbetales ordinær eller utvidet barnetrygd. Dersom barnet skal bo hos en enslig/ugift person, kan det utbetales utvidet barnetrygd. Skal barnet bo hos gifte personer, skal det utbetales ordinær barnetrygd.

Hvis barna tar hånd om seg selv, dvs. at de bor alene i egen leilighet, kan det tilstås utvidet barnetrygd. Barnetrygden skal i slike tilfeller utbetales til barnets verge.

Utbetaling av Finnmarkstillegget

[Endret 1/03, 4/14, 10/25]

Finnmarkstillegget som ble avviklet fra 1. april 2014 er gjeninnført fra 1. oktober 2025. Tillegget utbetales i Finnmark og følgende kommuner i Nord-Troms: Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord.

Det er et vilkår for utbetaling av Finnmarkstillegget at barnet og stønadsmottakeren faktisk oppholder seg i Finnmark eller en av de aktuelle kommunene i Nord-Troms. Det blir sett bort fra kortvarige ferieopphold (4 – 5 uker) utenfor tiltakssonen.

Dersom barnet på grunn av utdanning ved videregående skole må flytte til et skolested som ligger utenfor tiltakssonen, kan Finnmarkstillegget fortsatt utbetales til foreldre som bor og oppholder seg i tiltakssonen.

Det foreligger rett til utbetaling av Finnmarkstillegget fra måneden etter at barnet og stønadsmottakeren har tatt opphold i Finnmark eller en av de aktuelle kommunene i Nord-Troms. De ordinære etterbetalingsbestemmelsene i barnetrygdloven § 11 andre ledd gjelder også for utbetaling av Finnmarkstillegg fra 1. januar 2003.

Ved rett til barnetrygd under utenlandsopphold, foreligger det ikke rett til utbetaling av Finnmarkstillegg. Finnmarkstillegget kan heller ikke eksporteres i EØS-saker.

§ 14 andre ledd bokstav a – Mor er ikke folkeregisterført som bosatt

Dersom barnets mor ikke regnes som bosatt i Norge i henhold til folkeregisterloven, må krav om barnetrygd framsettes skriftlig. I slike tilfeller må trygdekontoret vurdere om bosattvilkåret i barnetrygdloven § 4 er oppfylt.

§ 14 andre ledd bokstav b – Barnet er eldre enn 6 måneder når rett til barnetrygd inntrer

Krav om barnetrygd for barn som ikke er født i Norge eller er eldre enn seks måneder når de første gang registreres av folkeregisteret, må framsettes skriftlig. Også de tilfellene der et barn som er født i Norge og tidligere har vært berettiget til barnetrygd, men i en periode ikke har fylt vilkårene for barnetrygd, må framsette krav.

I alle tilfeller som involverer spørsmål om rett til barnetrygd for barn som er eldre enn seks måneder, må altså krav framsettes.

§ 14 andre ledd bokstav c – Stønadsmottakeren har krav på utvidet barnetrygd

[Endret 12/24, 1/25]

I alle tilfeller hvor det kan foreligge rett til utvidet barnetrygd etter barnetrygdloven § 9, må krav om barnetrygd framsettes skriftlig. Når utvidet barnetrygd allerede er innvilget, er det ikke et krav at det søkes om dette igjen hvis mottakeren senere får nytt barn og eventuelt rett til mer ordinær barnetrygd. Retten til fortsatt utvidet barnetrygd må likevel utredes, og eventuelt opphøres om vilkårene ikke lenger er oppfylt.

§ 14 andre ledd bokstav d – Rett til barnetrygd skal vurderes etter EØS-avtalens regler eller andre trygdeavtaler

I tilfeller der det foreligger rett til barnetrygd for barn som ikke er bosatt i Norge, på grunnlag av forsørgerens arbeid i Norge, må krav framsettes skriftlig. Dette gjelder også tilfeller der den ene av foreldrene og barnet bor i Norge og denne forelderen ikke er yrkesaktiv, mens den andre forelderen arbeider i et annet EØS-land.

Reglene om rett til barnetrygd i disse tilfellene reguleres som følge av EØS-avtalen av EØF-forordning 883/2004 og 987/2009.

Det kan også forekomme at personer som er folkeregisterført som bosatt i Norge, ikke har rett til barnetrygd fordi de skal være underlagt utenlandsk trygdelovgivning i henhold til avtale. Dette gjelder både etter EØS-avtalen og bilaterale trygdeavtaler.

Se nærmere i rundskriv til hovednummer 45-33 om barnetrygd etter EØS, rundskriv 41 om Nordisk konvensjon og rundskriv 42 om andre trygdeavtaler.

Partsbegrepet – Spesielt ved «delt bosted for barn»

Forvaltningsloven gir følgende definisjon på part; «person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder» (§ 2 første ledd bokstav e).

I enkelte barnetrygdsaker vil det kunne oppstå situasjoner hvor begge foreldrene er part i samme sak og kan ha motstridende interesser.

Når barnets foreldre ikke lever sammen, skal barnetrygden utbetales til den av foreldrene som barnet bor fast sammen med. Har foreldrene avtalt delt bosted for barnet, kan barnetrygden deles mellom dem. I slike saker vil vedtak til gunst for den ene part som regel oppfattes som det motsatte for den andre. Vedtak overfor den ene part vil ofte berøre den andre. Begge parter må derfor forhåndsvarsles.

Dersom en av foreldrene står som mottaker av hele barnetrygden, og den andre av barnets foreldre setter fram krav om barnetrygd på grunn av en skriftlig avtale om delt bosted, skal stønadsmottakeren varsles om dette, jf. forvaltningsloven § 16.

Eksempel:

• En enslig mor med ett barn flytter fra Sverige til Norge for å bo her i 7 måneder. De blir folkeregisterført i Norge i januar. Mor er ikke i arbeid.

Barnet anses som bosatt i Norge fra januar (på grunnlag av Nordisk konvensjon artikkel 51 bokstav i) og rett til barnetrygd fra Norge foreligger dermed fra februar måned.

Under midlertidig opphold i utlandet anses barnet etter barnetrygdlovens nasjonale regler som hovedregel fortsatt som bosatt her når det er på det rene at utenlandsoppholdet ikke vil strekke seg utover seks måneder.

Den nordiske konvensjonen medfører fravik fra denne hovedregelen. Hvis vedkommende blir folkeregisterført i annet nordisk land, anses han som bosatt der selv om oppholdet blir av kortere varighet enn seks måneder, jf. artikkel 5 bokstav i) i den Nordiske konvensjonen.

Utover forholdet til bosettingsbegrepet inneholder imidlertid Nordisk konvensjon ingen særskilte regler om barnetrygd. Det vil si at konvensjonen kun får betydning for hvor en anses bosatt. Når dette er fastslått vil stønadsspørsmålet for øvrig (NB! ikke i EØS-tilfeller) i sin helhet bli avgjort i henhold til nasjonal lovgivning i bosettingslandet.